PREPARATOMTALE. Det bør tas hensyn til offisielle retningslinjer om hensiktsmessig bruk av antibakterielle midler.

Transkript

1 PREPARATOMTALE 1. LEGEMIDLETS NAVN Vancomycin Fresenius Kabi 500 mg pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning. Vancomycin Fresenius Kabi 1 g pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning. 2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING Hvert hetteglass inneholder 500 mg vankomycin (som vankomycinhydroklorid), tilsvarende IE. Hvert hetteglass inneholder 1 g vankomycin (som vankomycinhydroklorid), tilsvarende IE. 3. LEGEMIDDELFORM Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning Hvitt til kremfarget porøst pulver. Etter rekonstituering fås en oppløsning med ph på ca KLINISKE OPPLYSNINGER 4.1 Indikasjoner Intravenøs behandling med vankomycin er indisert ved følgende alvorlige infeksjoner forårsaket av grampositive bakterier følsomme for vankomycin som ikke kan behandles med, ikke har respondert på, eller er resistente mot andre antibiotika som penicilliner og cefalosporiner (se pkt. 5.1). - endokarditt - infeksjoner i ben (osteomyelitt) - pneumoni - bløtdelsinfeksjoner I tilfeller der det er hensiktsmessig, bør vankomycin gis sammen med andre antibakterielle midler. Dette gjelder særskilt ved behandling av endokarditt. Vankomycin kan gis som perioperativ profylakse mot bakteriell endokarditt til pasienter med høy risiko for å utvikle slik infeksjon i forbindelse med større kirurgiske inngrep (f.eks. ved kardiale og vaskulære inngrep) og som ikke kan behandles med et passende beta-laktam-antibiotikum. Det bør tas hensyn til offisielle retningslinjer om hensiktsmessig bruk av antibakterielle midler. 4.2 Dosering og administrasjonsmåte Dosering Intravenøs bruk (infusjon) til pasienter med normal nyrefunksjon Voksne og ungdom over 12 år: Anbefalt daglig intravenøs dose er 2 g fordelt på doser à 500 mg hver 6. time, eller à 1g hver 12. time. Alternativt kan gis 30 til 40 mg/kg/døgn fordelt på 2 til 4 daglige doser.

2 For bakteriell endokarditt er vanlig akseptert dose 1 g vankomycin intravenøst hver 12. time i 4 uker, enten alene eller i kombinasjon med andre antibiotika (gentamicin + rifampicin, gentamicin, streptomycin). Enterokokk-endokarditt behandles i 6 uker med vankomycin i kombinasjon med et aminoglykosid. Offisielle retningslinjer bør følges. Pediatrisk populasjon Barn fra 1 måned til 12 år: Vanlig intravenøs dosering er 10 mg/kg per dose gitt hver 6. time (total daglig dosering 40 mg/kg kroppsvekt). Hver dose gis over minst 60 minutter. Nyfødte (fullbårne): 0-7 dager: Startdose 15 mg/kg, deretter 10 mg/kg hver 12. time dager: Startdose 15 mg/kg, deretter 10 mg/kg hver 8. time. Hver dose gis over 60 minutter. Nøye kontroll av serumvankomycin kan være nødvendig hos disse pasientene. Graviditet Det er rapportert at betydelig høyere doser kan være nødvendig for å oppnå terapeutiske serumkonsentrasjoner hos gravide, se pkt Eldre pasienter Dosereduksjon utover det forventede kan være nødvendig på grunn av redusert nyrefunksjon (se nedenfor). Svært overvektige pasienter Modifisering av vanlige døgndoser kan bli nødvendig. Pasienter med nedsatt leverfunksjon Det foreligger ingen dokumentasjon for at dosen må reduseres hos pasienter med nedsatt leverfunksjon. Pasienter med nedsatt nyrefunksjon Dosejustering er nødvendig for å unngå toksiske serumkonsentrasjoner. Dosereduksjon utover det forventede kan være nødvendig til premature nyfødte og eldre på grunn av nedsatt nyrefunksjon. Regelmessig monitorering av serumkonsentrasjoner anbefales til slike pasienter da det er rapportert akkumulering, særlig etter lengre tids behandling. Serumkonsentrasjoner av vankomycin kan måles med mikrobiologisk assay, radioimmunoassay, fluorescens polarisasjonsimmunoassay, fluorescens immunoassay eller høytrykk væskekromatografi. Følgende nomogram, basert på måling av kreatininclearance, kan brukes som veiledning for dosejusteringer:

3 Nomogrammet gjelder ikke for funksjonelle anuriske pasienter i dialyse. Disse pasientene bør ha en startdose på 15 mg/kg kroppsvekt for å oppnå terapeutisk serumnivå raskt. For å opprettholde stabilt serumnivå, gis 1,9 mg/kg/døgn. Da individuelle vedlikeholdsdoser på 250 mg til 1g er enkelt å administrere, kan pasienter med betydelig nedsatt nyrefunksjon få en dose med flere dagers mellomrom i stedet for daglig. Ved anuri anbefales 1g med 7 til 10 dagers mellomrom. Hvis bare serumkreatinin alene er kjent, kan følgende formel brukes for beregning av kreatininclearance: Menn: Kroppsvekt (kg) x (140 alder (år)) 72 x S-kreatinin (mg/100 ml) Kvinner: 0,85 x verdien beregnet ved hjelp av formelen ovenfor. For informasjon om hvordan oppløsningen tilberedes, se pkt Monitorering av serumkonsentrasjoner av vankomycin Serumkonsentrasjonen av vankomycin skal måles andre behandlingsdag umiddelbart før neste dose gis, og én time etter infusjonen. Terapeutisk blodkonsentrasjon av vankomycin skal ligge mellom 30 og 40 mg/l (ikke over 50 mg/l) en time etter avsluttet infusjon, og laveste nivå (kort tid før neste dose) skal ligge mellom 5 og 10 mg/l. Serumkonsentrasjonene skal vanligvis måles to til tre ganger i uken. Administrasjonsmåte Parenteralt vankomycin skal kun gis som en langsom intravenøs infusjon (ikke over 10 mg/minutt, over minst 60 minutter) som er tilstrekkelig fortynnet (minst 100 ml per 500 mg, eller minst 200 ml per 1 g).

4 Pasienter med væskerestriksjon kan gis en oppløsning på 500 mg/50 ml eller 1 g/100 ml. Med høyere konsentrasjoner er det større risiko for infusjonsrelaterte bivirkninger. Infusjonsrelaterte hendelser kan imidlertid inntreffe uansett infusjonshastighet og konsentrasjon. Doseringen tilpasses individuelt ut fra kroppsvekt, alder og nyrefunksjon. Vankomycinnivået kan måles for å understøtte dosejusteringer. For informasjon om hvordan oppløsningen tilberedes, se pkt Behandlingens varighet Behandlingens varighet avhenger av infeksjonens alvorlighetsgrad og av det kliniske og bakteriologiske forløp. 4.3 Kontraindikasjoner Overfølsomhet overfor virkestoffet vankomycin. 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler Dersom legemidlet administreres som en rask støtdose (f.eks over noen minutter) kan det oppstå uttalt hypotensjon, herunder sjokk og i sjeldnere tilfeller hjertestans, histaminliknende reaksjoner og makulopapuløst utslett eller erytem ( red man s syndrome eller red neck syndrome ). Etter avsluttet infusjon går slike reaksjoner vanligvis raskt tilbake (se pkt. 4.2 og pkt. 4.8). Vankomycin bør infunderes som fortynnet oppløsning over minst 60 minutter for å unngå reaksjoner som følge av rask infusjon. På grunn av potensiell oto- og nefrotoksisitet skal vankomycin brukes med forsiktighet til pasienter med nyreinsuffisiens, og dosen reduseres etter graden av nyresvikt. Risikoen for toksisitet er betydelig økt ved høye serumkonsentrasjoner og langvarig behandling. Serumkonsentrasjoner skal derfor overvåkes og nyrefunksjonsprøver skal gjennomføres regelmessig. Vankomycin bør ikke gis til pasienter med tidligere hørseltap. Hvis vankomycin likevel brukes, skal doseringen justeres ved regelmessige målinger av serumkonsentrasjon, om mulig. Hørseltap kan forutgås av tinnitus. Eldre pasienter er mer mottakelige for hørselskader. Erfaring med andre antibiotika tyder på at hørselstapet kan progrediere etter avsluttet behandling. Pediatrisk populasjon: Ved behandling av premature nyfødte og småbarn kan det være hensiktsmessig å bekrefte de ønskede konsentrasjoner av vankomycin i serum. Samtidig bruk av vankomycin og anestesimidler er assosiert med erytem og histaminliknende utslett hos barn. Bruk hos eldre: Normalt aldersrelatert fall i glomerulær filtrasjon kan gi økt serumkonsentrasjon av vankomycin hvis doseringen ikke justeres (se pkt. 4.2). Forholdsregler Regelmessig monitorering av serumkonsentrasjon for vankomycin er indisert ved langtidsbruk, særskilt for pasienter med nedsatt nyrefunksjon eller nedsatt hørsel, og likeledes ved samtidig bruk av henholdsvis nefro- eller ototoksiske midler. Dosen titreres på grunnlag av serumkonsentrasjoner. Disse målingene, samt nyrefunksjonsprøver, bør tas regelmessig.

5 Pasienter med marginal nyrefunksjon og pasienter over 60 år bør overvåkes jevnlig med hørseltesting og måling av serumkonsentrasjon. Alle som får vankomycin skal følges opp med jevnlig hematologisk testing, urinundersøkelse og nyrefunksjonsprøver. Vankomycin er svært vevsirriterende, og gir nekrose på injeksjonsstedet hvis det settes intramuskulært. Det må gis som intravenøs infusjon. Smerte og tromboflebitt på injeksjonsstedet ses hos mange pasienter som får vankomycin, og kan noen ganger være alvorlig. Hyppigheten og alvorlighetsgraden av tromboflebitt kan reduseres ved å gi legemidlet langsomt som fortynnet oppløsning (2,5-5,0 g/l) og ved å skifte infusjonssted. Langvarig bruk av vankomycin kan gi overvekst av resistente organismer. Nøye observasjon av pasienten er nødvendig. Hvis superinfeksjon oppstår under behandling, må adekvate tiltak iverksettes. Det er i sjeldne tilfeller rapportert pseudomembranøs kolitt forårsaket av C. difficile hos pasienter som har fått vankomycin intravenøst. Da det er rapportert kryssoverfølsomhet, skal vankomycin brukes med forsiktighet til pasienter med kjent overfølsomhet for teikoplanin. 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon Samtidig bruk av vankomycin og anestesimidler er assosiert med erytem, histaminliknende utslett og anafylaktoide reaksjoner. Det er rapportert at hyppigheten av infusjonsrelaterte hendelser øker ved samtidig bruk av anestesimidler. Risikoen for slike infusjonsrelaterte hendelser kan reduseres ved å gi vankomycin som infusjon over 60 minutter forut for innledning av anestesi. Samtidig eller påfølgende systemisk eller lokal bruk av andre potensielt oto-, nevro- eller nefrotoksiske midler, for eksempel amfotericin B, aminoglykosider, bacitracin, polymyksin B, colistin, viomycin eller cisplatin, hvis indisert, krever nøye monitorering. Det er et økt potensial for nevromuskulær blokade ved samtidig bruk av vankomycin og nevromuskulære blokkerende midler. 4.6 Fertilitet, graviditet og amming Graviditet Det finnes ikke tilstrekkelig erfaring med hensyn til sikkerhet ved bruk av vankomycin under svangerskap hos mennesker. Reproduksjonstoksikologiske studier tyder ikke på at legemidlet påvirker utviklingen av embryoet, fosteret eller svangerskapsperioden (se pkt. 5.3). Vankomycin passerer imidlertid placenta, og en potensiell risiko for embryonal og neonatal oto- og nefrotoksisitet kan ikke utelukkes. Under svangerskap bør vankomycin derfor kun gis når det er nødvendig, og først etter en grundig vurdering av nytte og risiko. Amming Vankomycin skilles ut i morsmelk, og bør derfor bare gis til ammende når andre antibiotika ikke har hatt effekt. Vankomycin må gis med forsiktighet til ammende mødre på grunn av potensielle bivirkninger hos barnet (forstyrrelser i tarmfloraen med diaré, kolonisering med gjærliknende sopp og mulig sensibilisering). Med hensyn til viktigheten av behandlingen for ammende mødre, bør ammestopp overveies. 4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner Vancomycin har ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.

6 4.8 Bivirkninger Innenfor hver frekvensgruppe er bivirkninger presentert etter synkende alvorlighetsgrad. Følgende terminologi er brukt for å klassifisere forekomsten av bivirkninger: Svært vanlige ( 1/10), vanlige ( 1/100 til < 1/10), mindre vanlige ( 1/1000 til < 1/100), sjeldne ( 1/ til < 1/1000), svært sjeldne (< 1/10.000), ikke kjent (kan ikke anslås ut fra tilgjengelige data). Intravenøs infusjon De vanligste bivirkningene er tromboflebitt og pseudoallergiske reaksjoner etter for rask intravenøs infusjon av vankomycin. Sykdommer i blod og lymfatiske organer Sjeldne: trombocytopeni, nøytropeni, agranulocytose, eosinofili. Forstyrrelser i immunsystemet Sjeldne: anafylaktiske reaksjoner, overfølsomhetsreaksjoner. Ikke kjent: Legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS syndrom). Sykdommer i øre og labyrint Mindre vanlige: Forbigående eller permanent hørseltap. Sjeldne: Tinnitus, svimmelhet. Hjertesykdommer Svært sjeldne: Hjertestans Karsykdommer Vanlige: Blodtrykksfall. Sjeldne: Vaskulitt. Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum Vanlige: Dyspné, stridor. Gastrointestinale sykdommer Sjeldne: Kvalme. Svært sjeldne: Pseudomembranøs kolitt. Hud- og underhudssykdommer Vanlige: Eksantem og slimhinneinflammasjon, kløe, urtikaria. Svært sjeldne: Eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnson syndrom, Lyells syndrom, lineær bulløs IgAdermatose. Sykdommer i nyre og urinveier Vanlige: Nedsatt nyrefunksjon, som primært viser seg ved økt serumkreatinin. Sjeldne: Interstitiell nefritt, akutt nyresvikt. Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet Vanlige: Flebitt, rødme på overkroppen og i ansiktet. Sjeldne: Legemiddelindusert feber, skjelving, smerter i brystkasse og ryggmuskler. Infusjonsrelaterte hendelser Under, eller kort etter, hurtig infusjon kan anafylaktoide reaksjoner forekomme, herunder hypotensjon, dyspné, urtikaria og kløe. Rødme på overkroppen ( red man syndrome ), smerte og kramper i brystet eller ryggmusklene kan forekomme.

7 Reaksjonene går tilbake etter avsluttet infusjon, vanligvis etter mellom 20 minutter og 2 timer. Vankomycin skal infunderes langsomt (over mer enn 60 minutter - se pkt. 4.4). Ototoksisitet kan være reversibel eller permanent, og er hovedsakelig sett hos pasienter med tidligere nedsatt hørsel som har fått for høy dose, og ved samtidig behandling med andre ototoksiske legemidler som f.eks. aminoglykosider. Melding av mistenkte bivirkninger Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forhold mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via meldeskjema som finnes på nettsiden til Statens legemiddelverk: Overdosering Understøttende behandling med opprettholdelse av glomerulær filtrasjon anbefales. Hemodialyse og peritoneal dialyse fjerner i liten grad vankomycin fra blodet. Hemoperfusjon med Amberlite resin XAD-4 er rapportert å ha begrenset nytte. 5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER 5.1 Farmakodynamiske egenskaper Farmakoterapeutisk gruppe: Antibakterielle midler til systemisk bruk, glykopeptidantibakterielle midler. ATC-kode: J01X A01. Virkningsmekanisme Vankomycin er et trisyklisk glykopeptidantibiotikum som hemmer celleveggsyntesen hos følsomme bakterier ved å binde seg med høy affinitet til celleveggens prekursorenhets D-alanyl-D-alaninterminal. Legemidlet har baktericid virkning på mikroorganismer under celledeling. Farmakokinetisk/farmakodynamisk (PK/PD) forhold Vankomycinaktivitet antas å være tidsavhengig. Resistensmekanisme Ervervet resistens mot glykopeptider ses oftest hos enterokokker, og skyldes akvirerte vangenkomplekser som modifiserer D-alanyl-D-alanin target til D-alanyl-D-laktat eller D-alanyl-D-serin, som binder vankomycin dårlig. Det er rapportert om kryssresistens med teikoplanin for noen vangener. Van-gener er sjelden sett hos Staphylococcus aureus, der forandringer i celleveggsstrukturen resulterer i intermediær følsomhet, som oftest er heterogen. Følsomhet Vankomycin er særlig aktivt mot grampositive bakterier som stafylokokker, streptokokker, enterokokker, pneumokokker, clostridier og difteroider. Gramnegative bakterier er resistente. Prevalensen av ervervet resistens kan variere geografisk og over tid for utvalgte arter. Lokal informasjon om resistens er ønskelig, særlig ved behandling av alvorlige infeksjoner. Ved behov bør ekspertråd innhentes når den lokale forekomsten av resistens er slik at bruken av legemidlet, i det minste ved noen infeksjonstyper, er tvilsom. Brytningspunkter Anbefalinger fra EUCAST (European Committee on Antimicrobial Susceptibility testing): Følsom Resistent Staphylococcus spp. 2 mg/l > 2 mg/l

8 Enterococcus spp. 4 mg/l > 4 mg/l Streptococcus spp. 2 mg/l > 2 mg/l Streptococcus pneumoniae 2 mg/l > 2 mg/l Gram positive anaerober 2 mg/l 2 mg/l Ikke-artsrelaterede* 2 mg/l > 4 mg/l *Ikke-artsrelaterte brytningspunkter er primært fastsatt på grunnlag av PK/PD-data og er uavhengige av spesifikke arters MIC-fordeling. De kan bare brukes for arter der artsspesifikke brytningspunkter ikke er definert, og ikke for arter der resistensbestemmelse ikke er anbefalt. Klasser Normalt følsomme arter Gram positive Enterococcus faecalis Staphylococcus aureus Staphylococcus coagulase negative Streptococcus spp. Streptococcus pneumoniae Clostridium spp. Arter der ervervet resistens kan utgjøre et problem Enterococcus faecium Naturligt resistente arter Gram negative bakterier Chlamydia spp. Mycobacteria Mycoplasma spp. Rickettsia spp. 5.2 Farmakokinetiske egenskaper Absorpsjon Vankomycin gis intravenøst i behandlingen av systemiske infeksjoner. Til pasienter med normal nyrefunksjon resulterer gjentatte intravenøse infusjoner av 1g vankomycin (15 mg/kg) over 60 minutter gjennomsnittlige plasmakonsentrasjoner på ca µg/ml, µg/ml og 5-10 µg/ml henholdsvis umiddelbart, 2 timer og 11 timer etter fullført infusjon. Gjentatt intravenøs infusjon av 500 mg over 30 minutter gir gjennomsnittlige plasmakonsentrasjoner på ca mg/l, mg/l og mg/l henholdsvis umiddelbart, 2 timer og 6 timer etter fullført infusjon. Plasmakonsentrasjonene som oppnås etter gjentatte doser er lignende dem som oppnås etter en enkeltdose. Ved peroralt bruk absorberes vankomycin, et høygradig polart molekyl, praktisk talt ikke. Det gjenfinnes i avføringen i aktiv form etter oral administrering og er derfor egnet i behandlingen av pseudomembranøs kolitt og kolitt forårsaket av stafylokokker. Distribusjon Ved serumkonsentrasjoner fra 10 til 100 mg/l er proteinbindingen for vankomycin rundt %, målt ved ultrafiltrasjon. Etter intravenøs tilførsel av vankomycinhydroklorid kan inhibitoriske konsentrasjoner påvises i pleural-, perikardial-, ascites- og synovialvæske, i urin, i peritonealdialysevæske og i vevet av atrial appendix. I ikke-inflammatoriske hjernehinner passerer vankomycin kun blod-hjernebarrieren i mindre omfang. Eliminasjon

9 Eliminasjonshalveringstid for vankomycin er 4-6 timer hos pasienter med normal nyrefunksjon. I de første 24 timer utskilles ca. 80 % av den tilførte vankomycindosen i urin ved glomerulær filtrasjon. Nedsatt nyrefunksjon forsinker utskillelsen av vankomycin. Hos pasienter uten nyrefunksjon er halveringstiden 7,5 døgn. Vankomycin metaboliseres i svært liten grad. Ca % av en intraperitoneal dose vankomycin tilført under peritoneal dialyse absorberes systemisk i løpet av 6 timer. Serumkonsentrasjoner på ca. 8 mg/l oppnås ved intraperitoneal injeksjon av 30 mg/kg vankomycin. Selv om vankomycin ikke fjernes effektivt ved hemo- eller peritoneal dialyse, er det rapportert økning av vankomycinclearance ved hemoperfusjon og hemofiltrasjon. Total systemisk og renal clearance av vankomycin kan være nedsatt hos eldre pasienter. 5.3 Prekliniske sikkerhetsdata Ikke-kliniske data viser ingen spesiell risiko for mennesker basert på konvensjonelle studier av sikkerhetsfarmakologi og toksisitet etter gjentatte doser. Begrensede data på mutagene effekter har vist negativt resultat. Langtidsstudier av mulig karsinogenisitet på dyr er ikke tilgjengelige. I teratogenisitetsstudier der rotter og kaniner fikk doser sammenlignbare med humane doser (basert på kroppsoverflate, mg/m 2 ) er direkte eller indirekte teratogen effekt ikke vist. Dyrestudier på bruk av legemidlet under perinatal/postnatal periode og vedrørende dets effekter på fertiliteten er ikke tilgjengelig. 6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER 6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer Ingen. 6.2 Uforlikeligheter Vankomycinoppløsning har lav ph og kan dermed forårsake kjemisk eller fysisk ustabilitet hvis den blandes med andre stoffer. Blanding med alkaliske oppløsninger skal unngås. Hver parenteral oppløsning må inspiseres visuelt for utfellinger og misfarging før bruk. Dette legemidlet må ikke blandes med andre legemidler enn dem som er nevnt i pkt Holdbarhet Pulver i originalemballasjen 2 år. Rekonstituert konsentrat Det rekonstituerte konsentratet må fortynnes videre umiddelbart etter rekonstituering. Fortynnet produkt Fra et mikrobiologisk og fysiokjemisk synspunkt skal produktet anvendes umiddelbart. 6.4 Oppbevaringsbetingelser Pulver i originalemballasjen Oppbevares ved høyst 25 C. Oppbevar hetteglasset i ytterkartongen for å beskytte mot lys. Rekonstituert konsentrat og fortynnet produkt Se pkt. 6.3 for lagringsbetingelser for rekonstituert konsentrat og fortynnet produkt.

10 6.5 Emballasje (type og innhold) 500 mg Type1 fargeløst glass, 10 ml hetteglass med klorobutyl type 1 silikonbelagt propp og en grå aluminiums/polypropylen flip-off hette. Pakningsstørrelse: 1 hetteglass, 10 x 1 hetteglass. 1 g Type1 fargeløst glass, 20 ml hetteglass med klorobutyl type 1 silikonbelagt propp og en grønn aluminiums/polypropylen flip-off hette. Pakningsstørrelse: 1 hetteglass, 10 x 1 hetteglass. Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført. 6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering Produktet må rekonstitueres, og det ferdige konsentratet må deretter fortynnes før bruk. Tilberedning av rekonstituert konsentrat 500 mg Oppløs innholdet i hvert 500 mg hetteglass i 10 ml sterilt vann til injeksjonsvæsker. 1 g Oppløs innholdet i hvert 1 g hetteglass i 20 ml sterilt vann til injeksjonsvæsker. Utseende på rekonstituert konsentrat Klar, fargeløs og partikkelfri oppløsning. 1 ml rekonstituert konsentrat inneholder 50 mg vankomycin. Se pkt. 6.3 for oppbevaringsbetingelser for rekonstituert konsentrat. Tilberedning av ferdig fortynnet infusjonsvæske Rekonstituert konsentrat inneholdende 50 mg/ml vankomycin skal fortynnes videre umiddelbart etter rekonstituering. Egnede oppløsningsvæsker: Natriumklorid 9 mg/ml (0,9 %) infusjonsvæske, glukose 50 mg/ml (5 %) infusjonsvæske, natriumklorid 9 mg/ml (0,9 %) og glukose 50 mg/ml (5 %) infusjonsvæske eller Ringer-acetat infusjonsvæske. Før bruk skal rekonstituert og fortynnet oppløsning inspiseres visuelt for partikler og misfarging. Kun klar, fargeløs og partikkelfri oppløsning skal brukes. Intermitterende infusjon 500 mg Rekonstituert konsentrat inneholdende 500 mg vankomycin (50 mg/ml) må fortynnes videre med minst 100 ml oppløsningsvæske umiddelbart etter rekonstituering. 1 g Rekonstituert konsentrat inneholdende 1 g vankomycin (50 mg/ml) må fortynnes videre med minst 200 ml oppløsningsvæske umiddelbart etter rekonstituering.

11 Vankomycinkonsentrasjonen i infusjonsvæsken skal ikke overstige 5 mg/ml. Ønsket dose gis langsomt som intravenøs infusjon med en hastighet på høyst 10 mg/minutt, over minst 60 minutter eller lenger. Se pkt. 6.3 for oppbevaringsbetingelser for det ferdig fortynnede legemidlet. Destruksjon Hetteglasset er kun til engangsbruk. Ikke anvendt legemiddel skal kastes. Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav. 7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN Fresenius Kabi Norge AS Postboks 430 NO-1753 Halden 8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE) 500 mg: g: DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE / OPPDATERINGSDATO