OD 40. OLJEDIREKTORATET-4OåR OLJEDIREKTORATET 4OåR

Transkript

1 Stortinget vedtar at Oljedirektoratet skal opprettes. Fredrik Hagemann blir oljedirektør. OD skriver Norges dyreste brev om Statfjord B. OLJEDIREKTORATET-4OåR OD 40 Trollfeltet blir funnet. OD gir varsel om stenging av Ekofiskfeltet. OD oppretter kontor i Harstad. Gunnar Berge tiltrer som oljedirektør. OD flytter i nybygg på Ullandhaug. Bygging av Ekofisk II. OLJEDIREKTORATET 4OåR Deling av OD. Bente Nyland blir oljedirektør. OD får SSØ-pris for sin organisasjonsform. OD flytter inn i nye lokaler. Nyutbygging av Ekofisk vedtas. OD fyller 40. OD flytter inn i nye lokaler. Nyutbygging av Ekofisk vedtas. ISBN

2 FORORD 14. juni 2012 er det 40 år siden Oljedirektoratet ble opprettet gjennom et vedtak i Stortinget. Stortinget vedtok også at Oljedirektoratet skulle ligge i Stavanger, etter skarp konkurranse med byer som Bergen og Trondheim og etter spennende forhandlinger mellom stortingsrepresentanter fra ulike partier og fylker. I 1980, åtte år senere, vedtok Stortinget at Oljedirektoratet også skulle ha et kontor i Harstad. I 2012 har direktoratet ca. 200 medarbeidere. Da det ble funnet olje på norsk sokkel i 1969, mente mange, også i Oljedirektoratet, at det ville være over mot slutten av 1990-tallet. Alt tyder imidlertid på at Oljedirektortatet vil kunne markere adskillige runde tall utover i dette århundre. Denne trykksaken er ikke en historie om Oljedirektoratet gjennom 40 år, men vi har valgt å samle noen få artikler mellom to permer for å markere begivenheten. Oljedirektoratet har hatt tre oljedirektører siden starten. Det begynte med geologen Fredrik Hagemann. Han ble avløst av den tidligere politikeren Gunnar Berge, før en geolog igjen satte seg i sjefsstolen. Her blir alle tre intervjuet. Det finnes noen ganske få medarbeidere i Oljedirektoratet som har vært med fra veldig tidlig. En som har vært sentral i svært mye av det direktoratet har arbeidet med i løpet av disse årene er Steinar Njå, som begynte i direktoratet i Veteranen forteller om inntrykk, opplevelser og spennende arbeidsoppgaver. Oljedirektoratets oppgave er å bidra til å skape mest mulig verdier for samfunnet fra oljeog gassvirksomheten. Dette er en viktig drivkraft for medarbeiderne i direktoratet. Noen ganger opplever vi at vi lykkes bedre enn andre ganger. Oljedirektoratets største suksesshistorie er utviklingen av Troll Olje, altså utvinningen av olje fra de tynne oljelagene i dette enorme gassfeltet. Oljedirektoratet hadde en avgjørende rolle for å få dette til. Vi har fått en annen veteran til å skrive artiklene i denne trykksaken. Arnt Even Bøe har fulgt petroleumsnæringen tett i mer enn 20 år som energijournalist for Stavanger Aftenblad. Med dette ønsker vi leserne lykke til med disse fragmentene av den norske oljehistorien. Eldbjørg Vaage Melberg redaktør OLJEDIREKTORATET4OÅR 1

3 INNHOLD oljedirektørene DET VAR JEG SOM SKULLE SLUKKE LYSET 4-11 LOFOTEN MÅ IKKE BLI ET TOMROM OD REVOLUSJONERTE SIKKERHETEN oljetrollet TROLLET SOM BLE TEMMET FORMIDABLE TALL PÅ TROLL 38 HYDROS TROLLMANN direktørene oljeveteranen ET LANGSIKTIG PERSPEKTIV Disse artiklene kan du også lese på 2 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 3

4 AV ARNT EVEN BØE OLJEDIREKTØRENE -Det var jeg som skulle slukke lyset SOM NYANSATT OLJEDIREKTØR FOR FIRE ÅR SIDEN HADDE BENTE NYLAND ENKELTE GANGER FØLELSEN AV Å VÆRE DEN SISTE I REKKEN. BRANSJEN VAR FOR NEDADGÅENDE, OG PESSIMISMEN RÅDET. - Nå opplever vi en enorm optimisme der alle vil være med og lete. Selskap som har forlatt norsk sokkel kommer tilbake, og de som ikke gjør funn, satser friskt videre. Utviklingen er selvfølgelig gledelig, men sier også sitt om en bransje der selskapene har lett for å springe etter hverandre. Bente Nyland har i jubileumsåret 2012 styrt Oljedirektoratet i fem år. Foto: Emile Ashley Oljedirektøren synes det er enkelt å forholde seg til olje- og energiministeren: -Ola Borten Moe er en tydelig olje- og energiminister. De signalene han sender, representerer Regjeringens forventinger til industrien som dermed vet hva den skal forholde seg til. Og det gleder meg at han er så opptatt av økt utvinning. Slik framstår statsråden som en av de beste pådriverne vi har når det gjelder å få mest mulig ut av de gamle oljefeltene, sier oljedirektør Bente Nyland. Hun mener Sp-statsråden langt klarere enn flere av sine forgjengere har markert seg som en minister for petroleumssektoren. Han formilder innholdet i Petroleumsmeldingen på en god og offensiv måte. -Meldingen viser at Regjeringen vil noe med næringen, setter framtidsperspektiver og beskriver hvorledes nasjonen skal nå målene, sier oljedirektøren og oppsummerer budskapet i fire punkter: Sterkere satsing på økt utvinning. Flest mulig nye funn i produksjon. Intensivert leting i eksisterende områder for å ta hånd om tidskritiske ressurser. Tilrettelegging for åpning av nye områder for oljeleting. For Oljedirektoratet som etat er det viktig å sikre at Petroleumsmeldingens ambisjoner gjennomsyrer vårt budskap og handlemåte. Jeg har merket meg at denne meldingen i tillegg til økt utvinning også betoner tilrettelegging av nye områder sterkere enn i tidligere, sier Nyland som minner om at dypt vann i Norskehavet var det siste nye området som ble åpnet for leting. Det var i Samtidig ble Nordland VI åpnet for leting og blokker tildelt. Men området ble som kjent stengt igjen og er det fortsatt. Det som skjedde på Nordland VI er en påminnelse om hvor vanskelig det kan være å følge opp politiske beslutninger i det virkelige liv, sier hun. -Har de nye store funnene, som Johan Sverdrup, endret det norske oljeperspektivet? Johan Sverdrup spiste kraftig av potensialet for uoppdagede ressurser i Nordsjøen og er den viktigste årsaken til at vi trolig kommer til å oppjusterer estimatet vårt for uoppdagede ressurser i Nordsjøen. Funnet er nok en bekreftelse på at vi i geologien aldri skal si aldri. Vi har visst om at det var et prospekt der lenge, men det ble vurdert til å ha lav funnsannsynlighet fordi vi ikke kunne skjønne hvordan olje skulle kunne migrere inn i området. Når det til sist ble gjort et så stort funn, skyldes det både nye brønner og ny seismikk som avslørte at oljen hadde trukket gjennom sprekker i grunnfjellet, og litt flaks. Funnet er unntaket som bekrefter regelen. -Jeg vil minne om at den aktuelle blokken har vært tildelt og tilbakelevert flere ganger. Når det ender med funn, er det en ny bekreftelse på at tildelinger i forhåndsdefinerte områder fungerer etter forutsetningene. Det betyr at vi ikke kan utelukke liknende hendelser på andre deler av sokkelen. -Mange peker på det rekordhøye investeringsnivået i oljå og frykter overoppheting. Er tiden inne til å sette bremsene på? -Diskusjonen om styring av aktiviteten og køordninger for utbygginger er ikke ny. De forsøkene som er gjort på å bremse, har ikke virket etter hensikten. En kan kanskje si at oljeselskapene er som flokkdyr, alle vil det samme samtidig. Akkurat nå er aktiviteten svært høy på grunn av høye oljepriser. Et raskt og dramatisk fall i oljeprisen kan fort endre på det. Da kan de negative konsekvensene forsterkes av iverksatte bremsetiltak. Det er ikke mer enn 10 år siden vi alle var bekymret for sterkt fallende aktivitet på sokkelen. Etter mitt syn er det feil signal å endre rammebetingelsene i perioder med høyt aktivitetsnivå. Men det er viktig å følge med på at vedtatte planer blir fulgt og at budsjettene holdes. Det er også viktig at verftene klarer å holde den forventede kvaliteten, og at oljeselskapene sikrer seg tilstrekkelig kompetanse. OD legger seg ikke oppi selskapenes optimisme eller pessimisme, men direktoratet er svært nøye når det vurderer realismen 4 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 5

5 Da Oljedirektoratets lokaler på Ullandhaug i Stavanger ikke lenger var hensiktsmessige, besluttet ODs ledelse i tråd med ønsker fra medarbeiderne å bygge på det gamle bygget og flytte alle over til påbygget. Dette ble tatt i bruk på nyåret i Foto: Morten Berntsen i planene som legges fram. I perioder med sterkt press og manglende kapasitet, fører det ofte til at utbyggingstillatelsene forlenger forventet tidsbruk på utbyggingene, sier Nyland og legger til at tildeling av nye leteoppgaver nok er den beste måten å styre aktiviteten på. I disse prosessene er OD en viktig premissgiver til Olje- og energidepartementet, som igjen bidrar med sine vurderinger i Regjeringens utforming av oljepolitikken. -Vil ikke de nye store funnene og økt leting løfte produksjonskurvene opp fra bekymringsbanen? -De nye funnene bidrar med sitt og vil sammen med forsterket innsats innen økt utvinning medvirke til at produksjonsfallet blir mindre bratt de nærmeste årene. Men dette forhindrer ikke at nye områder vil være viktige for å bremse det dramatiske fallet på lang sikt. -Går økt leting på bekostning av økt utvinning? -Riggmarkedet er stramt, men vi registrerer at bransjen tar grep for å kunne ivareta begge deler på en forsvarlig måte. Fra Oljedirektoratets ståsted er det positivt at Statoil nå tar initiativ for å diversifisere riggmarkedet, slik at enkle rigger kan ta de enkle jobbene og frigjøre de store kostbare riggene til de krevende oppgavene de er bygd for. -Når bør Lofoten og Vesterålen åpnes for oljelting? -Her forholder vi oss lojalt til politiske signaler. Teknisk sett er det ikke vanskeligere å operere her enn andre steder på norsk sokkel. Men det kan være andre grunner enn de rent sikkerhets- og ressursforvaltningsmessige til at områder ikke åpnes. Det legger ikke vi oss bort i. Oljedirektoratets oppgave er å synliggjøre hvorledes den norske oljeproduksjonen vil utvikle seg framover, ut fra ulike forutsetningene knyttet til dagens åpnede og ikke åpnede områder. Det som uansett er klart, er at vi får et dramatisk produksjonsfall rundt 2020, og innen den tid er vi avhengig av nye områder å lete i for å holde oppe et rimelig aktivitetsnivå. Det handler om store statlige inntekter. Dersom politikerne sier nei til åpning av nye områder, sier de i praksis nei til ny olje- og gassaktivitet av betydning i Norge etter Bente Nyland understreker at det på norsk sokkel er flere uåpnede områder enn Lofoten og Vesterålen. Fra Skagerrak i sør via Mørekysten til Barentshavet nord. Selv om det ser lovende ut flere steder i nord, er usikkerheten stor, ikke minst fordi datagrunnlaget er langt dårligere enn for resten av sokkelen.. -Russerne har allerede åpnet sine nordligste områder for oljeleting. Haster det for Norge? -Norske myndigheter følger med på det som nå foregår og har blant annet i revidert nasjonalbudsjett gitt Oljedirektoratet en ekstrabevilgning til undersøkelser på norsk side. Kunnskapsinnsamling er imidlertid noe helt annet enn å åpne områder for framtidig leting. Før det eventuelt skjer, må vi gjennom konsekvensutredninger og utlysing, noe som kan ta svært lang tid. I motsetning til mange funn som er gjort i arktiske strøk, kan ikke eventuelle funn i nordre del av Barentshavet bygges ut fra eller via infrastruktur på land. I våre områder må store havstrekninger som er islagt deler av året, forseres. Det representerer helt nye teknologiske utfordringer. Når det gjelder det nyåpnede området mot Russland i Barentshavet sørøst, kommer det en stortingsmelding neste år. Den kan resultere i en beslutning om åpning. Da kan de første konsesjoner tidligst tildeles i 2014 og en første brønn kan komme to tre år etter dette. For Oljedirektoratet som etat er det viktig å sikre at Petroleumsmeldingens ambisjoner gjennomsyrer vårt budskap og handlemåte. -Barentshavet har fått en ny giv. Statoil vil utvide Snøhvits LNG-fabrikk, mens Gassco og andre vil forlenge det etablerte norske gassrørsystemet nordover. Hva vil Oljedirektoratet? -Vi skal finne ut hva som er samfunnsmessig mest lønnsomt ut fra ressursgrunnlaget. Foreløpig har vi bedt Statoil om dokumentasjon og om utredning av flere alternativer for å forsikre oss om at de ikke har glemt noe. Aktørene må dokumentere hvorfor de mener at en løsning er bedre enn andre og hva som gir best lønnsomhet. -Haster det med en gassløsningen for Barentshavet? - Det er som høna og egget. Det skjer hele tiden en avveining mellom om en skal bygge for framtidig økning av kapasiteten eller om en må ha bekreftet ressursgrunnlaget før en beslutter løsning. Stor kapasitet gir intensivert letingen etter nye ressurser, mens liten kapasitet setter leteboringer på vent. Det er i dette perspektivet gassløsningen for Barentshavet må vurderes. -Du var mot delingen av Oljedirektoratet i 2004? -Jeg mente og mener fortsatt det var enklere å komme fram til de beste løsningene da ressurs- og sikkerhetsmyndighetene var i samme hus. Via tette dialoger kunne vi utnytte hverandres kompetanse. Nå må de to etatene på enkelte områder opprette overlappende fagmiljøer, for eksempel måtte vi i Oljedirektoratet etter delingen bygge opp egen kompetanse innen boring og brønn. Siden vi fortsatt bare er 200 ansatte, har delingen gått ut over kapasiteten. Den er stort sett den samme som da Oljedirektoratet hadde ansvar for rundt 20 felt, mens tallet nå er 70. I dagen situasjon tror jeg ikke det er realistisk at Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet blir slått sammen igjen. Da er det mer realistisk å håpe på at vi kan få flere ansatte, sier oljedirektøren som nok hadde ønsket seg at media også kunne vært litt mer opptatt av økt utvinning og god ressursforvaltning. Bente Nyland drømte aldri om å bli verken geolog eller oljedirektør. Etter barndom og oppvekst i Bodø og Mo i Rana, begynte hun å studere kjemi ved Universitet i Oslo. Møtet med faget på gymnaset førte til en tro på at biokjemiker måtte være et interessant og spennende yrke. Men der var køen lang. Hun ble kjent med noen som studerte geologi og bestemte seg for å ta et begynnerkurs. Det var kjærlighet ved første møte og endte med hovedfag. Hun ble spesielt fascinert av totaltenkingen; av et fag som både tar for seg de store prosessene som skapte kloden og landskapene rundt oss, og som tar mikroskopet i bruk for å avsløre fossiler og mineraler. Og selvfølgelig reservoarer for olje og gass. Geologien hadde også noe annet ved seg: Kunnskapene var ettertraktet i oljebransjen. Noe som resulterte i at Bente Nyland fikk jobb i Statoil før hun var ferdig med 6 oljedirektoratet4oår oljedirektoratet4oår 7

6 OLJEDIREKTØRENE - DET KAN VÆRE ENSOMT I DEN FORSTAND AT DU SOM OFTEST ER ALENE OM Å TA VANSKELIGE, ENDELIGE BESLUTNINGER. utdannelsen. Siden geologen hadde studert kjemi, ble hun ansatt som geokjemiker. Arbeidsstedet var også klart da hun begynte i 1984: Harstad. Siden hun var fra Nord-Norge, ville hun sikkert like seg godt i landsdelen, mente Statoil. Og det stemte godt, spesielt husker hun sin første arbeidsdag. Den ble en uforglemmelig opplevelse med spretne champagnekorker og full fest på byen for å feire funnet av Snøhvit. Da oljeprisen falt kraftig i 1988, ble bemanningen i Harstad redusert. Bente Nyland fikk jobb ved Statoils hovedkontor i Stavanger, men arbeidsoppgaven som ble forespeilet var ikke spesielt utfordrende. Så da Oljedirektoratet søkte etter geolog som kunne være med å bygge opp kompetanse innen bassengmodellering, altså hvorledes olje og gass strømmer fra kildebergart til reservoarer, meldte hun seg. Og fikk jobben 1. april Hun ble etter hvert seksjonssjef i leteavdelingen. Det skjedde i 1994, og hun fikk smaken på ledelse. I 1998 overtok hun som letesjef etter Finn Roar Aamodt hun var også i perioder fungerende ressursdirektør. Etter den store omorganiseringen under Gunnar Berge i 2000, gikk Bente Nyland inn i direktoratets lederteam sammen med Rolf Wiborg og Magne Ognedal. Dermed var hun leder på heltid. Og hadde i realiteten tatt valget: Ledelse var mer interessant enn å fortsette med en faglig karriere: Jeg fant lederrollen spennende. Syntes det var kjekt å registrere at påvirkningskraften min stadig økte. Jeg likte å ha oversikten og trivdes godt som Oljedirektoratets representant overfor industrien. Men da Gunnar (Berge) plutselig en dag i juni 2007 kalte meg inn på kontoret sitt og sa jeg måtte forberede meg på å få en telefon fra departementet og spørsmål om jeg ville gå inn i rollen som fungerende oljedirektør, kom det svært så brått på. Jeg innrømmer gjerne at jeg var stolt over å bli spurt. Da departementet ringte, var jeg klar. Svaret var ja. -Hvorfor ble det deg? -Jeg hadde vel vist at jeg kunne være egnet for oppgaven. Og da jeg fikk sjansen, så jeg ingen grunn til ikke å ta den. Jeg kjente industrien og sokkelen, jeg hadde kompetansen, kjente Huset og var rimelig trygg på organisasjonen. Men jeg var usikker på hvorledes det ville være å sitte alene på toppen. -Hvordan er det? -Det kan være ensomt i den forstand at du som oftest er alene om å ta vanskelige, endelige beslutninger. Å si nei til en oppgave eller et resultat, å stanse prosesser eller skuffe mennesker kan være tøft. Intern budsjettbehandling krever også sitt. Oljebransjen vekker dessuten sterke følelser i mange miljøer. Utad er du også en frontfigur, på godt og vondt. Jeg må tåle både kritikk og kjeft fra ulikt hold. Men slik skal det være. Jeg lærer hele tiden. Dessuten oppveies alt dette av humøret og aktiviteten jeg hver dag møter på jobb. Jeg oppfatter at folk rundt meg trives med spennende oppgaver. Vi er rett og slett i flytsonen. -Er det noe spesielt ved å være kvinnelig toppsjef i oljå? -Jeg har ikke merket noe til det. Jeg føler jeg har den posisjonen og får den oppmerksomheten oljedirektøren skal ha i Norge. I land der kvinner er mer usynlige, hender det enkelte blir overrasket over at jeg er sjefen for Oljedirektorartet. -Jobber du spesielt for å få fram kvinnene i OD? -Vi har en god kjønnsfordeling innen de ulike fagområdene, men vi kunne hatt flere kvinner i ledelsen. Mitt bidrag i så måte er å bidra til å gjøre disse jobbene mer attraktive for travle mennesker. Du trenger ikke stresse og jobbe fra tidlig morgen til midnatt for å gjøre en god jobb som sjef. Jeg mener det må være mulig å leve normalt også som leder, og kunne si fra når nok er nok. Derfor er jeg opptatt av at toppledere må kunne delegere og stole på andre. Og så må de, som jeg, lære å akseptere resultatene også når de blir skuffet og mener de kunne gjort jobben bedre selv. -Du har av flere blitt kåret til en av Norges mektigste kvinner. Hvor ligger din makt? -Jeg har ikke særlig sans for slike rangeringer, men det handler jo om jobben jeg har. Min makt ligger i min posisjon som sjef for noen av Norges mektigste medarbeidere i Oljedirektoratet. -Har du nok makt? -Oljedirektoratet er avhengig av makt, i den forstand at vi må ha de ressursene som trengs for å gjøre jobben vi er satt til. Våre motparter representerer alle rike og mektige organisasjoner og bedrifter. Alt de gjør får store konsekvenser og ringvirkninger, for eksempel på det internasjonale børsmarkedet. Når vi er så nær disse store og viktige avgjørelsene som Oljedirektoratet er, må vi ha virkemidlene som trengs. Helt konkret går det ut på at vi hele tiden må være synlige og høyt på banen. Vi må opparbeide fortjent respekt på bakgrunn av grundig faglig arbeid, og må i alt vi foretar oss være tydelige og etterprøvbare. Oljedirektoratets styrke er at vi besitter en unik kunnskap om hele sokkelen. Ingen er bedre i stand til å vurdere helheten enn oss. Det er avgjørende for vår suksess at vi klarer å bruke denne kompetansen til å bygge opp tillit og til å samarbeide med selskapene. Vi kommer ingen vei med aggressivitet. Evnen til å dokumentere Bente Nyland føler seg vel med å være kvinne i toppstilling i petroleumsbransjen. - Jeg føler at jeg har den posisjonen og får den oppmerksomheten Oljedirektøren skal ha i Norge, sier hun. Foto: Emile Ashley 8 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 9

7 OLJEDIREKTØRENE er vårt sterkeste maktmiddel. Ellers ligger jo den egentlige og formelle makten i Olje- og energidepartementet. Derfor er det viktig at vi er samsnakket i de tunge og avgjørende sakene. Går Oljedirektoratet ut med brask og bram og blir avkledd av departementet, risikerer vi både å miste respekt, og at industrien vil forsøke å gå rundt oss i de viktige sakene. Da får vi ikke gjort jobben vår. På den annen side skal departmentet følge opp politiske signaler. Dermed kan det oppstå sprik mellom de teknisk fornuftige løsningene og de politisk ønskelige - eller mulige løsningene. Da må vi akseptere at våre råd ikke blir fulgt, men det er noe som heldigvis ikke skjer ofte. -Kunne Oljedirektoratet vært mer diktatorisk? -Det ville vært en farlig linje. Skulle vi pådyttet oljeselskapene eller leverandørene løsninger de ikke selv ønsker, kunne vi risikert å bli sittende med ansvaret dersom det gikk galt. Vi kunne risikere å måtte bruke mye av vår tid i rettssalene, for å si det sånn. Oljedirektoratets viktigste oppgave er å sikre at selskapene ser på alle muligheten før de selv velger løsningene. Industrien vet også at de ikke vil få prosjektene sine godkjent dersom ikke vi er overbevist om at løsningene som er valgt, er de beste. Vi er en organisasjon med 200 medarbeidere og har selvfølgelig ingen mulighet til å følge opp i detalj de mange store prosjektene som går gjennom oss. Det dreier seg om hundretalls leverandører og hundretusenvis av jobbtimer der mye kan skje. Så for oss handler det om prioritering og god dialog med næringen. -Er det eksempler på at utvinningstillatelsene har mistet rettighetene sine på grunn av mislighold? -Loven hjemler at myndighetene kan trekke tilbake godkjente PUDer eller konsesjoner, men det har aldri skjedd så vidt jeg kjenner til. Det vanlige i situasjoner med stor usikkerhet, er at PUD er blir sendt tilbake eller utsatt. Dialog er et nøkkelbregrep også i slike faser. -Er Statoil for dominerende på norsk sokkel? -Statoil har utviklet seg til det selskapet det nå er over lang tid. Mye kunne nok vært gjort annerledes i prosessen da tre norske oljeselskap ble til ett. Oljedirektoratet er imidlertid ikke Statoils motstykke, slik mange synes å tro. Det har vi ikke kapasitet til. Det er en viktig oppgave å bygge opp alternative miljøer på sokkelen. Petoro er det beste eksempelet på det, men også andre aktører kan balansere situasjonen. I forholdet til Statoil er ODs viktigste oppgave å se til at selskapet har kapasitet som matcher oppgavene på sokkelen. -Hva er ODs mest krevende oppgave i dag? -Interessemotsetningene mellom fiskeriene og oljevirksomheten er ikke av ny dato. Det handler om to viktige næringer som bruker havet hver på sin måte. Akkurat nå er fronten mellom seismikkinnsamling og fiskerier ganske tilspisset. Stadig ny og bedre seismikk er imidlertid nødvendig for en mest mulig forsvarlig ressursutnyttelse, noe funnet av Johan Sverdrup er et eksempel på. Utfordringen er å styre oljebransjens seismikkinnsamling til områder og perioder der fiskeriene blir forstyrret minst mulig. Dette er noe vi jobber hardt med. Hva er ODs største suksess? -Skal jeg trekke fram ett prosjekt må det bli Troll Olje (omtales i egen sak i denne publikasjonen). Vi er selvfølgelig stolte av ODs rolle i arbeidet med å få til produksjon fra de tynne oljelagene i feltet. Det er en nesten ufattlig suksesshistorie, og ringvirkningene har vært store. OD har bevisst brukt Troll Olje som eksempel i andre utvinningstillatelser der olje har stått mot gass. Troll er også et godt eksempel på at oljevirksomhet ikke alltid kan måles ut fra bedriftsøkonomiske kriterier. Jeg skulle forresten ønske at feltutbyggerne hentet flere økonomer fra letemiljøene. Der er de nemlig flinke til å lage dristige kalkyler for oppsiden i prosjekter. Hadde beslutningene vært preget av den samme optimismen når det gjelder økt utvinning, ville mye vært vunnet, sier oljedirektør Bente Nyland. p - I FORHOLDET TIL STATOIL ER ODS VIKTIGSTE OPPGAVE Å SE TIL AT SELSKAPET HAR KAPASITET SOM MATCHER OPPGAVENE PÅ SOKKELEN. Annen hvert år deltar Oljedirektoratet på en felles myndighetsstand på den store, internasjonale oljekonferansen og - utstillingen i Stavanger. Dette bildet er fra ONS 2008, der oljedirektøren tar imot celebert besøk på standen. Kronprins Haakon ble vist om på ONS-utstillingen av daværende direktør for ONS, Kjell Ursin Smith. Foto: ONS 10 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 11

8 AV ARNT EVEN BØE OLJEDIREKTØRENE Lofoten må ikke bli et tomrom GUNNAR BERGE MENER MOTSTANDEN MOT OLJEBORING ER IRRASJONELL - Når jeg ser tilbake på min tid i Oljedirektoratet, kunne vi vært enda flinkere til å få fram fakta i denne saken. Skulle disse områdene bli liggende som tomrom mellom aktiviteten i Norskehavet og Barentshavet, vil det være svært uheldig for norsk ressursforvaltning. Gunnar Berge tenker tilbake til valgkampen i 1997 da Hydro forberedte den første boringen i Nordland VI. Området var åpnet og blokker tildelt. Hydros brønn skulle bli den første, men plutselig gikk alarmen. Oljeboring utenfor Lofoten ble framstilt som hasardiøst, miljøprotestene ble så høylytte at politikerne fryktet de skulle influere valget. Som direktør i Oljedirektoratet var Gunnar Berge blant dem som snakket med Hydro og fikk selskapet til å avlyse den omstridte boringen. -Bore-retretten la seg etter hvert som en skjebnesvanger klam hånd over aktivitetsplanene i området. Til slutt ble Nordland VI stengt for oljeleting. Hendelsen var forløperen til dagens debatt om ja eller nei til oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen. For meg er dette en underlig problemstilling etter mer enn 40 års læretid lenger sør og nord. Faktum er at vi aldri har vært bedre i stand til å sannsynliggjøre at oljeleting er uproblematisk enn nå. -Med nye store funn og stadig nye investeringsrekorder på sokkelen synes ikke behovet for enda flere leteområder å være overhengende? -Dagens aktivitet bygger på beslutninger tatt for lenge siden. Nye vedtak må reflektere det som skal skje etter 2020, når nedgangen kommer. Selv om deler av næringen vil gå for fullt ennå i mange år, vil andre slippe opp for utfordringer. For å beholde kompetansen, spesielt innenfor leting, må vi åpne nye områder. Alle vet at idrettsfolk ikke kan hvile seg i form. Det kan ikke geologer heller, sier Gunnar Berge, som mener at Nord-Norge må være oppmerksom på timingen: -Dersom landsdelen virkelig ønsker å delta i oljeaktivitetene, må de kjenne sin Gunnar Berge er en friluftsmann som trives like godt med ski som med joggesko på beina. Her er han på søndagstur på Tungenes nord for Stavanger. Foto : Emile Ashley 12 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 13

9 OLJEDIREKTØRENE - PROBLEMET VAR AT DET RASKT STIGENDE LØNNSNIVÅET I OLJÅ KUNNE GI SMITTEEFFEKTER PÅ LAND, NOE SOM VILLE GI STORE SKADEVIRKNINGER FOR NORSK INDUSTRI. besøkelsestid. Det er nå oljeselskapene har den nødvendige kompetansen. Det er nå de har pengene. Det er nå de er i stand til å ta den risikoen oljeleting innebærer. Den dagen oljeselskapene ikke vil satse på leting i nord, kommer ingen andre til å gjøre det heller, sier den tidligere OD-sjefen. GLEMTE LØFTER Gunnar Berge, som var fast møtende varamann til OD-styret fra etableringen i 1972 husker godt ett av de første møtene da ODs styre tok kontakt med styret i en annen statlig nykomling: Statoil. Direktoratet ville forsikre seg om at de to statsinstitusjonene ikke overbød hverandre i lønninger siden de var i samme arbeidsmarked. -Det var et løfte Statoils styreleder Jens Christian Hauge glemte allerede på veien hjem fra møtet, forteller Gunnar Berge som husker ramaskriket i Stavanger da det ble kjent at Statoils sjef, Arve Johnsen, skulle ha den uhørte lønnen på kroner i året. Fredrik Hagemanns begynnerlønn i OD var , mens nåværende oljedirektør, Bente Nyland, husker at var hennes lønn da hun begynte i Statoil i Jens Chr. Hauge ble kjent som en mann som fikk det som han ville også som styreleder i Statoil. Gunnar Berge husker et møte der OD, som leide bygget i Lagårdsveien 80, og fremleietaker Statoil skulle bli enige om hvem som skulle disponere hva. ODs Bjørn Bratbak hadde, med sin offisersog krigsskolebakgrunn, laget et nøyaktig og vel gjennomtenkt opplegg for romfordelingen. Dette ble lagt fram for Statoil og Hauge som satt urørlig og hørte på. Da Bratbak var ferdige med sin vel forberedte gjennomgang, la Hauge armen på tegningene og sa: Jeg skal ha herfra til dit! Slik ble det. I sin tid i OD-styret opplevde Gunnar Berge også hvorledes Statoilsjef Arve Johnsen kunne spille rollen som maktpolitiker. Johnsens ambisjoner for Statoil var ikke alltid sammenfallende med det Oljedirektoratet og departementet mente var best for fellesskapet. Mens ODs Fredrik Hagemann med sin embetsmannsbakgrunn alltid opptrådte korrekt og gikk tjenestevei, kunne Johnsen i enkelte tilfeller ta snarveier for å få det som han ville. Disse gikk ofte via Stortinget, der Arve Johnsen og Statoil hadde mektige støttespillere ikke bare i Arbeiderpartiet, men også ved Reidar Due (Sp) og Arnljot Norwich (H). Johnsen visste også å finne veien til Arne Rettedals kontor da han satt i regjering. Berge mener det ikke er hold i påstandene om at OD hevnet seg på Statoil etter slike manøvrer ved å være ekstra strenge med selskapet i sikkerhetsspørsmål. -I min tid i Oljedirektoratet var Harald Norvik sjef i Statoil. Jeg kjente ham godt fra hans tid som sekretær for Arbeiderpartiets Stortingsgruppe. Vi hadde et veldig godt og tillitsfullt samarbeid og hadde jevnlige frokostsamtaler der vi tok opp ulike problem. I enkelte tilfeller var jeg også i kontakt med Henrik Carlsen, som da var Statoils sjef for norsk sokkel. Vi kom alltid fram til gode og konstruktive løsninger, minnes Berge. Gunnar Berge (født 29/8 1940) har som Ap-politiker vært både stortingsrepresentant, parlamentarisk leder, finansminister og kommunal- og arbeidsminister. Han har også vært medlem, nestleder og leder av Nobelkomiteen. Da Oljedirektorat ble etablert i 1972 var han fast møtende vararepresentant i styret i direktoratets sju første år. Gunnar Berge ble utnevnt til sjef i Oljedirektoratet i 1990 da han var stortingsrepresentant. Han tiltrådte 1. januar 1997 etter å ha gått av som kommunal- og arbeidsminister i I juli 2007 valgte han å gå ut av åremålsstillingen i OD for å bli styreleder i Petoro. I tillegg til vervet som styreleder i Petoro er Gunnar Berge nå styremedlem i Helse vest og ved Universitetet i Stavanger. ANSTRENGT FORHOLD Gunnar Berge innrømmer at han hadde et anstrengt forhold til offshoreansatte etter tiden som kommunal- og arbeidsminister fra Da var han ikke bare ansvarlig for sikkerheten offshore, men også for å iverksette tvungen lønnsnemnd en rekke ganger. -Problemet var at det raskt stigende lønnsnivået i oljå kunne gi smitteeffekter på land, noe som ville gi store skadevirkninger for norsk industri. Bakteppet var at Høyre hadde heiet fram offshore-fagforeninger som sto utenfor LO og presset på for å gi dem en sterkere forhandlingsposisjon. Alt for å svekke Arbeiderpartiet. Konsekvensen var en rekke ville streiker og lønninger som var i ferd med å løpe aldeles løpsk. Det hele endte med at statsminister Kåre Willoch måtte iverksette den såkalte Willoch-doktrinen i Den gikk ut på at oljeselskapene ikke ville få nye leteoppgaver dersom de ukritisk ga etter for fagforeningenes krav. Det var etterdønningene etter denne mislykkede politikken jeg som arbeidsminister fikk i fanget i form av flere såkalt ville streiker som måtte stanses ved lønnsnemnd. Som OD-sjef hadde jeg ingen spesielle problemer med fagforeningene. -Du mener OD tok feil da de gikk imot at Statoil skulle overta som operatør på Statfjord etter Mobil? -Ja. Jeg var finansminister da det skjedde og ikke direkte involvert i saken. Direktoratets viktigste innvendinger gikk på sikkerheten. Men OD la etter mitt syn ikke nok vekt på at plattformene etter en overtakelse stort sett ville bli styrt av de samme folkene som før fordi Statoil skulle overta hele organisasjonen. Som politiker valgt fra Rogaland, opplevde jeg også at Mobil-ansatte ønsket seg til Statoil der de var garantert både arbeid og gode sosiale betingelser. Historien viste da også at ODs bekymringer var ubegrunnet. Da Gunnar Berge sluttet som oljedirektør, fulgte direktoratet opp en tradisjon som ble etablert da Fredrik Hagemann gikk av. Det ble malt et portrett av ham, av kunstneren Sverre Koren Bjertnes. Maleriet henger nå i resepsjonsområdet i OD - bygget, ved siden av Hagemanns portrett. 14 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 15

10 OLJEDIREKTØRENE GRATIS SYKEHUS Den tidligere finansministeren er opptatt av å få fram oljås betydning for norsk økonomi. Et av regnestykkene hans viser at staten i Oljefondet har rundt 3500 milliarder kroner på bok. De resterende olje- og gassreservene i bakken har en anslått verdi på 3000 milliarder på statens hånd. Det tilsvarer 1,3 millioner kroner per innbygger, noe som igjen gir en årlig avkastning på rundt kroner per nordmann. Et annet eksempel tar utgangspunkt i handlingsregelen som gir regjeringen anledning til å bruke rundt 125 milliarder kroner fra Oljefondet i statsbudsjettet årlig. Det tilsvarer kroner per innbygger, som er omtrent det det koster å drive spesialhelsetjenesten i Norge. Det er med andre ord gjennomsnittsutgiftene per pasient ved alle landets 120 sykehus. -Tallene viser at oljepengene sørger for gratis sykehustjenester til hele det norske folk. Noe å tenke på for alle dem som motarbeider næringen, sier Gunnar Berge. I hans sjeftid i direktoratet skjedde det to store omveltninger internt. Den første kom i 1998 og gjorde OD til en flat organisasjon nesten uten sjefer. Den tok Gunnar Berge selv initiativet til. Den andre omveltningen var utskillelsen av sikkerhetsdivisjonen i et eget Petroleumstilsyn i Den var han sterkt imot. Begrunnelsen for omorganiseringen i 1998 var at den nye sjefen kom til et todelt direktorat, basert på et skille som hadde oppstått mellom ressurs- og sikkerhetsdivisjonen som rapporterte til hvert sitt departement (Olje- og energidepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet.) Under slagordet Ett direktorat ble de etablerte avdelingene lagt ned og de fleste leder- og administrative stillinger fjernet til fordel for ulike lag som ble etablert for å løse de ulike oppgavene. BLOKKERTE VEIER -Omleggingen var helt nødvendig. OD var bygd opp nesten som departementet med avdelinger og seksjoner og var alt for topptungt. Når over 50 av totalt 350 ansatte har lederroller, er faren stor for at revirvoktingen overskygger hensynet til totaliteten, med handlingslammelse og ineffektivitet som resultat. Vi hadde faktisk også problemer med å skaffe store nok rom til ledelsessamlingene som ble alt for lite fokuserte. Unge dyktige folk måtte dessuten konstatere at veien opp syntes blokkert i årevis framover. Utgangspunktet for den nye flate organisasjonen var at OD er en kunnskapsbedrift der den enkelte medarbeider er best på sitt område, med et kunnskapspotensiale vi ville bruke på en bedre måte. Under hele prosessen var vi spent på hvor langt vi kunne gå. Vi måtte ta hensyn til skepsisen internt. Den var sterkest i sikkerhets- og juristmiljøene. Fagforeningene fulgte også nøye med, men kom aldri med sterke protester. Departementet så på det som skjedde med en viss undring og var skeptiske. De fryktet å miste oversikten - OLJEPENGENE SØRGER FOR GRATIS SYKEHUS- TJENESTER TIL HELE DET NORSKE FOLK. NOE Å TENKE PÅ FOR ALLE DEM SOM MOT- ARBEIDER NÆRINGEN. over hvem som hadde ansvaret for hva og kalte det de så underveis en hønsegård. Merkelig nok, kan jeg si i etterkant, gjorde ikke departementet noe for å stoppe oss. Dermed fikk vi den omleggingen vi ønsket. Etter kort tid så vi at vi også fikk de resultatene vi håpet på i form av økt kreativitet, effektivitet og ikke minst fleksibilitet. Uten helhjertet medvirkning fra hver enkelt, også de som hadde vært skeptiske underveis, hadde vi aldri lyktes i dette pionerarbeidet, sier Gunnar Berge. 10 år senere, i 2009, fikk Oljedirektoratet SSØs (Senter for statlige økonomistyring) pris for å ha iverksatt det beste interne effektiviseringstiltaket i staten. I begrunnelsen het det blant annet: Oljedirektoratet har valgt en flat organisasjonsform som er teambasert og fleksibel i motsetning til det tradisjonelle hierarki. Gjennom 10 års aktivt arbeid ( ), har modellen vist gode resultater når det gjelder fag, omdømme, kompetanseheving, effektiv ledelse og administrasjon. NEI TIL DELING I 2002 vedtok Bondevik-regjeringens arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman (H) at sikkerhetsdivisjonen skulle skilles ut fra OD i et Petroleumstilsyn med virkning fra 1. januar I likhet med sine forgjenger i sjefsstolen i OD, var også Gunnar Berge sterkt imot dette, men han valgte likevel, som underliggende etat, å lojalt akseptere overordnets beslutning slik han selv alltid forventet da han ledet departementet. -Min begrunnelse for å gå imot var at sikkerheten alltid ble prioritert i OD. Ingenting ble vurdert før det var klart at det ikke ville gå på bekostning av helse, miljø og sikkerhet. Dermed oppsto heller aldri de interessekonfliktene mange vektla da de argumenterte for delingen. Det berømte brevet om Statfjord B er ett av mange gode eksempler på det. I kritiske brønnsituasjoner er det dessuten en stor fordel at sikkerhetsfolkene har lett adgang til dem med best reservoarforståelse. Hvorvidt splittelsen var rett eller gal får vi aldri svar på. Men vi må konstatere at det internasjonalt går i samme retning. Skille mellom ressurs- og sikkerhetsmyndighetene var også en av konklusjonene USA trakk etter Macondo-tragedien i Mexico-golfen i 2010, forteller Berge. Han følger ellers med interesse den positive utviklingen i nordområdene og mener Oljedirektoratet har en stor del av æren for den oppturen som nå skjer i Barentshavet. -Ingen geologer kan mer om disse områdene enn ODs. Mens engasjementet fra oljeselskapene side gjennom årene har vært preget av alt fra depresjoner til eufori, har OD ved sitt kompetente og langsiktige engasjement lagt grunnlaget for den oppblomstringen som nå skjer. Det viser betydningen av å ha et fagmiljø som ikke er avhengig av kortsiktige konjunkturer og stemningsbølger, sier Berge, som mener nettopp denne helheten kanskje er den viktigste grunnen til at direktoratet klarer å konkurrere om de dyktigste fagfolkene. -Hva var det viktigste initiativet OD tok i din sjefstid? -Det må bli endringene som gjorde at norsk sokkel ble interessant for mange nye mindre oljeselskap. De kom i en periode da flere av de store etablerte selskapene hadde slått seg sammen og var i ferd med å miste pågangsmotet etter mange tørre brønner eller altfor små funn. Endringen i prekvalifiseringsreglene bidro vesentlig til etableringen av de mange nye selskapene som siden har gjort det så godt innen oljeleting og gitt norsk sokkel nytt liv. p Dette bildet ble tatt få måneder før Gunnar Berge sluttet i Oljedirektoratet etter ca 10 år. En bearbeidet versjon ble brukt på forsiden av Norsk Sokkel nr , der hovedtema var fusjonen mellom Statoil og Hydro. Det er ODs jobb å bidra til å forsterke de positive konsekvensene og dempe de negative, sa den avtroppende oljedirektøren. Foto: Emile Ashley 16 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 17

11 AV ARNT EVEN BØE OLJEDIREKTØRENE OD revolusjonerte sikkerheten FREDRIK HAGEMANN MENER DIREKTORATET BLIR OVERSETT I OLJEHISTORIEN -Det som er litt leit, sier Fredrik Hagemann og bruker et sekund eller to for å formulere budskapet han nå skal framføre. Oljedirektoratets sjef gjennom de første 24 årene bruker aldri sterke ord eller dramatiske virkemidler. Men når han nå skal oppsummere sin tid i OD og fortelle om noe som er litt leit, er det all mulig grunn til å lytte. Krassere enn det kommer han neppe til å bli sitert. -Det som er litt leit, synes jeg, er at Oljedirektoratets mange positive bidrag ikke blir nevnt når oljehistorien skrives og fortelles. Typisk i så måte var den ellers så utmerkede serien om norsk oljehistorie som gikk på NRK. Der var det mye interessant, ikke minst om Statoil, men ikke ett ord om Oljedirektoratet som jeg vil påstå spilte en minst like viktig rolle i disse første årene, sier Hagemann. Selvfølgelig ble det i serien fokusert på ulykkene og de negative sidene ved oljå, skulle bare mangle. Alexander Kielland - havariet i 1980, da 123 mennesker mistet livet og utblåsningen på Bravo-platfformen på Ekofisk i 1977, var hver på sin måte tragiske hendelser som aldri vil eller skal gå i glemmeboken. Begge bidro til økt forståelse for at sikkerheten må gå foran alt, i vissheten om at selv det utenkelige kan skje. Men Fredrik Hagemann ønsker en mer balansert framstilling av historien. -Faktum er at oljebransjen, med Oljedirektoratet i spissen, har revolusjonert sikkerheten offshore. Ikke bare for oljeansatte, men for alle som ferdes på havet. Før plattformene kom, hadde fiskere og sjøfolk en mye farligere arbeidsplass enn nå. Det beste som kunne oppdrives var flytevester av kork. Nå har oljevirksomheten med sine flytedresser, avanserte livbåter og redningsflåter, standbyskip og helikoptere, medvirket til kvantesprang på sikkerhetsområdet. FØRST UTE Offshoretekningen rundt HMS er overført til industrien på land og har utvilsomt løftet nivået også der betraktelig. OD og norsk sokkel var også historisk tidlig ute med det såkalte egenkontroll-prinsippet. Det går ut på at myndighetene ikke kan eller skal kontrollere skruer eller muttere, men overlate til operatørselskapene å dokumentere at sikkerhetsoppleggene og -rutinene er i samsvar med våre krav. Dette prinsippet var OD først med i Norge, og nå brer det seg over kloden. At dette ikke er interessant når historien skal fortelles, er litt leit, synes jeg. Fortsatt uten å slå i bordet forteller Hagemann oppgitt om alle dem som er opptatt av å problematisere og mistenkeliggjøre oljenæringen. For eksempel da han en gang, som redaksjonell konsulent for et bokverk om oljevirksomheten, ble forelagt en teori som gikk ut på at oljeselskapene med overlegg startet med å bore 33 tørre brønner på norsk sokkel: De ville presse fram bedre rammebetingelser for fortsettelsen. Litt leit, det og. Fredrik Hagemann er ikke så alvorlig som han kan høres ut, så langt. Han ler mye og skyter stadig inn anekdoter og historier som ikke egner seg på trykk. Som i oljås barndom, da miljøkonflikter var nærmest ukjente, men fiskerne protesterte heftig mot de seismiske undersøkelsene som de mente skremte fisken. Og det hadde de jo helt rett i, medgir Hagemann i dag. Vi brukte jo dynamitt. Men det hjalp godt da vi startet med opprydding på havbunnen fordi trålerne klagde på at oljeskrot ødela for dem. Mesteparten av det vi fant viste seg å være fra fiskerne selv. Ekstra populære ble vi da vi tilbød dem å kjøpe tilbake utstyret for en billig penge. Det gjorde de med stor glede, siden de allerede hadde fått erstatning for utstyret. ANSATT NUMMER 3 Da Fredrik Hagemann ble utnevnt til Oljedirektoratets første sjef i 1972, kom han fra Industridepartementets Oljekontor, arnestedet for de fleste av Norges få første virkelige oljepionerer. Stavanger kjente han godt etter oppveksten som sønn av kommunelegen på Jørpeland. Heller ikke de to som var ansatte før ham, var ukjente. Sekretær Brynhild Meltveit kom også fra Jørpeland. Selv om hun lå i barnevogn da Fredrik dro til Stavanger for å ta artium på Kongsgaard, Fredrik Hagemann hadde startetappen på ODs lag til Holmenkollstafetten i Privat har han alltid vært en ivrig samler av bøker. Hjemme har pensjonisten en av landets største private boksamlinger på nærmere bind. Foto: Emile Ashley 18 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 19

12 OLJEDIREKTØRENE - FAKTUM ER AT OLJEBRANSJEN, MED OLJEDIREKTORATET I SPISSEN, HAR REVOLUSJONERT SIKKERHETEN OFFSHORE. IKKE BARE FOR OLJEANSATTE, MEN FOR ALLE SOM FERDES PÅ HAVET. visste han om sambygdingen. Kontorsjef Bjørn Bratbak kom i likhet med sjefen sjøl fra Oljekontoret. De tre startet Oljedirektoratet på loftet i Tinghuset i Bergelandsgaten. Med en stillingsramme på 40 personer måtte de ut og se etter større lokaler. Dermed endte de i et stort nytt kontorbygg i Lagårdsveien 80. Alt var ledig unntatt butikklokalene Teppelageret leide i første etasje. Den nye statsinstitusjonen leide like godt hele bygget og lot en annen nyetablert statsinstitusjon, Statoil, leie lokalene de ikke trengte selv. Det var altså her Statoil og Arve Johnsen begynte, med overnatting på kontoret i den berømte soveposen og med den enda mer berømte sigarkassen. -Etter hvert som OD økte bemanningen, kastet vi Statoil-folk ut. Til slutt overtok OD alt sammen inkludert Statoils flotte møterom som fikk navnet Arvegodset, minnes Hagemann. Hans første bekymring var om den nyetablerte direktoratet kunne konkurrere med oljeselskapene om de få fagfolkene som den gang fantes. Det var heldigvis en ubegrunnet frykt. Mulighetene for å være med fra begynnelsen og utfordringene ved å få hele norsk sokkel som arbeidsplass, gjorde at Hagemann fikk det A-laget han hadde håpet på og trengte, blant annet flere fra det samme Oljekontoret han selv kom fra. VINN-VINN I tillegg til sikkerhetsoppdraget skulle Oljedirektoratet passe på at oljeselskapene, som får bygsle samfunnets eiendom, forvalter fellesskapets verdier på en best mulig måte. I det arbeidet la Hagemann stor vekt på å samarbeide med næringen og skape tillit. Målet var å dra nytte av selskapenes kompetanse og skape vinn-vinn situasjoner. Det har ført til enorme tilleggsverdier for oljenasjonen. Ikke alle Oljedirektoratets inngrep har vakt like stor begeistring. Hagemann minnes at direktoratet de første årene ble beskyldt for utidig innblanding og ofte bedt om å holde seg unna fordi selskapene selv best visste hva som skulle gjøres og hvordan. Et eksempel på det er vanninjiseringen på Ekofisk. -Phillips hadde ingen forståelse for å bruke milliarder av kroner på et øktutvinningsprosjekt ingen kunne garantere virket. I stedet for å sette hardt mot hardt, gikk vi på de to største partnerne i Ekofisklisensen, Fina og Eni, og fikk dem til å presse operatøren. Den gang som alltid bygde vi på faglige argumenter og fikk etter hvert forståelse for vårt syn. Etter to tester, skattelettelse i form av kortere avskrivningstid og forlengelse av lisensperioden, gikk også Phillips inn for prosjektet som har økt utvinningen dramatisk og tilført både selskapene og samfunnet utallige milliarder i tilleggsverdier, sier pensjonisten Fredrik Hagemann som ikke kunne la være å smile da Phillips i år 2000 fikk Oljedirektoratets pris for økt utvinning nettopp for vanninjiseringen på Ekofisk. Troll Olje var også ifølge Hagemann et godt eksempel på at OD blandet seg inn i forhold der selskapene selv visste best. Shell, som fant det enorme gassfeltet, ville bygge det ut raskt uten å ta hensyn til oljen. Vi sto hardt på at vi ikke ville godkjenne noen utbyggingsplaner for gassen, før mulighetene for å produsere oljen i de tynne lagene var klarlagt. Takket være ny teknologi for boring av horisontale brønner, ble gassfeltet Troll et av de mestproduserende oljefeltene på norsk sokkel. OPPSIKTSVEKKENDE RESULTATER I hverdagen foregikk ODs arbeid for stadig økt utvinning mer i det stille, i form av felles forskningsprosjekter. Utgangspunktet var at ingen hadde mer å vinne på mer olje enn staten, sokkelens grunneier og største investor. ODs erfaringer var at de konkurrerende selskapene var svært skeptiske til samarbeid fordi de fryktet det kunne misbrukes av samarbeidspartnerne. Når OD hadde regien, ble denne skepsisen erstattet av tillit og åpenhet. De ulike samarbeidsprosjektene har gitt oppsiktvekkende resultater, men er ikke spesielt interessante utad fordi de ikke inneholder noen konflikter. I Fredrik Hagemanns sjefstid ble OD beskyldt for å ha forfattet to av norsk oljehistories dyreste brev. Det første var da direktoratet i november 1976 sa nei til bygging av Statfjord B-plattformen som en kopi av Statfjord A. Direktoratet mente at A var som en primus og ville egentlig ha boligkvarteret på en separat plattform av sikkerhetshensyn. Motstanden var massiv. Mobil fryktet selskapets skulle bli tvunget til todelte løsninger også andre steder i verden, mens Statoils viseadministrerende direktør Henrik Ager-Hansen anklaget Hagemann for å ha skrevet verdens dyreste brev der hvert ord representerte ekstrakostnader på 25 millioner kroner. Løsningen ble en plattform, men med bedre skiller mellom bolig- og prosessdel. FREDRIK HAGEMANN (født 4. mars 1929) er utdannet geolog. Fra jobbet han ved Norges geologiske undersøkelse før han begynte på Industridepartementets oljekontor. Der var han til 1972 da han ble ansatt som direktør i det nyetablerte Oljedirektoratet. Hagemann gikk av i 1996 da Gunnar Berge overtok sjefsstolen. 20 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 21

13 OLJEDIREKTØRENE Det førte til en utsettelse av byggingen på ett år. Direktoratet ble utsatt for hardt press fra alle kanter, ikke minst fordi verftene langs kysten var i akutt mangel på nye oppdrag. Mediene, politikere, tillitsvalgte og bedriftsledere forlangte omgjørelse av vedtaket. Noen mente til og med at Fredrik Hagemann måtte mentalundersøkes. Men OD sto på sitt. -Vedtaket var forankret i styret hvor styreleder Gunnar Hellesen ga oss full oppbakking. Departementet klagde litt over at de ikke var informert om brevet i forkant, men la selvfølgelig ikke press på oss. Om departementet hadde grepet inn, måtte det ha overtatt ansvaret på et område der vi hadde kompetansen. Dette var en avgjørelse OD hadde alle fullmakter til å ta. I ettertid har Statoil og partnerne kunnet glede seg over at B-plattformens design er mye bedre tilpasset de modifikasjonene som måtte foretas enn A-plattformen. Tragedien på Piper Alpha i britisk sektor i 1988, der 167 mennesker mistet livet, viste dessuten at vi hadde rett når vi krevde bedre sikring av B-plattformen. -PHILLIPS HADDE INGEN FORSTÅELSE FOR Å BRUKE MILLIARDER AV KRONER PÅ ET ØKT-UTVINNINGS- PROSJEKT INGEN KUNNE GARANTERE VIRKET. BØRSSJOKKET Også brevet (Varsel om pålegg) som bebudet stenging av Ekofisk-installasjonene på grunn av manglende vedlikehold vakte oppsikt. Det gikk kort og godt ut på at de gamle installasjonene ville bli stengt innen få år. Dette brevet la grunnlaget for byggingen av Ekofisk II i Vedtaket vårt var både riktig og viktig, men timingen var vel ikke den beste, minnes Hagemann med et smil. Varselet ble sendt ut rett i forkant av det prestisjefulle Sanderstølseminaret der norske og internasjonale oljetopper møttes årlig. -Jeg var ikke før kommet i hus, før Phillips toppsjef, Pete Silas, kom bort til meg. Han er en høy og kraftig kar, og det vakte nok litt oppsikt da han opphisset fortalte meg at verdien av Phillips umiddelbart sank med 4,5 milliarder kroner på New York-børsen da brevet ble kjent, smiler Fredrik Hagemann. -Når vi grep inn på denne måten, var det alltid ut fra velbegrunnede faglige argumenter. Jeg må nok innrømme at vi de første årene ikke var like sikre på oss selv når det gjaldt å sette makt bak kravene. Jeg har mange ganger lurt på hva som hadde skjedd med oljen i gassfeltet Frigg om vi den gang hadde satt foten ned for gassen, slik vi senere gjorde på Troll. OD var også tidlig ute, med Sigurd Heiberg i spissen, og advarte mot innsynkingen på Ekofisk. Men den gang var vi for unge til å tørre å utfordre Phillips internasjonale ekspertise. PRIS OG ROS Forholdet til Olje- og energidepartementet beskrives kanskje best i et brev departementet sendte etter at OD i 1993 vant Statskonsults og Arbeidsforskningsinstituttets pris for vellykket statlig virksomhet. Der sier departementet seg enig i juryens begrunnelse hvor det blant annet heter at OD har maktet å få oljeselskapene inn i et riktig spor. Det vil si at selskapene i sin virksomhet veier kortsiktig fortjeneste opp imot langsiktige økonomiske hensyn samtidig som det holder en høy sikkerhetsstandard. Direktoratet berømmes også for å ha funnet en god balansegang mellom positive og restriktive virkemidler og for at det legger vekt på høy faglig kvalitet og likebehandling i sin omgang med selskapene. For egen regning framhever departementet det gode rådgivningsarbeidet direktoratet utfører for departementet. Brevet er underskrevet av departementsråd Karl-Edwin Manshaus og ekspedisjonssjef Tore Sandvold.. I likhet med sine etterfølgere i sjefstolen i OD, beklager Fredrik Hagemann delingen av Oljedirektoratet i Da ble sikkerhetsdelen skilt ut i Petroleumstilsynet, mens Oljedirektoratet konsentrerer seg om ressursforvaltningen. -Delingen var et betydelig feilgrep som jeg beklager sterkt. I min tid avverget jeg to splittelsesforsøk. Første gang endte det med at Oljedirektoratet, som lå under Olje- og energidepartementet, skulle rapportere til Kommunal- og arbeidsdepartementet i sikkerhetsspørsmål. Jeg fikk med andre ord to sjefer. En ordning som i teorien ikke akkurat er etter bøkene, men som i praksis fungerte godt. Jeg hørte i alle fall aldri noen klager som bunnet i denne todelingen. Også ved en senere anledning kom bukken-og-havresekken innvendingen opp. Vi argumenterte sterkt for fordelene ved å se både ressurs- og sikkerhetsspørsmål under ett. I vurderingene om hvor boret skal gå, kan det oppstå en konflikt mellom hensynet til mer olje og risikoen for uhell. Da vi var samlet, var det aldri tvil om at sikkerheten gikk foran alt. Men i de fleste tilfellene dreier det seg om å vurdere hensyn opp mot hverandre. Min overbevisning er at de beste resultatene kommer når disse vurderingene gjøres under ett og ikke av to ulike etater. Jeg merket meg dessuten at det i Stortingsmeldingen fra arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman ikke ble vist til et eneste eksempel på at samlivet hadde vært uheldig. Det er ikke leit, synes jeg. p trollet - 22 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 23

14 AV ARNT EVEN BØE OLJETROLLET INGEN OVER INGEN VED SIDEN: Trollet som ble temmet Oljen har gjort gassfeltet Troll til sokkelens kjempe, større enn nummer to og tre, Ekofisk og Statfjord, til sammen. Utvinningen av olje fra de tynne lagene i Trollfeltet er en av norsk sokkels største suksesshistorier, ikke bare teknologisk men også innen ressursforvaltning og for verdiskapingen på sokkelen. Oljedirektoratet (OD) har spilt en avgjørende rolle i denne prosessen, og gjør det fortsatt. Historien om det som skulle bli Norges desidert største olje- og gassfelt begynte i august 1979, da boret fra Borgny Dolphin traff det som geologene lenge hadde betegnet som en stor flat flekk, en geologisk formasjon som kunne inneholde mye olje og eller gass. Formasjonen var på ingen måte ukjent, men de fleste selskapene fant havdypet på meter for utfordrende. Det gjorde ikke Shell, som fikk operatørskapet i blokk 31/2 i fjerde konsesjonsrunde i Selskapet hadde 35 prosent av eierandelene, partnerne var Statoil (50 prosent), Conoco (5), Superior Oil (5) og Hydro (5). Belønningen for den dristige satsingen kom raskt. Allerede 5. september 1979 kunne OD sende ut en pressemelding som bekreftet at det var funnet et gassfelt med betydelige reserver, og som etter alt å dømme strakk seg inn i naboblokkene 31/3, 31/5 og 31/6 med betydelige reserver også her. Etter hvert kunne partnerskapet slå fast at det var avdekket et gassfunn i verdensklasse, kanskje 10 ganger så stort som Frigg. Ingen tenkte den gang at de tynne, nærmest utilgjengelige oljelagene i et av verdens største gassfelt til havs, også skulle gjøre Troll til et av Norges største oljefelt. Men det var det som skjedde etter harde tautrekkinger både i og utenfor lisensen. Uten et standhaftig OD hadde nasjonen gått glipp av enorme inntekter fra Troll-oljen. I den første utbyggingsplanen som ble lagt fram, ble oljen vurdert som ulønnsom. I dag er de utvinnbare oljereservene i Troll anslått til 1,6 milliarder fat, noe som gir en utvinningsgrad på 40 prosent. Norges desidert største gassfelt var sokkelens største oljeprodusent i fem år på rad, fra 2000 til Trollfeltet inneholder over dobbelt så mye utvinnbar olje og gass som nummer to og tre (Ekofisk og Statfjord). Som om ikke det var nok, har Statoil ambisjoner om å øke oljeutvinningen med ytterligere 500 millioner fat, til 2,1 milliarder. Det styrker Trolls posisjon som landets i særklasse største oljeog gassfelt ytterligere. Det er denne nesten utrolige historien vi nå skal fortelle, i anledning ODs 40-årsmarkering: For det var gass det dreide seg om. Troll ble funnet under den kalde krigen, i et Europa som hungret etter mer vennligsinnet energi. Russerne sto klar til å øke sin gasseksport, til stor bekymring for Vesten og spesielt USA, der president Ronald Reagan engasjerte seg for å få Troll i produksjon så raskt som mulig for å dempe europeernes avhengighet av kommunistene. Reagans hastverk fant ikke gehør hos norske myndigheter, som raskt skjønte at det ville ta mye tid og krefter å planlegge utviklingen av det enorme feltet. Da Shell la de første utbyggingsplanene for Troll tidlig på 80-tallet, var forutsetningen at gassen skulle produseres uten å ta hensyn til oljen, som ikke ble vurdert som lønnsom. Og det så raskt som overhodet mulig. Den viktigste begrunnelsen for bare å satse på gassen, var at oljen lå i så tynne lag at det ifølge selskapene i lisensen måtte utvikles ny boreteknologi for å utvinne større Troll A- plattformen er det største byggverk som noen gang er flyttet på. Her blir plattformen slept fra Vats i Ryfylke, der dekket og understellet ble koblet sammen, og ut til Trollfeltet i Nordsjøen. 24 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 25

15 OLJETROLLET mengder av den. Det hadde de ikke tid til å vente på. Selgerne av gassen måtte posisjonere seg i markedet så raskt som mulig. OD skjønte snart at Troll kunne bli det norske Groningen, at feltet kunne gå inn i rollen som garantist, slik at assosiert gass og gassen fra mindre norske gassfelt som ellers ikke ville nådd opp, kunne selges. Når det gjaldt oljen, slo direktoratet tidlig fast at Forekomstens utbredelse tilsier at eventuelt tilstedeværende oljereserver kan være store. Så store at oljesonene måtte kartlegges. TROLL-TEAM Dette var bakgrunnen for at OD i 1981/82 opprettet en egen tverrfaglig gruppe som skulle følge Trollfeltet. Et slikt spesialteam var noe helt nytt i OD. Ressursdirektør Faoruk Al-Kasim ba overingeniør Ole Svein Krakstad om å lede teamet som skulle rapportere direkte til ham. Krakstad fikk ta med seg de han mente egnet seg best. Fagfolkene skulle dekke hele verdikjeden, fra geofysikk til økonomi. Etter hvert ble stadig flere OD-medarbeidere involvert, og teamet trengte mer plass. Med-arbeiderne fikk tilhold i et kontorlandskap i en tidligere teppebutikk i første etasje i ODs lokaler i Lagårdsveien 80. Utgangspunktet for arbeidet var å unngå at Troll ble et nytt Frigg. Før Troll-funnet var nemlig Frigg det største gassfeltet på norsk sokkel. Også der var det olje, faktisk i tykkere lag enn på deler av Troll. Den 7-10 meter tykke oljesonen på Frigg var i realiteten et stort oljefelt. Men da Frigg ble satt i produksjon i 1977, var det uaktuelt å utvinne oljen. Med den teknologien som da var kjent i Norge, måtte det bores flere hundre produksjonshull for å få oljen ut. Når gassen forsvant, minket trykket i reservoaret, slik at Frigg-oljen ble skjøvet opp i gasslaget og gikk tapt en gang for alle. For Oljedirektoratets Troll-team var den overordnede oppgaven å få belyst hvilke muligheter som fantes, for å få opp olje fra gassfeltet Troll. Det var tross alt snakk om milliarder av fat. Strategien var å bygge opp egen ekspertise og spisskompetanse på alle fagområder. Kompetansen i teamet skulle på alle måter være på samme nivå som i oljeselskapene, minst. Fra første dag møtte direktoratets oljeambisjoner motstand fra de involverte oljeselskapene. Oljen ble i beste fall betraktet som et biprodukt som kunne forsinke salget av gassen. Selskapene mente at tidlig gassproduksjon ikke var noe problem, og de forlangte dokumentasjon for ODs påstand om at det ville gå på bekostning av oljen. Shell hadde tidlig klar sitt eget navn på det lovende gassfunnet: Kamskjell. Ulempen for Shell var imidlertid at gassen strakte seg langt inn i naboblokkene i øst som ikke var tildelt ennå. Det var samtidig klart at utbyggingen ville bli tidenes største på norsk sokkel, noe som førte til stor interesse for de tre tilstøtende blokkene blant de fleste oljeselskapene. På den tiden var det fortsatt både lovlig og vanlig for norske myndigheter å premiere nasjonalitet. Den unge ambisiøse oljenasjonen hadde siden produksjonen startet på Ekofiskfeltet et drøyt tiår tidligere, rukket å etablere tre norske oljeselskap. Derfor var det ingen bombe da Brundtland-regjeringen (Ap) i sin stortingsmelding om Troll foreslo å tildele de tre naboblokkene etter samme mønster som den såkalte Gullblokken Gullfaks: Helstatlige Statoil skulle få 85 prosent, halvstatlige Hydro 9 og det private Saga 6 prosent. Statoil skulle være eneste operatør. Arbeiderpartiet ville opprinnelig gi Statoil 100 prosent eierandel i alle de tre blokkene etter at selskapets sjef Arve Johnsen hadde pekt på kjempefeltets strategiske betydning for norsk gassalg. De innså imidlertid at det var politisk umulig. POSISJONERING Da Willoch-regjeringen overtok for Brundtlands etter stortingsvalget høsten 1981, trakk de tilbake stortingsmeldingen om Troll. Statoil fryktet at regjeringen ville svekke selskapets posisjon som operatør, og iverksatte heftig lobbyvirksomhet. Sommeren 1982 gikk imidlertid Willoch-regjeringen inn for samme eierfordeling som foreslått av Brundtlandregjeringen. Samtidig bestemte den nye regjeringen at også Hydro skulle ha operatøroppgaver. At private Saga ikke ble tilgodesett av Høyre-regjeringen vakte harme i samarbeidspartiene på Stortinget. Etter omfattende og dramatiske politiske drakamper, fikk også Saga en operatøroppgave. Våren 1983 ble tildelingen av de tre ledige Troll-blokkene enstemmig vedtatt i Stortingets industrikomte. Ole Svein Krakstad fulgte Troll tett fra 1981 til han sluttet i i OD i 1985 da Tore Bjordal overtok stafettpinnen. Han forlot Troll-teamet i Leif Hinderaker kom inn fra år 2000 og overtok etter hvert som leder. Torgunn Kvervavik Sheridan er i dag koordinator for teamet, eller laget som det nå heter i ODs organisasjonsterminologi. Tomas Mørch ble i 2011 Oljedirektoratets områdedirektør for Nordlige Nordsjøen, som inkluderer Troll. Disse fem er de fremste kildene i beskrivelsen av ODs rolle i spillet om Troll-oljen. Konfrontasjonene mellom OD og selskapene gjaldt i de aller fleste sakene utbygging av Shells Trollblokk i vest, hvor 1/3 av gassen i feltet lå, sammen med nesten all utvinnbar olje. ODs dilemma var at jo mer gass som ble tillatt tatt ut av denne delen av feltet, jo vanskeligere ville det bli å produsere oljen. Dermed kolliderte Shells ambisjoner om rask gassutbygging med ODs ønsker om å utvinne mest mulig av oljen. En testboring i den tynne oljesonen i 1980 hadde bekreftet at det var mulig å produsere oljen. En ny test i de tykkere oljesonene året etter økte optimismen. Selv om Shell var operatør for den delen av Troll der oljen skulle være mest tilgjengelig, dempet ikke det iveren etter å få gassen i produksjon. Selskapet kom etter hvert OD i møte og sa de kunne produsere olje og gass fra samme plattform, men olje bare fra de tykkeste sonene. Det var ikke godt nok for Troll-teamet som mente å kunne dokumentere at det etter all sannsynlighet var kontakt mellom reservoarene i Troll vest og Troll øst. I 1984 ble det bevilget fem millioner kroner til reservoarstudier for å dokumentere at gassuttak i vest ville ødelegge for oljeproduksjonen. Pengene skulle brukes til eksterne studier, primært innenfor reservoarsimulering. OD bidro med personell og egne midler. Bevilgningen sa sitt om det alvoret myndighetene la i saken. ULØNNSOMT I juni 1984 ga OD alle de fire Troll-operatørene, Shell, Statoil, Hydro og Saga, i oppdrag å redegjøre for status og videre planer for Troll-oljen, både i de tynne og tykke oljelagene. Shell konkluderte med at oljen i de tynne lagene var ulønnsom. Oljen i de tykkere lagene i oljeprovinsen ble verdsatt til litt over 0. Selskapet hevdet at selv gassutvinningen bare så vidt var lønnsom, og de holdt fast ved sine planer om at gassproduksjonen fra blokken i vest. Oljen i denne delen av feltet kunne regnes som et et biprodukt og kunne produseres ved hjelp av noen få vertikale brønner i den tykke oljesonen, selv om dette ikke ville være økonomisk forsvarlig, ifølge Shell. Saga mente at det ville bli vanskelig å treffe oljesonene og konkluderte med at oljen var uinteressant. Hydro viste i sitt svar til lave produksjonsrater og så heller ingen penger i oljen da, men de hadde større tro på teknologiutvikling og levnet oljen en liten sjanse i framtiden. Statoils vurderinger var mest positive. Selskapet konkluderte med at også oljen i de tynne lagene kunne bli lønnsom, men at avkastningen ville ligge langt under selskapets normale krav for utbyggingsprosjekter. Selv om Statoil var mest optimistisk, holdt selskapet likevel lav profil innad i lisensen. I Per Lars Tonstads bok om Farouk Al-Kasim heter det blant annet at Statoil måtte være lojale overfor resten av gruppen og delte traust deres syn, samtidig som de uttrykte forståelse for statens krav. Selv om ingen av de fire operatørene var direkte sultne på oljen, ble konklusjonen at Shell og Saga var ute, mens både Statoil og Hydro kunne være operatørkandidater ved en oljeutbygging på Troll. Oljeproduksjonen kom i gang på Troll B- plattformen 19. september Troll var i årene det mestproduserende oljefeltet på norsk sokkel. Foto:Statoil 26 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 27

16 OLJETROLLET Da OD gikk gjennom dokumentasjonen de fire hadde brukt i sine beregninger, viste det seg at alle selskapene hadde lagt inn en svært lav oljeproduksjon. I motsetning til Trollteamet, hadde ikke operatørene tro på at løsningen for Troll-oljen lå i boring av horisontale brønner. De viste til at utvikling av den nødvendige tekologien ville være både tidog ressurskrevende, noe som kunne forsinke Troll-gassen og svekke selskapenes kamp om andeler i et marked som var på selgernes side. Høy risiko var et annet argument. Alle operatørene på Troll var skeptiske til boring av horisontale brønner. Blant annet ble det argumentert med manglende lønnsomhet. Simuleringsresultater viste imidlertid at horisontal boring kunne mer enn femdoble oljeproduksjonen. I ettertid kommenterer Tore Bjordal denne delen av drakampen mellom OD og selskapene slik: Oljeindustrien har gjentatte ganger bevist at den ikke er den mest vitenskapelige i historien. OD så med økende bekymring på det de oppfattet som fire parallelle kappløp for utbyggingen av det som var ett felt. Både Shell, Statoil, Hydro og Saga skaffet seg omfangsrike avhandlinger som beskrev hvordan de ville løse oppgavene hver for seg. Tore Bjordal oppbevarte alle ODs kopier og fikk raskt ord på seg for å ha direktoratets mest fullstappede og rotete kontor. Etter hvert oppdaget Troll-teamet at mange av utredningene og rapportene kom fra de samme konsulentselskapene, og at de var svært like. Den største forskjellen var navnet på oppdragsgiverne. OD fant denne type dobbeltarbeid meningsløst og var dessuten bekymret for at de fire operatørene hver for seg skulle bruke store pengesummer på utredninger som ikke tok hensyn til en helhetlig ressursforvaltning. For direktoratet var en blokkvis feltutbygging i regi av ulike operatører definitivt det verste scenariet. Direktoratets klare mål var at Troll-utbyggingen skulle skje etter en samlet vurdering av ressursene i feltet. Spørsmålet var hvordan myndighetene skulle forankre denne ambisjonen. SAMORDNING Dette var før Petroleumslovens tid, men leder for Troll-teamet, Ole Svein Krakstad, fant svaret i Midlertidige forskrifter for forsvarlig utnyttelse av petroleumsforekomster. Der sto det i 1 svart på hvitt at myndighetene kunne kreve samordning av blokker dersom det var kommunikasjon i vannsonen, altså dersom produksjon et sted kunne få konsekvenser et annet. Etter å ha fått de nødvendige juridiske avklaringer, hadde OD ryggdekning for å utstede et pålegg om at de fire oljeselskapene måtte samordne seg på eiersiden. Det resulterte i et nesten historisk brev som ble sendt til de fire operatørene 9. februar 1984 med krav om samordning, eller unitisering. I brevet slo OD fast at det er trykkommunikasjon mellom hovedstrukturen i utvinningstillatelse 054 og 085, og at feltet er å betrakte som ett reservoar. Utbyggingen i begge strukturer må derfor ta hensyn til dette. De fire Troll-blokkene skulle slås sammen til en utbyggingstillatelse hvor eierandelenes størrelse reflekterte hvert selskaps andel av totalen. -Dette brevet var en av de viktigste enkelthendelsene i kampen for Troll-oljen. Uten ODs krav om samordning, ville Shell startet produksjon på sine premisser. Da ville oljen vært tapt for alltid, slår Ole Svein Krakstad fast i dag. Høsten 1985 var unitiseringen en realitet. For å unngå at selskapene valgte billige og kortsiktige løsninger, ble lisenstiden for Troll, som gikk ut i 2015 og 2019, utvidet til 2030 for det samordnede feltet. Slik imøtekom myndighetene selskapenes frykt for at mye av gassen skulle være igjen i feltet når lisensperiodene utløp. Forlengelsen skulle også dempe selskapenes utålmodighet med oljen. Unitiseringen løste mange problemer på Troll, men skapte også nye, fordi Troll besto av de to områdene Troll Øst og Troll Vest. Begge steder var det oljelag under gasslagene, men alle var enige om at de oljeførende lagene i øst var for tynne. Det hadde ingen hensikt å prøve å produsere olje fra kolonner som ikke var tykkere enn 0-4 meter. Selv olje kan koste mer enn den smaker. I Troll Vest var situasjonen en helt annen. Denne delen av feltet ble i praksis delt i to, i en gassprovins og en oljeprovins. Gassprovinsen inneholdt rundt en tredjedel av all gassen i Troll-feltet, pluss ganske mye olje. Den lå i tykkere lag enn i øst, men meter ga ikke oljeborerne stort slingringsmonn. Utstrekningen av oljen i gassprovinsen var til gjengjeld mange ganger større enn i oljeprovinsen, som totalt inneholdt mye mindre olje. De tynne oljelagene i gassprovinsen kunne selvfølgelig ikke avskrives, men første skritt måtte uansett bli tatt i oljeprovinsen. Den innholdt relativt små mengder gass, men olje i meter tykke kolonner. De tilstedeværende oljevolumene i vest var på over 3,6 milliarder fat (570 millioner kubikkmeter), altså formidable mengder som OD ikke var villig til å avskrive uten kamp. Spørsmålet var fortsatt hvor mye som eventuelt kunne utvinnes og ikke minst hva kostnadene ville bli. HORISONTALE BRØNNER OD mente at det bare var en løsning for produksjon av Troll-oljen: Lange horisontale brønner. Selskapene var fortsatt avvisende til at denne teknologien var moden nok, men OD ga seg ikke. Direktoratet hadde i desember 1987 blant annet tilskyndet Hydro å bore to tilnærmet horisontale brønner i de 27 meter tykke oljelagene i det som ble Oseberg Sør. Troll-selskapene holdt imidlertid på at de tynne og utstrakte oljekolonnene i Troll representerte nye teknologiske utfordringer, dette gjaldt både treffsikkerhet og muligheten til å bore lange stabile borebaner. Shell var ifølge Tore Bjordal blant de selskapene som sterkest hevdet at det var for risikabelt å satse på utvikling av ny teknologi. Selskapet viste blant annet til at utbyggingsprosjektet allerede forutsatte å bryte teknologiske barrierer med dypt vann og tøffe værforhold. ODs Troll-team undersøkte imidlertid hva som var gjort andre steder på kloden, og fant ut at Shell og de internasjonale oljeselskapene i Troll-lisensen var påfallende dårlig orientert. Ved hjelp av relativt enkle søkemetoder kunne OD konstatere at det allerede var boret mange horisontale brønner rundt omkring i verden. TOGI Midt oppi selskapenes posisjonering og kampen mellom olje og gass, kom planene om å injisere gass fra Troll i Hydros Osebergfelt for å øke oljeproduksjonen der. Når OD ivret for TOGI (Troll Oseberg gass injeksjon) var det ikke bare av ressurshensyn, men også fordi erfaringene med flerfasetransport av olje, gass og vann over så store avstander ville kunne komme til nytte på Troll. Hydro fikk operatørskap for utbygging og drift av undervannsinnretningen som skulle produsere Trollgass til Oseberg. Problemet var bare at flertallet i Trolllisensen (Shell, Statoil, Mobil og Conoco) gikk mot TOGI. Dermed kunne de blokkere hele prosjektet. Franske Elf og Total bekreftet de gode historiske franske relasjonene med Hydro og støttet TOGI. Det var da Statoil-ledelsen fikk ett av sine Slepet av Troll A var et spektakulært skue. Shell laget en film om byggingen og slepet av plattformen, og den ble blant annet vist på TV i USA. Etter visningen fikk Norsk Oljemuseum i Stavanger flere henvendelser fra imponerte amerikanere som hadde sett filmen og gjerne ville kjøpe den. Foto:Statoil 28 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 29

17 OLJETROLLET Troll Toppreservoarkart i 3D med brønnbaner (alle produksjonsbrønner på Troll I)og plassering av de tre plattformene. Her er brønnbaner som går under toppen av reservoaret synliggjort ved å gjøre toppreservoar delvis gjennomsiktig. sket at Statoil og Hydro skulle ha likeverdige oppgaver på Troll, og de hadde bedt Statoil velge mellom gasstransporten og operatørskapet på oljen. Norsk Hydro var tidligere premiert med ansvar for diamantblokken, Visund, men den første brønnen der var tørr. Hydro-organisasjonen satt altså med ledig kapasitet og gjorde seg sine forhåpninger. Det er en viss uenighet om hvor lystne Statoil og Hydro var på operatørskapet for oljen i Troll. I OD var oppfatningen at det i begge selskapene var mange som fortsatt hevdet at Troll først og fremst dreide seg om gass, og at oljen egentlig var et blindspor. I det kompliserte spillet om Troll-verdiene gjorde alle selskap mange taktiske manøvrer, men både Statoil og Hydro var utvilsomt interessert i operatørskap for oljen dersom det var uomtvistelig at den skulle utvinnes separat. I et brev til Olje- og energidepartementet i januar 1986 påpekte Hydro Stortingets forutsetning om jevnbyrdig fordeling av oppgaver mellom Statoil og Norsk Hydro ikke kunne la seg gjennomføre med Shell som utbyggingsoperatør i øst. Brevet ble avsluttet slik: En begrensning av Shell/Statoils operatøroppgaver til første gassplattform åpner muligheter for engasjement fra Norsk Hydro i utbygging av transportsystem og eventuelt oljeproduksjon. Med Ap i regjeringsposisjon steg Statoils håp om operatørskap for Troll-oljen. Arne Øien var fortsatt olje- og energiminister. Nok en gang måtte han velge mellom det hel- og det halvstatlige oljeselskapet. Som på TOGI, tok Øien, overraskende nok for mange, Hydros side. Proposisjonen som ga Hydro operatørskapet for en eventuell utbygging av oljen i Troll Vest ble vedtatt i Stortinget i desember Ni dager senere ble samordningsavtalen formelt godkjent. Begge deler passet til ODs strategi om å få Troll-oljen i produksjon. Troll-teamet kunne endelig konstatere at det var lys i enden av tunnelen. ERKERIVALENE Med Hydro i førersetet for oljen var den velkjente kappestriden mellom sokkelens erkerivaler satt inn i en ny og krevende setting. Statoil og Hydro hadde så langt utfordret hverandre både strategisk og teknologisk som operatør og partner i ulike felt. Nå var de begge operatører i en og samme utvinningstillatelse. Statoil skulle produsere gassen og Hydro oljen fra det som kunne bli Norges største olje- og gassfelt. Det er grunn til å anta at Hydro var et optimalt valg for oljen, nettopp fordi Statoil var motparten og skulle produsere gassen. Høy skattesats (78 prosent), og dermed gode avskrivningsmuligheter, gjorde norsk sokkel til klodens ledende oljeteknologiske laboratorium. Den tradisjonelle rivaliseringen mellom Statoil og Hydro bidro også til at Norge posisjonerte seg som den mest nyskapende og kreative oljeprovinsen i verden. Heller ikke Hydro hadde i starten tro på at Troll-oljen skulle bli spesiell lønnsom, men gikk inn for oppgaven for fullt fordi den innebar så mange interessante teknologiske utviklingsmuligheter. Både på Oseberg og TOGI (Troll Oseberg gass injeksjon) hadde Hydro vist stor interesse for å ta i bruk nye løsninger. I Troll-samarbeidet hadde selskapet imidlertid ikke så mye mer å legge i vektskålen enn den tyngden det representerte å ha OD og departementet i ryggen. En sentral årsak til den vedvarende motstanden mot å satse på Troll-oljen var og er at selskapene legger til grunn nåverdiberegninger når de skal styre investeringene sine mot de mest lønnsomme prosjektene. På Troll viste beregningene klart at det var mest innbringende å produsere mest mulig gass så raskt som mulig. Skulle selskapene vente på oljen, ville nåverdien reduseres. Olje-operatør Hydros beregninger av nåverdier i Troll-feltet var ikke så ulike de som ble gjort i Shell og Saga. Men som for alle andre, hadde operatørrollen en egenverdi, også for Hydro. Posisjonen i førersetet ga i tillegg til prestisje muligheter for å utvikle egen organisasjon og tiltrekke seg de beste hodene ved å friste med interessante og viktige arbeidsoppgaver. Olje-operatørskapet bidro til å øke Hydros innsats for å gjøre prosjektet mest mulig lønnsomt. Kanskje lå det et sted i bakhodet en antakelse om at suksess med Troll-oljen kunne gi en tilgodelapp i departementet ved nye konsesjonsrunder? THIN OIL ZONES Ifølge en rapport som Econ Analyse utarbeidet for Hydro i 2006 om Troll Olje, tok OD en langt mer aktiv rolle i utviklingen av oljeressursene i Troll-feltet enn i noen andre prosjekt til da på norsk sokkel. Siden selskapene i utvinningstillatelsen fortsatt største politiske sjokk. Det kom fra uventet hold, fra selskapets eier, den norske stat, under en Arbeiderparti-regjering. Forspillet var at Willochs borgerlige koalisjonsregjering ble felt på et kabinettspørsmål i Stortinget 9. mai Det brakte Ap tilbake i regjeringsposisjon, denne gang med Arne Øien som olje- og energiminister. Normalt skulle et slikt skifte være en fordel for Statoil. Overraskelsen var desto større da Øien, i egenskap av Statoils generalforsamling, grep inn og tvang statsoljeselskapet til å stemme for TOGI. Dermed ble det ja-flertall i Trolllisensen, noe som førte til at TOGI ble vedtatt i Stortinget 19. juni Det gikk imidlertid ikke upåaktet hen at en Ap-statsråd overstyrte Statoil til fordel for Hydro, som tradisjonelt hadde sine støttespillere på borgerlig side, spesielt i Høyre. Etter klarsignalet til TOGI, gikk Shell ut i protest og iverksatte tester i Nederland for å bevise at det ikke var mulig å gjennomføre prosjektet. Da disse testene, til Shells store overraskelse, viste at motstanden mot TOGI ikke hadde hold i virkeligheten, skiftet Shell strategi og fikk komme inn i varmen igjen. Hydro gjennomførte prosjektet med stor entusiasme, og det ble en suksess. Prosjektet ga selskapet nyttige erfaringer både med flerfasetransport av gass over store avstander og undervannsproduksjon på dypt vann. Dette ble senere brukt på Troll. GASS FRA ØST Unitiseringen la grunnlaget for utbyggingsplanene som slo fast at Troll skulle bygges ut i tre faser. Første fase var gassen i Troll Øst. Andre fase var utbygging av oljen i Troll Vest og tredje fase var utvinningen av gassen i vest. Tredje fase skulle begynne når den ikke lenger hemmet oljeproduksjonen, anslagsvis rundt år Planen for utbygging av Troll Øst-gassen ble godkjent i desember Den bekreftet at Shell nå gikk inn for at gassproduksjonen skulle starte i øst og at oljen i vest skulle utvinnes på egne premisser. Som en konsekvens av dette måtte gassplattformen som var planlagt for Troll Vest, flyttes til øst. Det gikk problemfritt. Shell skulle være operatør for bygging av den første gassplattformen (Troll A), mens Statoil skulle overta ansvaret når gasseksporten startet. Statoil fikk også ansvaret for salget av Troll-gassen og for bygging av transportsystemet. På grunn av at eierne av Troll viste så stor motvilje mot å prioritere oljeproduksjon fra Troll Vest, kom OD og departementet til at løsningen lå i å få en egen operatør for oljen, et selskap som hadde eller kunne få en annen agenda enn bare gass. Valget sto mellom Statoil og Hydro. Statoil skulle overta driften av Troll A når Shell hadde gjort den ferdig. Den borgerlige koalisjonsregjeringen med Willoch som statsminister og Kåre Kristiansen som olje- og energiminister øn- Norsk Hydro var pionerer innen horisontale brønner på norsk sokkel. De boret for første gang i verden horisontalt fra innretning offshore. På dette bildet er horisontalbrønner fra Trollfeltet lagt over et velkjent motiv fra Manhattan, New York. Illustrasjon: Statoil 30 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 31

18 OLJETROLLET ODs Tore Bjordal har i mange år kjempet en iherdig kamp for oljen i Trollfeltet. Han er fortsatt like engasjert når Troll diskutes. Foto: Emile Ashley ga uttrykk for stor skepsis til horisontale brønner, arrangerte direktoratet i april 1988 et todagers seminar for å få oversikt over hva som rørte seg internasjonalt på dette området, Recovery from thin oil zones. Troll-teamet hadde allerede i 1982 ved simuleringer påvist at horisontale brønner økte produksjonsratene sammenliknet med vertikale. Konklusjonen var at oljen i den tykke oljesonen var lønnsom og oljen i den tynne oljesonen var marginalt lønnsom. OD hadde fulgt opp dette arbeidet med å samle opplysninger om horisontal boring fra hele kloden og inviterte nå alle de aktuelle aktørene for å fortelle rettighetshaverne i Troll om prosjekter og muligheter. Der kom det fram at det i Sovjetunionen allerede på 1930-tallet var boret korte horisontale brønner. På 60-tallet hadde sovjeterne boret vertikale brønner med horisontale forgreninger. Fram til 1980 hadde sovjeterne boret mange flergrens- og horisontale brønner, hovedsakelig i oljesoner under gass soner. Erfaringene tilsa at disse kunne gi inntil 10 ganger så høye produksjonsrater som vanlige brønner og ofte høyere utvinningsgrad. På Essos Snapper-felt utfor Australia var det boret tilnærmet horisontalt i oljelag som bare var 4-8 meter tykke og med overliggende gasskappe. Fra Prudhoe Bay i Alaska kom vitnesbyrd om vellykkede horisontale boringer på opp til 500 meters lengde. Operatøren Arco hevdet å kunne bore horisontalt med et maksimalt avvik på 1-3 meter. Også Elf kunne bidra med liknende erfaringer fra Middelhavet. Troll-teamet undret seg over at Troll-selskapene, som hadde mye større ressurser enn OD, ikke kjente til dette. Seminaret ga ny fart i prosessen som ikke bare skulle gjøre Troll til sokkelens største felt, men som etter hvert skulle revolusjonere oljeboringsteknologien internasjonalt. -Informasjonen som kom fram på dette seminaret, viste tydelig at horisontale brønner ikke var noen teknologisk nyvinning. Det er derfor ikke riktig når det har festet seg et inntrykk av at nettopp Hydro og norsk sokkel var først ute med denne type boringer, sier Ole Svein Krakstad i dag. Da seminaret ble arrangert, var Krakstad ansatt i et konsulentselskap, men han ble likevel invitert fordi han hadde så god kjennskap til temaet fra sin tid i OD. Krakstad hadde dessuten vært ansatt i Hydro, og da ble han brukt som rådgiver i Trollspørsmål. Krakstad ble etter hvert ansatt i Statoil, hvor han i en periode var rådgiver i reservoarvurderinger knyttet til Troll. -Det er mulig at Hydro var først ute med horisontalboring fra flytende plattform, men selskapets største bragd, for å bruke idrettens språk, er at det startet langt bak i feltet men raskt gikk opp i ledelsen. Hydro fortjener derfor all mulig ære for den avanserte oljeproduksjonen som ble videreutviklet på Troll, med lange sidegrensbrønner og reservoarstyring helt i verdenstoppen, sier Krakstad som dette året avsluttet sitt yrkesaktive Det karakteristiske omrisset av Trollfeltet, med Troll Øst og Troll Vest. Illustrasjon: OD liv i OD i Troll-teamet han selv etablerte for over 30 år siden. GJENNOMBRUDDET Seminaret om tynne oljesoner beviste ifølge Troll-teamet at det ikke lenger var noen vei utenom horisontalboring. Derfor kom det ikke så overraskende da Hydro, i et møte i teknisk komité, konkluderte med at det var mulig å nå de horisontale oljelagene i den løse sanden på Troll Vest ved hjelp av såkalt dynamisk boring. I oktober 1988 slo Hydro fast at oljeutvinning med horisontale brønner fra de tykke lagene i vest ville være lønnsomt med oljepriser på dollar fatet. -Hydros konklusjon om dynamisk boring var utilsomt det viktigste tekniske gjennombruddet for Troll-oljen. Men den var ikke berget ennå, forteller Tore Bjordal. For motstanden blant rettighetshaverne var ikke over. Selskapene fryktet fortsatt at de sto foran et eksperiment som ville koste dem dyrt og som ville forsinke inntektene fra gassproduksjonen. Rundt 1990 var olje-motgass-kampen så heftig at ODs infomasjonssjef Jan Hagland gikk ut i media og sa at Troll-striden handlet om å sette nasjonale interesser foran markedets og selskapenes. -Oljedirektoratet vil tale oljens sak, slo han fast og truet med voldgiftsnemd. For å få slutt på spekulasjonene rundt alle tenkelige og utenkelige situasjoner som kunne oppstå, bestemte OD seg for å sette skapet på plass. Troll-teamets leder, Tore Bjordal, allierte seg med ressursdirektør Farouk Al-Kasim og ba om at de to fikk møte i Trolls styringskomite. Der gjorde de det klinkende klart at det ikke ville bli gitt tillatelse til noen gassproduksjon i vest før det var utført langtidstester i både den tykke og den tynne oljesonen. OD har ikke til hensikt å produsere oljen i Troll for enhver pris, men dere trenger ikke gjøre dere noen forhåpninger om at vi vil fravike kravet om langtidstester, slo Al-Kasim fast. Han har i etterkant fortalt om alle de henvendelsene han fikk for å få direktoratet til å endre mening. Det skjedde ikke. Myndighetene holdt på sitt og Hydro kunne gå videre med planleggingen av testboring og -produksjon. Shell hadde lenge trodd at de skulle få flertall i utvinningstillatelsen mot Hydros testplaner, men gikk etter en velvillig innlagt time-out inn for prosjektet, til tross for at hovedkontoret I Nederland i utgangspunktet sa bestemt nei. Styringskomiteens vedtak om oljetesting var dermed enstemmig. BORESUKSESS Selv om ikke så mange skjønte det den gang, var det en stor triumf da Hydro 30. november 1989 meldte at den første ekte horisontalboringen på norsk sokkel var fullført. Boret hadde truffet en 22 meter tykk oljesone 1550 meter under plattformen og fulgt den horisontalt i en lengde på 502 meter, nærmere vannet under enn gassen over. Suksesskriteriet var at boringen hele tiden hadde ligget innenfor slingringsmonnet på pluss/minus tre meter. Dette var den første horisontale brønnen fra en flytende produksjonsinnretning. Internasjonalt representerte denne type boring ingen teknologisk grensesprenging. Triumfen var først og fremst knyttet til nasjonal ressursforvaltning: Troll-oljen kunne ikke lenger neglisjeres eller vurderes som et biprodukt i utviklingen av feltet. Testboringen gledet også på et annet område. Den viste at det var store forekomster av glimmerkrystaller i reservoaret. Disse mikroskopiske mineralflakene ville hemme innstrømmingen av gass og vann under produksjonen av oljen. Det var intet mindre enn utrolig. Nå hadde ikke selskapene noe faglige argumenter igjen, de måtte produsere oljen først, heter det i boka om Al-Kasim. Ikke nok med det. Da det omsider ble enighet om prøveproduksjon, gikk den over alt forventning og utfordret testskipet Petrojarls maksimale produksjonskapasitet. I perioden januar 1990 til mai 1991 testet Hydro både de tykke og tynne oljesonene. Resultatet ble over seks milli-oner fat olje. Inntektene fra oljen gjorde alle spådommer om at testen kunne bli en svært så kostbare affære til skamme: Prosjektet gikk med en halv milliard kroner i overskudd. ODs Trollteam var blant de som gledet seg mest. Et annet resultat av testen var at OD i 1991 økte reserveanslagene for Troll-oljen med over 50 prosent, til over 400 millioner fat (64 millioner kubikkmeter) utvinnbar olje. Oljeoperatøren Hydro var så henrykt etter testingen at selskapet for første gang overgikk OD i sine anslag for feltet. Med dette som utgangspunkt gikk Hydros bore- og reservoarspesialister sammen med leverandørene optimistisk videre i utviklingen av horisontal oljeboring, -produksjon og smarte havbunnsløsninger. Testen fra de meter tynne oljelagene i Troll Vest gassprovins var ikke like positiv som den første testen, men det var uansett klart at utbyggingsplaner som ikke inkluderte oljen aldri ville bli godkjent. Utrolig nok var det fortsatt motstand mot Troll-oljen blant rettighetshaverne. Motargumentene gikk på at testingene var foretatt i de beste prospektene. Ingen hadde garanti for at resultatene ville bli like gode i de mange brønnene som skulle bores andre steder. ODs svar på dette var klart: -Dersom de neste brønnene viser at dere har rett, må dere belage dere på å bore mange nye testbrønner. Vi gir oss ikke før hele oljepotensialet er testet ut. HISTORISK TRIUMF 23. januar 1991 fattet styringskomiteen prinsippvedtaket om å bygge ut oljeprovinsen i Troll Vest. Nå var det ikke lenger noen vei tilbake. Troll-oljen skulle utvinnes. Vedtaket kom fem år etter at Shell hadde erklært at oljeutvinning på Troll ikke ville være mulig og at den uansett ville være ulønnsom. At oljeprisen hadde fordoblet seg i denne perioden, fra 10 til 20 dollar fatet, hører i rettferdighetens navn også med. Etter at utvinning av Troll-oljen var sikret, fortsatte stridighetene i utvinningstillatelsen. Denne gang kom de til uttrykk i valget av utbyggingsløsning. Nok en gang var det forholdet mellom gass og olje som var avgjørende for selskapenes posisjonering, med Statoil/Shell og Hydro i hovedrollene. Etter unitiseringen hadde Statoil og Shell funnet hverandre i samarbeidet om gassproduksjonen fra Troll Øst. Enkelt sagt ville Hydro produsere både olje og gass fra oljeplattformen i vest, mens de andre selskapene (Statoil, Shell, Total, Elf og Conoco) fryktet at grep om både olje og gass ville gi Hydro en for dominerende posisjon. Etter hvert ble det vedtatt at plattformen på Troll Vest skulle bygges utelukkende for oljeproduksjon. Gassen, bortsett fra den som kom opp med oljen, skulle vente. Troll-selskapene mente at gassen fra øst skulle behandles på plattformen. Problemene med denne plattformløsningen gjaldt vekt. Jo mer utstyr som ble plassert på dekket, dess tyngre ble det. Jo tyngre dekk, jo dyrere plattform. Hydro introduserte da sin Småtroll -løsning, som gikk ut på å plassere flere produksjonssystemer på havbunnen basert på flerfasetransport til land, etter samme modell som TOGI. Partnerne gikk mot dette og holdt fast ved plattformløsningen. De fikk støtte av OD, som la vekt på at en plattform ville gi høyere gassutvinning, fordi den ville gi plass til kompressorer som kunne suge ut gassen. I ettertid er det montert to kompressorer på Troll A, mens to er under planlegging. Direktoratet mente imidlertid at en fullverdig gassbehandling på plattformen ville bli for komplisert og ba om en utredning der den ubehandlede brønnstrømmen ble sendt til land. Da ville det både være mulig å unngå de høye vektene på plattformen og utvinningsgraden ble høy. Utfordringene med ilandføringlå i transport av olje, gass og vann (flerfaseteknologi) over så store avstander, 68 kilometer. Shell og deler av Statoil-miljøet holdt fast ved offshore-prosessering. OD ville ikke godta offshoreprosessering uten at ilandføring var utredet og fikk etter hvert støtte for dette i Statoil, ifølge Tore Bjordal. Avtalen var at dersom en intern Statoil-utredning viste at ilandføring var best, skulle Statoil gå til Shell og overbevise dem om at de skulle utrede dette sammen. Da konklusjonen gikk i favør av ilandføring, som var både sikrere og bedre, var det ingen tvil. I det videre arbeidet fant Trolls radarpar, Statoil og Shell, sammen løsningen, ikke minst takket være Shells tidligere studier knyttet til TOGI. 15. mars 1990 vedtok styringskomiteen på Troll å gå inn for ilandføring av gassen på Kollsnes i Øygarden kommune utenfor Bergen. Departementet godkjente planene 21. desember Underveis hadde OD fått partnerskapet til å forsterke Troll A-plattformen, slik at levetiden økte fra 50 til 70 år. Begrunnelsen var nok en gang hensynet til oljen. Med 20 ekstra år for gassutvinning, ville det ikke bli tidsnød som kunne gå ut over oljen. Før konseptvalget i øst landet på en bunnfast betongplattform, ble mange ulike utbyggingsløsninger vurdert. Troll-teamet lå ikke på latsiden og luftet tanken om å produsere gassen fra et isfjell en fastforankret flytende isfjell-plattform. En rask titt på konseptet viste at det takket være de relativt lave temperaturene i Nordsjøen ville være fullt mulig, både teknisk og økonomisk, å fryse ny is til erstatning for den som smeltet. Både Ole Svein Krakstad og Tore Bjordal fant det umaken verd å nevne tanken for Al- Kasim som umiddelbart lukket øynene og sa bestemt: -Dette vil jeg ikke høre noe mer om. I den samme kreative prosessen ble det 32 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 33

19 OLJETROLLET også snakket om å føre både olje og gass direkte fra reservoaret til land via tunneler under havbunnen. Den tanken ble aldri luftet for noen utenfor teamet. TROLL B I likhet med gassplattformen Troll A, ble også Trolls oljeplattform bygget i betong. Mens A var bunnfast og ble det høyeste flyttbare byggverket i menneskenes historie, ble den halvt nedsenkbare B-plattformen verdens første slakkforankrede betongflyter. Hydros plattform kom fra Kværners nye betongverft Kværner Concrete Construction på Hanøytangen ved Bergen, mens alle Statoils betongplattformer ble bygget av Kværners erkerival, Aker NC, som holdt til i Hinnavågen ved Stavanger. Nok et eksempel på det teknologiske mangfoldet som fikk boltre seg takket være kivingen mellom Statoil og Hydro. I designfasen for Troll B var det stor uenighet om hvor stor produksjonskapasitet plattformen skulle ha. Hydro ville fortsatt maksimere alt som hadde med oljen å gjøre, mens partnerne bremset. Statoil og Shell var mest opptatt av å holde kostnadene nede i et prosjekt de mente ikke var blant de mest lønnsomme. Flertallet i utvinningstillatelsen hevdet at en prosesseringskapasitet på fat olje per dag var nok. OD mente dette bare var nok til oljen fra de tykke oljelagene sør i oljeprovinsen og ville øke kapasiteten for å ta høyde for oljen fra de enda tykkere lagene i nord. Direktoratet insisterte også på at plattformen skulle kunne ta imot olje fra 5-6 separate havbunnsanlegg som inkluderte de tynne oljelagene i gassprovinsen. Usikkerheten omkring hvor mye olje som ville komme opp, var selvfølgelig stor, men det optimistiske Troll-teamet viste til at større kapasitet ga lavere utgifter per produsert fat. Ifølge Tore Bjordal avveide teamet og Hydro på dette tidspunkt hvor sterkt de skulle engasjere seg i kapasitetsspørsmålet, fordi suksess med oljeproduksjonen fra de tynne lagene uansett kunne utløse en plattform nummer to på feltet. Det ble et plattformdesign som tok utgangspunkt i nærmere fat ( kubikkmeter) olje daglig, men med muligheter for en sterk økning dersom produksjonen den første tiden skulle overgå estimatene. Prosjektet ble kalt 25 Pluss og henspilte på kubikkmeter olje per dag. Ifølge Bjordal innebar Pluss at den reelle kapasiteten kunne økes til minst fat. Shell fikk gjennomslag for å etablere en referansegruppe i lisensen for å revurdere design- og kapasitetsspørsmålet på fritt grunnlag. Gruppen fant fort ut, som sant var, at 25 Pluss i realiteten tok høyde for mye større oljemengder enn det som tidligere var vurdert. På den tiden var det ikke klart hvilke utslag kontakten mellom reservoarene i øst og vest ville gi. I verste fall kunne gassproduksjonen i øst føre til minsket trykk i vest. I så tilfelle fryktet selskapene at myndighetene ville begrense gassproduksjonen av hensyn til oljen. I en slik situasjon ville stor behandlingskapasitet for oljen være en fordel for gassen. Resultatet ble uansett at lisensen godkjente Pluss 25. Den faktiske oljeproduksjonen bekreftet at ODs og Hydros anslag stemte. Kapasiteten på Troll B, både antall brønner, brønngrener og produksjon, var alt for liten, og en oljeplattform nummer to ville bli aktuell. Da oljeproduksjonen var på sitt høyeste, skulle det vise seg at Troll B-plattformen hadde en kapasitet på rundt fat olje per dag, fat per dag mer enn utgangspunktet. Det var det ingen som hadde noe imot, men etter hvert ble produksjonen så stor at behovet for enda en plattform ble åpenbart. Nærmere undersøkelser av oljen i den relativt tykke oljesonen, ga en god nyhet. Oljen var ikke så vanskelig å separere som fryktet. Den dårlige nyheten var de enorme vannmengdene som fulgte med i produksjonen. Konsekvensen av dette ble større og tyngre behandlingsanlegg. Sammen med den store behandlingskapasiteten, medførte dette høyere vekt. Resultatet ble en mye dyrere plattform enn først antatt. Det likte partnerne dårlig. For å redusere mengdene produsert vann, fikk Hydro utviklet en avansert reinjiseringsteknologi som besto i at en del av vannet ble reinjisert fra havbunnen. Men dette var ikke nok til å unngå en stor vektøkning. Etter hvert framsto også lagringen av oljen om bord som et problem. Planen var at oljen skulle hentes av skytteltankere, og at lagringskapasiteten skulle være tilstrekkelig for produksjon i sju dager, ved storm og uvær. Med økt behandlingskapasitet kunne lagringskapasiteten bli redusert til 3-4 dager med tilhørende svikt i kontantstrømmen. Høye bølger og mye vugging kunne også føre til at oljen i lageret skummet og dermed ville kreve mer plass enn beregnet. For å være på den sikre siden, burde lagerkapasiteten økes ytterligere. Bekymringene for utsatte produksjonsinntekter ble dermed satt opp mot økte kostnader. ILANDFØRING Alt dette førte til at Troll-teamet, med Tore Bjordal, Leif Erik Abrahamsen og Åse Thomsen i spissen, begynte å regne på ilandføring av oljen ut fra samfunnsøkonomiske kriterier. Hydro mente det ville bli for komplisert, og var ikke særlig entusiastiske i begynnelsen. Men selskapet fant etter hvert ut at ilandføring til deres egen Sture-terminal, som lå i nærheten av Kollsnes, der gassen ble ført i land, var en akseptabel løsning. Også Statoil gikk etter hvert inn for ilandføring, men ikke til Sture. Selskapet ville ha oljen til sitt eget Mongstad-raffineri. Dermed begynte nok en bitter teknologidrevet krig mellom sokkelens erkerivaler. Hydro, som i utgangspunktet var skeptisk til om det var mulig å legge rør til Sture, viste til at en trasé til Mongstad var enda mer krevende. Norskerenna på 300 meter var ikke noe problem lenger. Men Hydro viste til at Mongstadfjorden var meter dyp. I bunnen var det så gjørmete at det ikke var mulig å få feste for en oljeledning. Den måtte derfor delvis festes i de bratte undervannskråningene på vei mot Mongstad. Slike utfordringer hadde ingen løst før. Statoil forsøkte å lokke partnerne med at dersom Troll-oljen kom til Mongstad, kunne den blandes med olje fra Statfjord og andre felt og dermed oppnå høyere pris i markedet. Samtidig kastet Statoils rørleggere seg entusiastisk over de umulige utfordringene og kom etter hvert opp med en plan for legging av et oljerør fra Troll til Mongstad. Gikk alt godt, ville prisen bli rundt 800 millioner kroner. Ved uhell kunne den lett komme opp i 1,3 milliarder. Statoil fikk godkjent planene sine og gikk i gang med det som utvilsomt var norsk sokkels desidert dristigste rørleggingsprosjekt. Hydro hadde advart spesielt mot en vanskelig passasje i den bratte skråningen i Mongstadfjorden, hvor røreleggingen ikke hadde mer enn toppen to meters slingringsmonn. Då rørleggerne nådde dette punktet, gikk det som Hydro fryktet. Oljerøret mistet festet og falt ned til fjordbunnen. Der gikk det til gjengjeld som Statoil hadde håpet, men kanskje ikke trodd: Røret tålte belastningen og prosjektet kunne fullføres fram til Mongstad. Dermed sto det i realiteten 1-1 mellom rivalene. Mens Hydro mot de fleste odds hadde vunnet kampen om oljen i Troll, overrasket Statoil like mye ved sin seier i kampen om ilandføringen. ODs rolle var mindre synlig, men uten Troll-teamet innsats hadde det neppe blitt noen kamper å vinne, verken for Hydro eller Statoil. Det hører med til historien at rettighetshaverne på Troll også hadde en lang debatt om hvor stor kapasitet oljerørledningen skulle ha. Flertallet i lisensen hadde fortsatt som strategi å gå for minimumsløsning, mens Hydro og OD pekte på at det kostet relativt lite å øke dimensjonen. Vedtaket endte med en 16 tommers rørledning med en kapasitet på fat daglig. Da produksjonen raskt kom over fat, ble det løst ved tilsetting av såkalt Flow Improver i oljen. Dette er et patentert og dyrt stoff, og det medførte at rørkapasiteten økte med rundt 50 prosent på Troll, slik at oljeproduksjonen kunne fortsette uten begrensninger. Troll-oljen ble som kjent en kjempesuksess og bekreftet ODs tidligere antakelser om at feltet måtte teppebores for å få ut all oljen. Da det skjedde, strømmet oljen opp i uante mengder, faktisk så mye at det ble besluttet å bygge enda en oljeplattform i Troll Vest. Troll C er en halvt nedsenkbar flytende stålplattform. Oppdraget gikk til Umoe i Haugesund som kunne dra med seg mange av løsningene fra bygging av Visund-plattformen. Troll C fikk et eget 20 tommers oljerør til land og unngikk kapasitetsproblemer. MAKT OG INNSIKT En av grunnene til at ODs Troll-team kom til å spille en så sentral rolle i utviklingen av oljen, var at teamet var representert på alle møter i de ulike underkomiteene, teknisk-, reservoar-, kommersiell- og operatørkomite. Tore Bjordal jobbet med Troll i 14 år og var leder for Troll-teamet i ni år. Han var med på de aller fleste møtene i underkomiteene. I motstetning til de fleste andre som var med fra selskapene, møtte han også i styringskomiteen der de viktigste beslutningene ble fattet. Dermed hadde ODs representant i de fleste sakene større innsikt og oversikt enn selskapsrepresentantene. Dette, kombinert med Troll-teamets egne kunnskaper, ga direktoratet stor innflytelse. Det gode forholdet mellom departementet, først og fremst representert ved Øyvind Rekdal, som var med i styringskomiteen på Troll, og OD ved Tore Bjordal, var til svært god støtte når selskapene, og innimellom også departementet, tvilte på Troll-teamets vurderinger om hvor mye olje det kunne være lønnsomt å utvinne. Opp gjennom årene fikk ODs Trollteam aksept for myndighetenes ambisjoner i mange tilfeller kunne være forskjellige fra oljeselskapenes. ODs og Bjordals makt lå først og fremst i at partnerskapet var avhengig av å ha ham og direktoratet med på laget for å få gjennomført tiltakene de ønsket. Bak lå vissheten om at myndighetsrepresentantene med utgangspunkt i Petroleumsloven kunne kreve at selskapene skulle bidra til maksimal nasjonal verdiskaping. Dessuten visste alle at dersom de satte egenhensyn over nasjonens, ville de få problemer med å få nye oppgaver på norsk sokkel. Utbyggingen av Troll gikk nærmest på skinner. Det mest oppsiktsvekkende avviket fra planene var at fase to kom før fase én ved at oljen i vest kom først i produksjon, 19. september Til stor glede i Hydro. Mens utvinningen av gassen i Troll Øst (fase én) ikke startet før 9. februar året etter. Troll gikk da inn i en garantistrolle, som en slags svingprodusent som gjorde det mulig å få solgt også assosiert gass, den gassen som kommer opp sammen med oljen på oljelfelt, og som i mange tilfeller produseres uregelmessig. Denne rollen ble formalisert ved den såkalte TCM-avtalen (Troll Commercial Model), en avtale som for alvor gjorde Norge til en gassnasjon. OMKAMP Med stadig større suksess på Troll Olje, fant Shell ut at selskapets eierandel i det unitiserte feltet var for lav. Shell var tross alt den opprinnelige operatøren på Troll Vest, der oljen lå. I samordningsprosessen ble det enighet om at bare én prosent av de totale utvinnbare oljemengdene lå i de tynne lagene i gassprovinsen, men banebrytende teknologisk utvikling hadde økt utvinningsgraden til 27 prosent. Resultatet av dette var at den nesten verdiløse oljen nå utgjorde 64 prosent av totalen, mens den marginalt lønnsomme oljen i de tykke lagene i oljeprovinsen bare utgjorde 36. Med utgangspunkt i at ingen i løpet av unitiseringsprosesssen kunne forutse den teknologiske utviklingen innen horisontal boring, stevnet Shell, TotalFinaElf, Conoco og Total i år 2000 de tre norske selskapene med krav om økte eierandeler. Saksøkerne ville at oljen i de tynne sonene skulle gis samme veiefaktor som oljen i de tykke hadde fått. Dette ville øke de fire utenlandske selskapenes eierandeler i Troll Vest til 34,2 prosent, altså med rundt tre prosent, på bekostning av de tre norske selskapene. Voldgiftsdommen av 15. desember år 2000 ble et sviende nederlag for Shell og Co. Statoil, Hydro og Saga ble blankt frifunnet, mens saksøkerne måtte betale saksøktes saksomkostninger på over fire millioner kroner og rettens omkostninger. I januar 2006 krangler Statoil og Hydro så busta fyker i media. Nok en gang er det olje mot gass. På Troll. Statoil og de andre selskapene i utvinningstillatelsen vil øke Troll C. Foto: Statoil. 34 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 35

20 AV ARNT EVEN BØE OLJETROLLET gasseksporten for å erobre nye markeder i Storbritannia og på Kontinentet. -Vi har hatt forespørsler om å selge mer gass til Europa, i størrelsesorden milliarder kubikkmeter gass per år, sier Helge Lund til Aftenbladet. Oljedirektoratets Tormod Slåtsveen advarer nok en gang mot å tappe fra gasslaget over oljelaget da lavere trykk kan føre til at olje tapes for alltid. Hydro-sjef Eivind Reitens nøkterne kommentar er at Vi må finne fram til en langsiktig optimal ressursforvaltning. I februar kommer meldingen om at partene har roet seg og utsatt debatten om økt gassalg i ett år. Årsaken til time-outen blir det ikke sagt noe om i nyhetene, men det er jo mulig å spekulere i om fusjonsforhandlingene mellom Statoil og Hydro allerede var i gang. De ble som kjent offentliggjort rett før jul samme år, i Da ble det også klart at fusjonen ville få den nødvendige støtten fra sin største eier, staten representert ved den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen. Med fusjonen ville den langvarige operatørstriden på Troll-feltet i realiteten bli lagt død, gassen og oljen skulle få samme operatør: StatoilHydro. OD, nå med Leif Hinderaker i spissen, hadde imidlertid sendt departementet et innspill som OED fulgte opp, og departe-mentet ba selskapene gjøre grundigere utredninger før de la fram videre planer. Det året vi fikk nå, ble ekstra godt benyttet av ODs team, forteller Hinderaker. Direktoratet utarbeidet en svært grundig rapport til OED i mars 2007, der alle ulike sider ved gassuttak versus økt oljeutvinning ble vurdert, både ressursmessig og økonomisk. FOTEN NED IGJEN Fusjonen trådte formelt i kraft 1. oktober Den teknologidrivende kappestriden mellom sokkelens erkerivaler var et tilbakelagt stadium, også på Troll. Men sokkelmyndighetene holdt stand. 17 dager etter etableringen av StatoilHydro, skrives neste kapittel i Troll-føljetongen: Åslaug Haga (Sp), daværende olje- og energiminister i Stoltenbergs første rødgrønne regjering, setter foten ned for Troll-lisensens pågående videreutviklingsprosjekt TFD: (Troll Future Development). Hun gir beskjed om at utbyggingsplanene, som skal legges fram i januar 2008, ikke vil bli godkjent. Bakgrunnen for prosjektet er som før: Et ønske om økt gasseksport fra Troll. Men motstanden er ikke den samme. Hydros oljestemme har forstummet. Ifølge TFD skal ikke den totale gassutvinningen økes, men mer gass skal opp på kortere tid. Og nok en gang er planen å gjøre det uten å skade mulighetene for å fortsette med økt utvinning av oljen. Oljedirektoratet er ikke enig i at dette kan gjøres uten å hemme oljeproduksjonen på sikt. Direktoratet bygger blant annet på erfaringer fra Ekofisk og Snorre, som viser at det tar lang tid å få oljen ut av store felt med komplekse reservoarer. Gassen som nå må vente, kan i motsetning til oljen, produseres senere, slår OD fast og viser til liknende praksis på Ekofisk, Oseberg og Åsgard. Departementet deler som vanlig direktoratets syn på ressursforvaltningen i Troll. ODs gasslag konkluderte også med at TDF var et dårlig gassprosjekt, fordi gassvolumene var alt for små til at prosjektet ville bli lønnsomt, blant annet fordi det forutsatte investeringer i et nytt rør til kontinentet. Direktoratets studier viste et fortsatt potensial for økt oljeutvinning i feltet, og at TFD-planene ville føre til et direkte tap av 65 millioner fat olje. På lang sikt kunne tapet blitt anslagsvis 600 millioner fat olje over feltets levetid. Det tilsvarer de samlede utvinnbare oljemengdene i Norne pluss Grane, eller ti ganger Gjøa. Med en oljepris på hundre dollar per fat og en dollarkurs på seks kroner, representerer dette bruttoverdier på 360 milliarder kroner. Enda en gang markerer altså myndighetene seg mot rettighetshaverne til fordel for oljen på Troll. Åslaug Hagas nei blir i den politiske opposisjonen, i media og ellers hilst velkommen som et signal om at myndighetene fortsatt tillegger oljen i Troll svært stor betydning i den nasjonale ressursforvaltningen. For oljenasjonen vil ikke de kortsiktige gevinstene ved økt gassalg oppveie tapene knyttet til lavere oljeproduksjon. Statsråden minner i sin pressemelding også om at Trollfeltet alene inneholder rundt 10 prosent av all olje og gass på norsk sokkel. Norge er en av Europas viktigste gassleverandører og leverer gjennomsnittlig 16 prosent av forbruket. For å dempe eventuell usikkerhet ved avslaget på Troll, forsikrer olje- og energiminister Åslaug Haga kjøperlandene om at Norges rolle i den europeiske gassforsyningen ikke blir endret. Hun understreker også at gasseksporten vil fortsette å øke fra datidens 83 milliarder kubikkmeter årlig til i løpet av det neste tiåret. EKSTRA BORERIGG Noen år etter Hagas nei, søker Trolllisensen igjen om å øke gassutvinningen, helt konkret vil selskapene selge mer gass enn de vedtatte volumene for gassåret 2011 (fra 1/ /9 2012). Etter nye grundige vurderinger, setter ODs Troll-lag nok en gang foten ned, av hensyn til oljen. Statoil svarer med å legge fram en plan som øker antallet rigger som borer produk-sjonsbrønner for olje fra tre til fire. Intet dårlig mottrekk, tatt i betraktning den generelle riggmangelen på norsk sokkel. Helt konkret vil økningen i borekapasitet bety mer olje opp tidligere, noe som i sin tur vil kunne framskynde økt gassproduksjon i tid. Statoils innspill representerer ifølge Troll-laget en situasjon hvor både utvinningstillatelsens ønske om mer gass så tidlig som mulig og direktoratets ønske om mest mulig olje, blir imøtekommet. OD sier ja takk til begge deler. Statoil hentet riggen Transocean Leader fra avgrensningsboring på det nye store oljefunnet Johan Sverdrup i Nordsjøen. Et artig poeng i denne sammenhengen er at produksjonsløsningen for Troll Olje bidro til at Statoil, som operatør for Troll, fikk Rystad Energys pris som Field Operator of the Year for Ikke så rart da at Statoil sendte en e-post til Torgunn Kvervavik Sheridan, koordinator for ODs Troll-lag, med stor takk til OD for å gi partnerskapet pes. Når vi først er inne på priser i tilknytning til Troll, hører det med til historien at Hydro fikk ODs første IOR-pris (økt utvinning) i 1998 for utviklingen av Troll Olje. Halliburton og Baker Hughes fikk denne prisen i 2006 for videreutviklingen av brønnteknologien på Troll, mens Leif Hinderaker i 2010 fikk Rystad Energys ærespris for mangeårig innsats for økt oljeutvinning bla. a. på Ekofisk, Oseberg og Troll. Da produksjonssøknaden for gassåret 2012 ble levert, søkte utvinningstillatelsen om å få opprettholde gassproduksjonen på dagens nivå. I søknaden hadde selskapene lagt til grunn en langsiktig vedtatt strategi med bruk av fire rigger til boring av produk- Siviløkonomen Torgunn Kvervavik Sheridan er den som nå leder ODs Troll-lag med stø hånd. Foto: Emile Ashley sjonsbrønner for olje. -Vi synes at Statoil la fram gode planer for økt utvinning på Troll også for neste år og hadde ingen problemer med å anbefale forrige års løsning for Olje- og energidepartementet, sier ODs områdedirektør Tomas Mørch. Med stadig bedre teknologi og stigende oljepriser, kan utvinning fra deler av de tynne oljesonene i Troll Øst ikke avskrives for godt. De tilstedeværende volumene er på rundt 1,3 milliarder fat, eller rundt 20 prosent av totalen i Troll. En brønn som ble boret i 2007, viste at oljesonen i nord er mellom 6-9 meter tykk, mens det hele tiden har vært kjent at den i sørlige delen av Troll Øst ikke er tykkere enn 0-4 meter. Det er teknisk fullt mulig å nå deler av oljelagene i nord, mens reservoarets beskaffenhet gjør at det så langt ikke har blitt vurdert kommersielt. For OD har det hele tiden vært usikkerhet knyttet til omfanget av kontakt mellom gassen i Troll Øst og gass/oljeforekomstene i vest. Lekkasjen er imidlertid så liten at den ikke skal representerer noe stort problem for oljeproduksjonen i vest. Den pågående gassproduksjonen i øst anses foreløpig ikke å gå på bekostning av eventuell oljeutvinning. Troll Fase 3 omfatter produksjon av gassen i Troll Vest og skal iverksettes når det ikke lenger er lønnsom olje å utvinne. -Basert på en langsiktig borestrategi med fire rigger i vest og fortsatt teknologiutvikling, er det antatt at siste brønn for økt oljeutvinning vil bli boret rundt Siden OD skal se til at det skapes størst mulig verdier fra Trollfeltet, er det usikkerhet rundt dette tidspunktet og når fase 3 starter, sier Torgunn Kvervavik Sheridan. -OD er fornøyd med at en langsiktig strategi med fire rigger nå er vedtatt av rettighetshaverne i Troll. Planen er at riggene til sammen skal bore brønner hvert år framover. Vi anser det som viktig å opprettholde boreeffektiviteten for å sikre optimal oljeproduksjon, sier hun. Lisensperioden for Troll går ut i Før den tid må sentrale deler av feltets infrastruktur gjennomgå omfattende oppgradering om de fortsatt skal brukes. Kortest levetid har B-plattformen. Dekksutstyret (topside) er designet for å vare til 2020, altså bare åtte år til, men levetiden kan forlenges. Også subsea-rammene har en levetid til 2020, men også der kan levetiden forlenges. Betongdelen holder til etter C-plattformen og tilhørende undervannsutstyr er designet for en levetid til 2024, med muligheter for forlengelse. Problemet er minst akutt på den store gassplattformen (A), der levetiden kan forlenges helt til Hva løsningene blir når den tid kommer, gjenstår å se. Det eneste som er sikkert, er Trolls enestående posisjon som olje- og gassfelt. Ingen over. Ingen ved siden. p (Skriftlige kilder: ODs faktahefter, diverse foredrag holdt av OD-ansatte, pressemeldinger fra OD og OED, Norsk Oljehistorie bind II En gassnasjon blir til, Per Lars Tonstads bok om Farouk Al-Kasim Hemmeligheten bak det norske oljeeventyret, Oljedirektoratets 25-års jubileumsbok 1001 brønn av Bjørn Vidar Lerøen, Trond Schrader Kristiansens hovedoppgave Teknologiske valg under utbyggingen av Oseberg-feltet ved Universitetet i Oslo 1997, Ragnhild Rein Bores hovedoppgave om Troll Olje ved Universitetet i Oslo 2004, Econ Analyses rapport utarbeidet for Norsk Hydro om Troll Olje i 2206, Voldgiftsdommen om eierandeler i Troll fra desember år 2000 der Shell, TotalFinaElf, Conoco og Total saksøkte Statoil, Hydro og Saga og artikler fra Stavanger Aftenblad og andre media.) 36 OLJEDIREKTORATET4OÅR OLJEDIREKTORATET4OÅR 37