Oppgaver Oppgavetype Vurdering Status 1 FIL Generell informasjon Flervalg Automatisk poengsum Levert

Transkript

1 FIL105 1 Eksistensialisme Kandidat 3140 Oppgaver Oppgavetype Vurdering Status 1 FIL Generell informasjon Flervalg Automatisk poengsum Levert 2 Oppgave 1 Skriveoppgave Manuell poengsum Levert 3 Oppgave 2 Skriveoppgave Manuell poengsum Levert FIL105 1 Eksistensialisme Emnekode FIL105 Vurderingsform FIL105 Starttidspunkt: :00 Sluttidspunkt: :00 Sensurfrist PDF opprettet :33 Opprettet av Espen Andersen Antall sider 8 Oppgaver inkludert Ja Skriv ut automatisk rettede Ja 1

2 SKOLEEKSAMEN 1 OPPGAVE FIL Generell informasjon Emnekode: FIL105 Emnenavn: Eksistensialisme Dato: 10. mai 2016 Varighet: 4 timer Tillatte hjelpemidler: Ingen Merknader: Alle oppgaver skal besvares Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Ja Nei FIL105 1 Eksistensialisme Page 2 av 8

3 2 OPPGAVE Oppgave 1 Gjør rede for Søren Kierkegaards begrep om fortvilelse. Det forventes ikke en utførlig beskrivelse av de fire formene for fortvilelse. Skriv ditt svar her... BESVARELSE Fortvilelese blir beskrevet av kirkegaard som en sykdom til døden ettersom den hindrer oss i å leve. Fortvilelsen er for Kirkegaard absolutt og noe alle mennesker opplever til forskjellige grader. Vi har et forhold til alt rundt oss, til mennesker, verden og objekter. Vi misliker og liker, vi elsker og hater, vår bevisthets intensjonalitet er rettet mot noe som vi danner en mening om. Det som er så spesielt med mennesket er at vi har et forhold til oss selv. Vårt selv forholder seg til selvet. Fortvilelsen handler om forholdet til oss selv. Kirkegaard definerer fortvilelse slik: "fortvilet å ikke ville være seg selv" Det er ikke bare at vi ikke vil være oss selv, men vi er fortvilet å ikke ville være oss selv. Denne fortvilelsen kan arte seg på forskjellige måter, vi kan drømme oss bort i fantasier eller låse oss inn i hverdagens trivialiteter, noe vi skal komme tilbake til litt senere. Her er det og viktig med en klargjøring, det handler her ikke om selvkritikk. i selvkritikk ligger det mulighet for forandring, for at vi skal kunne forandre oss må vi ha innsikt i hvordan vi er i dag, det må forkomme en aksept og en tilstedeværelse i dag for å kunne forandre oss i morgen og aksept er jo det motsatte av fortvilelse. Fortvilelsen kan defineres på to alternative måter. Den første: " Fortvilet ville være seg selv". Denne definisjonen kan med det første høres positiv ut, er det ikke nettopp et ønske om å være den vi er som er målet? Det er derfor viktig å klargjøre at det ikke er vårt autentiske selv det er snakk om her. Def. 2 kan bety to ting. 1. Vi vil være et selv vi ikke er eller 2. Vi holder fast på en spesifikk egenskap hos oss selv. Definisjon nr.3 er ifølge kirkegaard en uegentlig fortvilelse. Her er vi ikke engang bevist at vi har et selv, dermed blir den uegentlig fordi vi ikke har en bevisthet om forholdet til oss selv. Kirkegaard påpeker likevell at det i dette tilfelle også vil forkomme øyeblikk hvor vi møter fortvilelsen vår, hvor det skjer et eller annet i vår hverdag som gjør at vi kjenner på vår egen fortvilelse. Siden vi her i utgangspunktet ikke er bevist vårt eget selv er det ikke sikkert vi vil gjenkjenne følelsen som fortvilelse. FIL105 1 Eksistensialisme Page 3 av 8

4 Det er og viktig å skille mellom fortvilelse og andre følelser som kan misforstås med fortvilelse. Sorg er et eksempel på noe vi skal føle, for eksempel når noen vi elsker dør, vi er ikke fortvilet over tapet, vi sørger over tapet slik det er meningen at vi skal. Frykt er en annen følelse som kan misforstås, men frykt har noe spesifikt den fikserer på. Jeg kan være redd for høyder, hvis jeg befinner meg i øverste etasje av en bygning og ser ned er det frykten jeg føler på, jeg er ikke fortvilet over at jeg befinner meg der jeg er. Irritasjon kan i motsetning være et tegn på at du er fortvilet, Hvis jeg blir irritert over noe jeg ikke mestrer kan det ligge en fortvilelse i bunn. Kanskje er det slik at jeg forsøker å være et selv jeg ikke er og at følelsene mine derfor utarter seg som irritasjon over at jeg ikke greier å være den jeg ikke er. Uavhengi av hvilken definisjon vi faller innenfor har de til felles at de flykter fra øyeblikket og vekk fra vårt selv. Når jeg først leste om kirkegaard og fortvilelsen stilte jeg meg skeptisk til hele teorien, for meg ble det en oppfordring til underkastelse,en frihetsberøvelse, en determinert forestilling om hvordan jeg skal være som menneske, som meg selv. Hvorfor skulle ikke jeg kunne drømme stort om hvem og hva jeg har lyst til å bli? Er det ikke nettopp drømmer og ambisjoner som er katalysatoren for forandring? Kirkegaard bruker liljen på marken og fuglen under himmelen for å vise oss veien ut av fortvilelsen, det ble for meg fruktbart å tenke på de i fortvilelse for å bedre forstå hvorfor det ligger en fortvilelse i det å rømme fra seg selv. Tenk hvis Liljen på marken ønsket å være en løve i Afrika. Tenk om den drømte seg bort dag ut og dag inn, ønsket og lengtet etter å jakte på andre dyr, være konge, være fryktet. Tenk deg at liljen iherdig forsøkte å realisere denne drømmen, nektet å gi slipp på den. Om så liljen investerte all sin tid og energi på å bli løve, vet vi at liljen aldri vil bli en løve, liljen er og forblir en lilje. Hvilken fortvilet tilværelse ville ikke det vært? lik dette ser jeg nå på menneskets forhold til seg selv og denne fortvilelsen som arter seg når vi flykter fra øyeblikket og inn i fortvilelsen. Jeg synes det kan være verdt å se kort på de forskjellige formene for fortvilelese, de tegner et veldig klart bilde av fortvilelsen og gir oss en bedre forståelse av hvordan den oppstår. Kirkegaard gir oss to akser som "måleinstrument" for fortvilelsen, slik kan vi bedre gjenkjenne den og forstå hvordan den oppstår. I den første aksen finner vi typologien, eller Kirkegaards fire synteser om mennesket. Den andre aksen forholder seg til graden av bevisthet vi har til vårt selv og vår fortvilelse. Kirkegaard setter de fire synteser opp slik: legeme/sjel, timelighet/evighet, mulighet/nødvendighet, endelig/ uendelig. Det er i de to siste at vi har det man kaller fortvilelsen 4 former. Uendelighetes, endelighetes, muligheten og nødvendighetens fotvilelse. I uendelighetens fortvilelse finner vi drømmer og fantasier så fantastiske at de river oss helt ut av nåtiden og livet vi lever i dag. Livet vi har skapt i våre fantasier er mye mer fantastisk enn det livet vi lever. Endelighetens blir det motsatte, vi evner ikke å se forbi oss selv, vi mangler uendeligheten, vi beveger oss bort fra selvtransendens. Dette paret er også sterkt knyttet opp mot timelighet/evighet. Vi fokuserer enten for mye på vår uendelighet og det som kan bli, eller vi låser oss i vår endelighet og forstår ikke vår egen evighet. FIL105 1 Eksistensialisme Page 4 av 8

5 Mulighetens fortvilelse har mange likheter med uendeligheten, våre drømmer og fantasier tar over, vi aksepterer ikke sitasjonen slik den er. Vi evner ikke å konkretisere drømmene våre, det blir bare med tanken, i denne formen finner vi for eksempel dikteren. Virkeligheten mangler intensitet, den kan ikke sammenlignes med våre fantastiske drømmer hvor alt er mulig. Problemet er at det stopper med drømmen, vi gjør ingenting med den. Vi kan forholdet oss til mulighetens fortvilelse på to måter, lidende eller melankolsk. Vi kan også tenke på dette i forhold til Kirkegaards eller evangeliets oppfordring til Du skal, et menneske fanget i mulighetens fortvilelse vil ofte tenke, jeg skulle. Nødvendighetens fortvilelse er det motsatte, vi føler oss låst av vår egen kontekst, en determinist ville falt innenfor denne kategorien. Her ser man ikke mulighet for forandring, man er forutbestemt av sitt kjønn, sin historiske kontekts, landet vi bor i, den økonimiske klassen vi er født inn i. Vi er fanget av vaner og hverdagen. Selv om det er mange likhetstrekk mellom de to parene (og de fire syntesene for den saks skyld) kan man tenke på uendelighet/endelighet som det jeg er og mulighet/nødvendig som det jeg gjør. Så har vi akse nr 2, vår grad av bevisthet. Det finnes i hovedsak 2. Bevist og ubevist. Er vi ubevist vår egen fortvilelse er det som tidligere nevt en uegentlig fortvilelse. Men det kan være verdt å nevne at Kirkegaard lik Satre ikke tenker på ubevistheten slik freud og psykoanalysen gjør det. Kirkegaard mener at for å være "ubevist" vår egen fortvilelse må vi på et punkt ha vært den bevist for å kunne fortrenge den, vi kan ikke aktivt fortrenge noe uten å være fortrengningen bevist på et eller annet punkt. Når vi er bevist vår egen fortvilelse ligger det mange forskjellige grader av bevisthet. Den kan som Kirkegaard sier, være fordunklet. I denne fordunklingen finner vi elementer av svakhet og tross. Siden fortvilelsen ikke er fastlåst, men foranderlig vil det hele tiden være elementer av begge to, et skillepunkt kan ligge i at tross har med viljen å gjøre, fortvilet ikke å ville være seg selv. Et eksempel her vil være den innesluttede eller den demoniske som nekter å se sitt eget selv i speilet. Den forsøker forgjeves å sette seg selv som fundament for sin egen eksistens, dette er i forhold til Kirkegaard håpløst ettersom mennesket grunner i Gud. Kirkegaard peker på at som et resultat er den innesluttedet hele tiden i fare for å ta sitt eget liv. Vi kan kort oppsummere med at fortvilelsen handler om forholdet til oss selv, den kan arte seg i flere former og er foranderlig. Kirkegaard selv sier at det neste er umulig å leve uten fortvilelse, men han er veldig forsiktig med å si helt umulig. Fortvilelsen er uungåelig og et fundament for Kirkegaards videre teorier om øyeblikket og veien ut av denne fortvilelsen. FIL105 1 Eksistensialisme Page 5 av 8

6 3 OPPGAVE Oppgave 2 Gjør rede for Jean-Paul Sartres filosofi om blikket, gjerne sammenholdt med Martin Bubers filosofi om jeg-du- og jeg-det-forholdet. Skriv ditt svar her... BESVARELSE For å forstå Sartres filosofi om blikket må man først se kort på hans teroi om vår væren i verden. Satre deler vår væren i to. væren-i-seg og væren-for-seg. Væren-i-seg kan best beskrives som et fenomen. Den er tidløs, uforanderlig og fullkommen. Det at vi er bevist noe er et bevis på at væren-i-seg eksisterer. Når vi tenker på væren-i-seg er det noe fast, noe solid. Måten vi skaper verden rundt oss på gjennom vår bevisthet, med dens objekter og hendelser, hvordan ting hele tiden forandrer seg som resultat av vår frihet, alt dette er væren-i-seg helt upåvirket av. Den er det den er hele tiden uavhengi av ting rundt seg. Væren-for-seg er det den ikke er og er ikke det den er. Den berører mennesket og vår bevisthet. Den er ingenting. Den er vår frie bevisthet og kan som resultat av dette aldri være determinert eller forutbestemt, derfor er den ingenting. Den kan best sammenliges med vann, noe som hele tiden er i forandring, noe gjennomsiktig, noe som kan ta flere former. Frihet er helt fundamentalt hos Satre, den er absolutt og er der om vi vil det eller ikke. Vi er dømt til frihet. Vi er ikke determinert på noe som helst måte (Teorien om frihet ble etterhvert litt modifisert, jeg snakker her om Sartres opprinnelig teori om frihet). Vi er født i en kropp, i et land, i en sosial og historisk kontekst, i en økonomisk klasse osv. Satre sier at ingen av disse fysiske elementene har noe å si for vår frihet, det er vi, vår væren-for-seg som gir mening til den situasjonen vi er i. Det eksisterer ikke rom for ansvarsfraskrivelse hos Satres frihet, vi skaper mening i vårt liv og handler fritt, derfor er vi også hele tiden ansvarlig for våre handlinger siden det er et fritt menneske som utfører de. Her komme blikket og vårt forhold til andre inn. Vårt forhold til andre vil alltid være basert på konflikt som følge av denne friheten. Når vi er under andres blikk, når andre ser oss blir vi fremmedgjort. Den andre er fri til å tenke om oss akkurat det de vil. Vi har ikke mulighet til å se hverandres bevisthet, kroppen står i veien. Vi ser hverandre som en del av verden, vi gir mening til andre på samme på som vi gir mening og skaper verden rundt oss. Vårt frie for-seg-selv gir mening og skaper menneskene rundt oss, slik sett frarøver vi også hverandres frihet, vi kan ikke bestemme hvordan andre ser oss. Sartre har et veldig kjent eksempel. Sett at jeg spionerer på noen gjennom et nøkkelhull, plutselig hører jeg en lyd og innser at jeg blir sett av noen FIL105 1 Eksistensialisme Page 6 av 8

7 andre. Noen ser at jeg spionerer. Jeg er underlagt den andres frihet og blikk. Plutselig er jeg en som spionerer i den andres øyne. Det er to måter å forholdet seg til måten andre ser deg på. Du kan ignorere den andres mening om deg og frarøve dens frihet til å se deg slik de vil. Her finner vi blant annet kjærlighet og masochismen. Eller du kan akseptere den andres frihet og godta at vedkommende fritt ser deg slik de vil, her ligger sadismen og hat. Vi ser fort hvorfor det oppstår en konflikt i møte med andre, Satre har og sagt at "helvette, det er de andre". Men vi skal nå se på et resultat av å eksistere i verden med andre, under andres blikk og se hvordan det ultimat sett tilføyer mening til vårt liv og slik sett blir positivt. Dette kan lettere forstås i forhold til kjærlighet, noe Satre skriver mye om. Vår væren-for-seg er som tidligere sagt et intet, det har ingen mening og det er ingen grunn til at det er der. Dette kan for mange bli vanskelig å forholde seg til, har ikke min eksistens mening? Betyr det ingenting hvis jeg dør i dag? Her kommer angsten og det Satre kaller "bad fatih" eller dårlig tro inn, men også vårt forhold til andre og det å bli sett. Det er de andre som tilføyer vår eksistens en mening. Uten de andres blikk vil jeg være et tomt væren-for-seg uten mening. Ting i verden får mening fordi vi tillegger de en mening, uten de andre er det ikke noen som gir oss en mening. Så selv om det at vi eksisterer i verden med andre resulterer i en frihetsberøvelse, gir det også livet vårt en mening. Vi blir realisert og rettferdigjort gjennom andres blikk. Men la oss ta en titt på holdning nr 1 igjen, det å forsøke å skape et bilde av deg selv i andres blikk, å frarøve deres frihet til å gi deg en mening. I denne holdningen finner vi kjærlighet. Det å bli elsket av noen, minimerer elementet av fremmedgjøring. Vi blir sett på en spesifikk måte og vår tilstedeværelse i verden blir rettferdigjort. Vi betyr noe for noen andre og slik sett har vår eksistens i verden fått en mening, det betyr noe at jeg eksisterer. Det er likevell viktig å påpeke at selv med en slik holdning, er vi egentlig ikke i stand til å "tvinge" noen til å elske oss. Hvis vi ser på forføring ser vi tydelige elementer av objektifisering, vi forsøker å få et annet menneske til å se oss slik vi ønsker å bli sett. Men ultimat er det den andre som fritt bestemmer hvordan den oppfatter forføringen. Det er på ingen måte en sikker vei til det å bli elsket. Selv om det ligge mye komplisert i kjærlighets forhold, ser man likevell paradokset som oppstår. Det ligger definitivt en konflikt i det å bli sett, samtidig ser vi at det å bli sett er det som gir vår væren mening i verden. Vi blir rettferdigjort gjennom andres blikk og kan derfor heller ikke leve uten det. Satres filosofi om blikket og væren kan også forstås sammen med Martin Bubers teroi om Jeg-det og jeg-du forholdet. Vi begynner med Jeg-det blikket. Jeg-det blikket oppstår i samarbeid med andre og forholder seg til væren-iseg. Vi ser andre med spesifikke karaktertrekk, som noe fast og uforanderlig. Dette kan med det første høres noe negativt ut, men vi skal se at det er høyst nødvendig å se andre med et slik blikk. Når vi snakker om samarbeid kan det være alt fra korte til livslange samarbeid det er snakk om. Innenfor dette blikket ligger alt fra forholdet mellom medarbeider-sjef, mor-datter, lege-pasient. Vi ser og forholder oss FIL105 1 Eksistensialisme Page 7 av 8

8 til hverandre basert på konkrete egenskaper. Om jeg behøver en øye-operasjon ville det vært en smule merkelig om jeg valgte en bokhandler til å utføre operasjonen, jeg velger selvfølgelig en lege som har spesialisert seg innenfor området. Her kommer nødvendigheten med jeg-det blikket inn. Det er viktig at jeg ser legen som kompetent, som en lege for at jeg skal kunne stole på at operasjonen min skal bli vellykket. Om jeg er sjef i et firma er det viktig at mine ansatte ser meg som sjef, uten et medarbeider-sjef forhold kan det oppstå vankelige situasjoner. Uten jeg-det blikket ville forholdene mennesker imellom bli svært vanskelige og difuse og jeg vil påstå at det ville blitt enda vanskeligere å stole på andres kompetanse og evner hvis vi ikke hadde muligheten til å se andre med et jeg-det blikk. Igjen vil jeg derfor påpeke at det ikke alltid er negativt og bli sett av andre, det er ikke ene og alene snakk om konflikt. Hvis jeg har utdanning som lege ønsker jeg at andre skal se meg som lege. Hvis mine pasienter ikke oppfatter meg som lege kan jeg heller ikke gjøre jobben min. Jeg-du blikket forholder seg til væren-for seg og oppstår i øyeblikk. Her ser vi mennesker rundt oss nettopp som et væren-for-seg, som frihet. Det er vanskelig å beskrive slike øyeblikk, det kan oppstå når som helst med hvem som helst. Det kan være et øyeblikk du har med din kjære, et øyeblikk der den andre handler eller sier noe du ikke forventer, et øyeblikk hvor de bryter med den fastheten du har pålagt de og viser at de ikke er determinert av sine egenskaper, men at de er foranderlig. Det kan nesten beskrives som et øyeblikk av opplysning. Det kan skje mellom to fremmede på gaten, mellom sjef-medarbeider, et øyeblikk der forholdet mellom to personer forandres som resultat av vår frihet før det retunerer til sin vanemessige tilstand, sjefmedarbeider. Slike øyeblikk er vanskelig å beskrive, det blir nesten som med nirvana. Ingen på denne jorden kan egentlig beskrive nirvana for ingen her har opplevd det. Vi kan og sammenligne dette øyeblikket med Kirkegaards øyeblikk, med en gang jeg prøver å sette ord på det så er det borte. Øyeblikket er der der og da, det er et øyeblikk. Selv om slike øyeblikk kan virke oppløftende og nesten katarsisk, et øyeblikk vi føler vi blir bedre kjent med noen eller oppfatter og skjønner noe nytt, ville det likevell blitt problematisk hvis vi hele tiden skulle sett hverandre som frie foranderlige mennesker, som tidligere sagt, distinksjoner som er viktig i vårt moderne samfunn ville blitt totalt revet ned. Det ville ikke lenger vært autoriteter og våre relasjoner og forhold til andre mennesker ville vært ekstremt difuse. (Når vi snakker om autoritet eksiterer det selvfølgelig ulike meninger om hvorvidt autoriteter i dagens samfunn burde rives ned eller ikke, men det er en annen diskusjon). Når vi ser disse to filosofiene sammen skjønner vi bedre hvordan blikket til andre påvirker oss, både negativt og positivt. Vi er underlagt andres blikk på samme måte som vi underlegger andre vårt blikk. Vi er frie til å gi andre mening i vår verden, vi former andre ut i fra et jeg-det blikk slik vi selv blir formet av andre. Det kan oppstå øyeblikk hvor vi møter den andres frihet gjennom jeg-du blikket, øyeblikk hvor vi ser og aksepterer den andres væren-for-seg i sin intethet, et øyeblikk hvor muren blir revet ned og vi skuer inn i mulighetene til den andre og innser at slik jeg er fri og foranderlig er den andre fri og foranderlig, uavhengi av hvordan jeg oppfatter det mennesket. FIL105 1 Eksistensialisme Page 8 av 8