Melissa Bank. Et lykketreff. Oversatt fra engelsk av Hilde Sophie Plau

Transkript

1 Melissa Bank Et lykketreff Oversatt fra engelsk av Hilde Sophie Plau

2 Originaltittel: The Wonder Spot Copyright Melissa Bank 2005 Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2006 Første gang utgitt av Viking Penguin, New York 2005 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2006 Sats: Type-it AS, Trondheim 2006 Papir: Munken Lynx 100 g (1,13) Boken er satt med 10,5/12 p. Sabon Omslagsfoto: Mark Read. Nichola Evans / Getty Images Omslagsdesign: Pernille Ville Våge og Lise Mosveen ISBN-10: ISBN-13: Til min søster Margery Bates

3 Innhold Skapningens herre 7 Spillene på Toy Bar 61 Maskinskriving i det 20. århundre 95 Run run run run run run run away 165 Dena Blumenthal + Bobby Orr Forrevig 181 Ungdomssvermeri 229 Etterfølgeren din 259 Lykketreffet 343

4

5 Skapningens herre

6

7 Det var ingen sak å se at det kom til å bli en perfekt stranddag, kanskje sommerens beste, kanskje den siste i hele ferien, og vi skulle tilbringe den på min kusines bat mitzva i Chappaqua i New York. For flere uker siden hadde mor gått nøyaktig igjennom det brødrene mine og jeg skulle ha på oss. Nå engstet hun seg plutselig for at kjolen min, innkjøpt spesielt for anledningen, ikke skulle være kledd nok. Hun gremmet seg over den lette bomullen og overså fullstendig de små, håndbroderte blå blomstene hun hadde falt pladask for i forretningen. Hun sa at kjolen virket «landsens», og det var nettopp det jeg likte ved den. Kanskje det hjelper med strømpebukser, sa hun. Hadde jeg strømpebukser? «Nei,» sa jeg, og satte opp et fjes som ga uttrykk for resten: Hvorfor skulle jeg ta med meg strømpebukser på badeferie? Da sa hun at vi kunne kjøpe noen på vei til Chappaqua. Jeg minnet henne om at de eneste skoene jeg hadde med meg, var de sandalene jeg hadde på. Jeg sa: «De blir stilige med strømpebukser.» «Har du ikke andre sko?» «Slippers,» sa jeg. «Joggesko.» Storebror Jack kom bort til døren min. «Fattern sier vi må dra.» Nå vendte mor seg mot Jack og sa: «Er jakken din litt liten?» Om så var, så hadde ikke jeg sett det, men mor hadde allerede skrudd seg opp i en tilstand hun kalte å gå fra konseptene. «Hvordan er det menneskelig mulig å vokse ut av en dress på et par uker?» grublet hun høylytt, som om vi hadde med et uløselig mysterium eller et mirakel å gjøre, i stedet for følgene av at Jack 9

8 hadde løftet vekter og løpt hele sommeren. Han hadde kvittet seg med valpefettet og fått muskler på helt nye steder. Cirka én gang om dagen hadde jeg lagt hånden om bicepsen hans, og han hadde flekset den for meg. Far dukket opp i døren. «Bare knepp opp jakken,» sa han. Det gjorde Jack, og mor kom med et lite: «Å.» Så sa far: «La oss dra», hvilket betydde: Vi drar nå. Vi fulgte etter sjefen ut i oppkjørselen. Lillebroren min, Robert, satt allerede klar i stasjonsvognen og leste Alt om flaggermus i sin ulastelige dress av lett bomullsgabardin. Ved siden av ham satt kongepuddelen vår, høy og majestetisk, med snuten mot vindusviskerne som om den ventet på sceneskiftet som skulle komme. Da mor forsøkte å lokke hunden ut av bilen, sa Robert: «Han vil være med.» «Bikkja har det bedre her,» sa hun. Jeg tenkte: Alle sammen ville hatt det bedre her. Robert sa: «Vær så snill å ikke kalle Albert for bikkja.» Far sa: «Det gjør ingen ting, Joyce», og mor sa: «Greit», i et tonefall som betydde jeg gir opp. Jeg skulle til å sette meg inn i bilen da hun sa: «Du har ikke underkjole på deg.» Jeg hadde funnet ut at underkjole bare var tull, en slags formalitet på linje med de hvite hanskene mor endelig hadde sluttet å mase om at jeg måtte ha. Men hun sa: «Man ser tvers igjennom.» Jeg var skrekkslagen. Det eneste jeg hadde på, var hvite underbukser. «Gjør man?» Robert sa: «Bare i solen», og jeg slappet av: mitzvaer ble sjelden avholdt utendørs. Far sa: «Alle inn i bilen.» Jeg satte meg i baksetet på stasjonsvognen sammen med Albert. Lengst unna mors kamp med konseptene og fars irritasjon, selv om jeg også ble sittende lengst unna lufteanlegget, som ville bli skrudd opp straks mor forstod at vinden ødela frisyren. 10

9 Fram til da rullet brødrene mine vinduene helt ned, og Albert og jeg tok imot all den luftningen vi kunne få. Jeg måtte lukke øynene da vi kjørte forbi parkeringsplassen til stranden, men Robert vred seg rundt og fulgte tennisbanene med blikket. «Pappa?» sa han. «Hvis vi kommer tidlig nok hjem, vil du spille med meg da?» Jeg kunne høre hvordan far anstrengte seg for å høres hyggelig ut: «Vi kommer ikke tidlig nok hjem.» Robert sa: «Men hvis vi gjør det?» «Hvis vi gjør det,» sa far, «vil jeg mer enn gjerne spille med deg.» Robert skulle begynne i femte klasse og kom antagelig til å bli den minste gutten i klassen igjen, men han var nesten like god til å spille tennis som far. Robert løp etter hver eneste ball, uansett hvor umulig høy eller håpløst hard den var; han var konsekvent som en målplate. Han spilte med alle som spurte sparklede damer som trengte en firer, den undersetsige kirurgen som spilte med en tent sigarett mellom tennene, den lille jenta som ble distrahert av sommerfugler. Ute på Garden State Parkway var det ingen som sa noe. Foreldrene mine var i ulage, antagelig fordi de hadde avtalt å ikke røyke i bilen. Robert var i ulage fordi de var det, selv om det var på grunn av ham de ikke røykte. Han tagg dem bestandig om å slutte, og de lot halvt om halvt som om de hadde gjort det. Jeg var i ulage fordi vi raste av sted mot en kjedsomhet så enorm at bare en bat mitzva kan framkalle den. Jack lot ikke til å bry seg, han så ut av vinduet. Kanskje han innbilte seg at han var på universitetet allerede, for det snakket far og han ustanselig sammen om. Hver gang jeg nevnte for Jack at det var et helt år til, sa han hvor fort det kom til å gå, og jeg svarte: «Hvordan vet du det?» Et spørsmål som tydeligvis ikke fortjente svar. * 11

10 Det var Rebeccas bat mitzva vi skulle feire, og hun og jeg var bare så vidt i slekt. Mødrene våre var tremenninger eller noe sånt. De hadde lært å gå i det samme rekkehuskvartalet i West Philadelphia, og etter at familiene deres flyttet ut til forstedene, hadde de gått på samme privatskole og samme universitet. Jeg hadde sett bilder av dem som babyer i solkyser i Atlantic City, som småpiker i skotskrutete shorts i Adirondacks, og som unge kvinner med solbriller i Paris. Begge var små og nette, begge hadde mørkt hår, og mor sa at begge var blitt for tynne i den perioden da alle forgudet Jackie Onassis. Det syntes jeg tante Nora var fremdeles, og Rebecca var enda tynnere. Hun var ballerina og gikk med skuldrene trukket for langt bakover og hodet for høyt. Det hendte hun kastet seg ut i et par ballettrinn helt uten videre når vi fire forsøkte å finne et sted å sette bilen på en parkeringsplass, for eksempel. Den vinteren hadde hun vært understudy for Clara i Nøtteknekkeren i New York City, og mor hadde insistert på at vi skulle dra. Jeg sa: «I tilfelle den virkelige Clara brekker beinet?» «Fordi det blir moro,» sa hun. «Det er en stor ære for Rebecca å være med på den balletten.» «Bare at hun ikke er med,» sa jeg. Under forestillingen prøvde jeg å stille med et åpent sinn, men det stod ikke til troende for meg. Det virket like sannsynlig at ei jente skulle gi seg til å danse med en nøtteknekker som med en hjulvisp. Da tante Nora under lunsjen etterpå spurte om jeg hadde likt forestillingen, sa jeg: «Den var ikke helt i min gate», en frase mor hadde innprentet meg å bruke i stedet for æsj, men som nå så ut til å ha den samme effekten på tante Nora som mine æsj pleide å ha på mor. I forfjamselsen sa jeg til Rebecca at jeg var sikker på at balletten hadde vært bedre hvis hun hadde vært med, og la til et medfølende: «Det var synd at ikke du ble valgt.» Jeg innså ikke feilgrepet før jeg så hvor sur Rebecca ble. Tante 12

11 Nora sendte mor et blikk. Det var ikke det minste bedre enn å snakke om meg mens jeg var til stede. På toget tilbake til Philadelphia lot mor som om vi hadde hatt en storartet ettermiddag alle fire. Hun beundret Rebecca for at hun var så tynn og sart. «Som en langstilket rose,» sa hun. «Mer som et langt hårstrå med hår på,» sa jeg. Jeg regnet med at mor skulle bli sint, men i stedet virket hun nesten fornøyd ikke at hun sa det. Det hun sa, var: «Kanskje dere blir venner når dere blir eldre.» «Det kan jeg ikke tenke meg,» sa jeg. «Hvorfor ikke, skatten?» Jeg trakk på skuldrene. Jeg fortalte at Rebecca hadde sagt nei takk til en tyggegummi jeg bød henne. «Jeg tygger ikke tyggegummi det er ikke dannet.» Mor så ikke noe galt i det, noe sånt kunne hun sagt selv. Hun nynnet på en vise fra ungdommen med tante Nora: «Tyggis kan ke vi fordra, og i hvert fall ikke røyk, gutter som syns det er bra, vil vi aldri i verden ha.» Mor fortalte de samme historiene om og om igjen det var kanskje femogtyve av dem i alt. La du dem sammen, ble det omtrent tyve timer av livet sitt som hun var villig til å dele med oss. På en rasteplass på New Jersey Turnpike strakk vi på bena mens mor var på dametoalettet. Da hun kom tilbake, sa Robert: «Du tar deg flott ut, mor.» Hun tok seg flott ut. Dagen i forveien hadde hun kjørt til Philadelphia og fått håret farget profesjonelt, en klok avgjørelse. Håret hennes var blitt nokså oransje i solen. Da hun var tilbake i bilen, sa far at han likte kjolen hennes. Den var siste skrik, i gul og rosa kaliko. Jeg sa: «Det er en designerkjole», for det hadde mor sagt til meg. Nå som misstemningen så ut til å ha forsvunnet og lufteanlegget stod på, vurderte jeg å be Robert bytte plass med meg. 13

12 Far, som kunne henfalle til det mor kalte å snobbe nedover, sa at alle kjoler var designerkjoler: Noen hadde designet dem. «Ikke Pucci,» sa mor med forakt i stemmen. «Oj,» sa far, «hermelinerne i forsetet og bikkjeskinnet bak.» Det skulle være morsomt, men hun lo ikke. Jeg ble der jeg var. Jeg klappet Albert på ullryggen hans, så ham inn i de sørgmodige øynene og sa: «Jeg vet akkurat hvordan du har det.» Vi var ved avkjørselen til Chappaqua da mor snudde seg og smilte på en måte som ikke har noe med lykke å gjøre. Det var hennes måte å si Smil på, uten å risikere det motsatte, i det minste fra meg. Før vi gikk inn i synagogen, sa hun: «Jeg er så stolt av dere alle sammen.» Som om hun reklamerte for familien. Synagogen var omtrent dobbelt så stor som den vi pleide å gå i, og gudstjenesten virket ti ganger så lang siden den var på hebraisk. Jeg kunne ikke hebraisk. Endelig gikk Rebecca opp på podiet, med tærne pekende utover. Det virket som hun trivdes der oppe, i rosa chiffonkjole, hvite strømpebukser og svarte Mary Jane-sko. Håret hadde hun i en flette rundt hodet og knyttet med rosa silkebånd, men hun kunne like gjerne hatt glorie etter mors blikk å dømme. Et lite øyeblikk så Rebecca utover sitt publikum, på familie og venner og familiens venner og alle de religiøse fanatikerne som hadde valgt å tilbringe sommerens deiligste dag innendørs. Det slo meg at hun betraktet oss som sitt publikum, og kanskje hun skulle ønske hun kunne danset Clara-rollen som hun hadde arbeidet så hardt for å lære. Deretter så hun ned på Toraen som rabbineren høytidelig hadde pakket opp og rullet ut, og så begynte hun å lese høyt. Jeg tenkte stadig vekk at nå holder hun nok snart opp, men der tok jeg feil. Det var som om hun leste hele Toraen der oppe. Kanskje hun hadde lært å uttale hebraiske ord, men man kunne 14

13 høre at hun ikke ante betydningen av dem. Hun leste med null uttrykk, som om hun resiterte den hebraiske oversettelsen av telefonkatalogen eller varedeklarasjonen på en suppepose. Det eneste som kom i nærheten av en intonasjon, var pausen hun holdt etter en ramse eller en ingrediens. Mor derimot, som ikke var bedre i hebraisk enn meg, virket helt trollbundet. Hun nikket til og med innimellom, som om hun syntes det eller det avsnittet var spesielt innsiktsfullt eller bevegende. Mor lot ikke bare som om hun forstod hebraisk. Da jeg vred hånden hennes rundt for å se på klokken hennes og satte opp et fjes som betydde Jeg dør, dro hun munnen ut i et smil. Så ble hun sittende og holde meg i hånden som om vi var forelsket. Jeg kunne ikke se far, men trodde han kanskje likte at gudstjenesten var så lang. Før hadde far bare gått i synagogen på de store helligdagene sammen med oss, men nå hendte det at han gikk fredag kveld også. Han spaserte, som de ortodokse, selv om han satte kursen mot vår Reformerte synagoge, som var så lite religiøs som det gikk an å bli. Som regel ble mor med, men en kveld gikk han alene. Jeg så etter ham fra vinduet mitt. Det var rart å se ham gå ned forstadsveien helt for seg selv. Jeg var så lettet da gudstjenesten var over at jeg lot mor kysse meg. Nå skulle vi gå nedenunder til det som ble kalt supé i stedet for middag. Spisesalen var pyntet med rosa draperinger, rosa tepper og rosa bordduker. Bordpynten på hvert bord var rosa roser omkranset av en rosa tutu. Selv luften virket rosa. Mora fant det rosa bordkartet der mitt navn og bordnummer stod. Hun utbasunerte at jeg skulle sitte sammen med Rebecca og de andre tolv trettenåringene ved bord nr. 13, som i: Strålende nyheter! I likhet med de fleste voksne trodde visst mor at nære fødselsdatoer var det eneste unger trengte for å bli venner i en fei. Jeg sa jeg håpet at hun fikk sitte sammen med dem mellom enog toogførti. 15