Mons Kallentoft. Engler i vann. Oversatt fra svensk av Kurt Hanssen

Transkript

1 Mons Kallentoft Engler i vann Oversatt fra svensk av Kurt Hanssen

2 Originaltittel: Vattenänglar Copyright 2012 Mons Kallentoft Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS First published by Forum, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB Print-it Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design AB ISBN ISBN (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se Forfatterens kommentar Engler i vann er en fiksjon. Enhver likhet med virkelige hendelser er tilfeldig. Med forfatterens rett har jeg i enkelte tilfeller forandret på den faktiske virkeligheten for å gjøre den fiktive fortellingen så effektiv som mulig.

3 Prolog September 2012 Himmelen er svart, bak enda svartere skyer. Lydløst prøver de ensomme skyformasjonene å nærme seg hverandre, men de mislykkes, og i stedet slipper de fra seg et hardt regn. Tunge, tette dråper, som splintres til en flygende skodde idet de når bakken. Byen ligger frosset under denne hvelvingen av bly. Innbyggerne skjenker lys til den uvillige himmelen, i vinduene blir lamper tent og slukket, og blinkene blir som en morsemelding: Vi er i live, vi gir ikke opp, uansett hvilke sorger som måtte ramme oss. Rundt dem hviler landskapet. En svak vind beveger seg over de avskårne stubbene på rapsåkeren. De ensomme eiketrærne på sletten gnisser lavmælt greinene mot hverandre, og slipper trøtte blader mot bakken. Overflaten på innsjøen Roxen er et urolig speil for himmelen, og bølgene slår forsiktig mot de øde strendene ved Sandvik. På den andre siden av innsjøen bruser det fra munningene til ti bekker, og i de mørke dammene med stillestående vann er årets siste myggegg i ferd med å klekkes ut, tørste kryp gjør seg klare til å fly ut over Östgötaslätten. Jordene ligger stille i natten. Tilfreds med regnet som har falt over traktene den siste tiden, sunket ned rundt røttene til den siste grøden. Kuene rauter mot skyene. Sauene flykter inn under eikekronene. Revene værer i skogen. Villsvinene roter i krattet. 5

4 Skyene lar seg føre inn over byen med vinden, og over villaområdet Hjulsbro, med de velstående hjemmene som ligger ved Stångån, faller regnet. Regndråper lander på et av husene, hvor alle verdens skrik i dette øyeblikk forener seg og blir til en eneste stum jamring. Noen har hevet en pistol. Hånden skjelver ikke. Lyden av dempede skudd høres ikke ut på Stentorpsvägen. De nakne kroppene i jacuzzien rives opp av kulene, ingenting kan redde dem. Ei jente skriker i natten. Nesten bare de døde hører hennes skrik. Men de kan ikke hjelpe henne. Blodet renner fra kulehullene, og vannet i det påslåtte boblebadet farges rødt. Ingen puster. Bare en opprørt brumming som blander seg med lyden av tøy som revner, og blodet pumper gjennom årene til de som fortsatt er i live, en kald hånd over en jentes munn, så ja, vær stille, vær stille. Rommet er nesten helt mørkt, og de hvitkalkede veggene får et svakt mønster av skyggene fra busken i hagen utenfor vinduene. I svømmebassenget skimrer den svarte mosaikken. Kroppene til mannen og kvinnen er nær hverandre, men kvinnens livløse hånd har glidd ned fra mannens skulder og hviler i det røde, skummende vannet. Jenta gråter. Forsvinner i natten. Hun kjemper ikke imot, hun prøver bare å huske å puste, hun er fem år gammel og følger med de fremmede kreftene. Mamma, pappa. Hvor lenge skal dere ligge der? Husets hage slutter ved Stångån, her, bortenfor drønnet fra kraftverket er vannet rolig. Elven flyter bort fra de istykkerskutte kroppene. Det har sluttet å regne. Jentas gråt har blitt til et annet vann, en bred elv som er langt borte, lenger borte enn en sky kan vandre. 6

5 Det stiger damp opp fra den fremmede elven, den omfavner ansiktet til en kvinne, sorgtungt av savn. Kvinnen er en kapsel med ord: «Jeg sitter her ved elven, ved den bratte bredden, der gresset ikke vil vokse. Alle fiskere skyr denne plassen, for det sies at det bor ånder her som er glemt igjen etter krigen, ånder som venter på at deres kjære skal komme og hente dem. Hvis åndene er urolige, kan jeg trøste dem for å glemme min egen uro og mitt eget savn. Det er fisk her. Men selv i dag hender det at de blir født med to hoder og fire hjerter som slår uregelmessig utenfor sølvskjellene deres. Jeg kan huske den varme huden mot min, like myk som den aller dyreste silken på torget, men varmere, varmere mot huden og i mitt indre. Minnet er savn nå, og derfor kan jeg ikke tillate meg å huske deg. Jeg tillater meg ikke å håpe. Hva kan jeg gjøre? Jeg kan gå hit til elven og vente på åndene, ansiktene i skyene. Jeg ser ikke ditt ansikt i tåken. Isteden ser jeg ned i elvens lunkne vann, og kan ane de små strømvirvlene fra de kjempestore mallene som suger bunnen ren. Jeg ser åler bukte seg, glinse. Bevegelsene deres er som dine bevegelser inni meg, dine i mitt lunkne vann, og jeg vil ikke huske, men minnet om dine bevegelser som ufødt kan jeg ikke tvinge ut av min sjel. Det ligger der som en forbannelse. Men også som en gave. Jeg er deg. Det kan ingenting forandre på. Ingen hunger etter penger. Ingen annen kjærlighet. Ingen jordisk makt. Ingen andres klager eller ønsker. Hvor er du? Et sted er du. Det vet jeg. 7

6 Du kan kjøpe en gris for pengene, sa han og lo. En gris kan passe på deg, i stedet for det motsatte. De lo da han sa det. Jeg bøyde meg. Gikk derfra.» En kran drypper i et av verdens mørkeste rom. Et forrom til det som er helvete på jorden. Eller så er rommet helvete. Barna gråter ikke her. De klynker, men de har fortsatt ikke begynt å tvile på om de er mennesker. A child for a pig. A child for a pig. Regnet driver ned på et bølgeblikktak, verden er så fuktig at barnas lunger blir fylt med vann for hvert åndedrett, så fuktig at det går an å drukne uten å befinne seg under overflaten. Men barna puster likevel. De drømmer om leker, om menneskemonstre, om kjærligheten de aldri fikk, uvitende om plagene som venter dem, uvitende om at det fortsatt finnes håp for deres sjeler. Jenta er fortsatt langt borte, men på vei til dem. Hvor er jeg? Lurer jenta på, i sin ensomme søvn. Jeg vil ikke våkne, vil ikke våkne. De svarte skyene er i ferd med å løse seg opp, de kommer ikke til å oppleve en ny dag. Takknemlige beveger de seg mot undergangen. Fri fra menneskenes dilemmaer.

7 Del 1 Den ensomme kjærligheten

8 1 Onsdag ellevte september Malin Fors ligger sammenkrøket i sengen i Ågatan. Søvnen holder henne i et fast grep, og regnet som hamrer mot vinduskarmene, når ikke inn i drømmene hennes, og hun hvisker: «Tove, Tove, Tove.» Det eneste som er kjærere for meg enn mitt eget liv, er ditt liv. Bli aldri borte fra meg, for hvem skal da redde meg fra marerittet? Malin Fors vrir seg i sengetøyet. «Jeg vil våkne,» hvisker hun. Men hun får ikke til å våkne. I stedet ser hun Stångån renne gjennom Linköping i natten, ser den munne ut i Roxen, og alle de druknede ordene i den stumme innsjøen blir til tåke som stiger opp over nabolaget. Et ansikt i tåken. Et spedbarns ansikt. «Hvem er du?» Malin skriker inn i drømmen. Kroppen hennes blir overskylt av lunkent vann, som vugger sjelen hennes i en bølge som aldri kommer til å ta slutt. Fra drømmens mørke kan hun høre en stemme: «Du kommer aldri til å kunne bære fram et barn.» Barnet, Malin. Jeg vil våkne nå. Jeg vil fødes fra denne drømmens vann. Jeg vil gjenfødes som et menneske uten begjær eller drømmer, et menneske som er fritt og bare sammensatt av de lykkeligste prinsipper og omstendigheter. Drømmen hånler mot henne. 11

9 Hun ler tilbake, og bak latteren sin hører hun barnet, jenta, gråte. Er det deg, Tove? «Det er ikke meg, mamma.» Da må det være et annet barn. Hun vil bli værende i drømmen nå, men drømmen slipper henne, og hun kjenner det fuktige og kalde lakenet mot huden, kjenner den barske, varme kroppen ved siden av seg, den glinsende fuktigheten som gjemmer seg i ørsmå dråper mellom hårene på Peters rygg, og hun er våken nå, og hennes første tanke er: Denne sengen er for liten, vi må kjøpe en større seng. Hun tenker på hvordan de hadde elsket før de sovnet. Sexmaskiner begge to. Mekanisk, det var som om selv hans minste bevegelser sa «måtte det finne feste denne gangen», hans stadig økende desperasjon det siste halvåret, men i kveldens bevegelser fantes det en annen tone, som om han hadde gitt opp, som om det får holde nå. Samtalen de hadde for noen måneder siden, her i denne sengen: «Jeg må bli far, Malin. Det er på tide.» «Vi får prøve igjen.» «Du må gå til lege igjen.» «Hvorfor det?» «Haglene som ble sittende i livmorveggen, kan ha gjort skade.» Peter hadde aldri før omtalt skuddskadene hun fikk i fjor vår, i forbindelse med en svært vanskelig sak. Den hadde vært som et usynlig hinder i bakgrunnen for alt håpet de bar på. «Legen sa at alt var i orden.» «Hva vet vel en lege?» «Du er lege, så det burde vel du vite.» Peter hadde gitt etter for ordene hennes, blitt taus og vendt blikket bort, som om han på en eller annen måte prøvde å overbevise seg selv om at et felles kjærlighetsbarn faktisk var mulig, til tross for at de begge var nesten førti år gamle, 12

10 til tross for haglskudd, til tross for tvil og den mishandlede kroppen hennes. Tross alt. Malin flytter seg inntil Peter, presser den svette kroppen hans mot sin, og hele sengen er et vekselvarmt hav som hun aldri vil forlate, og hun vil gi ham det barnet, våger ikke gå til noen jævla lege, for tenk om han sier at det ikke går? Sier det rett ut. Eller sa han det? Går du fra meg da, Peter? Bedre ikke å vite. Å håpe. For jeg håper vel? Du må ikke gå fra meg, Peter, og hun kjenner at et liv med ham er mulig på alle måter, med eller uten barn, nå som Tove har flyttet hjemmefra og sannsynligvis aldri kommer til å flytte hjem igjen. Må vi få barn? Holder det ikke med bare oss to? Ansvaret for vår egen kjærlighet. Stå opp om morgenen, jobbe, lage mat sammen, spise, vaske opp, sove i skje, handle, reise på ferie, pusse tennene, klage på at den ene ikke skrur igjen toppen på tannkremtuben og at den andre ikke kaster skittentøyet i skittentøykurven. Malin reiser seg og lar ham ligge alene igjen i sengen, sleper den drømmetrøtte, nakne kroppen sin ut av soverommet, bort til vinduet i dagligstuen, og morgengryet begynner sakte å løfte seg over det svarte tårnet på St. Larskirken. Verden virker tett og fuktig denne morgenen, og en merkelig kulde stryker seg mot huden hennes, glir over brystet hennes. Hun åpner vinduet, og den kalde høstmorgenen er som et velkjent åndedrett mot henne, og hun puster inn, kjenner den unge dagen fylle henne. Hun kjenner på de små og runde og hissige røde arrene på magen, der haglene trengte inn. Tenker: Uansett hva som skjer, vil alt ordne seg. 13

11 Hun kjenner at en kynisk latter sprer seg over leppene, og hun avskyr den nye latteren. Vil ikke være en av dem som tror at de har sett og hørt alt, opplevd alt i menneskets natur, og så gitt opp håpet og begynt å lyve for seg selv. For selv om kynikerne har rett, går det ikke an å leve sånn. Uten virkelig kjærlighet, uten å føle noe. Uten tro, om man så vil, tenker Malin. Uten drømmer. Og så fnyser hun av seg selv. Hun fikk tilbud om å overta Conny Nygrens sjefjobb oppe på krimmen i Stockholm da han ble drept sist vår, men hun sa nei takk, til tross for at hun alltid hadde ønsket seg dit. Det var Peter som ikke ville flytte, selv om han lett kunne få seg jobb på Karolinska eller Danderyd. Så han vil nok ha et liv med meg her, tenker hun. Uansett hvordan det blir med barn. Kanskje kjærligheten vår likevel er nok for ham? Et par fillete skyer svever tett inntil hverandre over kirketaket, før de drar videre. De skyene, tenker Malin, kunne hørt hjemme hvor som helst, og Malins tanker går til Karin Johannison, og hun lurer på hva Karin gjør nå, hva hun og det lille, vietnamesiske underverket gjør akkurat nå. For har ikke hun vondt for å sove om natten? Har ikke Tess det? Som om hennes vietnamesiske døgnrytme ikke får til å tilpasse seg vår, som om det fremmede barnets blodomløp har en helt egen puls. Karin Johannison, kriminaltekniker og rettsmedisiner, og dessuten kollega av Malin Fors, holder sin datter Yin Sao Dao tett inntil seg, hvisker: «Så ja, Tess, du skal sove nå, så ja,» og hun ser seg rundt i dagligstuen i leiligheten i Drottninggatan, ser at den har blitt stadig mer bohemaktig i stilen det siste året, og at hun har anstrengt seg for å fylle den med ting fra hjemlandet til Tess, bare for at jenta skal kunne se og kanskje minnes noe godt, hvis hun da har noe godt å minnes. Det har hun sikkert. 14

12 Men enkelte netter har Karin tvilt på de gode minnene. Holdt den skrikende treåringen inntil seg og prøvd å roe henne ned, kjent at kjærligheten ikke har strukket til, som om det kanskje har hendt jenta noe som nekter å forlate kroppen hennes. I all skrikingen har Karin nesten tvilt på om Tess virkelig finnes hos henne. At det til slutt gikk. At det hadde blitt mulig, tross alt. I vinduene henger to røde markedslykter, innkjøpt i Hoi An for ti år siden. Lenge før jeg visste at du skulle komme derfra, tenker Karin. En propagandaplakat fra krigen, med en stilisert stridsvogn i rødt og blått. Røkelseskar. En utskåret malle av grånet lerketre. Et skinnende blått bølgemønstret trekk til Josef Franklenestolen. Tess er rolig på Karins fang nå. Stirrer ut i det halvmørke rommet med sine store, brune øyne. Klokken er kvart på seks, og de burde ha sovet i enda en time. Karin vil det, vil ha søvnen, har følt seg utmattet den siste måneden, som om søvnløsheten endelig holder på å knekke henne. Den varme, myke kroppen. Den lille på fanget hennes. Hun klemmer henne inntil seg, vil gi sin egen rolige hjerterytme til barnet. For knapt et år siden satt hun på flyet til Ho Chi Minhbyen, eller Saigon som hun tenker, fordi det høres mer romantisk ut, og hun var full av redsel og hard besluttsomhet og forventninger, og av kjærlighet til et rundt jenteansikt på et svart-hvitt-foto som hun hadde fått på e-post. Yin Sao Dao. Foreldreløs. Faren døde da en gammel blindgjenger eksploderte på en risåker. Moren druknet da hun ble sittende fast under en oversvømmelse. 15

13 Krig og klimaendringer. Og jeg får bli moren din. Slik var det. Det var sånn det skjedde. Jeg skal få bli moren din, tenkte jeg. De hadde hentet deg fra Hoi An til Saigon. Til et slitt og fuktig barnehjem i byens vestlige utkant. Du var tvilende til å begynne med. Stabbet bort fra meg over det skitne betonggulvet, men hvor skulle du gå? Til stanken av urin. Søppelet på gårdsplassen. Vinduene med gitter foran. Derfor tok du imot klemmene mine, klamret deg fast til kneet mitt der du sto på den kalde betongen. Jeg går ingen steder, hvisket jeg inn i øret ditt. Jeg lærte meg ordene på vietnamesisk. Hvisket dem om og om igjen. På det slitte hotellrommet på Hotel Majestic, der Saigonelven så ut som den strømmet på den andre siden av bulevarden. I resepsjonen da vi skulle sjekke ut, og en merkelig kald kvinne med europeisk utseende sto ved siden av oss og oppførte seg som om hun kjente deg, prøvde å få din oppmerksomhet, men bare gjorde deg lei deg. Jeg hvisket ordene på flyet. Hvisker dem nå. «Mamma er her, mamma er her.» Pust. Varme. Ro. Ingen søvn. Men en ro. Skrikene har stilnet. Marerittene er borte, eller hva? Og nå vil du bare ut av søvnens mørke, for det finnes fortsatt noe i deg, og i søvnen kjenner du det. Du vil ikke leke, bare sitte på fanget mitt i dagligstuen, sitte stille, og hvis jeg prøver å legge deg igjen, så skriker du. «Nei, nei, nei.» Karin Johannison vugger Tess, stryker det stri, svarte håret, kjenner hjerteslagene innenfor brystkassen, tydelig gjennom den hvite pyjamasen. 16

14 Synger: «Nå skal Tess sove, sove så søtt, for Tess er så trøtt, så trøtt.» Vietnam. Menneskenes beundringsverdige ukuelighet, betagende bitterhet. Fattigdommen, fortvilelsen og korrupsjonen hun møtte der. Dampen fra nudelgrytene, lukten av fresende palmeolje og brunet hvitløk og mynte som ble knust i hundre år gamle mortere, de blinkende lysene og lyden av mange tusen motorsykler. Overgrepene. At hun etterpå fikk høre at det ble solgt barn fra landet til pedofili-ringer. Sist i Australia, hvor det ble funnet seks vietnamesiske barn i en kjeller i Melbourne, fire i en kjeller i Darlinghurst, Sydney. Slaver. En liten nyhet, og så ikke lenger noen nyhet. En femårig jente, en treårig gutt. Sexslaver. Min kjærlighet, vår kjærlighet, all kjærlighet reddet deg fra det, Tess. Slik var det. Slik er det. Du skal sove nå. Du er trøtt. Mamma er trøtt. Vi skal sove så søtt. Klokken er tjue minutter over sju om morgenen, og Malin Fors står i entreen i leiligheten sin, klarer ikke å rive seg løs fra radioen. P1 sender et intervju med en barnepsykolog på mottaket Elefanten i Linköping, og han forteller om sitt stille sinne over at så få orker å se ofrene, barna som er rammet av seksuelle overgrep, barna som han møter i jobben sin. Og han forteller om et videoopptak de har av et barn som han har møtt, en fem år gammel gutt som blir voldtatt om og om igjen av en mann. 17

15 Mens overgrepet pågår, ser gutten i kameraet og sier: «Hva er jeg? Er jeg et menneske? Er jeg det?» Legen uttrykker overraskelse over at en så liten gutt kan formulere seg så innsiktsfullt, som om han stilte det mest grunnleggende eksistensielle spørsmålet. Så er programmet slutt, men guttens ord følger med henne når hun går ned trappene til porten i huset. «Er jeg et menneske?» Du er et menneske. Hun feier bort tankene på gutten, tvinger dem inn i det usynlige. Peter har skyndt seg til sykehuset. Han har vakt i natt, så i kveld må hun sove alene hjemme. Han har fortsatt leiligheten sin i Linnégatan, vil ikke gi slipp på en så bra leilighet, men han bor i Ågatan, og de har snakket om å skaffe seg noe sammen, men de klarer aldri å bestemme seg, og den siste måneden har diskusjonen ebbet ut. Himmelen truer med regn. Så etter en viss tvil har Malin tatt på seg den svarte Barbour-frakken som Peter ga henne i bursdagsgave. Frakken gnager, den passer dårlig, det stive oljetøyet kjennes som en tvangstrøye mot kroppen. Hun åpner porten. Tenker: Hva venter meg i dag? Noe har skjedd, kommer til å skje. Det kjenner hun nå. Noen hundre meter unna, på vei til barnehagen i Trädgårdsföreningen, går Karin Johannison tett inntil fasadene i Klostergatan. Hun skyver vognen med datteren mot parken, mens hun tenker: Hva skjer i dag? Måtte det ikke skje stort. Jeg er altfor trøtt til det. Hvordan kan det man ønsker seg aller mest, gjøre en så trøtt? 18

16 Vi er ikke i søvnen. Men hvor er vi? Hva skjedde? Jeg vet ikke. Vi skal ikke være her, det er noe som er galt. Noen må hjelpe oss. Er det vi som ligger der nede? Er det vi? Det ser ut som deg, elskede. Det er meg. Jeg våger ikke, vil ikke komme nærmere. Vannet er rødt. Jeg er naken. Det er jeg som er ved siden av deg. Jeg er også naken. Ser du kroppene våre? De mørke flekkene. Jeg ser dem. Vil ikke se dem. Jeg vil ikke, vil Hvor er Ella? Hun er ikke her hos oss, ikke der nede. Hvor er hun, gud, hvor er hun? Hvor er du? Kom fram! Hvor skal vi lete? Jeg ser henne ikke. Hun skal være her hos oss. Kom fram. Kom til oss. Du må ikke forsvinne. Tenk om det er vi som er borte. De roper på henne, om og om igjen, og navnet slukes av det hvite som er varmt og kaldt på samme tid, det hvite som er deres verden.