De privilegerte handelsstedene i Nordland historien og arkivene

Transkript

1 De privilegerte handelsstedene i Nordland historien og arkivene av Svein Fygle Opprettelsen av de kongelig privilegerte handelsstedene i blant annet Nordland fra 1770-årene og et stykke ut på 1800-tallet hadde som hensikt å regulere handelen samt å få brennevinsmisbruket under kontroll. Handelsmennene har i ettertid pådratt seg den noe odiøse betegnelsen nessekonger, fordi de satt som nærmest eneveldige småkonger på hvert sitt nes. I Vest-Lofoten gikk de under navnet væreiere. De eide all grunn og hadde monopol på næringsvirksomhet i været. Vi ser på det økonomiske fundamentet som disse handelsstedene kvilte på. Rundt midten av 1800-tallet eksisterte det trolig rundt 130 privilegerte handelssteder i Nordland. På siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet gikk det tilbake med de fleste av disse stedene, eller de mistet mye av fordums makt og glans. Vi ser på årsakene til handelsstedene fall. Dessverre er det bevart svært lite arkivmateriale etter disse hjørnesteinsbedriftene. Unntaket er tre-fire væreierarkiv fra Lofoten samt et par andre handelssteder. Vi setter fokus på hva slags type materiale som er bevart, samt drøfter årsaker til at så mye arkivmateriale er gått tapt. Til slutt ser vi på hva slags arkivmateriale etter nordlandshandelen som finnes i bevaringsinstitusjoner i Bergen og i Tyskland. Før de privilegerte handelsstedene: Knaper, borgere og jekteskippere Det ble drevet handel i Nordland også før etableringen av de nye, privilegerte handelsstedene. Fra gammel tid fantes det her en nokså anonym mellomklasse som gikk under navnet knaper. Det var jekteeiere og småhandlere, hvorav enkelte nok drev sin geskjeft ved siden av loven. Med jekta fraktet de egen og andres tørrfisk til Bergen, og førte nordover brennevin, korn og andre nødvendighetsvarer. Overskuddet solgte de til fiskerbøndene. Denne handelsvirksomheten var ulovlig, da de ikke hadde borgerskap. Det hadde bergensborgerne og trondheimsborgerne, og de skulle stå for handelen. Derfor var det mye strid mellom borgerne og knapene. Senere møter vi disse to gruppene igjen som privilegerte handelsmenn og gjestgivere. De skjøv seg inn som mellommenn i handelen mellom fiskerne og blant annet bryggekjøpmennene 1

2 i Bergen, og ble et aktivt element i det økonomiske liv på kysten. Handelen ble nå konsentrert om et fast avgrenset handelsborgerskap. De privilegerte handelsstedene opptakt og konsolidering Opptakten til handelsstedene kom med en lov i En rik mann som bodde på en egnet gård kunne utnevnes til gjestgiver. Gården måtte være lett å nå for folk på reise, og gjestgiveren sørget for mat og overnatting. Forordningen fikk ingen praktisk betydning for Nord-Norge. Først i begynnelsen av 1760-årene ble den gjort gjeldende for den nordlige landsdel. Herbergefunksjonen var imidlertid ikke avgjørende for myndighetene. Pietismen som åndelig ideologi hadde på denne tid sterkt fotfeste, især innenfor presteskapet og embetsstanden, og tiden var nå moden for å komme det utbredte brennevinsmisbruket til livs. Opprettelsen av gjestgiverier skulle også få bukt med de kaotiske forholdene som i lang tid hadde preget handelsforholdene nordpå. Spesielt i nødsår med feilslått kornavling eller uår på havet kom manglene ved handelssystemet tydelig frem i dagen.. Til å begynne med skulle gjestgiverne bare få selge brennevin, i et forsøk på å få denne virksomheten inn i ordnede former. Men gjestgiverne ville også drive ordentlig butikk. Og de fikk det som de ville. Ved Kong. Res. av 1762 fikk Arnt Schøning bevilling på å drive kro og gjestgiveri i Kabelvåg i Lofoten. Utover i 1770-årene ble det utstedt en rekke nye bevillinger. Myndighetene la stor vekt på at gjestgiverne kunne forsyne bøndene med korn- og melvarer når det knep som verst. De siste 20 år av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet var handelshusenes storhetstid. Med de kongelige privilegier i ryggen fikk de nærmest handelsmonopol i sitt område. I løpet av noen tiår ble det etablert en sammenhengende kjede av privilegerte handelssteder fra Brønnøy i Nordland til Varanger i Finnmark. Tallet på handelsmenn i Nordland holdt seg temmelig konstant i hele perioden fra 1830-årene utover til 1860, da det var til sammen 132 privilegerte gjestgivere i Nordland amt (Ytreberg, N. A. 1942). Næringsgrunnlag på de privilegerte handelsstedene De privilegerte handelsstedene lå gjerne strategisk plassert ute langs kysten i nær kontakt med leia og båtferdselen. Andre handelssteder vokste fram inne i fjordene, gjerne på steder hvor det tidligere hadde vært drevet marked. Stedene utviklet seg etter hvert til så vel økonomiske som sosiale sentra i distriktene. Virksomheten på 2

3 handelsstedene kvilte på mange pilarer. Dersom det gikk dårlig på ett område, kunne man hente ressurser fra andre. Likevel var det som nevnt utsiktene til å kunne drive krohold og handel som virket mest forlokkende på de som søkte og fikk gjestgiverbevilling. Krohold, ikke gjestgiveri Gjestgiverbevillingene påla gjestgiverne å drive gjestgiveri i ordets egentlige betydning. Forskning viser at dette neppe skjedde i noen utstrakt grad. Det nærmeste de kom gjestgivervirksomhet var deres utleie av rorbu men det var en gammel skikk nordpå og ble drevet av mange flere enn de privilegerte gjestgivere (Carstens, L. 1973, s. 106). Derimot holdt gjestgiverne kro. Brennevinsmisbruket skulle begrenses ved å sluse brennevinshandelen over i mer kontrollerte former og lagt til færre skjenkesteder. På landet var derfor skjenkerett forbeholdt personer med gjestgiverbevilling. Monopolet til tross, lite tyder på brennevinsmisbruket ble vesentlig redusert. Handelen var viktigst Handelen var likevel viktigst både for folket og for gjestgiverne selv. De handlet med grove varer som tobakk, piper, hamp, lin, tjære, jern, humle, korn, saltet og tørr fisk. En stor del av krambodvarene var imidlertid også finere manufakturvarer, jernvarer og forskjellige kolonialvarer. I tillegg tok de delvis over utredningen av de nordnorske fiskerbøndene. Det vil si at de forskutterte redskap, klær og mat til blant annet selvstendige fiskere, mot forpliktelse til å avbetale gjeld og eventuelt levere fangsten til utrederen. Slik virksomhet hadde tidligere kjøpmenn i Bergen tatt seg av (Carstens, L. 1973, s. 106 og Coldevin, A. 1938, s. 130). Omsetningshandel med farende fiskere Vi skiller mellom ulike former eller systemer for handel; omsetningshandel og produksjonshandel. Til den første regner vi virksomheten som ble skapt ved at fiskeflåten på tur til og fra Lofoten samt jektefartøyer brukte egnede handelssteder som stoppesteder før de tok kveld, eller i påvente av høvelig vær før de skulle legge over store havstykker. Slike steder var blant annet Kvaløy ved Brønnøysund, Selsøyvik i Rødøy, Kjerringøy og Grøtøy i Salten. Denne kundegruppen var trolig viktigere for handelsstedene enn å drive handel med et nærliggende naturlig oppland, 3

4 skjønt mange gjorde også det etter hvert. Direkte fiskehandel var derimot ikke avgjørende for disse handelsstedene, men kunne likevel være en del av virksomheten (Coldevin, A. 1938, s. 125 og Fulsås, N. 1983, s. 2 og s. 199). Produksjonshandel inne i fjordene En rekke firmaer inne i fjordene på Helgeland og i Salten samt firmaer i Lofoten drev produksjonshandel. Disse firmaene hadde i lange tider ført en ubemerket tilværelse, men slo seg nå opp på distriktenes egen produksjon. Vi skiller mellom produkter inne fra fjordene, særlig på Helgeland, og fiskeproduksjon i Lofoten. Til førstnevnte kategori hørte smør, vilt, skinn, båter og trevarer (Fulsås, N. 1983, s.199 ). Mye av denne handelen hadde tidligere foregått på markedene. Gradvis gikk handelsmenn over til å kjøpe opp trevarer og landmannsprodukter fra bygdene og solgte nordover. Lars Aagaard Meyer var den som bygde opp den betydeligste av slike forretninger i Mo i Rana. Han kjøpte nær sagt alt av nyttige varer som bøndene produserte, blant annet særlig ranværingsbåter som han solgte videre nord og sør i landet. Meyer kjøpte også opp smør, reinhorn og vilt fra svensker som kom over grensen for å handle. Tilbake kjøpte de mel, kolonial og manufakturvarer (Coldevin, A. 1938, s ). Produksjonshandelen i Lofoten blir omtalt i følgende kapittel. Framveksten av væreiersystemet. Produksjonshandel og annet inntektsgrunnlag De privilegerte handelsmennene i Lofoten ble kalt væreiere. De hadde gjerne startet som privilegert gjestgiver og hadde etter hvert også slått inn på handel. Men i motsetning til handelsmatadorene langs kysten fikk væreierne anledning til å monopolisere all virksomhet i fiskeværet. Denne gruppen er spesielt typisk for Vest- Lofoten. Monopolstillingen har sin historiske bakgrunn. Fiskeværene i Vest-Lofoten var fra gammelt matrikulert statseiendom, såkalt krongods. Fiskerbøndene bygslet grunnen på vanlige leilendingsvilkår. De hadde dermed anledning til å utøve sin næringsvirksomhet gjennom å bygge rorbuer, leie ut rorbutomter og sette opp fiskehjeller. Også de privilegerte handelsmennene drev sin handel på bygslet grunn på slutten av 1700-tallet. Fiskeværene var altså ganske egalitære samfunn på denne tiden. Men etter hvert kom klasseskillene klarere til syne. I tråd med tidens politiske filosofi kvittet myndighetene fra slutten av 1700-tallet seg i økende grad med sine statseiendommer. Kapitalsterke handelsmenn kjøpte opp værene, og ble væreiere. 4

5 Fiskerbøndene ble husmenn under væreierne. Men allerede tidligere hadde handelsmennene festet grepet i værene. I 1786 ble eierne av rorbuene da kalt husverter obligatoriske medlemmer av det statlige fiskerioppsynet der fogden var leder. Samtidig utviklet det seg en praksis om at retten til å sette fiskeredskaper over natten var knyttet til at man hadde opphold i været. Dette styrket husvertens posisjon ytterligere. I lovgivningen fra 1816 er eieren av rorbuene, som samtidig ble oppnevnt som overoppsynsmann, kalt værvert. Det er først i 1857 at begrepet væreier blir offisielt benyttet, men vi benytter det i dag også om systemet tidligere på 1800-tallet. (Rogne, P. 2004, s. 5, Strand, Inge 1990). Den nye væreieren ble en kombinasjon av gjestgiver, kremmer, fiskeoppkjøper, rorbuvert, jektereder og lokal kredittinstitusjon. Væreieren stod for kontakten med Bergen, utredet fiskeren og hadde førsterett til fangsten. Eneretten til grunneiendom i været ble kanskje den viktigste maktfaktoren for væreieren. Monopolstillingen ga full kontroll over næringsvirksomheten i og rundt været, og langt på vei eiendomsretten til visse Dele af Havet. Den ga store inntekter. Virksomheten var forbausende mangesidig, spesielt hos de væreiere som hadde basert seg på stedets produksjon. De skulle vedlikeholde et lager av alle slags varer, og de måtte de ha verksteder av flere slag, slik som smie, bøkkerverksted, bakeri og annet. Videre bestod eiendomsmassen av salteri, tørkeplasser for fisk, fartøyer, havneanlegg med kaier og lagerhus. Noen væreiere holdt seg også med et lite gårdsbruk. Eksempelvis eide Gunnar Berg og Georg Ludvig Størmer i Svolvær til sammen 140 rorbuer og i tillegg brygger, forretningsgårder og beboelseshus. En av eierne innkasserte cirka 1700 spesidaler bare for utleie av rorbuer og brygger. I summen er ikke medregnet inntekter av handel. Til sammenligning kunne en leikar på fiske i Lofoten regne med en lønn på cirka 17 spesidaler for en vintersesong. For øvrig hindret formuleringene i feste- og husmannskontraktene allmuen i været i å innlosjere fiskere under vinterfisket. De hadde heller ikke anledning til å føre opp flere hus enn væreieren ga tillatelse til, og kunne slett ikke drive konkurrerende næringsvirksomhet. (Coldevin, A. 1938, s. 126 og Strand, I. 1990) Så kom inntektene fra handelen, og da i første rekke med produksjonshandelen med fiskeprodukter tørrfisk, klippfisk, tran og rogn. Krambuhandelen og utredervirksomheten kom i tillegg. Væreieren utredet fiskeren med utstyr til fisket 5

6 samt også nødvendighetsvarer som matvarer og slikt fra ei velutstyrt krambu. Etter sesongslutt ble verdien av fiskeleveransene til væreieren satt opp mot utredningskostnadene og krambuhandelen. Ikke sjelden ble det lite klingende mynt i fiskerens pengepung. Imidlertid ønsket væreieren å knytte leverandøren av fisk fiskeren til seg også for kommende år. Han utbetalte derfor gjerne noen kontanter til fiskeren, som til gjengjeld måtte pantsette alt han eide som sikkerhet for den gjelden han dermed opparbeidet. Fiskeren var tross alt et viktig fundament for væreierens makt og rikdom. Avhengighetsforholdet ga væreieren full kontroll over fiskerne og hindret for eksempel selgers marked når tilgangen på fisk kunne være mindre enn etterspørselen. (Strand, I. 1990) Jektebruk og bygdefar Så vel væreiere som andre privilegerte handelsmenn langs nordlandskysten hadde gjerne jekt. Jektebruk var nesten en forutsetning for å kunne drive handel. Med jekta fraktet de selvproduserte og oppkjøpte fiske- og landbruksprodukter til Bergen, og hentet heim korn, mel, salt og andre nødvendighetsartikler til egen husholdning og til krambua. De fleste av dem hadde kun ei jekt, men det var de som disponerte både to og tre fartøyer. Agent Brodtkorb på Vevelstad hadde på det meste hele fire jekter i bruk. Ikke få av gjestgiverne forvaltet bygdefarsretten i distriktet. De som ikke innehadde denne retten, gjorde de alt de kunne for å oppnå den. For dem var bygdefaret og dermed fisketransporten til Bergen et viktig økonomisk fundament. Bygdefaret var en form for bygdesamvirke. Ordningen gikk ut på at en formuende mann skaffet seg et fartøy. Deretter inngikk han avtale med bøndene i distriktet der han bodde. Han holdt jekt med utstyr til Bergen (og til fiskeriene) og skaffet styrmann. Befrakterne stilte mannskap seilingskarer eller håseter. Hver av håsetene tok i mot fiskevarer fra et antall befraktere og ble dermed føringsmann for vedkommende befrakter. Han leverte varene til bondens faste kjøpmann, fikk oppgjør og tok imot de varer han sendte nordover til sin kunde (Kiil, Alf 1993, Fygle, Svein. 2002). Tiden ute for de gamle privilegerte handelssteder Faktorer som etablering av flere landhandlerier, sparebanker som overtok bondekreditteringen og endringer i kommunikasjonsmønstret er ofte trukket frem som 6

7 de viktigste årsaker til nedgangen for de privilegerte handelsstedene på siste halvdel av 1800-tallet. Vi skal derfor dvele litt ved disse forklaringene. Liberalisering og frihandel førte til at det meste av privilegier og monopolordninger ble rasert på siste halvdel av 1800-tallet. En svært sentral og medvirkende årsak var handelsloven av Nå var det ikke lenger nødvendig med kongelige privilegier for å kunne drive handel. Det var fritt frem for han Per på bua. Antallet handlende i Nordland økte fra 122 i 1855 til minst 445 i Den gamle krets av privilegerte handlende var altså sprengt, og de ble utsatt for en farlig konkurranse (Coldevin, A. 1954, s ). Opprettelsen av sparebanker kom også til å svekke nessekongenes rolle som kredittgivere og utredere. Nå stod bønder og fiskere friere. De fikk et finansieringsalternativ. Selv et lite banklån hadde den virkning at fiskeren kunne klare utrustningen til fisket uten kreditt hos handelsmannen. Dermed stod han fritt ved salg av fangsten, og kunne oppnå bedre priser. Annen forskning stiller seg imidlertid tvilende til den sterke vektleggingen av bankvesenet som forklaringsgrunn. For det første ble det ikke opprettet mange banker i Nordland på siste halvdel av 1800-tallet. Nordlands 12 sparebanker hadde i 1870 en beskjeden forvaltningskapital på i underkant av 1 million kroner. (Fygle/Strand/Lundestad 1993, s. 21). Dernest var det flere handelsmenn som hadde kontroll med bankene. Men den viktigste konkurrenten til handelsmennene var overgangen fra tørrfiskproduksjon til råfisksalg med sterk konkurranse i oppkjøp av råstoffet som følge. Det var klippfisken i større grad enn sparebankene som førte til oppløysing av det tradisjonelle utreiarforholdet og det direkte varebytet som kjenneteikna det (Fulsås, N. 1983, s. 193). Men det skulle komme flere slag. Da staten begynte rutefart på Nord-Norge i 1838, fulgte skipene stort sett den samme gamle leia forbi handelsstedene. Det samme gjorde skipene til Bergenske og Nordenfjelske i 1860-årene. Men snart ble handelsstedene oppfattet som usentrale og forsinkende for skipstrafikken. I tillegg hadde tradisjonsrike steder som Kvaløy, Selsøyvik, Rørøy, Skålvær, Koppardal og Grøtøy for trang havn. Nye og mer sentrale anløpssteder ble tatt i bruk. (Coldevin, A. 1938, s ). Annen forskning vil imidlertid tone ned inntrykket av teknologisk determinisme (Fulsås, N. 1983, s.194) som denne forklaringen gir. Trolig gir det 7

8 større mening å hevde at sløyfing av anløp kom som et resultat av at handelen ble redusert. Etter hvert kom nedtrapping av handelen og sløyfing av anløp til å forsterke hverandre i en ond sirkel (samme sted, s. 194). Det siste momentet som er brukt om årsaken til handelsstedenes fall er at motoriseringa av fiskeflåten rundt 1900 førte til at båtene sluttet å søke havn i blant annet Kjerringøy og Grøtøy i påvente av bør over Vestfjorden. Handelen som denne gjennomgangstrafikken hadde ført med seg ble dermed borte. (Fulsås, N. 1983, s. 194) Nyere forskning basert blant annet på arkivmaterialet fra Kjerringøy handelssted fremmer et par nye punkter som kan forklare handelsstedenes fall. Det ene punktet er konjunkturnedgangen i fiskevarehandelen og i økonomien generelt i siste fjerdedel av 1800-tallet. Dernest fant det i flere av værene i Lofoten og i Vesterålen sted en omlegging fra ren handelsvirksomhet til industriell produksjon. Fiskeværene ble på nytt naturlige produksjonssteder da man begynte å bearbeide torskeråstoffet industrielt. De første industrianleggene i Lofoten var guanofabrikker og trandamperier. Senere ble det anlagt hermetikkfabrikker som brukte småsild i produksjonen. Viktigst var imidlertid sildolje- og sildemelfabrikkene, hvorav den første ble reist i Vågan i På handelsstedet Melbu i Vesterålen tok utviklingen en annen retning. Under Chr. Frederiksen ble stedet et småindustrielt senter fra årene. Blant etableringene nevnes meieri, ullspinneri, såpefabrikk, oljekledefabrikk, margarinfabrikk og konfeksjonsfabrikk. Konklusjonen er at lokaliseringsfaktorene ble endret i disfavør av handelsstedene. Strukturendringen innebar slutten på handelshusenes dominerende rolle (Fulsås, N. 1983, s , s ). Tradisjonsrike handelshus som blant annet Ellingsen på Å, Sverdrup på Reine, Dahl i Nusfjord, Jentoft i Ballstad, L. Berg Sønner i Svolvær, J. M. Johansen i Stamsund og L. A. Meyer i Mo i Rana fortsatte likevel å eksistere helt opp mot våre dager, konjunkturnedgang og strukturendringer til tross. Noen driver fortsatt forretninger. Ved kapital og framsynthet maktet de å bygge videre på og utvikle gamle virksomheter innen kjøp, salg og foredling av fisk. Videre drev de krambu, dampskipsekspedisjon, postkontor og noen av dem investerte i den nye industrien. Men fordums makt og glans hadde for lengst bleknet. I 1960-årene kom så 8

9 konkursene. Væreiernes inntjeningsevne ble blant annet sterkt redusert som følge av feilslått fiske. Samtidig ble fiskerne sikret en større del av fortjenesten gjennom ny lovgivning. Noen væreiere reiste seg igjen. De har fortsatt å drive varehandel, men innenfor blant annet kjedesystemer. I tillegg er turisme og utleie av moderne rorbuanlegg med fiskemuligheter blitt en ny tilleggsnæring for den gamle væreierstanden. L. A. Meyer, Mo i Rana er et godt eksempel på et firma som har klart seg ved å ligge i forkant av utviklingen. I dag er Meyer-familien eier i et stort kjøpesenter og driver en rekke konsepter. Arkivmaterialet Den brede virksomheten som utfoldet seg på de store handelsstedene resulterte rimeligvis i omfangsrike arkiver med regnskapsbøker og korrespondanse. Men hvor mye og hva er bevart? Lite er bevart Kartleggingsprosjektet i regi av ABM-utvikling og fylkeskommunene viser at bevaringsinstitusjoner har få arkiver etter privilegerte handelssteder i Nordland (Til Kildene! 2007, s. 75). Ytterligere undersøkelser vedrørende oppbevaring av arkiv i privat regi rokker ikke ved dette bildet. Det er et enormt misforhold mellom potensialet - arkivmateriale etter over cirka 130 handelssteder - og den håndfull arkiver som faktisk er bevart. Arkivmaterialet utgjør ca. 406 hyllemeter. Disse arkivene har dessuten store lakuner. Arkivene kan ofte nærmest karakteriseres som fragmenter eller prøver av det opprinnelige materialet. Verst er situasjonen for handelshusene som ble nedlagt sist på 1800-tallet eller på begynnelsen av 1900-tallet. Det står litt bedre til med væreierarkivene fra Lofoten, hvorav noen er bevart i arkivinstitusjon, i museer eller i privat regi. Følgende tabell gir en oversikt dette arkivmaterialet: 9

10 Tabell 1. Arkivmateriale etter nessekonger/væreiere fra Nordland som er bevart i arkiv, museer eller i privat regi Bevaringsinstitusjon Handelssted Omfang Ytterår Tilgjengelighet (hyllemeter) for arkivet Arkiv i Nordland Grønøy (Meløy kommune) Ferdig ordnet Ferdig katalog Grøtøy (Steigen kommune) Ferdig ordnet Ferdig katalog Å (Moskenes kommune) Ferdig ordnet Ferdig katalog Sund (Flakstad kommune) Ferdig ordnet Ferdig katalog Nusfjord (Flakstad kommune) Ferdig ordnet Ferdig katalog Salten museum Avd Nordlands-- museet Kjerringøy (Bodø kommune) Ferdig ordnet Arkivliste Selsøyvik (Rødøy kommune) 0, Ferdig ordnet Arkivliste Helgeland Museum Avd. Rana Museum Nord Avd. Vesterålsmuseet Arkiver i privat eie Røsvik (Sørfold kommune) 0, Ferdig ordnet Arkivliste Mo i Rana Delvis ordnet Arkivliste Melbu (Hadsel 0, Ferdig ordnet kommune) (Gunnar Frederiksen A/S) Melbu hovedgård 0, Ferdig katalog Stamsund 0, årene Kun 3 proto- (Vestvågøy koller kommune) Ballstad (Vestvågøy kommune) Svolvær (Svinøya) (Vågan kommune) Ferdig ordnet Ferdig katalog ca Uordnet Ingen katalog Ca. 406 En sentral og viktig institusjon i arbeidet med å bevare og tilgjengeliggjøre privatarkiv i Nordland er Arkiv i Nordland (tidligere Nordlandsarkivet). Forløperen til institusjonen var Pilotprosjektet for berging av historisk-dokumentarisk materiale i Nordland som strakk seg over tre år fra 1980 til I løpet av prosjektperioden ble det samlet inn vel 100 hm privatarkiver, deriblant arkivmateriale fra Grøtøy handelssted. Mot slutten av 1980-årene gjennomførte Nordlandsarkivet en innsamlingsaksjon i Lofoten. Formålet var å registrere og samle inn arkiv etter handelsmenn og fiskeoppkjøpere, herunder også arkiv etter væreiere. Senere ble aksjonen utvidet til Vesterålen og Salten/Nordre Helgeland. Det ble samlet inn et tjuetalls arkiver, men man lyktes i liten grad å få tak i arkiver etter de kjente og tradisjonsrike privilegerte handelsstedene. Unntaket var Grønøy handelssted i Meløy. Men aksjonen viste at det ble bevart en del arkivmateriale i privat regi, deriblant fra L. Berg Sønner i Svolvær, Jentoft i Ballstad og Ellingsen på Å.( Kilder til Nordlands 10

11 mangfoldige historie 2005, s. 20). Førstnevnte arkiv oppbevares fortsatt privat, mens arkivet til Ellingsen er ordnet av AiN og oppbevares også her. Norsk Tørrfiskmuseum på Å, som er bygd opp omkring det tradisjonsrike handelsstedet, har eiendomsretten til arkivet. AiN har også ordnet arkivet til Jentoft, Ballstad. Det oppbevares i dag i privat regi. I tillegg har AiN også fått hånd om arkivet til Dahl i Nusfjord. Materialet fra Sund og Stamsund, derimot, er kun er å regne som tilfeldige eksempler fra en gang eksisterende arkiv. De største og eldste kulturhistoriske museene i Nordland har aldri hatt som prioritert oppgave å samle inn og bevare privatarkiv. Noe materiale er kommet inn i årenes løp, men det er helst små og fragmenterte arkiver. Vi må imidlertid trekke fram et par unntak. Salten Museum avd. Nordlandsmuseet (etab. 1888) oppbevarer et omfangsrikt arkivmateriale etter Kjerringøy handelssted. Materialet ble trolig reddet ved at museet fikk eiendomsrett til handelsstedet i 1959 (Lie, Jon Henrik og Serck-Hanssen, Fin 2008, s.140). Arkivet er ordnet og katalogisert og er en viktig kilde til forvaltning av handelsstedet og dets historie. Museet har også noe fragmentarisk materiale fra handelsstedene Røsvik og Selsøyvik. Det andre unntaket er arkivet etter L. A. Meyer, Mo i Rana som ligger hos Helgeland Museum avd. Rana (etab. 1910). Arkivet oppbevares her, blant annet på grunn av den tette forbindelsen som har vært mellom museet og familien Meyer. Den kulturinteresserte Hans A. Meyer samlet gjennom et langt liv samlet inn gjenstander som senere dannet grunnlaget for Rana Museum. I et slikt perspektiv var det naturlig å overdra handelsstedets arkivmateriale til museet. Det tredje regionsmuseet med nære bånd til stedets mektige handelsmann og etterkommere er Museum Nord avd. Vesterålsmuseet (etab. 1924). Men i motsetning til to førnevnte museene har dette museet kun brokker av arkivmateriale fra virksomheten til Frederiksen-familien på Melbu. Helgeland Museum avd.vefsn (etab. 1909) og Museum Nord avd. Andøymuseet (etab. 1933) har ikke arkivmateriale fra privilegerte handelssteder. Ellers har Nordland en relativt ung museumspark sammenlignet med de fleste andre fylker, i det 60 % av museene er etablert etter 1974 (Museumsplan for Nordland , s. 18). Felles for de handelsstedene som kan dokumentere sin historie med forholdsvis mye arkivmateriale er at stedene ofte har vært i samme families eie gjennom flere 11

12 generasjoner helt opp til våre dager. Bedriftene har heller ikke vært rammet av ødeleggende branner eller andre ulykker. Arkivinnhold Følgende linjer gir en kort og summarisk oversikt over materiale fra de største arkivene. S. H. Ellingsen, Å i Lofoten Arkivet har et omfang på 60 hyllemeter og dekker perioden I det meste av denne tiden har familien Ellingsen eid og drevet fiskeværet Å. Arkivet omfatter kopibøker, korrespondanse, diverse regnskapsserier, fiskebøker, produksjon ved fabrikken og salgsoppgaver for olje og kull. Væreier Dahl, Nusfjord Dahl-arkivet utgjør 27 hyllemeter arkivmateriale etter væreierfamilien Dahl i Nusfjord. Arkivet strekker seg over perioden og består av møtebøker, kopibøker, korrespondanse, diverse regnskapsserier (hvorav butikkladder, vinterbøker, rorbuutleie, fiskebøker og salg av solar. Rolf Jentoft A/S, Ballstad Arkivet utgjør 4 hyllemeter. Arkivets ytterår er og dekker altså væreierfamilien Jentofts tid i fiskeværet. Arkivet består av kopibøker, korrespondanse, diverse regnskap vedrørende post og dampskipsekspedisjon samt også regnskapsbøker av typen hovedbøker, vinterbøker, butikkladder og rorbuprotokoller. L. Berg Sønner, Svinøya v/svolvær Arkivet er oppbevart privat hjemme hos John Berg i Svolvær og i kjellerlokaler tilhørende firmaet på Svinøya. Selskapet ble etablert i 1893 av sønnene til Lars Thodal Walnum Berg ( ). Lars Berg overtok som væreier og handelsmann etter sin far Gunnar Berg i Firmaet overtok arkivet etter den virksomheten som Gunnar Berg hadde etablert på Svinøya i 1828 og som Lars Berg fortsatte. Firmaet er fortsatt i familien Bergs eie. (Rogne, P. 2004, s. 17) 12

13 Artikkelforfatteren har foretatt en grovgjennomgang av arkivet, som strekker seg fra 1831 til begynnelsen av 2000-tallet og utgjør over 200 hyllemeter i uordnet stand. De kanskje mest interessante seriene av interesse for fiskerihistorien er en Protocoll for Overopsynsmanden i Svolvær ( ) og Manntallslister for den fiskende allmue i Nedre Svolvær ( ). Disse gir opplysninger om høvedsmennene på fiskebåtene, hvor de kom fra, hvor mange menn de hadde på båtlaget sitt og hvilket fiske de drev. Sistnevnte serie har også informasjon om rorbuleie, mens førstnevnte protokoll også har tall for fangstmengde. En tredje interessant serie er dagbøker skrevet av Lars Berg fra 1849 til Ellers omfatter arkivet blant annet vinterbøker og fiskebøker, som det senere blir redegjort for. Her er også bevart en rekke andre regnskapsserier som kontobøker, reskontro, kassabøker, butikkladder med mer. Mengdemessig dominerer korrespondansen og bilagsmaterialet. Arkivet inneholder også materiale etter en rekke virksomheter som Berg-familien var involvert i, herunder Det norske fiskeguanoselskab, Lerosen, flere fartøy og dampskipsselskap, Nordland Saltlager, Nordland olje- og kraftfoderfabrik, trådspikerfabrikk og tønnefabrikk. De nyeste materialet dokumenterer blant annet selskapet Svinøya A/S, som blant annet omfatter rorbuutleie med mer. Erasmus Benedichter Zahl, Kjerringøy Det er bevart et omfattende arkivmateriale fra Kjerringøy handelssted, hvorav det meste er fra Erasmus Benedichter Zahls tid. Materialet dekker ytterårene og har et omfang på 30 hyllemeter. Arkivet er sortert i følgende hovedbolker: Forretningen (krambua, filialen i Skrova, fiskekjøp), dampskipsekspedisjonen, postog telegrafstasjonen, skysstasjon, forsikring, gården (gårdsdrift, privat hushold, tjenere), kreditt og jordegods og ymse. Det er bevart mest materiale fra forretningsdriften, hvorav nevnes hovedbøker, kassabøker, butikkladder, varelister. Annet materiale fra denne driften er oppkjøpsbøker, tørkebøker, vaskebøker. Korrespondansearkivet med brev av utgående korrespondanse og kopibøker er mest omfattende. På det meste, i 1880-årene, er det tatt vare på brev årlig. (Fulsås, Narve 1983, s. 5, 231) Arent Schønings sønner, Grøtøy Grøtøy handelssted var i Schøning-familiens eie fra 1690 til konkursen i 1923, da unntatt et tiår på slutten av 1700-tallet. Firmanavnet Arent Schønings sønner ble 13

14 registrert i 1850 da Søren og John Schøning overtok driften etter deres far Arent Schøning. Grøtøys lange og mangfoldige historie som handelssted til tross, er det bevart veldig lite arkivmateriale fra virksomheten. Kun tre hyllemeter arkivmateriale befinner seg i reolene hos Arkiv i Nordland. Materialet omfatter 1 kopibok, 2 bokser med korrespondanse, en del regnskapsprotokoller samt en protokoll vedr. dampskipsekspedisjonen. Arkivets ytterår er Meyer, Grønøy Arkivmaterialet har et omfang på 9 hyllemeter og er fra perioden , altså fra Meyer-familiens tid på handelsstedet. En viktig serie som inngående korrespondanse er i årenes løp forsvunnet, men her er bevart kopibøker fra 1894 til Ellers består arkivet av diverse regnskapsprotokoller, deriblant en stor serie butikkladder. Videre er bevart dokumentasjon av fiskekjøp fra 1897 til L. A. Meyer, Mo i Rana Arkivet utgjør 71 hyllemeter, og har ytterår I dette tidsrommet har handelsstedet vært i Meyer-familiens eie. Arkivet er svært omfattende og sannsynligvis noenlunde komplett. Det er registrert og katalogisert. Materialet består av kopibøker, korrespondanse, regnskap og diverse. Bare regnskapsarkivet utgjør av 375 bøker, 8 arkivbokser og 3 esker. Katalogen er svært detaljert og gir opplysninger helt ned på dokumentnivå. Forholdet væreier fisker og litt om regnskapsbokføringa Eiendomsretten til grunn, fiskehandelen og krambuhandelen var tre fundamentale virksomheter for væreieren som nessekonge. Han kunne også ha andre oppgaver, herunder stasjonsholder for telegrafverket, poståpner, dampskipsekspeditør og forsikringsagent. I disse rollene var han ikke lenger væreier, men rollene var med å gi han øket betydning overfor allmuen. De tre nevnte virksomhetene berørte særlig den bofaste fiskeren i været. Fiskeren forholdt seg til væreieren i tre ulike roller; som husmann/leilending/rorbuleier, som leverandør av råfisk og som kunde. I regnskapsmessig betydning opererte fiskeren med andre ord som både debitor og kreditor til væreieren. Men når saldoen var gjort opp, endte den fastboende fiskeren 14

15 ofte opp i debitorrollen. For de tilreisende fiskerne var gjerne situasjonen en annen. I noen måneder mens skreifisket pågikk stod de riktignok i gjeld til væreieren, men denne gjelda ble sjelden videreført fra år til år. I håp om å få utbetalt kontanter etter fiskets slutt måtte fiskerne leve et nøysomt liv med minimalt med uttak på krambua. De måtte så lenge som mulig tære på den innholdsrike lofotkista som de hadde med seg hjemmefra. Den inneholdt så vel matvareforsyninger som klær og annet. Da fikk det ikke hjelpe at brødet mugnet mot slutten av sesongen. Væreieren brukte to bøker i den daglige bokføringa; kassabok og memorial. Kassaboken avspeilet alle kontante inn- og utbetalinger. Memorialen var forbeholdt fakturaer, bevegelser på bankkonto og uttak til privat bruk. Ved månedslutt ble summene ført over i hovedbok som ble avsluttet ved årsskiftet. En fjerde regnskapsbok var den ordinære reskontroen. Her kan avleses forholdet til kunder og leverandører, herunder fullt ut leverandører i betydningen firma som leverte varer og tjenester. Fiskerne som leverandører av råstoff avviker fra dette systemet. Samme systemet gjaldt for kundene. Firma som væreieren solgte produksjonen til, er ført opp som debitorer i reskontro. Det samme gjelder større kunder på krambua, de var som regel ikke fiskere. De blir spesialbehandlet også som debitorer. Mer om dette senere. Butikkladdene utgjør en regnskapsserie i gråsonen mellom kreditthandel og kontanthandel. Salget i krambua foregikk vanligvis i form av kreditt. Kontantsalg hørte til unntaket. Men bokføringsmessig er salget blitt behandlet som kontantsalg, idet vareuttaket ble innført i ei regnskapsbok kalt kladd. Når kunden betalte sitt mellomværende, ble postene i kladdene bokstavelig talt strøket ut med en tykk blyantstrek. Preget av kontantsalg kommer av at de utestående beløpene ikke blir ført i reskontro aller i andre bøker. Det er et mellomværende mellom kunde og kjøpmann. Fiskernes forhold til væreieren er dokumentert i to ulike regnskapsbøker. Den første er vinterboka. Her hadde hver fisker (eller høvedsmann, dersom det var et båtlag) en side der alle uttak ble ført. Fellesuttak til laget ble ført for seg. Ved sesongslutt ble vinterboka summert og summene overført til fiskeboka, som er den andre regnskapsboka. Fangsten ble her ført på kreditsida. Kontantuttak, uttak fra krambua, agn, rorbuleie og andre ytelser som væreieren skulle ha godtgjort er dokumentert på debetsida. Ved sesongslutt ble kontoen oppgjort. Avgift til medisinalfondet ble regnet 15

16 av fiskeleveransene og trukket fra et eventuelt tilgodehavende hos væreieren. Denne avgifta ble tilført medisinalvesenet i amtet og skulle brukes til helsestell for fiskerne. (Strand, I. 1990) Hvor ble de av, de andre arkivene? Det er mange grunner til at det er bevart så vidt lite arkivmateriale etter de store og tradisjonsrike handelsstedene i Nordland. Privatarkiv lite lovbeskyttet Den mest grunnleggende årsaken er nok at privatarkiv som sådan aldri har vært underlagt samme lovregulering som offentlige arkiver. Det har med andre ord vært fritt fram å kaste privatarkiv, mens offentlige organer har hatt arkiveringsplikt. Riktig nok gir arkivloven (lov av 4. desember 1992) med virkning fra 1999) en del bestemmelser for privatarkiv. Blant annet skal Riksarkivaren holde oversyn over verneverdige privatarkiv samt føre register over privatarkiv som er tatt vare på av offentlige og private oppbevaringsinstitusjoner. Riksarkivaren kan også registrere visse privatarkiv som særskilt verneverdige. Da må melding om slik registrering sendes arkiveieren ( 13). Loven er med andre ord svært tilbakeholden med å gi konkrete påbud til arkiveierne. Videre har Riksarkivaren med hjemmel i arkivlovens 14 fastsatt Retningslinjer for arbeidet med privatarkiv, som med virkning fra er gjort gjeldende for offentlige organ som arbeider med å ta vare på privatarkiv og for private institusjoner som mottar offentlig tilskudd til sin virksomhet. Manglende forståelse for verdien av arkivmaterialet Manglende forståelse for verdien av arkivmaterialet kombinert med plassmangel er en annen fundamental årsak til den bedrøvelige arkivsituasjonen for de nordlandske handelsstedene. Dette kan man til en viss grad skjønne når det gjelder materiale som ble destruert for 75 til 100 år siden. Den gang var ikke privatarkiv regnet som viktig forskningsmateriale, og det fantes knapt institusjoner til å ta vare på arkivene, eller arkivbevaring hørte ikke til deres primæroppgaver. Når det var fullt i reolene på kontorene til væreierne/nessekongene, ble det gjerne frigjort plass ved at noe av 16

17 arkivmaterialet ble destruert. Derfor er for eksempel heller ikke det forholdsvis omfattende materialet etter L. Berg Sønner A/S på lang nær komplett. Ifølge nåværende eier, John Berg, er det opp gjennom årene kastet atskillig arkivmateriale. Da er det verre å fordøye at arkivmateriale med overnevnte begrunnelser er blitt kastet så sent som i og 90-årene. Blant annet ble arkivet etter J. M. Johansen, Stamsund (etablert av Carl Magnus Johansen i 1876) destruert da ny eier overtok firmaet rundt Kun 10 år gammelt regnskapsmateriale ble bevart. Noen få protokoller fra 1870-årene er tatt vare på som en kuriositet. I et annet fiskevær var store mengder regnskapsprotokoller og korrespondanse styrtet på sjøen bare noen få dager før representanter for Nordlandsarkivet kom på besøk på slutten av 1980-årene. Bare noen få protokoller unngikk det våte element. Derimot må det karakteriseres som ren vandalisme når arkivet etter ett av de største handelshusene i Lofoten ble kjørt på sjøen rundt 1960 for at uvedkommende ikke skulle grave i materialet. Konkurser og flyttinger er arkivenes skjebnetimer Konkurser, eierskifter, flyttinger og rasjonalisering har gitt dårlige odds for de gamle arkivene. Det samme kan paradoksalt nok også gjelde skriving av bedriftshistorier. Når historien er skrevet, har vi ofte sett at det ikke lenger er så viktig å bevare arkivmaterialet. De etterfølgende eksemplene er fra handelshus der alt arkivmateriale er forsvunnet eller i alle fall ikke er kjent. På Skrova gikk firma Andreas Ellingsen konkurs i 1908 etter å ha drevet handelsstedet siden Konkursen betydde slutten på handelsstedets storhetstid. Da væreier Henrik Dreyer i Henningsvær døde i 1882, ble været overtatt av Nordlands amtskommune, og handelsforretningene ble kjøpt av tre forskjellige interessenter. Det tredje eksemplet er fra Tjøtta, der eieren Johan Brodtkorb døde i Da var gården sterkt belånt, og skifteretten overtok driften. Buskapen og alt innboet ble solgt på auksjoner for å dekke gjeld. Enken og sønnen forpaktet en tid gården og forsøkte å finne utveier for på beholde den, men uten hell. I 1920 gikk Tjøtta under hammeren. Bare bygningene stod igjen da staten kjøpte et svært forfallent gods i 1930 og startet en saueavlsgård for Nord-Norge. Til slutt nevner vi at mye gammel kulturhistorie ble solgt på Selsøyvik under auksjonen i 1922 etter Kristian Jægers død. (Lie, Jon Henrik og Serck-Hansen, Fin 2008 s. 58 og s. 99 samt Ytreberg, N. A. 1942, s. 221, s. 230). 17

18 Lavere terskel for destruksjon av korrespondanse enn regnskap Til slutt skal vi påpeke et mønster som går igjen i bevart privatarkivmateriale. Dersom noe materiale har overlevd, er det gjerne protokoller. Det er noe offisielt over protokollene, hva enten det gjelder møtebøker eller regnskapsbøker. Her er fattet viktige vedtak og ulike økonomiske transaksjoner er dokumentert. Kopier av utgående korrespondanse i egne presskopibøker har nok også hatt en forholdsvis høy destruksjonsterskel. Rufsete og slitte ringpermer med inngående korrespondanse har derimot hatt dårlige odds i kassasjonsvurderingene. Det er bare å beklage. Alle som har tatt seg tid til dyptgående dykk i korrespondansen vet at her finnes godbitene, kjøttet som gir fylde til beingrinda. Arkiv etter nordlandshandlere avhjelper kildesituasjonen Manglende arkivmateriale fra de nordlandske handelshusene fører til at historien deres blir liggende i et dunklere lys. Blant annet blir det vanskelig å kartlegge den lokale handelen, fiskekjøp, forbindelser til andre handelsmenn, gründervirksomhet med mer. Men i Bergen finnes protokoller som gir oversikt over og detaljkunnskap om hver enkelt handelstransaksjon mellom handelsmannen på Bryggen og hans kunde fra Nord-Norge. Arkivmaterialet dokumenterer nordlandshandelen som utviklet seg fra tallet, med tørrfisk, tran og rogn fra de nordligste fylkene. I Bergen ble fiskeproduktene omsatt, og jektene tok med seg nordover nødvendighetsvarer og diverse fiskeutstyr. Den tyske Hansaen var fra midten av 1300-tallet den dominerende part i disse handelsforbindelsene. I 1754 ble det Det tyske kontor avløst av Det norske kontor. Nordlandsfarkladder er den viktigste protokollrekken i nordlandshandlerarkivene, hvorav Bergen Byarkiv oppbevarer et tjuetalls arkiver. Protokollene gir opplysninger om prisforhold, utvikling av varespekter og forbruksmønster, gjeldsutvikling, kundeforhold med mer. For hver kunde er det ført en debet- og en kreditside. Debetsiden viser hvilke varer kunden tok ut hos nordlandshandleren, hvorav forbruksvarer som mel, lerret, kaffe, tobakk, brennevin med mer. På kreditsiden er ført de varer kunden førte med jekta nordfra, slik som fisk, tran, rogn. Varene kan være overført fra de såkalte gesellkladdene. Totalbeløpene for debet og kredit er ført over til nordfaruttrekket. (Bergen byarkivs nettsider) 18

19 Viktige gamle nordlandshandlerarkiver finnes også i manuskriptsamlingen til Universitetsbiblioteket i Bergen. Ellers er de store firmaarkivene et enestående kildemateriale til Bergens handel og økonomiske historie. Fem av byens eldste og største handelshus og flere mindre har overlatt alle sine forretningsprotokoller og papirer til biblioteket. Det er firmaene Krohn (ca ), Harmens (ca ), Janson (ca ), Mowinckel (ca ) og von Tangen ( ). De drev alle Nordlandshandel og deres arkiver belyser derfor også nordnorsk næringsliv gjennom 200 år. Det kanskje viktigste historiske materialet som belyser hanseatene i Bergen er oppbevart i Lübecks byarkiv. Materialet ble fraktet til denne byen i 1761, og er nå ordnet og katalogisert. Katalogen er tilgjengelig på nettsidene til Bergen Byarkiv. (Bergen byarkivs nettsider) Kilder - Arkivlova med forskrifter (Lov av 4. desember 1992 nr. 126) - Bergen Byarkivs nettsider - Carstens, Liv: Gjestgivere i Lofoten og Vesterålen fogderi. Steder, rekruttering, virksomhet Hovedfagsoppgave i historie Universitetet i Oslo, Coldevin, Axel: Næringsliv og priser i Nordland. Bergen Coldevin, Axel: Hundre års handel i Nord-Norge. L. A. Meyer Mo i Rana Mo, Fulsås, Narve: Voksteren og fallet til ein nordlandsk handelsstad. Kjerringøy i K. Zahl si tid Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø, høsten Fygle, Svein/Lundestad, Svein/Strand, Inge: Banken, folket og fylket. Nordlandsbanken og Nordlands næringsliv gjennom 100 år Bodø Fygle, Svein: Upublisert manus om handel og jektefart på Helgeland Bodø Kiil, Alf: Da bøndene seilte. Bygdefarsbrukets historie i Nordlandene (Messels forlag, 1993) - Kilder til Nordlands mangfoldige historie. Plan for arkivfeltet i Nordland Nordland fylkeskommune/arkiv i Nordland) - Knutsen, Nils Magne (red.): Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord- Norge. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo Lie, Jon Henrik/Serck-Hanssen: Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger. Olympia Press Museumsplan for Nordland Rogne, Per: Rorbusystemet i Lofoten på 1800-tallet. Konflikt eller samspill? Hovedfagsoppgave i historie ved Universitetet i Tromsø, vår Strand, Inge: Foredrag på landsmøtet til Landslaget for lokal- og privatarkiv, Sortland 1990 (upublisert manus) 19

20 - Til Kildene. Kartlegging av regionale og lokale arkiver. ABM-skrift Ytreberg, N. A. : Nordlandske Handelssteder. F. Bruns Bokhandels Forlag. Trondheim,