Internasjonal Sosialisme

Transkript

1 Internasjonal Sosialisme årgang. Kr: 30,- Nasjonalisme og internasjonalisme SIDE 26. TEMANUMMER OM 1968 SIDE året da en annen verden ble mulig Vietnamkrigen: hvordan massebevegelsen startet Black Panther Party, USAs glemte radikale historie

2 Innhold internasjonal sosialisme Frans-Arne Stylegar, Christian Ringdal og Randi Færevik skriver om Om året da alt var mulig 1968 var året da alt syntes mulig. Arbeiderklassen viste seg å være høyst levende som revolusjonær kraft. I dette temanummeret om 1968 kan du lese om studentog arbeideropprør, men også om massebevegelsen som gjorde slutt på vietnamkrigen og om Black Panther Party i USA. Rosa Luxemburg skriver om Nasjonalforsamlingen 6-8 Nasjonalforsamlingen Debatten om rådsmakt og nasjonalforsamling er tema i denne klassiske artikkelen av Rosa Luxemburg. Simen Tutvedt skriver om nasjonalisme og internasjonalisme Nasjonalisme og internasjonalisme Nasjonalismen er et resultat av kapitalismen, og den er kapitalistenes viktigste redskap for å binde arbeiderne til det kapitaistiske systemet. 4-5 «bhatti: «Krigen mot terror» i rettsalen 6-8 ROSA LUXEMBURG: Nasjonalforsamlingen 9 dette er marxisme tema 1968: året da alt ble mulig - vietnamkrigen - plakater fra paris black panther party 23 skole costas lapavitsas 26-29: nasjonalisme og internasjonalisme 30 Anmeldelser 2 internasjonal sosialisme

3 Leder LO grep ikke sjansen Arven fra 1968 Tariffoppgjøret i privat sektor kan ikke betegnes som noe annet enn en «sell out» fra LO toppens side. AFP-ordningen slik den har fungert fram til nå, ble torpedert. Å beholde en like god eller bedre AFP-ordning som idag var hovedkravet fra LO. Det vi har fått er et belønningssystem for lønnstakere med behagelige jobber, som universitets professorer, prester og forskere. Slitere som industriarbeidere og renholdere er taperne. At levealderjusteringa er skjøvet fram i tid til de yngre generasjoner er ikke til å leve med. I stedet for solidarisk kamp for vedtatte krav, har LO-toppene godtatt en usolidarisk løsning der de yngre arbeiderne blir hardt rammet. En kan spørre seg hvorfor resultatet ble som det ble. En viktig forklaring er sannsynligvis at det er valg i 2009, og verken LO-toppen eller regjeringa ønsket en konflikt eller streik. SVs sentralstyremedlem Per Østvold var medlem av LOs forhandlingsutvalg, og regjeringa har nok brukt dette til å presse på maksimalt. Både Bjarne Håkon Hanssen og NHO er svært så fornøyd med oppgjøret. Regjeringa foreslår faktisk at bedriftene ikke skal betale egenandel for dem som tar ut AFP, slik det er i dag. Ikke rart at Finn Bergersen smiler. Med oppgangstidene som norsk næringsliv har opplevd i flere år, burde LO ha benyttet sjansen til å få et betraktelig bedre resultat var et fabelaktig år for norske toppsjefer, skriver SVs nestleder Audun Lysbakken i spalta si i Dagsavisen 11. april. Årsrapportene til ti av de største selskapene på Oslo Børs viser at bonuser til konsernledelsene i gjennomsnitt har økt med 51 prosent, i følge Aftenposten. Dessuten fikk den best betalte fjerdedelen av sjefene en lønnsvekst på 30 prosent i fjor. NHO har sluppet svært billig fra det de siste åra. Dagens Norge går så det suser, den økonomiske utviklingen i landet har vært god i flere år, og Stoltenberg, andre topp-politikere og næringslivsledere kan glede seg til pensjoner på flere millioner. Det er i denne situasjonen at NHO og regjeringa, dessverre med god hjelp fra LO, gjør sitt for å øke klasseforskjellene i Norge. 40 år er gått siden Det kan være viktig å minne om de enkle lærdommene av begivenhetene det året. Arbeiderklassen avskrevet både av borgerlig sosiologi og av sløvende, steril marxisme - viste seg likevel å spille den avgjørende rollen når det kom til stykket. De tradisjonelle arbeiderorganisasjonene - i Frankrike, det stalinistiske kommunistpartiet og fagbevegelsen som partiet kontrollerte - ble avslørt som en viktig del av status quo. For de som hadde opplevd de fantastiske maidagene, gjaldt det i juni å starte arbeidet med å utvikle politikk og organisasjon på lengre sikt, slik at revolusjonære ville stå bedre rustet neste gang det smalt. Det gjaldt å forbinde sosialistisk politikk med arbeiderklassens daglige erfaringer, som gir den mening - uten å gå på akkord med politisk klarhet og personlig integritet. Dette er den virkelige arven fra 1968: en fornyelse av klassekampen som den eneste basis for å utfordre systemet - et system som fremdeles voktes av mange av de samme krefter som bidro til å sabotere bevegelsen for 40 år siden: parlamenter og valg, fagorganisasjoner og venstrepartier. Arven fra 1968 er først og fremst erfaringene med egen-organisering gjennom aksjonskomitéer, med høylydte allmøte-diskusjoner; det er gjenoppdagelsen av arbeiderråd og glemte revolusjonære politiske tradisjoner. Kort sagt: Perspektivet om proletarisk revolusjon som det eneste realistiske alternativet til et kapitalistisk samfunn på vei utfor stupet. Når oppgjørets time en gang kommer, bærer vi mai 1968 med oss i våre hjerter. internasjonal sosialisme - nr Utgitt av Internasjonale Sosialister. issn: epost: intsos@intsos.no. postadresse: P.b.9226 Grønland, 0134 Oslo. internett: konto: redaksjonssekretær: Bjørn Østby. redaksjon: Vegard Velle, Simen Tuvedt, Susan Lyden, Jon Sandven, Frans-Arne Stylegar, Monika Ustad, Randi Færevik, Bjørn Østby. forsideillustrasjon: Plakat fra Paris -68: Mai 68, starten på en langvarig kamp. Atelier Populaire (Paris). trykk: Nr.1Trykk as. abonnement: abonnement@intsos.no. Kr 150,- pr. år (seks nr.) Magasinet finnes også i digital versjon på internasjonal sosialisme

4 Krig mot terror i rettssalen Bhatti-saken USAs «krig mot terror» føres også på det juridiske plan. Etter 11. september har de fleste vestlige land innført strengere lovgivning, gitt politiet videre fullmakter og økt politiets fokus på muslimer. Vil Arfan Bhatti bli det første norske offeret for den juridiske «krigen mot terror»? Jon Sandven 31. mars startet rettssaken mot Arfan Bhatti i Oslo tingrett. Bhatti er sammen med Anders Bog Kristiansen og Ibrahim Øzabacan tiltalt for terror (Straffeloven 147a om terrorhandlinger). De skal ha planlagt terroranslag mot den amerikanske og den israelske ambassaden. I tillegg er Bhatti tiltalt for å ha skutt mot Det mosaiske trossamfunns synagoge på St. Hanshaugen i Oslo. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og påtalemyndigheten har slengt med en rekke andre tiltalepunkter, der skyting mot huset til en av toppene i svindlerselskapet T5PC er det mest alvorlige. Det er ventet at rettssaken vil vare til midten av juni. Det er første gang siden Treholtsaken at overvåkingspolitiet går til retten med en sak. Bhatti og hans to medtiltalte har vært fengslet siden september Politiets Sikkerhetstjeneste har store mengder lydbånd fra rom- og telefonavlytting som sine viktigste bevis i saken. Overvåkinga og avlyttinga av Bhatti er svært omfattende, og det er noe media burde være mer opptatt av enn hvilket strikkeplagg hovedtiltalte har på seg. Det er terrorpåstanden som har gitt grunnlag for overvåkinga. Forsvarerne har kritisert at overskuddsinformasjon (det som ikke har med terror å gjøre) blir brukt for å tiltale de tre for planlegging av ran og skuddene mot finanssvindlere. Tingretten har delvis gitt forsvarerne medhold i dette. Det er på det mest alvorlige tiltalepunktet terror at påtalemyndigheten har de svakeste bevisene. Arfan Bhatti er den første som er tiltalt etter de nye terrorbestemmelsene i straffeloven etter innstrammingene i 2002 Ran=terror? Men på tross av omfattende overvåking og avlytting har det kommet fram særdeles lite som styrker aktoratets påstand om planlegging av terror. Statsadvokat Kristian Nicolaisen hevder at dersom de tiltalte er i stand til å danne et forbund om ran så sier det noe om viljen til å danne terrorforbund. Det samme påstår Nicolaisen om skytinga mot gråsone-forretningsmennene. Dette er virkelig latterlig. Konsekvensen av statsadvokatens påstand er at enhver som raner eller planlegger å rane en kiosk i Oslo er en potensiell terrorist. Men mest av alt viser det hvor lite PST og påtalemyndigheten har å komme med etter en omfattende etterforskning. La det være sagt: Det er ikke noen tvil om at Bhatti & Co er kriminelle. Bhatti har flere dommer på seg, blant annet for drapsforsøk. Han er en sentral skikkelse i det kriminelle miljøet med et omfattende kontaktnett. Dette nekter han heller ikke for selv. Men når flere måneder med etterforskning ikke klarer å gi PST noen konkrete terrorbeviser er det tydelig at prestisje og signaler fra toppen og fra Washington har veid mer enn virkeligheten. Etter 11. september strammet Stortinget inn straffeloven. Terror skulle bekjempes, også med juridiske midler. Over hele den vestlige verden var trenden den samme. I Norge ble ikke innstrammingene så ille som Patriot Act i USA. Men norske politikere var en del av en global terrortåke som gjorde at de strammet inn et lovapparat som allerede var tilstrekkelig til å dømme noen for terror. Krekar og hawala Dette fikk selvsagt også konsekvenser for politiets fokus. Bush-administrasjon må hate at en av deres allierte huser en av deres fiender. Mullah Krekar har vært under etterforskning over flere år. Siden 2005 har norske myndigheter prøvd å få sendt mannen tilbake til Nord-Irak. Det har ikke vært mulig, fordi Norge fortsatt respekterer noen internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Norge kan ikke sende folk til land hvor de risikerer dødsstraff eller tortur. Flere ganger har somaliere bosatt i Norge blitt etterforsket for mistanke om terrorfinansiering, fordi de har overført penger til hjemlandet gjennom det såkalte hawala-systemet. Hawala er en måte å overføre penger på til land der det ikke finnes et bankvesen. I Norge er dette i en juridisk gråsone, mens det er fullt lovlig f.eks. i Sverige og Storbritannia. En full legalisering av hawala er nå under vurdering av norske myndigheter. Bevæpna politi har trengt seg inn i hjemmene til sovende barn midt på natta og arrestert deres foreldre. Massiv medieoppmerksomhet og skråsikre politifolk bidro til ytterligere stigmatisering av somaliere i Norge. Men fortsatt er ingen dømt for terrorfinansiering i Norge. Heller ikke den gang kom politiet noen vei. Det krigsherja Somalia er uten sentralregjering og banksystem. Verken norske banker eller selskaper som Forex eller Western Union kan hjelpe med overføringer til Somalia. Hawalaagenter er eneste mulighet for somaliere i Norge til å sende penger til familien i hjemlandet. Det er ikke noe mistenkelig i at mennesker ønsker å 4 internasjonal sosialisme

5 Også krig er terror Somaliere i Oslo demonstrete til forsvar for hawala. sende noen kroner til sine slektninger. I mange tilfeller vil disse overføringene sørge for at slektningene overlever. I februar ble tre somaliske menn arrestert sikta for terrorfinansiering gjennom hawala-overføringer. Dersom en organisasjon har mottatt pengene, er det like sannsynlig at denne kan karakteriseres som en frigjøringsbevegelse som at det er en terrorgruppe. Det gjenstår å se hvilke beviser politiet har. Så langt ser det ikke ut som om de har mer enn forrige gang, men de har gått offensivt ut i media med karakteristikker som «De må jo tro vi nordmenn er veldig naive». Nulltoleranse for rasisme i politiet, sa politidirektør Ingelin Killengreen etter Obiora- og Ali-sakene i fjor. Det er tydelig hvor lite slike uttalelser er verdt. Krigen mot terror og islamofobi går hånd i hånd og påvirker sannsynligvis politiet mer enn andre institusjoner i samfunnet. Med alle tilgjengelige midler Arfan Bhatti er den første som er tiltalt etter de nye terrorbestemmelsene i straffeloven etter innstrammingene i I løpet av året skal nye endringer i terrorlovgivningen opp i Stortinget. Intensjonene er blant annet at det skal bli lettere å straffeforfølge krigsforbrytere og strafferammen skal økes til 30 år. I fjor høst ble det kjent at USA har blandet seg inn i hvordan den nye loven skal se ut. Den amerikanske ambassaden var ikke høringsinstans, men fikk forslaget vurdert av sine jurister i Washington og sendte et brev til justisminister Knut Storberget. Arbeiderpartiets justisminister syns det var helt greit. Ikke uventa mente Bush-administrasjonen at lovforslaget ikke var strengt nok. Derimot mente de blant annet at forslagets krav til bevis for terrortilknytning var for strengt. På en rekke områder hadde Bush, ved ambassadøren, innvendinger mot høringsutkastet. Det er ganske uvanlig at dette skjer åpent. Datatilsynets direktør Georg Apenes stilte spørsmål ved hva politikerne hadde sagt dersom Putins ambassadør blandet seg inn i utformingen av norske lover. Da hadde man nok hørt mer kritiske røster. Den amerikanske innblandinga i andre staters utvikling av lover og regler er offisiell politikk. Transformational diplomacy kalles det. Bush-administrasjonen har en «med alle tilgjengelige midler»-tilnærming til jussen rundt «krigen mot terror». De ønsker å påvirke lovgivning og praksis, men klarer de ikke å få sine lover vedtatt vil de bestride dem. Mens Knut Storberget ønsker strengere straffer for krigsforbrytere sitter det hundrevis av jurister i Washington og jobber med å finne juridisk grunnlag for neste invasjon og neste Abu Ghraib. En prøvestein Angrepet på World Trade Center har hatt enorme juridiske, politimessige og kriminalpolitiske konsekvenser i en rekke land. Bhatti-saken er en prøvestein for den nye terrorlovgivningen i Norge. Det blir også nok en test for politiet, som verken har klart å bevise terrorfinansiering for norsk-somalierne eller få en terrortiltale mot Mullah Krekar. Dersom Arfan Bhatti skulle bli dømt for planlegging av terror vil det ha alvorlige konsekvenser. Fordi dette vil være den første terrordommen vil det påvirke eventuelle seinere saker. Dersom beviskravene skal være så lave vil nok Bush-administrasjonen være svært så fornøyd. Vi trenger ikke å like Arfan Bhatti, like lite som vi trenger å ha noe til overs for Mullah Krekar. Men når «krigen mot terror» i rettssalene føres på like svakt grunnlag som USAs våpenbevis mot Irak, er det grunn til å ta til motmæle. USA fortsetter å torturere Under en avstemning i Representantenes hus gikk politikerne inn for å opprettholde tortur. Dermed fortsetter amerikanerne med elektriske støt, juling, fiktive henrettelser og waterboarding (drukningstortur), som CIAdirektør Michael Hayden har bekreftet at CIA har brukt. Demokratenes argument mot tortur var: 1) Den undergraver USAs internasjonale troverdighet og 2) kan gi argumenter for at amerikanske soldater blir torturert om de blir tatt til fange. Noen som ser noen feil med argumentene? Hva med hensynet til offeret. De betaler prisen for krigen For hver soldat som blir drept i Irak, blir rundt 15 andre såret er drept, rundt er såret. Den amerikanske forsvarsledelsen har prøvd å underslå hvor mange som er såret og hva de vil koste amerikanske skattebetalere i årene framover. I tillegg til de fysiske skadene har over søkt hjelp for psykiske problemer. Stadig flere hjemvendte soldater dukker opp på statistikker over selvmord, drap, rusmisbruk og hjemløshet. I tillegg kommer soldater som har fått påvist tinnitus, mens ytterligere har fått påvist permanent nedsatt hørsel. Stadig mer offensive i Afghanistan Norske offiserer kan havne i offensive krigsoperasjoner i Sør-Afghanistan. I oktober skal 50 offiserer kunne settes inn i tjeneste i de mest urolige områdene sør i landet. De norske offiserene skal først trene afghanske styrker, deretter lede dem ut i krig. internasjonal sosialisme

6 Klassiske tekster Nasjonalforsamlingen Rosa Luxemburg var en ledende teoretiker på venstresiden i det tyske sosialdemokratiet fra 1890-årene og frem til hun ble drept i Av spesielt stor betydning er hennes arbeider om massestreikens rolle i en sosialistisk revolusjon, og idéene hennes om hvordan arbeideres bevissthet kan endres gjennom praksis, gjennom kamp for egne interesser. Sammen med bl.a. Karl Liebknecht brøt Rosa Luxemburg med det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) da dets representanter i riksdagen i 1914 vedtok å støtte Tysklands deltakelse i 1. verdenskrig. Som medlem av det nye Spartakusforbundet agiterte Luxemburg for at arbeiderne måtte ta makten i egne hender og innføre en sosialistisk arbeiderrepublikk. I 1917 fikk disse idéene stadig større oppslutning, blant annet som et resultat av revolusjonene i Russland, Finland og Ungarn. Da revolusjonen brøt ut også i Tyskland, i oktober og november 1918, spilte spartakistene en viktig rolle når det gjaldt å levere revolusjonære argumenter til den voksende bevegelsen. SPD-ledelsen forsøkte på sin side å begrense bevegelsen i så stor grad som mulig. Da en del av de revolusjonære arbeiderne krevde en sosialistisk republikk bestående av arbeid- og soldatråd (sovjeter), proklamerte SPD-lederne en borgerlig republikk. Klassebevisstheten til de revolusjonære arbeiderne var, som i alle revolusjonære situasjoner, ujevn, og mange hadde illusjoner i SPD. Da SPDlederen Gustav Noske dro til Kiel i begynnelsen av november 1918 for på oppdrag av den tyske regjeringen å undertrykke et mytteri blant matrosene der, endte det med at han ble valgt til leder for mytteristene! Innenfor den voksende rådsbevegelsen var det også mange som støttet kravet om en nasjonalforsamling. Artikkelen, Nasjonalforsamlingen, vi trykker i dette nummeret av IS, er et innlegg i denne debatten. Artikkelen stod opprinnelig på trykk i Die Rote Fahne den 20. november Rosa Luxemburg om Nasjonalforsamlingen Fra Deutsche Tageszeitung, Vossische og Vorwärts til det uavhengige Freiheit, fra Reventlow, Erzberger, Scheidemann til Haase og Kautsky høres enstemmig kravet om nasjonalforsamlingen og like så enstemmig angstskriket over idéen - makten i arbeiderklassens hender. Hele «folket», hele «nasjonen» skal innkalles for å avgjøre revolusjonens videre skjebne gjennom et flertallsvedtak. Når man tenker på den herskende klasses åpenlyse og hemmelige agenter, gir parolen seg selv. Med de kapitalistiske pengeskaps voktere diskuterer vi ikke, det være seg i nasjonalforsamlingen eller om nasjonalforsamlingen. Men også de uavhengige ledere stiller seg i dette avgjørende spørsmål på linje med kapitalens voktere. De vil, som Hilferding forklarer det i Freiheit, på dette viset spare revolusjonen for voldsbruk, for borgerkrigen med alle dens redsler. Småborgerlige illusjoner! De forestiller seg forløpet av den mektigste sosiale revolusjon i menneskehetens historie som et møte mellom de forskjellige samfunnsklassene, der de fører en rolig og «verdig» diskusjon med hverandre, for deretter at gå over til avstemningen, kan hende endatil etter den metode der man forlater salen gjennom hver sin «ja»-, «nei»- og «avholdende»-dør. Når så kapitalistklassen oppdager at den er i mindretall, erklærer den med et sukk som et veldisiplinert parlamentarisk parti: Dette er det jo ikke noe å gjøre med! Vi ser at vi har blitt nedstemt. Nå vel, vi bøyer oss og overgir alle våre gods, fabrikker, gruver, alle våre brannsikrede pengebinger og herlige profitter til arbeiderne. Slekten Lamartine, Garnier, Pagés, Ledru- Rollin, de småborgerlige illusjonister og rotehoder fra 1848 er sannelig ikke utdødd; den har gjenoppstått uten glans og talent, uten nyhetens sjarm i en kjedelig, pedantisk lærd tysk utgave med Kautsky, Hilferding og Haase. Disse svært grundige marxister har imidlertid glemt sosialismens ABC. 6 internasjonal sosialisme

7 Den nåværende idyll, der ulver og sauer, tigere og lam, gresser fredelig ved siden av hverandre som i Noas ark, varer nøyaktig til det øyeblikk da det begynner å bli alvor med sosialismen. notiser Null nulltoleranse? Ambulanseskandalen sjokkerte på nytt da TV2 offentliggjorde lydopptakene fra hendelsen i Sofienbergparken. Likestillings- og diskrimineringsombudet har slått fast at Ali Farah ble diskriminert av ambulansesjåførene. Statens helsetilsyn står fast på at svikten ikke var markant nok til at sjåførene skal miste autorisasjonen. Rosa Luxemburg ble drept under den tyske revolusjonen i 1919 De har glemt at borgerskapet ikke er et parlamentarisk parti, men en herskende klasse som er i besittelse av alle økonomiske og sosiale maktmidler. Disse herrer, junkere og kapitalister, holder seg bare i ro så lenge den revolusjonære regjeringen nøyer seg med å sette små skjønnhetsplastre på det kapitalistiske lønnsforholdet. De er bare snille, så lenge revolusjonen er snill, dvs. så lenge det ikke røres ved det borgerlige klasseherredømmets livsnerve og pulsåre, den kapitalistiske privateiendom, lønnsforholdet, profitten. Men når profitten blir truet, når privateiendommen blir ført til slakterbenken, så forsvinner gemyttligheten. Den nåværende idyll, der ulver og sauer, tigere og lam, gresser fredelig ved siden av hverandre som i Noas ark, varer nøyaktig til det øyeblikk da det begynner å bli alvor med sosialismen. Så snart den berømmelige nasjonalforsamlingen beslutter å virkeliggjøre sosialismen fullt og helt, å utrydde rubb og rake av kapitalherredømmet, begynner også kampen. Når borgerskapet blir rammet i hjertet - og hjertet deres slår i pengeskapet - kommer de til å kjempe på liv og død for sitt herredømme, sette tusen åpenlyse og skjulte former for motstand i gang mot de sosialistiske forholdsregler. Alt dette er uunngåelig. Alt dette må kjempes gjennom, avverges, nedkjempes - med eller uten noen nasjonalforsamling. Den «borgerkrig», som man med engstelig bekymring forsøker å holde unna revolusjonen, lar seg ikke holde unna. Borgerkrig er bare et annet navn for klassekamp, og den tanke at man kan innføre sosialisme uten klassekamp, gjennom en parlamentarisk flertallsbeslutning, er en latterlig småborgerlig illusjon. Hva er det man vinner gjennom denne fei- Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) spør Helse- og Omsorgsdepartementet hvordan det kan ha seg at sjåførene fremdeles er i jobb. Regjeringen, med statsrådene Brustad, Hanssen og Storberget i spissen, har uttalt at den har nulltoleranse for diskriminering og rasisme. Nå er ingen av oss her i organisasjonen yrkesmatematikere, men vi er av den oppfatning at null er et greit konsept null er null, det er ingenting, ikke noe [ ] Det har nå blitt etablert at det har forekommet brudd på diskrimineringsloven i denne saken, så vi spør, hva er de praktiske konsekvensene av dette? skriver OMOD i et brev til statsråd Sylvia Brustad. Statsråden sier hun trenger tid til å svare på henvendelsen. USA om ambulanseskandalen Ifølge en rapport fra det amerikanske utenriksdepartementet om menneskerettigheter i Norge, Norway - Country Reports on Human Rights Practices, var sjåførenes behandling av Ali Farah klart rasistisk. Ambulance personnel called to the scene refused to transport the victim, calling him a «pig» and leaving him without medical attention. Recorded comments between ambulance personnel and their dispatcher were clearly racist. internasjonal sosialisme

8 Revolusjonære matroser i Tyskland 1918 ge omvei via nasjonalforsamlingen? Man styrker borgerskapets stilling, man svekker og forvirrer proletariatet gjennom tomme illusjoner, man sløser tid og krefter bort med «diskusjoner» mellom ulv og lam, man arbeider kort sagt til fordel for alle de elementer hvis mål og hensikt er å forråde den proletariske revolusjon og dens sosialistiske mål for å kastrere den til en borgerlig-demokratisk revolusjon. Men spørsmålet om nasjonalforsamlingen er ikke et spørsmål om hensiktsmessighet, eller om større «behagelighet». Det er et prinsippspørsmål, et spørsmål om revolusjonens sosialistiske selverkjennelse. I den store franske revolusjon bestod det første avgjørende skrittet i juli 1789 i at de tre adskilte stender ble samlet i en felles nasjonalforsamling. Denne beslutningen preget hele det videre hendelsesforløpet - den var symbolet på at en ny borgerlig samfunnsorden hadde seiret over middelalderens føydale standssamfunn. På samme måte blir symbolet på den nye sosialistiske samfunnsorden som bærer frem av den nåværende proletariske revolusjonen, symbolet på dens egentlige oppgaves klassekarakter, og det samme gjelder klassekarakteren til det politiske organ som skal gjennomføre oppgaven: Arbeiderparlamentet, by- og landproletariatets representasjon. Nasjonalforsamlingen er en foreldet arv fra de borgerlige revolusjoner, et hylster uten innhold, en rekvisitt fra tiden med småborgerlige illusjoner om «et samstemt folk», om den borgerlige stats «frihet, likhet og brorskap». Den som i dag tyr til nasjonalforsamlingen, skrur bevisst eller ubevisst revolusjonen tilbake til de borgerlige revolusjoners historiske stadium; vedkommende er en skjult agent for borgerskapet eller en ubevisst ideolog for småborgerskapet. Kampen for nasjonalforsamlingen blir ført under kampropet: Demokrati eller diktatur! Også denne parole fra den kontrarevolusjonære demagogi blir lydig overtatt av sosialistiske ledere som ikke har oppdaget at alternativet er en demagogisk forfalskning. Det er ikke dette det dreier seg om i dag, demokrati eller diktatur. Det spørsmål historien har satt på dagsordenen, lyder: Borgerlig demokrati eller sosialistisk demokrati. Proletariatets diktatur er demokrati i sosialistisk betydning. Proletariatets diktatur er ikke bomber, kupp, opptøyer, «anarki» slik agentene for den kapitalistiske profitt målbevisst forsøker å hevde - men bruk av alle politiske maktmidler for å virkeliggjøre sosialismen, for å ekspropriere kapitalistklassen, i overensstemmelse med og gjennom proletariatets revolusjonære flertalls vilje, altså i det sosialistiske demokratiets ånd. Uten bevisst vilje og bevisst handling fra det proletariske flertallets side, ingen sosialisme! For å skjerpe denne bevisstheten, for å stålsette denne viljen, for å organisere handlingen, trengs et klasseorgan: da trengs by- og landproletarenes riksparlament. Å kalle inn til en slik arbeiderrepresentasjon i stedet for de borgerlige revolusjoners tradisjonelle nasjonalforsamling er i seg selv allerede en klassekamphandling, et brudd med det borgerlige samfunns historiske fortid, et mektig middel for å vekke de proletariske folkemassene, en første åpen og skarp krigserklæring mot kapitalismen. Ingen utflukter, ingen tvetydigheter - terningen må kastes. Den parlamentariske åndssløvhet var i går en svakhet, i dag en tvetydighet, og i morgen vil bli et forræderi mot sosialismen. 8 internasjonal sosialisme

9 Dette er marxisme Et redskap i kampen mot undertrykking En av de vanligste kritikkene mot marxismen, særlig i akademiske miljøer, er at marxismen er utilstrekkelig når det gjelder spørsmål om rasisme, sexisme og homofobi. Anklagen er enten at marxismen har forsømt disse spørsmålene eller har redusert dem til klassespørsmål. Det påstås at marxismen mener at svartes, kvinners og homofiles kamper bør underordnes klassekampen, eller rett og slett vente til revolusjonen løser deres problemer. Kvinnefrigjøring er behandlet i Marx og Engels skrifter fra begynnelsen. Alle som vet noe om historie, skrev Marx, vet at store sosiale revolusjoner er umulige uten kvinnelig entusiasme. Samfunnsmessige framskritt kan måles i kvinners sosiale stilling. I 1884 skrev Engels Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse Denne boka viste vei til forståelse av røttene til undertrykking av kvinner. Eleanor Marx, datteren til Marx, både organiserte kvinner på Londons østkant og skrev den viktige pamfletten Kvinnespørsmålet. Før første verdenskrig organiserte marxisten Clara Zetkin en massebevegelse av arbeiderkvinner i Tyskland som kjempet for likhet og sosialisme. Alexandra Kollontai kjempet for det samme i Russland. Den russiske revolusjon sørget for full juridisk likestilling for kvinner og legaliserte homofili. Marxister spilte viktige roller i kvinnebevegelsen og den svarte frigjøringsbevegelsen på og 70-tallet. Den jødiske marxisten Abram Leon, selv Holocaust-overlevende, skrev Jødespørs målet som fortsatt er en av de viktigste bøkene om antisemittismens årsaker og historie. Tradisjonen fortsetter i våre dager, der marxister over hele verden tar opp kampen mot den nye rasismen islamofobi. Disse eksemplene fra den marxistiske tradisjonens historie har en politisk og teoretisk støtte. Marxismens politiske mål er arbeiderklassens egen frigjøring. Enhet i klassen, nasjonalt og internasjonalt, er avgjørende. Marxister har derfor en absolutt plikt til å bekjempe alle former for strukturell og ideologisk undertrykking som rasisme, sexisme og homofobi - som svekker eller truer denne enheten. På et teoretisk nivå reduserer ikke marxismen ulike former for undertrykking til klasse, men viser hvordan de grunnleggende røttene til undertrykkingen ligger i klassesamfunnet. Marxismen argumenterer for at kvinners annenrangs status følger av familiestrukturen i samfunnet. Å ta seg av barn og husarbeid blir primært kvinnens oppgave. Enten holder det kvinner borte fra yrkeslivet eller så blir kvinner dobbeltarbeidende. I den nevnte Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse viste Engels at den mannsdominerte (kjerne)familien oppstod med framveksten av privateiendom og klassedeling. Familien sikret arv av eiendom og kona ble behandlet som mannens eiendom. Familieformen har gjennomgått mange endringer, men er fremdeles det viktigste stedet for barneoppdragelse og husarbeid og den grunnleggende faktoren for kvinners underordnede rolle. Kapitalistene, på tross av alle festtaler om likestilling, har som klasse all interesse av at dette fortsetter: Det sørger for at arbeidskraft reproduseres til en lav kostnad, er en kilde til billig arbeidskraft og en innebygd kile i arbeiderklassens enhet. Homofili blir stigmatisert fordi det blir sett på som et avvik fra og trussel mot familien. Marxismen ser rasisme mot ikke-hvite som den ideologiske konsekvens og rettferdiggjøring av slavehandelen og plyndringen av koloniene. Slavehandelen transporterte millioner av afrikanere til arbeid på bomulls-, tobakks- og sukkerplantasjer i Amerika. Primitiv kapitalakkumulasjon eller plyndring i koloniene spilte en avgjørende rolle i kapitalismens utvikling op 1500-, og 1700-tallet. Rasismen ble seinere forfinet og konsolidert av kapitalismens imperialistiske fase på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da de europeiske statene tok over det meste av resten av verden. I dag lever vi med arven fra denne historien, modifisert til å passe til den påståtte trusselen fra innvandrere og flyktninger. De blir ideelle syndebukker for systemets feil og enda en mekanisme for splitt og hersk. På toppen av dette har vi islamofobi som følger Vestens krig mot terror, i virkeligheten Vestens kamp om å kontrollerer energiressursene i Midtøsten og Sentral-Asia og forberedelse til utfordringen fra Kina. Fordelen med denne marxistiske analysen er at den unngår to fallgruver, som andre tilnærminger ofte ikke gjør. Den første er det overfladiske og selvtilfredse synet om at rasisme og sexisme bare er fordommer basert på uvitenhet som etter hvert vil forsvinne med høyere utdanningsnivå. Den andre er det motsatte, men ofte utfyllende, synet om at intoleranse er naturlig og derfor uunngåelig. Begge disse ståstedene svekker kampen mot undertrykking, den marxistiske tilnærmingen styrker den. Marxismen argumenterer så absolutt for at fullstendig avskaffelse av rasisme, sexisme og homofobi krever at kapitalismen styrtes. Men marxismen sier aldri til de undertrykte at de skal vente på revolusjonen. Tvert i mot ser marxismen kamp mot alle former for undertrykking som helt avgjørende for kampen for sosialisme. John Molyneux John Molyneux er sosialist, aktivist og forfatter og skriver for det meste om marxistisk teori og om kunst på bloggen sin: johnmolyneux.blogspot.com internasjonal sosialisme

10 TEMA året da en annen verden ble mulig Det var ikke bare i Frankrike at studenter og arbeidere stod på barrikadene i Det gjæret i USA, i Japan, i Italia, i Egypt og i Mexico og en rekke andre steder. En stund så det ut til at alt var mulig I juni 1968 utkom et lite skrift i London som sammenfattet de begivenhetene som i samme øyeblikk var i ferd med å ebbe ut i Frankrike. Hendelsene i Frankrike, het det her, har en betydning som langt overskrider det moderne Frankrikes grenser. De vil prege historien i den andre halvdelen av det 20. århundre. Det borgerlige samfunnet i Frankrike har den siste tiden blitt rystet i sine grunnvoller. Uansett hvordan den pågående kampen ender, må vi rolig konstatere at det politiske kartet i de vestlige kapitalistiske samfunn er endret for alltid. En epoke er nettopp over: den epoken da folk kunne si, med noe som lignet visshet, at det kan aldri skje her. En ny epoke har begynt: en der folk vet at revolusjonen er mulig under den moderne byråkratiske kapitalismens betingelser. Som et tidsvitne fra et år som i komprimert form inneholdt begivenheter og prosesser som i normale tider er fordelt over mange år, uttrykker dette sitatet en vesentlig innsikt i hva som var viktig med 1968 og hva som fremdeles er viktig med det, 40 år etter. For 1968 var året da vi brøt gjennom muren, og en annen verden ble mulig, skriver Frans-Arne Stylegar viste ikke bare at revolusjonære utbrudd var mulig i Vest-Europa. Begivenhetene dette året dokumenterte også til fulle at opprøret og den revolusjonære stemningsbølgen hurtig spredte seg fra land til land, langt raskere enn det som hadde vært tilfelle i kjølvannet av revolusjonen i Russland i 1917 eller de tidligere europeiske revolusjonene i 1789, 1830 og Det var ikke bare i Frankrike at studenter og arbeidere stod på barrikadene i Det gjæret i USA, i Japan, i Italia, i Egypt og i Mexico og en rekke andre steder. En stund så det ut til at alt var mulig. For de fåtallige og små gruppene på venstresiden som hadde beholdt troen på arbeidermakt og internasjonal sosialisme, fremsto det som om de idéene som vi hadde hyllet i pamfletter og diskutert i små publokaler, var kommet til live, i tre dimensjoner, som IS-eren David Widgery senere beskrev det. Eller som dikteren William Wordsworth langt tidligere mintes den store franske revolusjonen: Bliss was it in that dawn to be alive, but to be young was very heaven. I Vest-Europa representerte 1968 et brudd i utviklingen i etterkrigstiden. Flere av de byråkratiske, statskapitalistiske regimene i Øst-Europa hadde riktignok vært truet av arbeideroppprør og revolusjon i disse årene DDR i 1953 og Ungarn i Men vest for jernteppet (og i USA) kunne det i perioden frem til 1968 med unntak av radikaliseringen i den aller første tiden etter 1945 fremstå som om arbeiderklassen var død som politisk kraft, og man snakket om et avideologisert klima. Ledende intellektuelle på venstresiden begynte å avskrive arbeiderklassen. Den franske filosofen Herbert Marcuse hevdet at studentene utgjorde en kraft som kunne forandre samfunnet, mens arbeiderne var blitt manipulert til å bli en del av systemet. I Det én-dimensjonale 10 internasjonal sosialisme

11 notiser - Spesialenheten bør omorganiseres Trondheim Arbeiderparti ønsker en omorganisering av spesialenheten for politisaker. Spesialenheten består i dag av politifolk som etterforsker andre politifolk. Dette har blitt mye kritisert etter at politimennene som drepte Eugene Obiora ble frikjent. Reform. Plakat fra Paris Ifølge en uttalelse vedtatt på årsmøtet i Trondheim Ap bør spesialenheten ha en bred demografisk sammensetning, fullstendig uavhengighet fra politiet, og polititjenestemenn under etterforskning skal automatisk tas ut av tjeneste der de er i kontakt med publikum. menneske fra 1964 (norsk utgave 1968) mente han redningen i stedet lå i det ytre proletariatet, neo-kolonialismens ofre. Slike idéer ble børstet støvet av og gitt et anti-aksjonistisk innhold på slutten av 1970-tallet, da bølgene fra 1968 hadde lagt seg, med Andrè Gorz Farvel til proletariatet fra 1980 som et høydepunkt. Handlende subjekt Dette var ikke første gang at arbeiderklassen eller deler av den var blit avskrevet som handlende subjekt. I begynnelsen av forrige århundre ble arbeiderne i den nye, elektrifiserte storindustrien som skjøt opp som paddehatter mange steder i Norge, oppfattet som noe annet enn og delvis utenfor den egentlige arbeiderklassen, vanskelig å organisere og lite villige til å slåss. Det finnes mange lignende eksempler. Hver gang kapitalismen har revolusjonert produktivkreftene og kastet frem ny teknologi, nye måter å organisere produksjonen på og nye arbeidergrupper, har noen ment at disse nye gruppene på et eller annet vis står utenfor, helst over, arbeiderklassen. Og hver gang har nettopp disse arbeiderne snart kommet i konflikt med systemet, ført store streikekamper og ofte også utviklet kampformer som ingen frem til da hadde tenkt på. De har gått fra å bli oppfattet som en slags middelklasse til å spille rollen som de mest typiske proletarene. For å ta et eksempel fra USA: Der førte den nye masseproduksjonen av biler, det systemet som Antonio Gramsci kalte for fordismen, til fremveksten av en høyt spesialisert og relativt sett høyt lønnet gruppe bilarbeidere i 1920-årene. Mange av bilarbeiderne oppfattet seg selv som en del av middelklassen, og ikke som arbeidere. Etter en serie store streiker blant bilarbeiderne midt på tallet endret dette seg, og denne arbeidergruppen fikk deretter den statusen som de mest typiske amerikanske arbeiderne som de har beholdt mer eller mindre frem til i dag. Mai-begivenhetene i Frankrike og den økte streikeaktiviteten på arbeidsplasser over hele Europa i årene som fulgte, knuste for en tid illusjonen om arbeiderklassens død. Det synkroniserte oppsvinget i arbeideraktivisme nådde fra norske skipsverft til kobbergruvene i Zambia, fra indiske lokførere til bankansatte i Nigeria. I løpet Frp enda brunere Frps nye innvandrings- og integreringsmelding er spekulativ og rasistisk. Frp foreslår blant annet: n At ordningen med opphold på humanitært grunnlag skal falle bort.. n Bortvisning i saker med uavklart identitet kan skje til antatt hjemland, opprinnelsesland eller til et annet land i den regionen utlendingen antas å ha kulturell tilknytning til. n Å innføre en aldersgrense på 24 år for å hente ektefelle utenfor EØSområdet, med unntak av personer fra USA, Canada, Japan og Australia. n Å innføre lukkede mottak for IDløse asylsøkere, asylsøkere som vurderes å utgjøre en sikkerhetsrisiko, og asylsøkere som har fått avslag på sine asylsøknader inntil utvisning er effektuert. internasjonal sosialisme

12 av få år hadde det knust den rådende maktstrukturen i Thailand, Portugal og Etiopia, og overalt i Vesten, i Østblokken og i Den tredje verden, i Bangkok, i Warzawa og i Birmingham var det den urbane arbeiderklassen som først og fremst utfoldet seg. Daniel Cohn-Bendit Studentopprøret I Øst-Europa hadde sosialismen blitt innført ved hjelp av russiske tanks og med aksept fra de vestlige stormaktene etter Men ikke en gang i de stalinistiske øst-statene syntes tingene lenger å være uforanderlige i I Tsjekkoslovakia åpnet regimet opp for reformer og gjennomførte en politikk som mange i vest oppfattet som en sosialisme med et menneskelig ansikt». Men Praha-våren ble fulgt av den sovjetiske invasjonen i august, som knuste både det tsjekkiske regimet og drømmen om å reformere de byråkratiske systemene i østblokken. I USA var bevegelsen mot Vietnamkrigen på frammarsj, og i løpet av få år hadde den nådd en slik styrke at det var umulig for myndighetene å fortsette krigen. Sammen med Israels seksdagerskrig i 1967 og frigjøringskampen i Algerie noen år tidligere, bidro den amerikanske krigføringen til fremveksten av en anti-imperialistisk stemning blant mange i Vesten. Kulturrevolusjonen i Kina var på sitt voldsomste. Den var i utgangspunktet et oppgjør mellom ulike fløyer innenfor det herskende byråkratiet, men meldingene om unge rødegardister som skulle fornye og videreføre den knapt 20 år gamle kinesiske revolusjonen, ga håp og optimisme til mange i Vesten var også et ungdomsopprør, en reaksjon mot konformisme og fremmedgjøring. En populær fransk vise det året inneholdt strofen: Min farfar var proletar, min er konsument, og jeg er opprører. Arbeiderne i Paris beskrev sarkastisk dagliglivet som metro boulo dodo (kjøre til jobb jobbe - sove). Det engelske rockebandet The Kinks uttrykte stemningen blant mange unge nokså presist i deres Shangri-la (som riktignok ikke kom på plate før i 1969): And all the houses in the street have got a name cos all the houses in the street they look the same Same chimney pots, same little cars, same window panes The neighbours call to tell you things that you should know They say their lines, they drink their tea, and then they go They tell your business in another shangri-la The gas bills and the water rates, and payments on the car Too scared to think about how insecure you are Life ain t so happy in your little shangri-la Men fremmedgjøring er ikke hovedforklaringen på det nye ungdomsopprøret og studentaktivismen. De nye studentkullene i 1960-årene var studenter av et annet slag enn det foreldrene deres hadde vært. Men det radikalt nye med svært mange av studentene, var nettopp at foreldrene deres ikke selv hadde vært studenter. Det var arbeiderklassens barn som for første gang hadde inntatt universitetene. Studentkullene ble stadig større, og de nye universitetscampusene, som Blindern i Oslo, ble ikke uten en viss rett kalt for student-fabrikker. Bare i Paris fantes det studenter i 1968, og enda flere var det i Tokyo. Og i motsetning til tidligere generasjoner av studenter, kunne en betydelig del av de ferdige kandidatene se frem til et liv som arbeidere, om enn høyt utdannede. Den nye situasjonen som studentene befant seg i, er viktig for å forstå hvorfor de utover i 60-årene i økende grad tok i bruk kollektive kampformer ( nye aksjonsformer under studentopprøret som sit-ins var faktisk blitt brukt av amerikanske bilarbeidere i mellomkrigsårene, og studentenes aksjoner minnet i mange tilfeller om den direkte aksjon -taktikken som vært viktig i en tidligere, aktivistisk fase i arbeiderbevegelsens historie hadde spilt en viktig rolle) og i det hele tatt hvorfor radikaliseringen av store studentgrupper skjedde. I 1968 og de nærmeste årene var det streiker og okkupasjoner på noe slikt som 2000 universiteter verden over. Paris i opprørets tegn Den 21. februar 1968 skrudde studenter som demonstrerte, ned gateskiltene og døpte om Latinerkvarteret til Det heroiske Vietnams kvarter. Ånden fra Tet-offensiven var kommet til Europa. Tre måneder senere skulle den franske arbeiderklassen komme til å true den franske staten, verdens fjerde største stormakt, på livet. Da var Frankrike lammet av 10 millioner streikende arbeidere, og av fabrikk- og universitetsokkupasjoner. Alle stilte sine krav; strippere, fotballspillere og tv-verter inkludert. Det begynte som det alltid gjør med noe som kunne se ut som en bagatell. Etter flere måneder med konflikt mellom studenter og ledelsen, stengte sistnevnte universitetet i Nanterre i Paris den 2. mai. Dagen etter møttes studentene ved Sorbonne-universitetet for å protesere mot stengningen. I dagene som fulgte, var det stadige demonstrasjoner og sammenstøt mellom studenter og politi. Ungdomsskoleelever og stadig flere unge arbeidere sluttet seg til protestene. Kravene var at alle siktelser mot studenter som var blitt arrestert, måtte frafalles, at politiet måtte trekke seg tilbake fra universitetsområdet og at Nanterre og Sorbonne ble åpnet igjen. Fredag 10. mai samlet en stor folkemengde seg i Latinerkvarteret. Da opprørspoliti hindret dem i å krysse Seinen, svarte studenter med å bygge barrikader og gå til motangrep. Tåregass og køller ble møtt med brostein. Tusener hjalp til, skrev et øyenvitne. Kvinner, arbeidere, tilskuere og folk i pyjamas lagde kjeder for å forsyne fronten med steiner og barrikademateriale. Beboerne kastet ting ut av vinduene, politiet svarte med gassgranater inn i leilighetene. Gatekampene varte til neste morgen, og hundrevis av demonstranter ble arrest. Like mange ble skadet. Hendelsene ble direktesendt på radio, og etterdønningene ble vist på tv dagen etter. Politiet hadde stilt i fullt opprørsutstyr, med gassmasker og gummikøller. Reaksjonene på politiets brutalitet var kraftige. Motstanden medførte at statsminister Pompidou beordret Sorbonne gjenåpnet. Men det var ikke tilstrekkelig. Studentopprøret hadde tent en gnist i arbeiderklassen. Man ville ta igjen etter årevis med angrep fra borgerskapet; hardere disiplin og politivold mot mislykkede streikeaksjoner. Fagbyråkratiet og ledelsen for det dominerende kommunistpartiet (PCF) følte seg presset til å arrangere en massedemonstrasjon og én dags generalstreik mot politivolden. Så, den 13. mai, marsjerte 1 million bak røde flagg gjennom Paris. Oppslutningen var enorm. Og generalstreiken samlet 10 millioner franske arbeidere i et kraftfullt uttrykk for solidaritet. Sorbonne ble gjenåpnet, erklært for å 12 internasjonal sosialisme

13 En gruppe arbeidere på Sud Aviation i Nantes hadde i flere uker lagt ned arbeidet et kvarter hver tirsdag. Denne tirsdagen gikk de ikke tilbake til jobb etter 15 minutter. De blokkerte i stedet sjefens kontor. være et universitet for folket av studentene og fungerte som et sentrum for revolusjonær diskusjon, bekjennelse og forvirring, som David Widgery skriver. Fagbyråkratene, ledelsen for kommunistpartiet og regjeringen hadde satt sin lit til at demonstrasjonen og generalstreiken den 13. ville dempe gemyttene. Men forhåpningene deres ble gjort til skamme. En gruppe arbeidere på Sud Aviation i Nantes hadde i flere uker lagt ned arbeidet et kvarter hver tirsdag. Denne tirsdagen gikk de ikke tilbake til jobb etter 15 minutter. De blokkerte i stedet sjefens kontor. Initiativet fenget; i løpet av kvelden barrikaderte arbeidere fabrikken. Neste dag fikk Renault-arbeiderne høre om aksjonen og gjorde det samme på sin arbeidsplass. Det samme gjentok seg over hele Frankrike: innen 16. mai hdde arbeiderne okkupert et femtitalls fabrikker, og dagen etter omfattet streiken arbeidere. I løpet av en drøy uke var alle bilfabrikkene, det meste av flyindustrien, skipsverftene og jernbanen okkupert. Ansatte i banker, forsikringsselskaper, trykkerier og supermarkeder gikk ut i streik. 10 millioner arbeidere, ca. to tredeler av den franske arbeidsstyrken, streiket. I flere uker var den franske økonomien paralysert. Organisering nedenfra grep om seg. Bare i Paris fantes det snart 400 lokale aksjonskomitéer, inkludert okkupasjonskomitéen ved Sorbone. Som i andre revolusjonære situasjoner oppstod det egne organer som sørget for det som var nødvendig av varer og tjenester for folk flest. Sykehusene fungerte og folk fikk gass, elektrisitet og vann selv om arbeiderne streiket. En radiofabrikk laget walkie-talkier til streikevaktene. Lengst gikk det i Nantes, der arbeiderne organiserte en sentral streikekomité som sørget for renovasjon og forsyninger og lagde avtaler om matlevering med bøndene i landdistriktet. Det var hele tiden en viss osmose mellom studenter og arbeidere. Det var studentene som brukte brosteinene i Latinerkvarteret som skyts mot politiet, men ikke før en bygningsarbeider hadde vist studenter som kom trekkende med ting de hadde hentet på en lokal byggeplass og nå ville bruke til å bygge barikader av, hvordan pressluftboret de slepte med seg kunne brukes til å få løs brosteinene. Mange unge arbeidere søkte dessuten til universitetsområdet og det yrende politiske livet der. Men entusiasmen skulle ikke vare ved. Ledelsen i CGT, den kommunist-kontrollerte fagorganisasjonen, gjorde sitt beste for å begrense bevegelsen. Under milliondemonstrasjonen 13. mai sørget de for at en menneskelig lenke på mennesker skilte de revolusjonære studentene fysisk fra arbeiderne. Der PCF hadde innflytelse, stengte de fabrikkportene for studenter som kom på streikevakt. På alle måter holdt de tilbake streikebevegelsen. Anarkister, pappagutter og venstreekstremister, kalte kommunistpartiets hovedorgan, L Humanité, studentopprørerne. The Observer beskrev 19. mai stalinistenes agenda på følgende måte: Paradokset er at kommunistenes fagforeninger og regjeringen de later som de utfordrer, egentlig står på samme side. De forsvarer det franske samfunnet slik vi kjenner det Som et politi i fransk økonomi, har kommunistene stoppet trafikken Bare gjennom mobilisering av sine tropper kan det ortodokse kommunistpartiet overby student-agitatorene og isolere det revolusjonære virus. CGT forsøkte å kontrollere det spontane utbruddet av militant aktivisme på arbeidsplassene gjennom å kanalisere den over i en mer begrenset kamp for høyere lønn og andre økonomiske krav. Og selv om de streikende i første omgang avviste et forhandlingsresultat som ville ha gitt dem % lønnsøkning, greide CGT og PCF snart å få kontroll over bevegelsen i kraft av sin sterke og disiplinerte organisasjon. Byråkratene ville vise regjeringen og arbeidsgiverne at de var på høyde med situasjonen, og dermed fortjente større innflytelse i parlamentet. Etter at CGT hadde stoppet arbeiderklassen, begynte motangrepene i form av motdemonstrasjoner og bruk av opprørspoliti mot de streikende. CGT ble trukket med i stadig flere forhandlinger, og overbeviste så arbeiderne om at de kunne skaffe dem bedre lønn så lenge arbeiderne innså at de måtte velge kommunister inn i parlamentet for å få gjennom sine politiske krav. Da president De Gaulle oppløste parlamentet og lovte nyvalg, stoppet CGT de aller fleste streiker i løpet av tre dager. Selv om mange streiker fortsatte, var bevegelsen død i løpet av juni. De arbeiderne som nektet å oppgi fabrikkokkupasjonene, ble drevet ut av politiet. Politiet gjenerobret Sorbonne 16. juni. Flere venstreorganisasjoner ble forbudt, og i valget i juni var det De Gaulle som dro det lengste strået. Også krig er terror USA taper Seks av ti amerikanske offiserer mener at det amerikanske forsvaret er svakere i dag enn for fem år siden. Hovedårsaken er krigføringen i Irak og Afghanistan. Det viser en spørreundersøkelse blant høytstående offiserer, utført av Center for a New American Security, på oppdrag for tidsskriftet Foreign Policy. På spørsmål om det amerikanske forsvaret «er knekt» av krigføringen i Irak og Afghanistan, svarer 42 prosent ja, mens 56 prosent svarer nei. Dollarene renner ut Irak-krigen alene koster USA 60 milliarder kroner i måneden, mener nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz. Dette er tre ganger mer enn i begynnelsen. Innen årets utgang vil krigene ha kostet USA 845 milliarder dollar (4.300 milliarder kroner), skriver Stiglitz og medforfatter Linda J. Bilmes i boka «The Three Trillion Dollar War». Beregninger tyder på at krigen i Irak kan bli, med unntak av andre verdenskrig, den dyreste i amerikansk historie, ifølge Financial Times. Til sammenligning kostet den tolv år lange Vietnamkrigen 670 milliarder 2007-dollar (3.400 milliarder kroner). Ingen har gjort noe forsøk på å beregne hva krigen har kostet Irak. Men hundretusener har blitt drept, millioner har mistet jobbene sine og millioner har flyktet fra landet. internasjonal sosialisme

14 Mai-begivenhetene i Frankrike og den økte streikeaktiviteten på arbeidsplasser over hele Europa i årene som fulgte, knuste for en tid illusjonen om arbeiderklassens død. Spontanitet - solidaritet- internasjonalisme Studentenes kamp mot politiet i Latinerkvarteret var ikke det vesentligste i mai Hendelsene i disse korte ukene hadde den samme effekten verden over som det Marx i de reaksjonære årene forklarte at den franske februarrevolusjonen i 1848 hadde hatt: De såkalte revolusjonene i 1848 var ikke annet enn små hendelser, små riper og sprekker på det europeiske samfunnets tørre skorpe. Men de avslørte avgrunnen. Under den tilsynelatende solide overflaten kom det til syne oseaner av flytende stoff, som truet med å ekspandere og dermed sprenge kontinenter av fast fjell i småbiter. Mai-begivenhetene beviste på samme måte revolusjonens aktualitet i vår egen tid. I en årrekke hadde de moskva-vennlige kommunistpartiene i Vest-Europa hevdet at de fremdeles var revolusjonære organisasjoner, men at det aldri var oppstått reelle revolusjonære situasjoner siden 1920-årene. Denne påstanden ble nå gjort til skamme. Marxismens idéer ble bekreftet i 1968, men det var en annen marxisme enn den stalinistiske ortodoksien som i to generasjoner hadde ridd den organiserte arbeiderklassen som en mare. Det var ikke tilfeldig at det var Rosa Luxemburgs og Karl Liebknechts portretter som prydet plakatene under demonstrasjonene i Tyskland dette året, eller at Trotskis var malt på veggene ved Sorbonne. Det var idéene om spontanitet, egenaktivitet, nedenfra-perspektiv og internasjonalisme som fikk liv i mai. Studentene i 1968 ga arbeiderklassen tilbake noen av dens egne, opprørske tradisjoner. Tidslinje Januar 1.: Meningsmålinger i USA viser støtte til landets krigføring i Vietnam og til president Lyndon B. Johnson. 22.: Illegal samling av 800 filosofistudenter i fascismens Madrid. 30.: I Vietnam innleder FNL sin hittil største offensiv, Tet-offensiven. 36 provinshovedsteder og 64 lokale sentra angripes. 31.: FNL angriper Saigon. Sentrale institusjoner som bl. a. radiohuset, presidentpalasset og den amerikanske ambassaden inntas. FNL kontrollerer den tidligere hovedstaden, Hue. Februar 16.: studenter demonstrerer i Berlin, i Roma. 20.: NLF holder Hue og dreper en halv amerikansk bataljon. 25.: Tusener marsjerer i London mot forslag om strengere innvandringspolitikk. 28.: Tusener av studenter braker sammen med politiet i Roma. Mars 1.: Første uavhengige tidsskrift gis ut i Tsjekkoslovakia. Studentopptøyer i Cairo. 4.: protesterer mot Vietnamkrigen i Belgia. 9.: Politiet angriper studenter som protesterer i Warsawa. 12.: Krigsmotstanderen og demokraten Gene McCarthy får 42 prosent av stemmene i primærvalget i New Hampshire. Den tyske studentlederen Rudi Dutschke holder foredrag på Blindern i Oslo. Også Black Panther-lederen Stokeley Carmichael og Herbert Marcuse er i Oslo i løpet av året. 14.: Robert Kennedy kunngjør at han vil la seg nominere for Demokratene. 16.: Amerikanske soldater massakrerer 347 sivile ved My Lai i Vietnam. 17.: Demonstranter beleirer den amerikanske ambassaden i London, og 200 blir arrestert. Militære skyter mot demonstrerende studenter i Jakarta. 21.: Palestinske geriljastyrker vinner et slag ved Karameh i Jordan. Stalinisten Novotny går av i Tsjekkoslovakia. 28.: Studentopptøyer i Polen, Spania og Japan. 31.: Opptøyer i Japan. April 1.: President Lyndon B. Johnson taper primærvalget i Wisconsin for Gene McCarthy og bestemmer seg for å ikke ta gjenvalg. 2.: Streikebølge i Chile. 4.: Martin Luther King myrdet i Mephis. Opptøyer i amerikanske byer. 9.: Den spanske arbeiderlederen Marcelino Camacho fengslet. 11.: Rudi Dutschke skutt av en nynazist. Over hele Tyskland beleirer studenter lokalene til det reaksjonære Springerkonsernets aviser. 26.: Columbia-universitetet i New York må stenge på grunn av studentstreik. Anti-krigsdemonstrasjoner i de fleste amerikanske byer de neste to dager. Mai 2.: Dodge Revolutionary Union Movement stiftes i Detroit. 4.: De første sammenstøtene mellom studenter og politi utenfor Sorbonne i Paris. 6.: Nye sammenstøt i Latinerkvarteret. 600 sårede. 7.: marsjerer under røde og svarte flagg i Paris. 8.: Labour-politikeren Bob Mellish krever at Tariq Ali, lederen for studentbevegelsen i Storbritannia, blir deportert. 10.: Barrikadenes natt i Paris. Studentene tvinger politiet ut av Latinerkvarteret. 13.: 1 dags generalstreik i Frankrike. En fellesdemonstrasjon av studenter, venstrepartier og fagbevegelse samler 1 million deltagere i Paris. 15.: Studentprotester over hele Tyskland mot nye unntakslover. 16.: Flere av Renault-fabrikkene i Frankrike blir okkupert av arbeiderne. 17.: Unge arbeidere streiker og besetter fabrikker over hele Frankrike. Bevegelsen utvikler seg til verdenshistoriens største generalstreik. 23.: Franske fagorganisasjoner aksepterer tilbudet om lønnsforhandlinger. Universitetsokkupasjoner i Brüssel, Amsterdam og San Fransisco. 27.: De streikende arbeiderne i Frankrike avviser den avtalen som lederne for fagorganisasjonene har forhandlet frem. 29.: President Charles de Gaulle rømmer til 14 internasjonal sosialisme

15 Slagord fra maidagene Vær realistisk, krev det umulige! Sjefen trenger deg, du trenger ikke ham! Fremtiden skapes i dag! Arbeidere i alle land, kos dere! Lenge leve kommunikasjonen, ned med telekommunikasjonen! Vi krever ikke noe. Vi ber ikke om noe. Vi tar! Vi okkuperer! Siden 1936 har jeg slåss for økt lønn. Faren min gjorde det samme. Nå har jeg en tv, et kjøleskap, en Folkevogn. Likevel har jeg alltid levd et hundeliv. Ikke diskutér med sjefene. Eliminér dem! Professorer, dere får oss til å føle oss gamle! Den som gjennomfører en revolusjon halvveis, graver sin egen grav! Tyskland. 30.: De Gaulle vender tilbake til Paris og kunngjør nyvalg. Fagorganisasjonene garanterer at de ikke vil forpurre valget. Juni 3.: Studenter slåss mot politiet i Beograd. 4.: Robert Kennedy vinner primærvalget I California og blir myrdet. 5.: 187 kvinnelige arbeidere ved Ford-fabrikken i Dagenham streiker for likelønn. 17.: Politiet kaster ut medisinstudenter som har barrikadert administrasjonsbygningen på Tokyouniversitetet. Studentene boykotter til gjengjeld all undervisning, noe som etter hvert fører til at dekanus for det medisinske fakultetet og direktøreren ved universitetssykehuset må gå av. 19.: Sammenstøt mellom studenter og politi i Venezia. Gaullistene vinner første valgomgang i Frankrike. 25.: Den såkalte Poor People s March kastet ut av Washington DC. 28.: studenter marsjerer i Rio de Janeiro. 30.: Hundrevis av Berkeley-studenter kaster steiner, flasker og brannbomber mot politiet. Juli 22.: Anti-krigsdemonstranter i London gjør oppløp utenfor Hotel Hilton. August 9.: 18 lærere ved Guildford i Storbritannia blir sagt opp på grunn av sin støtte til studentene. Ikke les marxisme. Lev den! Løp fremover kamerat, den gamle verden er rett bak deg! Jeg elsker deg! Å! Si det med brosteiner! Under brosteinene stranden! Når vi blir spurt, svarer vi med spørsmål! Hvordan kan man tenke fritt i skyggen av et kapell? Det er forbudt å forby! Kjedsomhet er kontrarevolusjonært! Vennligst forlat PC (kommunistpartiet) i den stand du selv ønsker å finne det! Masochismen er i dag forkledd som reformisme! 16.: sykepleiere i London deltar for første gang i en politisk demonstrasjon. 20.: Sovjetunionen invaderer Tsjekkoslovakia. 21.: Demonstrasjoner mot den sovjetiske invasjonen i mange europeiske byer, deriblant Oslo. September 8.: Black Panther-lederen Huey Newton blir fengslet for mord. Oktober 2.: Det som startet som en fredelig demonstrasjon mot De olympiske leker, under paroler som vi vil ikke ha OL, vi vil ha revolusjon, ender med at flere hundre studenter ble massakert av de militære i Tlatelolco-distriktet i Mexico City. 5.: Folk slår tilbake mot politiets provokasjoner i Derry, Nord-Irland. Det markerer begynnelsen på the Troubles. 18.: Tommie Smith og John Carlos gjør Black Power-hilsenen under premieutdelingen etter 400-meteren i Mexico-olympiaden. 27.: demonstrerer i London mot krigen. London School of Economics okkupert. 28.: demonstrerer i Praha mot den sovjetiske invasjonen. November 7.: Nixon vinner presidentvalget i USA med knapp margin. 15.: 1 dags general streik i Italia - skoler og gymnas okkupert. 19.: Tsjekkiske studenter streiker. notiser. Krever stans av fiaskoprosjekt Fagforbundet i Oslo krever stans i privatiseringen av IKT tjenestene til Oslo kommune. Outsourcing til et privat selskap har hittil kostet minst 135 millioner kroner mer enn budsjettert. Omleggingen skaper også lengre legevaktkøer, svarte dataskjermer og store problemer med krasj i datasystemet. Propagandaen fra Høyre-byrådet er at de private kan gi et mer effektivt og billigere system, men ender opp igjen i enda en privatiseringsfiasko. Kommunaldirektør Merete Johnson i Oslo har mistet jobben. Vi få håpe at hoderullingen forstsetter!til sammenligning har jordbruk, som er hovednæringen for 70 prosent av befolkningen, mottatt kun to milliarder kroner i direkte hjelp siden Overskudd som ikke skal brukes Oslo kommunes overskudd var på 652 millioner kroner i fjor. Mens bydelens underskudd på 200 millioner kroner vil ikke byrådet dekke, svaret fra byrådet var visst at det ikke var penger til det og ikke behov for det. Det er litt paradoksalt at pengene finnes når de skal betale for privatiseringsfiaskoer. Hovedstaden i verdens rikeste land har en dyster hemmelighet. Narkotikastatistikken(?!) som Kripos offentliggjorde denne måneden viser enda en gang at Norge, og særlig Oslo er det farligste stedet i Europa for rusmisbrukere. Mens det i Norge dør 51 mennesker av overdose for hver million innbyggere, er gjennomsnittsandelen i EU-landene 18 dødsfall pr. million. Et tilsvarende tall for Oslo er på hele 130 døde! Statistikkene blir brukt til å kreve mer politikontroll og beslag, mens behandlingstilbudet blir bygget ned. Omsorgs og behandlingstilbud må isteden komme på plass så raskt som mulig. internasjonal sosialisme

16 PLAKATER FRA PARIS 1968 Makta til folket. Av Jacqueline Jong Forslag til et nytt flagg Kulturen er død. Jean Degottex. For alle arbeideres kamp. Metallarbeiderne holder stand. Atelier Populaire (Paris) CRS (opprørspoliti) = SS. Renault. Våre umiddelbare krav 40 timers uke nå, uten lønnsnedgang 1000 francs i minstelønn Pensjon ved 60 år, 55 år for kvinner Betalt femte ferieuke for unge arbeidere Oppheve endringer i trygdesystemet Fagforeningsfrihet 16 internasjonal sosialisme

17 Mai 68 Essensiell revolusjon. Tilbake til normalen. Atelier Populaire (Paris). Kapitalen. Fra Vitenskapsfakultetet Ungdom som altfor ofte bekymrer seg Reformer samfunnet. Arbeidere, studenter. Delta. Støtt bevegelsen. internasjonal sosialisme

18 TEMA 1968 Vietnamkrigen: hvordan massebevegelsen startet Dette er en sterkt forkortet og redigert artikkel av Christian Ringdal som sto på trykk første gang i tidsskriftet Gnisten, nr For fire tiår siden rystet en massebevegelse mot Vietnamkrigen den amerikanske herskerklassen i sine grunnvoller. På bevegelsens høydepunkt demonstrerte i Washington og i London. Lærdommene fra antikrigsbevegelsen den gang er livsviktige for kampen mot den USAledede koalisjonen «mot terrorisme» og dens kriger idag. Mobiliseringen mot Vietnamkrigen viste at en antikrigsbevegelse kan stoppe verdens ledende supermakt. Studenter og arbeidere i USA demonstrerte mot krigen. Opprør blant soldatene rystet myndighetene. En undertrykt koloni sin heroiske kamp ble kronet med seier. Bare noen år før de store massedemonstrasjonene mot Vietnamkrigen ville det vært vanskelig å forestille seg at en slik bevegelse eksisterte. I 1964 demonstrerte 600 mot krigen, og det var noen små protester på enkelte universiteter på våren. Under valgkampen samme høst lot Pentagon en skuddveksling foregå i Tonkinbukta, og president Lyndon B. Johnson fikk gjennom en resolusjon i Kongressen om opptrapping i Vietnam. I 1965 startet USA den største bombeaksjonen i verdenshistorien mot Vietnams befolkning. I løpet av de ti neste årene ble det sluppet flere bomber over Vietnam enn alle parter i andre verdenskrig brukte tilsammen i teach-in Bombekampanjen førte ikke umiddelbart til en massebevegelse mot krigen. Men et voksende antall mennesker begynte å stille spørsmål ved USAs rolle i Vietnam. Utrolige deltok i en 36-timers teach-in på Berkeley i California. Gradvis ble argumentene for krigen belyst. Gradvis ble et mindretall av studentene overbevist om at det var riktig å demonstrere mot krigen. Men mindretallet forble lite. Bare demonstrerte i en nasjonal antikrigsdemonstrasjon i oktober Et halvt år seinere demonstrerte Nå rettet demonstrantene sinnet mot president Lyndon B. Johnson. De ropte «Hey, hey, LBJ - how many kids have you killed today?» Foreløpig holdt regjeringa stand mot bevegelsen. Bare flere soldater ble satt inn i krigen, kunne den vinnes, sa de. Mot slutten av 1967 demonstrerte i New York - åtte ganger så mange som året før. Tet-offensiven I slutten av januar 1968 gikk Den nasjonale frigjøringsfronten (FNL) til angrep mot amerikanerne i Tet-offensiven - en koordinert serie med angrep mot USAs okkupasjon over hele Sør- Vietnam. De tok over 36 byer en periode, deriblant den tredje største byen i landet, Hué, og gikk til angrep på den amerikanske ambassadens område i Saigon. På TV kunne man se bilder På flukt fra USAs bomber av Saigons politisjef som skjøt en geriljasoldat i hodet. Ben Tre, en by i Mekong-deltaet, ble jevnet med jorda. Den ansvarlige offiserens uttalelse til media ble legendarisk: «Det var nødvendig å ødelegge byen for å redde den.» Tet-offensiven motbeviste amerikanske myndigheters påstand om at FNL snart var knekt. Oppstanden ble etterhvert slått tilbake militært. Men Tet var likevel vendepunktet i Vietnamkrigen i FNLs favør. Bildene av amerikanske soldater under angrep ble vist over hele verden. Antikrigsbevegelsen i USA og Europa fikk et løft. De amerikanske myndighetene ble tatt på senga. Ingen trodde lenger på regjeringas forsikringer om at det var «lys i tunnellen.» Meningsmålingene viste for første gang at et flertall var imot krigen. Så ble Martin Luther King skutt og drept i april De indre bydelene i over 100 byer eksploderte i opprør i løpet av timer. King hadde 18 internasjonal sosialisme

19 vært en ikkevoldsforkjemper. Da han gikk offentlig ut mot krigen, gjorde han det fordi «jeg visste at jeg aldri igjen kunne heve røsten mot volden mot undertrykte i ghettoene hvis jeg ikke først hadde gått klart ut mot den verste voldsutøveren i verden idag - min egen regjering (svarte dør) i ekstraordinært høye antall i forhold til resten av befolkningen for å sikre friheter i Sørøst-Asia som de ikke ville nytt godt av selv i Sørvest-Georgia og Øst-Harlem.» Svarte var overrepresentert i statistikken over antall døde i Vietnam. I 1965 var andelen 25 prosent mens svarte utgjorde rundt 12 prosent av den amerikanske befolkningen. Stokely Carmichael traff en streng da han sa at «svarte mennesker blir sendt av hvite mennesker i en krig mot gule mennesker for å forsvare landet de stjal fra røde mennesker.» Unge svarte aktivister hadde gradvis sett etter andre løsninger i kjølvannet av statens maktbruk mot borgerrettighetsbevegelsen og Vietnamkrigen. Mordene på f.eks. Malcolm X og Medgar Evers gjorde at ikkevold ikke lenger traff en streng blant svarte amerikanere. På få måneder vokste Black Panther Party for Self-Defence fram til å bli en masseorganisasjon. Avisa deres solgte over eksemplarer, og FBIs J. Edgar Hoover rapporterte til presidenten at en meningsmåling viste at «25 prosent av den svarte befolkningen hadde stor respekt» for Black Panthers Party, «inkludert 43 prosent av svarte under 21 år.» En million i studentstreik Seinere i april streiket studenter og skoleelever over hele USA mot krigen - en million mennesker i den første nasjonale studentstreiken i USA på to generasjoner. Tet-offensiven og de spontane opprørene etter mordet på King splittet den amerikanske herskerklassen i synet på krigen. I 1965 hadde president Johnson spurt rådgiverne sine - de såkalte «vise menn» - om han burde trekke troppene ut av Vietnam. De anbefalte ham å trappe opp for å sikre amerikansk herredømme i regionen. Nå var rådet motsatt - den amerikanske herskerklassen var splittet fordi de var redde for å miste herredømmet hjemme. Men Johnson ville ikke la seg ydmyke. Partiet hans, Demokratene, var splittet av uenigheten om krigen. Antikrigskandidaten Eugene McCarthy fikk like mange stemmer som Lyndon B. Johnson i New Hampshire ved det første nominasjonsvalget for å bli Demokratenes presidentkandidat. Seinere annonserte Johnson at han ikke ville stille til gjenvalg. Øverstkommanderende for de amerikanske troppene i Vietnam, general Westmoreland fikk avslag på sin forespørsel om soldater. Så ble han kalt tilbake til Washington og Protester mot Vietnamkrigen. sparket oppover i systemet. USA stoppet bombingen av Nord-Vietnam og i mai satte de seg ved forhandlingsbordet i Paris med Nord-Vietnam og FNL. Antikrigsbevegelsen i Norge Antikrigsbevegelsen spredde seg også til Vest-Europa, Storbritannia, Norge og Australia. I Norge ble Solidaritetskomiteen for Vietnam (Solkom) stiftet i desember De første demonstrasjonene høsten 1965 var små. Men aktivister på universitetene organiserte teach-ins og agiterte mot krigen. I april 1966 arrangerte Studentersamfunnet i Oslo en teach-in som varte i 12 timer. Stemninga mot krigen ble sterkere. Dagbladet skrev i en lederartikkel i juli 1966: «Vi blir direkte opprørt over giftkrigen som verken sparer venn eller fiende, en krig som ødelegger tusener av mål Stokely Carmichael traff en streng da han sa at «svarte mennesker blir sendt av hvite mennesker i en krig mot gule mennesker for å forsvare landet de stjal fra røde mennesker.» dyrket mark i et land som vesentlig lever av hva jorda kan produsere, og der en sekk ris skiller en familie fra sultedøden.» Arbeiderpartiet var det statsbærende partiet i Norge. Gerhardsen-regjeringa hadde en lang historie bak seg med servilitet overfor amerikansk imperialisme. Men spørsmåket om Vietnamkrigen skulle skape indre splid. Tidlig i 1965 spurte Sosialistisk Folkepartis (SF) parlamentariske leder Finn Gustavsen i spørretimen om Ap-regjeringa støttet USAs politikk i Vietnam. Aftenposten refererte regjeringas svar. «Den norske regjering ønsker ikke å følge Finn Gustavsen på hans vei med svart-hvittfremstilling av problemene i Vietnam, erklærte utenriksminister Halvard Lange i Stortinget i går. Lange fremhevet at det som nu trengs, ikke er flest mulig kategoriske meningsytringer fra flest mulig lands side. Situasjonen er uhyre komplisert sa Lange. Den beste måte vi kan bidra til en løsning på, er å lete seg fram til forhandlingsmuligheter og avholde seg fra kategoriske dommer». Høsten 1965 tapte partiet stortingsvalget og måtte gå av en kort periode etter nær 30 års sammenhengende styre. Sosialistisk Folkeparti var eneste parti på Stortinget som var motstandere av Vietnamkrigen. Dette betydde at ungdomsorganisasjonen deres, Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) opplevde enorm vekst. Dessverre ble Solkom splittet høsten SUF ville ha Nato-motstand inn i platformen. Haakon Lie og høyresida i Arbeiderpartiet ville ha kontroll over bevegelsen. «Vietnambevegelsen» ble opprettet som alternativ til Solkom. Denne splittelsen svekket antikrigsbevegelsen i Norge. I flere år var antallet demonstranter et tusentalls i hver demonstrasjon. Men antikrigsstemninga eksisterte likefullt. 10. desember 1966 demonstrerte 6000 i Oslo. En spørreundersøkelse i Aftenposten i november 1967 viste at 44 prosent av de spurte mente at USA måtte trekke seg ut av Vietnam. Antikrigsbevegelsen i USA mot Vietnamkrigen ble en av de sterkeste verden noen gang har sett. USAs nederlag skjedde på grunn av tre faktorer: FNLs heroiske innsats, antikrigsbevegelsen i USAs styrke og opprør blant amerikanske soldater i Vietnam. internasjonal sosialisme

20 TEMA 1968 Black Panther Party, en del av USAs glemte radikale historie Kathleen Cleaver som jobbet bla. som pressetalskvinne og kommunikasjonssekretær i Black Panther Party på slutten av sekstitallet. Samtidig med studentopprør og protester mot krigen i Vietnam vokste det fram en ny bevegelse på slutten av 60-tallet i USA: The Black Panther Party. Partiet ble et ikon for revolusjonære over hele verden, skriver Randi Færevik Da partiet ble grunnlagt i 1966 hadde svarte i USA i årevis slåss mot rasisme og segregering. Borgerrettsbevegelsen, ledet av Martin Luther King, sloss mot apartheid-lovene som fremdeles eksisterte i sør. De sloss for stemmerett for alle, retten til å bo hvor man ville, retten til samme standard på utdannelse osv. Disse rettighetene var allerede vunnet i nord. Men selv i nord ble svarte utsatt for rasisme. Det var høy arbeidsløshet og svarte måtte ta de hardeste og dårligst betalte jobbene. Folk bodde dårlig og trangt, og det var høy spedbarnsdødelighet. I 1965 eksploderte det i Watts ghetto i Los Angeles. Politiet satte inn væpna politi og nasjonalgarden ble arrestert og 34 døde i opptøyene. Det var under disse forholdene Black Panthers Party ( BPP) ble grunnlagt av Huey Newton og Bobby Seale, to studenter fra Oakland, Calefornia. De var imponert over Martin Luther King og borgerettsbevegelsen, men var lei av deres ikkevolds linje. The Black Party for Self Defence ble derfor mer knytta til Malcolm X og det han stod for, svart nasjonalisme. Black Panthers ble også påvirket av maoismen. I 1967 meldte Eldridge Cleaver seg inn i partiet. Han hadde sonet 9 år i fengsel for voldtekt. I fengselet hadde han konvertert til islam men seinere brudt med religionen og var nå kjent som en radikal skribent. 20 internasjonal sosialisme