Karsten Alnæs Du kommer i dag. Roman

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Karsten Alnæs Du kommer i dag. Roman"

Rebecca Hoff
8 år siden
Visninger:

2 Karsten Alnæs Du kommer i dag Roman

3 Om forfatteren: Karsten Alnæs (f.1938) har skrevet over 30 skjønnlitterære og faglitterære bøker. Han har fått en rekke priser for bøkene sine og mange av dem er oversatt til flere språk. De fleste av Alnæs historiske romaner har ondskapens og krigens psykologi som et gjennomgangsmotiv, det gjelder blant annet romanene Felttoget (1976), Havherre og sjøtrell (1978), Flyktende kongers følge (1982), og det gjelder romanene Sabina (1992), om Sabina Speilrein, og En fremmed (2002), og ikke minst Ikke dø, Sophie (2009), som forteller om drapene på erkehertug Franz Ferdinand og hans hustru Sophie i Sarajevo den 28. juni I 2011 skrev Karsten Alnæs Grevens tid, en roman om grev Herman Wedel Jarlsberg og Eidsvollsmennene. I jubileumsåret 2014 ble Alnæs bok Miraklenes år (2013) en stor salgssuksess.

følge (1982), og det gjelder romanene Sabina (1992), om Sabina Speilrein, og En fremmed (2002), og ikke minst Ikke dø, Sophie (2009), som forteller om drapene på erkehertug Franz Ferdinand og hans

4 Cato Lein

5 Om boken: Anders er arkitekt. Han er litt over seksti. For tjue år siden forelsket han seg i kollegaen Cecilie og forlot kona Karen og deres to barn. Siden har han i grunnen tenkt lite på familien han reiste fra. Anders og Cecilie ble et perfekt par. De flyttet til København og drev et velrennomert arkitektkontor sammen. Nå har Anders fått slag og ligger på et pleiehjem i Oslo. Han er delvis lammet og har vanskelig for å snakke. Det sitter en kvinne ved sengen hans. Han kjenner henne. Det er Karen, hans første kone. Hun kommer hver dag og sitter hos ham. Hvorfor kommer Karen til ham? Han svek henne jo stygt den gangen. Men han kan ikke annet enn å glede seg over Karens besøk, og han venter på henne hver dag. I Du kommer i dag pirker Karsten Alnæs borti sider ved oss mennesker som plutselig blir aktuelle når livet tar oss igjen. Dette er en fortelling om ulevd liv og en bevegende kjærlighetshistorie. Eller to.

Nå har Anders fått slag og ligger på et pleiehjem i Oslo. Han er delvis lammet og har vanskelig for å snakke. Det sitter en kvinne ved sengen hans. Han kjenner henne. Det er Karen, hans første kone.

6 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 Du kommer i dag som du pleier. Du setter deg ved sengen, småprater med meg, gjør ikke noe nummer av at du ikke får svar. To gamle venner, vi vet det meste om hverandre, mye er underforstått, du snakker om været, felles kjente. Du sirkler deg inn mot den tiden da barna var små, da vi var sammen på hytta utenfor Risør om somrene, da vi rodde ut tidlig om morgenen for å trekke garnene. Sjøen kunne være gjennomsiktig og grønnskimrende, forventningen lå på sprang i ansiktene og kroppene til barna. Har vi fått noe? Det var litt kjølig, ingen andre ute, litt dis i vika borte ved oset der bekken forente seg med sjøen. Natten hadde for lengst tatt farvel, lå som et minne over det hele. Vi rodde stille. Snakket lavt. Det er dette du minner meg om. Det vil si. Dette er det viktigste du sier, kjernen i hele samtalen. Jeg forsøker å gjennomgå det i tankene etter at du er gått, for jeg har glemt mye av det du forteller, og selv om det dukker opp i bevisstheten som øyer i havet, har jeg ingen garanti for at det ikke vil forsvinne igjen. Minnene er som tåkeflak, de er skjøre og ubestandige, bare når jeg hører stemmen din, får de faste konturer, farger og innhold, og jeg fornemmer hvordan fingrene fremdeles tar tak i garnet, hvordan øynene til Espen renner av spenning, og hvordan Silje stirrer på vannet som drypper, på ringene som vider seg ut rundt dråpene, og fortaper seg i drømmer om hva som kan komme til å skje i dag. Men du forteller videre, og jeg løsner en torsk fra

Du sirkler deg inn mot den tiden da barna var små, da vi var sammen på hytta utenfor Risør om somrene, da vi rodde ut tidlig om morgenen for å trekke garnene.

8 maskene, eller den har tovet seg slik fast at vi må vente til vi kommer i land, og først kan frigjøre den når vi står på brygga i hver vår ende av garnet, med ansiktene vendt mot hverandre, og jeg sier at du er nydelig. Jeg mener det. Jeg sier det plutselig, uten sammenheng med det vi driver med. Et nødrop, tenker jeg nå. Og du ler forlegen og opprømt og sier at jeg ikke er til å stole på, at ordene renner ut av munnen på meg. Og det hadde du selvsagt rett i. Mye mer rett enn du ante. Jeg var ikke til å stole på. Jeg fortalte halvsannheter, noe jeg ikke helt sto inne for. Jeg var ubestandig. Det var en annen kvinne i livet mitt den gangen, den siste sommeren vi fire var sammen på hytta, og når du nå sitter ved sykesengen med ansiktet vendt mot vinduet og ser mot skogen og himmelen, vet jeg at når du forteller om hva vi gjorde på hytta om somrene mens barna var små, tenker du også på dette, og du er bitter og sår, skuffet og ulykkelig over at det brast. Det er blitt en del av ditt vesen, som du undertrykker, og selv om du skjuler det, ser jeg det, vet jeg det, og selv om du, det tror jeg, er mest opptatt av livet mellom oss fire den gangen, som fremstår mer og mer i et forskjønnet skjær, har du ikke fortrengt bedraget, dobbeltspillet og forstillelsen, som jo tilhørte mitt liv og ikke ditt. Derfor forteller du om den største fangsten, som besto av to torsk, en sei, en sjøørret, som vi aldri før hadde fått, og en berggylte som du kokte fiskesuppe på, og om frokosten etter vi hadde dratt garnene og alle fiskene var blitt veid og skrevet opp i en liten notisbok, og om barna som uavlatelig skulle bygge plankehytter i skogen og

Og du ler forlegen og opprømt og sier at jeg ikke er til å stole på, at ordene renner ut av munnen på meg. Og det hadde du selvsagt rett i. Mye mer rett enn du ante. Jeg var ikke til å stole på.

9 drive ferjefart med en liten plastbåt fra brygga og bort til berget, over den grunne lille bukta, og du husker episode etter episode, fortelling etter fortelling, om Robin Hood med pilekoggeret, og Silje som jomfru Marian med slør ned til skuldrene, det er som Tusen og én natt, det tar aldri slutt, selv om det er dagene du beretter om og ikke nettene. Du er for blyg til det, det er jeg som må gjøre det, men jeg kan ikke fortelle, jeg mangler ikke ord, men tungen får det ikke riktig til. Det er noe som har slått meg i hjernen, kanskje er det straff eller skjebne, jeg er lammet i den ene siden, jeg har vært det i to måneder snart, men er blitt mer bevegelig de siste ukene, jeg har kunnet kjøre rundt i rullestolen i korridorene her på sykehjemmet, og har fått noe av talen tilbake, men bare brokkevis, jeg stotrer, ordene er i hodet, men de kommer ikke ut, og fysioterapeuten trener meg hver dag, slik at jeg nå halvt kan reise meg, men føler meg mer bekvem i rullestolen eller i sengen, og mest bekvem når du sitter her og forteller. Du har med deg druer, som du pleier. De ligger i en blå bolle du stadig rekker meg. Jeg nikker, forsyner meg og takker for druene, og for at du kommer. Jeg takker med hodet og øynene. Jeg vil si mer, men kan ikke. Det er ikke bare det at jeg ikke kan uttale ordene, men jeg har misbrukt dem, de har ingen verdi lenger. Ordene skammer seg, de greier på langt nær å gi uttrykk for det virvar av følelser som du nå skaper fordi du er vendt tilbake. Forundring, takknemlighet, håp om et morgenlys enda en gang, men også uro, smerte og skam. Hva forteller egentlig blikket ditt, tonen i stemmen, nølingen, dvelingen, de forte øyekastene mot meg, hva ligger under

Du er for blyg til det, det er jeg som må gjøre det, men jeg kan ikke fortelle, jeg mangler ikke ord, men tungen får det ikke riktig til.

10 overflaten? Hva vet vi om hverandres understrømmer, og hva vet vi ikke? Er du kommet tilbake for å kreve hevn? Tanken streifer meg. Er du kommet for å minne meg om at jeg en gang krenket deg så dypt, så ubarmhjertig at det sitter i deg for alltid? For det smerter ennå i deg, gjør det ikke? Hadde jeg kunnet spørre, hadde jeg ikke våget. Legen og fysioterapeuten sier jeg blir bedre, sier du. Et spørrende smil. Ja, jeg gjør fremskritt, førligheten vender langsomt tilbake, for to måneder siden lå jeg lammet og målløs på sykehuset i København, nå er jeg flyttet til et sykehjem i Oslo, og du kan besøke meg. Og Espen og Silje vil komme oftere, sier du, kanskje vil de ta med småtassene sine, Håvard på seks og lille Kathrine på snart tre, som Silje og Ole har sammen, og Espens lille Fredrik som er like gammel som Kathrine og allerede har bestemt seg for å gifte seg med kusinen sin. Jeg hører at du kanskje skal til et treningssenter på Lillehammer dersom du fortsetter å gjøre så gode fremskritt, sier du, og du er sikker på at om noen måneder, kanskje om et halvt år, vil jeg lære meg å bruke gåstol. Du snakker til meg. Men hvor er du? Jeg ser deg klart på stolen ved siden av meg. Likevel er du på et underlig vis ikke til stede. Jeg sier ingenting til dette, jeg kan ikke si noe, jeg fanger inn ansiktet ditt og vet at barna til Espen og Silje vil være like fremmede for meg som jeg er for dem, at de vil kjenne seg utilpass slik Espen og Silje gjør når de står ved sengen min, at fortryllelsen fra somrene langt tilbake da vi dro garnene sammen, for lengst er brutt, at alle de døde årene, de ulevde årene, de svikefulle årene, som det

Hadde jeg kunnet spørre, hadde jeg ikke våget. Legen og fysioterapeuten sier jeg blir bedre, sier du. Et spørrende smil.

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot