Ti år med endring Venezuela bak medietåken

Transkript

1 Ti år med endring Venezuela bak medietåken Date : 25/05/2009 Hugo Chávez regime slik det arter seg bak medietåken. Hugo Chávez ( ). Foto: Wiki commons. Siden begynnelsen av 1990-tallet har oppfordringen blitt gjengitt i charterselskapenes kataloger og i avisenes reisereportasjer: «Reis til Cuba før det er for sent» før Fidel Castros diktatur bryter sammen, før McDonald s gjør sitt inntog, før Hilton og kanskje også United Fruit Company kommer tilbake, kort sagt, før det hellige markedets orden blir gjenopprettet i det tropiske paradiset. De siste årene har en annen latinamerikansk revolusjon fått mer medieoppmerksomhet enn den cubanske, nemlig den som finner sted i det oljerike Venezuela. Et likhetstrekk finner man likevel i omtalen av de to fenomenene: Også Hugo Chávez og hans bolivarianske revolusjon er blitt spådd nedenom og hjem et utall ganger. Den pompøse populisten vil falle som konsekvens av egne klovnestreker, eller havne i en så presset økonomisk situasjon at han blir nødt til å undertrykke folkeviljen for å kunne fortsette ved makten. Å dekke for solen med en finger Min påstand er at disse skråsikre profetiene ved siden av stadige spekulasjoner fra pressens side om Chávez indre liv (han vil ha atomvåpen, han ønsker å stenge alt som kan krype og gå av opposisjonelle medier, hanhater egentlig folket, osv.) bidrar til å fjerne fokus fra det kanskje mest interessante sosiale eksperimentet i vår tid. 1 / 14

2 Slik den ser ut på papiret, søker «sosialismen for det 21. århundret» å hente ut det beste fra tidligere forsøk på brudd med kapitalismen, og å forkaste det som hører hjemme på historiens skraphaug. Den russiske revolusjon og påfølgende fremstøt for å avskaffe urettferdighet og utbytting bidro til masseutdanning, økonomisk utjevning og slutten på kolonitiden. Samtidig fant uhyrlige overgrep sted i sosialismens navn: vilkårlig vold, interneringsleire for annerledes tenkende, forfølgelse av folkegrupper osv. Ved den kalde krigens slutt ble vi fortalt at kapitalistisk globalisering var den eneste vei fremover. Snart tjue år senere anklages det rådende systemet for mye: Fremmedgjøring og forflatning av kulturlivet, rovdrift på naturen, stadige ressurskriger og et veldig gap mellom de som har og de som ikke har. De globaliseringskritiske bevegelsene forteller oss at «en annen verden er mulig», men har sjelden mer enn abstrakte ideer å vise til. Det er grunn til å vende blikket mot Venezuela. Det kan virke pussig å hevde dette når gjennomgangstonen i media er at den venezuelanske revolusjonen har begrensede resultater å vise til. Ta for eksempel en nokså typisk artikkel fra Dagbladets nettutgave, publisert i Her står det at «en FN-rapport fra i fjor tyder på at resultatene av Chávez ambisjoner var magre» 1. Ordet FN-rapport er uthevet som en lenke som viser til Den økonomiske kommisjonen for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) sin rapport Panorama Social de América Latina y el Caribe Problemet, som dog ikke vil få noen konsekvenser for Dagbladet, er at tallene i denne rapporten snarere vitner om at det har funnet sted en effektiv og massiv fattigdomsreduksjon i Venezuela. Et sted i rapporten trekkes Venezuela eksplisitt frem som eksempel på et land med gode resultater innenfor dette feltet. Et spansk ordtak sier at «no se puede tapar el sol con un dedo», man kan ikke dekke for solen med en finger. Man skal i alle tilfelle ha en stø hånd for å få til dette. Når det gjelder Venezuela slipper av og til enkelte lysglimt gjennom medietåken, og gir et ganske annet bilde av situasjonen i landet. Den 3. februar i år intervjuet for eksempel spansk CNNs Patricia Janiot Hugo Chávez 2. Presidenten la da frem tall som viser en betydelig fattigdomsreduksjon i landet. Chávez fortalte tv-reporteren at andelen fattige har gått ned fra 51% til 26% de ti siste årene. Med hensyn til kategorien «ekstrem fattigdom» viste han til at denne har krympet fra 25% til 7% i samme tidsrom. En talskvinne for nettopp ECLAC, som Dagbladet fremstiller som misfornøyd med den sosiale utviklingen i Venezuela, fikk siden anledning til å bekrefte opplysningene under et intervju på kanalen 3. Omfattende fattigdomsreduksjon Overdreven bruk av tall og statistikk kan gjøre en hvilken som helst artikkel søvndyssende. Likevel: Ettersom jeg her antyder at Venezuela kan være åsted for noe så sjelden som en vellykket revolusjon, er det på sin plass å underbygge dette med konkrete eksempler. Hvis ikke kunne man snart havne i samme felle som The Economist, som nylig uttalte seg på følgende vis om utviklingen: Social missions, some of them staffed by Cubans, are said to have improved the provision of health, education and vocational training, as well as offering cheap food. But it is hard to assess the truth of these claims: strangely, openness and accountability have no place in 21st-century socialism 4. 2 / 14

3 Økonomen Mark Weisbrot, fra tenketanken Center for Economic and Policy Research (CEPR) i Washington foreslår sarkastisk at det britiske bladet bør bytte navn 5. For er det ikke oppsiktsvekkende at «Økonomen» ikke er i stand til å nevne en eneste økonomisk indikator i en artikkel hvor man blant annet hevder at de siste ti årene «for det meste» har vært «bortkastede» for Venezuela 5? Dersom ikke den venezuelanske regjeringens eller FNs tall holder mål for tidsskriftet, kunne man ta kontakt med Verdensbanken. Denne institusjonen som knapt kan beskyldes for å være del av noen bolivariansk, global konspirasjon roste i 2006 landet for en «substansiell fattigdomsreduksjon» 6. ECLAC og Verdensbankens tall er inntektsbaserte fattigdomsmål og lar seg følgelig ikke påvirke av flere av de mest vesentlige sosiale forbedringene som har funnet sted under den sittende venezuelanske administrasjonen. Jeg tenker særlig på opprettelsen av et inkluderende helseog utdanningstilbud: Gjennom programmet «Barrio Adentro» har landet fått nye helseklinikker, et tilbud 89% av befolkningen benytter seg av 7. Barnedødeligheten har falt fra 21 til under 14 per 1000 siden «den bolivarianske prosessen» startet i I 2005 ble Venezuela erklært fritt for analfabetisme, etter at nesten 1.5 millioner hadde lært å lese og skrive gjennom den cubanskledede kampanjen «Yo sí puedo» 9. Hvilken effekt denne kampanjen har hatt med hensyn til fattiges opplevelse av verdighet og deres reelle muligheter til demokratisk deltakelse skulle ikke være særlig vanskelig å forestille seg. Andre sosiale programmer har gjort det mulig for hundretusener som har falt ut av skolen å ta igjen det tapte. Antallet personer som tar høyere utdanning er mer enn doblet de siste ti årene 5. Skal man tro den venezuelanske regjeringen, har man i løpet av det samme tidsrommet gått fra å være et av landene med størst økonomiske forskjeller i Latin-Amerika, til å ende opp som det landet hvor forskjellene er minst 10. (Cuba er ikke med i målingen.) Sikkert er det uansett at endringen har vært dramatisk og positiv. Ifølge en rapport fra Center for Economic and Policy Research har landets GINI-koeffisiens et hyppig brukt mål for å vise graden av økonomiske skiller i et samfunn falt til 41, mot 48 i The Economist, Dagbladet og andre publikasjoner som underslår Venezuelas seire i kampen mot fattigdom, kunne kanskje ha nytte av å lytte til den amerikanske radiostasjonen Voice of America (VOA). Denne ble opprettet av USAs regjering i 1942 for å spre propaganda og «The American Way of Life». Like fullt vedgår VOA i en artikkel på nettsiden sin at «de fleste [er] enige om at Mr. Chávez har skapt store forbedringer i leveforhold, særlig gjennom [utbyggingen av] offentlig helsestell, utdanning og arbeidstreningsprogrammer» 12. På vei mot en økonomisk bakrus? Men. Det finnes alltid et men. Så har kanskje venezuelanske myndigheter noen resultater å vise til, men er ikke alt dette et resultat av de høye oljeprisene som gavner Venezuela i så stor grad? Og videre: Vil ikke disse seirene bli kortvarige, ettersom oljeprisen har falt så dramatisk de siste månedene? Den venezuelanske oppturen kunne kanskje ikke ha funnet sted uten de unormalt høye eksportinntektene knyttet til landets oljesektor de siste årene. Men den som ut fra dette slutter at høye oljepriser er eneste årsak til de sosiale forbedringene, fremviser en underlig 3 / 14

4 logikk. For i så fall burde en tilsvarende fattigdomsreduksjon, storstilt utdannings- og helseutbygging, og reduksjon av klasseskiller også ha funnet sted i andre oljeeksporterende land de siste ti årene. Meg bekjent kan verken Nigeria eller Norge for bare å nevne to eksempler vise til noe liknende. Hvorvidt Venezuelas økonomiske politikk er bærekraftig, er en annen diskusjon, med argumenter av en viss tyngde på begge sider av skålen. I skrivende stund ligger prisen på venezuelansk tungolje på cirka 35 dollar fatet, mens landets regjering har budsjettert med en inntekt på 60 dollar. I en slik situasjon kan det virke som et høyt spill å skyte så store beløper inn i den nasjonale økonomien og samtidig gi så mange andre land en hjelpende hånd. Gjennom oljesammenslutningen Petrocaribe selger Venezuela olje til redusert pris og tilbyr gunstige betalingsordninger til 18 ulike stater 13. Også det alternative integrasjonsprosjektet ALBA, som omfatter seks latinamerikanske og karibiske stater, innebærer en betydelig overføring av økonomiske midler og energiressurser fra Venezuela til fattigere land 14 ; kanskje kan dette sammenliknes med den politikk EU har ført for å redusere skillene mellom sine medlemsland. Medlemmer av ALBA-samarbeidet er i skrivende stund Venezuela, Cuba, Bolivia, Nicaragua, Honduras og Dominica, sistnevnte en øy med innbyggere. Bildet av en regjering som ukritisk sløser med penger, uten langsiktige perspektiver, må likevel nyanseres. En del av strategien for «den bolivarianske regjeringen» er å få flere ben å stå på enn oljeinntektene. Ifølge offisielle tall har man, som en følge av jordreform og investeringer, hatt en årlig økning i landets samlede matproduksjon på 2,3% de siste ti årene. For Chávez «beror landets fremtid på [ ] jordbruksprosjektet, ikke olje» 15. Samtidig har man satt i gang store industrialiseringsprosjekter. I 2007kunngjorde Chávez opprettelsen av 200 «sosialistiske foretak», selskaper som skal produsere alt fra mobiltelefoner til hus av plast 16. Det er verdt å merke seg at veksten i økonomien de siste årene primært har funnet stedutenfor oljesektoren 11. Venezuela har dessuten forberedt seg på å takle kortvarige fall i oljeprisen: Landets internasjonale reserver lå like før nyttår på 43,5 milliarder dollar, tre ganger mer enn for ti år siden 17. Den sittende regjeringen har sørget for å betale ned mesteparten av utenlandsgjelden i løpet av de siste årene 18. Og dersom kutt likevel må til, lover regjeringen å skjerme sosiale programmer 19. Hvor store problemer? Idet jeg sitter og skriver, hører jeg fra fjernsynet i stuen at statsviter Vegard Bye nevner Venezuelas høye inflasjon på Urix (NRK, 20. februar 2009). Denne har vært på gjennomsnittlig 22% de siste ti årene. Dette kan virke som et høyt tall. Men det er ikke nødvendigvis gitt at fattige venezuelanere uten oppsparte midler all den tid man opplever en lønnsvekst som overgår prisstigningen vil oppfatte inflasjonen som sitt mest påtrengende problem. Mitt inntrykk fra samtaler med venezuelanere er at «mannen i gata» er mest opptatt av at han kan kjøpe vesentlig flere varer og tjenester for månedslønnen sin nå enn for tre, fem eller ti år siden. På den annen side kan man innvende at politikken er lite langsiktig og at den høye inflasjonen gjør Venezuela ekstra sårbart for økonomiske svingninger. La oss likevel forsøke å se dette fenomenet i et venezuelansk perspektiv: Inflasjonsraten var langt høyere under Rafael Calderas nyliberalistiske regjeringer på 1990-tallet enn den er i dag, med et årsgjennomsnitt på 57,8% / 14

5 Den bolivarianske regjeringen arbeider dessuten med tiltak for ytterligere å dempe prisstigningen, og kan vise til at inflasjonsraten sank dramatisk fra januar til februar i år 21. Et mer akutt problem, som Bye også nevner, er volden som preger Venezuela og særlig hovedstaden Caracas. Ifølge sosiologen Roberto Briceño León har antallet drap skutt i været under tiden med sosialistisk styre i Venezuela. I så måte kan man tale om fortsettelsen på en jevn økning i volden som begynte tidlig på 1990-tallet. Det at utviklingen startet før Chávez ble president, gjør ikke situasjonen mindre alarmerende: Bare i løpet av fjoråret skal ha blitt drept 22. En sen ettermiddag i desember 2007, mens jeg nøt utsikten fra taubanen som går fra Caracas sentrum til nasjonalparken Avila, gav en venn sin forklaring på hvorfor regjeringen ikke forsøker å samle inn de mange ulovlige våpnene som sirkulerer i storbyen. Dette kunne for eksempel skje gjennom et våpenamnesti, eller bytte av håndvåpen mot tv-spill, noe man har forsøkt i Mexico by under venstreregjeringen som styrer der 23. Samtalepartneren min viste til at de fleste våpnene befinner seg i fattigområdene og at disse vil være de første til å forsvare den sittende regjeringen i tilfelle landet blir invadert militært, eller dersom det gjennomføres et nytt statskupp lik det som fant sted i 2002, med støtte fra CIA 24. Venezuelanske myndigheter synes ellers å vise til fattigdomsbekjempelse og utdanning som de viktigste redskapene i kampen mot volden. Mot dette kan man innvende at det er nokså langsiktige tiltak. Både tilhengere av opposisjonen og regjeringen skylder dessuten på et desentralisert og korrupt politivesen som et hinder for å kunne gjøre noe med problemene. Her berører vi et av de andre store problemene som 10 år med revolusjon i liten grad har klart å bøte på, nemlig den utbredte korrupsjonen. Dette er et problem med dype kulturelle og historiske røtter det er ikke gjort i en håndvending å fjerne et slikt onde. For mange venezuelanere virker det likevel pussig at ikke Chávez-regjeringen går tydeligere til frontalangrep på dette problemet, men tvert i mot ofte unnlater å snakke om det. Kanskje skyldes dette taktiske overveielser i en situasjon hvor supermakten i nord søker å så splid i den sosialistiske bevegelsen i Venezuela. En gruppe, et parti eller en regjering som står overfor en ytre trussel, søker ofte styrke gjennom å fremstå som en samlet front uten interne motsetninger. Foran valg vil det dessuten være avgjørende å hindre opposisjonen i å skape en negativ dagsorden, og å vende fokus over på regjeringens suksesser. Og Venezuela har befunnet seg i en slags langvarig valgkampmodus de siste årene. Man har vært gjennom et tilbakekallingsvalg mot presidenten, ordinært presidentvalg og to valg om grunnlovsendringer. Man kan håpe at regjeringen, nå som det ikke ligger an til nye folkeavstemninger på en stund, tør å gjennomføre en massiv og konsekvent antikorrupsjonskampanje. Når alt dette er sagt, er det grunn til å stille spørsmål ved opposisjonens påstander om at dette fenomenet skal ha økt i omfang det siste tiåret. Man viser gjerne til data fra organisasjonen Transparency International (TI). Men TI måler strengt tatt ikke korrupsjonsomfanget i seg selv men folks oppfatning av dette. Det synes å være en del av opposisjonens mediestrategi å stemple regjeringen som korrupt, og som en følge av det vedvarende mediefokuset på dette problemet kan det fremstå som et fenomen i vekst. De «uavhengige» kritikerne Det er også grunn til å stille spørsmål ved en rekke ikke-statlige organisasjoners tilsynelatende upartiske rolle i Venezuela, inkludert TI. Denne typen grupperinger kan spille en viktig rolle i 5 / 14

6 kampen om folkeopinionen idet de fremstår som nøytrale og autoritative, uten nødvendigvis å være det. TIs kontor i Venezuela ledes i stor grad av personer med nære bånd til den politiske opposisjonen. En profilert representant for antikorrupsjonsstiftelsens arbeid i Venezuela er Robert Bottome, som også er redaktør for det regjeringskritiske forretningsbladet Veneconomia. En annen ledende skikkelse er Aurelio Concheso, som arbeider for Centre for the Dissemination of Economic Knowledge, «en konservativ tenketank finansiert av USAs regjering» 25. Concheso hadde tidligere en lederstilling i arbeidsgiverforeningen Fedecamaras; dens øverste leder Pedro Carmona fungerte som diktator i to døgn under det kortvarige statskuppet i Om Bottome og Conchesos organisatoriske bindinger strengt tatt ikke er noe fellende bevis på partiskhet fra TIs side, tegner det seg et noe spesielt bilde når man også ser på hvem som fikk ansvaret for datainnsamling til organisasjonens siste rapport om korrupsjon i Venezuela. Personen heter Mercedes de Freitas og har samtidig en lederstilling i Fundación Momento de la Gente. Dette er en organisasjon finansiert av National Endowment for Democracy (NED), en institusjon underlagt USAs regjering. Fundación Momento de la Gente forsvarte eksplisitt statskuppet i 2002, som førte til at det meste av borgerrettigheter ble opphevet 25. Freedom House (FH) er en annen tilsynelatende nøytral aktør som deltar i det politiske spillet om Venezuelas fremtid, en aktør som også flittig siteres i norsk presse. I sin frihetstoppliste Freedom of the World 2009 som om dette lar seg rangere som musikksinglene på «VG-lista» beskriver organisasjonen Venezuela som «partly free», og beklager påståtte demokratiske tilbakeskritt under den sittende regjeringen. Denne organisasjonen mottar 80% av sine inntekter fra tidligere nevnte NED og er i så måte avhengig av den amerikanske regjeringens velvilje. Noam Chomsky og Edward Herman hevder i sin bok Manufacturing Consent at FH har en lang historie med å støtte autoritære regimer som er allierte av USA, for eksempel El Salvador på 1980-tallet 26. I den grad det er vanskelig for en journalist å stille spørsmål ved en organisasjon med et så edelt navn som «Freedom House», blir det ikke lettere når man står overfor «Reporters without borders» (RWB). Dette navnet gir assosiasjoner til den respekterte hjelpeorganisasjonen «Leger uten grenser». Men også RWB mottar finansiering fra den amerikanske regjeringen gjennomned, og den har vært gjenstand for mye kritikk for sitt selektive granskningsarbeid 27. Hva så med Human Rights Watch (HRW), hvis talsperson José Miguel Vivanco ble utvist fra Caracas i fjor, noe som også skapte avisoverskrifter i Norge? HRWs forskningsarbeid om Venezuela er tendensiøst og mangelfullt, og kan oppfattes som politisk propaganda. Nyhetsbyrået IPS publiserte for en stund siden en artikkel med tittelen «Human Rights Watch report under fire», hvor man gir sjelden mediedekning av et opprop signert 118 profilerte akademikere fra USA som kritiserer HRWs rapport «A Decade Under Chávez: Political Intolerance and Lost Opportunities for Advancing Human Rights in Venezuela» 28. Kritikerne beskylder blant annet organisasjonen for ensidig kildebruk. I et land med omlag 25 millioner innbyggere som står under press fra supermakten USA, og som mener å bli utsatt for en internasjonal svertekampanje, kan man kanskje forstå beslutningen om å utvise en person som Vivanco. Men man kan også, ikke minst på prinsipielt grunnlag, stille spørsmål ved 6 / 14

7 venezuelanske myndigheters reaksjon. Undertrykkelse og opprør En gjenganger når Chávez skal omtales er påstanden om at mannen er en «tidligere kuppmaker» som i sin tid tok til våpen mot en folkevalgt president. Statslederen som ble utsatt for det angivelige kuppforsøket heter Carlos Andrés Pérez, og han ble ganske riktig valgt til presidentvervet av det venezuelanske folk. En ikke ubetydelig opplysning, som likevel pleier å være fraværende i vår rikspresse når «kuppmakeren Chávez» er tema, er Pérez ansvar for «el Caracazo», et opprør som endte med at et sted mellom 300 og 5000 demonstranter ble drept av ordensmakten 33. Tilpasning til Det internasjonale pengefondets programmer gjennom blant annet kutt i statsbudsjettene, fjerning av subsidier og høyere egenandeler på offentlige tilbud førte til at folk tok til gatene, hvor de ble møtt av kuleregn. Caracazo blir av enkelte menneskerettighetsforkjempere i Venezuela sett på som et slags latinamerikansk motstykke til massakren på Den himmelske freds plass i Kina. Like lite som Caracazo blir nevnt av pressen i det «kuppmakeren» skal omtales, blir hendelsene nevnt i vestlige historiebøker: Det var jo ikke et kommunistisk ettpartiregime som oppviste mangel på menneskelighet denne gang, men snarere et kapitalistisk demokrati Det er ingen tvil om at Chávez kuppforsøk eller skal man kalle det et revolusjonsforsøk? hadde bred folkelig oppslutning. Pérez ble av høyesterett avsatt i 1993 som følge av omfattende korrupsjon, og fem år senere vant Chávez presidentvalget uten mektige økonomiske interesser i ryggen. President Pérez, ikke akkurat kjent for sitt demokratiske sinnelag, har senere bemerket at Chávez burde «dø som en hund, fordi han fortjener det» 34. Pérez autoritarisme kan sees på som regelen og ikke unntaket i nyere venezuelansk historie. Da Chávez vant sitt første valg i 1998, hadde de to sentrumspartiene AD og COPEI styrt Venezuela i 41 år gjennom den såkalte Punto Fijo-pakten 35. Denne alliansen av to ideologisk temmelig like partier klarte lenge å holde all reell opposisjon unna makten. Man kan argumentere for at Venezuela under Punto Fijo fremstod som mer demokratisk enn mange av nabolandene, hvor mer åpenbare diktatoriske regimer rådde grunnen. Men noe mønsterdemokrati var det ikke, slik det av og til gis inntrykk av når media retter skytset mot Chávez. Det sterke kommunistpartiet var på et tidspunkt forbudt. «Forsvinninger» av politiske motstandere var ikke et uvanlig fenomen 36. Venezuelanske historikere diskuterer, uten å komme til enighet, hvor demokratisk landet var i tidsrommet Beholdt AD og COPEI sitt hegemoni først og fremst på grunn av konsensus i befolkningen om politikken som ble ført, eller er årsaken autoritære trekk ved systemet? Man skal også være forsiktig med å male med for bred pensel; systemet gjennomgikk naturligvis endringer i løpet av en førtiårsperiode. Økonomiske nedgangstider førte for eksempel til større folkelig misnøye på 1980-tallet, uten at befolkningen klarte å presse gjennom noe større politisk kursskifte. Først med Chávez valgseier i 1998 kan man snakke om et virkelig oppgjør med «den fjerde republikken», et navn som blir brukt for å beskrive det gamle to-parti-regimet. Sosialistisk demokrati, et oxymoron? Folkeavstemningen om en ny grunnlov i 1999 innebar en symbolladet begynnelse på noe nytt, 7 / 14

8 på la quinta república, «den femte republikken». I tillegg til vektleggingen av de sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettighetene (de såkalte ØSK-rettighetene), innebar den nye grunnloven endringer i organiseringen av staten. Man gikk i dette øyeblikket over fra et tokammersystem til ettkammersystem. I motsetning til det som er vanlig i Vest-Europa, slår man fast at samfunnet i tillegg til lovgivende, dømmende og utøvende makt, skal ha to nye institusjoner som på engelsk har blitt omtalt som «citizen power» og «electoral power» 37. For sosialister er også «økonomisk demokrati» en viktig parole, dvs. målet om at de viktigste produksjonsmidlene skal være underlagt samfunnsmessig kontroll, i stedet for å være i hendene på private storforetak. El chavismo har i første rekke søkt å ta kontroll over det som i marxistisk språkbruk gjerne blir kalt for kommandohøydene i økonomien. Landet har nasjonalisert eller delnasjonalisert olje, gass, gruvedrift, telekommunikasjon, stål- og sementproduksjon og en stor del av distribusjonskjeden for matvarer sistnevnte blant annet gjennom opprettelsen av over dagligvarebutikker som selger denne typen produkter til regulerte priser 38. Det er grunn til å tro at man vil gå vesentlig lengre i bruddet med de kapitalistiske eierskapsforholdene enn det som har vært tilfelle for eksempel i de nordiske landene, også om man sammenlikner med tilstanden i Norge i sosialdemokratiets glanstid. Selv om små og mellomstore private bedrifter vil være viktige i Venezuelas fremtid, synes autonome, selveide arbeider- og jordbrukskooperativer å få en dominerende rolle. I 2005 hadde over kooperativer blitt registrert hos det sentrale kontrollorganet SUNACOOP 39. Det er viktig å understreke at denne modellen også avviker radikalt fra den som dominerte i Øst-Europa frem til 1990-tallets begynnelse, hvor driftsenhetene i jordbruket enten direkte eller indirekte var kontrollert av staten og ikke av frivillige sammenslutninger på lokalplan. I sistnevnte type samfunn opplevde arbeiderne gjerne at det var en autoritær stat og ikke den som dyrket jorden eller drev maskinene selv som eide produksjonsmidlene og satt igjen med merverdien. Man erstattet det kapitalistiske storgods med en form for statskapitalistisk storgods, i stedet for å sosialisere eiendommen. Konflikten med de private mediekonsernene Den venezuelanske regjeringens konflikt med private medieforetak er et annet tema som med jevne mellomrom har blitt omtalt også i Norge de siste årene. For å forstå situasjonen i Venezuela er man nødt til å legge fra seg enkelte forestillinger om hvordan media vanligvis fungerer i Norge i det minste når det gjelder innenriksstoffet har vi faktisk tradisjon for et betydelig meningsmangfold her hjemme. Trolig har ordningen med pressestøtte spilt en viktig rolle i denne sammenhengen, selv om denne også kan bidra til å gjøre kritikere avhengige av staten. I Venezuelas tilfelle så den bolivarianske bevegelsen tidlig at det var nødvendig å gjøre noe med eierskapsforholdene i mediesektoren dersom man skulle ha noe håp om å endre samfunnet. Det skal godt gjøres å gjennomføre en sosial revolusjon når alle de privateide medier av betydning er under kontroll av to familier med ekteskapsbånd seg i mellom, og som har stor interesse av å holde på egen politisk og økonomisk makt. Gustavo Cisneros, som ifølge skribent Richard Gott liker å fremstille seg som Latin-Amerikas rikeste mann, er kanskje den mest kjente mediemogulen i Venezuela 40. Venezuelas regjering har forsøkt å svare på denne utfordringen gjennom å gi støtte til såkalte «community media». Dette er uavhengige medier kontrollert av lokalsamfunnene, et fenomen som gjerne eksisterte i form av piratradiostasjoner før Chávez tok over. Mange av disse ble utsatt for politisk forfølgelse frem til de fikk juridisk 8 / 14

9 ryggdekning med «Ley orgánica de telecomunicaciones», som ble utstedt i år Denne loven slår fast at det finnes tre typer kringkastingsmedier i Venezuela private, statlige og altså «community media», som er situert i lokalsamfunnet. Under den nær totale pressesensuren under statskuppet i 2002, spilte sistnevnte type medier en viktig rolle ved at de informerte om den folkelige motstanden mot kuppregjeringen 41. Lovverket slår fast at slike medier ikke kan drives av personer som arbeider for private massemedier, at de ikke kan være styrt av representanter for politiske partier eller det militære, for å garantere reell uavhengighet 40. Blant annet som en konsekvens av satsningen på denne typen medier har det samlede antallet radioog tv-kanaler i Venezuela økt dramatisk de siste årene 42. En storstilt utbygging av gratis nettkafeer i fattigstrøk er også en del av regjeringens politikk, i tydelig kontrast til autoritære regimers redsel for fri bruk av Internett 43. Men regjeringen har også tatt mer kontroversielle grep. I mai 2007 ble opposisjonskanalen RCTV «stengt», i det minste om man skal tro en nesten samlet norsk presse. Det som egentlig hendte var at kanalen ikke fikk fornyet sin konsesjon til å sende på det venezuelanske bakkenettet. Regjeringen mente at en ny kanal, Tves, i større grad oppfylte de strenge kravene for å få adgang til dette nettet, som er et begrenset gode. RCTV sender imidlertid videre per kabel, satellitt og Internett. Omtrent 30% av befolkningen i Venezuela hadde tilgang til kabel-tv i , og det er grunn til å anta at tallet har økt siden den gang. Men mer konkret: Hva var begrunnelsen for å nekte å fornye konsesjonen til en kanal som har kringkastet i mer enn femti år? Hovedsaken var nok atrctv ikke bare hadde gitt sin støtte til statskuppet mot Chávez i 2002, dens ledelse deltok også aktivt i kuppet 45 : Den avholdt møter med kuppmakerne før og etter maktovertakelsen, og fungerte som deres offisielle talerør. Kanalen viste frem et falskt avskjedsbrev fra Hugo Chávez, landets lovlig valgte president, og nektet å vise et dementi når kanalen ble gjort kjent med at brevet var forfalsket. Da Chávez etter 48 timer returnerte til presidentpalasset som en del av et hendelsesforløp han selv har omtalt som en «kontra-kontra-revolusjon», prioriterte RCTV å vise tegnefilmer fremfor å dokumentere de dramatiske hendelsene. Dette var særlig alvorlig fordi kanalen på dette tidspunktet var den eneste som rakk ut til enkelte utkantstrøk i Venezuela. Likevel var det en helhetsvurdering som lå bak beslutningen om ikke-fornyelse av konsesjonen, hvor en serie brudd på sendevilkårene og kriteriene for å drive som allmennkringkaster, spilte inn. Det kan bemerkes at Chávez ved en anledning beskyldte kanalen for å drive med mobbing av minoriteter og spredning av homofobe holdninger 46. RCTVs konflikt med venezuelanske myndigheter eksisterte lenge før Chávez kom til makten. Kanalen ble utsatt for sanksjoner ved seks tidligere anledninger, og ble tatt av luften flere ganger før 1999, som følge av lovbrudd eller brudd på sendevilkårene 47. To viktige Venezuela-myter som har vært synlige i media de siste årene er: a) at de viktigste regjeringene i Latin-Amerika oppfatter landet som en trussel mot demokratiet, og at de særlig reagerte på «stengningen» av RCTV, og b) at venezuelanske massemedia for det meste repeterer det Chávez sier. Med hensyn til det første punktet var det på ingen måte noen ensidig motstand mot ikke-fornyelsen av konsesjonen i Venezuelas naboland. Brasils president Luiz Inácio «Lula» da Silva forsvarte for eksempel eksplisitt den venezuelanske beslutningen 48, mens Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) beskrev det som et internt anliggende. Og hva angår mediesituasjonen i Venezuela, støtter de fleste større massemediene fortsatt 9 / 14

10 opposisjonen. Like fullt stemmer befolkningen på Chávez gang etter gang. Valgt på livstid? Den 15. februar i år stemte 54,8% av det venezuelanske folk for en grunnlovsendring som gjør det mulig med gjenvalg uten begrensninger til politiske verv, herunder presidentvervet. For Dagbladet innebærer dette at «Chávez kan styre Venezuela på ubestemt tid», som om man hadde avskaffet demokratiske valg 49. For Aftenposten har avstemningen ført Venezuela «et nytt langt skritt vekk fra demokratiet» 50. Det finnes etter mitt syn vektige argumenter både for og mot en slik begrensning som den man tok bort. Men dersom vi skal være konsekvente i vår kritikk, finnes det nok av «gode demokrater» i den vestlige verden som har nytt godt av muligheten til gjenvalg: Franklin D. Roosevelt ble valgt til president fire ganger, uten at noen av de to avisene ville ha fremstilt ham som en diktator, mens Urho Kekkonen holdt det gående i hele 25 år som Finlands president. José Saramago, nobelprisvinner i litteratur og støttespiller av revolusjonen i Venezuela, advarte etter avstemningen Chávez mot en mulig fremvekst av en «maktkaste» uten kontakt med folket nå som det ikke er begrensninger på gjenvalg til politiske verv 51. En virkelig revolusjon trenger ikke sterke ledere, sier noen av statslederens tilhengere. Uansett hvor sterk tro noen måtte ha på arbeiderklassens kollektive kraft som hovedfaktor i samfunnsutviklingen, kan man vanskelig underkjenne at personlige egenskaper er avgjørende i bestemte historiske situasjoner. De store kapitaleierne som kontrollerer storbedrifter og mediekonserner i Venezuela sitter ikke på valg, og har i så måte en fordel fremfor en statsleder som ikke kan sitte i mer enn en eller to valgperioder. Ideelt sett bør ikke noen politisk prosess være avhengig av én persons tilstedeværelse. Det er likevel viktig å slå fast at presidenten har stor makt i de fleste latinamerikanske land, og kan være et nødvendig samlende symbol. For fattigbefolkningen i Venezuela, som ikke har mulighet til å flytte til Miami om den på et eller annet tidspunkt ikke føler seg bekvem i hjemlandet sitt, kan det fremstå som ren gambling å stemme på en annen presidentkandidat enn den sittende presidenten i Kanskje vil en annen kandidat love en sosial politikk, men gjøre noe helt annet idet han eller hun kommer til makten. Dette har lenge vært regelen, snarere enn unntaket, i de fleste land i Latin-Amerika. På den annen side er det ikke vanskelig å slutte seg til Saramagos oppfordring til Chávez om å være «svært forsiktig». Makten, sier forfatteren, «trenger ikke å være absolutt for å korrumpere» 52. For den som følger Saramagos tankegang er makten som en skarp kniv som kan være nødvendig som arbeidsredskap, men som også er farlig dersom den benyttes feil. Dette synet må ikke forveksles med det som fremmes av deler av den såkalte nye venstresiden, som ser på enhver form for maktutøvelse, eller i det minste delegert maktutøvelse, som en uting i seg selv. Innholdet i politikken er underordnet, det at den fremmes på en snill eller uskyldig måte, blir avgjørende. Denne tendensen slo for fullt gjennom etter den hierarkiske og rigide østblokksosialismens fall, og kan tolkes som en naturlig motreaksjon på et historisk fenomen. Det spørs imidlertid om ikke en slik posisjon fort blir «puristisk» redselen for ideologisk utvanning eller for å ta i bruk metoder som kan minne om motstanderens synes altdominerende. Chávez kommenterer selv denne politiske holdningen på følgende vis: «Jeg tror det er bedre å dø i kamp enn å holde hevet et meget revolusjonært og rent flagg, og gjøre ingenting [ ] Den posisjonen slår meg som meget behagelig, en god unnskyldning. Forsøk heller å lage din egen 10 / 14

11 revolusjon, gå til kamp, rykk litt frem, selv om det kanskje bare er noen millimeter i riktig retning, i stedet for å drømme om utopia» (Sosialistisk fremtid, #2 / ). Venezuela i en oppbruddstid Av og til kan mediedekningen av Venezuela fremstå som en velregissert kampanje. Når media verden over melder at den venezuelanske regjeringen har presset tv-serien The Simpsons av luften 54, kan man tenke seg at skepsisen til utviklingen i landet ble styrket hos mange europeiske og nordamerikanske liberalere. De som faller inn under denne kategorien kan kanskje mistenkes for å nære en viss sympati for Chávez, men Matt Groenings gule karakterer står trolig enda nærmere deres hjerte. Problemet er bare at tv-serien aldri ble forbudt eller nektet sendetid i Venezuela 55. Det venezuelanske kringkastingsrådet hadde bare bedt en privat kanal om å flytte serien til et annet tidspunkt på døgnet, slik at den ikke fremstod som en del av kanalens programtilbud for barn. Omtrent samtidig vakte en annen historie oppsikt i den spanskspråklige verden: Sangeren Alejandro Sánz skulle etter eget utsagn ha blitt nektet å spille i Venezuela, på grunn av hans skepsis til Venezuelas president 56. I virkeligheten dreide saken seg om at Sánz ble nektet å spille på én bestemt statlig konsertarena 57 det mangler ikke på andre steder konserten kunne holdes i Venezuela og Chávez søkte å snu situasjonen til egen fordel idet han tilbød sangeren selveste balkongen til presidentpalasset dersom han ville synge derfra 58. Mens Sánz påstand fikk stor oppmerksomhet i media, ble forsøkene på å dementere denne, tidd i hjel. La oss avslutningsvis bevege oss tilbake til reisetipsene og klisjeenes verden, hvor denne artikkelen begynte. Venezuela befinner seg i en oppbruddstid. Det er et sted hvor man virkelig kan snakke om den «change» som har vært slik i vinden i USA i det siste. Enten landet klarer å skape et attraktivt alternativ til den kapitalistiske samfunnsmodell eller ikke, kan den utbredte entusiasmen i revolusjonens første fase være spennende å se på nært hold. Dersom revolusjonen overlever, er det nærliggende å tenke at den etter hvert vil bli nødt til å finne en mer institusjonalisert form. Og i så måte kan det kanskje likevel være grunn til å ta på alvor oppfordringen om å besøke Venezuela før det er for sent. Kilder: / 14

12 URL_ID=42794&URL_DO=DO_PRINTPAGE&URL_SECTION=201.html ml emid= S. Herman & Chomsky Manufacturing consent: the political economy of the mass media. N. York: Pantheon Books. 12 / 14

13 état_attempts / 14

14 Powered by TCPDF ( Vagant Oversatt til norsk av Knut Lindtner elpepiage_2/Tes / 14