Et (ganske) hemningsløst forhold til kunst og kommers

Transkript

1 Marius Martinussen (1978) er en produktiv maler, som bruker media- og reklamespråket i sine bilder. Han har en lang rekke separat- og gruppeutstillinger bak seg både i Norge og utlandet, er innkjøpt av bl.a. Statoil, Norges bank, Rederiforbundet og Norsk kulturråd, og har utført flere utsmykkingsoppdrag for diverse institusjoner. Martinussen kan sies å male og selge som hakka møkk, og den siste tiden har han til og med gitt seg ut på grafikken som ytterlige øker hans billedproduksjon. Han er hemningsløs i sine valg av utstillingssteder, og er sånn sett en motpol til en generasjon kunstneres forfengelighet og strategiske tenkning på hvilke visningssteder som gir kredibilitet.. Gjertrud Steinsvåg og André Gali møtte Martinussen til en samtale om kunst og salgbarhet. Samtalen ble tatt opp på tape, og det er kunstner og skribent Reinhold Ziegler som har transkribert og bearbeidet samtalen. Et (ganske) hemningsløst forhold til kunst og kommers Marius Martinussen solgte sitt første bilde da han var 12 år gammel: Et maleri av Fantomet, som en kompis av hans far hadde bestilt. Det målte 1 x 1 meter og ble overdratt til den nette sum av kr 700,-. På den tiden hadde han allerede drevet med tegning og maling i to år og lekte med tanken på at det var kunstner han ville bli. Da det gikk opp for meg at jeg kunne selge bilder, skjønte jeg at jeg ikke behøvde å måtte ha en vanlig jobb. Jeg kunne bare male! I ettertid ser jeg at det å ha en jobb ved siden av er en felle: Du får du mindre tid, du blir sliten, og plutselig så er du ute av kunsten. Det er bare å se på hvor få det er som klarer seg etter endt kunstutdannelse. Av de som går ut av akademiet er det cirka fem til ti prosent som overlever som kunstnere. Det er altså én i hvert kull! Bortsett fra to småjobber i ungdommen å selge pølser og male et gjerde har Marius Martinussen levd av kunsten sin. Allerede da han gikk andreåret på Akademiet i Trondheim begynte han å organisere seg som en profesjonell kunstner. Han søkte på utstillinger og fikk tilslag på de fleste. Dette genererte i neste omgang både salg, utstillingsstøtte og stipend. Jeg tenkte at det var dumt å vente til avgangsutstillingen og så begynne å søke utstillinger. Da får man et unaturlig opphold. Det var bedre å kaste seg på dette mens jeg gikk på skolen. En gang samlet jeg sammen bildene jeg hadde på atelieret og laget en utstilling der alle bildene kostet hundre kroner. Jeg hadde kjøpt inn øl til åpningen og tenkte at nå går jeg i minus. Men så solgte jeg alt og satt igjen med kr 1500,- i fortjeneste. Og det var mye for en student, som var vant til å sitte igjen med kr 2000,- etter at husleien var betalt! Overskuddet investerte han i et nytt prosjekt, som viste seg ikke å være like vellykket. Han kjøpte inn mer øl og ville at folk skulle gi ham bilder i bytte. Disse skulle han i neste omgang selge videre. Etter at ølet var drukket opp, satt han igjen med tre bilder, som var lite egnet til videresalg. Da han året etter var med på å arrangere en salgsutstilling på Samfunnet i Trondheim, gjentok han heller suksessoppskriften fra den første utstillingen. Vi tok all den dritten vi hadde på atelierene og la det frem for salg. Jeg troppa opp med 40 ting med tullepriser som kr 123,- og 446,-. Jeg solgte alt, og det ble tre tusen i overskudd. Men mange priset seg for høyt og forlangte tre og fire tusen for et bilde. Det ble det ikke noe salg av. De skjønte ikke markedet. Det bestod jo hovedsakelig av studenter, som også manglet penger. Det var like før jul og de var på jakt etter rimelige julegaver.

2 Diskusjoner rundt økonomi og hvordan man strukturerer en profesjonell karriere var lite vektlagt i den formelle delen av Martinussens utdannelse. Det siste året hadde han et to timers kurs i økonomi, og det var alt i løpet av fem års utdannelse. Det er tabu å si at man er opptatt av økonomi. For eksempel tror jeg ikke at det er noe smart karrieretrekk å være med på dette intervjuet her. Å snakke om penger var tabu under utdannelsen, og det har vært tabu senere i det virkelige kunstlivet. Jeg var egentlig sjokkert over holdningene til noen av mine medstudenter. For eksempel da vi skulle ha avgangsutstilling i Trondheim og Oslo, altså på to steder samtidig, var det noen som mente at det var vanskelig å lage arbeider til to utstillinger. To verker etter fem fuckings år! Hvis du skal bli kunstner og ha en viss suksess, kan du ikke komme med ett bilde! Du må produsere! Da Marius Martinussen var ferdig med utdannelsen fikk han tilbakebetalt kr ,- fra studielånet som kunstfagstipend. Samtidig fikk han en utsmykning i Arendal Kulturhus som genererte det samme beløpet. Han hadde i realiteten en startkapital på kr ,- og bestemte seg for å flytte til Berlin. I Oslo ville ikke kr ,- vært så mye penger. I Berlin derimot er alt mye billigere. Der holder den summen i ett og et halvt år. Men når det gjaldt salg var ikke Berlin spesielt gunstig. Jeg har ikke hørt om noen som har solgt noe av betydning der. Riktignok har byen noen fete gallerier, men jeg tror de lever av messesalg og sine filialer i New York og L.A. Likevel vil alle stille ut i Berlin. Selv solgte han et bilde eller to i løpet av Berlin-tiden. Han innså at han måtte tilbake til Norge for å kunne selge bilder igjen. Og det gjorde han. Tilbake i Oslo gikk salget strålende både til private og offentlige kjøpere. Helt til finanskrisen satte en stopper for folks kjøpelyst i Da ble det vanskelig å finne kjøpere til bilder som kostet over kr ,-. Og der man tidligere kunne selge en hel serie til samme kjøper, måtte man nå være fornøyd hvis man solgte ett bilde. Som om det ikke var nok, fikk jeg ikke noe stipend heller. Hva skulle jeg gjøre? Jeg måtte ta stilling til om jeg skulle fortsette å lage svære bilder og ikke selge et eneste, eller om jeg skulle gå litt ned i format. Går det greit for meg å lage litt mindre bilder? Ja, det kan jeg leve med liksom. Jeg synes det er bedre å selge bilder enn å måtte jobbe på Kiwi. Så jeg hadde ikke noen voldsomme problemer med det. Samtidig tenkte han at han kanskje skulle jobbe med noe som var enda billigere. Han begynte å eksperimentere med grafikk, og fant ut at det var både gøy og interessant. I begynnelsen ble arbeidene tatt inn i gallerier i kommisjon. Da det viste seg at han solgte godt, ble han spurt om å holde utstillinger. På den ene siden gir grafikk direkte salg. Jeg sendte inn grafiske blad i kommisjon til en mengde kunstforeninger som jeg hadde hatt kontakt med siden akademitiden. Det var vel snakk om cirka ti nye utsalgssteder. Hvis de selger et grafisk arbeid i halvåret så blir jo det ganske fett, uten at det er så veldig mye jobb. På den andre siden kan grafikken også brukes til å rekruttere et nytt marked. Det er som å ha en reklameplakat. Tenk deg en nygift fyr som vil kjøpe gave til dama. Han har ikke kr ,- til å kjøpe malerier for, men tre tusen til et grafisk blad kan ha alltids få til. Hvis de så har hatt det hengende en tid og fått sansen for å ha kunst på veggene, kan de kanskje gå over til et maleri senere.

3 At aktivitet generer ny aktivitet har vært et mantra i Martinussens kunstnerkarriere. For ham handler det om å bli sett. Og det handler om å kommunisere. Når man selger et grafikkblad eller har en utstilling, så er det noen som ser det og kanskje liker det. I neste omgang er det noen som får en ide om et samarbeid; for eksempel en utsmykningskonsulent som har et prosjekt som passer. Den innstillingen gjør at han også er skeptisk til å gjøre seg avhengig av stipender for å kunne jobbe som kunstner. Det er kanskje litt bra å ikke få stipend alltid. Jeg tror man blir litt satt når alt glir av seg selv. Det er sunt å måtte være litt sulten. Man lager på en merkelig måte bedre ting når man er tvunget til å anstrenge seg litt. Det må være en viss motstand i selve kunstnertilværelsen for å gjøre de gode prosjektene. Når ting går av seg selv glemmer man å søke utstillinger, man tenker ikke langsiktig, man slutter å tenke på hvordan man skal stille ut neste år. Da stipendene og oppdragene uteble hadde Martinussen null planer og null penger og så svart på tilværelsen. Redningen var at han hadde en utstilling i Bergen. Selv om han manglet penger til det meste, var det bare å begynne å jobbe. Jeg måtte bare jobbe tre ganger så hardt liksom, og dobbelt så smart. Jeg så over hva jeg hadde på atelieret. Jeg driver jo alltid og maler litt, og alt som ikke er ferdig ligger for seg selv. Hva om jeg gjør ferdig alt som ikke er ferdig? Det var mye bra der. Man må ikke kjøpe nytt hele tiden. Det gikk fint det. Jeg sparte penger på materialer. Jeg levde mer økonomisk og jobbet i stedet for å ha 3 måneders sommerferie. Det ble det rett og slett bedre ting av. Martinussen har som prinsipp å betrakte stipender som en bonus, men er ellers innstilt på å klare seg uten. Når man er vant til å motta stipender, skaper det en forventning og i neste omgang en skuffelse når det plutselig går noen år hvor man ikke får stipend. Hva gjør jeg feil?, spør man seg. Man føler at man har bra arbeider, og man har laget en god søknad. Har jeg driti meg ut eller sagt noe dumt? Kanskje noen andre har lagd en mye bedre søknad? Det kan jo være. Så man kan ikke bli bitter på det. Det dummeste man gjør i denne businessen er å bli bitter. Uansett hvor bra man gjør det, er det noen som gjør det bedre. Når du får en utstilling, så er det en kompis som skal stille ut i nabogalleriet som er litt større, høyere under taket, har høyere priser og mye kulere fotografer og så videre. Når det gjelder salg av kunst har Martinussen valgt å overlate det til gallerier. Å drive direktesalg fra atelieret tar for mye tid og leder oppmerksomheten bort fra kunstproduksjonen. Til gjengjeld samarbeider han med mange gallerier spredt over hele landet; fra kunstforeninger til mer eller mindre kommersielle gallerier. Etter at han begynte med grafikk har antallet økt. Prinsippet er at jeg synes det er bedre å stille ut enn å ikke stille ut. Jeg har funnet ut at det er smart å ha kontakter i hele landet, og jeg har hatt pleiet disse helt siden akademitiden. Jeg begynte på bunnen og stilte ut på tvilsomme steder, for eksempel kunstforeninger hvor ikke engang så elementære ting som å skifte lyspærer var ivaretatt. Men så har jeg økt kvaliteten etter hvert. Slik er det med priser også. Jeg har alltid tatt lave priser, særlig i begynnelsen, og så har jeg hevet prisene hver eneste år. Jeg kunne nok gjort det enda mer, men jeg synes det er bedre å selge mye på en utstilling enn å selge ett eneste bilde. Selv om han har mange gallerier, er han ikke kontraktsmessig forpliktet til noen av dem. Likevel eksisterer det en stilltiende overenskomst om at man holder seg til ett galleri på hvert

4 sted. Da er det viktig for ham at han har funnet et galleri som han kan stole på, og som har orden i økonomi og administrasjon, slik at han slipper å bruke mye tid til å ringe rundt til galleriene. Noen er veldig flinke. Galleriet i Stavanger har et veldig bra system. Alt har et nummer, og alle salg blir registrert. Hvis jeg om noen år skulle trenger et bilde, kan de finne frem til eieren. Der får jeg pengene hvert kvartal til den og den datoen. Andre gallerier er litt mer rotete. Det er nok en del penger jeg ikke har fått, og det er ikke alle jeg stoler helt på lenger. Det finnes gallerier som omsetter for flere millioner i året og ikke betaler kunstneren i tide. Etter hvert finner man de galleriene som er flinke med penger, som er ordentlige og som man stoler på. Et annet viktig spørsmål i forbindelse med valg av galleri er den kunstneriske profilen galleriet står for. Særlig er dette tydelig i Oslo, hvor det er stor forskjell på de prestisjefylte galleriene og de som er mest salgsbaserte. Det er noen gallerier jeg vurderer å kutte ut fordi profilen er uheldig for den kunstneriske integriteten, men hvis de selger godt, blir det en vanskelig avveining. Alle vil jo helst selge til samlere og museum, men det er begrenset hvor mange samlere vi har i Norge, og man kan ikke basere seg på at museene skal gjøre offentlige innkjøp alltid. Likevel er det noen gallerier som jeg har sagt nei til. Jeg vil ikke bli forbundet med de kjerringene som maler en stjernehimmel og skriver noen dikt på, selv om de kan selge for flere millioner. Når det gjelder kunstnerisk integritet dukker det også vanligvis opp spørsmål om galleriets innflytelse på det kunstneriske resultatet. Her er det forskjellig praksis ute og går. Noen gallerister fungerer som kunstneriske konsulenter eller rådgivere. Andre griper mer direkte inn i prosessen. Man er jo i diskusjoner med gallerier hele tiden, men man sier det ikke høyt. Det hender at gallerister sier gjør sånn og sånn, men hvis jeg ikke liker det, gidder jeg ikke å gjøre det. For eksempel ble jeg en gang oppfordret av en gallerist til å gjøre ting litt mer abstrakte. Da hadde han solgt arbeidene med en gang, sa han. Men det gadd jeg ikke. Det burde jeg kanskje gjort så hadde jeg solgt litt mer, men man kan ikke høre på folk hele tiden. I sin kunst er Marius Martinussen opptatt av å gjøre det som er riktig for ham selv. Han har utviklet sitt eget visuelle univers, der man ofte møter kartformasjoner, abstrakte landskap, natur og forvitrede fjell. Selv om det ligger ulike språk i bunnen av hans produksjon, er han mest opptatt visuelle problemstillinger. Jeg utforsker og gjør oppdagelser og har etter hvert utviklet en teknikk som jeg kan skape masse bilder med. Jeg er glad i materialer, i maling, i lerret. Jeg kan jo ikke si hva det egentlig er for noe. Det er bare et univers som jeg har jobbet mye med. Folk ser jo forskjellige ting. Det er deres opplevelse. Jeg lager jo ting for at folk skal oppleve noe. Hva jeg egentlig har ment er kanskje ikke så veldig viktig. Selv om han er freelancer og kan legge opp arbeidsdagen selv, liker han å begynne klokken ni om morgenen og jobbe til lunsj og så jobbe til cirka seks. Når det er nødvendig tar han en kveldsøkt, men stort sett prøver han å unngå den romantiske kunstnermyten om kunstneren som isolerer seg på sitt atelier. Jeg vil egentlig ha en ni-til-fire-dag. Å være en sånn kunstner som står opp klokken to og jobber utover natta til fem om morgenen er ikke noe for meg. Jeg har prøvd det også, men da får jeg ikke noe liv utenom. Dessuten ville det blitt det for fristende å si ja til å ta en pils med kompiser, som vanligvis ville hatt fri når jeg skulle begynne å åpne maletubene.

5 Når Marius Martinussen jobber med utsmykning er han innstilt på å inngå flere kompromisser. Da er det mange behov som skal tilfredsstilles. Arkitekter, konsulenter og ikke minst brukere, vil ha et ord med i laget. I tillegg skal det være teknisk gjennomførbart. Han mener at dette er berikende for hans kunstneriske erfaring, fordi det tvinger frem nye måter å jobbe på. Hvis man er smart, kan man tjene masse penger på utsmykninger. Selv har jeg opplevd begge deler. En gang hadde jeg et budsjett på 1,8 millioner og satt igjen med kroner, mens jeg burde hatt en halv million. Man må lære seg å tenke business også. Jeff Koons jobbet på Wall Street før han ble kunstner. Og mange av de store kunstnerne før i tiden var jo også flinke med penger; Gaugin, Picasso og Monet for å nevne noen. Selv har jeg nok bestandig hatt en slags kremmerånd i meg. Jeg husker hvor fett det var da jeg solgte mitt første bilde som 12 åring. Og da jeg var ferdig med Akademiet var jeg glad jeg drev med noe jeg kunne tjene penger på, og ikke installasjon for eksempel. Det er riktignok ikke derfor jeg maler, men jeg er glad for at det jeg elsket å holde på med, også kan gi penger i kassen.