KVINNEROMMET Vi gratulerer Krisesenterbevegelsen

Transkript

1 - KVINNEROMMET Vi gratulerer Krisesenterbevegelsen

2 INNHOLDSFORTEGNELSE Landskonferansen 2002 Kvinnefred - forord ved daglig leder Krisesentersekretariatet Tove Smaadahl På flukt i likestillingslandet - Anna nåværende krisesenterbruker Det private blir politisk - Janne Krogstad om starten på Krisesenterbevegelsen i Norge Filantropen og feministen - Berit L. Westad og Torbjørg Stølen om Trondheim En krisetelefon opprettes i Oslo - Janne Krogstad om Oslo krisetelefon Mannehatere og rødstrømper - Liv Teigen, Aud Lunde og Astri Kyrkjeide om Sogn og Fjordane 2. mai Janne Krogstad om det første krisesenteret i Norge Barna blør - Gunn Johnsen om å være barn på krisesenter på 1980-tallet Krise ved krisesenteret - Rønnaug Hartz, Turid Dankertsen med flere om Camillas endelikt Dømt til frihet - Sidsel Rasmussen veteran i krisesenterarbeid Det offentlige spiller rulett - Inger-Lise W. Larsen og Tone Skjelbostad om Oslo krisesenter Farligere å være kvinne enn mann i Norge - Aud Andersen, Sidsel Rasmussen og Tove Smaadahl om drapet på Fathia Bekkali Et sveip over Krisesenterbevegelsens politiske pådriverarbeid - Tove Smaadahl og Rachel Eapen Paul om arbeidet mot vold Fred og gjenoppbygging - men hva med barna? - Tove Hægg Versland og Guri Wold om Vest-Agder Den andre stemmen - Kari Høgden, Sylvi Høgden og Alma Helander om samisk krise- og incestsenter Tittel: Utgitt av: Kvinnerommet Krisesentersekretariatet Her var det fellesskap! - Gulnare tidligere krisesenterbruker Milepæler i arbeidet mot menns vold mot kvinner Krisesenterbevegelsen i media Design: Ultimatum Design Medlemssentre Krisesentersekretariatet

3 KVINNEFRED Krisesenterbevegelsen - med oppstarten av krisesentrene for kvinner og deres barn og det politiske pådriverarbeidet for et liv uten menns vold - er kanskje det viktigste sosialpolitiske tiltaket som har vært opprettet for voldsutsatte kvinner etter 2. verdenskrig. Likevel har bevegelsen ikke har fått sin historie skrevet. Dette jubileumshefte får stå som starten på et slikt arbeid. Jubileumsheftet er en hyllest til de tusenvis av kvinner over hele landet som har gjort, og fremdeles gjør, en enorm innsats for å bistå sine medsøstre i solidaritet. Det er viktig å hedre de kvinner som har vært med på å etablere krisesentre og som har gitt voldsutsatte kvinner og deres barn et rom hvor de kan være i fred fra vold. Det er på tide å synliggjøre de mange kvinner som har skapt kvinnefred. Fremtidsperspektiver 1983 Vi har fått synliggjort volden, ja vel, men har det offentlige fått merke hva det koster å gi mishandla kvinner et skikkelig tilbud? Vår kamp imot det offentlige byråkrati fortoner seg ofte som en evig kamp mot vindmøller. Vi spør oss derfor: BLIR VI UFARLIGGJORT? LAR VI OSS UFARLIGGJØRE? Det unike kvinnerommet som krisesentrene representerer et sted med full frihet fra menns vold - ble startet i Visjonen for Krisesenterbevegelsen, den gang som nå, er å gjøre dette rommet overflødig. Derfor har Krisesenterbevegelsen også innehatt den viktige rollen som katalysator for å realisere kvinners grunnleggende menneskerett til et liv uten vold. Alene og sammen med andre aktører har Krisesenterbevegelsens arbeid ført til mange endringer - politisk, lovmessig og på tiltakssiden. Beskyttelse og hjelp til voldsutsatte kvinner og deres barn og forebygging av mot menns vold mot kvinner har blitt en mer og mer sentral myndighetsoppgave. I dag, i, blir menns vold mot kvinner anerkjent som en systematisk og utbredt krenkelse av kvinners menneskerettigheter i Norge. Den politiske diskusjonen er helt fundamental for vår videre eksistens som politisk gruppe med klare mål for øyet, at vi ønsker et samfunn der krisesentra ikke lenger er nødvendig. Hva vil vi fremover? Hvor er det egentlig blitt av politikken? Har vi noen klar forestilling om denne politikken bortsett fra å tilpasse oss innenfor de rammer som i dag eksisterer for denne politikken? Hva ønsker vi på kort sikt? mer penger nytt, større senter bedre hjelpeapparat (Krisesentergruppa i Oslo, 1983:53-56) Det er mye å feire, men likevel tar ennå ikke storsamfunnet Krisesenterbevegelsen og kvinners liv fullt ut på alvor. Tusenvis av kvinner må fremdeles årlig flykte til krisesentrene for hjelp, og det i likestillingslandet Norge Heftet er ført i pennen av Kjersti Botnedal og Lene Nilsen, finansiert og utgitt av Krisesentersekretariatet. Oslo oktober, Tove Smaadahl, daglig leder Krisesentersekretariatet. 4 5

4 PÅ FLUKT I LIKESTILLINGSLANDET Anna intervjuet av Kjersti Botnedal -? Da den eldste jenta skulle begynne på skolen i høst, måtte jeg skrive henne inn. De lurte på om jeg var på flukt fra barnevernet, siden jeg hadde adresse et annet sted. Skolen måtte være sikker, sa de. Da fortalte jeg det. De sa at jeg burde kontakte krisesenteret. Så jeg snakket med daglig leder her på stedet, og hun sa jeg kunne komme og bo med barna mine. Kroppen trenger ro etter så mye styr, og her finner jeg det. Men jeg føler meg litt lat. Noen ganger er det akkurat som jeg ikke har energi. Selv det å gå over gulvet kan være et tiltak. Anna forelsker seg i en kjærlig mann. Han forvandles og blir en voldsmann. Hun flykter for å redde sitt eget og barnas liv. Bare det å bo på et krisesenter, er å være på flukt!, forteller Anna. Anna oppsøker politiet flere ganger og belønnes til slutt med voldsalarm. Hun ønsker å anmelde mannen for drapstrusler og overgrep, men politiet mener det er bedre at hun rømmer, for så kanskje å anmelde forholdet når hun er i sikkerhet. De kan ta mannen inn til forhør, får Anna vite, men sannsynligheten er stor for at han spaserer ut som fri mann like etterpå, og da kan hun være enda mer utsatt. I dag er Anna en kvinne som ikke engang tør å gå ut med søpla, av redsel for at en drapsmann plutselig kan stå i buskene. Paradokset er at overgriperen lever i full frihet. Anna, snakker langsomt, med korte og kjernefulle setninger i et nesten tonløst språk. Innsikt i egen situasjon er stor. Bare et par ganger røper hun sine svarte tanker. Jeg føler meg litt diskriminert, eller hva en nå skal kalle det Eller: En kan jo bli litt forbanna. Men ordene har milde kanter, og hun ler, like fort som hun har sagt dem. Bare et par ganger kommer bitterheten fram. Det er når hun snakker om rusen, og hva den gjør med barn som vokser opp med rusmisbrukende foreldre. Anna har tre barn. Den eldste er voksen og lever sitt eget liv. De to yngste bor sammen med henne på et krisesenter et sted i Norge. Hennes eksmann er far til de to minste barna, og nå truer han dem alle tre på livet. Det var et helvetes leven. Jeg har vært mange runder hos politiet, og snakket med flere barnevern. Det er så mye en rusmisbruker kan gjøre uten at vedkommende blir tvangsinnlagt. Av og til kan en bli litt forbanna. - Litt? He-he. Det er den forbannede rusen. Alkoholen lukter, ser du. Dette lukter du ikke. Jeg så ikke og jeg visste ikke. Det kalles å være medrusa, den tilstanden jeg var i. Å bli sprø i hodet av å følge en som har reist til månen. Det var en rar reise å følge i diskusjoner. Noen ganger måtte jeg se om det var den samme mannen som snakket. Ansiktet hans var et annet, kroppen, alt. Noen ganger lurte jeg på om det var flere i rommet. Jeg skjønte ikke hva han mente. Fikk bare en rar følelse av at det ikke var meg han snakket til. Jeg ble så trøtt. Etter hvert lurte jeg på om det var meg det var noe i veien med. Han var så utrolig fantasifull. - Var han voldelig? Ikke så mye fysisk. Men han hadde det med å holde meg under haka med knoken mot kjevebenet, så jeg fikk blåmerker, hun viser med et grep hvordan han holdt hodet hennes mot en vegg, så hun må strekke seg på tå, for å redusere smerten). Det er sånn man gjør her, formante han meg, hvis det var noe han mente jeg ikke hadde gjort rett. Galskapen sto i blikket. Han kunne plutselig spørre meg om jeg hadde truffet en annen. Det turde jeg ikke å svare på. Sa jeg ja, var jeg sikker på at jeg ikke levde etter den dagen. Sa jeg nei, ville han presse meg helt til jeg måtte lyve. Så jeg svarte ikke. Da kunne han si at han skulle finne fyren, og ta han med hjem. Det skal bli spennende, svarte jeg da. En gang kom det eldste barnet på besøk mens han holdt på. Da gikk han. Han er redd det eldste barnet mitt, har en enorm respekt. Jeg hadde en kamerat her (i det tettstedet Anna har flyktet til). Jeg bodde hos han. Men jeg ble urolig. Forsto ikke hvordan jeg skulle ordne opp. En trenger ro for å ordne opp etter kaos. - Ville han være kjæreste? Hm. Men jeg kunne ikke ha et nytt forhold. Det er akkurat som det gamle forholdet mitt varte helt til jeg kom hit. Til slutt holdt jeg på å dra tilbake til han. Få det gjort! Ta opp kampen og gå til rettssak. Så havnet jeg her i stedet. Det er fire år siden forholdet var slutt. Før minsteungen ble født, faktisk. Den ønsket han ikke. Det er den eldste han vil ha. Ringte hele tiden, og luska rundt. Til slutt måtte jeg flytte fra den byen vi hadde bodd sammen i. Han ga meg ikke fred. Da fulgte han etter. Men jeg ville ikke at ungene skulle ha en narkoman far. Rykter, mobbing, det blir fort kjent, vet du. Han fortsatte å trenge seg på. Jeg følte at jeg ble påtvunget en samboer, men jeg ville ikke ha han i nærheten. En dag ringte han 62 ganger, helt til telefonen røyk. Han skulle ta meg. Ta ungene. Jeg kan ikke forstå at noen kan si noe sånt. Jeg sa jeg kom til å anmelde han. Da ble jeg truet på livet. Politiet anbefalte meg å vente med en anmeldelse. De kjente til mine planer om å rømme, og mente det ville være best å utsette anmeldelsen til jeg var i sikkerhet. Det eneste de kunne tilby meg der og da var voldsalarm. Eller ta han inn til avhør. Og da ville han bli veldig sint, vet du. Sette himmel og jord i bevegelse for å finne meg. Jeg føler meg litt diskriminert, eller hva man skal kalle det. Jeg måtte alltid låse dørene. Sprang ute etter ungene, så han ikke skulle komme og ta dem. Jeg hadde panikk, gikk ute, sprang rundt, hvis jeg ikke fant de med en gang. Inne og ute, jeg var ikke trygg noen steder. Jeg var fortvilet, og fortvilelsen ble sterkere og sterkere. I januar snakket jeg med han en halv time. I februar i tre timer. Like etter flyktet jeg til hemmelig adresse. Siden har jeg ikke verken snakket med han eller sett han. Telefonnummeret mitt er også hemmelig. Jeg sa til politiet: Hvor vanvittig er det ikke. Han er overgriperen, og dere kan ikke gjøre noe. Jeg er flyktning i eget land. Han kan ikke tvangsinnlegges, for det strider mot menneskerettighetene. Det var da jeg fikk voldsalarm. Jeg oppsøkte barnevernet på det stedet jeg flyttet til, for å få hjelp med ungene. De, eller hun som var saksbehandler der, begynte å snakke om fars rettigheter. Det var helt feil. Barns første rett er til å 6 7

5 leve et liv uten rus. En langer, det var det han var! Da vi flyttet sammen, fikk jeg politi i huset. Hunder! Og jeg som aldri har opplevd slikt. Han var som en omsnudd kirkegjenger. Barnevernet mente at faren måtte komme på banen, og få overvåket samvær. Da sa jeg: Han kan lage det sånn til at dere tror mer på han enn på meg. Da kommer dere til å gi han ungene. Jeg hadde en far som var alkoholiker. Jeg ble redd. Det var helt sprøtt. De gir jo barna til mødre på metadon. Du trykker barna til brystet når du er nede. Redd for at du er den som skal bli feil. Rusmisbrukere kan være veldig flinke til å snakke. Det er ikke alltid de blir oppdaget. Politiet var enige. De var avmektige. Han har sittet inne også. Det var sånn det begynte. Vi skulle flytte sammen. Da kom han og sa at han bare måtte sone litt først. He-he. De har aldri tatt han for det han har gjort. Bare for småting. Det er helt nifst! Hun i politiet sa til meg at det er lov å installere kamera i sitt eget hus. Det er lov å avlytte sine egne telefonsamtaler. Det er mye jeg kunne ha gjort som jeg ikke tenkte på i situasjonen. De fleste skulle ha visst om krisesenteret. Før jeg kom hit, tenkte jeg at krisesentre var for noen som er langt nede, og som ikke klarer verken seg sjøl eller ungene sine. Det var ikke noe for meg. Nei, jeg ordner meg selv. Men her kan både ungene mine og jeg være trygge og sove rolig. Hun eldste sier det, at det er så godt å bo her. Jeg hører latter. De ler, og det gjør noe med meg. De vet hva du har vært igjennom. Jeg får ikke synke ned i galskapen. Ingen sier dumme kvinnfolk som ikke gikk. For mange sier det, tåpelige damer som holder med mannen. Men det er vanskelig å komme seg vekk. Vi kan sitte og bla i fotoalbumet, den eldste og jeg. Åh! sier ungen når bildet av faren dukker opp. Stryker det ømt. Så hører jeg et sukk, og ja ja, og så blir arket vendt. Hun savner pappa. Det er blodet, vet du. Men hun savner ikke faren. Ikke personligheten hans. - Hva tenker du om framtiden? Jeg må finne roen. Så må jeg tørre å gå ut. Om kveldene. Sånn som jeg har det nå, tør jeg ikke engang å slippe døra når jeg tar en røyk. Den dagen jeg slipper døra for å gå ut med søpla har jeg kommet langt. Han har skapt en angst i meg, som er vanskelig å få vekk. På senteret finner jeg tilbake til meg selv. Egentlig er jeg en jente med mye humor. Mye fjott, tull og tøys. Sånn som unger liker seg godt med. Men det er skubbet langt inn. Livet har vært så alvorlig. Jeg har lest et sted at hjernen lærer. Sier du f. eks. haha-ha mange ganger, vil hjernen ta det til seg. Til slutt begynner du å le. - Tenker du at du trenger profesjonell hjelp? Jeg har hatt det, og nå venter jeg på time. Jeg forstår at det er ting jeg ikke kan klare aleine. Du trenger noen som ser deg. - Og det gjør de ikke her? Jo. Men de har ikke den utdanningen som en psykiater har. Jeg gikk forresten til en psykolog en gang. Da tenkte jeg at dette klarer jeg bedre selv. Jeg ønsker en psykiater, og jeg vet at jeg trenger hjelp med barna. Å ha vært sammen med en sånn med en så sterk personlighet og så mye kaos i heimen... Det er ikke lov å kalle dem psykopater, sterk personlighet... Vel, en trenger hjelp. Nå er jeg redd for å bo alene. Når du er redd, blir ting så stort. Det vokser når du ikke får ro. Å passe på så lenge, er ikke bra for sjela. Dagen besto i å passe på og gjemme seg. For et menneske! Det er jo ikke en hær. Skulle tro det var en hær. Jeg vet hvilken by han bor i. Det er alt jeg ønsker å vite. - Er du redd han kommer hit? Det vil fort høres her. Han kan ikke være anonym på dette stedet. Om han kommer, vil det fort bli rykter. Jeg føler at det blir tatt på alvor. - Får du pleid noen vennskap mens du bor her? Nei, det orker jeg ikke, men det kommer nok. I dag debatterer mange om krisesentrene bør ha mannlige ansatte eller ikke. Hva er ditt syn? Nå stoppa det litt opp for meg. Vi kunne ikke ha sittet sånn som vi kan ha det her, med symaskinen eller strikket, mens vi skravler og ler. Da blir det på en annen måte. Du må huske på at kvinner som havner på krisesenter har fått nok av menn. Men for all del. Det finnes gode menn, og det er sikkert menn som kunne ha trengt et krisesenter. Men det må være for dem. Nei, jeg ville ikke ha trivdes så godt da. Jeg syns ikke noe om det. 8 9

6 DET PRIVATE BLIR POLITISK Janne Krogstad intervjuet av Kjersti Botnedal Noe av det kanskje mest interessante med den internasjonale Krisesenterbevegelsens historie er hvordan den startet. Det begynte nemlig med en demonstrasjon mot høye matvarepriser i Vest-London en gang i Det ga også norske feminister inspirasjon. 70 oppvakte kvinner I snart tretti år har jeg latt meg forlede til å tro at Krisesenterbevegelsen ble startet av militante feminister i Lesbisk Bevegelse? Nei, nei, nei, du tar helt feil, i perioder var jeg omtrent den eneste lesba, sier Janne Krogstad. - Men det startet vel på Kvinnehuset? Jo, det gjorde det, men at jeg ble med var en ren tilfeldighet. Janne Krogstads begynte sitt engasjement i Krisesenterbevegelsen som møteleder. Hver mandag arrangerte Kvinnehuset temamøter. Janne satt i husgruppa, og husgruppa hadde ansvaret for disse møtene. Denne historiske fasen betegnes som feminismens andre bølge, med kjennetegn som flat struktur og bevisstgjøringsgrupper, eller jakten på skjult kunnskap. Derfor var det også slik at når to feminister møttes, nedsatte de en gruppe, tok frem penn og papir og begynte på sitt nye manus. Et manus om prosessen mellom de to. Vi gjorde det gjerne slik, forteller Janne, for å få folk til å skrive seg på lister, satte vi gjerne vårt eget navn øverst, og sendte arket rundt. Ble det tegnet mange nok, så hadde vi en gruppe. Cirka 70 personer meldte seg, og selv i Kvinnehusets storhetsperiode var dette et formidabelt oppmøte. Rådhusgata 2, det første huset i Oslo uten adgang for menn, var stappfullt. Hege Brækhus fra JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) var også på møtet og hun holdt innledning om kvinnemishandling og Asta Magni Lykkjen snakket. Hun jobbet da med et manus om voldtekt. Også Gerd Brantenberg deltok på møtet. Kirsti og jeg kom direkte med fly fra Brüssel til 8. mars-fest på Kvinnehuset i Oslo. Alle var lutter øre, og ville vite hva som hadde skjedd, og forsto hva som hadde skjedd og ville vite mer. Det var så deilig. Å reise så langt - fra alle de sterke, skjønne kvinnene i Brüssel - helt til denne utkanten av sivilisasjonen, og så satt det en masse sterke, skjønne kvinner heroppe også, som visste hva vi snakket om. At kvinner er slaver. Overalt. I forskjellige former. Gule slaver, svarte slaver, hvite og røde slaver. Og at vi fanden meg ikke vil finne oss i det - og at vi derfor samles og forteller hverandre hva som egentlig foregår rundt omkring i verden - ting som aldri kommer opp som nyheter, ikke blir slått opp i avisene - dagligdagse ting. Gerd Brantenberg, Internasjonalt tribunal i Brüssel mars 1976 Vold mot kvinner var vel knapt et spørsmål for meg før dette møtet, fortsetter Janne. Jeg var møteleder, og det var det. På dette møtet kom det omtrent bare ukjente damer. Helt alminnelige damer, altså, presiserer Janne Krogstad. Vi ante ikke hvor stort det skulle bli, forteller hun. Fra skolemelk til kvinnemishandling Foranledningen til møtet i Rådhusgata 2 var at 18 norske kvinner hadde reist til Brüssel i Der ble det holdt et internasjonalt tribunal om forbrytelser mot kvinner. Kvinner vitnet om ulike former for kvinnediskriminering og vold mot kvinner. Fra Brüssel skriver Asta Magni Lykkjen, Gerd Brantenberg og Kirsti (1976): Vanligvis tenker vi på forbrytelser som brudd på en eller annen regel. Vi skal snu litt opp-ned på ting inni hodet for å tenke at f.eks. lovregelen selv og håndhevelsen av den, kan være en forbrytelse. Eller at det finnes en mengde forbrytelser som det ikke eksisterer noen lovregler mot. (...) I Brüssel lærte vi noe annet. (...) Det internasjonale tribunalet om forbrytelser mot kvinner er - til syvende og sist et tribunal - en anklage - en bevisføring - om at kvinnens stilling i samfunnet er en forbrytelse mot henne. (...) Femicide sto det i programmet. Vi har hørt om suicide, paricide, homocide - selvmord, folkemord, fadermord og manndrap. Men hvem har hørt ordet kvinnedrap? Å være på tribunalet i Brüssel var overveldende. I Brüssel ble også erfaringer om tiltak utvekslet. Erin Pizzey, initiativtaker til verden første krisesenter i England, motiverte mange av tribunaldeltakerne med sitt vitnesbyrd. Hun anses ofte som grunnleggeren av krisesenterbevegelsen. I Chiswick i London i 1971 samlet fortvilte 500 mødre og barn seg på gatene med en ku for å protestere mot kutt i skolemelken til ungene og et generelt høyt prisnivå på mat. Erin Pizzey fikk ideen om et samfunnshus der kvinner og barn kunne møtes for å snakke om sine liv og utfordringer. Kvinnene fikk et kondemnert hus av kommunen mot å betale et pepperkorn i årlig leie. Chiswick Women s Aid åpnet og vokste til et titalls Women s Aid-grupper rundt om i hele England. Dermed kom kvinnemishandling opp på dagsorden mange steder. Husene ble til krisesentre. Fire år etter, i 1975 på British Women s Liberation Conference, deltok flere hundre kvinner på sesjonen for kvinnemishandling. Solidaritet i praksis Hva skjedde? Historiene om husbråk ble omformulert til historier om overgrep, og snart gispet folket over den private grusomheten. Tolkningsarbeidet gikk som en ildebrann fra avishus til avishus, fra parlament til departement, tok en tur innom akademia, som menget seg med grasrotaktivistene. Slik fikk volden et nytt ansikt, og slik fikk kvinner mot til å spasere ut fra de tusenvis av brutale hjem. En bevegelse var skapt. Av helt alminnelige kvinner. Også i Oslo, på møtet i Kvinnehuset i 1976, vekket altså Hege Brækhus, Gerd Brantenberg og Asta Magni Lykkjen alminnelige damer. Camilla krisesentergruppe ble resultatet. Vi skal se nærmere på det som skjedde i Oslo, men som enhver bevegelse av format, måtte også Krisesenterbevegelsen få fotfeste i distriktene og bli et småby- og bygdefenomen. Stafettpinnen går derfor videre til Trøndelag. Forsiden fra rapporten der 18 kvinner fra Norge deltok i 1976 forløperen til opprettelsen av det første krisesenteret 10 11

7 FILANTROPEN OG FEMINISTEN Berit L. Westad og Torbjørg Stølen intervjuet av Kjersti Botnedal Det gikk en vekkelse over landet, og krisesenterideen hadde nådd Trondheim. Fra La mo n eller fra Singsaker, alle var der, høsten 1978, i Hannah Ryggens sal i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. 100 kvinner samlet seg, lyttet og nikket g jenkjennende, og skrev seg på lister når møtet var over. Berit L. Westad og Torbjørg Stølen var der også. Berit L. Westad og Torbjørg Stølen er fremdeles aktive i ett av de få krisesentrene i landet som enda sverger åpent til søstersolidaritet og flat struktur. Westad er organisasjonsansvarlig og Stølen er personalansvarlig, og oppgavene går på omgang. Da vi skulle feire 25 års jubileum, forteller Torbjørg Stølen, var det 500 kvinner på adresselista. Se hvor håpløst det er, sa noen, men jeg snudde på det. Se hvor mye kunnskap vi har spredd! Kvinner fra så forskjellige miljø. Så flott! Perspektivforskyvning Vekkelsesbølgen nådde Trondheim og Bergen omtrent samtidig, to år etter tribunalet om forbrytelser mot kvinner i Brüssel. I Trondheim ga en gruppe studenter ved sosialhøgskolen et trøndersk ansikt til det som foreløpig hadde vært et Oslo-fenomen. Mediene famlet forsiktig rundt i den nye diskursen om voldtatte og mishandla kvinner. Våren og sommeren 1978 fikk de trønderske avislesere en hurtiginnføring i nye ord og termer. Han slo ikke lenger kjerringa. Han var en kvinnemishandler. Husbråk og spetakkel ble til vold mot kvinner. Hans hustru opphørte som gammeltestamentlig privateiendom. Nå var hun allemannseie, i hvert fall på symbolplanet. Privatlivets fred var satt i spill. I begynnelsen kom mennene for å hente kjerringa hjem fra krisesenteret. Vi hadde tatt henne, var ord de brukte. De hang på døra, til stor forferdelse for vår nabo, barnehagen, som var hysterisk redde. Etter hvert fikk vi en bevissthet blant taxisjåførene om at de ikke måtte kjøre enslige menn til oss i helgene, forteller Torbjørg Stølen. Samling på tvers En grasrotbevegelse var i emning. Ulevelige forhold er avdekket. Ideologi, krangel og splittelser er langt fram i tid. Om ikke alle var like innforstått med at de deltok i den største samfunnsomveltningen i moderne tid, så var det bred enighet om at den som rammes av vold i familien, skal ha samme rett til beskyttelse som en som blir slått helseløs i det offentlige rom. Vold mot kvinner og barn er et samfunnsansvar. Mange av uttalelsene på informasjonsmøtet var svært radikale, men i panelet satt det også en Høyrekvinne. Jeg tenkte, er dette problem, så er jeg klar til å gjøre noe med det, sier Berit L. Westad. - Så du ble vekket? Ja. Jeg vokste opp uten å vite om noe kvinnemishandling, og jeg levde i et beskyttet ekteskap. Men dette ville jeg engasjere meg i. I Noras bule Politiet gikk ut og sa at det ikke var vold i hjemmene, forteller Westad. Det var husbråk, men det var noe de ordnet opp i. Men omtrent fra første stund ble vi tatt på alvor av Trondheim kommune, som raskt bevilget kroner og lånte oss et lokale der vi kunne installere oss med krisetelefon. Berit L. Westad tror på informasjon og opplysning, og i årenes løp har det blitt atskillige foredrag og artikler. Hun har også skrevet bok om sine opplevelser på krisesenteret, I privatlivets vold. I en av sine skrifter beskriver hun den første tiden og det første lokalet. En tidligere frisørsalong, som het Nora. I den tiden tok vi alt positivt. Og det kunne ikke bety annet enn godt at vi flyttet inn i lokaler etter at Nora hadde flyttet ut. Det var iskalde vakter vi hadde den første vinteren. Nattevaktene begynte klokken halv åtte om kvelden, og sluttet klokken syv neste morgen, for da skulle folk på jobb. Som oftest satt vi i soveposene våre med telefonen mellom oss. Hadde en kvinne behov for å komme seg ut av hjemmet, så tilbød vi henne å komme for den ene natten. Vi kunne ikke oppgi adressen vår, men avtalte møtested ved Bakke Kirke. Den lille røde kirken ved Værnes elektriske forretning. Ringte det en kvinne som måtte flykte, hadde vaktene en klar prosedyre for hvordan de skulle opptre. Den ene vakten gikk til møtestedet, mens den andre fulgte med gjennom en sprekk i gardinen. Berit ler en litt overbærende latter. Ikke av hjelperne, Nora eller de terroriserte damene, men av situasjonen. I et lokale Ibsens Nora neppe ville satt sine føtter i. Det var mus og rotter der. Om natten hørte vi at de romsterte i veggene. Over hodet vårt bodde det en gammel dame, hun satt og knirket i en gyngestol hele natten. I hvert fall trodde vi at det var det hun gjorde. Det var innlagt vann i lokalene, så vi kunne koke oss kaffe. Doen var i bakgråden, og det var en skikkelig kaggedo. Etter at det var blitt mørkt, turde vi ikke å gå dit alene. Da ga vi blaffen i telefonen, og fulgte hverandre. Eller de brukte potten, som var en av de få gjenstandene den første krisetelefonen i Trondheim var i besittelse av. Noen av oss utviklet fobier i forhold til den. Nede i potten var det dekorert med et nydelig øye med lange øyevipper. Det kunne være is utover gulvet om vinteren. Vannet frøs og vi følte oss utrygge bak de store glassvinduene rett ut mot fortauet. Men vi klarte alltid å organisere to på vakt, her satt vi aldri en natt alene. En av oss jobbet på Telegrafen, forteller Westad, og hun fikk ordnet det slik at selv vakta der ble inkludert i den gode gjerning, som vakt over krisetelefonens nøkler. Vi kunne jo ikke slipe opp hundre stykker! Nye kvinner meldte seg i vakta hver kveld, med palestinaskjerf og store duffelcoater... - Hadde du palestinaskjerf? Nei, aldri. Men man tilpasser seg. Vi følte oss som hemmelige agenter. Vi hadde hjemmelagete identitetskort med bilde og stempel og med soveposen under armen viste vi kortet vårt frem i luken, megetsigende, uten et ord. Krisetelefon ble ikke nevnt, noen kunne jo følge etter oss, må vite. Det var en spennende tid, og vi følte at vi gjorde en viktig og god jobb. Det ble mange og lange samtaler, spesielt i helgene. Vi hadde gjerne ikke hjerte til å skjære igjennom, selv om historien ble gjentatt, gang på gang. Mottoet var at vi skulle lytte, og vi skulle tro på det kvinnene fortalte. - Så kvinnene ringte Noras nedlagte frisørsalong? Ja, og vi førte statistikk fra første dag. Målet var jo å synliggjøre volden. - Trengte de legehjelp? Noen ganger fulgte en av oss kvinnen til legevakten, 12 13

8 men for det meste trengte de å prate. Eller slenge seg nedpå en sliten sofa og hvile ut. Ingen hadde barn med seg den aller første tiden. Etter et års tid tilbød kommunen oss et nytt lokale i samme oppgang som Anonyme Alkoholikere. Jeg glemmer ikke han som skulle vise oss rundt. Vi var tre stykker, og så vel litt freakete ut. Vet mennene deres hva dere holder på med, spurte han. To av oss, Torbjørg og jeg, var gift med barn! Kvinnekupp i bystyret De nye lokalene varslet en ny tid for krisetelefonen, med større velvillighet og mer penger. På legevakten hadde Ingar Lereim på eget initiativ begynt å føre statistikk. Han var den første legen i landet som forlangte at kvinner som kom inn med skader som ikke kunne skyldes fall i en kjellertrapp, skulle få skadene undersøkt uten at mannen var tilstede. Informasjon, lobbying med kommunepolitikere, networking og pleie av media, og ikke minst, et stadig økende antall kvinner som ringte krisetelefonen og ba om hjelp. Etter hvert ble det penger nok til å holde åpent noen timer hver mandag, og Berit L. Westad var den første dagarbeider på krisesenteret. Henvendelsene kom jo oftest om natten og i helgene, og nå fikk vi anledning til å følge opp enkeltsaker. Vi hadde nok penger til å spandere på oss et skrivebord. En skrivemaskin med kulehode, et arkiv med permer og noen hyller. Det begynte å likne på noe. Vi var klare til å ta imot besøk. Etter to års drift av krisetelefonen, fikk hver av de hundre aktivistene årets største julegave fra kommunen. Julaften i 1980 fikk vi vite at vi kunne flytte inn i nye lokaler. Det hadde vært kvinnekupp i bystyret. Et hybelhus for unge jenter, med mødrehjem i første etasje, skulle nå ryddes for vår virksomhet. Her vi sitter, Berit peker rundt seg i det lyse kontorlokalet. bodde bestyrerinnen. Nå kjøpte vi et nytt skrivebord og nye sofaer. Folk kom med avlagt sengetøy, håndklær og kjøkkenutstyr. Gardiner sydde vi om. Vi syns det ble veldig fint her. Her har Trondheim krisesenter holdt hus i 28 år. I et stort rødmalt hus i en solrik helling, som gjennom årene har vært gjennom en helkontinuerlig oppussing og rehabilitering. Hvert rom er innredet som hjemmekoselig hotellrom. Allrommene er personlige. Kjøkkenet er som et storkjøkken med langbord, der kvinner og barn som prater over en kaffekopp. Loftet har et stort lekeområde for barna, med leker donert fra hjelpere og frivillige. Lokalet har sittegrupper og en pc under et takvindu. Lokalet brukes til medlemsmøter, som er krisesenteret i Trondheims høyeste organ. De frivillige hjelperne tilhører alle en vaktgruppe, eller smågrupper som er opprettet for å løse konkrete oppgaver. Tøffe diskusjoner De ansatte kan delta på allmøtene, men de har ikke stemmerett. En arbeidsrettssak for noen år siden, forsterket skillet mellom ansatte og frivillige. Tanken er at ansatte ikke kan være sin egen arbeidsgiver, men i praksis kan det bli både komplisert og konfliktskapende. Vi har hatt tøffe diskusjoner, med tildels store uenigheter, forteller Westad. Kvinnene som har bodd her har aldri vært noe problem, men samarbeidet har ofte skapt problemer. Torbjørg Stølen var daglig leder ved senteret i to år, den gang det enda var rotasjon i stillingene blant de frivillige. Jeg så på de årene som nye muligheter. Jeg hadde 80 sjefer, og forholdet bygget på gjensidig tillit. Folk utenfra syns gjerne det var rotete, men for meg har det vært en stor berikelse. Kvinnesolidaritet Vi er en grasrotbevegelse. Bunnen i vårt engasjement er kvinnesolidaritet. I dag syns jeg krisesentrene blir mer og mer lik det offentlige hjelpeapparatet. Det har skjedd en sosionomisering, som om en må ha riktig utdanning for å kunne hjelpe. For meg er historien viktig. Krisesenteret skal være et annerledes hjelpetiltak, som bygger på solidaritet. Du skal ikke tåle urett. Kvinner skal hjelpe kvinner, og ikke falle for det gamle dogmet, kvinne er kvinne verst. Krisesenteret skal være et lavterskeltilbud. Her skal ikke søknader godkjennes før kvinnene kan tas inn. Vi brydde oss ikke om de som kom het Berit eller Åsa, og om det var deres ordentlige navn. De skulle ha hjelp i en akuttsituasjon. Vi skulle gi mat, drikke, et hus, en klem og noen å snakke med. Ly og sikkerhet, sier Torbjørg. Å oppsøke krisesenteret er for de fleste i dag første steget ut fra et dårlig ekteskap eller samboerskap. Her får de veiledning og samtaler på dagtid, for å greie seg selv på egenhånd. De utenlandske kvinnene prøver seg gjerne igjen. Her kan de bygge opp selvbildet, og får visshet om at de ikke er alene. Men det er forskjellig å ha barn. Da må kvinnen forholde seg til at barna trenger far, eller at de må ha kontakt, for det er opplest og vedtatt. Hun er da tvunget til å kommunisere med det mennesket hun er aller mest redd, for barnets beste. En kvinne spurte om hun måtte ha mannens godkjenning før hun berget barnet fra den samme mannens vold. Jo mer fokus det blir på far, tror Stølen, som selv er rektor på en barneskole, jo mer bindinger blir det. Det er viktig for oss å støtte mor på at hun ikke vil sende barna tilbake til en voldelig far. Kanskje risikerer hun å få stempel som lite samarbeidsvillig, som i seg selv kan føre til at hun mister retten til barna. Det er kanskje den nye viktige saken krisesenteret står overfor. Arvesynden Flere kvinner som kommer til krisesenteret forteller samme historie. De sier at barna begynner å ta etter faren. Jeg har selv sett det, flere ganger. En liten gutt husker jeg spesielt godt. Han var bare fire år gammel. Plutselig stiller han seg opp i sofaen, og begynner å trykke moren hardt i ansiktet, så hun fikk vondt. Da fikk jeg vite, at det var en av tingene mannen plaget henne med. Hun hadde fibromyalgi, og mye smerter i ansiktet. Mannen pleide å trykke henne akkurat der hvor sønnen nå presset sine små fingre mot mors ansikt. En annen fortalte at hun lå på kjøkkengulvet etter å ha blitt slått ned. Hun forsøkte å krype ut på gangen. Der sto sønnen i 7-8-årsalderen og gjorde det samme som faren. Sparket henne. Den intelligente volden Berit L. Westads bok beskriver volden, historiene som har gjort sterkest inntrykk på henne. En kvinne kom hit med to barn. Hun var student ved universitetet og forelsket seg i en kar som var noen år eldre. Raskt ble hun dratt inn i hans liv, og han ble dommer over henne. Hun var mer opptatt av sitt fag enn av hvordan hun kledde seg. Han bestemte hvordan hun skulle ordne håret, hvilke klær hun skulle gå med. De giftet seg, tok utdanning, fikk jobb og flyttet til et annet sted. Barn var veldig viktig for denne mannen, og det var viktig at hun ammet barnet på riktig måte. Han veide barnet før og etter hver amming, for å se hvor mye hun hadde produsert. Om det var for lite, fiket han til henne, og til slutt gruet hun seg så mye til ammingen, at det ble et mareritt for henne. Han hadde utviklet et sett med regler. På innsiden av kjøkkenskapet hang en liste med 10 regler. Det skulle være tellekanter i skapene. En gang mente han kjøleskapet var uryddig. Da veltet han det, med åpen dør. Før de skulle i et juleselskap hadde hun vært så opptatt av ungene, og alt som skulle gjøres korrekt, at hun ikke oppdaget før hun var ute av huset at hun gikk i tøfler. Hele kvelden mobbet han henne. Nå brukte han ikke lenger vold. Frykten for volden, var sterk nok. Foreldrene hennes ba meg om å komme og snakke med denne kvinnen. Hun hadde forlatt han, men han fulgte etter og krevde samvær med ungene. Det eldste barnet hadde bundet seg selv til sengen, for hun ville ikke være sammen med far. Så usynlig for alle andre, men en ren terror i hjemmet. Det som kanskje gjorde mest inntrykk på meg, var en eldre kvinne på 83 år som kom hit. Hun var gift med en mann på 85, og de hadde giftet seg da de begge var i sekstiårene. Mannen sparket henne, men da han ble eldre og mer kraftløs, forsto han at sparkene ikke gjorde så vondt lenger. Da kjøpte han seg randsydde sko, med lærsåle, Windsorsko, som jeg kaller dem. Da klarte han igjen å ramme henne. Hun kom hit, det var vinter, med isbrodder på bena. Så løfter hun på skjørtet, tar ned strømpene. Fra hoften til anklene hadde hun gule og blå merker. Flere ganger hadde hun snakket med legen sin, men han var også lege for mannen. Hun oppsøkte han for å få sovemedisin. Hils mannen din, sa han etter henne, på vei ut døren. Hun kunne ikke si noe til legen. Med hennes samtykke ringte jeg ham, mens hun satt ved siden av. Etter hvert fikk hun trygdebolig. En så kontrollert dame, så skjønn. Hver lørdag måtte hun vise regnskap for det hun hadde brukt. Stemte ikke alt, sparket han. En klar, frisk 83-åring, som leste bøker. Hun kom til meg med sommerens siste roser da det hele var over. Nå kan du slippe å bli sparket, sa jeg

9 EN KRISETELEFON OPPRETTES I OSLO Janne Krogstad intervjuet av Kjersti Botnedal Heftet Krisesenter - hvorfor - hvordan 1979 Krisesentergruppa i Oslo mente at fordi Norge var et land med et særlig godt utbygd helse- og sosialsystem, hadde det offentlige en klar plikt til å støtte krisetiltak for mishandlede kvinner økonomisk, og søkte boligsjefen om husvære (Krisesenter, Hvorfor, Hvordan, 1979:25). Mangel på offentlig respons førte til at en krisetelefon åpnet i 1977 for å dokumentere behovet. Krisesentergruppa fra 1976 ble til mellom 30 og 60 aktivister og som på en hybel på Skillebekk ble til krisetelefongruppa. Jeg tror det var Asta Magni som hadde snakket om voldtekt enten i radioen eller på TV, og sagt at vi trengte et lokale. Det ringte en kar som tilbød stort hus, forteller Janne Krogstad. Og her mottok Krisesenterbevegelsen i Norge sin første telefon fra en utsatt kvinne. Husleia var å vaske trappa for denne karen. På dugnad holdt vi vakt fra syv om kvelden til syv om morgenen. Telefonregningen ble dekket av diverse donorer. - Hva gjorde dere, helt konkret for å komme i kontakt med kvinnene? Hele byen ble klistret ned med små lapper med Camilla - krisetelefon for voldtatte og mishandla kvinner - og telefonnummeret. Lavendel skrift på hvit bunn. Lappene var strategisk plassert på lokket over dorullen. Kanskje var det en kvinne der som hadde en penn i lomma, kanskje rev hun av en bit av dorullen, og tvinna den sammen i lomma, I hvert fall ringte hun. Jeg grudde meg til min første vakt på senteret, skriver Anne Havnør på nettstedet kampdager.no, ante jo ikke hva jeg skulle si når noen ringte. Etter hvert skjønte jeg at det viktigste ikke var mitt budskap, men å lytte til den andre. I starten mange av krisedamene svært nervøse. Hvis ingen ringte hadde kanskje lokalpolitikerne rett. Det finnes ikke vold i hjemmene i vår bygd. Så kom telefonen, og spørsmålet ble: Hva skal jeg si? Så sto kvinnen der, skamslått i en telefonboks med bønn om akutt hjelp. Hvilken hjelp skal jeg gi henne? Og alle barna hun hadde med seg, hva gjør vi med dem? Flere fremstøt overfor Boligsjefens kontor i Oslo, hadde havarert, ifølge Ahnfelt (1987). Krisesentergruppa i Oslo beretter selv den lange kampen i heftet Krisesenter, hvorfor, hvordan (1979: 34-37). Historien om kommunenes møte med feminismen og ildsjelene gjenstår å bli skrevet. Men svært mange krisesenteransatte forteller om nedlatende, ignorante og smålige rådmenn og/ eller sosialsjefer. Som har forminsket, fornektet, latterliggjort dem, og brukt det kobbelet av øvrige hersketeknikker de har hatt tilgjengelig, for å slippe å ta inn over seg menns vold mot kvinner og barn. Motstand heter dette med et annet begrep, og det er vel ingen som har kjent denne mer på kroppen enn alle de tusenvis av krisedamene som nå feirer sitt 30-årsjubileum. Det som også blir interessant å få vite mer om, når historien om Krisesenterbevegelsen en gang skal skrives, er alle den rollen mange av kvinnene i kommunene rundt omkring har spilt, ved å endre mannsbastionene innenfra. La oss høre hva kvinnene i Sogn og Fjordane har å fortelle

10 MANNEHATERE OG RØDSTRØMPER Liv Teigen, Aud Lunde og Astri Kyrkjeide intervjuet av Kjersti Botnedal I starten kalte de oss mannehatere og rødstrømper, forteller styreleder i Krisesenterrørsla, Aud Lunde. Stakkars mennene våre, fikk vi høre. Selv kaller den aktive kommunepolitikeren seg for kvinnesakskvinne. Liv Teigen, fagforeningskvinne før hun ble daglig leder og nå pensjonert ved Krisesenteret i Sogn og Fjordane, følger opp: I begynnelsen ble jeg møtt med vantro, men de kjente meg fra det arbeidet jeg hadde g jort før, og visste at jeg snakket sant. Hjelpere og håpløse Alt var hysj-hysj! forteller Liv Teigen og Aud Lunde. En av initiativtakerne til krisetelefonen var gift med rådmannen, forteller Liv, så i Florø klarte vi å få til en økonomi. Det var med andre ord en bra rådmann i Florø, og en ordfører her som også var med på notene. Det var også flere hotelleiere i Sogn og Fjordane som spilte på lag. Slik går praten, fra kommune til kommune i dette trafikkmessige svært kronglete fylket. Gulen, Florø, Vågsøy, Stryn, Førde, Sogndal, Årdal og Luster, i alle disse kommunene var det krisetelefongrupper. Hvorfor? På grunn av kommunikasjonen. De som ringte til krisetelefonen skulle slippe å forklare for gubben hvorfor de hadde ringt rikstelefon, som det het den gang. Mellom kommunene var det rikstakster, og mellom kommunene var det ferjer som sluttet å gå, selv om gubben slo kjerringa. Kvinnene trengte hjelp der og da. Et nettverk av damer I Sogndal for eksempel, hadde gruppa en avtale med Sogndal Hotell, om gratis overnatting til neste dag, før kvinnen kunne kjøres til krisesenteret i Florø. I Årdal var det på samme måten. Der hadde vi kontakt med Klingenberg hotell, gratis på begge stedene, sier Liv Teigen. Krisesenteret i Florø var på hotellet og diskuterte problemene sine, og hotellene stilte opp. De blandet seg ikke opp i hva vi drev med, de stilte bare rommet til disposisjon, og mat. I Stryn og Gulen hadde krisetelefonen en leilighet. På disse plassene var det en bag med førstehjelpsutstyr, bleier og barnemat. Her var kamera, så mishandlingen kunne bli dokumentert. Krisedamer, hjelpere, ildsjeler, for det meste ressurssterke kvinner, med erfaring fra eget yrke, forteller Liv, kunne komme fra Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre, Senterpartiet og SV. Og de samarbeidet og skapte nettverk med andre ildsjeler innenfra, i selve det kommunale hjelpeapparatet. Ei som jobbet hos barnevernet - hun er forresten død nå - Sølvi Sande, var en pådriver i forhold til fylkesmannsetaten. Hun sa det flere ganger at hun følte at hun kom i konflikt med den jobben hun hadde. Minnene strømmer på når Liv Teigen snakker. En gang sto jeg på stand. Da kom det en mann fra Høyre. Han tok imot flygeblad: så sa han. Det er jo greit med dere to, du og mannen din. Vi var jo ikke farlige, slik som han så på oss, men det var den politikken. Den er ganske merkelig, sa han, at vi var i dette selskapet. - Så volden fantes ikke? Nei, og det har holdt seg i mange kommuner. Tradisjoner og motkrefter Vi skal erkjenne hvordan kulturen har vært i vårt fylke. Kvinner skulle være usynlige og de skulle ikke protestere. De var prisgitt mannen! Kvinnene selv førte også videre de gamle tradisjonene. Mannen som skulle styre og kvinner skulle ikke klage, sier Aud Lunde. Som politiker satt hun i sosialstyret i sin hjemkommune. Det var hele tiden spørsmål hvor man kunne kutte i budsjettene. Plutselig kunne hele posten til krisesenteret forsvinne, for dette var de ikke pålagt til. Da sier helse- og sosialsjefen at det er det dummeste dere kan gjøre. Hva hadde vi da for tilbud? Ingenting. Ja, jeg tror det løsnet litt når folk forsto at vi var opptatt av barna sin sak. I høst fikk jeg telefon fra en kommune og barnevernet der, som ville fortelle hvor godt samarbeid vi hadde hatt, og for et enestående arbeid de syns vi hadde gjort. At de selv kunne bruke oss i arbeidet, og at vi kunne samarbeide om sånne vanskelige saker, syns han var enestående. Samarbeid med politiet I utgangspunktet var hele Krisetelefonen en veldig hemmelig tjeneste. En skulle ikke vite hvem som var med, forteller Liv Teigen. - Hvorfor? Det var jo på grunn av den mistroen som var i samfunnet. Etter hvert diskuterte vi det på møter, og jeg mente at alle som ville være med i rørsla, også måtte stå fram i lyset. - Ble du truet noen ganger, som daglig leder? Det var en mann som ringte flere ganger. Han truet ikke direkte, men han hadde en kamerat, og han truet med at de skulle komme og ta seg av krisesenteret. - Hva sa han konkret? Han skulle komme og med fysisk makt hente ungene ut og skvære opp med oss på krisesenteret. Jeg har også hatt en telefon fra en som skulle sprenge oss i lufta. Det var anonym telefon. De skulle skyte oss som jobbet på krisesenteret. Jeg visste at dette var mannen til ei som var på krisesenteret da. Han hadde mishandlet henne mange år, ganske grovt. Jeg ga han beskjed om at jeg kom til å varsle politiet, og det gjorde jeg. Politiet tok seg av det, og det ble helt slutt. Sånn var også de andre sakene. Jeg var ikke redd, og det lå i politiets holdning. Når du ser i praksis at de ordner opp, så følte jeg meg trygg. Liv Teigen, tidligere daglig leder av Krisesenteret i Sogn og Fjordane 18 19

11 Strynagruppa Bondekvinnelaget i Stryn tok for ca 25 år siden, initiativ til et stiftelsesmøte for krisetelefonen i Stryn. Det var allerede etablert flere krisetelefoner i Sogn og Fjordane, men fylket hadde ikke noe sentralt krisesenter enda. Vi visste at mishandling var et problem som ikke bare gjaldt for byene. Vi hadde hørt litt, lest litt og mente at arbeidet var nødvendig å gripe fatt i, forteller Astri Kyrkjeide. Hun er medlem av Bondekvinnelaget og en av veteranene i det som i dag er Krisesenterrørsla i Sogn og Fjordane. - Flere frivillige meldte seg til en gruppe, som i starten hadde telefonvakter i sine hjem. I dag er Strynagruppa kun en støttegruppe for krisesenteret i Florø. Stor skam I helgene hadde krisetelefongruppene i fylket såkalte framvakter, og disse gikk på omgang mellom de ulike gruppene. Medlemmene i hver av gruppene satte seg opp på lister, som ble sendt inn til krisesenteret. Krisesenterets telefon var ubemannet i helgene og ble derfor satt over til den som hadde framvakt ute i distriktene. Framvakten fikk dermed telefoner fra hele fylket. På denne tiden var vi veldig, veldig anonyme og usynlige. Ingen visste hvem vi var, og tanken var at om det var nabokvinnen som ringte, skulle hun slippe å tenke: Er det ho Astri som har framvakt i kveld? Jeg har hatt mange telefoner med temmelig fortvila folk i den andre enden. Det som er så ille, er at om noen rammes av en alvorlig sykdom, så kan de snakke om det til naboer og venner. Men om de rammes av mishandling kan de ikke snakke med noen. Her kjenner alle alle. Skulle hun si noe, var det som å kle av seg offentlig. Det er stor skam. Så blir også mange kvinner manipulert, så de tror det er deres egen feil. Jeg har snakket med godt voksne kvinner, noen er enker, kanskje bor de med sønnen. Å bli mishandlet av sin egen sønn er veldig sterkt. En går ikke bare til lensmannen eller legen og forteller dette. Svært mange telefoner jeg har hatt, er fra kvinner som trenger en å fortelle situasjonen sin til. Eg må berre sette ord på det eg føler. På lag med sosialkontoret Da krisesenteret i Florø fikk døgnbemanning, ble også ordningen med framvakter avviklet, men ordningen med bakvakter ble opprettholdt. Dersom krisesenteret fikk telefon fra en kvinne i Stryn, ringte de til den som hadde bakvakt i Strynagruppa, eller til en av de åtte andre gruppene i distriktene, dersom kvinnen kom fra en av deres distrikter. Her i Stryn hadde vi et sted der vi møtte kvinnene. Enten trengte de hjelp til å komme seg til Florø, eller så innkvarterte vi henne til ting roa seg. Det var jo ikke sikkert at de ønsket å reise til krisesenteret. - Hvem dekket kostnaden? Det gjorde sosialkontoret. Vi har hatt et veldig godt samarbeid med sosialkontoret og helse- og sosialsjefen her, Berit Vetlesen. Hun har også vært til stede på flere av våre møter. Til hvert budsjettmøte i kommunestyret, har hun lagt inn en post til krisesenteret, og hvert år kommer spørsmålet: Har noen fra Stryn benyttet krisesenteret? Det spørsmålet har ingen lov å svare på. Det eneste vi kan si, er at kvinner fra Stryn har brukt krisesenteret. Etter at ordningen med framvakter ble avviklet, ble det lettere for oss å synliggjøre arbeidet, blant annet å jobbe politisk. - Hva driver Strynagruppa med i dag? Vi møtes fremdeles jevnlig, 8-9 kvinner, hjemme hos hverandre. Det er veldig sosialt, og vi kjenner hverandre godt. Vi sender folk til Vestlandskonferansen og til den Nordiske konferansen. Vi holder oss oppdatert om krisesenteret i Florø, og drar på besøk dit, eller lederen kommer hit. Vi samler inn penger, har kakelotteri og blomsterlotteri. - Hvordan er det for kvinner i bondemiljøet i dag? Jeg tror det er litt annerledes. De fleste kvinner er ute i jobb. De har eget nettverk, egen lønnskonto, og er mer sjølstendige og trygge. Dette har gjort noe med situasjonen på bygdene. Men jeg vet jo ikke sikkert, jeg får ikke telefoner lenger. Men det jeg tror, er at det skjuler seg en del tragiske forhold i ekteskap der norske menn er gift med utenlandske kvinner Historikk Sogn og Fjordane Den første krisetelefonen åpner i Florø, etter et stort møte med representanter for politiet og Frelsesarmeen. Frelsesarmeen har tatt imot kvinner og barn som er i fare, og politiet kjenner godt til mishandlingsproblemet. Krisetelefongruppen ber kommunen om støtte, og får disponere et rom på alderssenteret. De som ikke ville ha telefon hjemme, kunne være på dette rommet, og de kunne overnatte der. Raskt måtte gruppen ta i mot personer som trengte hjelp. Det blir jobbet med et eget krisesenter. Fra starten er gruppen tverrpolitisk, med ressurssterke kvinner fra ulike yrkesgrupper. Syv andre krisetelefoner blir etablert; i Måløy, Stryn, Førde, Sogndal, Årdal, Luster og Gulen. Det første krisesenteret åpner i Florø, med leide lokaler. I starten er det frivillige fra krisetelefongruppa i Florø som bemanner senteret på dagtid, mens frivillige fra krisetelefongruppene har telefonvakt fra klokken til neste morgen. Telefonen settes over fra krisesenteret, til hovedvakten eller framvakten, som da betjener henvendelser fra hele fylket. Hver gruppe har i tillegg bakvakter, som er klare til å hjelpe kvinner, dersom det skulle komme et nødrop fra en av deres kommuner. I fire kommuner hadde krisetelefongruppene midlertidige overnattingstilbud. I Stryn og Gulen hadde de leiligheter, som var utstyrt med førstehjelpsutstyr, bleier og barnemat. Her var også et fotografiapparat, slik at mishandlingen kunne bli dokumentert. I Sogndal og Årdal samarbeidet gruppene med to lokale hotell; Sogndal Hotell og Klingenberg hotell. Etter å ha overnattet ved en av de fire midlertidige innkvarteringene, ble kvinnene som ønsket det, hjulpet videre til krisesenteret i Florø. Krisetelefongruppene hadde 100 medlemmer. Dersom et medlem trakk seg, ble hun erstattet av et nytt medlem. For midler som er samlet inn med kronerulling ( kroner), ble det kjøpt et eget hus. Stiftelsen Krisesenteret i Sogn og Fjordane åpner i egne lokaler i Huset eies av Krisetelefonen i Sogn og Fjordane. Nytt hus blir innkjøpt, og det gamle blir solgt. Nyoppusset hus åpnes i mai 1995, og det er her Krisesenteret i Sogn og Fjordane er i dag. I 1995 hadde senteret 5,4 årsverk, og var fullt bemannet hele døgnet og alle dager. På Fylkesårsmøtet samme år, ble det vedtatt å legge ned Krisetelefonene som operative enheter. Gruppene skulle heretter kun drive utadrettet virksomhet samt delta i ulike aktiviteter (konferanser, årsmøte, innsamlinger, politisk virksomhet), samt å opprettholde forpliktelsene som eiere av Stiftelsen Krisesenteret i Sogn og Fjordane. Krisetelefonen i Sogn og Fjordane velger styre for stiftelsen, og har blant annet arbeidsgiverfunksjonen for krisesenteret. Ansatte lønnes etter det kommunale regulativet, og er med i den kommunale pensjonsordninga, KLP. I dag er det to aktive krisesentergrupper, Indre Sogn og Stryn

12 2. MAI 1978 Akademia, bevegelsen og politikken Krisesenterbevegelsen fikk uant og stor støtte fra helt Janne Krogstad intervjuet av Kjersti Botnedal alminnelige damer forteller Janne Krogstad, og fra kvinnelige politikere - alt fra kommunestyrer til Storting og departement. Det var blant annet jusprofessor Tove Stang Dahl som satte fokus på gifte kvinners situasjon og privatlivets fred, og det var Fri rettshjelp og de unge juristene ved Universitetet i Oslo som var den akademiske ballasten i Krisesenterbevegelsen. Kommuner til besvær Bevegelsen var enda ung. Sosialdepartementet trakk det lengste strået. De fikk trumfet igjennom delingen (kommunene godkjenner krisesentrenes budsjett og betaler 50 prosent som utløser den andre halvparten fra staten), som er grunnlaget for at krisesentrene i det hele tatt kunne drive og vokse. Etter flere resultatløse fremstøt overfor Boligsjefens kontor i Oslo, kom noe offentlig finansiering bordet i 1977 da krisetelefonen hadde avdekket et reelt behov for et krisesenter (Oslo krisesentergruppe 1979: 34-37). Først 2. mai 1978 kunne Camilla krisesenter åpne som Norges og Nordens første døgnåpne krisesenter. Janne Krogstad ble en av de første dagarbeiderne på Camilla krisesenter. Hun reiste land og strand rundt, som en god gammaldags vekkelsespredikant og organisator. Hun forklarer sitt eget personlige engasjement slik: Feminisme og kvinnesak var ofte noe svært teoretisk. Nå fikk endelig vi som ville gjøre en konkret jobb muligheten. Modellbygger Krogstad fikk sine reisverk forstørret i et en til en format. På få år, fra Camilla ble startet i 1978 til 1985, ble det etablert krisetelefoner og krisesentre i samtlige av landets fylker. 51 krisesentre til slutt, og tallet har holdt seg stabilt de siste 20 årene. Tidsbildet I sin tid og kontekst vokste Krisesenterbevegelsen i ideologiske krysninger av marxisme, feminisme og eksistensialisme, kombinert med den gode gamle dugnadsånden og med et vekkelsesbevegelsens pust i nakken. Offervilje og timer med egeninnsats ble lagt ned av frivillige. Drivkraften var visjonen om frigjøring, et samfunn uten undertrykking, vold og voldtekt, og med en seksualitet bygd på likeverd. Veien dit gikk gjennom den kollektive handling, der styringsformen, den flate strukturen i seg selv forvandlet medlemmene og slik skapte den nye og frigjorte kvinnen. Entusiaster både fra inn- og skandinavisk utland, tok kontakt med aktivistene i Camilla - som i sine statutter hadde forpliktet seg til å bistå alle som søkte slik hjelp - før lokale krisetelefoner og seinere krisesentre ble stiftet. Reisekostnadene var alt som måtte dekkes, og pengene ble gitt av ildsjeler, eller samlet inn som kollekten etter et bønnemøte. Camilla det første krisesenteret, var et lokomotiv og fyrtårn for en hel bevegelse. Klistremerket fra Norges første krisesenter i Oslo - Camilla En kummerlig start Det var et høl, forteller Janne Krogstad, og tenker på den leiligheten Oslo kommune mente passet for byens voldsutsatte kvinner. Kommunen kom med tilbud om to leiligheter, slik at aktivistene i Camilla-gruppen selv kunne velge. Den ene var på Grønland, og der kunne vi bare ikke være, forteller Janne. Så fikk vi se et lokale på Alexander Kiellands plass. Det var ikke stort bedre, men her var det allerede institusjonsdrift med kommunale hybler. Krisesentergruppa mente at en rekke forhold måtte utbedres for at stedet kunne være et krisesenter, blant annet at heisen måtte settes i stand og at bakgården måtte sikres slik at barn kunne leke der (Ahnfelt, 1987:134). Formannskapet gikk inn for en midlertidig tildeling ut På grunn av dette måtte vi søke å få forlenget kontrakten for ett år av gangen, forteller Janne. Det midlertidige varte i seks år. Da flyttet Camilla krisesenter til Grünerløkka. For øvrig kom det aldri noen heis, dusjmuligheter for beboerne eller utendørs lekemuligheter for barn på Alexander Kielland. Og mange barn har fulgt mammaen sin til krisesenter. Ett av dem for snart tretti år siden var Gunn Johnsen

13 BARNA BLØR Gunn Johnsen intervjuet av Kjersti Botnedal Vi ble tatt veldig godt vare på. Broren min og jeg fikk sove på vaktrommet når mamma var ute. Men et krisesenter er ikke noe sted for et barn, sier Gunn Johnsen, som selv var barn på krisesenteret i Oslo, da senteret, ifølge henne, holdt til i møkkete og støvete lokaler, i en gammel bygård på St. Hanshaugen. Du så brune flekker og renner på veggene, og tapet som skallet av. Et tilholdssted var det, men ikke noe stort mer. Tenk å bo i Oslo! I 1982 var Gunn 13 år og broren tre fire år og var sammen på mors flukt fra en voldelig og farlig mann. Familien hadde bodd i en liten bygd i Hedmark, men flyttet til Sandaker, da stefaren fikk jobb som grunnarbeider i Oslo. Jeg var ungdom, og syns det var tøft å flytte hit. Etter at vi kom til krisesenteret, fikk jeg frikort, fordi jeg fortsatte på samme skole. Da kunne jeg kjøre buss og t-bane gratis, helt tiden. Gunn stråler, for det gjorde hun, helt til sosiallærer innkalte henne og spurte hvorfor hun skulket så mye. Først da fikk skolen vite at Gunn bodde på krisesenter, og først da fikk Gunn noen å snakke med, som kunne hjelpe henne ut av det samme senteret. Jeg ba om å få slippe å bo der, og heller komme til et fosterhjem. Å være barn på krisesenter, rister Gunn bare på hodet til. Det var helt forferdelig, sier hun. Vi så alt for mye. Det gjør du på et sånt sted. Det kom inn blodige kvinner med blåveiser og kutt i panna, opprømte og gråtende. - Var det tristere enn hjemme? Ja. Når du bor et sånt sted, er du oppe i det 24 timer. Om natta hører du lyder, gråt og stemmer. Det er så mye sorg. Nå kan jo mødrene ta med seg barna på rommene, når det kommer nye kvinner inn. Men det går ikke an å skjerme et barn. Alt er så åpent. Å se tristheten hele tiden vekker minne, og mer enn det. Mamma på sokkelesten Noen ganger ble moren hevet på dør, etter at hun var banket gul og blå. Jeg måtte kaste ut støvler til henne, og hun sov i skur. -Og da var dere to barna igjen i huset? Ja. -Var du ikke redd? Jeg var mest redd for mamma. Jeg tenkte at om jeg gjorde noe, så ville det bli enda verre for henne. Men han gjorde ikke meg og broren min noe. Da mor gikk gravid med lillebror, var den store magen det nye målet for stefarens slag. Han slo hardt og. -Var det aldri naboer som blandet seg inn? Nei. Aldri. Men til slutt kom politiet, og det var de som kjørte mor og barn til krisesenteret. -Var det ofte politi hos dere? Nei, dette var første gangen. -Hvorfor kom de denne gangen? Mor hadde en trofast venninne, som varslet politiet. Venninnen hadde mor hatt kontakt med hele tiden. -Men ingen andre sa noe? Nei. Også hjemme i Hedmark var det tyst. Men her var det en tante og en onkel. Det var der jeg vokste opp, det var de som ga meg omsorg. -Ikke mor? Nei. Mamma fløy med mannfolk hun, i hvert fall til hun ble sammen med stefaren min, og da droppet hun meg der. På krisesenteret var mor fri igjen, og i etasjen under senteret var en restaurant. Der gikk mamma hver kveld, drakk og fikk seg mannfolk. Hun ble gjerne med dem hjem, og da var det vaktene på Krisesenteret som tok seg av meg og broren min. Jeg har ingen ting å si på dem, men hele situasjonen var forferdelig. Og da anledningen bød seg, ba Gunn om å få komme i fosterhjem. Men bare til moren fikk seg ordentlig leilighet. Bra barnevern Sosiallærer på skolen var den første som fikk vite om situasjonen til Gunn, utenom vaktene på krisesenteret. Hun hadde ingen venner i den nye byen, fristundene hadde hun på t-banen og på bussene, på tur rundt i Oslo. -Du rotet deg aldri opp i noe? Nei. Jeg kjørte bare rundt med frikortet mitt. Nå ble barnevernet koblet inn. Jeg kom til en snill familie i Valdres. Der bodde jeg til jeg hadde fullført ungdomsskolen. Akkurat da jeg hadde kommet inn på helse- og sosiallinja på videregående, fikk mamma leilighet. En ordentlig leilighet, ikke bare en overgangsleilighet. Jeg var så glad. Nå skulle jeg endelig til mamma, og det var bare oss. Slik ble det ikke. Moren fant seg raskt en ny mann, og med han fikk hun tvillinger. Da var det ikke lenger plass for Gunn. I fire år levde hun delvis på gata, delvis hos en snill mann og delvis på hospits. Jeg var ikke hore, og jeg har aldri hatt rusproblemer. Jeg hadde bare problemer. Helt til hun var 21 år, og fikk sin eldste sønn. Da begynte det voksne livet for Gunn, og da forsonte hun seg med moren

14 KRISE VED KRISESENTERET Rønnaug Hartz, Turid Dankertsen, ledere av Oslo krisesenter ( ) og ( ), og Tone Skjelbostad ( ) og Inger-Lise W. Larsen (2007-), samt tidligere vakter på Camilla krisesenter og Oslo krisesenter, er intervjuet av Kjersti Botnedal. Hvem som oppsøkte hvem i tilfellet Camilla, er vanskelig å avdekke. Uansett, tre Camillakvinner innledet forhandlinger med Fritz Huitfeldt, uten å informere de andre som ikke ante noe før en intensjonsavtale om fortsatt drift etter opprinnelig budsjett var signert med kommunen. Dette utløste opprørt og harme, en rekke avisoppslag, ikke bare med Camilla-damer som aktører, men også med kommunepolitikere fra opposisjonen som stilte kritiske spørsmål til Høyrebyrådene. Camilla ble historie og Oslo krisesenter, som de valgte å kalle seg, ble kommunens nye samarbeidspartner. Krise også for krisesenteret i Oslo Etter en trang fødsel og en turbulent barndom, ender det med at Oslo krisesenter slutter med den flate strukturen og daglig ledelse og styrledelse inntas av samme person. Interne stridigheter førte til at Oslo krisesenter brøt sammen på midten av 1990-tallet. Økonomien var ute av kontroll, og denne gangen var det kommunen som truet med å legge ned Oslo krisesenter. Slik gikk det ikke. Et konsulentbyrå ble innleid, som både veiledet de ansatte og kom med forslag til en ny organisasjonsstruktur. Etter diverse konsulenttimer ble det enighet om å utlyse stillingen som daglig leder, og det var enighet om at hun måtte komme utenfra. Turid Dankertsen ble ny leder. - Hvordan kan det ha vært å komme til Oslo krisesenter med en så turbulent historie? Det var en stemning når du kom inn som var vanskelig, forteller Turid Dankertsen. Jeg tenkte; jeg vil virkelig, virkelig ikke gå bakover. Da drukner jeg. Mens Oslo holdt på med sitt, gjorde enkeltmennesker en enorm innsats for krisesenterprosjektet andre steder i landet. Sidsel Rasmussen, den første dagarbeideren ved Indre Østfold Krisesenter, er ett av dem. Hun fikk kongens fortjenestemedalje i sølv i Krisesenteret i Oslo sin historie er på mange måter hele den norske Krisesenterbevegelsens historie. I første fase; søsterskap, solidaritet og kamp med politiske myndigheter. I neste fase; splittelser innad, og til slutt reorganisering og stabil drift med tilbakevendende økonomiske utfordringer for driften. Det har vært knyttet mye usikkerhet til organisasjonsformen. Skulle krisesentrene være tradisjonelle institusjoner med ditto tradisjonelle hierarkier? Eller skulle de beholde flate strukturer? Camillas endelikt Kampen om budsjettene og krangel med kommunepolitikere og byråkrater, var det evige tilbakevendende tema i Camillas 11-årige historie. Camilla krisesenter slåss sin siste heroiske kamp for flere midler til krisesenteret i Striden, som toppet seg sommeren og høsten dette året, hadde begynt allerede i. Budsjettet for ble betraktet som så dårlig at krisesenteret mente det var uforsvarlig. Men som hovedregelen har vært for norsk krisesenterdrift, drev også Camilla med underbetalte vakter, og halvparten av dem som jobbet der hadde selv bodd på senteret. I 1989 fikk de, stikk i strid med det de hadde bedt om, et like stramt budsjett fra Oslos Høyrebyråd. Allmøtet, som i den flate strukturen, var senterets høyeste organ, besluttet å holde husleien til kommunen tilbake. Krisesenteret ble stengt for nye beboere, og de som bodde der overtok drift og ansvar for seg selv. I kampens hete kom kommunens menn på besøk. I delegasjonen var blant andre boligbyråd, Fritz Huitfeldt. VG

15 Quo Vadis, Krisesenter? > Krisesentergruppen (hevder) å ha flat struktur, noe som skal være til fordel for både brukere og ansatte. Alle har møte og stemmerett, så sant de er tilknyttet krisesentergruppen på en eller annen måte. Det skulle være interessant å vite hvor mange brukere, prosentvis i løpet av syv år, som har benyttet seg av tilbudet om å være med på driften av sentret? Det kreves ressurser for møtevirksomhet, det vil si det kreves også mot. På fellesmøtet (høyeste organ) er selvsagt emnet på dagsorden en og annen bruker, som naturligvis har anledning til å forsvare seg. Hvem orker et forsvar på nullpunktet? Men det hender en og annen bruker dukker opp på møtene og kan overhøre en diskusjon om en annen bruker. Så lenge Krisesenteret bærer institusjonsstemplet, savner jeg et alminnelig personvern. Vibeke Varre, eks. dagarbeider, Aftenposten Aften Resolusjon forslag angående situasjonen i Oslo > Landskonferansen 1989 støtter uforbeholdent Krisesenteret Camilla i Oslo. Kvinnene i krisesenterbevegelsen har gjort et enestående arbeid. De har bragt mishandlingsproblemet opp på den politiske dagsorden. Og klart å få i stand praktiske løsninger på problemet. Camilla har i 12 år vært den fremste pioneren Et lite mindretall på tre har inngått en avtale med byråd om å starte opp et alternativt Krisesenter til fordel for det eksisterende men unnlot behendig å gi noen opplysninger om forhandlingene Landkonferansen må ta sterk avstand fra slike kuppmetoder som strider mot det mest grunnleggende i Krisesenterbevegelsens ideologi. Krisesenteret for mishandlede og voldtatte kvinner i Gjøvik 28 29

16 DØMT TIL FRIHET Sidsel Rasmussen intervjuet av Kjersti Botnedal Hun nekter å la seg fotografere med Kongens fortjenestemedaljen på brystet. Den skulle ha vært i gull, sier Sidsel Rasmussen, mens hun gir et dannet smil, knytter neven, og skjuler rullingsen i den andre hånda, så godt det lar seg g jøre. Og den skulle ha gått til alle krisesenterdamene! Sidsel Rasmussen blir 70 år i år, og ble pensjonert krisesenterleder for tre år siden. Hun er veteran i krisesenterarbeid. I 1986 ble Sidsel Rasmussen den første dagarbeideren av Indre Østfold krisesenter. Tilfeldig? Neppe. Pionerer som Sidsel, kjente kvinnelivet, volden, patriarkatets urettferdighet og brutalitet. De var modige frihetskjempere, og de utførte et arbeid, der det såkalte hjelpeapparatet sviktet. Snarøya Sidsel Rasmussen er single. Hun har to barn. Hun eier sånn ca. 270 mål jord. Hun er ekstremt selvstendig. Akkurat på den måten damer som vokste opp på førti- og femtitallet kan være det. Rasmussen ble født på Snarøya i Ville du bli noe, så måtte du kjempe deg fram. På egenhånd. For du var jo bare esla til å bli en eller annen manns kone. En frue på Oslos vestkant, utav en sånn familie hvor du skulle ta artium for å kunne konversere og representere en framtidig ektemann. Å gjøre opprør mot hele det og stikke av... Stå helt uten familiestøtte? Ingen. Ingen utdanning. Absolutt ingenting kan du si. Jeg hatet skolen. Fordi jeg hadde skulka skolen så lenge, bestemte far at jeg skulle få straff. Straffen var å sortere poteter nede i en kjeller på gården i Østbygda. Nå bodde det bare en gammel gårdsgutt her, som satt og sang salmer hele dagen. Jeg hadde totalt husarrest, og gårdsgutten hadde fått i oppdrag å se til at jeg ikke stakk av, eller gjorde annet enn å sortere poteter. Men jeg hadde dog lov til å gå inn i villaen, som vi kalte det, på kvelden, og der hadde de et bibliotek. Rasmussen ble trukket som en magnet mot Jean Paul Sartre. Les Chemins de la liberté, eller Frihetens veier. Høyaktuell bok for de som er opptatt av distinksjonen frivillighet og tvang. Ifølge Sartre var dette en debatt på avveie. Fri vilje er å rote til begrepene, mennesket er dømt til frihet! Det er altså fritt, og kan derfor ikke velge friheten verken fra eller til. Et underkuet menneske, ifølge samme filosof, gjør heller ikke opprør, før hun har tilstrekkelig kulturell kapital og fantasi til å forestille seg et annet og friere liv. Slik kan væren opphøre, intet eller frihetens negasjon. Jeg skjønte at folk tenkte annerledes, sier Sidsel. Hun leste om den russiske Ivich fra adelskapet, holdt innesperret av sine foreldre, men likevel med rett til reise alene for å ta utdanning ved Sorbonne. Dit må jeg dra, tenkte hun, 15 år gammel.... så ordna jeg med penger, og dro til Frankrike. Paris Et halvt år etter kom hun hjem med sin Claude, en ung jøde som kom fra en meget fattig familie, for å be faren om tillatelse til å gifte seg. Bryllupsgaven var hver sin returbillett til Paris. Vi var lutfattige, og visste aldri om vi hadde mat på ettermiddagen. Vi var unge og sterke og kjempe-, vel ikke forelska, men veldig nær hverandre og veldig solidariske med hverandre, og har du ikke kjent på smerten, vil du heller ikke oppleve gleden. Og en av gledene var at Sidsels unge mann vanket blant studentene i Latinerkvarteret, i samme miljø som Simone de Beauvoir og Jean Paul Sartre. Sidsel ble barnepike, men også kaffekoker i et hus som både Beauvoir og Sartre frekventerte. Sartre kaller hun en gammal gris, Beauvoir var distante. Alger via Budapest Sidsel Rasmussen forelsker seg hodestups i en kabylier, eller var det i den algirske frigjøringskampen. FLN, Le Front de Libération Nationale. Hun skilles lykkelig og drar til Alger. Her får hun to barn, tar utdanning på kunstakademiet, og deltar i gjenoppbyggingen av landet, blant annet med alfabetisering av kvinnene på landsbygda i fjellene. Daværende president i Algerie, Ben Bella blir styrtet, og hennes mann som arbeidet for presidenten går under jorda. Et militærdiktatur tar over, og Sidsel selv blir overvåket og truet. Tre måneder gammel, må barn nummer to sendes til Norge for å komme i sikkerhet. De to barnas far hadde nå blitt utsatt for tortur, og havnet i fangenskap i Sahara. Med press fra Amnesty ble mannen min løslatt, og overført først til Sovjet, til behandling. Jeg fikk stipend, reiste til Budapest og gikk et år på en grafikkhøyskole der. Tilbake til Norge Mannen min hadde store personlighetsforstyrrelser. Vi dro til Norge alle sammen, og han var her i 14 dager, før han reiste tilbake til Budapest. Jeg hadde ikke sagt noe, men jeg hadde bestemt meg, han skulle jeg ikke lenger leve med. - Voldelig? Ja. Psykisk veldig voldelig, og sannsynligvis også fysisk, men ikke mot meg. Han kunne bare ha prøvd! Men dattera mi slo han en gang. Da var hun fire år og hadde sittet på med en gutt på en sykkel. Sittet på bagasjebrettet. Da hun kom inn, tok han av seg beltet og slo henne. Det var da jeg bestemte meg for at han skal ut av vårt liv. Knehøner! Jeg husker godt at vi starta opp (1986). Var så spente. Hva gjør vi om noen ringer? Hvordan gjør vi det da? Vi satt og venta på telefon. Første dagen var det ingen. Andre dagen var det noen mobbetelefoner. Er det grisesenteret? Ungdomsskoleelever. Så ringte det noen mannfolk og skjelte oss ut. Forbanna knehøner, tåler ikke en omgang juling. Vi var der, og vi venta, og vi venta. Så en dag ringte det en dame. Henne var vi og henta i Ørje. Og akkurat han sosialsjefen i Ørje husker jeg. Han skulle ikke være med på å bidra med noen penger til de der forbaskete greiene, for det fantes ikke noen mishandling i hans kommune. Kvinnemishandling hadde han aldri hørt om, det var bare noe forbanna tull. Han kalte oss også for knehøner. Den første dama som ringte, var da fra Ørje. Hun fortalte oss at når gubben var forbanna for et eller annet, så tok han henne med ut i hønsehuset og la henne på høggestabben, og sa at hvis du ikke gjør som jeg sier, så kapper jeg hue av deg. Hun ønsket bare å komme bort, for da hadde han trua henne igjen. Hun var forslått, hadde blåmerker og var vettaskremt. Det var skikkelig ille. Det var det første tilfellet vi hadde, og når jeg fulgte henne til sosialsjefen i Ørje, for at hun skulle få noe hjelp videre i livet, tror jeg han endra litt mening når det gjaldt det arbeidet vårt. Etter ett års drift, stilte samtlige 9 kommuner i Østfold opp med penger

17 Tørk tåra og knytt neven! - Hva som er det viktigste i dette arbeidet? Et krisesenter skal gi kvinner tid. Sitte i timevis og prate, langt utover natta om det trengs. Vi sa klart ifra at vi ikke er proffe, ikke psykologer, men jeg er interessert i deg. Jeg opplevde å se at når damene skulle av gårde til sosionomen, så var de gjerne halvannen time på badet og maja seg opp. Kom ut, som de flotte damene, og du hadde sett dem to timer før, når de sto opp, deppa, med blåveis, nedverdiga, helt på bånn. En og en halv time, nå er jeg klar til å møte sosionomen, ikke sant? Hva slags bilde tror du sosionomen får da av en kvinne som kommer fra krisesenteret? Så lekker og flott. Jeg har det bra, jeg, for du vil jo ikke fortelle hvor jævlig du har det, og for en dritt du er, eller føler deg. Så vi begynte å be sosionomene om å komme til krisesenteret. Helst uten forvarsel. For da fikk de virkelig se hvilket menneske de hadde med å gjøre, og hvor hun sto. Krisesenteret skal være et sted hvor folk finner medmennesker og trygghet. Et sted hvor du kan flire og danse, grine og sutre og krangle - få lov til å være deg sjøl. Bli verdsatt som menneske. - Ideen er at du skal tro på kvinnene, gi dem tid og beskytte de... Være på kvinnenes side, solidarisk, ikke sant? Jo. Og så skal du veilede dem ved å fortelle om alternativene de kan bruke. Du skal ikke si at du syns de skal gjøre sånn og sånn, men si at du har den og den muligheten. Det er du selv som velger, for det er ditt liv. Men ta deg god tid. Tenk deg om, her har du det ikke travelt. - Hender det du har gått hjem og tenkt, dette orker jeg ikke mer? Ja. Det er klart det er kjempetøft å vite om all den dritten som fins rundt deg. Hva folk må leve med. Trusler og daglig ubehag, drapstrusler ikke minst. Kvinner på flukt med barn, som må skifte identitet., Fra åpningen av Krisesentersekretariatet 3. Oktober 1994 på Vøyen gård i Bærum. Utklippet er fra Budstikka lokalavis i Bærum

18 DET OFFENTLIGE SPILLER RULETT Tone Skjelbostad og Inger-Lise W. Larsen intervjuet av Kjersti Botnedal I Norges største by med kvinnelige innbyggere over 18 år og en innvandrerbefolkning på nesten 25 prosent, må i underkant av 2000 kvinner hvert år enten søke asyl eller få krisehjelp ved byens krisesenter - kvinner med bakgrunn fra nesten 50 land og språk. Oslo krisesenter tok i mot 75 flere kvinner enn de tre krisesentrene i Akershus til sammen i Likevel koster senteret ca 3 millioner mindre enn Akershuskrisesentrene. Historien går igjen Oslo er byen med flest tvangsekteskap, flest ofre for menneskehandel med flest ofre for menns vold mot kvinner. For de voldsutsatte kvinnene er Oslo krisesenter det eneste spesialtilbudet. Og likevel sliter Oslo krisesenter med skvis og nedskjæringer. Dagens Oslo-leder Inger-Lise W. Larsen vil ha klarere linjer mellom tilbud, ansvarsfordeling og midler. I dag betaler staten 80 prosent av utgiftene, og kommunen 20 prosent Fremdeles er det slik at kommunen skal godkjenne budsjettet, og til nå har kommunens signatur utløst den statlige andelen uten diskusjon. Pr dags dato drives Oslo krisesenter med 24,8 årsverk, og i dette tallet er fem hele stillinger ved Bosenteret som finansieres med egne offentlige midler og gir rom til kvinner som er utsatt for tvangsekteskap. Ifølge anbefalinger, bør en stipulere 10 flere hjemler ved et krisesenter på Oslos størrelse, og da er det ikke tatt med ekstrakostnader til Oslos spesielle stilling som byen med fleste etniske minoriteter (Jonassen m.fl., :113). Innhentet av virkeligheten Det var stort sykefravær, og de ansatte hadde vært uten leder i flere måneder. Det var et sted med sterke strømmer, både historisk og i forhold til fag; hvem er det som kan dette, hvem skal bestemme, og hvem er sterkest til å fortelle hvor skapet skal stå. Jeg engasjerte en organisasjonspsykolog som tok seg av konflikter og fortid. Selv jobbet jeg med teambuilding og styrking av det psykososiale arbeidsmiljøet. Det som var nå og det som skulle bli framtid. Dette tok et halvt år, men nå er de ansatte på jobb, sier Larsen optimistisk. - Hvorfor tok du jobben? Fordi jeg var lei å ha ledere over meg, svarte hun, som kommer fra en stilling som barne- og ungdomssjef i en bydel. Noe med tregheten i systemet. Hun tenker seg om et halvt sekund. Det var så mange samtaler og så mange politikere, direktører og byråkrater før jeg kunne få gjort noe. Jeg er en handlingens person... Etter å ha brukt et halvt år på å få til brukbare arbeidsog samarbeidsforhold, og en visjon om Oslo krisesenter på plass, kom regnskapets time for Inger-Lise. Oslo krisesenter hadde brukt for mye penger under opprydningen for å få folk tilbake i jobb. Inger-Lise er nå i gang med å søke private legater om pengestøtte for å finansiere underskuddet, slik at - budsjettet ikke skal lide. I sitt eget hode har Inger-Lise satt et tak på hvor mange stillinger hun må ha for å drive forsvarlig. Taket er nådd. Mindre enn det vi har nå, kan vi ikke drive med. Rettighetsløse minoritetskvinner I 2006 hadde 86,5 prosent av beboerne ved Oslo krisesenter minoritetsbakgrunn. I tillegg til å få krisehjelp og hjelp til eventuell anmeldelse og advokat, trenger de fleste bistand til alt som for en som har vokst opp her i landet og kjenner språket er en selvfølge. Som å ta trikk, som å gå på visning, som å vite om sine rettigheter og fremme sin egen sak der det måtte være penger å hente. Damene våre har levd i isolasjon, i et annet samfunn, de trenger hjelp til alt! Det er jo ikke våre brukere som skyter noen på trikken, går kanakas i et supermarked eller tar med seg en øks på sosialkontoret. De er usynlige. Helt til de kommer til oss. Og hvordan gjør vi dem synlige, i et apparat som ikke har noe å stille opp for denne gruppen? Mitt mål er at Oslo krisesenter skal gjøre det vi er best på, å stabilisere mor og barn i krise. Dette er vårt kjernearbeid. Vi må definere vår plass i tiltakskjeden, ikke bli for mye generalister. Arbeidet videre skal gjøres av andre hjelpere. Men hva gjør vi når vi gjerne er disse kvinnenes eneste nettverk? Tone Skjelbostad, Inger-Lises forgjenger, sa det med litt andre ord. Disse kvinnene har et større nettverk av overgripere. Svigermødre, fedre, storebrødre, tanter og onkler og storefar fullfører Inger-Lise. - Ja, men hva gjør dere? Når kvinnen har fått en viss kontroll over tilværelsen, og trusselbildet er endret, er målet vårt å reintegrere kvinnen og barna i bydel, sier Larsen. Men som alle som driver krisesenter vet, mangler kompetansen på vold i det øvrige hjelpeapparatet, og de som er utdannet innen medisin og sosialt arbeid får ingen formell utdanning i privat vold. Selv etter 30 år er det mulig å gå ut som medisiner uten å ha fått en eneste obligatorisk time om privat vold. Prosjektmidler eller dugnadspenger Her vil Inger-Lise sette inn enda et støt. Spre kompetanse til barnevern, sosialkontor og boligavdelinger, slik at disse kan gjøre sin del av jobben. Erfaringer fra tidligere prosjekter utført av Oslo krisesenter viser at det er behov for ansvarsavklaringer og gjensidig kompetanseutveksling mellom Oslo krisesenter og samarbeidspartnerne. Men døgnet har 24 timer, og antallet hjemler har gått ned. Hva tenker hun? Inger-Lise W. Larsen søker prosjektmidler, i gammel krisesenterånd, for å dekke et arbeid det offentlige forsømmer. Oslo krisesenter tar altså sikte på å skaffe prosjektfinansiering til en rekke prosjekter som alle går ut på å lette kvinnenes vei ut fra krisesenteret og tilbake i en normaltilværelse i bydelene. Oslo krisesenter søker midler til et boligprosjekt, som skal bistå kvinnene i å komme raskere inn i en ny tilværelse for seg selv og sine barn, også kalt integrering i samfunnet. Med finansiering fra Husbanken har Oslo krisesenter satt i gang et prosjekt som tar sikte på å kartlegge rettighetene knyttet til bolig for kvinner som flytter ut. Krisesenteret ønsker også å etablere et prosjekt som tar sikte på å spre kompetanse om minoritetskvinners behov til bydelene for å sikre at kvinnene får bedre oppfølging når de reetableres i bydelene. Lykkes dette vil krisesenteret gjenopprettes som krisesenter, og ikke som en midlertidig bolig fordi systemene svikter. I dag er det nemlig slik at ikke alle kvinner i krise får plass på Oslo krisesenter. Et av de aller helligste prinsippene i bevegelsens historie svikter. - Men hva gjør dere med disse kvinnene? Vi bruker andre og helst omkringliggende krisesentre. Så kommer kvinnene tilbake til oss når det er plass her. Det er jo ikke ideelt, men vi har fullt absolutt hele tiden. Antall bodøgn ved Oslo krisesenter må ned, og vi må bygge ut dagsenteret for oppfølging etter utflytting, fortsetter hun. Oslo krisesenter vil gjennom prosjektmidler inngå et samarbeid med 34 35

19 Frivillighetssentraler for å bistå kvinnene med praktiske gjøremål som å være med på visninger, hjelp til innkjøp av møbler og annet praktisk. Vi ønsker også å få til en slags faddervirksomhet for å bygge opp nettverket til kvinnene etter at de er reetablert i bydel., fortsetter hun. Vi vet det er mye ensomhet der, og vi ønsker å gjøre det vi kan for å imøtekomme denne, sier Inger- Lise. Vi søker også om prosjektmidler for bedre å kunne følge opp mor og barn etter at de er reetablert i bydelene. Med et mål om å få kvinner og barn raskt reetablert, trengs det videre oppfølging etter at de har flyttet ut, sier Inger-Lise. De trenger hjelp til videre bearbeiding av traumer og de trenger hjelp til å bygge nettverk. Det ideelle hadde jo vært å kunne imøtekomme dette behovet med egne midler, men sånn er det ikke i år, sier hun. Kontantstøttens skjulte ansikt Kvinner bor for lenge på Oslo krisesenter. Kapasiteten er utilstrekkelig. Som gammel barnevernsjef, var møtet med barna på Oslo krisesenter et sjokk for Larsen. De kravlet og krøp overalt. Vi er nødt til å stikke fingeren i jorda og innse at vi også må være et krisesenter for barn. Men vi skal ikke bli en barneverninstitusjon, tenkte hun, og som vi nå ikke bør la oss overraske over, satte hun seg friskt ned og forfattet et brev der hun søkte fritak fra kontantstøtten for å starte barnehage. Logikken er at et barn ikke kan utløse to former for støtte samtidig. Men hva når voldsutøveren sitter på kontantstøtten og barnet trenger å lære norsk, være samme med andre barn, og ha egen tid borte fra mor? Da kan det tenkes at det offentlige burde vise en viss smidighet, vi snakker ikke om store pengesummer, men kanskje store gevinster i form av unger som får reparert skader, og samtidig blir integrert i et norsk samfunn. Inger-Lise satt med alle godkjenninger som var nødvendig for å starte egen barnehage på Oslo krisesenter. Krisesenteret manglet dispensasjonen for kontantstøtteordningen fra kunnskapsdepartementet. Da svaret kom, visste ikke hjelperne på Oslo krisesenter om de skulle le eller gråte. Søknaden om å få starte barnehage havarerte fordi det ikke finnes hjemmel for dispensasjon fra kontantstøtten. Byråkratiets forutsigbarhet Men en avtale med skoleverket fikk Inge-Lise i havn. I dag kommer lærere hver dag til krisesenteret for å undervise de barna som er skolebarn, men som av sikkerhetsmessige grunner ikke kan gå på skole. Også mor får norskundervisning og generell allmennkunnskap, dersom hun ønsker det. Inger-Lise er innkalt til nye møter, men her flirer hun bare. Dette skal vi få til! Huset Oslo krisesenter Den dagen vi skulle flytte inn, så brant halve huset, sier Tone Skjelbostad, I Hvor? Oslo krisesenter skulle flytte fra Grünerløkka til hemmelig adresse i Oslo sentrum. Her må vi kutte Tone, for at bildet skal bli tilført enda en liten nyanse. For hvilket krisesenter var det Tone Skjelbostad, til 2005 hadde vært sjef for? Slik beskriver Turid Dankertsen leiegården på Grünerløkka. Et hus i en nokså dårlig forfatning. Det hadde fire bad, kanskje noen flere toaletter, to-tre kjøkken, og det kunne være 23, 24 kvinner. Vi hadde gjerne like mang barn, eller flere. Fylt til plimsollmerket (lastemerket), stort sett. Og det er et veldig krevende miljø å bli konstruktiv i. Dessuten var det trekkfullt. Vi kom hit klokken halv åtte den dagen vi skulle flytte, klar til å ta i mot første flyttelass. Da brant halve huset ned. Men Tone fikk krisesenteret opp å stå, med flere ansatte enn noen gang, og flere kvinner og barn. Fullt hele tiden, med stadig nye ansikter, voldsomme historier, kvinner og barn som gråter, og en vold som stadig tar nye og heslige veier. Jeg trodde jeg hadde sett og hørt det meste. Så kommer det noe som er enda mer grusomt. Jeg tror folk kan bli ødelagt av å jobbe her, hvis vi ikke har rutiner på veiledning og debriefing, sier Inger-Lise, som nesten bare har sosialog barnefaglige personer ansatt. Det jeg er lei for, er at de ikke fikk mer faglig veiledning. Men det hadde vi ikke penger til, sa Turid Dankertsen, som i all hovedsak hadde ansatte uten såkalt fagbakgrunn. Hjelp Det var engasjementet fra kvinnebevegelsen som satte vold mot kvinner på dagsorden, som Tone Skjelbostad flere ganger påpeker. Det var faktisk de som satte krisesentrene i gang, repeterer hun. Men du verden så billig de har gjort det, tilføyer hun med stor tyngde. Det er Romerike som er det billigste krisesenteret i Oslo og Akershus, og slik kunne en fortsette å liste opp det ene senteret etter det andre med knuslete budsjetter, fulle hus og aldrende ildsjeler som brenner for saken og åpner sine hjerter for kvinner ingen andre lytter til. Oslo krisesenters turbulente historie føyer seg med andre ord godt inn i rekken med sentre som er byen, bygdas og kommunens eneste tilbud til kvinner utsatt for menns vold. Mangelen på økonomisk stabilitet skjer samtidig som Norge topper statistikken i Europa for kvinner drept av menn i intime relasjoner (UNECE Statistical Division Database, 2001)

20 FARLIGERE Å VÆRE KVINNE ENN MANN I NORGE Aud Andersen, Sidsel Rasmussen og Tove Smaadahl intervjuet av Kjersti Botnedal Drapet av Fathia Bekkali ble begått en gang i august og var et av seks drap på kvinner dette året. Høsten 2007 satte VG kvinnedrap begått i intime relasjoner på den mediale og politiske dagsorden. VG ga ansikt til 72 kvinnedrap i perioden 2000 til november Før 2007 var omme, ble ytterligere to kvinner i intime relasjoner myrdet. Drapene holder seg relativt konstant, med et snitt på i underkant av 10 kvinner årlig. Til sammenlikning har kvinner de siste 8 årene drept i underkant av en mann i en nær relasjon pr år. Dagbladet om drapet på Fathia Bekkali Den 30. august 1989 ble liket av en kvinne funnet i Hobøl av en sopp-plukker. Kvinnen lå i en svart søppelsekk. Undersøkelser ved Anatomisk institutt viser at offeret er mellom 35 og 45 år. Målinger av ansiktsskjelett antyder at hun kan stamme fra området Indonesia-Java-Filippinene. Hun var overvektig. Hun ble kvalt. Kort etter melder avisene om en vitneobservasjon. En utenlandsk mann med kulemage skal ha blitt sett i området liket ble funnet 17. august. To uker seinere melder Dagbladet at den drepte er identifisert som Fathia Bekkali. Hun var marokkansk statsborger og ble 28 år gammel. Avisen skriver at ektemannen er oppsporet. Han ligger på sykehus med alvorlige skader etter en trafikkulykke. Ektemannen hadde ikke meldt kvinnen savnet, noe politiet vil avhøre han om når de medisinske forholdene tillater dette. I mellomtiden går politiet (og Dagbladet) fra dør til dør der ekteparet bodde. Naboer forteller at paret levde anonymt og tilbaketrukket. Ingen har sett henne, og mannen har kun vært observert i nabolaget et par ganger. To uker går, og avisen melder at ektemannen er tiltalt. Ett år seinere får drapet i forbindelse med rettsaken fornyet interesse. Det er først nå Dagbladet melder at offeret har vært ved et krisesenter, og at krisesenteret har anmeldt Fathia Bekkalis ektemann for mishandling. 14. oktober 1999 blir lensmann Widar Gudim i Hobøl intervjuet om dette forholdet: - Er Bekkalis ektemann avhørt om den påståtte mishandlingen? - Nei, anmeldelsen fra krisesenteret er det politiet i Askim som har mottatt og arbeider med. Vi arbeider med drapssaken, sier Gudim. - Men er det ikke naturlig å sette den angivelige mishandlingen i sammenheng med drapet? - Nei, ikke nødvendigvis, sier Gudim. Ifølge tiltalen, skal mannen ha kvalt konen med et nylontau. Han (38) nektet straffskyld, og i retten sa han: Jeg drepte henne ikke. Jeg elsket henne med det beste av mitt hjerte. Slik framstiller Sidsel Rasmussen drapet på Fathia Bekkali Fathia Bekkali ringte krisesenteret, etter å ha funnet telefonnummeret hos helsesøster, og ba om å få snakke med noen av oss. Jeg møtte henne på biblioteket i Askim, og der innledet vi vårt vennskap. Jeg møtte henne mange ganger. Hun satt alltid med ansiktet mot døren, og vi hadde gjort en avtale. Når hun så at han var på vei inn, skulle hun gjøre et tegn til meg sånn at det ikke så ut som vi hadde snakket sammen. Vi hadde mange og lange samtaler på dette biblioteket. Hun var så lykkelig for å ha funnet noen som forsto henne, forsto hennes tankegang og hennes liv. Vi snakket fransk sammen, og jeg kunne jo litt arabisk, så vi snakket også litt arabisk sammen. Vi ble veldig gode venninner, og hun kalte meg mamma. Hun var jo ikke gjenkjennelig da de fant henne. Det var vi på krisesenteret som sa ifra til lensmannen at det muligens kunne være henne. Så fant politiet tannlegen hennes og fikk bekreftet at det var henne. Da lensmannen kom... det tror jeg er av det tøffeste jeg har opplevd i arbeidssammenheng. Henne sto jeg veldig nær Jeg hørte at du også var på Stortinget i forbindelse med denne saken, hvorfor det? Det var i ettertid. De hadde en datter sammen, som jeg ble godt kjent med, fordi Fathia alltid hadde henne med i barnevognen. Jeg hadde en intens følelse av at han kanskje også hadde drept datteren. Han påsto selv at han hadde reist - etter at kona var forsvunnet - med datteren og plassert henne hos familien i Nederland. Politiet reiste dit, og det sto i avisene at politiet hadde hatt kontakt med familien. Det sto faktisk at politiet ved selvsyn hadde konstatert at barnet var i live. Etterpå snakket jeg med lensmannen, og jeg snakket med de betjentene som hadde vært i Nederland. De fortalte at det var deres kolleger i Belgia som hadde sett barnet, ikke dem. I disse (arabiske) familiene er det så mange barn, at de kan ha tatt en hvilken som helst unge og vist frem. Datteren gikk i barnehage, og jeg sa: Hvorfor sender dere ikke ned en barnehageassistent som hadde med henne å gjøre, for å se om det virkelig er det barnet. Men det hadde ikke den norske stat råd til. Lensmannen i Hobøl, Widar Gudim og jeg, vi jobba, vi sendte brev og vi var hos Erna Solberg. Vi var høyt og lavt for å prøve: Kan dere ikke sende noen ned og konstatere at det er det barnet! Ektemannen hadde Janne Kristiansen til advokat, og hun ringte og skjelte meg ut, og sa at jeg blanda meg borti ting jeg ikke hadde noe med, og at hun hadde snakket med barnet, og at barnet snakket med henne på norsk. Barnet snakket jo ikke norsk! Hun var ikke mer enn to år, og hun snakket omtrent ikke. Jeg tror ikke på Janne Kristiansen i denne saken. Men okei, vi fikk ikke gjort noe mer. Der stoppet det. Vi får jo håpe at barnet var der. - Så du møtte Fathia på biblioteket, og anbefalte henne å dra til krisesenteret? Ja. Hun viste meg blåmerker og hun fortalte hva hun gjennomgikk, og hun sa: Mannen er gal! Hun sa det mange ganger, og jeg sa: Du må komme til krisesenteret. Kom deg unna! Dette var om høsten 1997 og våren. Jeg hadde permisjon i mars og april, og skulle ta ferie i mai. 30. april var jeg innom krisesenteret på besøk. Da var Fathia og hennes barn der. Jeg sier: Så flott at du har kommet hit, håper at alt ordner seg for deg nå. Hun fortalte at hun hadde hatt det helt jævlig, og var livredd. Men hun hadde jo ikke fått med seg noen papirer. Jeg spurte på senteret hvordan det gikk, og de sa at de holdt på å hjelpe henne med å skaffe advokat. Så jeg dro hjem igjen og fortsatte ferien min. Hva skjedde på Indre Østfold krisesenter? Fathia Bekkali kom til krisesenteret 22. april og reiste hjem åtte dager senere, den 30. april. Mannen 38 39