Hvordan hadde du det?

Transkript

1 Hvordan hadde du det? Incestutsattes beretninger om samvær med overgriper Margrete Wiede Aasland ISBN Rapport 08/2005 Oktober 2005

2

3 Innhold Forord 2 1. Sammendrag Resultater og anbefalinger 4 2. Hvordan hadde du det? Et bidrag til en bedre hverdag for incestutsatte barn Problemstillinger 7 3. Prosjektgjennomføring og metode Utvalget Intervjuene 9 4. Resultater Informantenes generelle erfaringer med overgrep og samvær Offerets erfaringer og meninger om overgripers samvær med barn Forhold til overgriper i dag som voksen Kontakt i dag Å slippe nærhet til overgriper og minnene om ham Sårbare relasjoner i resten av familien Å bli presset til kontakt Hvordan lever overgriper nå? Hva skal til for at samvær skal finne sted? Barns troverdighet Ikke-overgripende foreldres betydning for informantene Ekstern støtte, hjelpeapparatet og senskader Ønsker om kontakt i dag La tvilen komme barna til gode Referanser 28 1

4 Forord Hvert år utsettes barn for seksuelle overgrep av nære familiemedlemmer. De fleste overgrep blir aldri anmeldt. En del av overgrepene blir anmeldt, men mange politianmeldelser henlegges på grunn av en vanskelig bevissituasjon. I noen tilfeller reises saken for retten, men retten finner ikke å kunne bevise tiltaltes skyld. I mange av disse sakene reises en påfølgende sivil rettssak om omsorgs- og samværsordningen for barnet som i enkelte tilfeller ender med at personen som begikk overgrepet får rett til samvær eller blir nærmeste omsorgsperson for barnet. Hvordan hadde du det? spør: Hvordan vurderer ofrene selv spørsmålet om det er til barnets beste at kontakten med overgriper opprettholdes og videreføres i en omsorgs- eller samværsrelasjon? For Redd Barna er det viktig at barn og unge selv blir hørt i saker som angår dem, og at deres synspunkter tillegges vekt. Deres erfaringer og holdninger danner et viktig utgangspunkt for oss til å kunne fokusere på barns beste. Denne rapporten er basert på intervjuer med incestutsatte personer som har opplevd at overgrepene ble avdekket, men der resultatet har vært at de måtte ha samvær med sin overgriper. Redd Barna har særlig ønsket å få belyst erfaringer med og synspunkter på samvær med overgriper i etterkant av at overgrepene er avdekket. Målet er å gi de utsatte selv en stemme, og presentere dokumentasjon som hittil har vært mangelfull i Norge. FNs konvensjon om barnets rettigheter omhandler blant annet barns rett til beskyttelse mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner og seksuell utnytting. Konvensjonen er inkorporert i norsk lovgivning og det er samfunnets ansvar å sørge for denne beskyttelsen. Barne- og familiedepartementets Strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn legger vekt på barnevernets ansvar for å følge opp barnet og holde fokus på barnets totale omsorgssituasjon, også etter at saken er henlagt. Likevel ser vi at barnets beste ikke alltid blir vurdert når man skal finne løsninger etter at overgrep har funnet sted. Redd Barna har i flere år arbeidet for å forebygge seksuelle overgrep mot barn og bidra til at barn som utsettes for overgrep får rett hjelp i rett tid. Redd Barna håper og ønsker at erfaringene de utsatte har valgt å dele med andre i denne rapporten, kan gi ansatte i helse- og sosialapparatet og i rettsvesenet mer innsikt i barnas opplevelser og erfaringer, og på den måten bidra til å gi bedre hjelp til barn som utsettes for overgrep i dag. Beretningene i denne rapporten bør gi det offentlige hjelpeapparatet, politiet, rettsapparatet og ansvarlige departementer nok argumentasjon til å sette barnas beste først. Rapporten er skrevet av sexolog Margrete Wiede Aasland, som tidligere har arbeidet 7 år i Redd Barna med seksuelle overgrep mot barn som fagområde. I dag er hun ansatt ved Institutt for klinisk sexologi og 2

5 terapi AS i Oslo. Psykolog Atle Austad og sosiolog Marianne Sætre har vært tilknyttet prosjektet som veiledere. Redd Barna ønsker å takke alle som har bidratt til denne rapporten. Først og fremst ønsker vi å takke personene som lot seg intervjue om de vanskelige opplevelsene de har hatt tidligere i livet, og på den måten har bidratt med viktig kunnskap. Vi vil også rette en stor takk til forfatteren og de to veilederne. Det har vært viktig for informantene og forfatteren at deres egne stemmer skulle høres. Derfor inneholder rapporten mange sitater. Dette prosjektet er finansiert med Extra-midler fra Helse og Rehabilitering. Gro Brækken Generalsekretær i Redd Barna * Det gjøres oppmerksom på at innholdet i rapporten står for forfatterens regning 3

6 1. Sammendrag Hvert år utsettes barn for seksuelle overgrep av nære familiemedlemmer. De fleste overgrep blir aldri oppdaget eller anmeldt. En del overgrep blir anmeldt, men mange politianmeldelser henlegges på grunn av en vanskelig bevissituasjon eller fordi intet straffbart forhold blir funnet bevist. I noen tilfeller reises saken for retten, men retten finner ikke å kunne bevise tiltaltes skyld. I mange av disse sakene reises en påfølgende sivil rettssak om omsorgs- og samværsordninger for barnet som i enkelte tilfeller ender med at personen som begikk overgrepet får rett til samvær eller blir nærmeste omsorgsperson for barnet. Rapporten Hvordan hadde du det? incestutsattes beretninger om samvær med overgriper spør: Hvordan vurderer ofrene selv spørsmålet om det er til barnets beste at kontakten med overgriper opprettholdes og videreføres i en omsorgs- eller samværsrelasjon? Rapporten er basert på intervjuer med ni personer som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn fra en person i nær familie, og som hadde samvær med overgriperen i etterkant. Dokumentasjon av incestutsatte barns opplevelser har hittil vært mangelfull. Hvordan hadde du det? gir disse barna en stemme, og viser at det er viktig at barn blir hørt i behandlingen av slike saker hos barnevern, politi, lærere og i rettsapparatet. Rapporten er et viktig bidrag til offentlige myndigheter, barnevern, hjelpeorganisasjoner og andre om hvordan man best kan ivareta barna som opplever incest. FNs Konvensjon om barnets rettigheter er inkorporert i norsk lovgivning. Den sier blant annet at barn har rett til beskyttelse mot fysisk og psykisk mishandling, seksuell utnytting og forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner Resultater og anbefalinger Det er behov for bedre kunnskap om seksuelle overgrep mot barn med fokus på deres rett til å bli hørt og til å få beskyttelse. Dette må integreres i utdanningen av fagpersoner i hjelpeapparatet, i politi- og lærerutdanningen og i helsefaglig utdanning. Barn må bli hørt i incest- og samværssaker. Voksne må ta ansvar for å høre og se at et barn lider. Ofte blir ikke seksuelle overgrep oppdaget gjennom at barnet forteller om det, men gjennom endring i atferd. Det er behov for bedre kunnskap og for å avdekke mulige overgrep og metoder i hjelpeapparatet og blant grupper som jobber med barn. Informantene mener at barn sjelden lyver om seksuelle overgrep, de har ikke noen grunn til å lyve og vil være svært lette å gjennomskue. Barn kan også ha store vanskeligheter med å uttrykke og sette ord på hendelsene. Det er derfor uheldig hvis det er politiets holdning at barna må ha uttalt at seksuelle overgrep har funnet sted for å bli tatt på alvor. Myndighetene må ta ansvar for at nye overgrep ikke finner sted. At et barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep må ha samvær med sin overgriper oppleves av informantene som krenkende. Informantene legger vekt på at barn bør ha rett til fravær av samvær med overgriper. Samarbeid er nødvendig mellom de ulike faggruppene som møter det utsatte barnet og dets familie i en incestsak. Slik kan man sikre at barnets beste blir ivaretatt. Hjelpeapparatet må ta en aktiv rolle i forhold til barnet der det er mistanke om seksuelle overgrep. De må gi informasjon og støtte, og være tilstede for 4

7 barna, spørre hvordan de har det, og gi barnet en opplevelse av å bli trodd, sett og støttet. Barnevern og rettsvesen må sette i verk tiltak som begrenser barnas usikkerhet og gi dem informasjon om hva som skjer og hvorfor i prosessene som følger avdekkingen av overgrepene, slik at de forstår at det ikke er dem selv det er noe galt med. Hjelpeapparatet må gi støtte til den ikke-overgripende foreldren, slik at hun eller han kan håndtere situasjonen til det for beste barnet og seg selv. Dette har stor betydning for de incestutsatte. Informantene opplevde det som positivt hvis den ikke-overgripende foreldren beskyttet barnet mot videre samvær. Hjelpeapparatet må følge opp barnet og familien i etterkant av en behandling i rettsapparatet, selv etter at en anmeldelse har resultert i en henleggelse eller frifinnelse. Barneloven pålegger barnevernet å ivareta barnets beste, selv om en sak blir avvist i rettsapparatet. Barnet må få tilbud om terapi, uavhengig av hva som blir resultatet av rettsapparatets behandling av saken. De må få hjelp til å bearbeide sorgen og savnet av en forelder som har sviktet dem ved å ha begått overgrep mot dem. Tidlig terapi minsker farene for senskader. Barn må tas på alvor når de ikke vil ha samvær med en av foreldrene, selv om det ikke dreier seg om at overgrep finner sted. Det kan være behov for å finne andre ordninger for samvær enn at barnet skal tilbringe tid alene med en forelder. De informantene som ønsket samvær med overgriperen satte betingelser for at samværet kan finne sted: overgriperen må ta ansvar og innrømme overgrepene, be om unnskyldning og gå i terapi. En personlig beklagelse ser ut til å være viktigere enn fengselsstraff. Noen informanter uttrykte bekymring for at nye overgrep skulle skje. En del informanter ga også uttrykk for at de følte det urettferdig at deres overgriper lever livet som om overgrepet ikke har funnet sted, mens de selv har slitt i mange år med overgrepene. Å risikere å treffe overgriper til daglig er en ekstra belastning for mange som har opplevd seksuelle overgrep. Det er nødvendig å finne ordninger slik at de utsatte ikke risikerer å treffe på sine overgripere til stadighet. Redd Barna må være pådriver for at regionale ressurssentre for vold og traumatisk stress og statlige fagteam som har i oppgave å tilby veiledning til det lokale barnevernet fokuserer sterkere på barns rettigheter, særlig deres rett til å bli hørt, og spesielt i samværssaker 5

8 2. Hvordan hadde du det? Et bidrag til en bedre hverdag for incestutsatte barn Gjennom de årene Redd Barna har hatt seksuelle overgrep mot barn som et innsatsfelt, har organisasjonen mottatt henvendelser fra bekymrede personer, pårørende, slektninger og ansatte i hjelpeapparatet, som mistenker at noen har begått eller er i ferd med å begå seksuelle overgrep mot sine egne barn. Bekymringene går på at verken det offentlige hjelpeapparatet, politiet eller rettsapparatet har nok kunnskap, kompetanse eller vilje til å ta barnas situasjon på alvor. Redd Barna mottar også henvendelser fra bekymrede og opprørte slektninger som føler seg rådville når de opplever at den som var mistenkt for å ha begått overgrepet, ender opp som barnets nærmeste omsorgsperson. Barnets mor har kanskje i perioder måttet overlate barna til en far som har vært anmeldt for incest, noen ganger uten tilsyn. Andre forteller at barnet har måttet flytte til den tidligere politianmeldte faren. I forbindelse med et tidligere undervisningsprosjekt på barnefaglige studier ved høyskoler som omhandlet seksuelle overgrep mot barn, fortalte flere av studentene om sine egne overgrepserfaringer. Flere pekte på uholdbare samværsformer og en utrygg oppvekst i etterkant av at saker var henlagt eller endte med frifinnelse. Alle var bekymret for at barn på nytt blir utsatt for seksuelle overgrep. Rundt 9 prosent av menn og 19 prosent av kvinner i Norge har vært utsatt for en eller flere former for seksuelle overgrep før de fyller 18 år (Sætre, Holter og Jebsen, 1986). Senere internasjonale og sammenliknende studier tilsier at disse omfangstallene er rimelige anslag (Sætre 1997). De fleste barn krenkes av en person som de har et tillitsforhold til. Enkelte pårørende forteller at de opplever å bli mistenkeliggjort og at deres bekymringer og observasjoner trekkes i tvil og avfeies som løgn av krenkeren. De blir beskyldt for å spre falske rykter for å oppnå oppmerksomhet og sympati. I møtet med hjelpeapparatet har en del av de incestutsatte opplevd at det argumenteres med at de ønsker å være helt sikre på at det har skjedd et overgrep før de hjelper barnet. Man får derfor inntrykk av at det ikke er barnets beste som blir satt i sentrum for deres handlinger. Mange barn som blir utsatt for seksuelle overgrep opplever at de verken blir sett eller hørt, og at de voksne venter for å se det an, med det resultat at barnet ikke får hjelp. I etterkant av incestanmeldelser reises det ofte sivilsak om retten til samvær med og omsorg for barnet. Årsaken er gjerne at foreldre som tror at barnet utsettes for seksuelle overgrep, ikke ønsker at barnet skal ha samvær med den mistenkte. Selv om det anmeldte forholdet ikke førte til en domfellelse, opphører sjelden bekymringen for nye overgrep. Barn har rett til kontakt med sine foreldre, men de har også rett til en oppvekst uten overgrep. Noen ganger kan disse to rettighetene komme i konflikt med hverandre. Redd Barna mottar henvendelser som gjelder håndteringen av prosesser i familier med overgrepsmistanker, der det i sivilrettslige saker kjempes om omsorgen og samværet med det krenkede barnet. En del saker ender i dag med at den tidligere anmeldte forelderen får daglig omsorg for barnet eller at det besluttes at vedkommende har rett til samvær med barnet, både med og uten tilsyn. 6

9 Det finnes i dag lite dokumentasjon på hvordan de krenkede barna selv har opplevd situasjonen. FNs Barnekonvensjon slår fast at barn har rett til å bli hørt. Redd Barna mener at kunnskap om barnas egne erfaringer er viktige for å lage løsninger som setter barna i fokus. Derfor er det et mål for denne undersøkelsen å dokumentere og sette ord på barnas egne erfaringer, deres følelser og holdninger til samværet og familieforholdene. Nedenfor følger emner som har vært av interesse å få dette nærmere belyst Problemstillinger Redd Barna har ønsket å få de incestutsattes egne beskrivelser av erfaringene de hadde med samvær med overgriper i oppveksten. Et av de sentrale spørsmålene som dette prosjektet har ønsket å belyse er derfor følgende: Hvordan er det å leve sammen med eller ha samvær med en som har utsatt deg for seksuelle overgrep eller som er anklaget for å ha begått slike overgrep - hvordan hadde du det? Ut fra dette overordnede spørsmålet har det vært ønskelig å spesifisere noen konkrete problemstillinger. Prosjektet har søkt å belyse samværserfaringer i de spesielle tilfellene der overgrepene ble anmeldt, men der saken ikke førte til domfellelse. En spesifisert problemstilling er derfor: Hvordan opplevdes det for barna i familier der politianmeldelsen om incest enten ble trukket tilbake, henlagt med begrunnelsen intet straffbart forhold funnet bevist, eller endte med frifinnelse i domstolen? Under denne problemstillingen finnes også flere sidetemaer som ble behandlet under samtalene med informantene. Ikke alle er gjengitt i rapporten: Hvordan hadde barna det med personen som var anklaget for overgrep? Hvordan hadde de det med forelderen som ikke hadde begått overgrep og den øvrige familien, spesielt med den personen som hadde anmeldt forholdet? Var det noen som fulgte opp disse barna i de primære relasjonene eller i det formelle hjelpeapparatet? Snakket noen med dem og spurte hvordan de hadde det? Har de utsatte kunnskap om hvor de kan hente støtte fra for å styrke egen og ikke-krenkende foreldres troverdighet, bedre familiesituasjonen og samværssituasjonen i ettertid? Hvordan tenker tidligere utsatte om barn som forteller om overgrep i familien og om ulike reaksjonsformer hos foreldrene? Er de troverdige eller er det grunn til å trekke barns troverdighet i tvil? Hva med tilliten til ikke-krenkende foreldre; kan man forvente at de kan forstå hva som skjer, bør de anmelde, avslutte parforholdet, stole på barnets versjon av historien? 7

10 Hvordan ser den krenkede på overgriperen og den ikke-overgripende forelderen i dag? Hvordan er kontakten? Er det mulig eller ønskelig å etablere ny kontakt? Hva er en god løsning med hensyn til daglig omsorg og samvær, slik tidligere utsatte ser det? 8

11 3. Prosjektgjennomføring og metode Den beste kilden til å belyse hvordan samvær med overgriperen oppleves av den som har vært utsatt for overgrep, er den utsatte selv. Intervjuobjektene i denne undersøkelsen har sagt seg villige til å benyttes som faglige informanter til temaet på generell basis. De er eksperter som vi kan lytte til og lære av, og de erfaringene som er samlet i denne rapporten bør få konsekvenser for hvordan samfunnet behandler krenkede barn i dag. Det er etisk problematisk å bruke barn som informanter, spesielt når de er involvert i et vanskelig problem. Derfor baserer denne undersøkelsen seg på intervjuer med personer som i dag er voksne, men som opplevde seksuelle overgrep fra en forelder i barndommen og har erfaringer knyttet til samvær med overgriper Utvalget I alt er ni personer intervjuet, åtte kvinner og en mann. Alderen på informantene på tidspunktet for intervjuene var fra 18 til 41 år. Informantene ble vervet med utgangspunkt i selvrekruttering. Noen tok kontakt etter å ha lest informasjonen om prosjektet, som ble sendt til alle Støttesenter mot Incest i Norge, eller via informasjonen som ble gitt til studenter ved Høgskolene i Norge i forbindelse med et undervisningsprosjekt i regi av Redd Barna. Dernest valgte prosjektleder ut informanter som 1) hevdet de var utsatt for seksuelle overgrep av en nær omsorgsperson da de var barn, og som 2) hadde opplevd at saken ble politianmeldt, og enten henlagt eller endte med frikjennende dom. Alle informantene ble benyttet både som primærkilder til incestutsattes egne erfaringer i etterfølgende samværssaker, og som informanter til mer generelle holdninger og synspunkter om samvær og omsorg i familien i etterkant av avsløringer av overgrep. Alle informantene som ble valgt til denne undersøkelsen sto fast ved sine påstander om at seksuelle overgrep faktisk hadde forekommet, selv om anmeldelsen/etterforskningen ble henlagt eller endte med frikjennelse. Samtlige sa seg villig til å dele sine erfaringer med andre, fortelle om sitt syn på samvær med den de mener begikk overgrep mot dem samt gi sine synspunkter på barns troverdighet og betingelser de mener må tilfredsstilles før samvær kan finne sted Intervjuene Under samtalene ble en intervjuguide fulgt som dekket problemstillingene som nevnt ovenfor og berørte også spørsmål om: - Bakgrunn og oppvekst - Overgriper; hvem var det? - Selve overgrepet - Forholdet til den ikke-overgripende forelderen - Forholdet til venner og annen familie - Avsløringen av overgrepene; hva husker de? - Rettsprosessen; husker de hvordan anmeldelsen skjedde, avhør, vitner, henleggelsen, rettssaken, hvordan endte rettsavgjørelsen? - Forholdene under samvær/omsorg med den som begikk overgrep 9

12 - Livssituasjon og egen psykososiale fungering i tiden før og etter at overgrepene ble stoppet - Senskader; hadde deres psykiske/fysiske helse blitt påvirket av overgrepene? - Var det andre som hadde fått dem til å fortelle om overgrep den gangen? Hadde noen presset dem til å lyve om at overgrep hadde skjedd? - Dagens kontakt med overgriper; hva slags samvær har de eventuelt med overgriper nå og hva er kvaliteten på forholdet? - Hva mener de skal til for at samvær skal kunne finne sted med en som har vært anmeldt for seksuelle overgrep? - Barns troverdighet generelt; hva tenker de om barns troverdighet? - Hvilke tanker gjør de seg om at noen barn i dag må flytte til den som er meldt for overgrep, eller være sammen med vedkommende med eller uten tilsyn? I de fleste intervjuene ble det også stilt tilleggsspørsmål på bakgrunn av forhold informanten selv ønsket å formidle. Informantene hadde individuelle måter å besvare spørsmålene på, noen var detaljrike og nærgående, mens andre ikke ønsket å avdekke så mye av sin egen historie. Intervjuene har derfor ulik lengde, det korteste varte i 2 ½ time, det lengste i 7 timer. Alle intervjuene ble tatt opp på bånd og skrevet ut. I det følgende kapittelet behandles resultatene av undersøkelsen ved at svarene fra intervjuene presenteres tematisk. 10

13 4. Resultater 4.1. Informantenes generelle erfaringer med overgrep og samvær Alle informantene fortalte at de hadde vært utsatt for seksuelle overgrep av en person i en foreldrerolle da de var barn. En kvinne fortalte om seksuelle overgrep fra faren fra hun var under skolealder og helt til hun var 22 år. Sju av informantene bodde sammen med begge foreldrene da overgrepene mot dem ble oppdaget. I tillegg bodde en hos foreldrene annenhver uke, mens en var voksen da hun politianmeldte forholdet selv og hadde inntil da jevnlig møtt den hun anmeldte. Ingen av informantene visste hvem som hadde reist samværssaken og de fleste var usikre på hvem som hadde politianmeldt mistanken om de straffbare forholdene. En av informantene ble presset av sin mor til å trekke politianmeldelsen tilbake. En fortalte at hennes overgriper aldri ble politianmeldt, fem sa at incestanmeldelsen ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Én informant fortalte at anmeldelsen den gangen endte i fellende dom. Den ble gjenopptatt 12 år etter og saken førte til at han ble frikjent. Som følge av dette fikk han flere millioner kroner i erstatning. Datteren fastholder at hun ble utsatt for overgrep. I de sakene der faren var blitt politianmeldt for incest og saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling, mistet han samværsretten i samværssakene som fulgte. Åtte av ni informanter husker noen overgrep fortsatt. En husker ikke, men reaksjonene han får i fars nærvær gjør ham sikker på at han ble utsatt for seksuelle overgrep av ham. Noen husker flere overgrep nå enn før. Alle opprettholder at de ble utsatt for seksuelle overgrep av den som ble politianmeldt den gangen og alle sliter med senskader av overgrepene, selv om saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling, endte som gjenopptakelsessak, med frikjennelse eller ikke ble politianmeldt. Overraskende få informanter visste noe om - eller husket noe fra - politianmeldelsen og samværssaken fra de var barn. Et par husket avhørsrommet og beskrev at det svartnet eller blokket seg fullstendig for dem med tanke på alle som satt bak speilet. En sier at hun husker masse undersøkelser. En annen sier at alt skjedde over hodet på henne, og hun oppfordrer til at barn i disse sakene må få informasjon om hva som skjer og hvorfor. Hun sier man må forklare det som skjer på en ordentlig måte slik at barna skjønner det og forstår at det ikke er dem det er noe galt med. En informant hadde fortalt om overgrepene til sin tante, sin mor og sin psykolog, men saken ble likevel henlagt. Hun synes det var rart at hun ikke ble trodd den gangen, og legger vekt på at det nok var på grunn av farens gode advokater og at faren sa at alt var løgn. Det kan synes som at informantene mangler kunnskap og innsikt i avgjørende hendelser i deres liv. Muligens kan det forklares med at de voksne rundt barnet ikke har ønsket å trekke barnet inn i, og gi informasjon om, rettsapparatet og politianmeldelsene. At de heller ikke som voksne har fått informasjon om hva som skjedde den gangen, mente noen av informantene kunne skyldes at det er 11

14 vanskelig for den ikke-overgripende forelderen og den tidligere utsatte å rippe opp i historien. En av informantene politianmeldte overgrepene selv da hun var 22 år, etter at hun fikk høre at søskenbarnet på 13 år nettopp hadde blitt voldtatt av faren hennes. En politimann hun møtte på gaten rett etter politianmeldelsen, sa til henne at hun løy og at faren hennes var en fantastisk mann. Saken ble henlagt. Hun ble lagt inn på psykiatrisk klinikk for første gang rett etter denne opplevelsen og ble der i et halvt år Offerets erfaringer og meninger om overgripers samvær med barn Minner om overgrep dukket opp hos de fleste av informantene da de ble bedt om å fortelle hva de husket fra samværene med den som hadde begått overgrep. De fortalte at de opplevde at overgrepene skjedde plutselig, i situasjoner da den andre forelderen var borte eller sov. Overgrep skjedde også i bilen når de var alene med overgriperen. Det at de aldri kunne vite når de seksuelle overgrepene kunne skje igjen skapte store problemer for dem. En forteller at hun var så redd at hun kastet opp da hun besøkte faren som begikk overgrepene annenhver helg. Hun fortalte at de var mye ute og lekte sammen, og en gang trodde hun faren skulle drepe henne. Det hun husker best fra denne tiden er at hun var redd hele tiden. I helgene hos pappa var jeg så redd at jeg spydde. Jeg tror kanskje det var for å unngå overgrep og at han skulle være snill mot meg. Så jeg tror jeg prøvde å beskytte meg selv. Det å være hjemme hos en person og ikke vite om det skal skje igjen, kan gjøre at en får en posttraumatisk greie på grunn av redselen. Det var jeg som sa at `dit vil jeg ikke mer`. Da var jeg 10 år. Andre husker at de ikke ville dra, men likevel måtte, og at de ikke følte seg trygge. I noen tilfeller der faren hadde besøksforbud, respekterte han ikke forbudet og oppsøkte barna likevel, som da ble oppskakede og redde. De som bodde hjemme med overgriper fortalte at han var grei når andre var til stede, men noen husker at de ble truet. Overgriperen sa da at det var krokodiller og gevær under senga, og at den andre forelderen skulle drepes dersom barna sladret eller ikke gjorde som overgriperen sa. To av dem som bodde sammen med overgriperen fram til de ble voksne, drømte seg bort til andre liv og situasjoner når de var sammen med overgriperen. Informantene ble spurt om hvilken holdning de hadde til det at barn etter samværssaker ofte må møte sin krenkende mor eller far regelmessig, enten det er med eller uten tilsyn. De fleste av informantene mente at det er umulig å leve normalt sammen med en som har begått seksuelle overgrep og sviktet så grovt, og de husker følelser av redsel og frykt. Noen fortalte at de var lettet og at de forandret atferd da de sluttet å være sammen med overgriperen. Det er helt umenneskelig at barn må bo hos den som har begått overgrepene. En kan jo bare se hvor fort jeg forandret meg på kort tid. Jeg tror vi var normale barn som var glade og lykkelige. Så ble det plutselig en helomvending med at jeg ble hyper. Søsknene mine ble innesluttet, ikke lenger livlige og glade. Det er ødeleggende hvis en skal fortsette å bo sammen med en som har krenket en mye. 12

15 Jeg forstår ikke at det går an en gang( ). Om en skal være sammen, må kanskje være opp til den som har ansvaret for barnet. Jeg kan egentlig ikke se for meg at noen av oss søsken kunne hatt noe glede av å være sammen med far på den tiden. Vi forandret oss helt, ingen spurte etter han og ingen savnet han. Det ble mer som en befrielse. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å tenke på, for det er en så alvorlig sak. Vi forandret adferd til det positive da vi sluttet å være sammen med han. Noen informanter har svart med å fortelle hvordan de selv hadde det under samvær, andre har svart generelt. Alle informantene er imidlertid helt entydige: samvær må ikke forekomme. En person som er meldt for overgrep mot barn, skal aldri få lov å være alene med det barnet, før barnet er voksent nok til å bestemme selv. Noen mente at samvær etter at overgrep har skjedd, er et nytt overgrep. En sa: Du blir aldri trygg, det er et nytt overgrep fra det offentlige. For barn som må treffe overgriperen sin etter at saken er blitt henlagt, så sier jeg bare: Hjelp for et ansvar dere som bestemmer dette sitter med. Lykke til å svare for Gud og den ungen. Dere burde betale av egen lomme til å restaurere barnet. For hvem av dere ønsker å plassere barnet deres hos en pedofil. Jeg tror at barna som må ha samvær har det like jævlig som de andre barna som blir utsatt for det. Men de må leve med det og de har prøvd å si fra. Da får de på en måte vite at det de sier spiller ikke noen rolle. Der hvor saken er henlagt og barna må bo hos faren er helt sykt. Jeg hadde nok ikke hatt det slik jeg har det i dag om jeg måtte vært hos han under hele oppveksten min annenhver helg. Skal det bli noe bedre å leve med det, må en få det litt på avstand. Så det er helt sykt at de skal være sammen med de som har begått overgrep. Dersom et barn fortsatt må til faren sin, så blir det nytt overgrep. Du blir aldri trygg, for du går og venter på hva tid det skal skje igjen. Det er et overgrep fra det offentlige. Noen poengterer at samvær med overgriper med stor sannsynlighet også vil føre til at de seksuelle overgrepene fortsetter. Å bestemme en slik samværsordning synes for dem å være ansvarsløst: Det at barn må flytte sammen eller ha samvær med overgriperen, er helt for jævlig. De sender barna rett inn i nye overgrep. Det skulle ikke vært lov og det burde vært et bedre rettsystem på slike saker, eller andre lover som gjaldt. For barn som må bo med overgriperen, så tror jeg at overgrepene bare fortsetter. Hvis jeg leser om saker som blir henlagt, så setter jeg stort sett spørsmålstegn ved det. Det kan være at det er sant, men det kan godt være at de har gjort det. Faren min ble ikke frikjent, men saken henlagt grunnet bevisets stilling. For at en skal bli dømt i en slik sak, så skal det være over 90 prosent sikkert at han gjorde det. 13

16 Det kan også være et barn som sier det vil besøke faren, men det kan være barnet er blitt truet. En kan ikke vite det og må ikke gamble med barna på den måten Forhold til overgriper i dag som voksen. Informantene er i dag voksne og spørsmålet om samvær handler ikke lenger om foreldres rettigheter, men om de utsattes egne ønsker, håp og muligheter. Hva tenker de tidligere utsatte om samvær med overgriper i dag? Ønsker de å møte den som begikk seksuelle overgrep mot dem da de var barn? Eller har de betingelser for at et slikt møte skal kunne finne sted? Hva skal til for at de skal kunne møtes eller en forsoning finne sted? Informantene avviser ikke helt kontakt med overgriper, men samtlige er svært skeptiske og understreker at det foreligger noen betingelser for en eventuell forsoning eller kontakt. Uten at betingelsene innfris blir kontakten negativ eller er helt uønsket fra deres side. Først og fremst er det ambivalens som kommer til uttrykk: Jeg har savnet en pappa, men ikke han. Jeg kan ikke si at jeg ikke er glad i han, for han er faren min og har som alle andre sine gode sider. Det har jeg slitt mye med, for jeg er glad i han på den ene siden og hater han på den andre. Så jeg har vært, og er, veldig splittet, men det er visst normalt. Det er ingenting han kunne gjort for å ha kontakt med meg igjen. Jeg vil aldri se han igjen. Det er vanskelig når han ikke innrømmer det. Jeg vil ikke ha konfrontasjon med han, for jeg ønsker ikke se han. Jeg er redd han skal få overtak og si noe som kommer i hans favør. Jeg orker det ikke, for jeg vet hva som har skjedd og jeg vet at han ikke forandrer mening. Han har levd med denne løgnen i 18 år og fått andre mennesker med seg på det. Hvis han hadde gått i terapi og jobbet med problemene sine, så hadde det jo vært en annen sak. For barn skal jo ha en far og hvis han hadde gått i terapi, så kunne det kanskje vært noe kontakt. Den mest positivt innstilte til kontakt, har samtidig mange betingelser og forbehold og sier det slik: For at jeg skulle hatt kontakt med han igjen, så måtte han ta ansvar for det han har gjort. Han må vise at han respekterer meg og viser ansvar og ikke oppsøker meg når jeg ikke vil. Men venter til jeg sier det er greit. Hvis han hadde bedt om unnskyldning, så hadde jeg tilgitt han. Det har jeg på en måte også gjort, uten at han vet det. Men jeg vil aldri komme dit at jeg synes det var greit det som skjedde mot meg. En av informantene har opplevd at den straffedømte faren reiste gjenopptagelsessak, basert på at medisinske bevis fra 12 år tilbake ikke lenger gjelder som bevis. Han vant gjenopptakelsessaken og også erstatningssaken som fulgte. Informanten, som var blant de få av informantene som ønsket kontakt med overgriper, ble svært bitter over denne prosessen, som også medførte en mer negativ opplevelse av faren: 14

17 En av grunnene til at jeg ikke vil ha kontakt med han nå, er at han tok opp incestsaken igjen (gjenopptagelsessak) og gjorde det mot meg. Så han vant saken, men har tapt meg. Jeg vet ikke om det hadde gjort noe forskjell for andre barn om overgriperen tok på seg skylden. Jeg tror det hadde gjort forskjell for meg, men jeg vet ikke. Hvis han ikke hadde blitt frikjent og jeg skulle hatt noe kontakt, så hadde jeg kanskje begynt å skrive et brev og kanskje pratet litt i telefonen. Jeg vet ikke. Kanskje møtes for å snakke litt. I samtalene kom det også frem at flere har hevntanker, føler sinne, bitterhet og tristhet over å ha en far som oppførte seg slik at han ikke var noen ordentlig far. Hevntankene kan være mer eller mindre drastiske, fra å sette ut falske rykter og knuse ruter, til ønsker om å drepe. Da jeg var liten spurte terapeuten min altså om jeg ville møte min far. Jeg sa nei, og gikk ut av rommet og gikk til min mor og sa nå skal vi ikke treffe psykologen mer! Jeg har ikke sett henne igjen. Nå kunne jeg tenkt meg å truffet henne igjen, skjelle henne ut og prate med henne. Jeg begynte å selge stoff for å finansiere drapet på faren min. Jeg kunne godt tenkt meg faren min - ikke akkurat drept - men fått han kidnappet, slått og voldtatt av 4-5 store, svarte menn. Jeg har mye aggresjon mot faren min. Jeg kunne også godt tenkt meg en konfrontasjon med faren min. Han har bygget seg en liten illusjon selv. Jeg satte ut et rykte om at pappa hadde lus. Har jo noen fantasier om å knuse rutene på hytta hans og brenne den, osv. Det er godt med fantasier. Det er også bittert fordi han har klart seg så jævlig bra. Han fortjener ikke å leve normalt, få nye barn, penger. Han har ikke fått noe for det han har gjort. Han har mistet meg, men jeg vet ikke hvor stor straff det er for han. Mens noen har et sterkt ønske om aldri å møte overgriper igjen, setter andre helt klare betingelser for et eventuelt møte. Alle informantene mener at et eventuelt samvær med den som utsatte dem for seksuelle overgrep som barn, avhenger av at han/hun innrømmer overgrepene. Flere av informantene setter også som betingelse for samvær at overgriper skal ha gått i terapi før et møte kan finne sted. Det er også behov for og ønske om at overgriper ber om unnskyldning. Et par av informantene er opptatt av at overgriper også bør straffes med fengsel, men en personlig beklagelse synes likevel som en viktigere sak for dem. En forteller også at stefaren som krenket henne faktisk kom med innrømmelser, men at han fortsatte med overgrep likevel. hvis han hadde gått i terapi og jobbet med problemene sine, så hadde det jo vært en annen sak. For barn skal jo ha en far og hvis han hadde gått i terapi så kunne det kanskje vært noe kontakt. Jeg vet ikke hva som skulle til for at jeg kunne vært hos han da jeg var liten. Jeg følte meg ikke trygg, men en stund var det slik at vi hadde med en person. Han kunne ikke gjøre noe overgrep når noen var med. Tanten min var med noe. Så var det med noen han kjente, jeg husker ikke helt hvem det var. Da var det ikke overnatting. Han innrømmet aldri noe og det er på en måte det verste. 15

18 4.4. Kontakt i dag To av informantene hadde i dag noe kontakt med personen som begikk overgrep. Faren til den ene kvinnen har ikke innrømmet noe, men har tatt kontakt med henne gjennom broren. Selv ble hun etter hvert nysgjerrig på faren, men hun ser han i dag som om han var en fjern onkel. Da jeg ble eldre var jeg litt nysgjerrig på hvordan han var, om han bare var slem. Han er jo pappaen din uansett. Jeg har kontakt med ham nå, har hatt det noen få år. Det har vært greit og det er kanskje fordi jeg ikke husker så veldig mye. Det blir nesten som en onkel jeg ikke kjenner så godt. Jeg hadde med en jeg kjente da jeg skulle møte ham. Det var rart for jeg lurte på hvem det var. Det var en merkelig følelse og visste ikke om jeg skulle bli glad, sint eller hva. Jeg tok han i hånden og hilste. Det var veldig merkelig og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg treffer han flere ganger i året og jeg er ikke redd for at det skal skje igjen. Det er ganske greit, men jeg ser ikke på han som pappaen min, selv om han er det biologisk. Han er mer som en onkel. Den andre informanten som har hatt kontakt med overgriper i ettertid, ble utsatt for seksuelle overgrep av moren sin. Hun gir uttrykk for stor ambivalens til denne kontakten. Og vesentlig for at kontakt var mulig var at:..hun har tatt litt ansvar for det hun har gjort... Hun er død nå, men den dag i dag kan jeg tenke på henne som snill. Hun hadde herlig humor. Og vi var på ferier og jeg har mange gode minner da begikk hun ikke overgrep. Hun var oppriktig opptatt av at det skulle gå meg vel i livet. Jeg har mange positive minner om mor, og har jobbet mye med det i terapi og ikke se hele henne som negativ. Jeg har klart til en viss grad å huske det positive. Men for noen år siden, noen år etter at hun døde, ble jeg skikkelig forbanna på henne og kastet og ødela en del ting som minnet om henne. Jeg har vært redd for at hun har misbrukt datteren min, men det tror jeg ikke. Jeg har spurt. Hvis jeg hører at hun noen gang har gjort datteren min noe, så skal jeg gå på natten og grave opp graven og endevende den. En datter opplevde et svik fra moren som deltok i overgrepene stefaren utsatte henne for. Hun har forsøkt å etablere ny kontakt med moren i voksen alder. Selv om mange ofre ønsker det, er det ikke sikkert det hjelper at overgriper innrømmer delaktighet i handlingene. Jeg har kontakt med henne i dag, og hun har tatt mer ansvar for det hun gjorde mot meg. Jeg har gitt beskjed. Men hun mener det er min feil og at jeg var vanskelig Å slippe nærhet til overgriper og minnene om ham Noen var engstelige ved tanken på at den som hadde begått overgrep mot dem kunne være i nærheten eller plutselig skulle dukke opp der de var på ferie, på bussen eller i nærmiljøet deres. Å bli minnet om overgrepene hele tiden er slitsomt. At de plutselig kan møte den som begikk overgrep er vanskelig og gjør livet utrygt. Det å bli minnet på det som har skjedd, ved disse uforberedte møtene, vekker minner som er svært belastende for den enkelte. Informantene uttrykker at de ikke ønsker at han/hun skal oppsøke dem. 16

19 Det jeg er redd for, er at han eller konen hans skal snakke med meg, for det orker jeg ikke. Når jeg treffer han, så stikker jeg, for jeg orker ikke se han. Faren min begynte å oppsøke en kamerat av meg da jeg gikk på videregående. Og en gang kom han til et utested jeg vanket på og sendte en annen bort og sa han ville snakke med meg. Jeg drakk meg drita full, husker ingenting fra samtalen. Etter det begynte jeg å droppe ut av skolen og henge i det harde miljøet. Faren min tok også kontakt med meg på akutt psykiatrisk da jeg var innlagt der. Han visste at jeg var der, for de på barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling sa de måtte orientere han fordi han ikke var blitt fratatt foreldreretten, men kun samværsretten. Jeg hadde gitt beskjed om at jeg ikke ville treffe han, og jeg var over 18 år. Han sendte brev til oss da jeg ble 18 år og skrev at det var på tide å ha kontakt med sin far igjen. Da begynte jeg bare å gråte. Jeg jobber hele tiden for å komme over det, men så kommer det slike ting som minner meg om det. Jeg har ikke hatt noe kontakt med han, men han har prøvd å ta kontakt ved å ringe et par ganger. Da har jeg enten slengt på røret eller skjelt han ut. Han har også sendt brev og bursdagspresanger. Til slutt sendte jeg han brev og sa at jeg ikke ville ha noe kontakt mer. Da var jeg år. Jeg fikk ikke noe svar og han sluttet da. Jeg har opplevd flere ganger å møte han. Det er kun i utlandet jeg føler jeg har fristed. Jeg vil vite hvor han jobber og hvilken bil han kjører, jeg unngår så mye hele tiden, for det kan hende jeg treffer han. Det er ganske slitsomt Sårbare relasjoner i resten av familien Når man har vært utsatt for seksuelle overgrep fra en person i en foreldrerolle får det konsekvenser for kontakten med øvrig familie. Overgripers familie kan tvile på at det har blitt begått overgrep og den utsatte opplever ikke å bli trodd av dem. Informantene forteller også om at overgriper og dennes familie sier at moren, som prøvde å beskytte barnet mot nye overgrep, er gal. Mistenkte kan si at barnet er hjernevasket og de som tror på barnet kan også bli mistenkeliggjort. Seksuelle overgrep kan få negative ringvirkninger for det utsatte barnet også i forhold til andre familiemedlemmer. Familien på pappa sin side treffer jeg nå og da. Første gang jeg var der satt farmor og farfar og gråt og gråt. Det var nok vanskelig for dem å tro på meg når det var sønnen deres som hadde gjort det, men de sier ikke noe stygt om mamma, da hadde jeg blitt sint. Kanskje de innerst inne vet at det er sant, men ikke ønsker å tro det. Vi hadde litt kontakt med farmor og farfar, men det ble så falskt. Vi var der på middag noen ganger for noen år siden. Vi vet jo at alt vi sier går rett til han. Så vi har ikke kontakt med dem lenger. 17

20 Til pappas familie har jeg sagt at jeg ikke vil møte han, for han har gjort ting som en pappa ikke skal gjøre. Det var bare for et par år siden. Det er litt sårt, for han har fratatt meg mye av familien. Jeg har mange søskenbarn på pappas side, og de er bare revet vekk. Det er de voksnes ansvar å ta kontakt. Så de sviktet meg da jeg var 10 år Å bli presset til kontakt Noen av informantene opplever at andre presser dem til å ha kontakt med overgriper. Noen som er venner med han sa at jeg måtte skjerpe meg og ta kontakt med faren min, for han er jo så hyggelig. Men jeg ønsker jo ikke å se han. Det er jo tydelig at kona hans tror på han. Hun prøver å få oss til å bli venner igjen. De har vært sammen siden jeg var liten. Det blir litt la oss leve lykkelig sammen selv om vi ikke kjenner dere. Jeg vil ikke ha kontakt med han eller den nye familien hans nå Hvordan lever overgriper nå? Ikke alle informantene visste med sikkerhet hva overgriperen gjorde nå. Noen uttrykte bitterhet, sinne, frustrasjon eller oppgitthet over at han/hun gikk rundt og tilsynelatende hadde det bra. For ofrene oppleves det som urettferdig at de som har begått seksuelle overgrep lever livet som om ingen ting har skjedd, mens de selv strever med overgrepene de ble utsatt for i barndommen. Han har ny kone og barn og stebarn, fint hus og god jobb. Mange penger og mange venner. Han har vært i avisen fordi han er så trivelig og har fine dyr. Barnehager besøker ham på småbruket. Han beholdt jobben og alle vennene sine. Det er jo synd på han som mistet datteren sin, vet du. Han får gå rundt og sole seg så mye han vil, for meg får han ikke uansett. Det siste jeg hørte om faren min er at han jobber i barnevernet fremdeles. Han har tidligere ikke kunnet få seg ny jobb, for han har hatt vandelsattest der det står at han er dømt for seksuelle overgrep. Da denne saken kom opp for noen år siden, så ble han sparket oppover i systemet for ikke å ha kontakt med klientene. Han fikk en høyere stilling innen barnevernet i kommunen enda de visste om det. Kollegene trodde jo på han og syntes sikkert synd på han. Pappa jobber og har eget firma og utad virker han nok som han har suksess. Jeg tror ikke noen ville tenkt at han var overgriper. Han virker veldig hyggelig. Han drikker veldig lite, er fra en rik familie. De fleste informantene var engstelige for om overgriper fortsatte å begå seksuelle overgrep mot barn og kanskje gjør det ennå. 18

21 Jeg vet ikke om han gjør det ennå. Han er gift med en som har flere barn. Jeg tror de var for store da han ble kjent med dem, men jeg vet ikke om han har fått flere barn. Hadde han fått en datter til, så kanskje det hadde skjedd med henne også. Jeg tror han holder på ennå. Han fikk dame som hadde et barn, men det er slutt. Jeg traff henne engang tilfeldig mens de var sammen. Hun presterte å legge ut om hvor fantastisk far han var. Det var grusomt å høre på. Jeg følte meg mindre verd den gang og usikker på meg selv. Pappa bor i et fint strøk, er arbeidsledig, og har inntekt på kr som jeg sjekket en gang. Jeg vet han er gift igjen, håper ikke de har barn Hva skal til for at samvær skal finne sted? De fleste informantene mener at den som har begått overgrep må innrømme det de har gjort og gå i terapi. Noen mener overgriperen også må angre det som har skjedd. Og de mener at den som har begått overgrep skal be barnet om unnskyldning. Flertallet av informantene mener at innrømmelse, terapi og unnskyldning må til før barnet eventuelt kan ha samvær med den som har begått de seksuelle overgrepene. En mener at samvær uansett ikke bør forekomme. Det er sikkert personer som har begått overgrep som går i terapi og angrer det som har skjedd, men det kan en ikke ta sjansen på. Jeg tror ikke jeg ville hatt noe samvær, og det går lang tid før en har det bra. Det tar lang tid når en går i terapi og skal en se personen blir det verre. Hvis faren min hadde innrømmet hva han hadde gjort, så hadde det ikke vært noen umulighet med samvær. Jeg vet ikke hva som skulle til for at jeg kunne vært hos han da jeg var liten. Jeg følte meg ikke trygg, men en stund var det slik at vi hadde med en person. Han kunne ikke gjøre noe overgrep når noen var med. Tanten min var med noe. Så var det med noen han kjente, jeg husker ikke helt hvem det var. Da var det ikke overnatting. Han innrømmet aldri noe og det er på en måte det verste. Man bør stå for det man gjør. Jeg kan egentlig ikke se for meg at jeg kunne hatt glede av å være sammen med vår far på den tiden. Det ble mer som en befrielse å slippe. Jeg tror det hadde vært bedre om han hadde bedt om unnskyldning. Da vet en at det er noe som har skjedd og at det ikke er noe en har funnet på. At jeg vet at det ikke er noe galt med meg. Stefar ba om unnskyldning, men han fortsatte jo med verbale overgrep. Og skolen og hjelpeapparatet fulgte meg ikke opp. Jeg var lettet da jeg slapp å være sammen med han da han mistet samværsretten. Jeg husker jeg var veldig glad for at jeg slapp å være sammen med han på julaften. 19

22 Det er ingenting han kunne gjort for å ha kontakt med meg igjen. Jeg vil aldri se han igjen Barns troverdighet De fleste informantene mener at noen voksne rundt dem må ha sett og forstått at noe var galt. Noen mener at dersom man blir bekymret for et barn, er det som regel ikke det de sier som først og fremst gir grunn til bekymring. Det er i stedet noe ved barnets atferd som vekker oppmerksomhet, som er urovekkende og som gjør at ansatte i barnehager, skole og hjem blir bekymret for et barn. På spørsmålet om hva informantene mener når det gjelder barns troverdighet, var svaret unisont at de mener små barn sjelden lyver om overgrep. De la vekt på at barn ikke har noen grunn til å lyve om overgrep. Vi må tro på barna, for det er fryktelig få som finner på slike ting. Det er ikke lett for barn å finne på dette på egenhånd Små barn vet sjelden nok om sex til å kunne lyve om å ha sett reisning, sædavgang osv. hos en voksen mann Barn sier mye rart, men de sier ikke ting de ikke har begrep om. Det går an å fantasere om ting, men ikke om voksne ting, som en ikke kjenner til. Dersom et barn hadde sett grove pornofilmer fra de er 3 år gamle, så kan det vel være at de er i stand til å si noe slik. Men ellers så har ikke barn noe annet forhold til sex enn at de har en tiss. Jeg tror ikke barn lyver når de forteller om seksuelle overgrep. Småbarn har som regel ikke et ordforråd som tilsier det som de forteller. Hvis det er en 5 åring som sier at tissen til pappa blir stor og han tisser på magen, hvis de kommer og sier slike ting, så er jeg ganske sikker på at det er noe som har skjedd. I tillegg mener noen at barn ikke kan lyve på kommando. Det jeg har tenkt på er hvordan skal en få barna til å lyve? De klarer ikke lyve på kommando når de er så små. Det er latterlig å si at barn lyver om dette. De fleste barna har også en oppførsel som er litt merkelig. Jeg synes ikke samfunnet tar barna på alvor. Det er helt klart at de ikke gjør det. Det er mange som ikke kommer igjennom med anmeldelser. Jeg synes de skal bli dømt også. Det er bra at han i mitt tilfelle ble fratatt samværet med meg. Men det at han ble frikjent er helt uforståelig, jeg fortalte jo om hva han gjorde mot meg. De visste at det hadde skjedd. Jeg var på mange undersøkelser og jeg husket det. Det er ikke noe tvil. Det blir så dobbelt når han blir frikjent. Barn lyver jo ikke om sånt. En mener å kjenne til enkelttilfeller der barnet har løyet, men understreker at dette må være unntak og tegn på at barnet har problemer på en eller annen måte. På spørsmål om hvordan de selv mener de kommuniserte til omverdenen om overgrepet den gang det skjedde, svarer alle informantene at de prøvde å si noe til noen, men at både trusler, skammen, fortrengning og vanskene ved å sette ord på overgrepene gjorde det vanskelig. Ingen av dem som ble intervjuet sitter igjen med 20

23 noen klar følelse av å bli trodd av politijuristen eller av andre i løpet av straffesaken. Jeg tror at skam gjør at en ikke sier fra. En annen ting er trusler, som jeg selv fikk mange av. Det er viktig å stole på barn når de er små. Det er litt annerledes i ungdomsårene. Jeg husker meg selv, jeg visste at faren min gjorde noe galt helt til ungdomsårene. Da jeg ble ungdom, så begynte jeg å tvile på om det var sant det jeg hadde minner om. Jeg har slitt med det at jeg føler jeg ikke ble trodd. Det var de medisinske bevisene som gjorde at han ble frikjent. Retten spurte ikke meg da det ble gjenopptatt, enda nå husker jeg vel i grunnen flere overgrep. Og livet mitt til nå gjenspeiler jo det da. De (retten) kunne for eksempel ha spurt psykologen min Ikke-overgripende foreldres betydning for informantene. Informantene har ulikt syn på og ulik erfaring med den av foreldrene som ikke begikk seksuelle overgrep. Noen uttrykker at de er deres beste støtte. Andre forteller at den ikke-overgripende forelderen ikke engang vet hva som har skjedd. Noen opplever liten støtte, noen at vedkommende til dels støttet overgriper og deltok i overgrepene, mens andre igjen opplever at de får og fikk all den støtte og hjelp de trengte og trenger. Moren min er den beste i verden. Moren min er ikke noe perfekt mor. Kontakten med moren min er veldig bra. Det var nok ikke lett for henne da dette kom frem. Men det hadde vært vanskeligere om hun ikke hadde trodd på meg. Det er viktig å bare høre på det barnet har å si. Mange opplever spenning mellom den ikke-overgripende forelderen og overgriperens slektninger. Begge kunne i grunnen være barnets støtte, men flere erfarer at det utvikler seg en vanskelig, negativ relasjon mellom partene, der barnet må velge side. I et tilfelle begynner overgripers familie å sette ut rykte om at mor er mentalt forstyrret, og intervjuobjektet sier: Moren min er langt fra galen, men snill, sterk og omtenksom. Mange hadde som barn merket hvordan moren eller den ikke-overgripende forelderen brøt sammen da overgrepet ble kjent. Mamma var helt nedbrutt og ble lagt inn på psykiatrisk avdeling da det kom fram hva pappa hadde gjort. Ingen av informantene uttrykte sinne overfor at den ikke-overgripende forelderen hadde nektet overgriper samvær med barna. Sinnet var bare rettet mot den som hadde begått overgrepet, samt mot den andre forelderen dersom han eller hun ikke hadde forsøkt å sørge for avvikling av samværsavtalen. Hun som ble utsatt for overgrep av stefar uttrykker at hun fremdeles er sint på moren som tvang henne til å fortsette å bo sammen med overgriper. En annen uttrykte at hun føler moren 21