Åndenød Roman. Magne Karlsen. Glohug

Transkript

1 Åndenød Roman Magne Karlsen Glohug

2 Åndenød 2

3 Magne Karlsen Åndenød Glohug 3

4 2. utgave. Satt i Oslo i 2009 med Garamond 12 pkt. www glohug no_ 4

5 1 Alexander Nilsen sto opp, gikk inn på badet, vasket fjeset, kjemmet håret, pisset, vasket hendene, gikk ut i stua, så seg om etter sigarettpakken, fant den, plukket en sigarett ut av pakningen, tente den, gikk ut på kjøkkenet og satte over kaffen. Så gikk han og satte seg ned ved computeren. Han logget seg inn på e-post-kontoen sin. Han åpnet meldinga fra Andrea Bühler. Hun var en av dem som absolutt skulle ha ham til å skrive prosa igjen. Alexander vegret seg. Han følte seg på ingen måte komfortabel med den tida han levde i; dermed forduftet også enhver tanke om å skrive den store samtidsfabelen, som han så lenge hadde drømt om å forfatte. Nuvel. Innholdet i Andrea Bühlers e-post gikk naturligvis ut på at Alexander Nilsen måtte kvitte seg med alle lenker, og sette seg ned og skrive. «Du må gjerne gå helt fra konseptene, skjønner du. Du klarer uansett ikke å komme opp med en fullgod beskrivelse av alt dette som plager oss nå, i vår samtid. Det er så mye, skjønner du. Altså, hvis du tenker deg om nå, tenker nøye etter, så finner du, helt garantert, grunner nok til å gi liv til noe av et apokalyptisk råkjør av ei bok. Det må da være det enkleste i denne verden. Og det skal også være sagt: Det finnes utrolig mange mennesker her ute, som virkelig ikke ønsker å bli reddet. Folk som vil gjøre hva som helst for å beskytte seg, og livsstilen sin, mot alle disse gode krefter, bestående av folk som er ute etter å beskytte selve jorda mot resultatet av den samme livsstilen den amerikanske livsstilen, da som alle de som har sitt eget svømmebasseng i hagen, en SUV i garasjen og en personlig aksjeportefølje med utvalgte aksjer fra Europas, Asias og Amerikas ulike børser, vil beskytte seg mot; da også ved bruk av alle midler. Sånn sett er verden nådeløs. Dét kan du jammen også ta gift på. Du må bare være snill mot deg selv, Alexander, og ikke sette deg ned og forsøke å ta ansvar for andre menneskers økocidale framferd. For det første er det ikke din skyld, det faktum at folk nekter å lytte til sånne som deg. Eller oss da. Du skjønner: Det er mange som tenker likt nå, hva angår hovedproblemene her i verden, da, som inderlig godt forstått av alle mulige naturfolk, jorda rundt: At mennesket må elske og ære naturen, gjøre bruk av dens frukter med fornuft, og ta den vel i vare. Dette er du på ingen måte alene om å mene, Alex. Det er mange som tenker som deg. Ja, altså, det er mange som tenker som meg. Du føler deg helt sikkert alene, der du sitter, men det skal du også vite: Det er det mange som gjør. Altså, det gjør bloggere flest, det. Mutters alene føler de seg, i all sin vidrige tankevirksomhet. Ditt problem er vel helst det at kunnskapsnivået ditt, i all din helhetstenkning, er en tanke for stort for deg. Du mister grepet. Du tror ikke riktig på deg selv. Ja, du nekter liksom å tro på deg selv. Det blir for mørkt for deg, ikke sant? Og derfor vegrer du deg også for å skrive noe fornuftig. Fordi du er redd. Ja, fordi du sliter med den samme framtidsangsten jeg sliter med selv. Jeg, og helt sikkert flere enn meg. Ja, mange med meg, eller hva tror du?» Alexander visste neimen ikke hva han skulle si. Hvilket svar han skulle trylle fram. Det var søren ikke bare-bare å skrive ei god bok. Mye, mye mer enn bare-bare, det var det det var. Det handlet om å blottlegge alle sine sjelsevner, og sette seg selv i fare for å utvikle problemer både av det åndelige og spirituelle slaget. Det å skrive ei bok, det var en jobb: En jobb han ikke kunne se for seg at han skulle påta seg enda en gang. Andrea kunne vel gjøre det selv: «Gi liv til noe av et apokalyptisk råkjør av ei bok.» Hvis det var så enkelt, så. Og joda: Alexander skulle mer enn gjerne lest den. Han fikk seg bare 5

6 ikke til å skrive seg inn i det apokalyptiske hjørnet. Det kunne Andrea gjøre. Han hadde gjort det før, tilbake i 2004, fått gode tilbakemeldinger, i og for seg, men like fullt... nei... Sannheten, i all sin grovhet, var og ble like upubliserbar. Her og nå forholdt det seg saktens sånn at sannheten var underlagt streng politisk og sosial kontroll. Tabuområdene sto i kø her. Man måtte vel nesten være noe av en utenomjordisk intelligens, en alien, en liten grønn mann, for å gjøre rede for situasjonen her, i all sin surrealistiske galskap, ikke bare som observert sosialt, men også forstått i det øyeblikk man tok et nærmere blikk på aktiviteten til disse menneskene som gjerne var å forstå som de klokeste, mest kunnskapsrike, mest fabelaktige geniene blant oss: Disse menneskene som drev den medisinske vitenskapen fram mot et bisart sluttpunkt som måtte gå ut på at menneskelivet neimen ikke tok slutt, med mindre en ulykke skulle inntreffe. Ja, små grønne menn, med sin egen godmodige fornuft, fullstendig uforståelig for enhver doktor, enhver lege, måtte settes i sving her, ellers kom man muligens aldri noen vei med noen form for framtidsrettet tenkning overhodet. Det gjaldt det faktum at vi fremdeles var vanlige dødelige, alt mens medisinsk forskning bestemt gikk ut på å forlenge menneskelivet så langt som overhodet mulig. Til sjuende og sist, og på lang sikt, var det store målet menneskets udødelighet. I første omgang gjaldt det en kur mot kreft. Deretter kom det til å handle om utryddelsen av alle virus, alle bakterier. Men først og fremst, før vi endelig kom såpass langt her, gjaldt det for hvert enkeltindivid å sørge for å passe på helsa. Spise sunt. Jogge litt rundt. Ta vitamintabletter. For all del ikke røyke: Det var farlig. Ja, alt var farlig. Man måtte sykle med hjelm på hodet. Man måtte ta på seg refleksvest hvis man skulle ut og vandre gatelangs, sånn ut mot kvelden. Ellers kunne man fort bli overkjørt. Og dø. Spise sunt, ja. Jogge litt rundt. Drikke blåbærekstrakt og sukkerfri brus. Uten å låne øre til noen av dem som var bekymret for økosystemene på denne kloden. Alexander gikk rundt seg selv nå. Det var tidlig på morgenkvisten fredag den 1. mai 2009, og han skulle ikke gå i noe tog. Men det var nydelig, fint vær ute. Sola skinte; ingen vind. Han kunne mer enn gjerne se for seg et par utepils. Visst skulle det smake. Med kaffekopp og askebeger foran seg ved computeren, satte han seg godt tilrette, og skriblet på en e-post til Andrea: «Jeg har hatt et lite knippe små grønne menn i hodet, helt siden sommeren 2006, da jeg endelig forsto at jeg skrev romaner for kulturelitens personlige forlystelse, at jeg så langt fra var å regne som respektabel nok, som person, eller høvisk nok, snill nok, kjedelig nok, som forfatter, til å kunne krype gjennom dette kulturelitens nåløye, og bli antatt som debuterende forfatter. Men dette har vi vært gjennom før. Det har seg virkelig sånn at jeg ga opp all forfattervirksomhet i det Herrens år Fordi det sannelig ikke rimet med noen form for fornuft, å fortsette som dette, like håpefullt, like naivt, men altså uten å bli gitt en sjanse på bokmarkedet. Jeg orker ikke å sitte her og dumme meg ut. De rike, de mektige, den sosiale eliten, borgerskapet som styrer med alt av fruktbar forlagsvirksomhet i dette landet, vil bare ikke vite av meg. Det kan høres stygt ut, men saken er den at det klikket noe så voldsomt for meg, vinteren Jeg tror altså jeg maktet å gi meg selv plass i vrangstrupen til samtlige norske forleggere. Det kommer neppe noensinne til å bli glemt. Og jeg, vel, jeg kommer nok aldri til å få en sjanse.» Videre: «Alt det sanne og heslige til side nå, OK? La oss nå si det sånn at norske forleggere hadde vært litt mindre hårsåre, og jeg hadde fått en fair sjanse (praktisk talt umulig), så kunne jeg ha satt meg ned og skildret tankemønsteret til disse små grønne mennene, redegjort for beveggrunnene deres, og hatt det riktig så morsomt mens jeg lot hele menneskeheten bli gjenstand for sirlig granskning, da av små grønne menn som var i 6

7 stand til å innta menneskekropper, mens de sov, overta sinnet til personene det hendte med, gjøre med dem nøyaktig hva de ville. Jeg tenker på såkalte abductions, og tenker det måtte være en fin idé, i og for seg. Det har seg bare sånn at det ikke går. Det lar seg bare ikke gjennomføre. Det ender bare opp som en idé, en løs tråd. Men det er like fullt klart: Den menneskelige fornuften har, som jeg ser den, tatt ferie. Og den eneste måten jeg kan benytte meg av for å skildre situasjonen, tenker jeg må ha noe med små grønne menn å gjøre. Så slipper jeg liksom å sette meg opp på den høye hesten; ett enkeltindivid som forsøker å fortelle andre enkeltindivid leserne, da at fornuften har gått heden, at sinnsfriske vitenskapsmenn gjør situasjonen vondt verre, at politikerne er noen onde, løgnaktige svin, at dagens økonomer går omkring med demoner i hodet, at dagens militære ledere ikke er riktig sikre på om det er fred og frihet de helst vil ha, eller en hel verdenskrig preget av blodbad, jorda rundt. Jeg vet ikke hvordan de tenker. Men jeg kan godt sette meg ned her, tenke og føle som det 150 år gamle spøkelset til en nordamerikansk indianer, eller som en utenomjordisk person, en liten grønn mann. Men det har seg også sånn at jeg tenker det blir noe inderlig vettløst over det hele. Jeg kan like gjerne holde tett. Saken er også den at jeg aldri burde prøvd meg på å skrive prosa. Saken er den at jeg burde vært å finne inne på et offentlig kontor, eller ute på feltarbeid, i full jobb; én person, blant flere, som studerte de mulige lokale konsekvensene av den pågående befolkningseksplosjonen, spesielt i den tredje verden, og videre, i samarbeid med de lokale myndighetene, forsøkt å finne gode løsninger på det innlysende problem at landet vi jobbet i (drøm, du! drøm søtt!) måtte forberede seg på en 160% økning i folketallet nå, i løpet av de neste førti år; helt sant. Her finnes også afrikanske land som kan forvente en 200% økning av folketallet i løpet av de neste førti år; det er helt vilt. Men du! Det hadde vært noe, det! En Alexander Nilsen i full jobb, angående noen av de viktigste spørsmål i denne verden. En Alexander Nilsen som fikk lov til å gjøre praktisk nytte av all sin utdanning, og all sin kunnskap. Men nei. Den går ikke, skjønner du. Jeg er og forblir visst et individ av det slaget som er komplett umulig å forholde seg både saklig og normalt til. Ferdig klientifisert, det er det jeg er. Og dét, kjære venn, er også min svøpe.» Alexander sendte e-posten avgårde. Andrea Bühler, hun satt ved computeren sin, i Berlin. Hun satt vel kanskje og nøt morgenkaffen sin, tenkte Alexander. Svar på tiltale fikk han allikevel så snart som bare det. En knapp halvtime tok det, så tikket det inn. «OK. Jeg skjønner. Du skulle ønske du var noe helt annet enn det du er: En velutdannet mann på uføretrygd, kunnskapsrik og full av humanistisk engasjement. Jeg husker du sa det, i en e-post for noen år siden, at du skulle kunnet trives godt som deltager og bidragsyter i et fredsforskningsmiljø. I all sannhet, Alex, er dette noe jeg også kunne sett deg som. Det forstår jeg av alt det du driver med på bloggen din. At det første, det viktigste, du er ute etter er fred. Men du kan jo ikke fri deg fra det faktum, hardt som det er, at du har gått uten arbeid i ti hele år nå. Dertil kommer det like harde faktum at Norge har produsert så altfor mange samfunnsvitere. Det har du jo også selv sagt, i flere av dine s. Derfor tenker jeg det hadde vært best om du ga skjønnlitteraturen, som damper og koker i deg, en sjanse til å vokse, spire og slå ut i full blomst. Det er iallfall noe annet, og mer meningsfylt, enn bare å bli sittende foran computeren og blogge.» Alexander rystet usikkert på hodet. Andrea hadde selvfølgelig helt rett. Men han kunne ikke fri seg fra den tanken at alt hva han skrev ble for sensitivt, for tabubelagt, i en moderne verden som vår, så full av ubesvarte spørsmål som den var. Så full av forvirring. Så rik på følelser. Så rik på åndelighet. Så hjerteskjærende blottet for mening. Så rik på poengløs kunnskap angående menneskets forhold til naturen. For ikke å snakke om vårt forhold til hverandre. Alexander opplevde livet som rett ut sagt bisart. Og det var selvfølgelig noe både Andrea Bühler og Richard Haywoode en annen internettvenn 7

8 mente han burde kunne skrive bok om. Det var bare det at Alexander Nilsen levde sitt liv fra time til time, dag til dag, og hatet dette forbannede limboet han hadde strandet i: Et ekkelt nu. Et svart og mørkt et, fullstendig blottet for mening. Et dystert nu; et helt liv uten spor av hensikt. Som han hatet det! Det intetsigende nuet. Den fullkomne nihilisme. Men Alexander hadde ikke tungt for å komme med svar på tiltale. Arbeidsløs som han var, vel, så hadde han iallfall god tid. Andrea Bühler, derimot, hun var i full jobb. Så pleide hun, sannsynligvis, å sette av en og annen kveld til det formål å skrive sine prosadikt. Kanskje gjorde hun det også på kafé? Det var umulig å vite. Men gode dikt, sterke prosadikt, se, det hadde hun virkelig å skilte med her. Alexander var overmåte imponert. Det hadde han også sagt til henne, i mer enn én e-post: At hun bare måtte se til å fatte og begripe at hun hadde et visst talent. Men det ble vel med henne som hun sa det ble med ham: At hun, som ham, var rammet av kronisk dårlig selvtillit. At hun, i likhet med ham, ikke maktet å tro på sitt eget talent, dette til tross for alle gode tilbakemeldinger. Viljen og evnen til selvforminskelse, var alltid, bestandig, like beinhardt til stede. Nå hadde de vært internettbekjente siden Fem år nå. Du, som tida fløy! Og så stillestående den hadde blitt. Tida, tenkte Alexander: Dette uhåndterlige fenomenet. Som den syntes å stå stille, alt mens den fòr avgårde i et helvetes tempo. Noe den skulle fortsette å gjøre, fra nå av, og for all framtid: Stå bom stille, alt mens den gikk noe så inn i hampen fort. Nå, i år, fra klimakonferanse til klimakonferanse: Først Bonn, nå i juni, og så København, til sist, i desember: Et sluttpunkt, på en måte, og en begynnelse på et helt harry liv, tenkte Alexander, preget av økonomisk løgn, politisk løgn, militær løgn, industriell løgn, sosial løgn, kulturell løgn: Ja, et fjollete, tilrettelagt kulturliv, preget av alltid like smilende mennesker, som var gode til å late som om alvorlige politiske emner faktisk ikke eksisterte, her de ble lagt, så fint, så behagelig, under et røykteppe av håp, håp, håp. Ja, Alexander Nilsen tenkte som så, at når nå alle mulige politiske og sosiale ledere messet og preiket om håp, da var det helt sikkert også all grunn til bekymring. Når de sto der, den sosiale eliten, på sine podier, mikrofon i hånd, og ba folk flest være så snille og hypnotisere seg selv til å se det store håpet! Skjønt lite eller ingenting av avgjørende betydning ble gjort. Utsettelsesmanøvre, det var det vi skulle bli vitne til nå. Og det skulle vi vel gjøre i flokk og følge også. Alexander Nilsen kunne med letthet se for seg utviklingen av en verden der alle intelligente mennesker visste å late som de ingenting visste om noe som helst. En absurd jævla verden, ene og alene til å forstå av små grønne menn. Så som Zaqi. Eller som Quzidixa. Små grønne personer i Alexander Nilsens hode, da: Pozo, Darras og Fuzcuja. En drømmer, det var det han var: Såpass kunne magefølelsen fortelle ham. Hans tanker og følelser, hva enten de var skrevet ned eller bare befant seg i hans hode, var av liten, ja, ingen betydning. Han hadde absolutt ingenting han skulle ha sagt. Ei framtid preget av fred, ro, forståelse og samarbeid, vel, det kunne internettidioten Alexander Nilsen bare drømme om. Vyer om ei ny og bedre framtid skulle han gjerne blogge om: Det var vel neppe mange som tok ham på alvor. Og de som gjorde det, vel, de var vel mennesker som ham selv: Folk som bare satt der, stille og rolig, passivt ventende, på et anstrøk av bedre tider; et slags håp. Et håp med rot i den virkelige verden, og ikke en fortsettelse av dette taushetsbelagte skuespillet vi hadde vært utsatt for her, så altfor, altfor lenge. Man skulle mene at ærlighet varte lengst, og håpe at sannheten, hvor gal den enn var, skulle tvinge seg, mektig og formålsfullt, fram. Og gjøre menneskelivet meningsfullt igjen. Han skulle ihvertfall ikke anklage Andrea for ikke å ta ham på alvor. Skjønt han visste, meget vel, at hun ikke var riktig klar over hva det var han sto for nå, hverken politisk eller 8

9 kunstnerisk. Ja, hun sa han like gjerne kunne tillate seg å gå fra konseptene her, men lite visste hun om hvordan han oftest endte opp med ting av det selvdestruktive, dystre og olme slaget. Sannheten var den at Alexander hadde utviklet seg mye siden 2004, da han fremdeles var et menneske med en viss tro på framtida. Det var han neimen ikke nå. Her satt han med klare tanker om hva det var for et samfunn vi levde i nå, og han likte det virkelig ikke; å leve i en turbokapitalistisk katastrofe av ei tid, der vi alle, som enkeltindivid, var å regne som lykkelige handlekurvvandrere, gode konsumenter, forventet å være lovlydige, men behandlet som om vi var potensielle kriminelle, alle som én; dette var krigen mot terror, da, som kjent på kroppen, da spesielt på flyplassene våre, med sine metalldetektorer og meget strenge opprop, hva angikk alle typer væske, gelétuber, makeup og parfymeflasker. Mulige våpen, da. Til bruk i nok en 9/11-situasjon, da. Alexander mente bestemt det var tale om en massepsykose av det mørklagte slaget. Man behandlet ethvert menneske som et blodtørstig krapyl: Et menneske med alvorlig voldelige hensikter. Og dette godtok folk. Det var jo deres egen sikkerhet det handlet om. De kunne tro det. Ja, dette kunne de lite på. Det var dette hele skuespillet dreide seg om, når alt kom til alt. På flyplassen var du forventet å opptre som et lite lam, alt mens de ansatte skulle opptre som om du var en blodtørstig jævel. Det var avtalen, altså. Den sosiale kontrakten, da. Som forstått både av passasjerer og sikkerhetspersonale. Alexander skrev en ny e-post til Andrea Bühler: «Fredsforskning, du. Det var en internett-kamerat som satte meg på den tanken: At mitt miljøengasjement, som koplet opp til min høyst humanistiske tilnærming til de fleste problemområder i denne verden; at fredsforskning virkelig burde vært noe for meg: En mann som framelsket klar tale, og ikke lot seg lure så altfor lett, av krigerske krefter i samfunnene våre: Maskiner av noen folk som, i alt sitt hat, ønsket brorparten av alle medmennesker alt mulig ondt. Ja, man kunne tale om folk som, i all mulig frykt for befolkningseksplosjonen, mer enn gjerne skulle og kunne gjøre seg til igangsettere av et folkemord av det rent industrielle slaget, både i Afrika, i Latin-Amerika og i det sørlige Asia. Folk som sørget for, i sitt daglige virke, at det ikke skulle være mye som borget for fred her. Skjønt jeg nekter å gi opp fredshåpet. Sterke krefter i samfunnet, i flokk og følge, må rett og slett meies ned. For hvordan i all verden skal vi gå fram for å redde en ren krigssone av en planet fra alle mulige menneskelige påvirkninger? Det blir naturligvis umulig.» Han tenkte, i et blaff, på sine fire skrivende år: Fra 2002 til 2006, da han kom fram til at han intet annet kunne gjøre enn å gi opp. Til tross for gode tilbakemeldinger, kom han uheldigvis ingen vei. Det var fortærende, det var klart. Og CV'en hans, stakkar, var også belastet av disse fire skrivende år. Hvis han nå, i 2009, skulle finne på å stille seg opp i arbeidsledighetskøen, kunne han sikkert bli stående lenge; i all selvpublisitet, skrytende av et høyt kunnskapsnivå, og dertil også veivende med et mer enn ti år gammelt hovedfagsvitnemål; men uten arbeidserfaring, bare kunstneriske nederlag og en sterk, meget sterk følelse av tap. Noe så inn i granskogen patetisk, da. Noe så håpløst, noe så åndssvakt. At det skulle være så umulig! Så vanskelig. Så sensitivt, alt sammen. Så surrealistisk. Så bisart. Noe så inderlig subtilt. Det kunne virke som om folk, i all sin morbide taushet hva angikk disse høyaktuelle temaer i vår tid, skulle drive det til å snakke i kode og late metodisk som ingenting. Forstillelse eller fornektelse: Så lenge du ikke gjør deg til talsmann for noe av det som skulle stå på den politiske og diplomatiske agendaen nå, først i Bonn, og til sist, i desember, i København. Det var altså bare å la tausheten senke seg over verden, en liten planet som vår, preget av en menneskeslekt som, med vitende og vilje, i flokk og følge, skulle utradere selveste livsgrunnlaget her, nå, nå, ja, fortere enn 9

10 svint, i all hjertens glede nå, alle sammen, bare uten å tenke tanken. Noe sånt, ja. Noe for Yxoluz og Mago å redegjøre for. Bare til å fatte og begripe av utenomjordiske intelligenser: Små grønne menn. Alexander Nilsen tenkte sitt, han. Var det ikke finanskrisa, så var det klimakrisa. Disse to krisene, lagt under én og samme lupe, utgjorde et monstrum av det minst medgjørlige, men tvers gjennom avgjørende slaget. Det sto ikke til å nekte for at han fornemmet frykten bre om seg. At folk flest, i flokk og følge, ble grepet av en viss redsel. Situasjonen var kritisk på så altfor mange plan. På den ene siden sto konkursspøkelset der og gliste mot oss. Arbeidsplasser sto utvilsomt på spill. På den andre siden var det klimaforandringene. Folks altfor avslappede forhold til natur og miljø. Naturen, stakkars klode, den led. En tilstand av full panikk var under oppseiling her. Det var bare det at det knapt fantes mennesker som var villig til å innrømme, overfor seg selv, at man følte seg usikker nå, på noe vis som helst. Alexander kunne umulig komme fra at magefølelsen han gikk og bar på, gikk ut på at vi alle, med ett, følte oss så forferdelig små? Han kunne også si til seg selv, litt strengt, at han bare satt her og drømte; drømte om en menneskeslekt, et verdenssamfunn, der alle tok personlig ansvar for de store vanskelighetene som nå engang hadde kommet vår vei, da altså i forhold til natur og miljø, men også i forhold til hverandre. En hatets og fiendskapets tidsalder umuliggjorde ethvert forsøk vi måtte tenke på å få igangsatt, hva angikk vårt forhold til natur og miljø. Dette mente Alexander virkelig måtte si seg selv. Det kunne han riktignok drømme om, ja. Det var bare det at slike tanker lot til å prelle av alle andre, som visvas, tøys. Folk ga jammen faen. Folk lot virkelig som ingenting. Folk hypnotiserte seg selv, metodisk og omsorgsfullt, til å vite at alt var ved det normale, og i den skjønneste orden her. Eller også, motsatt, godtok de at alt gikk rake veien til helvete, og det så fort at det, i all sannhet (hm?), ikke fantes noe noe(n) menneske(r) kunne gjøre med det. Og det var klart: Hvis sterke krefter i samfunnet skulle få det som de ville, da ble det sannelig ikke mye tid til miljøvern her. Hvis ikke gode krefter kom seg på banen nå, dette så snart som mulig, da fikk sterke krefter bli sittende der og smile seg tvers gjennom ei helt skrullete tid, basert på skitne løgner og lett gjennomskuelig bedrag, men også stor våpenmakt og krav om full underkastelse under alle lover og regler som gikk i retning av å beskytte de rike og mektige, i all deres gjøren og laden, idet de la planer for ei framtid da alle mennesker gikk med en mikrochip festet under huden et sted; en identitetsbrikke full av informasjon, spesielt hva angikk kredittverdighet og hjemhørighet; dette for å kontrollere massene noe bedre, i ei tid som ellers kom til å være preget av sterk befolkningsvekst og enorme politiske påkjenninger. Ei tid full av framtidsvisjoner som riktig skrek etter kontroll! Ei framtid sterkt preget av arbeidsmengden til politifolk og soldater, med kontrolloppgaver av en viss mengde, og også en viss betydning, å fylle dagene med. Flyktningstrømmer fra det overbefolkede Afrika, Latin-Amerika og Sør- Asia. I flokk og følge. Illegale innvandrere, da. Uønskede personer, til for å settes under et mektig press, tvinges til å komme seg tilbake dit de kom fra, plages til nærmest å ønske seg vekk, før de endelig ble sendt ut av landet med politieskorte. Som om det hjalp? Å nei. For hver illegal innvandrer man fikk kjeppjaget fra landet, kom to nye strømmende inn; begge like fulle av håp om et bedre liv, her, i det siviliserte vesten. Sterke krefter i samfunnet, som i virkeligheten bare var bekymret for pengene, skulle ha oss alle til å leve på fantastiske løgner. Nå gjorde vi også det. Hver eneste dag. Alle sammen. Hver eneste en. Vi levde på noen fantastiske løgner, alle i hop. Alexanders 10

11 inntrykk av situasjonen var av det heller ulidelige slaget: Det så ikke ut til å finnes noen grense for hvilke løgner menigmann, og kvinne, var villig til å sluke og svelge som sannhet. Deprimerende nok, tenkte han, og ba den magefølelsen om endelig å ta seg en pause. Magefølelsen, den tilsa at folk flest ville svelge unna alt av løgnaktighet som overhodet kunne komme deres vei, fra toppen av samfunnspyramiden og ned. Via massemedia, da. Radio og TV, aviser, livsstilsmagasiner og enorme mengder reklame som ble presentert for en, rett i fleisen fra TV-skjermen, og rett i peisen, faktisk talt, fra den postkassa den kom fra. Det var ingen som likte reklame. Man så seg lei på den. Og var det noe som virkelig var egnet til å irritere, ja, så var det telefonsalg. Men det var klart: Man måtte alltid handle. Gå til innkjøp av mat, klær, såpe, shampoo, deodorant, sanitetsbind, dasspapir, dagens avis og hva? Jo, alt mulig. Livets små og store nødvendigheter. Og så et lite anstrøk av luksus. Sånn for selvtillitens skyld, eller noe. Fin bil. Diger TV. Men så var det jammen dette med finanskrisa, som hadde rammet verden så hardt, fra og med høsten Den globale finanskrisa, som satte arbeidsplasser i fare nå, over hele kloden nå, i Ja, den finanskrisa, som, av en eller annen årsak, medførte rentenedgang, men også inflasjon, og som visstnok skulle la seg stagge eller kurere ved å få massene til å løpe ut og kjøpe. Her var det neimen ikke mange som tenkte den tanken at et oppgjør med konsumentkulturen og materialismen var å regne som viktige ingredienser i en mer framtidsrettet, miljøvennlig framtidsmodell. Å nei.og dette hadde også Alexander merket seg: Det meste var faktisk på tilbud. Man senket prisene nå, i kampen om kundene. Alt unntatt maten var på tilbud. Matprisene her i verden gikk i været nå; en situasjon som gjorde det vanskeligere å leve i de fattigere deler av verden. Stadig flere mennesker gikk sultne til sengs. Det var ikke til å komme forbi. Det var bare å si seg lykkelig over at man ikke bodde i den tredje verdens slum, men satt her i Norge og hadde det relativt bra. Man måtte være bra narkoman for å sulte, her til lands. Mat hadde altså ethvert rusfritt menneske råd til. Her var gode trygdeordninger for dem som falt utenfor. Mer enn voksne norske mennesker falt utenfor. Det var hva Statistisk Sentralbyrå hadde å si om den saken. Hva dette muligens kunne hatt å si for forståelsen av det norske samfunn, vel, det sa ikke Statistisk Sentralbyrå noe om. Der i gården dreide det seg bare om offentliggjøringen av kjølige kalkyler. Det faktum at mer enn 20% av landets voksne befolkning da faktisk befant seg innafor en eller annen trygdeordning, nei tenk, det var heller ikke noe som avisene skrev om. Det var en ikke-sak. Å ja. Det var kanskje til og med å regne som et tabuområde? Hvem visste vel? I all verden? Alt hva man bare ikke måtte snakke for høyt om, nå, i disse krisetider. Alt hva man bare ikke måtte tenke tanken på å få gjort noe med. Ikke nå. Nei, ikke nå som alt var blitt så farlig. Ikke nå som hele verdensøkonomien truet med å kollapse fullstendig, og gjøre livet jævlig surt for et ekspanderende antall arbeidsledige. Ikke tenke for mye på framtida her, nå som stadig flere mennesker mistet jobben sin, sånn, i det bunnløse sluket som de så altfor lett kunne se for seg nå, styrelederne i alle de konkurstruede bedriftene og selskapene, store og små. Også de enorme, allmektige korporasjonene ble rammet. Også de offentlige institusjonene ble rammet. Og d bedre! Hva nå? Nå som Staten sprøytet enorme pengesummer, fra statskassa og inn i konkurstruede korporasjoner, umettelige som de var. Hva med alle de statsansatte da? Om nå selve Staten gikk på en økonomisk smell? Hva med de kommunalt ansatte? Når nå absolutt all fornuftig ledelse gikk ut på å kutte i de store utgiftene, og sannheten var at den største utgiftsposten bestandig var pengene som gikk ut i form av lønn. Det ble snart spørsmål om å sette folk på porten, da. Helt sant. Nei, dette var ikke ljug. Derfor var det, på sett og vis, bare for alle vanlige arbeidere å kneppe hendene nå, og be høyere makter om lysere tider; da også i alle sektorer. Det ble også bare mer og mer nødvendig å si seg lykkelig over det faktum at man ennå hadde en jobb å gå til. Det ble stadig flere arbeidsledige; det var ikke til å komme forbi. 11

12 Stor usikkerhet, det var det Alexander Nilsen kunne lukte seg fram til nå. Usikkerhet av så mangt et slag. Det gjaldt jobben. Det gjaldt pengene. Ja, fornuften. Alexander Nilsen kunne ikke fri seg fra å tenke: Hva med kunnskapen, da? Skulle vi alle late som om kunnskapen ikke eksisterte? Skulle vi alle bare glemme viktigheten av å sørge for bærekraftig utvikling på kloden her? Skulle vi nå, i privatbilismens og tungindustriens navn, gå til det skritt å fortrenge alt hva vi burde ha forstått nå, hva angikk verdens overforbruk av fossilt brennstoff? Var det ikke kunnskapssamfunnet vi levde i nå? Jo visst var det det. Så hva med avskoginga i verdens jungelområder; hva visste vi vel om den? Og hva med ørkenspredninga? Hva med den litt omstridte kunnskapen hva angikk den stigende vannstanden i verdenshavene? Ja, hva visste vi vel ikke om verdens mange forurensede elver, sjøer og hav? Og hva med det helt store tabuområdet, d bedre: Befolkningseksplosjonen? Nei, glem. Glem krigen i Irak. Glem krigen i Afghanistan. Glem alle løgnene som disse krigene er basert på. Glem politikerne. Glem økonomene. Og for all del: Glem økosofene. Alt ordner seg, hører du! Vi vil ikke vite. Grip dagen! Ikke tenk på alle dem som sulter. Bare ikke tenk på noen av dem som er rammet av krig og væpnet konflikt. Joda, du kan godt synes litt synd på dem, men det er klart: Det er ingenting du kan gjøre med det. Bare unnlate å tenke. Gjøre det til en livsstil, på en måte. Det å unnlate å tenke. Det var utmerket god medisin: Bare ta det med ro. Alt det negative du fikk høre, om klimatrusselen, det var løgn og fandens bedrag. Og de giftige løgnene all verdens politikere, diplomater, statsbyråkrater, storindustrialister, økonomer, generaler, admiraler og majorer så ofte hadde å komme med, vel, det fikk stå som sannhet, sannhet, sannhet. Så det var bare å hate disse hersens muslimene. En sant sadistisk gruppe selvmordsbombere hadde stått bak alt det som hendte i Amerika den gangen, den 11. september 2001, det var det ingen grunn til å tvile på. Å nei, du. Den som fant det for godt å si og mene noe annet, var snart å regne som noe av en folkefiende. Nå nei: Man måtte vite å holde kjeft, det var saken. Sa man noe, mente man noe, var man fluksens for mistenkelig person å regne. Det var som å be om å bli tatt for å være et ansvarsløst svin, som meget snart kunne utvikle seg til en sann fare for rikets sikkerhet, og for samfunnet som sådan. Ikke minst når de, av ymse grunner (jf. det tyrannisk motiverte blodbadet på Gazastripen, krigen i selve Israel, krigen på Vestbredden, krigen i Afghanistan, krigen i Irak, truslene mot Iran) endte opp med meningsfeller av det smått bisarre slaget. Når det kom til Israels systematiske overgrepspolitikk, hva enten den fant sted på Gazastripen eller Vestbredden, gjorde man naturligvis lurest i ikke å si eller mene noe som helst. Likeså når det kom til USA og NATOs militære engasjement i Afghanistan og Irak. Nei, du. Det var alt om å gjøre å støtte de riktige kreftene. De sterke kreftene. De gode, demokratiske krefter. Stille seg lydig bak alle amerikanske og israelske interesser og intensjoner. Hvis ikke kom man snart til å bli regnet som en rikets indre fiende, ekskludert fra alt samfunnsliv og satt under full elektronisk overvåkning. Nå handlet det, faktisk talt, om ikke å stille vanskelige spørsmål, men gi politikerne og deres medhjelpere 12