Slutter de ikke snart, så tørner jeg. Det er bare en måned til særoppgaven om klimaendringene i Norge de siste 50 årene skal leveres, men det er

Transkript

1 1 Slutter de ikke snart, så tørner jeg. Det er bare en måned til særoppgaven om klimaendringene i Norge de siste 50 årene skal leveres, men det er visst noen der ute som ikke vil at jeg skal greie det. Har du peiling på hvem det kan være som sender disse mailene, Arvid? De er uten avsender, og vedlegget tør jeg ikke åpne. Det har vært mange virus i omløp de siste ukene. Reidar så irritert bort på tvillingbroren Arvid, som lå rett ut i overkøya på gutterommet. Han var inne i sin egen lille verden, og med mp3-spilleren på full vreng var han totalt avskåret fra å oppfatte brorens klagesang borte fra pc-en. Dette fikk Reidar til å tenne på alle pluggene. Med et sprang som ville gjort en tiger misunnelig, fløy han gjennom lufta og landet på det nederste trinnet på stigen med et brak. Der heiste han seg opp i full lengde, rev hodetelefonene av broren mens han brølte det han var kar for. Er du stokk døv, eller? Hva? N-nei, jeg! Arvid så seg forvirret omkring uten helt å skjønne hva som egentlig foregikk. Reidar pleide jo å være ganske intens til tider, men dette var langt over normalen. Litt privatliv måtte det vel gå an å få ha selv om de var nødt til å dele et rom på knappe ti kvadrat. Det har kommet femten junkmail den siste halvtimen. 3

2 Har du kranglet med noen på skolen i det siste, Arvid? Ikke som jeg vet. Reidar klatret ned fra overkøya og strakte seg så lang han var på sin egen madrass. Yndlingssengesettet, det med Manchester United-motiv, var til vask, og derfor lå han heller uten til det var tørt. De nye sjokkrosa greiene som mamma hadde kjøpt på IKEA, greide han ikke å bruke. Han var da ikke noen jente heller. Akkurat nå skulle han gjerne ha hatt litt mer greie på data, for da kunne han ha tatt disse kjeltringene på fersk gjerning. Reidar satte seg opp med et rykk, og Arvid, som nettopp hadde tatt på seg hodetelefonene igjen, fikk et kraftig dytt i ryggen. Reidar hadde nemlig glemt forsiktighetsregel nummer én når man ligger i ei underkøye: det er å ikke reise seg for raskt. Derfor traff bunnen i overkøya ham i panna med en slik voldsom kraft at han falt bakover og ble liggende rett ut. Men smerten var ikke verre enn at et bredt smil gled over leppene. Jeg har det. Jeg svarer bare på mailen og ber dem sende vedlegget i Word, slik at jeg får åpnet det. Nå snakker du over deg, Reidar. Tror du de er så dumme at de gjør det? Slo du deg så hardt, brutter n? Vil du at jeg skal hente en fuktig klut? Det pleier å hjelpe, vet du. Du skjønner ingenting, Arvid. Bare vent, så skal du få se. Reidar satte seg ved pc-bordet og hentet fram den siste mailen. Det var ikke fritt for at han skalv litt da han trykket på «svar» og skrev: Får ikke åpnet vedlegget, send det som en Word-fil. Like etter kvitterte pc-en: Melding sendt. Nå var det bare å vente. Reidar håpet at de var i nærheten av maskinen sin, for selv om man sender en mail, så har man 4

3 ingen garanti for at mottakeren virkelig får den. Denne gangen var han heldig, for etter et par minutter kom beskjeden han ventet på. Du har mail. Med erfarne fingre trykket Reidar på de tastene han skulle. Skriver ut. Reidar kjente spenningen helt ut i huden mens arket kom ut av skriveren. Pannen strammet seg, og den lille nesen vibrerte. Til slutt satt han urørlig og så ned på papiret. Hva står det? Arvid greide ikke å styre nysgjerrigheten. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Dette er i alle fall ikke ment for oss, og vi kan havne i skikkelig trøbbel hvis de som har sendt den, får greie på at vi kjenner innholdet. Kanskje det er best vi sletter dette med én gang. Nå var det Arvid sin tur til å reagere. Han hoppet ned på gulvet og kom borti en tom colaflaske, som havnet i veggen med et smell. Spytt ut, Reidar! Arvid hadde mistet tålmodigheten. Han var av en roligere type enn broren, men nok var nok. Med skjelvende fingre grep han arket, og like etter sto han med et like måpende uttrykk som Reidar. I mailen sto det at «orkideene» ville komme til Trondheim den 20. oktober med en polsk lastebåt som het Split. Videre at de raskest mulig måtte sørge for å få varene videre, pluss passordet «SARI», som skulle bevise at vedkommende som kom for å hente leveransen, virkelig var den han ga seg ut for. Helt nederst på arket en advarsel mot å blande inn politiet. 5

4 Husk at vi har noe som du gjerne vil ha tilbake, sto det skrevet med fete bokstaver. Brødrene satt tause en lang stund, Hva betydde egentlig denne e-posten, og hvorfor hadde den kommet til dem? Arvid, tror du at de mener alvor med det som står her? Jeg er ikke sikker, Reidar. Er det noe spesielt du har i tankene? Ja, for å si det rett ut, så kan jeg godt tenke meg å møte opp når denne båten kommer til byen. Passordet vet vi jo. Er du gal, dette er en jobb for politiet. Å, de har sikkert nok å henge fingrene i. Kan vi ikke heller kontakte dem når vi har noe mer håndfast å komme med? Reidar begynte å like ideen. Det var bare ei uke igjen til båten skulle komme, så de hadde ennå litt tid igjen på å ombestemme seg. Kanskje kunne det bli litt spennende også? Han hadde lest i avisen forleden dag at det var mange polske bygningsarbeidere i byen som var med på byggingen av det nye sykehuset, så det var ikke umulig at de kunne settes i forbindelse med dette. 6

5 2 «Orchidaceae, plantefamilie med flerårige, enfrøede blader. Artsrik plantefamilie med over arter i tropiske og tempererte strøk. 3 tallige blomster, ofte med en spore og en kantet leppe. Kapselfrukt med små rom og frø. Artene har meget varierende utseende og levevis!» Arvid og Reidar satt som klistret til skjermen på pc-en. Oppe i høyre hjørnet var det et bilde av en rosa orkidé, og under sto en del faktaopplysninger. Guttene hadde ikke sett noe slikt i virkeligheten før, men bestefar hadde fortalt dem at nest etter roser så var orkidé den fineste blomsten man kunne gi til en vakker kvinne. Skal vi spørre bestefar hva han vet om orkideer? Tror du ikke det er best å holde ham utenfor, Arvid? Hvis vi spør om én ting, så er det lett å plumpe ut med det andre også. Det kan vi vel ikke ta sjansen på, eller hva? Hei, gutter, er datanerdene i aksjon igjen? Bestefar hadde sneket seg innpå dem uten at de merket det. Han hadde lovet å stelle i stand litt ekstra godt til dem mens mamma var på et lederseminar i Oslo, og nå fristet han med egg, bacon og rykende varm kakao. Supert, bestefar, bare gå opp, du, så kommer vi etter. Skal bare slå av pc-en først. 7

6 Hva driver dere på med nå da? Krigsspill kanskje? Jeg leste nylig i avisa at ungdommen i dag bruker dobbelt så lang tid på tv og dataspill som på lekser. Ikke vi, nei! Vi tar alltid leksene først. Arvid hadde stilt seg slik at han dekket skjermen, og Reidar så sitt snitt til å røske strømledningen ut av kontakten i veggen. Så hardt og brutalt skal det ifølge ekspertene egentlig ikke gjøres, men bestefar måtte for all del ikke se hva de holdt på med. Reidar pustet lettet ut da de igjen var alene på rommet. Det var nære på, Arvid. Bra jobba. Hørte du at han kom? Ikke en lyd. Tror du han oppdaget det vi holdt på med? Nei, med den interessen han har for eksotiske blomster, så hadde han nok ikke greid å holde seg unna pc-en. Kjære Gud, velsign dette måltidet. I Jesu navn. Amen. Bestefar satt med lukkede øyne. Å be for maten var vanlig her i huset. Arvid og Reidar hadde vokst opp med det, så for dem virket det helt naturlig. Men det var blitt litt vanskelig da rektor på skolen plutselig bestemte at det skulle innføres felles skolelunsj igjen. De andre på skolen visste jo at Arvid og Reidar var kristne, men gikk det an å sitte i spisesalen på skolen og be åpenlyst? Etter en liten overveielse ble det til at de gjorde det, og reaksjonen fra de andre ble ikke så sterk som de hadde fryktet. Det kom jo noen spredte kommentarer i begynnelsen, men etter et par uker stilnet det helt av. En dag hadde imidlertid ei jente fra parallellklassen kommet bort til dem og sagt: Får jeg spørre om noe? Spør vekk, du! Hvorfor ber dere bordbønn? 8

7 Gjør ikke du? svarte Reidar og prøvde å se overrasket ut. Nei, hjemme hos oss er alt som heter kristne og kristendom bannlyst. Pappa tåler det ikke, han kaller alle kristne for hyklere. Jenta som kom og spurte, het Vanja. Hun hadde kommet fra en annen skole et par måneder etter skolestart. De visste ikke så mye annet om henne i begynnelsen enn at foreldrene var skilt, og at hun bodde sammen med faren i en kommunal leilighet på Øvre Møllenberg. Hun gikk bestandig i slitte dongeriklær og hadde et ordforråd som fikk selv de tøffeste gutta på skolen til å virke som «fjortiser». Noen av jentene hadde begynt å ta etter væremåten hennes, og til slutt var de blitt til en jentegjeng på fem stykker som gjorde livet surt for alt og alle. Bydelspolitiet hadde gitt dem navnet «Vanja-gjengen», og det var ikke få lovbrudd disse jentene hadde på samvittigheten. Hvis de ikke kom på bedre tanker, ville nok veien snart være kort over til en mer kriminell løpebane, pleide de voksne å si. Bestefar, for et par dager siden kom ei jente bort til oss under skolelunsjen og spurte om hvorfor vi ba før maten. Det var da flott. Hva svarte dere? Vi ble litt overrasket og svarte bare at det var noe vi pleide å gjøre hjemme. Etterpå angret vi at vi ikke hadde forklart oss tydeligere. Hvorfor er det slik, bestefar? Vi tror jo på Jesus, og han har sagt at vi ikke har noe å frykte. Allikevel blir vi stumme som østers når vi virkelig har sjansen til å fortelle hva vi står for. Dette kalles menneskefrykt, gutter. Det har vi mer eller mindre av alle sammen, og ikke minst jeg. 9

8 Nå må du gi deg, bestefar. Hvis noen har norgesrekord i frimodighet, så må det vel være du. Arvid greide ikke å dy seg. Noen ganger, ja, men slik har det ikke vært bestandig. Da jeg var på deres alder, var jeg like tilbakeholden. Men vær tålmodige, dere får sikkert en ny sjanse til å vitne for denne jenta. Hvis det er Gud som har lagt nysgjerrigheten ned i henne, så gir han seg ikke så lett. Du tror ikke at vi har spolert muligheten for godt, da? Kanskje hun bare spurte oss ut for så å kunne mobbe oss med det siden. Den sjansen er dere bare nødt til å ta. Vær vennlige mot henne, gutter, så vil nok forsvarsverket hennes slå sprekker til slutt. Hadde jeg vært dere, ville jeg ha besøkt henne en dag. Reidar og Arvid vekslet et raskt blikk. Dette besøket skulle skje i dag. Tok de betenkningstid, ble det bare til at de ikke våget. 10