Lyden av arbeid og arbeidernes hørsel

Transkript

1 Tor Are Johansen Lyden av arbeid og arbeidernes hørsel Den som kom roende inn mot Tvedestrandsfjorden en stille vinterdag i 1665 kunne høre en ny og ukjent lyd som spredte seg utover kystlandskapet. Det kunne kanskje høres ut som hammerslag fra en håndverker, men slagene vedvarte i et jevnt og hurtig tempo. Lyden kom fra hammersmia ved Baaselands Verk (senere omdøpt til Næs Jernverk). Her var det satt opp tre store hammere som alle ble drevet av vannhjul i Storelva. Hammerhodet på den såkalte storhammeren veide ett tonn. Sinkhammeren og kniphammeren veide et halvt tonn hver. De to første slo ett slag i sekundet. Kniphammeren slo to. Lyden av hammerslagene bar langt på klare vinterdager. Fra Baaselands Verk til munningen av Tvedestrandsfjorden var det bortimot to mil. Hvordan ble denne lyden opplevd av smeden og hjelpearbeiderne hans; de som dagen lang sto tett ved storhammeren og smidde stangjern? Vi vet lite om dette fra verkets tidligste historie, men ettersom verken teknologien eller arbeidsorganiseringen i hammersmia endret seg vesentlig fram mot nedleggelsen i 1959 nesten 300 år senere så kan nyere kilder gi oss en pekepinn. Larmen fra hammerslagene gjorde det så å si umulig å føre samtaler. Kommunikasjonen mellom arbeiderne foregikk ved hjelp av knappe ordrer og tegn med hendene. I en utgivelse av arbeiderminner samlet inn i 1990-årene, skriver forfatteren Lasse Trædal: Hørselvern var aldri på tale. At hammarsmedane og då særleg på den gnellande Kniphammeren blei tunghøyrde og etter kvert døve, var på ein måte sett på som naturens gang. 1 Lyden av tunge slag fra vannkraftdrevne hammere ble også hørt av andre arbeidere. Det ble startet flere jernverk i Norge på og 1700-tallet, og mange av disse produserte stangjern ved hjelp av stangjernhammere. Trolig var det også et svært høy lydnivå i de vannhjulsdrevne oljemøllene som ble satt i drift i Bergen mot slutten av 1600-tallet og i Christiania noe senere. 2 Målt i antall arbeidere som daglig var utsatt for skadelig støy i arbeidet sitt, kan vi likevel sette et skille rundt midten av 1800-tallet. Ved etableringen av de første norske 1 L. Trædal, Det var hardført. Arbeidarminne frå Næs Jernverk, Arendal 1997: I Christiania og Bergen ble det fra slutten av 1600-tallet bygd oljemøller som produserte linolje. I beskrivelser av slike møller fra andre land påpekes det at arbeiderne/møllerne gradvis mistet hørselen. (Se F.E. Thurston, The Worker s Ear: A History of Noise-Induced Hearing Loss, i American Journal of Industrial Medicin 56/2013:

2 tekstilfabrikkene og mekaniske verkstedene gikk arbeid under høy og kontinuerlig støy fra å være et relativt marginalt fenomen i samfunnet til å bli et innslag i arbeidshverdagen til et stort og stadig økende antall fabrikkarbeidere. Denne artikkelen skal handle om lyden arbeiderne hørte, om den skaden de ble påført og om tiltakene som ble satt i verk for å forebygge skadelig støy på arbeidsplassene. Tidlig på tallet uttrykte enkelte norske leger bekymring over at arbeiderne i jern- og metallindustrien pådro seg hørselsskader under arbeidet sitt. De anbefalte vernetiltak, men vern mot skadelig støy på arbeidsplassene fikk ingen plass i arbeidervernlovgivningen før i Bruk av personlig verneutstyr ble først vanlig på et enda senere tidspunkt. Hvorfor tok dette så lang tid? Et tydelig skifte i holdninger kom først i 1970-årene; en undersøkelse fra 1972 slo fast at LO-organiserte arbeidstakere oppfattet støy som sitt største arbeidsmiljøproblem. På samme tid var larmskader blitt den yrkessykdommen som hyppigst ble registrert av Arbeidstilsynet. 3 Støy var et viktig tema under arbeidet med Arbeidsmiljøloven av 1977, og i 1982 ble det også vedtatt en omfattende og detaljert støyforskrift til denne loven. I tiden som fulgte skulle det forebyggende arbeidet mot hørselskader i arbeidslivet få et betydelig løft. Var problemet med skadelig støy i arbeidslivet dermed kommet under kontroll? Senere års meldinger til Arbeidstilsynet tyder ikke på det. Om lag 60 prosent av alle meldinger om yrkessykdom dreier seg fortsatt om støy og støyskader. 4 Lyden av den industrielle revolusjon ( ) I Norge tidfester vi gjerne den industrielle revolusjonen til den forsiktige framveksten av tekstilfabrikker og mekaniske verksteder i Christiania men også enkelte andre steder fra 1840-årene og utover. For de fleste arbeiderne representerte fabrikkarbeidet en overgang til nye og ukjente arbeidsformer. Mange av dem hadde erfaring fra jordbruk, fra skogsarbeid eller fra arbeid som tjenerskap, men fabrikkarbeidet var annerledes. Arbeidsdagen ble styrt av maskinenes drift, av klokka og ikke minst av arbeidsgivernes krav til disiplin. Likevel kunne fabrikkarbeidet i en viss forstand virke frigjørende for mange av dem; de tjente egne penger, og de hadde fast om enn lang arbeidstid. På den annen side ble de utsatt for en rekke farer gjennom arbeid ved hurtige og roterende maskiner med ubeskyttede drivreimer 3 J.-E. Karlsen, Arbeidsmiljø og arbeidsskader. En undersøkelse blant LOs medlemmer om helserisikoene på arbeidsplassene, Oslo 1972: A. Lie m.fl., Støy i arbeidslivet og helse, STAMI-rapport nr.10/2013: 11. 2

3 og overføringsmekanismer, ved arbeid i høy varme og ved arbeid i lokaler hvor de kunne bli eksponert for både giftige gasser og helseskadelig støv. Risikoen for ulykker, skader og sykdommer var stor. En av endringene som mange av dem opplevde, var at de måtte tilbringe hele arbeidsdagen i intens maskinstøy. En senere måling av støy fra vevstoler som var blitt installert i en skotsk tekstilfabrikk i 1892, viste at veverne hadde vært utsatt for et permanent støynivå varierende fra 92 til 101 db, og at støyen fra vevstolenes skyttelslag kunne ligge mellom 107 og 119 db. 5 (I dag er 85 db fastsatt som grenseverdi for støypåvirkning over en hel arbeidsdag.) I en slik støy arbeidet etter all sannsynlighet også arbeiderne i tekstilfabrikkene langs Akerselva. I 1884 skrev journalisten Holger Sinding to reportasjer om Hjula Væveri til Norsk Ugeskrift. Sinding var slått av den omfattende og raske produksjonen som foregikk ved hjelp av Hjulas mange hundre vevstoler. Han beskrev fabrikken nærmest som en stor og imponerende organisme: ( ) saa vi synes at høre Maskinernes Larm, Snellernes Svirren og Snurren, Remenes og Hjulenes Knirk og Hvin, Valkehamrenes Slag, lugter Osen og Dampen fra Vadskemaskinerne og Farvekyperne og ved Turbinernes brusende Lyd synes at føle det bankende Hjerte, der sætter hele denne mægtige Mekanisme i Rørelse og giver den Liv. 6 Men Sinding ga også uttrykk for hvordan det støyende og ensformige arbeidet ved maskinene påvirket arbeiderne og kanskje særlig de kvinnelige arbeiderne som betjente vevstolene. De var bundet til maskinene tolv timer hver dag, og de kom dermed til å ligne mer på automater enn på mennesker av kjøtt og blod. Kvinnene fikk noe visst stereotypt over seg, som om de var i familie med hverandre. Deres personlige Interesser ligesom bliver borte i Snellernes Snurren og Surren, i al den monotone, umaatelige Larm og Dur omkring dem 7. Slagene fra skytlene til hundrevis av vevstoler i ett og samme lokale skapte en av de nye lydene som den industrielle revolusjonen brakte med seg. En annen lyd kom fra framstillingen av industrialiseringens viktigste kraftkilde dampmaskinen. Rask vekst i etterspørselen etter dampmaskiner til fabrikker, lokomotiver og skip førte til at stadig flere verkstedsansatte fikk opplæring og arbeid som kjelesmeder og klinkere som lagde dampkjeler. En viktig og tidkrevende del av arbeidet gikk ut på å føye tykke stålplater sammen ved å klinke fast nagler 5 Thurston 2013: Norsk Ugeskrift, bind 1, nr. 12/1884: Sitert etter T. Moland, Historien om Akerselva gjennom de siste 400 år, Christiania forlag 2011:

4 i plateskjøtene. Lyden fra dette arbeidet var høy; den mer eller mindre kontinuerlige bankingen på metall med slegger og store hammere skapte en intens støy. På Nylands Verksted i Kristiania ble det bygd dampkjeler på denne måten, og i 1891 trykte avisen Verdens Gang en reportasje der både produksjonsmetoder og lydnivå ble beskrevet. Verkstedet hadde den gang 800 ansatte, og da journalisten fra Verdens Gang kom på besøk, var de i ferd med å ferdigstille verkstedets 83. dampskip. Journalisten observerte hvordan arbeiderne benyttet en maskin til å lage hull til klinkenagler i tommetykke stålplater, og han skrev at det smelder som et Pistolskud, idet Stiften trykker tversigjennem. Videre skrev han: Vi beser Smedjen, hvor Damphammeren dundrer løs og spruder Gnister af Jernstykket, som den hamrer til, og vi gaar ind i Kjedelværkstedet. For en djævelsk øresønderrivende Larm af de hule Staalcylindere, som klinkes sammen! Man kan neppe høre sin egen Stemme. Journalisten spiste middag i arbeidernes spisesal, og da han skulle forlate Nylands Verksted gikk han innom kjeleverkstedet igjen for å se hvordan det tok seg ut i kveldslys. I artikkelen konstaterte han: Larmen er lige fryktelig, Ilden fra Esserne, hvor Jernpladerne glødes, det blaalige Halvmørke, hvor Lyset ikke naar helt frem, giver Stedet et formelig dæmoniskt Preg. Man venter hver Øjeblik at blive slaat ihjel af en af de mange larmende Slægger, som svinges i Luften rundt omkring en. 8 Hørselskader blant smeder, kjelesmeder og klinkere var på dette tidspunktet beskrevet av både britiske og amerikanske leger. Blacksmiths deafness skal ha vært et innarbeidet begrep i Storbritannia allerede i 1830-årene, og en amerikansk lege forsøkte i 1880-årene å sammenligne hørselskader blant klinkere som hadde arbeidet henholdsvis på utsiden og på innsiden av dampkjelene når metallplatene ble sammenføyd. Konklusjonen hans var at den som sto på innsiden ville miste hørselen fullstendig i løpet av få år, mens klinkeren på utsiden hadde større mulighet til å slippe unna med et begrenset hørselstap. Et anbefalt beskyttelsestiltak var å putte bomull i ørene. 9 At slike hørselsskader var en realitet som også rammet arbeiderne ved Nylands Verksted, ble mange år senere bekreftet av Øyvind Aas, som hadde vært klinker på Nyland fra 1917 og til en tid etter den andre verdenskrig. Aas sa det på følgende vis: Vi ble dauhørte alle sammen. 8 Verdens Gang Thurston 2013:

5 Øyvind Aas og en del av de andre klinkerne gjorde likevel et forsøk på å beskytte seg: Vi stappet pussegarn i ørene mot støyen, og først etter krigen fikk vi propper. 10 Antifonen de spede begrensningsforsøkenes tid ( ) I enkelte europeiske land ble det innført arbeidervernlover rundt midten av 1800-tallet, og Norge fikk en fabrikktilsynslov i Den støyen som fabrikkarbeiderne daglig ble utsatt for, ser imidlertid ikke ut til å ha blitt problematisert under utarbeidelsen av dette tidlige regelverket. Selv om lovgiverne ikke uroet seg over følgene av høy lyd på arbeidsplassene, var det andre som forsøkte å utvikle verneutstyr, og noen brukte også energi på å forsøke å overbevise arbeidsgivere og arbeidere om nytten av beskyttelse mot fabrikkstøy. I 1885 ble det tatt tysk patent på en beskyttelsesinnretning som ble kalt Antiphon, og som besto av en metallbøyle utstyrt med to kuler av hardgummi. 11 Noen år senere utviklet en britisk lege en type hørselvern som gikk under betegnelsen India Rubber Earplugs. Disse innretningene fikk imidlertid begrenset utbredelse. Både blant arbeidsgivere og arbeidere ble det uttrykt frykt for at hørselvern ville forhindre arbeidernes muligheter til å kommunisere med hverandre og med sine overordnede, og at faren for skader og ulykker dermed ville øke. 12 Blant norske leger kan vi tidlig på 1900-tallet spore litt ulike tendenser eller synspunkter på dette området. Sunnhetsinspektør Hjalmar Berner i Kristiania publiserte i 1912 en undersøkelse av arbeidsforholdene i hele 119 bedrifter innenfor det han betegnet som jern- og metallindustrien. Berner skrev riktignok at larmen i de lukkede rum kunne virke nerveslitende på arbeiderne, men utover dette var han i all hovedsak opptatt av farer knyttet til støv og gass som arbeiderne ble eksponert for og som på lang sikt kunne gi dødelige skader. 13 Om klinkernes arbeid skrev Berner følgende: En egen avdeling av de mekaniske verksteders arbeide er den saakaldte klinkning, sammenklinkning med glødende nagler av plater, bjelker etc. til dampkjedler, skibe, bro og andre jernkonstruksjoner. Dette arbeide ( ) foregaar enten helt ute i fri luft eller under saa frie forhold, at det ikke kan antages at ledsages av særlige sanitære misligheter M. Schanche og B. Bjørnsen, Fanen i tro og tross , Oslo 1980: M. Dommann, Antiphon: Zur Resonanz des Lärms in der Geschichte, i Historische Anthropologie vol. 14/2006: Thurston 2013: Hj. Berner, Undersøkelse av støperier, sliperier og andre arbeidsrum for jern og metal, i Beretning fra Kristiania sundhetskommission for aaret 1911: Berner 1912: 55. 5

6 Bergens stadsfysikus Magnus Geirsvold inntok en annen holdning og argumenterte for økt bruk av beskyttelsesutstyr blant fabrikkarbeiderne. I 1913 holdt han et foredrag med tittelen Om industriarbeidets farer og botemidlerne. Her ga han en grundig presentasjon av ulykker, skader og sykdommer som kunne følge av arbeid i fabrikker. Han foreslo også en rekke tiltak som kunne settes i verk for å beskytte fabrikkarbeiderne mot helseskader og sykdom. I en oversikt over skadeutsatte industrigrener pekte også han på jern- og metallindustrien som spesielt farefull. Metallstøv som dannet direkte inngangsporte for tuberkulosen, kullos og andre giftige gasser, sterke temperatursvingninger og øyeskader som følge av metallsprut og splinter var blant farene Geirsvold nevnte. Men han trakk også fram støy: Den voldsomme larm skader hørselen mindst 40 % av arbeiderne i denne industri hører dårlig, sa Geirsvold. 15 Foredraget hans ble for øvrig senere utgitt som et eget hefte, og i 1914 ble det dessuten trykt som en føljetong i fagbladet til Norsk jern- og metallarbeiderforbund. Stadsfysikus Geirsvold etterlyste også en permanent utstilling av arbeiderbeskyttelsesutstyr, og et konkret initiativ til en slik utstilling ble tatt av Norsk forening for socialt arbeide. Denne foreningen var blitt stiftet i 1910 som en avdeling av Den internationale forening for arbeiderbeskyttelseslovgivning. 16 Den hadde både enkeltpersoner og organisasjoner som medlemmer deriblant Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) og Landsorganisasjonen (LO) og blant flere saker som foreningen engasjerte seg i, var altså spørsmålet om en utstilling av indretninger til beskyttelse av arbeidernes liv og helse 17. Slike utstillinger fantes i Stockholm, i København og i flere byer på det europeiske kontinentet, og i 1912 opprettet foreningen en egen komité som skulle samle inn penger til en tilsvarende utstilling i Kristiania. Som et første skritt på veien bygde Foreningen for socialt arbeide opp en midlertidig utstilling som fikk plass i Maskinhallen under jubileumsutstillingen på Frogner i Det ble laget en egen katalog over det utstilte beskyttelsesutstyret, og blant de innretningene som publikum kunne ta i øyesyn og få se demonstrert var antifonen til at ha i ørene naar man arbeider i 15 M. Geirsvold, Om industriarbeidets farer og botemidlerne, Bergen 1913: 10. Det er uklart hvor Geirsvold hadde tallene sine fra. Andre opplysninger i foredraget kan tyde på at tallene var hentet fra en undersøkelse av tyske jern- og metallarbeidere. 16 International Association for Labour Legislation ble opprettet i 1900 og hadde sitt hovedkontor i Basel. Dette regnes som forløperen til den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. 17 Norsk forening for socialt arbeide, Aarsberetning 1912, Kristiania 1913: 5.; NAF meldte seg ut allerede i

7 fabrikker med sterk larm. 18 Utstillingsåpningen ble dekket av pressen, og ifølge foreningens årsberetning fikk den en god mottakelse blant publikum. Alle ble imidlertid ikke like imponert. I sin presentasjon av Maskinhallen, skrev Social-Demokraten at utstillingen ga en glansbildeversjon av den norske industrien. Avisen påpekte blant annet at fabrikkarbeidere jobbet under kontinuerlig larm, men at den slags tydeligvis ikke skulle synliggjøres under jubileumsutstillingen. 19 Social-Demokratens presentasjon trekker fram arbeidernes lave sosiale status som en årsak til at skyggesidene av industrialiseringen ikke ble vist fram under jubileumsutstillingen, og kanskje er dette også en del av forklaringen på at støyproblemer og hørselstap blant fabrikkarbeidere ble gitt lite oppmerksomhet både i den første industrialiseringsfasen og i årene fram mot den andre verdenskrig? Slike forklaringer har vært lansert både når det gjelder faren for hørselsskader og andre skader som kunne oppstå i forbindelse med fabrikkarbeid. 20 Skader på hørselen kan dessuten ha blitt betraktet som en uavvendelig følge av det å være ansatt til å utføre visse arbeidsoperasjoner og i mange tilfeller hadde arbeiderne neppe reelle muligheter til å velge annet arbeid. I en prioritering av forebyggende tiltak har det trolig også hatt betydning at hørselskader som regel ikke oppsto akutt som følge av enkelthendelser, men snarere utviklet seg over lengre tid som følge av langvarig eksponering for høy lyd. Til forskjell fra en del andre skader og sykdommer var hørselskader dessuten et helseproblem som i mange tilfeller lot seg kombinere med fortsatt arbeid. Med andre ord: Hvorfor forsøke å redusere arbeidernes støyeksponering, når det var så mange andre alvorlige og potensielt livstruende forhold å ta tak i? Andre forklaringer har vært knyttet til kunnskapsmangel både når det gjaldt hvordan høy lyd faktisk skadet hørselen, og hvorvidt det overhodet var mulig å beskytte seg mot skadelig støy. Vi skal se at visse endringer skjedde etter hvert som det ble utviklet apparater som kunne måle lydnivået på arbeidsplassene og utstyr som gjorde det mulig å måle den enkelte arbeiders hørselstap. 18 Norsk forening for socialt arbeide, Aarsberetning 1914, Kristiania 1915: Social-Demokraten Thurston 2013:

8 Larmskader og yrkesdøvhet ( ) En gjennomgang av årsberetningene fra Arbeidstilsynet viser interessante utviklingstrekk når det gjelder vurderingen av støy på arbeidsplassene som problem, når det gjelder registreringen av såkalte larmskader og når det gjelder karakteren av de tiltakene som ble anbefalt satt i verk for å begrense skadeomfanget. Det ser ut til at hørselskader for første gang ble nevnt i Arbeidstilsynets årsberetning for En 38 år gammel maskinborer i et kalksteinsbrudd var blitt tunghørt efter 3 års arbeid, og legen som hadde undersøkt ham antok at larmen fra maskinboringen er sykdommens årsak 21. Allerede året etter inneholdt årsberetningen en svært detaljert rapport som har blitt betegnet som den første norske publikasjon om larmskadet hørsel. 22 Legen Karl Evang hadde undersøkt arbeidsforholdene og testet hørselen til de ansatte ved NSBs sentralanlegg for reparasjon av lokomotivkjeler. Målet med undersøkelsen var å bringe på det rene om der objektivt kunde påvises nogen skadevirkning på arbeiderne. 23 Evangs undersøkelse avdekket at arbeiderne jobbet under ekstreme forhold. I et stort, felles kjele- og plateverksted foregikk det hamring, meisling, nagling og sveising. Støyen fra disse arbeidsoperasjonene var sterk og diskontinuerlig, og i tillegg kom det eksplosjonslignende smell fra en nagleesse. I det mindre stagbolt-klinkerommet arbeidet opptil fire mann med kjelereparasjoner. Evang beskrev støyen i dette rommet som øredøvende, og i tillegg medførte arbeidet sterkt følbare vibrasjoner. Verst var imidlertid støyen i kjelerenserommet. Her foregikk det fjerning av et belegg av såkalt kjelestein fra innsiden av lokomotivkjelene. To mann satt inne i kjelen og løsnet belegget ved hjelp av et trykkluftverktøy. Evang ga følgende beskrivelse: Inne i kjelen er larmen under arbeid så sterk at den for det ubevebnede øre passerer smertegrensen. Der opstår også under dette arbeid meget sterke vibrasjoner og utvikles rikelige støvmengder. 24 En eksakt måling av hørselstap lot seg ikke gjøre før tyske forskere i 1919 presenterte et elektronisk audiometer. 25 En variant av dette apparatet Dr. Brynjulf Ingebrigtsens audiometer ble gjort kjent for leserne av Tidsskrift for Den Norske Lægeforening i 1923, og 21 Årsberetninger fra Arbeidsrådet og Fabrikktilsynet 1936: H. Natvig og E. Thiis-Evensen, Arbeidsmiljø og helse. Yrkeshygienens og bedriftshelsetjenestens frembrudd og utvikling i Norge (utgitt som Norsk Bedriftshelsetjeneste nr. 1/1983): Årsberetninger fra Arbeidsrådet og Arbeidstilsynet 1937: Årsberetninger fra Arbeidsrådet og Arbeidstilsynet 1937: Thurston 2013:

9 i 1937 benyttet Karl Evang et audiometer av denne typen til å undersøke hørselen til arbeiderne som reparerte lokomotivkjeler. Av 72 undersøkte arbeidere var det bare 28 som hadde normal hørsel. 26 hadde sterkt nedsatt hørsel. 11 hadde moderat nedsatt hørsel, mens 7 ble kategorisert som tvilsomme. Ved en tidligere inspeksjon hadde Arbeidstilsynet anbefalt arbeiderne å benytte antifon for å beskytte seg mot støy. Det var dessuten foreslått å redusere arbeidstiden fra åtte til syv timer og erstatte nagleessen med en som ga mindre støy. Etter at Evang hadde gjennomført undersøkelsen sin, slo han imidlertid fast at disse tiltakene neppe ville være til særlig hjelp. De sterke vibrasjonene ved arbeidet kunne gi hørselskader selv om arbeiderne brukte hørselvern, og redusert arbeidstid ville ikke gi noen garanti mot skader såfremt det ikke samtidig ble gjort noe med selve kilden til støyen; maskinene og måten arbeidet ble organisert og utført på. Evangs anbefaling var å gjennomføre tekniske endringer og finne nye arbeidsmetoder som gjorde det mulig å redusere støynivået i alle deler av virksomheten. 26 I 1947 gjennomførte Arbeidstilsynet to endringer som skulle bidra til å synliggjøre de skadene som kunne oppstå som følge av arbeid under intens støy. For det første ble forebyggings-, kontroll- og undersøkelseskapasiteten økt ved opprettelse av et yrkeshygienisk institutt og en yrkeshygienisk poliklinikk. For det andre ble larmskader (yrkes-døvhet) kategorisert som en egen yrkessykdom. Arbeidstilsynet planla samtidig å gjennomføre systematiske undersøkelser av arbeidernes hørsel i larmbedrifter, og det ble antatt at disse undersøkelsene ville avdekke et stort antall tilfeller av yrkesdøvhet og andre larmskader. 27 I årene som fulgte ble det meldt inn et varierende antall tilfeller av yrkesdøvhet, men Arbeidstilsynet mente at tallene lå langt under den reelle forekomsten, og at de først og fremst var et uttrykk for begrensninger i tilsynets egen undersøkelseskapasitet. De yrkesgruppene som dominerte i statistikken var klinkere, kjelearbeidere, andre verkstedarbeidere, veveriarbeidere, tunnel- og gruvearbeidere og arbeidere på sement- og cellulosefabrikker. Som anbefalte tiltak videreførte Arbeidstilsynet den tendensen som vi så i konklusjonene fra Evangs undersøkelse: Personlig verneutstyr var vel og bra, men enda viktigere var det å gjennomføre tekniske endringer som kunne redusere støyen og i tillegg sørge for at så få arbeidere som mulig ble eksponert for skadelig støy. Aktuelle tiltak kunne for eksempel være 26 Årsberetninger fra Arbeidsrådet og Arbeidstilsynet 1937: Årsberetninger fra Arbeidstilsynsrådet og Arbeidstilsynet 1947:

10 å erstatte klinking med sveising eller mekanisk pressing, eller å flytte særlig støyende arbeidsoperasjoner vekk fra felles verkstedshaller og over til avgrensede og støyisolerte områder. Arbeidstilsynet opererte med en grense på 90 db for hørselsskadelig larm. Tilsynet disponerte imidlertid ikke egne måleapparater, så for selv å kunne fastslå støynivået i fabrikker som ble undersøkt, hadde tilsynet iblant elskverdigst fått låne et Decibellmeter av Norsk Rikskringkasting. 28 Mangelen på utstyr la imidlertid begrensninger på muligheten til å avdekke skadelige forhold. I Arbeidstilsynets beretning for 1955 het det da også: Det samlede registrerte antall av larmskader er sikkert bare en brøkdel av de tilfellene som finnes i vårt arbeidsliv i dag. 29 Kanskje var nettopp denne erkjennelsen noe av bakgrunnen for at støyproblematikk ble trukket inn under revisjonen av arbeidervernloven i 1956? Under Stortingsbehandlingen ble det påpekt at både arbeidsgivere og arbeidstakere i praksis hadde hatt vanskelig for å avgjøre hvilke beskyttelsestiltak som burde settes i verk. Flere tiltak ble derfor konkretisert i den nye loven blant annet at Larm og rystelser skal forebygges så godt råd er 30. Et annet forhold av betydning både for Arbeidstilsynets engasjement og for den økende oppmerksomheten som støy og hørselskader skulle komme til å få på mange industriarbeidsplasser i de første tiårene etter den andre verdenskrig var innføringen av bedriftslegeordninger og bedriftslegenes arbeid for å synliggjøre disse problemene. Tidlig i 1940-årene var det bare en håndfull norske bedrifter som hadde egen bedriftslege. I 1943 gikk imidlertid fem leger sammen og etablerte et bedriftslegeutvalg, som ved krigens slutt ble tatt opp som et eget utvalg under Den norske Lægeforening. 31 De fem var Eyvind Thiis-Evensen ved Eidanger Salpeterfabrikker/Norsk Hydro, Arne Brusgaard ved Statens Arbeidstilsyn, Eiler H. Schiøtz ved Oslo Arbeidsnemnd, Haakon Natvig ved Elektrisk Bureau og Axel Strøm ved Freia Chokoladefabrikk. Bedriftslegeutvalget utarbeidet retningslinjer for bedriftslegeordninger og ga ut en veiledning for bedriftsleger. Sommeren 1945 tok utvalget dessuten initiativ til et samarbeid mellom Den 28 Årsberetninger fra Arbeidstilsynet og Arbeidstilsynsrådet 1949: Årsberetninger fra Arbeidstilsynet og Arbeidstilsynsrådet 1955: Ot. prp. nr. 8 (1956) Om lov om arbeidervern: 18; Besl. O nr. 202 (1956): Se mer om Bedriftslegeutvalget i Natvig og Thiis-Evensen 1983: 80 f. 10

11 norske Lægeforening, Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening. Målet var å få bedriftslegeordningene inn i fastere former. Resultatet ble etableringen av Bedriftslegerådet med én representant for hver av de tre organisasjonene, og med et eget sekretariat finansiert av de tre organisasjonene i fellesskap. Bedriftslegerådet arbeidet aktivt for utbredelsen av bedriftslegeordninger i norsk arbeidsliv og arrangerte kurs for bedriftsleger, der larm og larmskader jevnlig sto på programmet. 32 Alle de fem legene nevnt ovenfor gjennomførte dessuten undersøkelser på dette feltet, enten alene eller i samarbeid med andre. Resultatene ble publisert i vitenskapelige tidsskrifter eller i egne publikasjoner. De ble imidlertid også presentert på bedriftslegekurs og i dagspressen, og bidro dermed til ytterligere oppmerksomhet omkring støyproblematikk og hørselskader i arbeidslivet. 33 Det kan for øvrig også nevnes at organisasjonen Norges Hørselvern drev et aktivt arbeid overfor arbeidstakere og arbeidsgivere i det som ble omtalt som larmindustrien. Organisasjonen var opptatt av å få arbeiderne til å bruke hørselvern, men den arbeidet også for at industrien skulle innføre systematiske støykontroller og hørselsmålinger. 34 Støy vårt største arbeidsmiljøproblem ( ) Det skulle vise seg å ta lang tid før arbeiderne tok i bruk den enkleste og rimeligste beskyttelsen mot støyskader ørepropper eller andre former for hørselvern. Bedriftslege Olav Jansen ved kraftanleggene i Korgen i Nordland beklaget seg i 1954 over at det var vanskelig å få arbeiderne til å bruke ørepropper selv de arbeiderne som boret med trykkluftbor i tunnelene ved kraftanlegget nølte. 35 Et annet eksempel kan vi se i liten film produsert i anledning HIFO-konkurransen Min familie i historien for Her møter vi en skoleelev som intervjuer bestefaren sin om arbeidet ved tekstilbedriften Høie Fabrikker utenfor Kristiansand. På spørsmål om arbeidet var farlig eller støyende forteller bestefaren at lydnivået i veveriet lå rundt 100 db, men øreklokker var ikke in på den tida, det var bare for pyser 36. Inspirert av at svensk LO i 1970 hadde publisert svarene fra en spørreundersøkelse om helserisiko på svenske arbeidsplasser, tok norsk LO i 1972 initiativ til en tilsvarende 32 Se f eks Aftenposten ; Rana Blad For en oversikt, se Natvig og Thiis-Evensen 1983: O. Hellerud, Norges Hørselvern Spredte trekk fra hørselvernbevegelsens historie, Oslo 1958: Rana Blad ( ) 11

12 undersøkelse her i landet. Oppdraget ble gitt til forskeren Jan-Erik Karlsen ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen. Karlsen mente at norsk arbeidervern helt fra Fabrikktilsynsloven av 1892 bare hadde vært rettet mot arbeidsulykker og lett observerbare sykdommer. Nå befant imidlertid arbeidstakerne seg i en mer komplisert yrkeshygienisk situasjon enn tidligere. 37 Nye kjemiske stoffer, rask teknologisk endring, strukturendringer i næringslivet og rasjonalisering og produktivitetsøkning var forhold som ifølge Karlsen bidro til at arbeidsmiljøproblematikken måtte ses på med nye øyne og i et mer helhetlig helseperspektiv. Undersøkelsen ble gjennomført ved utsending av spørreskjemaer til et representativt utvalg av medlemmer i fagforbund tilknyttet LO, og spørsmålene var delt inn gruppene kjemiske, fysiske, ergonomiske og psykiske miljøfaktorer. Målet var å danne et bilde av hvordan arbeidstakerne selv oppfattet arbeidsplassen sin og den helserisikoen de ble utsatt for gjennom sitt daglige arbeid. Da resultatene forelå og det ble klart hvilket arbeidsmiljøproblem som toppet lista, skrev Karlsen i sin rapport: Egentlig overraskende er ( ) ikke resultatet. 38 Men når vi tar utgangspunktet for undersøkelsen i betraktning at nye helsemessige påkjenninger var kommet til så er det vel mulig at Karlsen i alle fall ble litt overrasket. 39 Øverst lå nemlig støy, som knapt kunne betegnes som noen ny helseutfordring, og som dessuten hadde vært gjenstand for økt oppmerksomhet både fra bedriftsleger og Arbeidstilsynet de foregående tiårene. Hele 47 prosent av de spurte oppga at de opplevde støy som et arbeidsmiljøproblem på sin arbeidsplass, mens 27 prosent oppga støy som årsak til egen skade eller sykdom. Så krysset 25 prosent av for at de var kjent med at støy hadde vært årsaken til en arbeidskamerats helseskade. Og 26 prosent mente at de selv hadde pådratt seg en yrkesbetinget hørselsskade. 40 Etter å ha sammenholdt disse resultatene med statistikken fra Arbeidstilsynet, skrev Karlsen: Derfor kan vi med stor sikkerhet fastslå at utbredelsen av hørselskader på våre arbeidsplasser er langt større enn det offisiell statistikk gir uttrykk for. 41 Dersom utvalget i spørreundersøkelsen var representativt, kunne det se ut til at så mange som medlemmer av ulike LO-forbund hadde pådratt seg en hørselsskade på jobben, og 37 Karlsen 1972: Karlsen 1972: Karlsen 1972: Karlsen 1972: 23 f. 41 Karlsen 1972:

13 trolig var dette en medvirkende årsak til at støypåvirkning og hørselsskader kom til å få stor oppmerksomhet i arbeidet fram mot den nye arbeidsmiljøloven som var på trappene fra midten av 1970-årene. Resultatene fra undersøkelsen ble også trukket fram i en stortingsmelding om tiltak mot støy, som Miljøverndepartementet la fram kort tid etter at den nye arbeidsmiljøloven var trådt i kraft. I et eget kapittel om støy på arbeidsplassen ble det referert til at LO-undersøkelsen hadde påvist at støy var det mest omfattende enkeltproblemet i arbeidslivet. Det ble deretter slått fast at det viktigste grunnlaget for videre arbeid med å redusere støyproblemene på arbeidsplassene, ville være å finne i arbeidsmiljøloven. Målsettingen om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø skulle også omfatte støy. Gjennom en forskrift til loven ønsket departementet å fastsette en grenseverdi på 85 db ved jevn støypåvirkning gjennom hele arbeidsdagen. Bedriftene skulle likevel oppfordres til å redusere støyen ytterligere. Mange arbeidstakere opplevde nemlig støy som en betydelig stressfaktor selv om nivået lå under det som kunne gi hørselsskade. 42 Miljøverndepartementet åpnet også for at det kunne gis lånegarantier, lån og i visse tilfeller også direkte tilskudd til eldre bedrifter som iverksatte tekniske tiltak for å redusere støy. Den annonserte forskriften til arbeidsmiljøloven om støy på arbeidsplassene lot vente på seg, og dette skapte en viss irritasjon i fagbevegelsen. I 1982 kom imidlertid et omfattende og detaljert regelverk på plass. I mellomtiden og i tiden som fulgte skjedde det som både Arbeidstilsynet og forskeren Jan-Erik Karlsen hadde forespeilet: Flere og grundigere undersøkelser av arbeidstakere på støyutsatte arbeidsplasser førte til et stadig økende antall meldte tilfeller av yrkesbetingede hørselsskader. Avslutning støy som eksportvare og overdiagnostikk I en undersøkelse fra 2005 ble det gjort et ambisiøst forsøk på å finne ut noe om omfanget av arbeidsrelaterte hørselskader på verdensbasis. Det ble anslått at 16 prosent av hørselsskadene blant voksne skyldtes støy på arbeidsplassen, og at slike skader etter hvert var blitt mer vanlig i utviklingsland enn i mer utviklede regioner. I USA hadde problemer av denne typen vært avtakende de siste tiårene. 43 Også fra Europa og fra de nordiske landene ble det meldt om en nedgang. Det kunne se ut til at problemene var kommet under kontroll gjennom forebyggende og støydempende tiltak eller at de var blitt eksportert gjennom flytting av støyende industri til land med lavere kostnader og et svakere vern av arbeidernes helse. 42 St. meld. nr. 50 ( ) Tiltak mot støy: Thurston 2013:

14 Unntaket var Norge, der nedsatt hørsel på grunn av støy på arbeidsplassen så sent som i 2010 utgjorde om lag 60 prosent av alle yrkessykdommer som ble meldt til Arbeidstilsynet. Antallet tilfeller hadde fortsatt å stige fra slutten av 1970-årene fram mot midten av årene. Deretter holdt de seg på et høyt og relativt jevnt nivå. I norsk offshoresektor var det annerledes. Der steg antallet meldte tilfeller kraftig fra inngangen til 1990-årene til I en rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt fra 2013 har det blitt foretatt en sammenligning av utviklingen i Norge og i de øvrige nordiske landene, og der konkluderes det blant annet med at hørselstap som følge av støyskader har blitt halvert i Finland i en periode hvor antall har vært økende eller jevnt i Norge. I 2001 hadde Norge mer enn dobbelt så mange meldte skader per innbyggere som Finland. 44 Forklaringen på disse forskjellene har blitt knyttet til registreringspraksis og diagnostisering snarere enn til reelle og sammenlignbare skader. I rapporten fra STAMI legges det særlig vekt på at det i Norge ikke korrigeres for normalt aldersbetinget hørselstap, og at det følgelig framstår som om de siste tiårenes satsing på forebyggende tiltak ikke har gitt noen effekt på antall meldte støyskader til forskjell fra situasjonen i de nordiske landene og i flere andre europeiske land. Mens hørselskader som følge av støy på arbeidsplassene i all hovedsak ble oversett i perioden fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet, så fikk problemet økt oppmerksomhet i de første tiårene etter den andre verdenskrig, for så å bli anerkjent som et betydelig problem fra inngangen til 1970-årene. Og mens skadene ble underrapportert i og 1960-årene blant annet på grunn av manglende undersøkelseskapasitet hos Arbeidstilsynet, så tyder mye på at den motsatte situasjonen nå har oppstått. I hele den vestlige verden har problemer knyttet til støy på arbeidsplassene blitt redusert i løpet av de siste tiårene. Tendensen er også at antallet meldte skadetilfeller har gått ned. Men her representerer altså Norge et unntak, ettersom antallet meldte tilfeller av arbeidsrelaterte hørselskader fortsatt holder seg på et høyt nivå. 44 A. Lie m.fl. 2013: