På liv og død i Alaska

Transkript

1 På liv og død i Alaska Iditarod 2014 går inn i historien som det tøffeste noensinne. Teks og foto Marit Beate Kasin Foto, dobbeltsider Øyvind Nordahl Næss Jeff King blir dratt etter sleden. Ikke lenge etter bryter han løpet i Safety

2 Kuskokwim: Hugh Neff kjører nedover Kuskokwim i soloppgang på veg fra McGrath til Takonta. Kennel: På den østre siden av byen, ikke langt fra flyplassen, ligger hundekennelene på en liten høyde. På grunn av den tette bebyggelsen i sentrum, må alle hundekjørere ha sine hunder her. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Det var som å kjøre et 16-spann i Nordmarka om høsten. Robert Sørlie Jeg kommer aldri til å glemme ansiktene. Det var harde, innbitte uttrykk, og noe i det glassaktige blikket som vitnet om hva de hadde vært igjennom. Det var som om de hadde lagt igjen en del av seg selv der ute. Ingen andre forstår hva vi har vært igjennom, hørte jeg Ralph Johannessen si lavt til Robert Sørlie rett etter målgang. Det var et spesielt år å være tilskuer på Iditarod. Da vi heiet kjørerne av sted under den solrike og varme starten i Anchorage og folkefesten i Willow, var det uendelig med smil og pågangsmot. Det var før løypa mørbanket og ydmyket dem. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv, innrømte Robert Sørlie. Det var som å kjøre et 16-spann i Nordmarka om høsten, uttalte han til Dagens Næringsliv, som fulgte han gjennom hele løpet. Det sier sitt. Lobber og mukluks på flyet Da vi satte oss på flyet fra Seattle til Anchorage 28. februar følte vi fellesskapet. Her var det hundekjørerfans fra hele verden i lobber og mukluks og store parkaser på veg til Alaska. Iditarod summet på alles lepper. Mange var frivillige veteraner som hadde vært med år etter år. En 20 timers flytur med to mellomlandinger og ti timers tidsforskjell, kom vi i skikkelig løpsfølelse med det samme. Vi var overtrøtte og ute av døgnrytme, slik vi pleier å være på løp. Grytidlig lørdag morgen, mens det enda var mørkt ute, gikk vi de to kvartalene fra hotellet til 4th avenue. For meg, som skrev min første skoleoppgave om Alaska og Iditarod på barneskolen, var det spesielt å stå under startseilet i grålysningen og se den 42. utgaven av Iditarod ta form. Timene fram mot starten gikk fort. En etter en ble de store pickupene med hundehengere parkert på anvist plass. Merkinga var det ikke noe fancy med, det var hengt opp papptallerkener med startnummeret til kjørerne nedover i tverrgatene til 4th avenue. Vi snakket, fotograferte, studerte og gikk på kryss og tvers mellom hunder og kjørere for å rekke å få med oss mest mulig. Her fikk vi siste nytt; at Joar Leifseth Ulsom kjørte for topp-fem-plassering, at Ralph Johannessen og Robert Sørlie begge hadde vært uheldige før start, med henholdsvis et ødelagt kne og blodpropp i låret. Vi fikk høre at førstegangskjører Tommy Jordbrudal fra Svalbard var sikker på å komme seg til Nome, men mer usikker på hvor lang tid det ville ta. At Lisbet Skogen Norris fra Willow var klar til å hedre bragden til sin norske mor, Kari Skogen, som i 1984 var første norske dame som fullførte Iditarod. Mens Yvonne Dåbakk var mest spent på sin ilddåp som storspannkjører. Plutselig alvor Ryktene om dårlige løypeforhold hadde gått lenge. Enkelte ga uttrykk for at de heller ville ha startet fra Fairbanks, hvor det var mer snø. Jeff King og flere andre kjørere hadde skaffet seg hjelm. Det skulle vise seg å være smart. Da de kjørte ut fra showstarten var det nettopp det; show. Dagen etter, i Willow, var det plutselig alvor. Den ene kjøreren etter den andre la i veg med sleder lange som tog, med hengere og hundebur og alt mulig rart hengende bak. De fleste smilte, men enkelte var preget av stundens alvor. Dee Dee Jonrow så alvorlig og bekymret ut da hun løftet ankeret og feide i veg bortover isen. Det skulle gå tre dager før vi så dem igjen. Da var mange sleder og drømmer allerede blitt knust. Vi levde bylivet i Anchorage da meldingene fra mediesjef Julie Busch begynte å tikke inn på innboksen. Den ene pressemeldinga etter den andre om kjørere som hadde brutt. I alt 13 kjørere brøt innen sjekkpunktet Rohn, bare 30 mil inn i løpet. DeeDee Jonrowe hadde mistet spannet tre ganger på veg gjennom the Gorge et område preget av is og åpent vann. Ifølge pressemeldingen følte hun seg 36 hundekjøring hundekjøring 37

3 Rein på planet: Det så ut til å være vanlig å kjøre med alle slags dyr på planet i Nome, også tamme reinsdyr. I mål: Tre av de norske etter målgang, Ralph Johannessen, Joar Leifseth Ulsom og Robert Sørlie. Det eneste jeg må passe litt på nå er ikke å komme helt bakerst i sporet Tommy Jordbrudal «beat up physically» og usikker på sin egen styrke til å holde seg på sleden i den svært vanskelige løypa, med 16 spreke hunder i linesettet. Alle de norske kom seg med et nødskrik til Rohn, men ikke uten skader. Ralph Johannessen knuste sleden til pinneved og måtte ta en ikke planlagt langhvil her for å forsøke å reparere sleden, samtidig som han prøvde å låne til seg en ny. Løpet mitt ble ødelagt da jeg måtte ta 24-timeren på Rohn, sa Johannessen seinere. Kjørerne fortalte at ferden ned Happy River Steps og Dalzell Gorg var fullstendig ute av kontroll. Mange har sett videoen til Jeff King der han raser gjennom skog og kratt, over stein og is, uten kontroll over bikkjer og slede og forstår hva de snakker om. Ut på sporet Onsdag, etter flere våkenetter med intens F5-oppdatering på dataen, dro vi ut på sporet. Vi fløy inn til McGrath med Pen Air fra Anchorage. Piloten fortalte om de ulike sjekkpunktene langs flyruta mens vi svevde over Alaska Range i strålende solskinn. Det var uvanlig lite snø i det enorme fjellmassivet med spisse topper og trange daler. Da vi nærmet oss McGrath forandret landskapet seg til flatere terreng med elver og småvann. Vi så løypa nede på Kuskokwim, den 1100 kilometer lange elva som er selve livsnerven til de 350 menneskene som bor her. Elva er en transportåre både sommer og vinter. Her kjører de båter og fisker etter laks om sommeren, om vinteren kjører de snøscooter og hundes pann på isen. Sjekkpunktansvarlig Kristi Bulock har bodd her ute de siste fem årene. Hun har et lite spann med siberian huskyer og er en ivrig jeger. 80 prosent av det vi spiser skaffer vi selv, forteller hun, og åpner opp fryseren som er full av elgbiffer, caribou -kjøtt og laks. Grønnsaker dyrker de i drivhuset. Det er fortsatt noen som lever som pelsjegere her, men det begynner å bli få igjen. For de fleste er det bare en hobby og tilleggsnæring, forteller Bulock og viser stolt vinterens fangst av gaupe, jerv og bjørn. På sjekkpunktet ligger det spann overalt rundt bibliotekbygget. Danny Seavey, Hugh Neff, Kristy Berington og Monica Zappa er blant kjørerne som har samlet seg rundt matgrytene inne på sjekkpunktet. Historiene de forteller gjør meg glad for at jeg er turist og ikke kjører dette året. Jeg har så vondt Australieren Christian Turner, som kjører unghundene til Dallas Seavy, fortalte at han møtte katastrofen på veg til Nikolai, da han hektet sleden opp i en stubbe den samme stubben som tok Scott Janssen ut av løpet. Midtlina røyk tvert av. 14 hunder, kun koplet sammen av linesetter, fortsatte å løpe. Tilbake sto Turner og hans to wheeldogs. Frykten for at hundene skulle skade seg ble overveldende. Der og da lurte han på om han måtte trykke på nødknappen, men han hadde drømt om Iditarod de siste fem årene og kunne ikke gi opp. Han begynte å gå. Etter en stund fant han igjen 14-spannet. Han bandt hundene fast i trær langs løypa og gikk tilbake for å hente sleden. Den var for tung til at han klarte å dra den alene, så alt måtte pakkes ut og fraktes i flere vendinger. Han brukte 24 timer på de 12 milene til Nikolai. Joar Leifseth Ulsom og Robert Sørlie hadde dundret forbi McGrath før vi kom. Ralph Johannessen, Tommy Jordbrudal og Yvonne Dåbakk var på veg inn. Vi led ingen nød mens vi ventet. Lokalbefolkningen kom med fat etter fat med varme retter og nybakte kaker. Om du var kjører eller turist, damene på matsalen sørget for at alle var gode og mette til enhver tid. Om natta kommer Johannessen inn. Er dere her? Er det første han sier. Jeg har så jævlig vond, er det andre han sier. 38 hundekjøring hundekjøring 39

4 Langs deler av ruta står store tripoder som markerer den historiske iditarodløypa. 40 hundekjøring hundekjøring 41

5 Front Street: I hovedgata i Nome ligger det tett i tett med barer og spisesteder, men det er kun under Iditarod det like mye liv som det var for hundre år siden under den store gullfesten. Marked: Nome kirke blir omgjort ti markedsplass under Iditarod. Her kommer de innfødte for å selge alt fra pelsluer og votter til smykker og malerier. Ofte blåste sleden opp på siden av lederhundene og dro dem med seg så de ble hengende bak Joar Leifseth Ulsom Han får mer smertestillende, snacker bikkjene og kjører mot Takotna etter få minutter. Innerst inne vet han at løpet er kjørt, nå handler det om å omstille seg. Noen timer seinere kommer Tommy Jordbrudal. Han er rolig, blid og klar for 24 timer hvile. På sjekk punktet tar han seg god tid, skravler og forteller. Han har kjørt med bikkjene bak sleden på det verste strekket, etter å ha mistet spannet gang på gang. Men den siste etappen har vært veldig fin. I natt var vi en gjeng som stoppet på sporet og fyrte et stort bål og skravlet. Det eneste jeg må passe litt på nå er ikke å komme helt bakerst i sporet, sa Jordbrudal, mens han stappet i seg kalorier på sjekkpunktet. Etter et døgn på Mcgrath måtte vi fly ut igjen. Den eneste norske vi ikke rakk å se var Yvonne Dåbakk, som tok sin langhvile på Nikolai. I ettertid forteller Dåbakk at hun opplevde de første etappene som galskap, men kom seg igjennom, så ble hun syk: Jeg ble dårlig i Cripple, hadde feber innen Ruby og bronkitt da vi kom tlil Galena. Jeg fikk tak i lege og antobiotika og fikk fortsette, men hvilte mye. Da vi kom til kysten var det råflott, men mye is og litt teknisk kjøring. Etter Koyuk hadde Tommy Jordbrudal og jeg mye vind og snø og brøyting, og etappene ble tunge. Likevel kom jeg i mål med 11 superglade og ivrige hunder. Civic tygde nakkeline i målområdet for å få fortsette. Det er et spann med mange to-åringer som aldri har gått løp før, og ingen i spannet hadde gått mer enn 500 kilometer på løp, forteller Dåbakk som er stolt av hundene sine. Selv har hun også grunn til å være stolt. Før Iditarod hadde hun kun fire løp på erfaringslista alle med åtte hunder foran sleden. No place like Nome Alle veger fører til Rome, men ingen veger går til Nome. Søndag 9. mars, etter diverse atspredelser i Talkeetna og Denali, gikk turen via Kotzebue til Nome med Alaska Airlines. Det var helt alt skjedde. Det enorme gullrushet, med ti tusen håpefulle menn med vaskepanner, etter at nordmannen Jafet Lindeberg oppdaget gull her sommeren Det går historier om folk som har krysset Beringhavet til fots fra Alaska til Russland, men i år strakte isen seg ikke mer enn meter ut fra land. Deretter var det åpent hav. Inne ved land var det likevel mulig å kjøre både snøscooter og bil på isen. Den kalde vinden slo konstant inn fra havet, ikke et eneste tre skjermet. Det eneste lokalbefolkningen har å søke ly i, utover sine egne små plankehus, er de mange pubene og restaurantene som står tett i tett nedover Front Street. De fargerike utestedene vitner om den store gullfesten, og den storbyen Nome en gang var. I år 1900 var det over innbyggere her. I dag er det om lag 3500 bofaste igjen. Med snøscooter på Beringhavet Et vennepar hadde skaffet to snøscootere og hentet oss på flyplassen. Vi rakk noen timers søvn på et gulv, før grytidlig avgang mot Saftey neste dag. Vi ville kjøre teten i møte ute på isen. Det var mørkt og kaldt da vi dro ut. 30 kuldegrader og vind. På veg mot Saftey fikk vi en fantastisk soloppgang over Beringhavet. Men uten skikkelige votter, var det nytteløst å fortsette. Bar hud ble forfryst raskt, og vi fikk et lite innblikk i hvor brutalt og nådeløst klimaet er her ute. Vi snudde. Noen timer seinere begynte de utrolige historiene å tikke inn. Det var full storm noen mil ut på isen, på hele strekket mellom Shatoolik og Saftey blåste det heftig. Mannen alle trodde skulle vinne, hadde fått parkering på isen. Løpet ble plutselig snudd på hodet og stemningen var elektrisk i Nome. Rykter spredde seg fort på gata og i barene. Folk stimlet sammen rundt GPS-sporinga på dataen. Plutselig ledet publikumsfavoritten Aliy Zirkle. Få minutter seinere lå Dallas Seavey i tet. 42 hundekjøring hundekjøring 43

6 Tøffe tak: Det har vært det hardeste løpet jeg noen gang har kjørt, sa Robert Sørlie da han kom i mål. Ga ikke opp: Jeg kunne ikke dra hjem til Norge uten å ha kommet meg til Nome, sa Ralph Johannessen på målstreken. Litt før klokka gikk sirenen av i Nome. Lyden, som signaliserer at en kjører er ute på isen, hørtes over hele byen. Tusenvis av tilskuere strømmet ut i gata fra hoteller, hus og barer. «Aliy, Aliy, Aliy» ropte mange, men det var ikke Aliy. Løpende ned Front Street med sju hunder i spannet kom en utslitt Dallas Seavey. Så kollapset han over sledebøylen. Det var applaus, men ingen jubel. Aliy Zirkle, som kom to minutter bak, gråt da hun kom i mål, mens hundrevis av fans ropte navnet hennes om igjen og om igjen. Andreplass for tredje gang, etter de mest intense timene i hennes liv. Skuffelsen var ikke til å legge skjul på, men takknemligheten over å være i sikkerhet var vel så stor. Ti år eldre Det var med blandete følelser vi tok imot dem i et kaldt og vindutsatt Nome. Kjørerne så ti år eldre ut da de kom i mål. Hovne, forslått og forfryst, med dødsfrykt i øynene, etter stormen de måtte forsere på Beringhavet. Det verste var vinden som blåste oss ut mot åpent hav. Jeg var langt utenfor sporet og så ikke at jeg passerte Jeff King. Stoppet man der ute, ville det raskt blitt en situasjon på død og liv. Jeg var skremmende nær at det ble meg, fortalte Zirkle på pressekonferansen etter løpet. Tidlig om morgenen kom Joar Leifseth Ulsom i mål til 4. plass, som beste norske, etter et slitsomt døgn på sleden, hvor han og hundene ble feid over ende gang på gang på isen mellom White Mountain og Safety. Sleden blåste av sporet hele tiden. Jeg måtte ta på meg truger for å få litt feste på isen. Jeg gikk foran og ledet spannet på flere strekker. Ofte blåste sleden opp på siden av lederhundene og dro dem med seg så de ble hengende bak. Vi kavet rundt i fire timer før det roet seg på veg inn mot Saftey, forteller han. Neste formiddag kom Robert Sørlie, fulgt av Ralph Johannessen om lag åtte timer bak. Det har vært det hardeste løpet jeg noen gang har kjørt, sa Sørlie. Den til vanlige rappkjefta bergenseren var også preget, med flere brekte bein og et forslått ansikt. Svaret kom fra hjertet, da han fikk spørsmål om hvorfor han fortsatte, til tross for skadene: Jeg kunne ikke dra hjem til Norge uten å ha kommet meg til Nome, sa Johannessen til den amerikanske video journalisten på målstreken. Den norske gjengen samlet seg til middag på kvelden. Aldri mer, sa Sørlie og Johannessen. De spøkte om å dra til Hawaii, eller begynne med seiling. Is håper de aldri å se igjen, i så fall kun i drinken. h 33-års erfaring med produksjon av seletøy og annet utstyr til alle hunder og alle formål. Kontakt oss for storforbrukeravtale av Obersten fiskeolje. Orbiloc blinkelykter, flere farger Tlf: / epost: seleverkstedet@gmail.com Vi har selt enerne i verdens hardeste hundeløp i en årrekke!