Bergen bystyre behandlet saken i møtet sak : 23. Fra Oddny Irene Miljeteig (SV):

Transkript

1 Interpellasjoner til møte Bergen bystyre behandlet saken i møtet sak : 23. Fra Oddny Irene Miljeteig (SV): "Ny vurdering av erstatning/oppreising/rettferdsvederlag for Giardia-offera? Den 22. april i fjor avslo byrådet krav om oppreising for sjukdom relatert til Giardiasmitte hausten I september i fjor stilte Åge-Chr. Jacobsen frå SV eit munnleg spørsmål til byrådet om byrådsleiar likevel ville ta inititativ til å vurdera ei type erstatningsordning for Giardia-offera etter døme av erstatningsordninga for barneheimsborna. Den gongen svara byrådsleiar negatitvt på det. No finn SV det rett å reisa spørsmålet på nytt. Plagene til dei mest utsette Giardia-offera har ikkje teke slutt. I den opne timen (knytt til lokaldemokrativeka) i Komite for Helse og sosial i oktobermøtet appellerte Ingrid Johannessen, koordinator for støttegruppa STERK til politikarane om å sjå på saka ein gong til. Det er det SV ynskjer å medverka til gjennom denne interpellasjonen. Vi finn det rett å peika på at eit moralsk, etisk og politisk ansvar går ut over det reint juridiske, og vi opplever at eit slik ansvar synest å vera på sin plass når det gjeld Giardia-offera si oppmoding til Bergen kommune om ei erstatning/oppreising/rettferdsvederlag. Sjølv om altså den kommunale aktløysa ikkje var grov nok til at kommunen juridisk har eit objektivt erstatningsansvar. Mellom 1500 og 5000 borgarar i Bergen vart hausten 2004 sjuke av å drikka vatnet frå hovud-vasskjelda i byen. Mange vart sjuke for lang tid, og ifylgje STERK fekk omlag 70 borgarar alvorlege ettersjukdommar som ME, mageplager, lungesjukdomar og meir. Fleire titals er framleis sjuke og sterkt plaga, seks år etter. STERK-foreininga har 54 medlemer. Mange av dei er framleis heilt utanfor arbeidslivet, somme er delvis i jobb, og somme er attende i arbeidslivet på full tid. Dei aller fleste har framleis plager som fylgje av smitten. STERK har opplevd arbeidet opp mot Bergen kommune og kommunens forsikringsselskap som langt og tungt, einskildmenneske har kjent seg mistrudde og mistenkte for å prøva å få pengar dei ikkje eigentleg hadde rett på og «endevendt alle veier for at Gjensidige skal motbevise sammenheng mellom nåværende sykdom og Giardia-smitten vi fikk.» (Sitat Ingrid Johannessen i STERK). Dei fyrste tre åra, seier STERK, var det omtrent ikkje «bevegelse i sakene hos Gjensidige grunnet at de ikke hadde kapasitet til å håndtere saksmengden.» Seinare har mange opplevd forsikringsselskapet som ein motstandar meir enn ein medspelar, og einskildpersonar har kjent seg pressa til å ta imot låge tilbod for å sleppa å gå til rettssak. «Selv er jeg ikke i tvil om at mange rett og slett ble mer syk av kampen mot Gjensidige og Bergen kommune», sa Ingrid Johannessen til Komite for Helse og sosial. Kravet om oppreising frå Bergen kommune som byrådet sa nei til i april i fjor, knyter seg ikkje til dokumenterte tap (som Gjensidige-erstatninga), men til ei såkalla «tort og svie»-erstatning, ein kompensasjon for skader eller plager som er uavhengige av økonomisk tap. Den 5. mai 2006 leverte det eksterne evalueringsutvalet sin rapport med samrøystes konklusjonar og tilrådingar. I hovudkonklusjonane sine sa utvalet for det fyrste at Giardia-epidemien i det store og heile vart handtert på ein god måte. Utvalet meinte, i samsvar med Bergen kommunes og Mattilsynets felles evalueringsrapport, at den 1

2 direkte (utløysande) årsaka til Giardia-epidemien mest sannsynleg var utette avløpsanlegg knytte til den nære busetnaden i området ved Knatten/Starefossen/Tarlebøvegen. Utvalet meinte at viktige bakanforliggjande årsaker til at Giardia-epidemien kunne oppstå, er å finna i åra før utbrotet, og i hovudkonklusjonane sine på side 3 i rapporten nemner dei: Viktige bestemmelsar i i drikkevass-føresegnene har ikkje vore oppfylte Det har vore gjeve byggjeløyve for bustader i eller nær nedslagsfeltet til Svartediket Vedlikehaldet av einskilde av dei offentlege og private avløpsanlegga i tilknyting til busetnaden har vore mangelfull. I tillegg har det vore sviktande kontroll og tilsyn av anlegga Dei årvisse periodane med dårleg råvasskvalitet om hausten har vore oppfatta som «normale» og har vore med på å svekka årvåkenheta overfor patogene 8sjukdomsframkallande mikroorganismar. Utvalet meinte vidare at Giardia-epidemien «høyst sannsynlig ville vært unngått dersom bestemmelsane i Drikkevannsforskriftene hadde vært fulgt. Utvalget mener at det mangler godkjenning av eksisterende Svartediket vannverk etter drikkevannsforskriftenes bestemmelser i alle fall etter drikkevannsforskriftene av 1995 og 2001.» Og vidare: «Utvalget vil poengtere at det ikke er selve godkjenningsstempelet som er viktig i denne sammenhengen, men de nødvendige undersøkelser og risikovurderinger/analyser som kreves for å få en slik godkjenning.» Det eksterne evalueringsutvalet konkluderte også med at utbrotet kunne ha vore definert 2-4 veker tidlegare. «Dette kunne ha redusert de smittedes samlede plager og antall pasient-år, og spart noen personer fra å bli smittet. Det er ikke mulig å anslå hvor mange, men antallet er antakelig lavt.» Av ankemål elles meinte utvalet at kommunikasjonen mellom legane og helsestyresmaktene var lite effektiv. Det er SV si oppfatning at det no er tid for å ta eitt steg attende og sjå på krava om oppreisingserstatning på nytt i eit moralsk, etisk og politisk lys. Til grunn må vi leggja «rimelighetsbetraktningar» og allmenn oppleving av rett og gale og ansvar. Det er no seks år sidan Giardia-utbrotet, og det synest urimeleg at det er det einskilde mest utsette offer som åleine skal bera børene. Vi snakkar om ei gruppe menneske som har fått store helseplager som fylgje av Giardia-smitten, og helseplagene for desse er av ein slik karakter at dei har gått ut over både privat liv, sosialt liv og arbeidsliv. I media har vi kunna lesa at det er uvisst om STERK-gruppa greier å gå til søksmål. Bergen kommune må i alle fall ikkje på noko vis kunna mistenkjast for å spekulera i dette ved å stå standhaftig på å avvisa oppreisingserstatning. Det manglande tilsynet og vedlikehaldet som til sist førte til Giardia-utbrotet, har ei svært lang historie, også politisk. Interpellanten kan ikkje sjå det annleis enn at det er naturleg for bysamfunnet, representert ved bystyret å ta eit moralsk og politisk ansvar i saka. Spørsmål: Vil ordføraren ta inititativ til å vurdera erstatnings/oppreisings-spørsmålet for Giardia på nytt, i samråd med gruppeleiarane og i samhandling med byrådet?" 2

3 Byrådsleder Monica Mæland besvarte spørsmålet: "Ordfører, La meg først få understreke at Bergen kommune har bestrebet seg på å opptre korrekt og ordentlig etter at vi opplevde at mange av våre innbyggere ble syke etter forurensing av kommunens vannforsyning ved drikkevannskilden Svartediket høsten I denne sammenheng trekker jeg spesielt frem at vi var raskt ute og etablerte en erstatnings-ordning for dem som ble smittet av Giardia lamblia høsten Hittil er det utbetalt over 30 millioner kroner i erstatninger. Det gjenstår nå ca 35 saker som ikke er ferdigbehandlet. Utmålingen av erstatning har hittil vært gjennomført av skadeforsikringsselskapet Gjensidige og advokatfirmaet Riisa og co. Utmåling i den enkelte sak er basert på fakta og medisin-faglige vurderinger og uttalelser. Interpellasjonen til representanten Miljeteig gjelder spørsmålet om krav på oppreisnings-erstatning for ikke-økonomisk tap, som ikke er omfattet av kommunens erstatningsordning. Dette spørsmålet er tidligere vurdert av kommuneadvokaten, og avslått av byrådet den 22.april I motsetning til vilkårene for erstatning for økonomisk tap og betingelsene for straffbarhet, krever et oppreisningsansvar at det er opptrådt grovt uaktsomt. Hvorvidt kommunen opptrådte grovt uaktsomt er drøftet i den omtalte byrådssaken og i stedet for å gjenta alle disse vurderingene her, viser jeg til saken og dets vedlegg. Jeg vil likevel også her sitere Riksadvokatens vurdering i beslutning om henleggelse av Riksadvokaten legger til grunn at: Bergen neppe har utmerket seg negativt sammenlignet med andre kommuner..., og at utbruddet skjedde nettopp der, kan se ut til å bero på tilfeldigheter. Interpellanten viser til at vi i mediene har kunnet lese at det er uvisst om STERKgruppen kan gå til søksmål. Etter det vi erfarer er dette begrunnet i at de ikke finner advokat som vil prosedere saken. Dette fremkommer blant annet i BTs oppslag 20.juli hvor tittelen på oppslaget er Finner ikke advokat til Giardia-søksmål. Dette tolker undertegnede dit hen at også advokatstanden ser det som lite sannsynlig at Bergen kommune har et ansvar for ikke-økonomisk tap i denne sammenheng. Byrådsleder kan ikke se at det foreligger noen informasjon i saken som tilsier at Bergen kommune skal endre sin tidligere konklusjon knyttet til oppreisningsansvar for ikke-økonomisk tap." 3

4 24. Fra Torstein Dahle (R): "EUs tredje postdirektiv kan få skadelige virkninger for Bergen og Hordaland. EUs tredje postdirektiv er nå vedtatt og kan bli innlemmet i norsk lov. Fra før er postdirektiv I og II innført i norsk lov. Disse direktivene medførte fri konkurranse på frakt av brev og pakker over 50 gram. Det tredje postdirektivet vil medføre fri konkurranse også på postsendinger under 50 gram. Norge har i dag enhetsporto med lik sats for brevpost under 50 gram. Dette har vært et viktig distriktspolitisk virkemiddel i Norge. Fri konkurranse for brevpost under 50 gram vil med stor sannsynlighet føre til press på enhetsportoen. Flere aktører vil etablere seg i sentrale strøk, fortrinnsvis i Osloområdet, der de vil kunne presse Posten på pris. En slik utvikling vil enten føre til at systemet med enhetsporto faller bort med den konsekvens at portoen utenfor det sentrale østlandsområdet vil gå opp, eller til en ordning med statlige subsidier for å opprettholde enhetsportoen. På lengre sikt vil en eventuell subsidieordning neppe bli opprettholdt. For innbyggere, bedrifter og institusjoner i Bergen vil en slik innføring av EUs tredje postdirektiv like gjerne kunne gi høyere portoutgifter som lavere. Som storforbruker av posttjenester vil Bergen kommune uansett ble vesentlig berørt. Utover i distriktene i Hordaland er det betydelig fare for at det vil føre til dyrere porto. I vår del av landet er det en rekke bedrifter som allerede har store merkostnader på transportsektoren, bl.a. på grunn av store bompengebelastninger. Det er ikke i Bergens interesse at innbyggere og næringsliv utover i Hordaland skal få ytterligere konkurranseulemper i forhold til Oslo-området. Både på grunn av mulige virkninger for kommunen selv, men også på grunn av mulige virkninger på innbyggere og næringsliv i vårt omland vidt definert, er det viktig for Bergen kommune å ta stilling til konsekvensene av EUs tredje postdirektiv. Torstein Dahle (R) fremsatte følgende forslag til realitetsbehandling i to punkt.: 1. Byrådet anmodes om å undersøke konsekvensen av en eventuell full implementering av EUs tredje postdirektiv med tanke på virkningen på Bergen kommunes portoutgifter, og med tanke på mulige virkninger for innbyggere, bedrifter og institusjoner i Bergen og Hordaland. 2. Bergen bystyre ber regjeringen benytte reservasjonsretten i EØS-avtalen til å reservere seg mot implementering av EUs tredje postdirektiv." Votering: 66 representanter tilstede. Ingen motsatte seg at forslaget ble realitetsbehandlet. Torstein Dahles forslag, pkt. 1, fikk 24 stemmer (A+SV+R(2)+Sp) og var dermed falt. Torstein Dahles forslag, pkt. 2, fikk 9 stemmer (SV+R(2)+Sp) og var dermed falt. Byråd Liv Røssland besvarte spørsmålet: 4

5 "Interpellasjonen tar opp flere tema som til dels knytter seg til lokale forhold, og avklaringer som må tas på et nasjonalt nivå. Byrådet har ingen intensjon om ta EUs tredje postdirektiv opp til en bred drøfting av mulige konsekvenser for kommunens portoutgifter, og mulige virkninger for innbyggere, bedrifter og institusjoner i Bergen og Hordaland. Postens tjenester hva angår postsendinger under 50 gram utfordres av elektroniske postforsendelser. Å sende ut f eks faktura elektronisk gir en betydelig mulighet for effektivisering av enkelte administrative støttefunksjoner. Kemneren som er en av de store brukerne av postens tjenester arbeider for å legge til rette for en elektronisk utsending av fakturaer og annen type informasjon knyttet til skatteoppgjøret mv. Elektroniske løsninger er allerede tatt i bruk, og ventes å få økt utbredelse i tiden fremover. Bergen rådhus er en annen stor bruker av postens tjenester. Ekspedering av post knyttet til byrådets virksomhet, er lagt til byrådsleders avdeling. Også her ser en avtakende bruk av postens tjenester som følge av at en stadig større del av kommunens tjenester er tilgjengelig på nettet, og at informasjon og svar på forespørsler kan gis på e-post. Slik byråden vurderer det, er det ingen grunn til å anta at en innføring av EUs tredje postdirektiv i norsk lovgivning vil gi umiddelbare negative effekter for kommunen. Dersom bystyret ikke skulle mene noe annet, har byrådet ingen planer om å sette i gang et arbeid med sikte på å rette en henvendelse til regjeringen om at Norge benytter seg av reservasjonsretten i EØS-avtalen til å reservere seg mot implementering av EUs tredje postdirektiv." 25. Fra Marita Moltu (KrF): "Tid for mer offentlig og privat samarbeid innen rusomsorgen! Vi ser at det er et rus-fokus i avisene den siste tiden og det uttrykkes glede over at det er etablert Rusakutt i Bergen. Ja, dette skal vi selvfølgelig være glade for, men så lenge akutten ikke har steder å videresende sine brukere til, så er vel vi like langt i det store bildet. Det er også forstemmende å se billedbruken av hvilke institusjoner som er nevnt når det gjelder plasser. Her er bare aktører med avtaler med Helseforetaket nevnt. Ingen av de private aktørene er nevnt og her finnes faktisk ledige plasser. Rusakutten ble også kritisert av Leder for Foreningen for human narkotikapolitikk som mener den er for dyr og ikke hjelper de "tyngste narkomane" som trenger det mest. Christine Meyer sier i BA 1.november at "Vi må ikke lure oss selv. For å hjelpe dem må man ha på plass et helt annet apparat. Da snakker vi langvarig og gjentatt behandling, sier Meyer. Dette er KrF helt enig i. Vi vet at folk dør i behandlingskø. Og vi vet også at det finnes ledige behandlingsplasser som de narkomane selv ønsker å få behandling på. Disse 5

6 behandlingsstedene er drevet av private og ideelle og kan dokumentere gode resultater, men blir i altfor mange tilfeller avvist av sosialkontorene. Det er også vist til ulik praksis på sosialkontorene i de forskjellige bydelene. Argumentene som brukes for å gi avslag til behandlingsopphold hos de private aktørene, er at disse ikke har avtale med helseforetaket og at kommunen derfor må betale egenandel. Det blir uansett en kamp etterpå om hvem som har ansvaret for de rusavhengige - staten eller kommunen. Det er de rusavhengige som lider under dette. Det hevdes også at kommuner i liten grad bruker private aktører og heller lar rusmisbrukere bo på hospitser eller andre ikke alltid gode nok boformer. Et annet interessant funn er også at døgnprisen som statlige godkjente foretak tar, ofte er i størrelsesorden kr 2000,- pr døgn, ja også opp mot kr 3000,- pr døgn når NAV er involvert med opplegg. Prisen hos aktører som ikke har avtale er betydelig lavere, ja helt ned i kr 800,- pr. døgn. Adm.dir. Stener Kvinnsland fra Haukeland Universitetssykehus sa dette i sin kronikk i BT Hvem "eier" ruspasientene?: "Det offentlige har totalansvaret og må ha styringen, de private ideelle vil fortsatt være grunnpillaren i behandlingen av pasientene. Ruspasientene trenger de dyktige fagfolkene og deres erfaring og kompetanse. Sammen skal vi sørge for at ruspasientene blir tatt like godt vare på som alle andre pasientgrupper." Det er også en samfunnsøkonomisk side av dette som er viktig. KrF vil mene at ved bruk av flere private aktører vil vi kunne hjelpe flere for de samme summer som anvendes på dette feltet i dag. Dessverre opplever vi nå at ideelle og private institusjoner må legges ned og vi er bekymret for at all den kompetansen som er bygget opp nå går tapt. Det vil ta årevis for å bygge den opp igjen. Vårt ferskeste eksempel på dette i Hordaland er Askøy Blåkors. Vi trenger en rausere kommune når det gjelder rusomsorg og Monica Mæland sa engang at for meg er det det samme om det er Jesus eller gulerøtter som hjelper, bare det hjelper. Kommunen slipper egenandel når avtaleinstitusjonene benyttes, men for de beløp som her samlet sett nyttes, kunne langt flere vært hjulpet, om private hadde fått sluppet til. Vi er også kjent med at noen av våre sosialkontor velger å ikke benytte kristne tilbud, selv om brukeren ønsker slikt tilbud. Dette er i så fall underlig da det på dette feltet vel fremdeles eksisterer fritt brukervalg? Jeg viser her til Sosialtjenestelovens 8-4. Plikt til å rådføre seg med klienten. "Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med klienten. Det skal legges stor vekt på hva klienten mener." Vi må behandle disse menneskene med verdighet! Og vi må ta et ansvar! Mine spørsmål til byråden er som følger: 1. Vil byråden aktivt medvirke til at ledige plasser hos private aktører i rusomsorgen i større grad blir benyttet for å sikre rusavhengige i Bergen kortere ventetid og god behandling? 6

7 2. Vil byråden medvirke til at de ulike sosialkontorene i framtiden utøver en mer lik praksis på dette feltet og at brukeren i større grad får gjennomslag for sine ønsker om behandlingssted uavhengig av om stedet har avtale med helseforetaket eller ikke?" Byråd Christine Meyer besvarte spørsmålet: "Jeg takker interpellanten for å reise en viktig problemstilling, og for å dra opp en debatt om en gruppe som på alle måter trenger offentlighetens interesse. I Norge er det statens ansvar å fremskaffe behandlingsplasser. Det er derfor helseforetakene, og ikke kommunen, som styrer hvem de inngår avtaler med. Likevel synes vi at det er uheldig at regjeringen har signalisert at de i mindre grad ønsker å benytte private. Dette er ikke unikt for rusbehandlingen, men gjelder alle typer medisinsk behandling. Spesielt uheldig er dette når man tar i betraktning at det i Norge i dag står ca 4000 rusavhengige i kø for behandling. Mange private organisasjoner tilbyr et svært godt behandlingstilbud, og for oss som kommune er det resultatet som er avgjørende, ikke om det er private eller offentlig som leverer tjenesten. Det er likevel noen positive utviklingstrekk. Vi er glade for det tette samarbeidet som etablert mellom Bergen kommune og Helse Bergen på rusfeltet. Vi bygger nå sammen opp en halvannenlinje tjeneste gjennom Rusakutten fase 1 og et Helse og sosialfaglig akutteam. I tillegg er vi glade for at Helse Bergen nå tar et større ansvar for ruspasientene, og Rusakutt fase 2 vil åpne om ikke altfor lenge. Vi tror dette samarbeidet kan føre til at flere rusavhengige tidligere får muligheten til å komme ut av rusmisbruket, og at det vil bli lettere å få tilgang til akutt avrusning dersom man skulle sprekke etter endt behandling. Vi vet at det er spesielt i overgangene, det være seg fra institusjon til egen bolig, fra fengsel til frihet eller fra barnevern til sosialtjenesten, at mange er sårbare. Bergen kommune har derfor med mange samarbeidspartnere etablert mange tiltak for å lette disse overgangene og bryte de negative runddansene i behandlingsapparatet. Her kan nevnes Prosjekt Aurora for kvinner under soning, prosjekt Overgang og DUEprosjektet. Et annet viktig prosjekt har vært Tidlig Ute hvor unge mennesker har fått fortrinn i behandlingsapparatet. Når det er behov for det og klienten ønsker det, skal sosialtjenesten bistå med å etablere et behandlingsopplegg. Både sosialtjenesten og leger kan henvise til spesialisert behandling, og på grunnlag av denne og evt. supplerende opplysninger vurderer helseforetaket den enkeltes rettighet til spesialisert behandling. Som nevnt er det helseforetaket som har ansvar for å fremskaffe og tilby slike behandlingsplasser, gjennom egen drift, avtaler med andre tilbydere eller kjøp av gjesteplasser. Kan behovet for egnet institusjonsplass ikke dekkes, skal sosialtjenesten om nødvendig sørge for midlertidige tiltak. I slike situasjoner, og i andre situasjoner der pasienten ønsker det og tjenesten finner det formålstjenlig, kan private omsorgssituasjoner benyttes. Dette er et tilbud som benyttes aktivt i sosialtjenesten i Bergen, og hittil i år har 95 rusavhengige vært i slike tiltak, til en total kostnad på 7,6 mill kr. Dette vil uansett ikke være en erstatning for et godt statlig behandlingstilbud. 7

8 Livssynet institusjonen baserer seg på er i seg selv ikke relevant i sosialtjenestens valg av tilbud i samarbeid med bruker. For oss er det kvaliteten på tilbudet som er avgjørende, ikke leverandørens eventuelle religiøse overbevisning." 8