Dato: 21.mars Høringsuttalelse om forslag til bosetting for flyktninger med mål om raskere bosetting

Transkript

1 Dato: 21.mars 2011 Byrådssak 83/11 Byrådet Høringsuttalelse om forslag til bosetting for flyktninger med mål om raskere bosetting ATNA SARK Hva saken gjelder: Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet sendte den ut et høringsbrev med forslag til bosettingsordning for flyktninger med mål om raskere bosetting. Høringsfrist er den Hovedinnholdet i høringsforslaget er en omlegging av bosettingsordningen som går ut på å 1. overføre oppgaver fra IMDI til KS og fylkesmennene og 2. åpne for at fylkesmennene får adgang til å tilvise flyktninger til kommunene dersom staten anser at det er behov for det. 3. gi mulighet til en avkortning av integreringstilskuddet til kommunene, dersom kommunene ikke skaffer bolig til flyktningene innen de tidsmål som er satt. Byrådet ser det som en viktig samfunnsoppgave å bosette flyktninger. Byrådet er positive til en styrking av IMDIs rolle i bosettingsarbeidet, og målsettingen om at bosetting av flyktninger skal være basert på kommunale beslutninger. Byrådet går imidlertid imot forslaget om statlig adgang til tilvisning av flyktninger. Dette fordi forslaget ansees å kunne svekke integreringsarbeidet og forsinke bosettingsprosessene. Forslaget anses videre å kunne øke kommunens utgifter og også gi grunnlag til konflikt mellom stat og kommune og mellom kommuner i fylket. Begrunnelse for fremleggelse for bystyret: Bystyrets fullmakter 5 vedtatt av bystyret , sak 102; Høringsuttalelser i prinsipielle saker som samtidig innbærer politiske avveininger skal avgis av bystyret. Siden saken ansees å være prinsipiell og samtidig innholder politiske avveininger legges saken frem for bystyret. 1

2 Byrådet innstiller til bystyret å fatte følgende vedtak: Bystyret avgir uttalelse om forslag til bosetting for flyktninger med mål om raskere bosetting slik den fremgår av saksutredningen. Monica Mæland byrådsleder Hilde Onarheim Byråd for helse og inkludering Vedlegg: Høringsbrev. Forslag til bosettingsordning for flyktninger med mål om raskere bosetting. 2

3 Saksutredning: Om høringsbrevet Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sendte den ut et høringsbrev med forslag til bosettingsordning for flyktninger med mål om raskere bosetting på bakgrunn av følgende problemstilling; Dagens bosettingsordning for flyktninger ble innført i Målet med ordningen var å sikre at alle flyktninger blir bosatt i en kommune innen 6 måneder. Enslige mindreårige skal bosettes innen 3 måneder. Siden ordningen ble innført har det vært vanskelig å innfri disse målene. Dagen situasjon er at for mange flyktninger må vente altfor lenge på å bli bosatt i en kommune. I 2010 ble bare 16 prosent av de enslige mindreårige bosatt innen målet på 3 måneder. Forslaget tar primært sikte på å få kommunene til å ta et større ansvar for fordelingen av flyktninger for å gjennomføre raskere bosetting av alle som får opphold. Dersom kommunene ikke blir enige seg imellom, foreslås det at fylkesmannen gis rett til å tilvise flyktninger til kommunene. Dersom kommunene ikke bosetter flyktningene innen de tidsmål som er satt, foreslås det å åpne for en avkorting av integreringstilskuddet. Innholdet i høringsbrevet er følgende: I. Bosetting av flyktninger og behov for særordning II. Om den norske bosettingsordningen fram til i dag III. Nærmere beskrivelse av og erfaringene fra dagens ordning IV. Bosettingsordningene i våre naboland V. Bosetting og flyttemønster VI. Forslag til endring i dagens ordning VII. Økonomiske og administrative konsekvenser av endringer i ordningen VIII. Andre forhold som er viktige for å sikre rask bosetting av flyktninger Bergen kommunes kommentarer på forslaget i høringsnotatet: Bergen kommune har over tid gjort en stor innsats i bosettingsarbeidet med flyktninger. I 2010 ble 337 personer bosatt, inkludert 28 enslige mindreårige, noe som tilsvarer full måloppnåelse. Ved bosetting av voksne flyktninger er vår erfaring at forsinkelse i måloppnåelse når det gjelder bosettingstiden, skyldes primært mangel på boliger i kommunen. Til tross for dette klarte Bergen kommune å nå bosettingstallene i Bergen kommune er enige i målet om at flyktninger skal være bosatt i en kommune senest 6 måneder etter at det er fattet vedtak om opphold, og at enslige mindreårige skal være bosatt innen 3 måneder etter at vedtak er fattet. Vi vil imidlertid påpeke at ventetiden for en asylsøker fra ankomst til vedtak er betydelig lengre enn ventetiden fra vedtak til bosetting. 3

4 Bergen kommune går i mot forslaget om å gi fylkesmannen tilvisningsrett overfor kommunen og å dermed åpne for tvang i bosettingsarbeidet. Bergen kommune mener at dette vil kunne gi grunnlag for konflikt mellom kommune og stat og mellom kommuner innen fylket. Dette vil i stedet kunne svekke integreringsarbeidet og forsinke bosettingsprosessene. Et tettere samarbeid mellom stat og kommune når det gjelder videreutvikling av boligløsninger bør prioriteres. Bergen kommune har liten tro på at tvang og økonomiske sanksjoner overfor kommunene vil føre til raskere bosetting. Kommunen mener videre at personer med behov for ressurskrevende tjenester, skal komme innunder den faste toppfinansieringsordningen som er etablert for dette. Dette på bakgrunn av de utfordringer som ligger til kommunen for å etablere et faglig godt oppfølgingsapparat. Den kommunale nettokostnaden for å yte ressurskrevende tjenester er betydelig. Om kommunen pålegges bosetting, vil dette kunne medføre at kommunen må omprioritere fra andre formål for å dekke forpliktelsene. Når kommunen og IMDI er enige om de flyktninger som vil kreve betydelige kommunale ressurser over lang tid, bør staten ta økt finansieringsansvar. For kommunen er en hovedutfordring i bosettingsarbeidet å fremskaffe tilstrekkelig med egnede boliger. En økning av Husbankens boligtilskudd vil kunne bidra til at kommunen i større grad fikk mulighet til å øke boligmassen for å lette bosettingsarbeidet. Kommunen vil få høyere utgifter som følge av den foreslåtte bosettingsmodellen, da de vil måtte risikere å finne dyrere løsninger i påvente av at planlagte tilbud blir ferdigstilt. Kommunene risikerer også å miste fordeler av integreringstilskuddet hvis de ikke bosetter raskt nok. For noen kommuner kan dette bety dyre investeringer for å tilrettelegge bosetting av et antall personer man ikke har kapasitet for. Enslige mindreårige (EM) Det er enighet om at det har blitt uakseptabel lang ventetid i mottak/omsorgssenter for mange flyktninger, og spesielt gjelder dette enslige mindreårige (EM). Her kan både kommunene og statsforvaltningen bli bedre. Slik vi ser det, løser imidlertid ikke tvungen tilvisning av EM til kommunene de utfordringene som man står overfor. Bergen kommune har man tatt i mot mange EM fra omsorgssentrene (i 2009 kom 17 av 33 bosatte EM fra ulike omsorgsenter). Erfaringene viser at mange av disse trenger mye omsorg i form av fosterhjem eller tette bo- og omsorgsløsninger. Vanlig ventetid for å finne det rette fosterhjemmet for et gitt barn, kan ofte komme opp i 4-6 måneder. Dette gjelder alle typer barn i fosterhjemskø ikke EM spesielt. I 2007 ble 148 EM bosatt i kommunene, i 2010 var dette tallet mer enn 4-doblet til 669. Kommunene hadde hatt noe en stor bosettingsdugnad, og mange kommuner har bygget ut sin bosettingskapasitet med gode og forsvarlige omsorgs- og oppfølgingsløsninger. Dette vil trolig på sikt gi god kapasitet, dersom bosettingsprognosene er riktige, noe som bør tas med i vurderingene når departementet nå vurderer å pålegge kommunene å bosette raskere. Et døgnbemannet bofellesskap lar seg ikke bygge opp og ned i løpet av noen uker, og ser man dette i sammenheng med at man vurderer om fristen for å bosette EM skal være 2 måneder etter at man har blitt tildelt / tilvist et barn, virker dette ikke å være realistisk. Det er kanskje mulig for etablering av voksne, men vil trolig medfører store belastninger for barna. Det kan 4

5 bety flere midlertidige løsninger og mange flyttinger. Et alternativ kan være at kommunen blir tildelt barn, og involvert på et tidligere tidspunkt, før oppholdsstatus er avklart, slik at man kan begynne arbeidet med å finne gode permanente omsorgsløsninger tidligere. Samarbeidet mellom kommune og stat i dag virker å være godt. Det er utstrakt samarbeid rundt bosettingene som gjør det mulig å utnytte kompetanse, lokale forhold og matching i forhold til barn og kommune. Dette oppleves som et gode både for flyktning og kommune, og fører på sikt til bedre løsninger, selv om ventetiden i mottak kan ha blitt altfor lang. Bergen kommune har kommentarer til følgende punkter i forslag til endringer i dagens ordning: Punkt 3. Dersom alle kommuner i et fylke er enige i forslaget til fordeling, gjennomføres bosettingen deretter. Dersom det er uenighet om fordelingen innen et fylke, innkaller fylkesmannen i det angjeldende fylke kommunene som er blitt anmodet om å motta flyktninger til møte om saken for at kommunen i fylket skal bli enige om fordelingen. Bergen kommune mener at en slik ordning vil kunne bidra til å skape unødig kompliserte prosesser mellom kommunene om de først må bli enige seg imellom om de mener fordelingen er rettferdig. Den videre behandling ved en uenighet vil bryte med den politiske behandling av anmodningene. Det er bystyret og ikke kommunens ansatte som beslutter bosettingsantallet. Det er først etter at alle kommunene har fattet sin politiske beslutning at man kan fastsette det samlede antall kommunene har sagt ja til å ta imot. Om en slik fullmakt til en ansatt gis, vil det å kreve en politisk prosess i kommunen som for Bergen kommunes vedkommende vil bety forsinkelse i bosettingsprosessen. Punkt 4. Dersom kommunene i et fylke ikke blir enige, avgjør fylkesmannen fordelingen. Fylkesmannen gis da rett til å tilvise flyktninger til kommunene som plikter å motta den enkelte flyktning. Dette er ikke i overensstemmelse med frivilligheten i bosettingsarbeidet. Trusselen om tilvisning ved ikke å være rask nok med boligfremskaffing, vil kunne føre til at kommunen i stedet fatter vedtak om et lavere antall. Punkt 5. Fylkesmannens tilvisningsrett skal bare brukes dersom staten anser det nødvendig for å klare å bosette det antall flyktninger det er behov for. Om Bergen kommune skulle vedta å motta færre flyktninger enn anmodet, er det ikke manglende vilje, men manglende forutsetninger for å gjennomføre vedtakene som er årsaken til at ventetiden eventuelt blir lengre enn målet for bosetting. Tvang vil derfor ikke være en løsning på problemet. Punkt 6. Fylkesmannen skal søke å unngå å bruke tilvisningsretten til kommuner som kan vise til tungtveiende grunner for å reservere seg mot å ta imot flyktninger. 5

6 Her vil det være staten ved Fylkesmannen som definerer hva som er "tungtveiende grunner" og staten får dermed en stor tolknings- og overkjøringsrett. Punkt 8. Dersom kommunen, innen 3 mnd etter at de har mottatt oversikt over hvilke flyktninger de skal bosette, ikke har skaffet bolig til disse, kan integreringstilskuddet bli avkortet i en størrelsesorden tilsvarende statens utgifter til opphold i mottak eller omsorgssentre. Bergen kommune mener at det er urimelig at staten skal påtvinge kommunen en slik frist når vi ser at staten selv gjennom egne prosesser skaper flere måneders ventetid. Bergen kommune er sterkt kritisk til at staten skal overføre de store kostnadene de har påtatt seg ved omsorgssentre til kommunene. 6