SAMISK SELVBESTEMMELSE

Transkript

1 Tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 1/2011 SAMISK SELVBESTEMMELSE LAND, RESSURSER OG TRADISJONELLE NÆRINGER SELVBESTEMMELSE OG MEDIA John B. Henriksen (red.)

2

3 Gáldu Čála Tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 1/2011 SAMISK SELVBESTEMMELSE LAND, RESSURSER OG TRADISJONELLE NÆRINGER SELVBESTEMMELSE OG MEDIA John B. Henriksen (red.)

4 Gáldu Čála Tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 1/2011 Sjefsredaktør: Janne Hansen SAMISK SELVBESTEMMELSE - LAND, RESSURSER OG TRADISJONELLE NÆRINGER SELVBESTEMMELSE OG MEDIA Red.: John B. Henriksen Gáldu Kompetansesenteret for urfolks rettigheter Guovdageaidnu/Kautokeino 2012 Forsidebilde: Carl Johan Utsi Forfatterbildet: Siljá Somby Grafisk produksjon: AlfaBehta Grafiske, Elle K. Porsanger, Deatnu Trykk: Fagtrykk Idé, Alta Redaksjon: Máret Kemi og Siljá Somby Redaksjonens adresse: Gáldu kompetansesenteret for urfolks rettigheter N-9520 Guovdageaidnu/Kautokeino Telefon: Faks: E-post: galdu@galdu.org ISBN: ISSN Synspunkter og konklusjoner som kommer til uttrykk i denne publikasjonen representerer ikke nødvendigvis synet til Gáldu Kompetansesenteret for urfolks rettigheter. Redaktøren arbeider nå som Sametingets internasjonale representant, men synspunktene og konklusjonene i publikasjonen representer ikke nødvendigvis synet til Sametinget.

5 Innhold Forord... 4 Innledning Seminar om samisk selvbestemmelse: land, ressurser og tradisjonelle samiske næringer Land, ressurser, næringsutøvelse og økonomisk utbytte Marine ressurser i samiske områder Samisk reindrift Samisk selvbestemmelse og media Samiske mediers dekning av samisk selvbestemmelse Norske og samiske mediers dekning av spørsmål om samisk selvbestemmelse Samisk selvbestemmelse samiske mediers dekningsansvar Kommentarer Oppsummerende konklusjoner Det gjensidige avhengighetsforholdet mellom selvbestemmelsesretten og deltakelsesretten Vedlegg 1: Program for seminar om samisk selvbestemmelse i forhold til land, ressurser og tradisjonelle næringer Vedlegg 2: Deltakerliste seminar om samisk selvbestemmelse i forhold til land, ressurser og tradisjonelle næringer Vedlegg 3: Program for seminar om samisk selvbestemmelse og media Vedlegg 4: Deltakerliste seminar om samisk selvbestemmelse og media Vedlegg 5: Expert Mechanism Advice No. 2 (2011) Vedlegg 6: De forente nasjoners erklæring om urfolks rettigheter (uoffisiell norsk oversettelse)... 69

6 Forord Denne utgaven av Gáldu Čála er den fjerde utgivelsen innenfor rammen av prosjektet «Samisk selvbestemmelse: Innhold og gjennomføring». Prosjektet er finansiert av Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Sametinget i Norge. Med utgangspunkt i to arbeidsseminarer som Gáldu Kompetansesenter for urfolks rettigheter avholdt i Guovdageaidnu i november 2011, søker denne utgaven av Gáldu Čála å belyse spørsmål knyttet til samenes rettigheter til land, vann og næring i lys av urfolks rett til selvbestemmelse samt å oppmuntre til større grad av offentlig debatt om hvordan spørsmål vedrørende samisk selvbestemmelse omtales i media. Gáldu har gjennom prosjektet forsøkt å involvere samiske ressurspersoner og kompetansemiljøer i diskusjoner om samisk selvbestemmelse, og gjennom dette forsøkt å bidra til en anskueliggjøring av selvbestemmelsens mulige innhold og gjennomføring i samisk sammenheng. Gáldu Kompetansesenter for urfolks rettigheter håper og tror at prosjektet om samisk selvbestemmelse på en konstruktiv og informativ måte vil bidra til det offentlige ordskiftet om samisk selvbestemmelse. Janne Hansen konstituert direktør Publikasjonen bør ses i sammenheng med tre tidligere utgivelser av tidsskriftet: Gáldu Čála nr. 02/2008 inneholder rapporten fra en internasjonal konferanse om samisk selvbestemmelse som Gáldu og Sámi allaskuvla/sámi University College arrangerte i Alta i februar 2008, Gáldu Čála nr. 02/2009 tar for seg spørsmål knyttet til samisk selvbestemmelse innenfor utdanning, forskning og kultur, med utgangspunkt i tre seminarer som Gáldu avholdt i 2009, mens Gáldu Čála nr. 02/2010 belyser noen sentrale problemstillinger vedrørende Sametingets myndighet og finansiering av samisk autonomi samt spørsmål om samisk autonomi innenfor helse- og sosialsektoren. 4

7 Innledning En hovedmålsetting for Gáldus prosjekt «Samisk selvbestemmelse: Innhold og gjennomføring» har vært å bidra til den offentlige debatten om urfolks selvbestemmelsesrett i lys av at FNs erklæring om urfolks rettigheter (urfolkserklæringen) 1 anerkjenner urfolks rett til selvbestemmelse. Erklæringens artikkel 3 anerkjenner at urfolk har rett til selvbestemmelse. Denne bestemmelsen gjenspeiler eksisterende folkerettslige standarder om selvbestemmelsesretten. 2 Prinsippene likhet og ikkediskriminering er sentrale i fortolkningen av urfolkserklæringens bestemmelser, herunder bestemmelsene om retten til selvbestemmelse. Dette følger blant annet av urfolkserklæringens artikkel 2, hvor det fastslås at «urfolk og individer tilhørende urfolk» er frie og likeverdige med «alle andre folk og individer» og har «rett til frihet fra enhver form for diskriminering i utøvelsen av sine rettigheter». Urfolkserklæringens anerkjennelse av urfolks rett til selvbestemmelse har sin bakgrunn i at selvbestemmelsesretten anses som en universell rettighet som tilfaller alle folk. Retten til selvbestemmelse har gjennom tidene vært et sentralt argument for etablering av selvstendige nasjonalstater, eksempelvis i avkoloniseringsprosessen i Afrika. Det er imidlertid klart at FNs generalforsamling ved vedtakelsen av urfolkserklæringen i 2007 ikke anerkjenner urfolks ensidige rett til å etablere egne nasjonalstater. Den store majoriteten av verdens urfolk har da heller aldri fremmet krav eller ønske om løsrivelse fra eksiterende nasjonalstater. 1 UN Declaration on the Rights of Indigenous Peoples. 2 Blant annet felles artikkel 1 (1) i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette er en viktig presisering fordi man i den offentlige debatten om samisk selvbestemmelse ofte opplever fokus på løsrivelsesproblematikken. En slik løsrivelsestilnærming har på ingen måte et grunnlag i gjeldende internasjonale bestemmelser, og den bidrar også til å overskygge selvbestemmelsesrettens potensial som virkemiddel for konstruktive løsninger på konflikter mellom stat og urfolk. «Urfolkserklæringens anerkjennelse av urfolks rett til selvbestemmelse har sin bakgrunn i at selvbestemmelsesretten anses som en universell rettighet som tilfaller alle folk.» Respekt for og gjennomføring av urfolks rett til selvbestemmelse innenfor rammene av eksisterende nasjonalstater har potensial i forhold til å avverge nye og løse historiske konflikter mellom stater og urfolk. Dette var også noe FNs generalforsamling ga uttrykk for gjennom vedtakelsen av urfolkserklæringen i 2007 ved at forsamlingen sa seg overbevist om at urfolkserklæringen gjennom sin anerkjennelse av urfolks rettigheter ville bidra til et mer harmonisk forhold og bedre samarbeid mellom stater og urfolk basert på prinsippene om rettferd, demokrati, respekt for menneskerettighetene, ikke-diskriminering og god tro. 3 Innenfor rammen av prosjektet «Samisk selvbestemmelse: Innhold og gjennomføring» har Gáldu maktet å bringe sammen ressurspersoner og kompetansemiljøer for å drøfte spørsmål knyttet til gjennomføring 3 Se urfolkserklæringens fortale. 5

8 av samisk selvbestemmelse på en måte som er mest mulig i samsvar med den nyere internasjonale standardutviklingen. Innenfor rammen av prosjektet har Gáldu arrangert en internasjonal konferanse om urfolks rett til selvbestemmelse (2008) samt åtte sektorbaserte arbeidsseminarer om samisk selvbestemmelse ( ). Gjennom denne prosessen har man lyktes i å involvere et stort antall samiske, norske og internasjonale eksperter og ressurspersoner i diskusjonene om urfolks rett til selvbestemmelse. Gjennom arbeidsseminarene har man i første rekke søkt å fokusere på hvordan retten til selvbestemmelse eventuelt kan gjennomføres i samisk sammenheng i form av praktisk politikk innenfor rammen av gjeldende nasjonalstater. Prosjektet har resultert i fire Gáldu Čálapublikasjoner, inkludert denne utgivelsen, om samisk selvbestemmelse med fokus på innhold og gjennomføring. Denne utgaven av Gáldu Čála har tre hovedkapitler. Kapittel 1 søker å gjengi hovedpunktene i diskusjonene om samisk selvbestemmelse i forhold til land, ressurser og næringer som fant sted under et seminar som Gáldu avholdt november Kapittel 2 tar sikte på å reflektere hovedelementene i diskusjonene som fant sted under Gáldus seminar om samisk selvbestemmelse og media som ble avholdt november Kapittel 3 søker å bidra med noen overordnede konklusjoner om selvbestemmelsesrettens innhold og gjennomføring i samisk sammenheng, med utgangspunkt i skriftlige bidrag og diskusjoner som har funnet sted innenfor rammen av prosjektet. 6

9 1. Seminar om samisk selvbestemmelse: land, ressurser og tradisjonelle samiske næringer Gáldus seminar om samisk selvbestemmelse i forhold til forvaltning av land, naturressurser og tradisjonelle næringer i samiske områder ble avholdt i Diehtosiida i Guovda geaidnu november Seminarprogrammet var lagt opp rundt utvalgte tematiske innledninger med etterfølgende diskusjoner. Seminaret var sammensatt av personer med sterk faglig kompetanse og erfaring innenfor forskning, politikk og offentlig forvaltning. Se vedlagte seminarprogram (vedlegg 1) og deltakerliste (vedlegg 2). Gáldus styreleder, Lars Anders Baer, var ordstyrer under seminaret. Følgende problemstillinger dannet utgangspunktet og rammen for diskusjonene under seminaret: 1) Har retten til selvbestemmelse noen betydning for urfolks rett til land, ressurser og næringsutøvelse, eventuelt hvilken betydning? 2) Har retten til selvbestemmelse noen betydning for urfolks rett til utbytte/fordel av ressursutnyttelse i deres områder? 3) Bør Sametinget ha myndighet i forvaltningen av fiskeressursene i havet i samiske områder, eventuelt hvilken myndighet og hvorfor? 4) Bør Sametinget ha noen rolle i utvikling en og forvaltningen av samisk reindrift i Norge, eventuelt hvilken og hvorfor? 5) Har selvbestemmelsesretten relevans i forhold til spørsmålet om hvorvidt man bør ha sterkere grad av lokal samisk forvaltning av naturressursene? 6) Hvilken betydning har eventuelt selvbestemmelsesretten for bevaring og utvikling av det sørsamiske samfunn? 1.1 Land, ressurser, næringsutøvelse og økonomisk utbytte Dr. juris Mattias Åhrén innledet debatten om urfolks rett til land, ressurser og næringsutøvelse samt deres rett til økonomisk utbytte av ressursutnyttelse i egne områder i en selvbestemmelseskontekst gjennom et innlegg om selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon. Innledningsvis fastslo han at selvbestemmelsesretten og retten til land og naturressurser er de mest sentrale urfolksrettigheter, fordi respekt for og gjennomføring av disse rettighetene er av avgjørende betydning for urfolks eksistens som folk og for deres utvikling, kultur og næringer. Det internasjonale gjennombruddet for anerkjennelsen av urfolks rett til selvbestemmelse og den relativt raske og positive rettslige utviklingen i favør av urfolks rettigheter til land og ressurser fremstår som den viktigste utviklingen i arbeidet med å sikre urfolks rettigheter. Selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon og urfolks rettigheter til land og ressurser er nært beslektet, men likevel forskjellige i materiell så vel som i prosessuell forstand. En av forskjellene er at landrettigheter kan gjøres til gjenstand for domstolsprøvning, i motsetning til selvbestemmelsesretten som normalt ikke kan prøves for domstoler. Dette har ført til at implementeringen av urfolks landrettigheter går langt raskere enn gjennomføringen av deres rett til selvbestemmelse. Urfolk kan under visse forutsetninger gjennom den individuelle klageordningen som er etablert med hjemmel i en tilleggsprotokoll til FNs konvensjon 7

10 om sivile og politiske rettigheter (SP) 4 fremme individuelle klagesaker vedrørende land- og ressursrettigheter. 5 Det foreligger ingen tilsvarende muligheter for urfolk til å fremme klagesaker til menneskerettighetskomiteen om påstått manglende gjennomføring av retten til selvbestemmelse fordi man per i dag ikke har en klageprosedyre for kollektive rettigheter. Dette innebærer at FNs menneskerettighetskomité ikke har anledning til å behandle klager fra et folk om påståtte krenkelser av deres rett til selvbestemmelse i samsvar med SP-artikkel 1, mens komiteen under visse forutsetninger kan behandle klager fra urfolks individer eller en gruppe individer om påståtte krenkelser av SP-artikkel Denne forskjellen gjør at implementeringen av retten til selvbestemmelse i større grad er avhengig av statlig politisk vilje til gjennomføring enn hva tilfellet er i forhold til urfolks landrettigheter. Åhrén sa at denne forskjellen er en viktig årsak til at det har vært liten frem gang i realiseringen av urfolks rett til selv bestem melse, herunder selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon, mens man til sam men ligning har hatt relativt stor fremgang i forhold til anerkjennelse og sikring av ur folks landrettigheter, eksempelvis innenfor det interamerikanske menneskerettighetssystemet. Selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon kommer klarest til uttrykk i felles artikkel 1 (2) i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Felles artikkel 1 (2) slår fast at alle folk kan for sine egne formål fritt råde over sine natur rik dommer og -forekomster, så lenge dette ikke setter til side forpliktelser som følger av internasjonalt økonomisk 4 Første frivillige tilleggsprotokoll til SP: [First Optional Protocol to the International Covenant on Civil and Political Rights]. 5 Stater som har tiltrådt den første frivillige protokollen til SP, har anerkjent at FNs menneskerettighetskomité har kompetanse til å motta og behandle henvendelser fra enkeltpersoner som er undergitt den jurisdiksjon og som hevder å være utsatt for krenkelse fra statens side av noen av de rettigheter som er fastsatt i konvensjonen. Henvendelser som gjelder en stat som ikke er part til tilleggsprotokollen, kan ikke gjøres til gjenstand for behandling i menneskerettighetskomiteen. For at klager skal kunne behandles, må den klagende part ha uttømt alle tilgjengelige innenlandske rettsmidler. Normalt betyr dette at saken må ha vært gjenstand for behandling i landets høyeste domstol eller ha blitt avvist slik behandling. 6 Selv om SP-artikkel 27 ikke uttrykkelig omhandler urfolks landrettigheter, viser praksis i FNs menneskerettighetskomité at urfolks landrettigheter omfattes av denne bestemmelsen som følge av en utvidet forståelse av kulturbegrepet. SPartikkel 27 etablerer et vern for minoriteters og urfolks kultur, religion og språk. samarbeid, basert på prinsippet om gjensidig nytte og folkerettens regler. Det fastslås videre at et folk ikke i noe tilfelle må bli berøvet sitt eget eksistensgrunnlag. I korthet betyr dette at et folk har rett til å råde over sine egne naturressurser og en rett til ikke å bli frarøvet sitt levebrød. Åhrén sa at en selv bestemmelsesrett som eventuelt ikke omfatter retten til naturressurser fremstår som en rett uten innhold, og konkluderte med at samenes rett til selvbestemmelse utvilsomt omfatter selvbestemmelse over naturressurser som samene tradisjonelt har brukt. Selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon, slik den kommer til uttrykk i felles artikkel 1 (2), er ikke ordrett gjengitt i FNs erklæring om urfolks rettigheter (urfolkserklæringen). 7 Dette innebærer imidlertid ikke at selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon ikke omfattes av urfolkserklæringen fordi en samlet fortolkning av erklæringens bestemmelser med tydelighet viser at urfolkserklæringen anerkjenner og sikrer ressursdimensjonen i urfolks selvbestemmelsesrett. Blant annet fastslår urfolkserklæringens artikkel 20 at urfolk har rett til eget livsgrunnlag og egen utvikling, og til på fritt grunnlag å ta del i enhver form for tradisjonell eller annen økonomisk virksomhet. Denne formuleringen gjenspeiler kjerneinnholdet i FN-konvensjonenes felles artikkel 1 (2). Urfolkserklæringens artikkel 20, sammen med erklæringens særskilte bestemmelser om retten til selvbestemmelse og land- og ressursrettigheter, tilsier at selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon omfattes av urfolkserklæringen. Åhrén konkluderte også med at urfolkserklæringens bestemmelser om urfolks rettigheter til land og ressurser må forstås å dekke ressursdimensjonen i urfolks rett til selvbestemmelse. Han viste også til 7 Felles SP- og ØSK-artikkel 1: «(1) Alle folk har selvbestemmelsesrett. I kraft av denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling og fremmer fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. (2) Alle folk kan for sine egne formål fritt råde over sine naturrikdommer og -forekomster, så lenge dette ikke setter til side forpliktelser som følger av internasjonalt økonomisk samarbeid, basert på prinsippet om gjensidig nytte og folkerettens regler. Ikke i noe tilfelle må et folk bli berøvet sitt eget eksistensgrunnlag. (3) Konvensjonspartene, deriblant de stater som har ansvaret for administreringen av ikke-selvstyrte områder og tilsynsområder, skal arbeide for å virkeliggjøre folkenes selvbestemmelsesrett, og skal respektere denne rett i overensstemmelse med bestemmelsene i De forente nasjoners pakt.» 8

11 urfolkserklæringens artikkel 4 som slår fast at urfolk har rett til autonomi eller selvstyre i saker som angår deres indre og lokale anliggender, og sa at urfolks tilgang til land og naturressurser må anses for å være et indre og lokalt anliggende for urfolk. Han sa videre at man i diskusjonene om selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon må sondre mellom to kategorier av naturressurser, henholdsvis urfolks tradisjonelle ressurser og ikke-tradisjonelle ressurser i urfolksområder. Ifølge Åhrén er det nødvendig at man i diskusjonene om selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon etablerer en sondring mellom urfolks «tradisjonelle ressurser» og «ikke-tradisjonelle ressurser» i urfolksområder. Han benyttet begrepet «tradisjonelle ressurser» som betegnelse for naturressurser som urfolk tradisjonelt har nyttiggjort seg av gjennom sedvanemessige bruk og tradisjonelle næringer, mens han gjennom betegnelsen «ikke-tradisjonelle ressurser» refererte seg til naturressurser i urfolksområder som urfolk tradisjonelt ikke har utnyttet, eksempelvis mineral- og oljeressurser. Han konkluderte med at urfolks tradisjonelle ressurser utvilsomt og fullt ut omfattes av ressursdimensjonen i urfolks rett til selvbestemmelse. Han sa at også ikke-tradisjonelle ressurser ressurser som tradisjonelt ikke har vært gjenstand for samisk utnyttelse må anses å bli omfattet av selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon, men likevel ikke på samme måte som tradisjonelle ressurser. Åhrén sa at det samiske folket må anses å ha rett til å øve en viss innflytelse i forhold til utnyttelsen av ikke-tradisjonelle ressurser og til å ha rett til en andel av det økonomiske utbytte av slik ressursutnyttelse i samiske områder. Videre konkluderte han med at det samiske folket må anses å ha det avgjørende ord i forhold til utnyttelsen av ikke-tradisjonelle ressurser dersom slik utnyttelse eller utvinning i betydelig grad vil være til skade for samenes fremtidige utnyttelse av deres tradisjonelle ressurser. Åhrén viste til at man per i dag har begrensede rettskilder som gir uttrykkelig støtte for urfolks rett til økonomisk utbytte på basis av deres rett til selvbestemmelse. Med unntak av utbytteordningen på Grønland, som er basert på retten til selvbestemmelse, er utbytteordninger normalt basert på eiendomsretten. Han viste til at man i tilfeller hvor urfolk er tilkjent rett til økonomisk utbytte, eksempelvis i Australia, Canada og på New Zealand, baserer dette på eiendomsrett. Eiendomsretten er for øvrig også basis for de relevante bestemmelsene om utbytte i Nagoya-protokollen (tilleggsprotokoll til FNs konvensjon om biologisk mangfold). 8 Åhrén konkluderte med at selv om det ikke finnes uttrykkelig støtte i internasjonale rettskilder for at urfolk har rett til økonomisk utbytte på basis av deres rett til selvbestemmelse, ville det likevel være rimelig å argumentere for en slik rett på basis av urfolks rett til finansiering av deres autonome ordninger, jf. urfolkserklæringens artikkel 4. Han argumenterte for at det er naturlig å forutsette at finansiering av urfolks autonome ordninger delvis må skje gjennom deling av det økonomiske utbyttet av utvinningen av naturressurser i urfolks områder, blant annet fordi det ikke ville være tilfredsstillende om finansieringen av samiske autonome ordninger utelukkende var prisgitt årlige statlige politiske budsjettvedtak. En situasjon hvor urfolk fullt ut er avhengig av statlige budsjettvedtak gjør at man vanskelig kan snakke om reell urfolksautonomi, samtidig som en slik ordning vil utsette urfolk for risikoen for politiske endringer i majoritetssamfunnet. Åhrén konkluderte med at selv om det per i dag er få rettskilder som uttrykkelig knytter urfolks utbytterett opp mot retten til selvbestemmelse, må man likevel kunne legge til grunn at retten til utbytte uten videre følger av den alminnelige retten til selvbestemmelse. Han sa at retten til selvbestemmelse bygger på en anerkjennelse av at flere enn ett folk kan ha rett til selvbestemmelse innenfor en nasjonalstat. Dette må også ha følger for forståelsen av selvbestemmelsesrettens innhold. I situasjoner hvor 8 Nagoya Protocol on Access to Genetic Resources and the Fair and Equitable Sharing of Benefits Arising from their Utilization to the Convention on Biological Diversity, 9

12 «Ifølge Åhrén innebærer dette at Sametinget i visse tilfeller, på basis av selvbestemmelsesretten, har rett til å fatte selvstendige og bindende beslutninger.» det er to folk innenfor en stat med rett til selvbestemmelse slik det eksempelvis er i samisk sammenheng er det naturlig at begge folk har rett til utbytte ved utnyttelse av naturressurser. Det ble konkludert med at med mindre samene tilkjennes rett til å delta i forvaltningen av ikke-tradisjonelle ressurser og til å ta del i utbyttet av ressursutnyttelsen, er det ikke snakk om reell samisk selvbestemmelse. Åhrén belyste deretter forholdet mellom retten til selvbestemmelse og urfolks rett til å delta i beslutningsprosesser. Han innledet med å slå fast at urfolks rett til selvbestemmelse går lenger enn retten til å delta i beslutningsprosesser i form av konsultasjonsordninger. Han sa at urfolks rett til å bli konsultert i saker som berører dem har vært internasjonalt anerkjent i svært lang tid, og at urfolkserklæringens anerkjennelse av urfolks rett til selvbestemmelse, herunder deres rett til autonomi eller selvstyre, derfor per definisjon må ha et annet innhold enn konsultasjonsretten. Han fremhevet at anerkjennelsen av retten til selvbestemmelse er basert på en annen rettslig doktrine enn det rettslige grunnlaget for konsultasjonsretten. Ifølge Åhrén innebærer dette at Sametinget i visse tilfeller, på basis av selvbestemmelsesretten, har rett til å fatte selvstendige og bindende beslutninger. Det ble understreket at Sametingets selvstendige beslutninger må respekteres av statlige myndigheter selv om disse ikke er i samsvar med statlige myndigheters vilje og syn på saken. Han viste blant annet til at det er støtte for en slik konklusjon i spesialrapportørens (FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter) rapport om situasjonen for samene i Finland, Norge og Sverige. 9 9 Report of the Special Rapporteur on the Rights of Indigenous Peoples, James Anaya: The situation of the Sami people in the Sápmi region of Norway, Sweden and Finland, A/HRC/18/35/Add.2; , bodies/hrcouncil/docs/18session/a-hrc add2_en.pdf Åhrén fremhevet at samenes relative myndighet og innflytelse må avgjøres på grunnlag av den betydning som saken har for henholdsvis samene og majoritetsbefolkningen. Det følger av dette at den samiske innflytelsen i saker som eksempelvis berører tradisjonelle samiske næringer må være sterk, fordi slike næringer etablerer et viktig materielt grunnlag for samisk kultur og det samiske samfunn som sådan. Ifølge Åhrén innebærer dette at dersom det er motstrid mellom samenes og statens syn i saker som vedrører tradisjonelle samiske næringer, må samenes syn gis forrang. Han sa at dette blant annet har støtte i en analogisk fortolkning av rettskilder som kan anvendes for å utfylle forståelsen av retten til selvbestemmelse, herunder menneskerettighetskomiteens fortolkning av artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). En relativitetstilnærming til myndighetsspørsmålet har ifølge Åhrén også den konsekvens at den samiske innflytelsen i saker som vedrører ikke-samiske næringer i samiske områder må forutsettes å være svakere enn hva tilfellet er i beslutninger som berører tradisjonelle samiske næringer. Dette fordi det samiske folket ikke kan påberope seg større interesse i saker som vedrører ikke-samiske næringer enn den interesse som det norske folket har i slike saker. Dette gjelder imidlertid bare i den utstrekning slike saker ikke berører tradisjonelle samiske næringer. Han ga uttrykk for at det for eksempel er rimelig at det samiske folket får ta del i forvaltningen og utbyttet av olje- og mineralressursutnyttelsen i samiske områder uten at samene besitter noen vetorett i slike saker, med mindre slik virksomhet i betydelig grad på en negativ måte påvirker samisk kultur, samiske næringer og det samiske samfunn. Åhrén tok deretter for seg noen interne, samiske forhold som etter hans syn representerer en utfordring for det samiske samfunn i forhold til selvbestemmelsesrettens gjennomføring. Disse utfordringene er relatert til spørsmålet om hvilket ansvar og rettigheter lokale samiske samfunn har 10

13 i en selvbestemmelseskontekst sammenlignet med det ansvar og den myndighet som Sametinget har i kraft av retten til selvbestemmelse. Åhrén sa at de folkevalgte samiske organene i Finland, Norge og Sverige (sametingene) er en nyvinning uten historiske røtter i det samiske samfunn. I det samiske samfunn har man tradisjonelt ikke hatt sentrale eller overordnede beslutningsorganer. Det samiske samfunn har tradisjonelt vært lokalbasert med lokale beslutningsmekanismer. Åhrén sa at denne sterke lokalforankringen fremdeles lever i beste velgående. Samtidig sa han at samfunnsutviklingen har ført til at det er behov for en sentral samisk beslutningstaker i form av et sameting, fordi mange av dagens utfordringer ikke kan løses gjennom lokale prosesser. Han ga uttrykk for at Sametinget bare bør representere samene i overordnede saker, fordi saker og spørsmål om lokale anliggender bør behandles på lokalt nivå i den utstrekning det foreligger lokale beslutningsstrukturer eller rettssubjekter i det aktuelle området. Åhrén viste til at man innenfor reindriften har lokale beslutningsstrukturer og rettssubjekter. Han sa også at man kan forvente seg en utvikling hvor flere samiske lokalsamfunn og rettssubjekter blir identifisert som rette beslutningstakere i lokale saker, blant annet gjennom rettsprosesser. Han benyttet Svartskog-saken som et eksempel på hvordan lokale beslutningstakere kan forventes å bli identifisert i fremtiden. Åhrén var av den oppfatning «Han ga uttrykk for at Sametinget bare bør representere samene i overordnede saker, fordi saker og spørsmål om lokale anliggender bør behandles på lokalt nivå.» at Sametinget i Norge ofte overser lokale samiske samfunns rett til å delta i beslutningsprosesser. Ifølge Åhrén gjør dette seg spesielt gjeldende i eiendomsrettslige spørsmål. Han eksemplifiserte dette med å vise til Sametingets oppfølgning av Kystfiskeutvalgets forslag og forslaget fra samerettsutvalget for områdene utenfor Finnmark. Åhrén konkluderte med at det er nødvendig med en intern samisk prosess for å avklare kompetanse- og ansvarsfordelingen mellom Sametinget og samiske lokalsamfunn, fordi det er viktig at man i fellesskap søker å identifisere hvilke saker som skal behandles sentralt (Sametinget) og hva som skal håndteres lokalt. Avslutningsvis tok Åhrén opp problemstillinger knyttet til den interne økonomiske utbyttefordelingen i det samiske samfunn. Han sa at man på svensk side har en ordning hvor all økonomisk utbytte av ressurser i samiske områder går til det lokale samiske samfunn eller de samiske rettssubjekter som berøres av den virksomhet som utbyttet er et resultat av. Dette gjelder for eksempel i forhold til det økonomiske utbyttet som følger av virksomheter som vindmølleparker og gruvedrift i samiske reinbeiteområder. Det vil si at all utbytte som tilfaller samene går til de såkalte samebyene og at ikke noe tilfaller det samiske folket som helhet eller Sametinget. Dette har sitt grunnlag i en eiendomsrettslig tenkning. Private selskaper som planlegger eller har virksomhet i samiske områder aksepterer at samebyene har rettigheter til land og ressurser i sine tradisjonelle områder. Dette setter samebyene i stand til å fremsette krav om økonomisk utbytte. Han viste til at samebyene i dag normalt tilkjennes et årlig utbytte på omtrent svenske kroner per vindmølle. 10 Selv om Åhrén ga uttrykk for at det er forståelig at samebyene og lokale rettssubjekter får det økonomiske utbyttet fordi det i første rekke er de som bærer de negative konsekvensene av slike utbygginger var han samtidig av den oppfatning at dette kan bidra til å hemme realiseringen av samisk selvbestemmelse. Han sa videre at det ikke fremstår som riktig at alt utbytte skal gå til det lokale samfunnet og at ikke noe tilfaller det samiske folket kollektiv. Han begrunnet dette standpunktet med at samenes rett til økonomisk utbytte av økonomisk virksomhet i deres områder er basert på et dobbelt juridisk grunnlag, nemlig eiendomsretten 10 Dette utgjør 3 millioner svenske kroner per 100 vindmøller. 11

14 og retten til selvbestemmelse. Åhrén sa at dette må få den konsekvens at utbytte må gå både til det berørte lokale samiske samfunn og det samiske samfunnet sentralt. Den etterfølgende diskusjonen viste at det var bred enighet om at land, ressurser og næringer omfattes av samisk selvbestemmelse. Ingen av seminardeltakerne uttrykte seg uenig i forhold til Åhréns konklusjon om at ressursdimensjonen er å anse som en integrert del av samenes rett til selvbestemmelse og at den omfatter tradisjonelle så vel som ikke-tradisjonelle ressurser. Det var også enighet om at det er nødvendig å sondre mellom tradisjonelle og ikke-tradisjonelle ressurser fordi samenes rett til selvbestemmelse må anses sterkere i forhold til tradisjonelle ressurser enn hva tilfellet er i forhold til forvaltningen av ikke-tradisjonelle ressurser. Flere deltakere fremhevet viktigheten av samenes rett til å bestemme over forvaltningen av tradisjonelle ressurser, spesielt når tradisjonelle ressurser i angjeldende område danner grunnlaget for tradisjonelle samiske næringer, eksempelvis samisk reindrift, fiske og jakt. Det ble sagt at samene i slike situasjoner må kunne fatte selvstendige og bindende beslutninger selv om disse ikke er i samsvar med statens vilje og syn. Det var ingen seminar deltakere som motsatte seg konklusjonen om at samene også har rett til å utøve en viss innflytelse i forvaltningen av ikke-tradisjonelle ressurser og at samene må anses å ha rett til et visst økonomisk utbytte når slike ressurser ut vinnes i samiske områder. Det virker som at det blant seminardeltakerne var stor tilslutning til det prinsippet som er nedfelt i artikkel 16 (2) i forslaget til Nordisk samekonvensjon. Denne bestemmelsen forutsetter at statene ikke skal kunne vedta eller tillate tiltak som i betydelig grad kan skade de grunnleggende vilkår for samisk kultur, samiske næringer eller samisk samfunnsliv hvis ikke det berørte same tinget samtykker til dette. Formuleringen i konvensjonsforslagets artikkel 16 (2) innebærer at Sametinget tilkjennes en veto rett, fordi det her forutsettes at vedtak i slike saker ikke kan treffes med mindre Same tinget samtykker. Til sammenligning var det ingen seminardeltakere som anførte at samene burde ha en tilsvarende vetorett i forhold til utnyttelse av ikke-tradisjonelle ressurser hvis slik virksomhet ikke berører eller i betydelig grad skader de grunnleggende vilkår for samisk kultur, samiske næringer eller samisk samfunnsliv. Diskusjonen om problemstillinger knyttet til den interne samiske organiseringen av selvbestemmelsesrettens utøvelse viste at det er forskjellige oppfatninger om hvordan dette best kan gjøres. Innlederen var som tidligere nevnt av den oppfatning at Sametingets utøvelse av samenes rett til selvbestemmelse må ta høyde for og respektere at man i saker vedrørende utnyttelse av ressurser i samiske områder normalt har et lokalt samisk samfunn eller rettssubjekter som direkte berøres av eventuelle inngrep. I denne tilnærmingen ble det lagt vekt på tingsrettslige rettigheter som lokalsamfunn og andre rettssubjekter har til ressurser. Innlederen var derfor av den oppfatning at Sametinget i første rekke har en aktiv rolle å spille når det ikke er noen lokale samiske samfunn eller rettssubjekter i det angjeldende området. Noen seminardeltakere var imidlertid av den oppfatning at Sametinget, som samenes øverste organ, må anses å ha en rett og plikt til å utøve den samiske retten til selvbestemmelse i alle saker som berører samene, uten at dette skal være til hinder for respekten for lokale tingsrettslige rettigheter. Det ble av noen anført at det i visse tilfeller er nødvendig med samiske flertallsbeslutninger, til tross for eventuell motstand fra enkelte grupper i det samiske samfunn. Dette ble begrunnet med at man også i det samiske samfunn er avhengig av å ha en overordnet og sentral myndighet for å unngå at samiske områder forringes gjennom «bit for bit»-prosesser. Det var uttrykt en viss bekymring for at så kan skje dersom det blir slik at lokale samiske samfunn får en uforholdsmessig stor myndighet på bekostning av det samiske fellesskapet. 12

15 En seminardeltaker som til daglig driver reindrift var av den oppfatning at det ikke er tilfredsstillende at Sametinget i Norge ikke har anledning til å påvirke reindriftspolitiske prioriteringer. Hun mente at dagens finansieringsordning og reindriftspolitikk i sterk grad bidrar til å fornorske den samiske reindriften i Norge. Det ble på det grunnlag anført at Sametinget bør ha en overordnet rolle og ansvar for den generelle samfunnsutviklingen og at man ikke uten videre kan overlate dette ansvaret til næringen og staten. Det var bred enighet om at Sametinget har en sterk legitimitet i forhold til ivaretakelse av overordnede samiske interesser. Det ble sagt at selv om det er viktig å ivareta og sikre lokale samiske rettigheter, vil det likevel alltid foreligge overordnede samiske interesser som best kan ivaretas av Sametinget. Det ble blant annet vist til at man for eksempel i Norge siden selvstendigheten har anerkjent lokale rettigheter, for eksempel vannfallsrettigheter, men at man samtidig etablerte en konsesjonslovgivning for å ivareta overordnede norske interesser. Det ble sagt at man har et tilsvarende behov for å ivareta overordnede samiske interesser. Dette ble eksemplifisert gjennom en henvisning til tildeling av fiskeoppdrettskonsesjoner i Tysfjord, der enkelte lokale samer fikk tildelt gratis konsesjoner fra staten. Hensikten med tildelingene var å stimulere samisk næringsutøvelse. De samiske konsesjonene ble imidlertid senere solgt på det åpne markedet. Noen anførte at dette viser at Sametinget må ha en viss overordnet myndighetsrolle for å ivareta overordnede samiske samfunnsinteresser. Med hensyn til de økonomiske aspektene av ressursutnyttelsen, ble det sondret mellom skadeserstatning og den økonomiske avkastningen som slik virksomhet gir. Det var enighet om at det er naturlig at det er de som er gjort skadelidende som skal tilkjennes skadeserstatning. Samtidig var det stor grad av enstemmighet om at det økonomiske utbyttet eller avkastning ikke utelukkende bør gå til det lokale samiske samfunn som berøres av virksomheten, «Hun mente at dagens finansieringsordning og reindriftspolitikk i sterk grad bidrar til å fornorske den samiske reindriften i Norge.» men at det må komme hele det samiske folket til gode. Noen anførte at det bør etableres et eget samisk fond som skal forvalte slik økonomisk avkastning på vegne av det samiske fellesskapet, i samsvar med en viss intern samisk fordelingsnøkkel. Det ble av noen sagt at fordelingsmodellen må tilpasses de aktuelle forholdene. Det ble også sagt at det for eksempel i forbindelse med økonomisk utbytte av ressursutnyttelse i reindriftsområder kunne løses gjennom at henholdsvis den berørte siidaen/reinbyen, reindriftsnæringen som sådan og det samiske fellesskapet tilkjennes en bestemt andel av det økonomiske utbyttet. Det ble argumentert med at en slik fondsordning vil gjøre Sametinget, samiske næringer og det samiske samfunn mindre avhengig av statlige politiske budsjettvedtak. Dette ble ansett som et viktig bidrag til realiseringen av reell samisk selvbestemmelse. Under et senere dagsordenpunkt drøftet seminardeltakerne problemstillingen om hvorvidt selvbestemmelsesretten er relevant i forhold til kravet om sterkere grad av lokal samisk forvaltning av naturressursene. Denne diskusjonen bedro i begrenset grad med nye momenter i forhold til det som allerede var drøftet under den generelle diskusjonen om selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon (se ovenfor). Noen nye momenter ble likevel lansert. Det ble blant annet sagt at lokal samisk forvaltning vil sikre at tradisjonell samisk kunnskap11 i større grad vil bli anvendt i ressursforvaltningen dersom man har lokal samisk forvaltning av naturressursene sammenlignet med hva tilfellet vil være dersom man ikke har slik lokal forvaltning. Det ble anført at anvendelsen av tradisjonell kunnskap vil bidra til å sikre en bærekraftig bruk av naturressursene og at dette igjen vil ha 11 Det samiske begrepet «árbediehtu» ble brukt som betegnelse for tradisjonell samisk kunnskap. 13

16 stor betydning for overlevelsesevnen12 til samiske lokalsamfunn. Det var bred enighet om at sikring av overlevelsesevnen til samiske lokalsamfunn er et kjernepunkt i selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon, fordi det her dreier seg om eksistensgrunnlaget for lokale samiske samfunn. Seniorrådgiver Leif Dunfjeld innledet diskusjonene om selvbestemmelsesrettens betydning for bevaring og utvikling av det sørsamiske samfunn. Gáldu hadde satt dette opp som et eget tema for seminaret i et forsøk på å oppmuntre til debatt om hvorvidt samisk selvbestemmelse er av «Dunfjeld fremhevet rettighetsspørsmål knyttet til land og ressurser i sørsamiske områder som en viktig sak for det sørsamiske samfunn, og sa at det sørsamiske samfunn er avhengig av at rettighetsspørsmålene finner en snarlig avklaring.» betydning for bevaring og utvikling av de mest utsatte samiske samfunn. Dunfjeld redegjorde for den historiske utviklingen i det sørsamiske området og utfordringene som sørsamene står overfor. Det sørsamiske samfunnet har som de øvrige samiske samfunn historisk vært organisert i form av siidaer («sijt»). Dette dannet grunnlaget for hvordan ressursbruken ble organisert. Sørsamene har gradvis blitt marginalisert og mistet tilgangen til ressurser i egne områder gjennom en periode på flere hundre år, blant annet som følge av arealkonflikter med norske bønder, gruvedrift, vassdragsreguleringer, konkurrerende bruk av areal, statlig politikk og lovgivning. Situasjonen i det sørsamiske området i Norge er relativt forskjellig fra situasjonen i det nordsamiske området, blant annet som følge av at den samlede sørsamiske befolkningen er relativt liten og fordi sterke økonomiske krefter fremmer konkurrerende bruksbehov og interesser i sørsamiske områder. Sørsamisk språk, kultur og levesett er derfor under sterkt press fra storsamfunnets side. Dunfjeld fremhevet rettighetsspørsmål knyttet til land og ressurser i sørsamiske områder som en viktig sak for det sørsamiske samfunn, og sa at det sørsamiske samfunn er avhengig av at rettighetsspørsmålene finner en snarlig avklaring. Han uttrykte bekymring i forhold til den langsomme rettighetsavklaringsprosessen, og sa at han var redd for at man vil oppleve vesentlige inngrep i sørsamiske områder før rettighetssituasjonen eventuelt blir avklart. Dunfjeld ga uttrykk for at det er bred misnøye blant sørsamene med hensyn til forslagene fra samerettsutvalget som har utredet samiske rettigheter i områdene utenfor Finnmark fylke. Han viste blant annet til at den foreslåtte forvaltningsmodellen vil splitte opp det sørsamiske området langs fylkesgrensen mellom Trøndelag og Nordland. Dunfjeld sa at en slik oppdeling vil få negative følger for det sørsamiske samfunn, blant annet fordi dette kan bidra til at sørsamene marginaliseres ytterligere. Dunfjeld ga uttrykk for at styrket samisk selvbestemmelse på det sentrale så vel som på det lokale nivå vil kunne ha en positiv virkning på utviklingen i det sørsamiske samfunn. Han understreket at man også i forhold til det sørsamiske området må finne en god balanse mellom det sentrale samiske nivåets rolle og myndighet (Sametinget) og lokale sørsamiske rettigheter og interesser. Det ble av noen påpekt at det er nødvendig med en annen samisk strategi for sikring av samiske rettigheter og interesser i sørsamiske områder enn hva tilfellet har vært i Finnmark fylke. Det ble sagt at man for Finnmark fylkes vedkommende har arbeidet for sikring av områderettigheter, og ikke samisk eiendomsrett. Det ble vist til at dette kan fungere i visse deler av Finnmark fylke fordi samene utgjør flertallet i disse områdene. I sørsamiske områder vil en slik strategi ikke fungere særlig bra, fordi man har et helt annet utviklingspress i disse områdene og fordi den samiske befolkningen er liten i disse områdene. Det ble anført at man derfor må søke å identifisere eller demarkere det kollektive reindriftsarealet i det sørsamiske området. 12 Det samiske begrepet «birgejupmi» ble brukt som uttrykk for overlevelsesevne. 14

17 En snarlig avklaring og sikring av samiske rettigheter til land og ressurser i sørsamiske områder ble sagt å ha avgjørende betydning for den sørsamiske samfunnsutviklingen, herunder sørsamisk språk, kultur, næringer og levesett. Dette ble av flere fremhevet som helt avgjørende for at det sørsamiske samfunn skal overleve i dagens form. Selv om gjennomføring av samisk selvbestemmelse av mange ble ansett som en viktig forutsetning for en positiv samfunnsutvikling i det sørsamiske området, var det likevel stor grad av enighet om at snarlig sikring av sørsamiske tingsrettslige rettigheter er av absolutt avgjørende betydning for det sørsamiske samfunns overlevelsesevne. 1.2 Marine ressurser i samiske områder Dr. philos Steinar Pedersen innledet seminardiskusjonene i forhold til problemstillingen om hvorvidt Sametinget bør ha myndighet i forvaltningen av fiskeressursene i havet i samiske områder. 13 Han tok utgangspunkt i at sjøsamene i Finnmark tradisjonelt har bygd sin næringstilpasning på forskjellige elementer, herunder sjøfiske etter torsk, sei, kveite, laks i hjemlige farvann, utmarksnæring, jakt, innlandsfiske, bærplukking og husdyrhold. 14 Han stilte deretter spørsmålet om hvorvidt det norske regelverket som gjelder for disse næringene har tatt eller tar hensyn til tradisjonelle samiske bruksmåter og sedvaner, eller om det er andre hensyn og andre interesser som er blitt ivaretatt gjennom regelverket. Han sa at det uten videre kan slås fast som et ubestridelig faktum at en stor del av den sjøsamiske befolkningen, i likhet med den øvrige lokalbefolkning i de samme områdene, gradvis er fratatt retten til å livnære seg av tradisjonelle lokale og regionale marine ressurser. Pedersen sa at disse ressursene ganske enkelt er overført til andre brukergrupper. Han var av den oppfatning at motstanden mot Kystfiskeutvalgets innstilling 15 viser hvor sterk den politiske motstanden er mot å endre 13 Pedersen er førsteamanuensis ved Samisk høgskole, Guovdageaidnu/Kautokeino, Norge. 14 Pedersen brukte Finnmark som et eksempel. Den sjøsamiske bosetningen som sådan har et mye større nedslagsfelt tradisjonelt, i alle fall fra Helgeland (sørligste i Nordland fylke) og nordover. 15 NOU 2008:5, Retten til fiske i havet utenfor Finnmark. situasjonen til det bedre ved å rette opp noe av den gamle uretten ved å tilbakeføre noe av sjøsamenes og lokalbefolkningens rettigheter. Pedersen sa at mange myndighetsorganer og organisasjoner ønsker å sementere et prinsipp som tilsier at det ikke finnes noen annen rett til å drive fiske enn den rett som kan kjøpes om man da har kapital nok til å kjøpe seg slike rettigheter. Han sa at dette kan henge sammen med påstanden fra blant annet ledende politisk og administrativt hold om at sjøsamenes viktigste materielle kulturgrunnlag sjøfiske og utnyttelse av de maritime ressursene ikke er «samisk nok» til å oppnå beskyttelse gjennom Norges internasjonale minoritets- og urfolksforpliktelser. Pedersen sa at den offentlige høringsrunden etter Kystfiskeutvalgets innstilling dessverre viser at mange organer og organisasjoner ønsker at dagens situasjon skal vedvare, fordi omkvedet er at verken urfolksretten, sedvane eller alders tids bruk gir samer eller Finnmarks befolkningen noen rett til å drive fiske. Han konstaterte med en beklagelse at dette dessverre også synes å være Regjeringsadvokatens oppfatning. Pedersen sammenlignet dette med resultatene av arbeidet til det prestisjetunge Havressurslovutvalget som ble oppnevnt i Havressurslovutvalget skulle etter sitt mandat også vurdere folkerettslige og politiske forpliktelser som Norge har påtatt seg i forhold til urbefolknings- og lokale rettigheter. 16 Han viste til at dette svært omfattende og vidtrekkende mandatet av utvalget ble løst på én av i alt 286 NOUsider. Med hensyn til koplingen mellom historisk bruk og rettigheter, konstaterte Havressursutvalget ganske enkelt at «folkeretten ikke gir folk bosatt i samiske områder noen særlige historiske rettigheter til fiske». Utvalgets flertall konkluderte med «at det heller ikke i den nye havressursloven er grunnlag for å innføre en regel om anerkjennelse av særlige historiske rettigheter til fiske for samene eller at loven etablerer særskilte vilkår for slike rettigheter» (NOU 2005:10, s. 44). 16 NOU 2005:10, s

18 Pedersen sa at det er sjelden man ser et utredningsutvalg som på et så spinkelt empirisk grunnlag kommer frem til en så omfattende konklusjon. Havressurslovutvalgets hovedbegrunnelse for at slike urfolksrettigheter ikke eksisterer her til lands var nemlig at samene i Norge, i motsetning til urbefolkninger andre steder, ikke opprettholder et såkalt tradisjonelt fiske, men deltar i fisket med moderne fiskefartøy og moderne, effektive redskaper. Han satte dette på spissen ved å spørre om det er slik at folk i sjøsamiske områder, etter Havressurslovutvalgets syn, ville hatt sine historiske og urfolksrettigheter i behold hvis man ikke hadde montert motorer i båtene, men fortsatt rodde og seilte slik man gjorde på høvdingen Ottars tid for mer enn 1200 år siden. Pedersen ga deretter en redegjørelse for den historiske bruken av marine ressurser i Finnmark et område av landet som har hatt bosetning i mer enn år. Han sa at det sedvanerettslige og bosetningshistoriske grunnlaget også bygger på det forhold at samene utgjør den eldste kjente etniske gruppen i området. Han viste til at arkeologene mener at den samiske kulturen i dette området i alle fall går år tilbake i tid. Utnyttelsen av de marine ressursene har i hele denne perioden vært det viktigste livsgrunnlaget for den samiske befolkningen og for de som senere slo seg ned i denne nordligste delen av landet. Han sa at dette blant annet er dokumentert gjennom Ottars beretninger til kong Alfred av England, hvor han informerte om tilstedeværelsen av samiske fiskere langs Finnmarkskysten på slutten av 800-tallet. I denne perioden var det ingen som bestred befolkningens rett til å utnytte marine ressurser i egne nærområder. Han sa at man i tidligere tider også hadde flere formelle bestemmelser som sikret finnmarkingene førsteretten til fisket, delvis på et urfolksrettslig grunnlag. Pedersen sa at verken den samiske eller den øvrige befolkningens bruk av marine ressurser gjennom tusener av år har ført til noen formell rettslig anerkjennelse og beskyttelse av befolkningens rett til å bruke disse tradisjonelle ressursene. Han viste i «Pedersen sa at det er sjelden man ser et utredningsutvalg som på et så spinkelt empirisk grunnlag kommer frem til en så omfattende konklusjon.» den forbindelse til at man gjennom hele 1900-tallet kan følge fjordbefolkningenes intense kamp for å sikre ressursene mot overbeskatning fra aktive redskaper. I denne kampen sto de overfor en motstander som besto av både fiskerimyndigheter så vel som sterke økonomiske interesser for å opprettholde fisket med aktive redskaper selv i de trangeste fjordarmer. I forlengelsen av dette informerte Pedersen om at man på slutten av 1980-tallet opplevde at myndighetene innførte en ordning med omsettelige fiskekvoter. Dette var et hardt slag mot lokale småskalafiskere. Ifølge Pedersen innebar dette at man midt under Norges store positive snuoperasjon i forhold til samene og samisk kultur opplevde at myndighetene i «den andre enden» produserte offisielle bestemmelser som fornektet folks sedvane- og urfolksbaserte rett til fortsatt å skaffe seg et livsutkomme av de ressursene som bosetningen og kulturen alltid har vært basert på. Et vesentlig ledd i dette var at myndighetene fra og med 1990 innførte såkalte fartøykvoter i torskefisket. Torsk er det aller viktigste fiskeslaget i de sjøsamiske områdene. Vilkåret for å få fartøykvote i 1990 var at man skulle ha fisket et visst kvantum torsk i ett av årene For svært mange fiskere lengst nord i landet med småbåter tilpasset et tradisjonelt fjordfiske var dette umulig å oppfylle, blant annet fordi det ikke hadde vært noe å fiske på i den aktuelle perioden. Han sa at grunnen til at mange nordpå ikke hadde fisket noe i de tre kvalifiseringsårene, var en naturkatastrofe i form av sammenhengende invasjoner av grønlandssel som førte til at torsken ikke kom inn i fjordene og innenfor de mindre båtenes rekkevidde. Det ble vist til at det er svært negativt for mange små lokalsamfunn at de fartøykvotene som ble 16