Kunstnerstyrt vs. Kommersielt

Transkript

1 Gallery Entrée er et uavhenging visningssted i Bergen, som viser ung samtidskunst. Kunstnerne Randi Grov Berger og Cato Løland startet visningsrommet i november I 2010 mottok Entrée Norsk Kulturråds prøveordning: driftsstøtte til kunstnerstyrte visningssteder. Lautom Contemporary er et kommersielt galleri, som åpnet i 2007 i Oslo. Sommeren 2012, flyttet galleriet ut av sine lokaler, og gallerist Randi Thommessen jobber med nye lokaler for virksomheten. Randi Grov Berger og Randi Thommessen har begge utdannelse som kunstnere, men har lagt kunstproduksjonen til side, til fordel for en karriere innen kurator- og gallerivirksomhet. Utgangspunkt for samtalen, er deres ulike driftsmodeller. Thommessen og Grov Berger fikk en lydopptaker og ble bedt om å snakke fritt om sin motivasjon og erfaring med å drive galleri, og reflekterer rundt finansieringens betydning både for gallerienes kunstneres karriereutvikling og ikke minst for gallerienes levetid. Lydopptaket er transkribert og bearbeidet av Reinhold Ziegler. Kunstnerstyrt vs. Kommersielt Grov Berger: Bakgrunnen for at jeg og Cato Løland startet Entrée er litt tilfeldig. Vi var begge nyutdannet og nyinnflyttet i Bergen Atelier Gruppe i Bergen og var på leting etter et sted å stille ut egne arbeider. På en rusletur i byen oppdaget vi noen ledige lokaler i Nøstegaten, som vi syntes var gode. Planen var å stille ut egne arbeider som et temporært prosjekt, men det endte med at vi tok over husleieavtalen og startet Entrée. Vi søkte støtte hos Bergen Kommune og fikk først kr ,- i 2009, og ytterligere kr i Senere utlyste Norsk Kulturråd en treårig prøveordning med driftstøtte til i alt fem kunstnerstyrte visningsrom. Vi var heldige og ble et av dem. Siden sommeren 2011 har jeg drevet Entrée solo, etter at Cato har valgt å dedikere seg til å jobbe med egne prosjekter. Thommessen: Hvordan påvirker galleridriften ditt kunstnerskap? Grov Berger: For min del ble det å kuratere utstillinger på Entrée en naturlig forlengelse av egen praksis. Derfor har jeg i samme periode gjennomført kuratorstudiet ved Kunst- og Designhøgskolen i Bergen. Thommessen: Jeg har også bakgrunn som kunstner, med en bachelor fra St. Martins i London. Etter endt utdannelse dro jeg tilbake til Norge og fikk meg et atelier. Men jeg fant meg ikke helt til rette som ensom kunstner. Etter hvert merket jeg også at det ikke var så viktig for meg å produsere egen kunst. En tid tok jeg mange andre småjobber for å tjene penger, helt til jeg arvet en sum penger fra min far. Jeg spekulerte mye jeg på hva jeg skulle gjøre med disse pengene, og vinteren 2006 fikk jeg det for meg at jeg skulle starte galleri. Det var en slags aha-opplevelse. Riktignok hadde noen venner av meg foreslått det tidligere, og jeg hadde flere ganger tenkt på å søke jobb i et galleri. Engasjementet i akkurat det var nok litt halvhjertet, men kjernen i dette var vel at jeg skulle bruke utdannelsen min til noe annet enn å være kunstner. Da jeg bestemte meg for å starte galleri, var det med visshet om å legge ambisjonen om egen kunstnerkarriere bak meg. Jeg begynte da på kuratorstudiet i Bergen høsten 2006 for å bygge opp ny og supplerende kompetanse. Og så åpnet jeg galleriet Lautom i april Grov Berger:: Mens du fremdeles gikk på studiet? Thommessen: Ja. Det å starte galleri ble faktisk en del av i studiet mitt. Fra starten av ville jeg ikke definere en profil for galleriet, fordi jeg opplevde at denne prosessen forandret mitt syn på hva jeg var interessert i når det gjaldt kunst. Som kunstner var jeg i utgangspunktet opptatt av maleriet og tenkte at galleriet skulle ha et uutalt fokus på maleri, men da jeg bestemte meg for å legge mitt eget kunstnerskap til side, forsvant også denne oppfatningen. I

2 den siste tiden har interessen for maleriet kanskje kommet litt tilbake, men ikke på bekostning av noe annet. Grov Berger: Begynte du da å gå på atelierbesøk for å finne kunstnere, eller hadde du allerede et nettverk av kunstnere du hadde lyst til å arbeide med? Thommessen: Jeg hadde et visst nettverk og en tydelig forestilling om hvilke kunstnere jeg ønsket å jobbe med. I begynnelsen tenkte jeg mest på å vise soloutstillinger og kanskje duoutstillinger. Jeg inviterte også eksterne kuratorer til å lage utstillinger. Det er fint å jobbe med utenforstående kuratorer, slik at ikke galleriet blir for dominert av mine valg hele veien. Jeg velger selvsagt de kuratorene jeg liker, men jeg har gitt dem ganske frie tøyler. Selv om jeg i begynnelsen ikke ville definere prosjektene så stramt, ser jeg i ettertid at det er en sammenheng mellom utstillingene, som speiler meg og mine interesser. Etter hvert blir det nok en profil ut av det. Grov Berger: Jeg kjenner meg igjen i det at det skjer en naturlig utvikling etter at en har startet opp eget visningsrom. I begynnelsen har man noen tanker om hva man vil presentere. Dette endrer seg etter hvert som man får konkret erfaring.. Det var mange spørsmål i starten om å definere en profil, og Entrée plasserte seg kanskje litt utydelig mellom prosjektrom og galleri. Fra starten viste vi både lokale, nyutdannede kunstnere, samtidig som vi hadde noen utenlandske, og mer etablerte kunstnere. Nå er vi nok mer tydelige. Thommessen: På kuratorstudiet ble jeg møtt med at en definert og tydelig profil var avgjørende for galleriet som prosjekt. Men etter hvert har jeg tenkt at det å ikke definere også kan være er et kuratorisk grep. Det eneste jeg hadde definert var at det skulle være et kommersielt galleri, men jeg hadde ikke noen kontakt med samlere. Jeg var nok noe naiv. Men det tror jeg var en bra ting. Naivitet er undervurdert. Hvis man vet hva alt innebærer, så ender det ofte med at man ikke gjør det. Det å selge kunst er en stor jobb. Det har nok vært vanskeligere enn det jeg i utgangspunktet trodde. Jeg tenkte at dersom man viste god nok kunst, så kom kjøperne. Men sånn fungerer det jo ikke. Grov Berger: Har du tatt noen utdannelse innen drift eller økonomi? Thommessen: Jeg har lært underveis. Og det er klart at enkelte ting har jeg kunnet gjort bedre. Når man har mye å gjøre, og det er noe man kanskje synes er kjedelig, har det lett for å bli utsatt, som for eksempel regnskap. Jeg skulle gjerne hatt en person som er satt til å gjøre de tingene. Grov Berger: Samme her. Det er mange ting jeg ikke hadde tenkt på før jeg startet opp. Det er veldig mye kontorarbeid med søknader, rapportering, økonomi og regnskap. Denne delen av jobben tar mye tid. Jeg kunne også tenkt meg å ha en person til å gjøre dette. Har du et langsiktig tidsperspektiv for Lautom hvor du ser for deg at dette skjer? Thommessen: Ja. Med det kommersielle som utgangspunkt, har jeg jo ønsket å tenke langsiktig. Ikke bare med hensyn til salg, men også når det gjelder kunstnerne. Jeg jobber ikke bare fra den ene utstillingen til den andre, men ønsker å være med på å bygge opp kunstnernes karriere og kunstnerskap. Det er selvsagt slik at det er noen det er mer jobb med enn andre. Jeg har heller ikke kapasitet til å jobbe like mye for alle. Det er mest jobb med dem som har mange utstillinger, som kanskje selv er flinke til å skape muligheter for seg selv og som jeg ser har best mulighet for å gjøre en størst mulig karriere. Men jeg tenker at hvis jeg først lykkes godt med noen, vil det også gagne de andre, og gi større fokus på galleriet som helhet. Grov Berger: Hvor mange kunstnere er det du betrakter som faste? Thommessen: Det er cirka ti.

3 Grov Berger: Er det sånn at de har omtrent hver tiende utstilling da? Thommessen: Nei, det er også opp til kunstnerne; hvor mange ideer de har og hvor produktive de er. Jeg har cirka seks utstillinger i året. Det skulle kanskje vært flere, men jeg har foreløpig ikke kapasitet til mer, først og fremst fordi det er mye arbeid. Og så deltar jeg på to til tre messer i året. Jeg forsøker å ikke ha noen utstilling når jeg skal på messer. Jeg vil ikke stenge midt i en utstilling, og jeg prøver å begrense utgiftene til ekstravakter. Grov Berger: Hvorfor er du med på messer? Er det for å møte nye samlere? Thommessen: Ja, men også for å treffe andre gallerister og nye kuratorer. Det er en helt klar positiv konsekvens av messene at flere av kunstnerne har fått et løft i karrieren sin ved for eksempel å bli invitert til nye utstillinger. Dette skjer gjennom kuratorer, eller gjennom samlere som har informert kuratorer. For eksempel har det skjedd mye med Ane Mette Hols internasjonale oppmerksomhet gjennom messer. Og det er først og fremst gjennom kuratorer, som har sjekket henne ut i etterkant, eller har bedt om å få tilsendt mer informasjon. Så det å få til nye utstillingsmuligheter for kunstnerne er en helt klar motivasjon for å dra på messer; i vel så stor grad som å selge til samlere. Det er selvsagt begge deler, men en messe kan faktisk oppleves som vellykket uten at man har solgt noe særlig. Grov Berger: Men da tjener du altså ingen penger, og messen blir bare en utgift? Thommessen: Hittil har jeg vel i liten grad tjent penger på messedeltagelse, med unntak av Art Basel i sommer. Hvis vi går mer eller mindre i null, er jeg fornøyd. Jeg får noe støtte fra Utenriksdepartementet, som støtter gallerier for å dra på messer i utlandet, men det er ikke engang nok til å dekke selve messeavgiften. Så kommer jo reise, transport og opphold i tillegg. Grov Berger: Du løper en enorm økonomisk risiko ved å delta på slike messer. Går dette utover personlig økonomi? Thommessen: Ja det gjør det. Jeg har jo satset mye penger på å starte dette galleriet. Mye mer enn jeg trodde. Og det har vært vanskelig å komme opp i en stor nok inntekt. Det skyldes nok at jeg i hovedsak har satset på kunstnere som ikke har hatt noen posisjon fra før, og som dermed ikke oppnår høye nok priser. Hvis man jobber med en kjent kunstner som har etablert et høyt prisnivå, behøver man jo ikke selge så mye for å få dekket utgiftene. Jeg er avhengig av å få til flere salg for å oppnå det samme. Da må jeg tenke langsiktig og samtidig ta noen sjanser. Grov Berger: Jeg har ikke hatt utstillinger med den samme kunstneren to ganger, og jeg har heller ikke jobbet for å selge arbeidene deres. Til nå har jeg videreformidlet kunstnernes kontaktinformasjon dersom interesserte kjøpere har vært innom galleriet. Thommessen: Salg er krevende. Og det er enda vanskeligere når man har utstillinger med yngre, uetablerte kunstnere, eller utenlandske. Det hender at man ikke selger noe fra en utstilling i utstillingsperioden, men at det kommer noen tre måneder eller et halvt år etter utstillingen og ønsker å kjøpe. Noen ganger går det opp til et år før man får det etterlengtede salget. Når man har en fast stall, så går jo det salget gjennom galleriet. En annen fordel med å ha en fast stall er at samlerne kan føle seg tryggere på at kunstneren, fordi de har støtte fra noen som jobber for dem på lang sikt. Og det er jo helt naturlig at man helst vil kjøpe av kunstnere som man tror man kan følge. Grov Berger: Jeg tenker at Entrée er med på å gi kunstnerne en mer indirekte økonomisk hjelp. Hvis jeg gir en kunstner utstillingsplass kan hun bruke kontrakten til å søke for eksempel prosjektstøtte fra kulturrådet eller utstillingsstøtte. Nå i det siste har jeg dessuten

4 kunnet betale henne et beskjedent honorar, noe som var utenkelig i begynnelsen. Da var det faktisk slik at folk spurte meg hvor mye det kostet å stille ut. Slik bidrar jeg til å generere inntekt for kunstnerne. Hos deg er det vel slik at kunstnerne har mulighet til å tjene mer penger gjennom salg? Thommessen: Ja, og de får jo kun penger hvis det er salg. Og da får jeg også penger. Når det skjer salg, som en konsekvens av utstillingen, er jo det mye et resultat av den jobben jeg har gjort. Du tar ikke betalt for den jobben. Slik jeg ser det, er det penger som kunne gått inn i produksjonen av nye prosjekter hos Entrée. Hvorfor skal du overlate et potensielt salg til kunstneren, slik at hun tar hele provisjonen? Det er selvsagt forskjell på å jobbe aktivt med salg, og det å ta de salgene som kommer av seg selv, men det er uansett på grunn av den jobben du har gjort at de salgene skjer. Grov Berger: Entrée har hele tiden vert et uavhengig og non-profit galleri. Dersom vi skulle selge kunst, ville dette ikke vært like tydelig lenger. Samtidig ser jeg at eventuelle salgsinntekter kunne gitt oss en ekstra fot til å stå på økonomisk. Men jeg kan ikke forestille meg at Entrée ville klart seg som et helkommersielt galleri i Bergen. Siden vi ikke har startkapital, hadde jeg kanskje måttet jobbe med helt andre kunstnere, og kanskje over tid, slik du driver Lautom. Thommessen: Startkapital har jo du gjennom den støtten du får fra Kulturrådet. Men du vet jo ikke om du får det videre. Mest sannsynlig får du ikke det. Alternativene til å få det til å gå rundt etter at støtteperioden er over, er enten at du gjør det gjennom salg, eller at du kommer på statsbudsjettet eller på kulturbudsjettet til Bergen Kommune. Men ved mange visningssteder som får offentlig støtte, er likevel driften ofte avhengig av en kombinasjon av salg og offentlig støtte. Grov Berger: En av grunnene til at UKS jobbet frem det som ble Norsk Kulturråds prøveordning, var at de så viktigheten av kunstnerstyrte visningsrom. Disse blir i stor grad finansiert av kunstnerne selv, og nedlagt etter kort tid på grunn av mangel på penger. Denne ordningen gir en anerkjennelse for at slike steder er viktige. Samtidig er det helt naturlig at slike steder popper opp etter et lokalt behov og forsvinner på samme måte, som for eksempel Otto Plonk på 90-tallet i Bergen. For min del forsøker jeg å drive stedet slik som det er nå, så lenge det er gøy, og så lenge det er behov. Når støtten er over, må jeg drifte det på en annen måte eller finne på noe annet å gjøre. Thommessen: Jeg tenker da at hvis salg er en av de alternative måtene å overleve på, så kan du jo legge opp til å selge til de som er interessert allerede nå. For eksempel: hvis du legger ut en prisliste, så kan det resultere i at flere ender opp med å ville kjøpe. Så lenge du synes det er gøy å jobbe med Entrée, så er det jo synd om det er økonomien som gjør at du ikke kan fortsette. Det som er problematisk med støtten du har det er jo et prøveprosjekt for kunstnerdrevne visningssteder er jo at den i sin natur er tidsbegrenset. Enten så finner du en formel for hvordan du kan drive det kommersielt, eller så vil det før eller senere stoppe seg selv. Jeg mener at så lenge man får penger inn i kunstens økosystem, så kommer det kunsten til gode generelt, både til kunstnerne og visningsstedene. Og kunstnere trenger visningssteder. Grov Berger: Ja, og det var jo intensjonen med å starte Entrée. Bergen manglet utstillingsplasser. For nyutdannede kunstnere som var vant til å stille ut på skolen, ble det ofte et stort sprang til de større institusjonene. Entrée etablerte en «overgang», og etter oss har det dukket opp flere andre visningssteder for yngre kunstnere i Bergen, som Tag Team Studio, Premiss og Knipsu. Det er viktig for byen at det er et allsidig kunstmiljø som pulserer og som tiltrekker seg folk utenfra. Thommessen: Kanskje er det mangel på kommersielle gallerier i Bergen som gjør at det ikke er så mange samlere der? Det er helt sikkert potensielle kjøpere der; folk med penger.

5 Problemet er at de ikke tenker på at de kan gjøre det, fordi ingen forteller dem hvor eller hvordan de skal gjøre det. Man kan jo tenke at man kan være med på å oppdra folk til å samle på kunst. Det vil også tilføre kunstscenen noe. Da er ikke Bergen bare er et sted hvor man kan bo og jobbe, men også en by hvor man faktisk også kan få et levebrød som kunstner. Grov Berger: Det er nok et potensial der, men det er en modning som skal til. Jeg må eventuelt finne en retning og en måte å gjøre det på. Sommeren 2011 jobbet jeg med å selge verket Make/Shifted Cabin av Ethan Hayes-Chutes. Det endte med at jeg leide det ut til Handelshøyskolen BI. Denne erfaringen har gjort at jeg har jeg begynt å se muligheter for å finne flere kjøpere. Jeg har i det siste begynt å jobbe med å selge trykk og andre arbeider på papir fra et lite arkiv på kontoret. Men det er foreløpig bare snakk om små beløp som går inn som drifts- og prosjektmidler. Thommessen: Jeg synes du skal begynne med at hvis det dukker opp noen som er interessert i å kjøpe, så skal du ta deg av de salgene selv. Grov Berger: Du har nok rett i det. Jeg ser at jeg kanskje etter hvert kan tillate meg å jobbe på andre måter. Det har jo dukket opp andre kunstnerstyrte visningsrom i byen, som også tilbyr utstillingsplass til yngre, uetablerte kunstnere. Av kommersielle gallerier i Bergen finnes Galleri Langegården og Galleri SE. Det betyr kanskje at det finnes noen private samlere her også. På den andre siden virker det skremmende at Galleri Erik Steen i Oslo og Galleri Bouhlou i Bergen har gitt seg. Thommessen: Ja, men de er jo en annen type visningssted enn det Entrée er. Jeg mener bestemt at Bergen trenger et sted som tillater salg, men som samtidig viser en annen type kunst enn de du nevnte. Entrée har jo en helt annen kunstnerisk profil. Grov Berger: Jeg tror likevel at hvis min intensjon hadde vært å starte opp et kommersielt galleri så hadde det gått dårlig. Thommessen: Men nå har du fått noen år til å finne ut av ting, og ikke minst har du lært masse. For man lærer jo masse i en oppstartsfase. Jeg tror at du kunne opparbeidet en liten stall i tillegg til de andre prosjektene som du viser. Det er jo ingen gallerier i Bergen som jobber med en fast stall. Da vil du ikke konkurrere med noen gallerier når det gjelder valg av kunstnere. Grov Berger: Helt klart. Du viser jo med ditt galleri at det går an å være begge deler. Det er jo inspirerende. Jeg har heller aldri hatt noe prinsipielt imot å selge. Thommessen: Det ingen tvil om at det er noe tilleggsarbeid i forbindelse med salg, men det trenger ikke å være så mye. Siden du har et økonomisk fundament kan du jo teste ut dette, med tanke på å finne en modell som gjør at du kan fortsette også etter at de statlige midlene er over. Det er jo ikke noe motsetningsforhold mellom det å være kunstnerstyrt og det å selge kunst selv om jeg skjønner at det ikke er der motivasjonen din ligger. Start med å ta de salgene som kommer. Og da må du begynne med å sette priser. Du behøver ikke å skrive prisene på verkslisten. Jeg har riktignok valgt å gjøre det fordi jeg synes det er mest sympatisk. Jeg har bestandig en diskusjon med kunstnerne rundt prisene på verkene. Det er vanskelig å finne de riktige prisene. Forsøk det! Kanskje du etter hvert vil finne ut at det er en morsom side av galleridriften. Så har du det med å dra på messer. Det er veldig morsomt å se om man kan få til noe. Ikke bare nødvendigvis salg, men at det oppstår dialoger, og at det skjer noe med karrieren til kunstneren. Grov Berger: Hva skjer da hvis en kunstner som du har jobbet lenge med trekker seg fra samarbeidet? Har du avtaler med disse kunstnerne?

6 Thommessen: Nei, ikke formelle avtaler. Det går på tillit og dialog. Og jeg eier jo ikke kunstnerne jeg jobber med, de må selv bestemme om de ønsker å jobbe med meg. Grov Berger: Du jobber med unge kunstnere og viser dem frem på messer og får frem avtaler med andre kuratorer internasjonalt. De er avhengige av den jobben du gjør. Men er ikke også du avhengig av at du på ett eller annet tidspunkt får noe igjen for dette økonomisk? Thommessen: Jeg tenker ikke på det slik. Det skjer jo stadig vekk at mindre gallerier mister kunstnere til større gallerier, kanskje mer i større kunstmetropoler enn her hjemme i Norge. Det henger kanskje sammen med at det er så lite, at man at man kjenner hverandre bedre. Men jo, ambisjonen er jo at galleriet og kunstnerskapene skal vokse seg større sammen. Grov Berger: Når du er på messer, er du da interessert i få kontakt med samlere fra utlandet fordi det er for få samlere i Norge? Thommessen: For den kunsten som jeg stiller ut er det nok for lite samlere i Norge, og de samlerne som har kjøpt mest hos meg, er utenlandske. Men det er likevel ikke fullt så enkelt. Den største utenlandske samleren jeg har kontakt med har kjøpt fra bare en kunstner, mens de norske samlerne har kjøpt fra mange forskjellige kunstnere. Og innimellom er det kjøpere som ikke anser seg selv som samlere, og de er nok for det meste norske. Det er folk som er normalt kunstinteresserte, som har litt mer penger enn de trenger til daglig og som kan kjøpe litt kunst innimellom. Og så er noen man selger ett verk til og så ikke noe mer. Men disse er jo også viktige fordi de utgjør et større antall. Så altså: Det er flest norske kjøpere, men noen av de utenlandske er kanskje større som enkeltkunder. Grov Berger: Noen samlere får jo etter hvert en slags makt. Jeg så utstillingen «Arcitectonica» på Hamburger Bahnhof i Berlin, en utstilling som viste flere arkitektur- og kunstprosjekter. Men de hadde ingen utstillingskatalog, og det syntes jeg var veldig synd, fordi jeg kunne tenkt meg å ha en oversikt over verkene. Jeg kommenterte dette ovenfor de ansatte og fikk vite at de ikke hadde så mye penger til drift. Derfor bruker de heller ikke mer enn ett rom til å vise temporære utstillinger. De andre rommene blir brukt til å vise diverse private samlinger. På den måten blir jo samleren en slags institusjon. Da er det de som har penger som er med på å bestemme hva som blir vist offentlig. Samleren blir på en måte den nye kuratoren. Thommessen: Det er helt klart at samlere har makt. Og det er kanskje også litt av motivasjonen til noen samlere. Det blir bekreftelsen på deres posisjon. Det er hans teft eller kontakter eller hans evne til å samle som i første omgang gir ham en økonomisk makt, og som i neste omgang er med på å gi ham en definisjonsmakt på kunstscenen. Etter at jeg har startet galleri, har jeg forstått mer av hva det vil si å samle. Jeg har sett litt av hvordan markedet fungerer. For eksempel kan et verk som jeg hadde lyst for noen år siden, men ikke kjøpte, nå blir solgt for det åttedoblede av prisen den gangen. En lidenskapelig samler vil ofte i utgangspunktet ikke selge. Men for eksempel da Erling Kagge solgte et maleri av Richard Prince, så var det så mye verdt at det ikke gikk an å ha det hengende på veggen. Og det var uansett lånt ut til forskjellige institusjoner og museer, og han så det nesten ikke. Da var det like greit å selge det. Pengene han fikk for det, kunne han bruke til å kjøpe nye verk. Det er jo samlere som har blitt rike på å samle. Hvis man er en samler, som i utgangspunktet ikke selger, men som for eksempel har ti Klippenberger i samlingen, kan man jo selge ett av dem og få nok penger til å investere i samtidskunst i mange år fremover i tid. Grov Berger: Jeg har inntrykk av at de som kommer inn på Entrée ikke forholder seg til at arbeidene kan ha en økonomisk verdi. Primært ønsker jeg at de som ser utstillingen og setter seg inn i kunstnerens problemstillinger, skal kunne sitte igjen med nye tanker og idéer. Jeg lurer på om det å gjøre arbeidene tilgjengelig også som varer kan påvirke hvordan man leser utstillingen, at det blir et annet fokus, som leder oppmerksomheten bort fra innholdet. Mange har vanskeligheter nok med å forstå innholdet i selve kunsten.

7 Thommessen: Samtidskunsten er jo et språk som man lærer seg etter hvert. Det er jo ikke slik at når man reiser til Tyrkia så forstår man umiddelbart språket rundt seg. Det krever tid og interesse å lære seg å lese kunst. Og det er jo heller ikke sikkert at all kunst er egnet til å kommunisere med akkurat deg som person. Uansett snakker jeg annerledes om kunsten med folk som i utgangspunktet ikke ser så mye kunst og kanskje heller ikke er så veldig interessert. Men når folk er virkelig interessert i å prøve å forstå, da må man legge litt om på måten man formidler på. Grov Berger: Hvordan jobber du med formidling i forhold til samlere? Thommessen: Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis formidler noe annerledes til samlere. Hvis de ikke kjenner så mye til kunstneren fra før, så sier jeg kanskje mer om hvor de kommer fra og hva de har gjort tidligere, men jeg har ikke noen bevisste strategier for hvordan jeg formidler til samlere. Grov Berger: Hos oss er det slik at når vi inviterer en kunstner til å holde utstilling, så jobber de fritt i forhold til rommet, noe som har resultert i en del installasjoner, ofte stedspesifikke. Kanskje ikke akkurat salgbare. Thommessen: Jeg kommer sjelden med føringer på kunsten og hvordan den skal vises. Jeg har jo noen møter med kunstnerne i forkant. Da kommer jeg med innspill, men jeg overlater til kunstneren å ta hovedavgjørelsene. Og det er i hvert fall svært sjeldent at jeg har kommet med kommentarer i forhold til at det skal være salgbart. De gangene jeg faktisk har forsøkt å være salgsrettet, så har jeg ikke nødvendigvis solgt noe mer for det. Grov Berger: Det er vel kanskje også store forskjeller på de ulike kommersielle galleriene med hensyn til kunstnerisk integritet? Thommessen: Ja, jeg regner med at det er store forskjeller, men jeg vet jo i grunnen lite om samtalene på bakrommet mellom kunstnere og gallerister i andre gallerier. Grov Berger: Jeg kom til å tenke på verket av Andrea Fraser (Untitled, 2003), hvor kunstneren har sex med en anonym samler som i forkant kjøper videoen som viser handlingen, et verk som Fredrich Petzel Gallery viste. Hvordan opplever du at et kommersielt drevet galleri påvirker kunsten som vises? Ting som er rammet inn og kan henges på veggen, er jo lettere å selge enn noe som er rennende og vått eller som lager lyd. Thommessen: Jeg har hatt ganske umulige installasjoner, og jeg tenker ikke på å velge ut kunst som jeg betrakter som lett salgbar. Det finnes nemlig mange typer samlere. De fleste private småsamlere ønsker å vise samlingen sin hjemme. Samtidig finnes det også samlere som har mange ting på et lager, og som skifter på hvilke verk de har hengende hjemme. Hos dem er det samlergenet som slår ut; ønsket om å eie. Og så finnes det samlere som låner ut eller leier ut arbeider til andre, slik at de knapt har fått sett på det selv. Det har også vært slik at verk som jeg har betraktet som usalgbare, faktisk har solgt lettest. Det finnes private samlere som kjøper inn som om de var et museum. De ønsker seg rett og slett vanskelige verk. For en tid tilbake hadde jeg et svært vanskelig verk, som en tysk samler var interessert i. Jeg måtte forklare ham hvor skjørt dette verket er, men han fortalte at han likte verket godt og at han hadde en egen konservator til å ta seg av det. Så det var ikke noe problem. Han likte faktisk at det var et problematisk verk å skulle eie. Grov Berger: Jeg tenker at begge disse modellene vi jobber under er del av kunstens økosystem. Det er behov for begge deler. Jeg vil at kunstnerne skal kunne selge tingene sine, og da trenger de en plass som kan gjøre den jobben. Jeg tror du har fått meg til å endre mine egne forestillinger om kommersiell drift. Det må ikke nødvendigvis bare handle om

8 økonomisk usikkerhet og inkassokrav, men kan også innebære å utvikle langsiktige samarbeid med kunstnere. Men har du noe særlig overskudd? Thommessen: Økonomisk er jeg vel fornøyd om det går noenlunde rundt, men det er jo et mål å kunne ha et pent overskudd med tiden. Grov Berger: Om ti år? Thommessen: Ja, jeg håper det. Det er helt klart at det er ambisjonen, selv om det vel ikke er motivasjonen. Jeg merker jo at jeg blir litt sliten i perioder. Da er det godt å oppleve at det er noen ting jeg virkelig får til. Det gir ny energi og ny motivasjon til å gi enda mer. Nå har jeg for eksempel mistet lokalene mine fordi de skal gjøres om til leiligheter. Men det har skjedd så mye positivt det siste året at jeg virkelig ikke vil gi meg nå. Jeg leter etter nye lokaler for å kunne fortsette med dette. Det skal nok mye til for at jeg legger ned.