Dalai Lama. Tibet og et budskap om ikke-vold 1

Transkript

1 Dalai Lama Tibet og et budskap om ikke-vold 1

2 Tibet og et budskap om ikke-vold 2

3 Tibet og et budskap om ikke-vold 3

4 Tibet og et budskap om ikke-vold 4 Dalai Lama (Foto: Eddie Adams) Lhamo Thondup ble født i 1935 i den kinesiske grenseregionen Amdo. Foreldrene hans var bønder. Han var familiens niende barn. To år gammel ble han erkjent som den 14. reinkarnasjonen av Dalai Lama. Han ble døpt til Tenzin Gyatso, og reiste til hovedstaden Lhasa for å studere. Her leste han metafysiske og religiøse tekster i 16 år for å forberede seg på sin rolle som åndelig leder i Tibet. I 1949 ble Tibet invadert av Kina. Konsekvensene av invasjonen var enorme for Tibet. Flere tusen tibetanere ble drept. Folk sultet ihjel i fangeleirer. Klostre, templer og hundrevis av kulturelle og historiske bygninger ble plyndret og ødelagt. I sitt forsøk på å utrydde tibetansk kultur og identitet tvang kinesiske myndigheter tibetanere til å kle seg som kinesere og bekjenne seg til ateismen. Tibetanere ble tvunget til å brenne bøker og fordømme og fornedre sine lærere og samfunnets eldste. I 1959 flyktet Dalai Lama og tibetanere til Nord-India. Her lever han fremdeles i eksil. Han har aldri kunnet vende tilbake til Tibet. I 1960, 1980 og 2006 ble Tibet utsatt for sterke bølger av kinesisk undertrykkelse. Landet undertrykkes den dag i dag. Kinesiske myndigheter har utsatt over en million tibetanere for mord, massakre, tortur eller sult. Man kan lure på hvor tibetanerne får sin styrke til å fortsette kampen fra? Dalai Lama inspirerer tibetanerne til å holde fast ved sin tro og sine drømmer. Han vil ikke at de som har stjålet hans land og massakrert hans folk skal betraktes som mordere og tyver. Han vil at de skal betraktes som mennesker som fortjener tilgivelse og medfølelse. Siden 1959 har Dalai Lama høstet stor anerkjennelse for sin livslange kamp for fred, ikkevold, forståelse på tvers av religioner, universelt ansvar og medfølelse. I 1989 fikk han Nobels fredspris. Han har skrevet mange bøker. Dalai Lama beskriver seg selv som en enkel buddhistmunk. Om medfølelse Da jeg besøkte de nazistiske dødsleirene i Auschwitz, var jeg helt uforberedt på den avsky jeg følte ved synet av ovnene der hundretusener av mennesker ble brent. Den planleggingen, men på samme tid den likegyldigheten, som ovnene vitnet om, overveldet meg fullstendig. Dette er det som skjer når samfunnet mister kontakt med følelsene sine, tenkte jeg. Til tross for lover, finner altså disse grusomhetene sted. Ta Stalin og hans pogromer. Ta Pol Pot, arkitekten bak The Killing Fields. Ta Mao (en mann jeg en gang kjente og beundret) og den barbariske galskapen som kom med kulturrevolusjonen. Alle tre hadde en visjon, et mål med en sosial agenda. Men ingenting kunne rettferdiggjøre de vanvittige menneskelige lidelsene som ble resultatene av det. Så, dere forstår, alt begynner med individet. Det begynner med å spørre seg selv om hva som er konsekvensene av ens handlinger. En etisk handling er en handling som ikke fører til skade. Vi må øke vår følsomhet for andres lidelser, bare slik blir det vanskeligere for oss å akseptere andres smerte. Vi må forsikre oss om at vi aldri utfører en skadelig handling. På tibetansk kaller vi det nying je, vanligvis blir det oversatt med medfølelse.

5 Tibet og et budskap om ikke-vold 5 Om lidelse Alle mennesker vil være lykkelige, og kjennetegnet på sann lykke er fred. Men et levende vesen opplever også lidelse. Det er den følelsen som får oss til å høre sammen og som skaper empati. Som flyktninger har vi tibetanere mistet landet vårt. Vi er tvunget til å leve adskilt fra våre nærmeste. Når jeg hører dårlige nyheter fra Tibet, føler jeg stor sorg. På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet kom mange tibetanere til meg i Nord-India. De fortalte om hvordan foreldre og søsken ble drept og hvordan de selv ble torturert. Jeg gråt ofte. Nå som jeg har hørt så mange historier, har jeg ikke flere tårer igjen. Det er som soldaten som blir redd når han hører det første skuddet, men som etter å ha hørt utallige skudd, venner seg til lyden. Det var fryktelig da kineserne mistet tålmodigheten med meg, og lot det gå utover Panchen Lama. Jeg tar på meg en del av ansvaret over det som hendte. Men hva skulle jeg gjøre? Når noe slikt hender, er det ingen vits i å være lei seg. Aggresjon forgifter sinnet, det forbitrer hjertet og svekker viljen. Jeg finner trøst i den gamle indiske mesteren Shantidevas råd: Dersom det finnes en måte å overvinne lidelsen på, så er det ingen grunn til uro. Dersom det ikke finnes noe måte å overvinne uroen på, så finnes det heller ingen grunn til å uroe seg. Vi må se den større sammenhengen og minne oss selv på at menneskets naturlige kamp for frihet, sannhet og rettferdighet kommer til å seire til slutt. Husk at det er når vi har det som vanskeligst at vi vokser i visdom og styrke. En stor tibetansk læremester som satt 20 år i fengsel, der han ble mishandlet og torturert, skrev brev til verden utenfor fengselsmurene om sine erfaringer som fange. Han fikk smuglet brevene ut. Disse tekstene blir av mange tibetanere ansett som den dypeste lære om kjærlighet og medfølelse som noensinne er skrevet. Om etikk og miljø Det er ingen overdrivelse å si at det Tibet jeg vokste opp i var et paradis for alt liv. Dyrelivet var rikt og variert. Dyrene ble sjelden jaktet på. Store flokker av ville hjorter og jakokser drev over slettene sammen med skimrende gaseller, rever og antiloper. Ørner svevde høyt over klosteret, og om kvelden hørtes uglenes rop. Slik er det ikke lenger. Jakt har gjort at dyrelivet nå er helt forandret nesten helt borte. Tibets skoger er hugget ned av kineserne. Det gir store innvirkninger på miljøet oversvømmelsene i vestre Kina er ett av flere resultater av Tibets avskoging. Vi må erkjenne at miljøbevissthet må være en del av alt vi foretar oss. Vi må i vår omgang med miljøet, som i alt, være nøkterne. Om ikke-vold Formann Mao sa en gang at den politiske makten kommer ut av et geværløp. Men jeg tror ikke vold kan resultere i noe bestandig, selv ikke noe kortsiktig. Vold avler vold. Noen vil kanskje si at min hengivenhet til ikke-vold er prisverdig, men ikke særlig praktisk. Jeg er overbevist om at det kommer av at folk blir skremt av et sterkt engasjement. Mens man før i tiden bare snakket om fred i eget land, så er det nå verdensfreden som står på spill. Menneskers avhengighet av hverandre er langt mer åpenbar nå. Vi må innse at ikke vold var det viktigste kjennetegnet på de politiske revolusjonene som vi opplevde over hele verden på 80-tallet. Jeg har foreslått å gjøre Tibet, som et av flere steder i verden, til en fredssone. Land som India og Kina, som har vært i krig i så mange år, vil ha stor glede av å demilitarisere og

6 Tibet og et budskap om ikke-vold 6 spare store summer som nå sløses bort på blant annet grensepoliti. Personlig kan jeg se hvordan vold skader gode intensjoner. Jeg synes blant annet at det er problematisk å sultestreike for å protestere. Første gang jeg besøkte tibetanere som sultestreiket for den politiske situasjonen i Tibet var på slutten av 80-tallet, i New Dehli. De hadde vært uten mat i to uker; tilstanden deres var ikke så altfor dårlig. De ba meg om å ikke hindre dem i måten å kjempe på. Jeg ville vise dem at det fantes alternative måter å protestere på. Men det gjorde det ikke. Til slutt grep indisk politi inn og fraktet de sultestreikende til sykehus. Jeg var så lettet, til tross for at de tibetanske sultestreikende handlet ut av mot og besluttsomhet. De døde ikke. Indiske myndigheter tvang dem til å leve. De streikende så ikke på selvoppofringen som en type vold. Men det gjorde jeg. Selv om de forstod at vi kjempet for rettferdighet, burde de ikke ha sett det som nødvendig at de skulle dø for å vise at fienden ikke aksepterte deres handlinger. Det er en veldig viktig forskjell, mener jeg. Om menneskelige rettigheter Krenkelser av menneskerettighetene er et symptom på det som skjer i Tibet. Om ikke verdenssamfunnet engasjerer seg i Tibet, kommer krenkelsene av tibetanernes menneskerettigheter bare til å fortsette. Imens lider tibetanerne, kineserne føler seg ille til mote og den generelle lidelsen bare øker. De kinesiske myndigheter ivrer etter å komme til enighet og vil gjerne skape stabilitet, men måten de håndterer Tibet på, skaper bare usikkerhet og splittelse. Det er en motsetning, og det fungerer ikke. Om livets verdi Jeg innser at det finnes en mening og et mål i å være Dalai Lama. Om livet blir meningsfullt og til nytte for andre, da er meningen med livet oppnådd. Jeg har et stort ansvar, og en umulig oppgave. Men så lenge jeg er oppriktig motivert til å fortsette å arbeide, blir jeg nesten immun mot de mange store vanskelighetene jeg opplever. Jeg gjør det jeg kan, selv om det overgår mine evner. Jeg vet at jeg hadde gjort mer nytte for meg om jeg ikke hadde vært involvert i de tibetanske myndigheter, som Tibets politiske leder. Yngre og utdannede mennesker burde ta over den jobben, slik at jeg kunne bruke det jeg har igjen av tid og krefter på å fremme menneskeverdet. Arbeidet med dét er nemlig det viktigste. Når menneskeverdet ikke respekteres av myndigheter og samfunnet generelt, da øker både kriminalitet og korrupsjon. Den kommunistiske ideologien mislyktes fullstendig med å fremme menneskeverdet, og korrupsjon er derfor svært utbredt. Den buddhistiske kulturen kan bidra til å øke selvdisiplinen og dermed automatisk komme korrupsjonen til livs. Når vi kan vende tilbake til Tibet med en viss grad av frihet, kommer jeg til å gi jobben med verdslige forpliktelser til noen andre, og fullt og helt fokusere på å styrke bevisstheten rundt menneskeverdet og skape harmoni mellom ulike religiøse tradisjoner. Jeg kommer til å fortsette å undervise om buddhismen for den buddhistiske verden. Om mål og forgjengelighet Så lenge man har en politikk og en målsetning som drives av en oppriktig motivasjon, finnes det ingen iboende motsetning mellom å være politisk og moralsk leder. Et riktig mål er å arbeide for andres beste, ikke for sitt eget navn, sin egen berømmelse eller makt. Om 50 år

7 Tibet og et budskap om ikke-vold 7 kommer jeg, Tenzin Gyatso, til å være lite annet enn et minne. Ingen kan stanse tidens gang. De kinesiske myndigheter og tibetanske myndigheter vil gjerne at jeg fortsetter mitt arbeide, men jeg er gammel, jeg har ikke lang tid igjen som aktiv. Legene mine sier at med utgangspunkt i pulsen min er jeg 103 år. Jeg vil for all tid, frem til min siste dag, opprettholde gode og nære relasjoner til dem som var Tibets venner under vår vanskeligste tid. De er våre venner, ikke på bakgrunn av penger, og definitivt ikke med ønske om makt, men ut av menneskelig medfølelse og omtanke. Disse vennskapsbånd er svært verdifulle. Her er en kort bønn som hjelper meg i mitt arbeide for å hjelpe andre: Må jeg alltid, både nå og for evig, være En beskytter for de som mangler beskyttelse En veileder for de som går seg vill Et skip for de som må krysse hav En bro for de som må krysse elver Et fristed for de som er i fare En lampe for dem uten lys Et sted med madrasser for dem uten tak over hodet Og en tjener for alle trengende