GQTTFRED BORGHAMMER: 4, htt$*m VEKSLENDE KAR I UNGE AR EN STAVANGER-UNGDOMS MEMOA

Transkript

1 GQTTFRED BORGHAMMER: 4, htt$*m VEKSLENDE KAR I UNGE AR EN STAVANGER-UNGDOMS MEMOA 7

2 VEKSLENDE KAR I UNGE AR Tegningen på bokpermen og tittelsiden: Bødkersmuget 9 i 1929, er utført av Einar Heden, etter et gammelt fotografi. Tekstillustratør: E. Kåre Johannessen.

3

4 GOTTFRED BORGHAMMER: VEKSLENDE KAR I UNGE AR EN STAVANGER-UNGDOMS MEMOARER I1

5 Av Gottfred Borghammer er tidligere utkommet: I. Fra sprik til alvor 2. Den som visste - 3. Sistemann setter sluttstrek 4. Lende'n 5. Meninger om mangt og mye (20 radiokåserier og 8 epistler) 6. Lende'n i storm og striregn 7. Pensjonist på interrail 8. Adle kan snofla (40 petiter på dialekt) 9. Stavangerske rariteter 10. Folk og forhold i gamle Stavanger 1 1. To repriser (En uhyggelig weekend, og Sistemann --) et lite hus på avre Blåsenborg Halvparten av bøkene kan fortsatt leveres. Sats, repro: Verbum Trykk, innbinding: Aase Grafiske A/S Bind I1 utgitt år 1991 O Stavangerforlaget, reg. nr Kampensgt. 42, 4024 Stavanger, Telefon ISBN (kpl.) ISBN (bd. 2)

6 FORORD Bind I, med tittelen «I et lite hus på 0vre Blåsenborg)), startet med min upretensiøse ankomst til den jordiske jammerdalen våren Beretningen fulgte for en stor del de mange dagbokopptegnelser fra barne- og tenårene, med kommentarer og utfyllende tilføyelser. I bind I1 ((Vekslende kår i unge år)), akter jeg å gå vid.re i samme sporet, men mer vie oppmerksomheten på de spesielle vanskelighetene som datidens unge møtte etter avsluttet skolegang, i en tid da det praktisk talt ikke fantes noe hjelpeapparat i offentlig regi, ingen arbeidsformidling eller rettledningskontorer med tanke på yrkesvalg, og slett ikke noen ledighetstrygd, eller ((sosialstønad)). Fattigvesenet, eller ((Forsorgen)) var den siste utveien, men det nåløyet var ikke lett å komme igjennom for noen, hvis det var slik hjelp de måtte ønske. På den annen side var det forholdsvis lite ungdomskriminalitet og ikke noe bruk av det som i senere år blir betegnet som harde narkotiske stoffer. I en by med et ganske solid befolkningsflertall mot salg og skjenking av alkoholholdige drikkevarer, var heller ikke ungdomsfyll noe utpreget problem. Hærverk og annet utidig djevelskap forekom svært sjelden. Mange brukte fritiden sin innen frivillige foreninger med idealistiske motiver av ulikt slag, og fikk derved en viss kompensasjon for mangelen på lønnet virksomhet, som selvsagt må være grunnlaget for en fullverdig menneskelig tilværelse. Det er kanskje nødvendig å minne enkelte av leserne om at ettersom det meste av stoffet følger dagbøkenes nedtegnelser i noenlunde kronologisk rekkefølge, vil mye av uttrykk og meninger være knyttet til de respektive tidspunkt, uten at jeg derfor nødvendigvis ville ha brukt dem like sterkt i mitt senere liv. Når jeg for eksempel omtaler kontroversielle emner som alkoholproblemet og fredsarbeidet i større utstrekning enn enkelte

7 lesere med divergerende oppfatninger gjerne setter særlig pris på, er det fordi disse viktige samfunnsspørsmål mest av alt i barne- og ungdomsårene var viet min spesielle oppmerksomhet og interesse. Å underslå dette faktum ville være å hoppe over noe vesentlig i mitt liv og i så fall ikke gi et sant bilde av den tilværelsen som skjebnen, for ikke å si Gud, har tiltenkt meg. Egentlig er det en tvilsom fornøyelse å utlevere sitt eget liv og til dels sine innerste tanker for en mer eller mindre ukjent leserkrets. Men jeg har etter utgivelsen av den første boken fått så mange oppmuntrende uttalelser, ikke minst fra mennesker som har levd så noenlunde i samme tidsperioden, og derved på sett og vis kjenner seg igjen, at det gir meg frimodighet til å fortsette. Det er virkelig mitt innerste håp at jeg i kapplarpet med tiden, fortsatt må få beholde en klar og samarbeidsvillig hjernevirksomhet og ellers en god helbred, slik at jeg vil bli i stand til å fullende løpet i den tredje boken, som etter planen skal foreligge ferdig allerede neste høst. Håper naturligvis også at de hyggelige leserne vil ha glede av å slå følge med meg på den videre vandring gjennom tårenes dal og over de solfylte vidder. Dere skal i det minste vite at jeg selv setter pris på og trenger hver eneste trofaste ledsager. Got $red

8 KLAR TIL INNSATS Middelskolens avslutningsseremoni den 26. juni 1926, der de sju hundre elevene og den tallrike pedagogstaben deltok, dannet den høytidelige avskjed med en betydningsfull epoke i mitt 17-årige liv. I henhold til den tidligere signerte «erklæring» (gjengitt på side 190 i Bind I), var jeg fast bestemt på å «bli befriet for slaveriet)), og gi meg i kast med å finne en nisje i arbeidslivet. Det skulle imidlertid vise seg å bli en trøstesløs og årelang vandring, sammen med en hærskare av andre unge mennesker i samme situasjon. Selvsagt burde jeg jo ha fortsatt på gymnaset. Mine nærmeste foresatte ville nok gjerne at så skulle skje, men de søkte ikke å overtale meg. Enten jeg holdt fram i skolemiljøet, eller gikk arbeidsledig, ville jo bli ett fett - økonomisk sett. Men helt opplagt ville jeg senere i livet hatt fordeler ved å kunne brilliere med en avlagt ((examen artium)) og dermed være opphøyet i «den akademiske stand)). Det kunne riktignok være en aldri så liten trøst for meg å vite at svært mange av dem som hadde «gått gradene)), helt opp til embedseksamen ved Universitetet, fikk føle hvor vanskelig det var å oppnå en akseptabel stilling i de problematiske mellomkrigsårene. Det er naturligvis i ettertid lett å innse at de av konkurrentene på arbeidsmarkedet, som hadde de fleste og beste testimonier og, framfor alt, de gunstigste ((forbindelser)), likevel sto seg best. Men noen ukloke beslutninger vil vel de fleste ta en eller annen gang i livets løp, om de kan være aldri så skjebnesvangre B0DKERSMUGET OG BEBOERNE I 1926 hadde vi bodd i Bødkersmuget nummer 9 i 7 år. Selv om huset fortsatt var så gammelt og avfeldig, at jeg nærmest følte det mer og mer flaut å skulle ta imot gjester som var vant med større takhøyde og finere møbler. På sett og vis likte vi oss i disse primitive «landlige»

9 omgivelser, om det nok ikke kunne nektes for at det var irriterende å måtte dunke skallen i darrkarmene og i det malplasserte ovnsrøret som krysset kjøkkenet fra sørveggen og til skorsteinen. Huset ble oppført i 1862, og hadde da en takstverdi på 250 spesiedaler. Dimensjonene var 18 x 8 x alen. Som første eier står protokollert Torkild 0glende. Ikke urimelig å anta at han var flyttet til byen og hadde fått seg arbeid her inne i 0stre bydel, kanskje ved Verven, like nedenfor bakken, eller som barkker, for alt det jeg vet. Mange hadde sitt utkomme i sistnevnte fag den gangen. I 1874 har det nok skjedd en omtaksering av eiendommen, verdien er steget til 500 spesiedaler. Eieren er utvilsomt den samme, selv om etternavnet nå skrives 0glcend. Han døde sannsynligvis i 1887, for dette året er enken (uten fornavn) eier. Taksten er nå anfarit i kroner, nemlig Sommeren 1912 kjspte skredder August Lunden huset. Takstsummen kr Skredderens oppholdssted her ble ikke av lang varighet, for sju år etter kunne vår familie overta den ene stuen, kammerset og loftet. Den andre stuen var bebodd av en syerske fra Myklebust, Severine Asbjørnsen. Da hun senere fant seg I 1964 ble det i Aftenbladet offentliggjort et fotografi som her gjengis på neste side, og med fwlgende tekst: Det kunne være fristende å saarre leserne hvor dette bildet er tatt. Vi er overbevist om at dette ikke er stedet der svært mange legger en kveldstur eller drar på sightseeing. Derfor er det også mange som ikke vet Izvou B~lkkersmauet ligger, i en gammel bydel ned mot østre havn, innenfor Banevigå og Verven, en svært gammel bydel er det med små hus som har sutt seg fast i skråningene fir det var noe som hette regulering. Derfor ligger også mange av husene omanidom, men de er pene og mange svært godt vedlikeholdt og velstelt. På denne bykanten er gatene smale og terrenget forbyr all trafikk. Her kan du traske midt i bukken uten å bli pågått eller påkjirt bare du klarer å holde balansen. Og de som bor her kan nok den kunsten med erfaring gjennom generasjoner. Se på den fine utsikten de har. Nedenfor har mange båt og ikke lang vei til fiskemeet. Hit inn har ennå ikke moderne kaier nådd.

10

11

12 tilholdssted. De drev en slags mini-snobe i det ene rommet, mens de i det andre hadde sin private lille stue og soveplass. Maten kokte de i gruen i vaskekjelleren. Om ettermiddagen og kvelden var det knøttlille kjellerinnsmåget fullt av unge arbeidsledige gutter. Her i den dunkle belysningen kunne de sitte og prate om sin hovedinteresse, fotballsporten. De to gamle kvinnene drev faktisk talt - mer enn de kanskje selv var klar over - et beskjedent sosialt arbeid ved å gi de unge «et sted å være)). En av dem, Ellef Omdal, fortalte i et radiointervju jeg hadde med ham i 1987, at guttene i bydelen pleide sparke fotball på marken nedenfor Johanneskirken. «Itte treningå sprang me opp te 'na Lava, eller madam Kokki, som me kalte 'na for, i kjellarkrambuå. Den va vel tri meter i bredden og jedna litt mer i lengden. Innte den eine veggen sto der ein benk, der det va' plass te tri personar, eller fira viss di va tynne. Di andre sto opp og ner. Me konne vera oppte ti-femten unge guttar der inne, men då va' bevegelsesfriheten minimale i det litla romme', ska' eg helsa og sei'. Mesten adle va' arbeidsledige, og hadde lide å snoba

13 for. Vareudvalge' va' forresten svert begrensa. Der va spigra opp tri hydler på veggen, men der va' kje så moje snob oppi di eskene så sto oppstilt der, jedna bare ei eska me' någen småe sokkerlader oppi, di dyraste te 25 ore, någen andre me' toffar, sniglar, slikkepinnar og «knekk» (kremmarhus me' størkna sirup oppi).)) Nei, stakkars mam' Kokki og venninnen hennes, de hadde nok ikke mye å rutte med, når kundekretsen hovedsakelig besto av småunger med to-øringer i bukselommene, og fotballentusiaster i tenårene, uten inntekter. Ingen takket vel heller de gamle kjellerkvinnene fordi de holdt «åpent hus» for områdets oppvoksende slekt, som for det meste gikk for «lut og kaldt vann» i de meget vanskelige årene mellom de to store verdenskrigene. Selv var jeg neppe noensinne inne i den kjelleren, der takhøyden, som nevnt, var så liten at jeg nok i så fall måtte ha stått med krum rygg. De gangene jeg hilste på de to nabokvinnene, var når de en sjelden gang viste seg i porten som førte ut til Bokkersmauet, like ved siden av vår gatedor. Mitt inntrykk var at Lava hadde et lyst humor. En vinterdag møtte jeg henne idet hun holdt på med å måke vekk snoen foran porten. Jeg kom til å si til henne: «Det er fælt med all denne snoen, den rett og slett LAVA rier!)) Hun godtok den uskyldige blodmen og vi lo riktig hjertelig, begge to. Av de nærmeste naboene gjenstår omtalen av en viktig person, nemlig Rakel Hansen i Pedersgaten 56, men henne skal jeg komme tilbake til på et senere tidspunkt. SYKKELTUR TIL SIRDALEN Som nevnt på sidene 198 og 21 5 i Bind I stiftet vi i 1925 en såkalt syklende «turistpatrulje» (også benevnt som c<flaggpatruljen»). Godt og vel en uke etter avskjeden med skolen hadde vi bestemt å ta en real langtur. Helt til Sirdalen! På noen moter hos meg hadde vi i flere uker foretatt de grundigste forberedelsene, blant annet ved å

14 studere et nyans kaffet detaljert kart over de områdene som vi for første gang skulle «utforske». Vi kunne vel på sett og vis identifisere oss med den berømte oppdagelsesreisende David Livingstone, naturligvis i en smule mer beskjeden målestokk! Men for oss var det jo vårt livs lengste ferd, og i fantasien kunne den være mer enn spennende nok. Vi søkte å få med så mange deltagere som mulig, men det viste seg dessverre at bare tre av de mest aktuelle hadde anledning, nemlig Sigurd Tønnessen, Erling Bendiksen og jeg. Søndag 4. juli kl. 9,30 Startet vi med full oppakning - ut Ladegårdsveien. Ved Jåtten stanset vi et øyeblikk. Her skjedde også det første uhellet, idet min medbrakte saftflaske knustes og nådeløst farget såvel ryggsekken som innholdet i denne rødt som et nyervervet kommunistbanner. På veien utover rastet vi forskjellige steder, således ved 0vre astråt, Bråstein, Figgen og Ålgård. Ved enden av Eidlidsvatnet slo vi leir ved et sted som kalles Næs. Til «hus» hadde vi lånt et firemannstelt, der vi - ifølge dagboksnotatene - 1å som prinser om natten. Spenningen uteble ikke. Allerede like etter leggetid ble vi oppskremt av råe brøl av noen tilsynelatende berusede ungdommer, som sannsynligvis var på vei hjem etter lørdagidansen. Men «angrepet» som vi hadde fryktet, uteble. Heldigvis! Allerede klokken halv fem om morgenen våknet jeg og ble av fuglekvitteret fra trærne inspirert til å forme diktet SANGEN TIL FUGLEN Om jeg ble bedt en sang å kvede til deg, jeg gjorde det med glede. Jeg sang den om og om igjen for deg alene, lille venn, så pen og uskyldsren, og vel fornøyet med det små. Hvorfor på jord man klager så, du kan ei helt forstå.

15 Du ser ei mørkt på tingene, men letter bare vingene og flyr så jublende av sted, har ingen rikdom å ta med. Hør, fugl, som høyt i luften svinger: Hvis jeg fikk låne dine vinger, jeg skulle da, så lett og gla' en tur i verdensrommet ta, til lykkelandet dra... Og hadde jeg kun røsten din, da ble min sang nok veldig fin, du kjære fuglen min! Nei, syng kun sangen din for meg, - jeg må nok ei misunne deg. Enhver sin gave jo har fått, du din, jeg min. Se, alt er godt! (Det opprinnelige diktet ble tatt med i humoresken «Redaktøren)), offentliggjort i min første bok «Fra spøk til alvor)) (1941). I mer moden alder gjorde jeg en del forandringer, slik det ovenfor presenteres. Min venn, Niels Jules Nielsen, laget en melodi til diktet, og hvis bare ikke notene ville ha fylt fire boksider, skulle jeg mer enn gjerne ha tatt dem med, selv om Niels ikke var så overbegeistret for sitt produkt.) Melk kjøpte vi på en gård i nærheten, og etter at måltidet var over, syklet vi videre den solrike formiddag gjennom så vel blide, som barske partier, til Vikeså i Bjerkreim, der vi kjøpte endel varer. Noen kilometer herfra fant vi et sted som kunne egne seg utmerket til leirplass. Men først måtte vi med stor møye bære sykler og proviant over noen småbekker, før vi kom til stedet, der teltet straks ble reist. Himmelen svartnet nemlig til, og vi fryktet hvert øyeblikk at et kraftig tordenvær ville innfinne seg. Selv ga jeg meg til å koke havresuppe, som vi skulle ha til middag, sammen med ansjos og poteter.

16 Heldigvis ble det ikke noe av det ventede tordenværet. Mens vi fortærte vårt måltid - som vi ikke akkurat fant var av særlig høy kvalitet - lot Erling «bomben» springe. Han ville den følgende morgen avbryte reisen og dra hjem til mammas kjøttkaker, og la oss i stikken. Jeg har jo i flere år lært gutten å kjenne, så jeg vet at han iblant kan være noe «egen» av seg. Å overtale ham å bli med oss videre, var nytteløst. Likevel sov jeg for min del ganske bra den natten. Om morgenen brøt vi leiren og syklet gjennom naturskjønne partier, forbi Bjerkreim til en kryssende vei ikke langt fra Klungland jernbanestasjon, hvor vi tok avskjed med vår troløse kamerat. Mens han ventet på toget, fortsatte Sigurd og jeg videre til Helleland og derfra et stykke oppover Gyadalen, til et særdeles vakkert sted som kalles Lien. Her slo vi opp teltet, spiste, badet og nøt tilværelsen. Egersund hadde på dette stedet sin feriekoloni, og det var fornøyelig å se alle barna dra til åen for å ta sitt morgenbad og om aftenen følge bestyrerinnen hjem for å spise og deretter gå til køys. Selv la vi oss, innhyllet i våre ulltepper, klokken 23. Alle slags nifse tanker dukket opp i oss. Vi fantaserte om ((landeveisrøvere)) o.l., men vi trakk teppene godt oppover hodene, mens fossen som bruste ved siden av oss, bysset oss i søvn. Ikke en levende sjel forstyrret oss, og selv ikke solen var i stand til å vekke oss. Himmelen var nemlig overskyet og enkelte regndråper lød på teltduken. På grunn av de truende skyene besluttet vi å utsette turen videre til neste dag. Men ut på ettermiddagen ga vi en god dag i regndråpene og kjørte videre på en interessant strekning opp Gyadalen. Veien var på flere steder innhugget i fjellet og langt nedenunder oss så vi vannet. Et sted måtte vi endog gjennom en tunnel. Men det tok ikke lang tid å komme gjennom den, så snart hadde vi den slagne landeveien foran oss. Vi tenkte muligens å rekke fram til Tonstad allerede samme kvelden, men da vi kom til Mydland i Vest-Agder, var vi så slitne at vi måtte ha ro. Veien her var ellers mindre god å sykle på, da den var nygruset. På

17 en bondegård spurte vi om å få kjøpe melk, men det eneste de kunne avse var en liten kopp av den ønskede vesken, og det var neimen ikke noe å rope hurra for. På en myr måtte vi slå opp teltet, men heldigvis fantes det endel lyng i nærheten, så vi slapp å ligge på det fuktige og utvilsomt sunnhetsskadelige underlaget. Klokken 12 natt åt vi noen brødskiver til melkeskvetten og sovnet noen minutter deretter. Klokken 8 ble jeg vekket av Sigurd, som foreslo at vi straks skulle fortsette ferden. Jeg ba først om å få skrive et brev hjem til mor. (Det kom imidlertid fram til adressaten lenge etter at jeg selv hadde innfunnet meg, så postgangen i distriktet har nok ikke vært szrlig effektiv). I strålende solskinn beveget vi oss videre oppover dalen, både på og ved siden av sykkelen. Glade var vi da det tok til å skråne nedover, så vi med lynende fart kunne fare gjennom skjønne tre-alleer. Nå begynte veien å sno seg stupbratt nedover som en korketrekker, så bremsene uavbrutt måtte brukes. Bakakslingene på syklene ble varmere og varmere, inntil det tok til å gløde. Midt i bakken måtte vi derfor stanse. Etter en pause på et kvarters tid fortsatte vi de få hundre metrene som var igjen til Tonstad, og etter lang leting lyktes det oss å finne en kjøpmann som handlet med brødvarer. Dernest gjorde vi en avstikker forbi kirken, ned i en skog ved siden av Sire-åen, hvor teltet ble slått opp. Det var forresten på tide, for det tok til å regne og tordne noe aldeles forferdelig. Vi fordrev tiden på beste måte ((innendørs)), med lesing, skriving, spising, vanndrikking osv., mens regnet pisket på teltdukene. Klokken 19 opphørte det, og to-tre timer senere var vi begge parat til å ta imot søvnen. Om morgenen da vi våknet, svevde utallige mygg over våre hoder. Da vi ikke kunne få fyr på «gruen», rev vi bare i oss «någe sålta» til middag. Hele ettermiddagen lå vi og «dormet» i teltet, med unntagelse av at jeg kjørte til handelsmannen og gikk en tur alene i den vidunderlige skogen der teltet var plassert. Vi hadde regnet med å reise videre samme dag, men

18 Dampskipet som førte oss over Sirdalsvatnet på vår sykkeltur i Båten ble satt i dvijt i 1885 og kom til å holde trafikken gående helt til Den lørdagen vi reiste, var det ikke på langt nav så mange passasjerer, som du dette bildet ble tutt. da det viste seg at båten på Sirdalsvatnet først gikk på lørdag, og da det den gang ikke eksisterte noen farbar landevei, måtte vi bare slå oss til ro i den herlige granskogen der vi nå hadde plassert teltet. Her fant vi ingen grunn til å kjede oss de følgende timer. Natten til lsrdagen ble imidlertid meget urolig, da vi måtte passe på å våkne til betimelig tid før båten gikk et kvarter på åtte. Her kom faktisk talt myggen oss til unnsetning. Jeg lå og slo etter dem både lenge og vel - inntil vi klokken fem sto opp for å gjøre alt i stand. Men uheldigvis hadde det nå tatt til å regne igjen, så det ble en litt ufyselig jobb å legge sammen de svære, gjennomvåte teltdukene og binde dem på syklene - i tillegg til provianten og den øvrige bagasjen. Men et kvarters tid før båtavgang kunne vi ta farvel med leirplassen og kjøre til bryggen. Underveis falt min sekk av, og jeg måtte i all hast surre den fast - i kappløp med minuttene, som gjorde det hele ganske spennende. Men vi kom da ombord før avgang, og tilbragte en del av formiddagen på akterdekket. Vidunderlig var det å sitte der og

19 nyte naturen etter en ((bedre dinnem, som besto av fire dager gammelt brød, vinsur melk og halvt bedervet «smørgåssild)). Sirdalsvatnet er tre mil langt. Fjellene står loddrett på begge sider, litt av en naturopplevelse! Vår opprinnelige plan var å sykle videre over Jæren, men av forskjellige grunner besluttet vi å ta jernbanen tilbake. Etter ankomsten til Osen fortsatte vi derfor på landeveien det korte stykket til Sirnes stasjon, hvor vi først ekspederte syklene. Det kostet mer å frakte disse enn oss selv. Stasjonsmesteren bemerket i forbindelse med dette at det igrunnen, var «den bakvendte verden)). Jernbanereisen tok omtrent 6 timer, men de var ikke kjedelige. En slik begivenhetsrik reise syntes jeg det måtte kunne lages en avisartikkel om. Jeg kontaktet de tre aktuelle dagbladene i byen, og endte i «lste Mai)), der beretningen ble offentliggjort som «kjeller» over seks spalter, under tittelen «En ukes sykkeltur til Sirdalen)). Innledningen formet jeg slik: «Del er mange ungdommer som stiller det spørsmålet: Hvor skal jeg vel tilbringe ferien? De har kanskje ingen slektninger på landet, heller ikke råd til å bo på hoteller. Men, kjære ungdom, naturen er til for dere, landet ligger åpent for dere alle. Hvorfor da t ikke benytte det? Har dere en sykkel og et telt, kan dere reise hvor dere vil uten så å si noen utgifter.)) Og artikkelen slutter med disse ordene: «Med god samvittighet kan jeg anbefale den omskrevne tur til alle som har lyst å tilbringe ferien på en fordelaktig måte. «Lær ditt land å kjenne)) heter det jo. Reis til Sirdalen, og dere kommer til å se en god del av Norges vekslende og rike natur.)) ET UHELDIG HOPP 2017: I dag var jeg ute for noen «rare» ting: På baksiden av huset vi bor i er det en stor opprinnelig «lannbrønn», der det før sto et utedo, som siden ble flyttet til et annet sted på området. Rommet var 1,93 m langt og 1,28 m

20 bredt og 0,84 m dypt. Da vi i 1919 flyttet inn i boligen, var ((brønnen)), som besto av steinheller på alle kanter, omtrent full av jord og grus, men fyllmassen ble av meg, sammen med noen av kameratene, oppgravd, for at vi skulle få den «hulen» - omtalt på side 100 i Bind I - der vi kunne holde hemmelige sammenkomster i lyset fra et stearinlys, når mørket hadde senket seg om kvelden. Siden ble hulen stående tom og ubrukt, bare dekket av en svær trelem, som opprinnelig var golvet i uthuset Den første tiden kunne jeg som mindreårig, stå på tralcverket og jumpe rett ned på denne ((plattformen)). Nå, som syttenåring, fikk jeg innskytelse til å foreta et lignende hopp, men treverket var etter hvert blitt så vasstrukkent og råttent, at det knakk på midten og lot meg havne nede på steingolvet i bingen. Etter forfjamselsen dukket jeg (til mors store forskrekkelse) opp til overflaten, med skitne klær og blødende sår på haken, hånden og kneet. Heretter skal den hemmelige hulen snarest råd er fylles med ((masse)), for deretter å bli beplantet! Før jeg gikk til køys om kvelden tok jeg meg en tur ut på kjøkkenet for å finne meg litt å spise. Mens jeg sto der, hørte jeg en mistenkelig rasling - oppe på loftet. Det minnet om en rotte som småsprang på gulvbjelkene. Jeg ble nesten litt felen og kvidde meg for å gå opp i mørket. Mor var ikke kommet tilbake fra et møte hun var på, men bestemor var naturligvis hjemme, det vil si, hun hadde lagt seg. Men da jeg fortalte om lydene på loftet, sto hun straks opp, og uredd som hun bestandig har vært, steg hun ufortrødent opp trappene - med meg i helene. Nei, intet ekstraordinært å konstatere. Jo, plutselig oppdaget vi noe som rørte seg under sengen min. Vips, fløy jeg opp på en stol, mens bestemor kom med en paraply for å skremme det mystiske «vesenet». Det forsvant, men kom tilbake i ett sett. Løsningen på gåten fikk vi omsider: En deilig, søt liten kattunge hadde sneket seg inn på en eller annen måte. Det krevdes ikke noe mot fra min side å bære det uskyldige spøkelset ned trappene og ut i friheten!

21 TOG-TUR TIL BRYNE Sandag 8 / 8 var vceret så fint og utferdstrangen så sterk, at jeg besluttet å ta meg en jernbanereise til Bryne. Avgang kl. 15, ankomst kl. 16. Alene spaserte jeg bortover landeveien, for å finne en plass der jeg kunne sette meg. Men nei takk, gjerder som sperret over alt. Endelig besluttet jeg å hoppe over et av disse stengslene, slik at jeg kunne få sette meg ned midt på en torr, avsvidd utmark. Ikke f0r hadde jeg åpnet den medbragte matpakken, f0r jeg oppdaget en beitende hest nærme seg i mistenkelig stor fart. Resolutt satte jeg på sprang nedover mot veien igjen, jumpet over gjerdet atter en gang og ga meg til å rusle tilbake til stasjonen. Far jeg kom så langt, satte jeg meg på en stabbestein og forsokte å tegne et «Jærlandskap», med Timekirken i bakgrunnen. Etter en spasertur i de sentrale smågatene på det fredelige, søndagspregede tettstedet, var tiden kommet da det gamle damplokomotivet fant det beleilig å starte sin skinneferd nordover til Stavanger. Oppholdet på ~ r ~ n e hadde da vart tre timer. (Billettprisen tur-retur var kr. 1,20.) PROFESSOR-SPIREN SKRIVER NOVELLETTER 121 8: Til min tante fortalte en kvinne om sin elleveårige sønn: En dag han satt ved vinduet og la merke til at jeg passerte utenfor på fortauet, ropte han til sin mor: «Kom og se! Han Gottfred e' udanføre! Vett du ka han ska bli?» ((Nei, vet kanskje du det?» «Jo, han ska' bli professor - - -» I natt dramte jeg forresten at Kong Haakon trykket meg i hånden to ganger. Mon det var for i tide å gratulere meg med ((professoratet))? Skulle ikke undre meg det ringeste!

22 1618: I dag var jeg flittig til å skrive, idet jeg diktet tre små novelletter: «Rideturen», «Jente-Gabriel)) og «Snobben». Ideene er tatt fra virkeligheten, men i de to siste tilfellene atskillig bearbeidet og «oppdiktet». Når det gjelder den andre historien fikk jeg inspirasjonen av en gutt som bodde på Blåsenborg. Han holdt seg mye med jentene og virket noe feminin. Hva «Snobben» a. - går, ligger det til grunn en elev på middelskolen, vel ~g merke ikke i min egen klasse. Det er min mening å utgi en bok med både prosa og poesi. Hovedfortellingen skal hete ((Stjerneguttene)) og vil være en omskrivning av ((Torleif og kameratene hans.)) En tid har jeg stått fast på et vesentlig punkt, men nå synes heldigvis den nøtten å være knekket. Det viser at vansker kan overvinnes, og det gir mot til fortsatt innsats. Snart skal det fullførte manuskriptet sendes til et stort forlag i Oslo. Det blir spennende! MED NIELS PÅ FOGN 9. juli 1926 døde far til Niels, infanterikaptein Einar Nielsen, under sommeroppholdet på Fogn, bare 52 år gammel. (Han var født ). 28. august spurte min venn om jeg ville folge ham inn til øya og være der en weekend, og det sa jeg naturligvis ikke nei til. Avreisen fant sted med Mls «JøsenfJord». Det var nydelig vær og lite sjøgang. Ombord ble vi servert kaffe, mat hadde vi selv. Turen tok halvannen time. Vårt første mål var den bondegården der kapteinen døde, og hvor vi skulle overnatte. På veien dit vokste det de deiligste bjørnebærene en kunne ønske seg, og vi plukket og åt til vi ikke orket mer. Det ble lite sovn, både for oss og de andre i huset, for når vi ikke pratet og lo, snorket Niels så ugudelig at det var vanskelig for andre i umiddelbar nærhet å få blund på oynene. Morgenmaten besto av harde potetkaker og kaffe, som ble

23 fortært under oppsyn av seks av husets barn, så hver matbiten ble nøye kontrollert av 12 øyne - i tillegg til våre egne. Deretter var hele hurven med oss ute på sjøen i robåten. Middagen besto (å, skrekk og gru!) av hver vår store tallerken med hanelår og halser, som fløt i suppen sammen med grønnsaker. Selv har jeg hele livet hatt uvilje mot fuglemat, så jeg visste ikke min arme råd. Jeg forsøkte jo å få i meg så pass mye av porsjonen at de merket at jeg hadde spist noe. Når det gjaldt sviskegrøten, som utgjorde desserten, svelget jeg hver smitt og smule. Litt senere forlot vi denne gården og gikk til ((Kalvhagen)). ((Men var aldeles vakker)), skriver jeg i dagboken. «Frukt- og bærtrær overalt, så det skal ikke kunne sies at vi kom hurtig avsted.)) Utpå søndag ettermiddag var vi fremme på det nye stedet, d.v.s. for Niels var det ikke nytt, han følte seg jo knyttet til minnene fra de somrene han hadde tilbrakt ferien der. Vi hygget oss ved stranden, spiste, for deretter å dra tilbake til bryggen på Sørvåg, hvorfra båten

24 gikk til Stavanger klokken 20. Hele veien plukket vi hasselnøtter og spiste bjørnebær. PÅ LASTEPLAN TIL ÅLGARD Vår ((turistpatrulje)) besto nå av 7 medlemmer, og vi hadde ukentlige møter på min hybel. Søndag 519 hadde vi planlagt en tur til Ålgård - med en lastebil vi hadde lånt. En av deltagerne hadde ((chaufor-certifikat)) og han var også ansvarlig for den utlånte bilen. Været var ikke særlig strålende, og det bidrog sitt til at det ikke ble mer enn 12 ungdommer som møtte opp på Nytorvet om morgenen. Det bar - uten uhell - utover hovedveien, forbi både Sandnes og Ålgård, til et sted som kalles Berge, hvor vi slo leir for dagen. Et par av guttene oppdaget en frosk som hoppet glad og fornøyet omkring og ante fred og ingen fare. En neve forsokte å gripe den; og bange hoppet den bort. Men neven var virksom og ga seg ikke før frosken var fanget. Jeg var med sorg vitne til det som hendte, men angret etterpå at jeg ikke grep inn, fordi jeg rimeligvis hadde kunnet satt en stopper for den motbydelige dyremishandlingen. Jeg foretrakk å la være å ense det som foregikk. Mens jeg satt sammen med en del av deltagerne ble den istykkerrevne frosken kastet i fanget på en av disse. Den var forst blitt pint og deretter drept av en av guttene. Det skar meg i hjertet og jeg ble mismodig. Dyretragedien ville ikke ut av tankene mine. Det var liksom ikke mulig å bli glad mer den dagen. Det er gjerne litt flaut å skrive det i dagboken, men om kvelden da jeg hadde lagt meg ba jeg faktisk Gud om å ta bort minnet om det som hadde skjedd. Jeg kunne vanskelig holde tårene borte ved tanken på oss grusomme menneskelige vesener, som sies å være de ypperste av alle, og jeg avla det løftet at jeg skulle stille meg positiv til arbeidet for dyrenes beskyttelse både i min personlige vandel og ved offentlig å gi uttrykk for det. (Froskehistorien minner unektelig om Victor Hugos fortelling «Padden» og Per Sivles: «Hjelpelaus».)

25 Da vi kom til byen et godt stykke ut på ettermiddagen, ble jeg skuffet over en av kameratene. Tre av oss hadde om morgenen hentet lastebilen, og skulle så etter hjemkomsten bringe den tilbake til eieren, som bodde i Hillevåg. Han som skuffet meg satt ved siden av sjåforen den ene veien, mens jeg måtte nøye meg med en hard trebenk på lasteplanet. Om kvelden gjorde han kjent at han også da ønsket å sitte på det myke setet foran. I mitt stille sinn ble jeg harm, om jeg kanskje ikke ga uttrykk for det med ord. TANNVERK Søndag 2617: Jeg sitter i skumringen med et stort sjal over meg og hånden presset mot ansiktet. Lider nemlig tannverkens ulidelige kvaler. De har vart i ett strekk fra grytidlig i morges og fortsetter nok til de en gang måtte finne det for godt å slutte. Uvisst hva tid det må bli, hvis hensikten er å ha fornoyelsen av å forsure tilværelsen for et stakkars menneskebarn. Men nå skal utysket til pers! I morgen vil jeg ile av sted til tannlegen, til tross for at heller ikke det vil behage meg, selv om jeg slipper å måtte gå til skoleholderen, slik mor i barneårene, for å få løst problemet ved hjelp av en knipetang og uten bedøvelse. Morgendagen opprant, det vil si, nettopp på det tidspunktet sovnet jeg, og våknet ikke før i halv tolv tiden. Tannverken var fullstendig forduftet og dermed også motivet for å oppsøke tannlegen. Men Adam ble neimen ikke lenge i sitt paradis. Tannverken hadde slett ikke aktet å forsvinne for bestandig. Ondets kilde var stedse smertefull og forstyrret min nattero - hadde uten tvil til hensikt å bli en usvikelig omgangsfelle. Det skulle vi sannelig bli to om! Tirsdag formiddag satte jeg derfor kursen direkte til tannlege Asheim i Kirkegaten. Han kunne fortelle meg at det hersens ømme trollet i overkjeven hele livet ville volde

26 meg fortred. Resultatet ble derfor at han med sin sprøyte og tang gjorde kort prosess. Før verketannen forlot sitt tilholdssted hadde den øyensynlig av pur hevnlyst, alliert seg med en av de andre jekslene. Fem-seks uker senere begynte nemlig et nytt lurveleven, som Olav Asheim måtte befri meg for. Men allerede åtte dager etterpå gjentok historien seg, og den tredje verkejekselen var et ordentlig stabeis. Den måtte tas i tre vendinger, med like mange bedøvelsesdoseringer, fordi smertene hele tiden var så svære. Da torturen endelig var overstått, fikk jeg ta den uttrukne tannen i øyesyn. Ikke minst den fyldige ((betennelsesputen)) som hadde utviklet seg i rotspissen var imponerende. Tannlegen hevdet at den nok hadde voldt atskillig skade i hodet mitt under utviklingen. SKOLETUREN TIL OSLO OG BERGEN / Høsten 1926 skulle det arrangeres en større landbruksutstilling i Stavanger. Den skulle for en stor del holde til på St. Svithun skoles område. Dermed måtte lærere og elever få seg en ekstra ferieuke. Kunne denne anvendes på en fornuftig måte? Til å foreta en reise for eksempel? Personlig har jeg grunn til å anta at ideen ble klekket ut av rektor O.F. Olden. Enn om vi i fellesskap tar en rundreise med båt og jernbane? Drar med Amerikabåten til hovedstaden, blir der inne tre-fire dager, og følger derfra med jernbanen til Bergen, for til slutt å returnere med båt langs kysten... Femten av lærerstaben sa seg enige, og planene ble bearbeidet i fellesskap. Det ville i så fall visstnok bli første gang en så stor skole i Norge tok ut på en slik lang og omfattende reise med så mange elever: 350 fra middelskolen og 25 fra Handelsgymnaset, som den gang holdt til på St. Svithun. Stor glede vakte det hos mange av oss som hadde tatt avskjed med skolen, men likevel skulle få lov til å bli

27 med på turen. Om prisen var ubegripelig lav, nemlig 52 kroner for reise og en ukes opphold, var det slett ikke alle familier som syntes de hadde råd til å la sine tenåringer bli med. Av min klasse, 3 C, var det bare 8 som meldte seg, nemlig: Sigurd Tønnessen, Johannes Olsen (Espeland), Sigurd Grude, Johannes Boe, Arne Lindø, Martin Helle, Finn Paulsen og Gottfred. At det nok var et problem for noen å bruke så mange penger etter å ha gått ti år på skolen, skulle fremgå av det brevet som ble sendt til samtlige foreldre: Til foreldrene. Som det vil være Dem bekjent vil skolen prøve å få i stand en tur til Oslo til hosten. Den er beregnet på å koste kr. 50. For å lette bestridelsen av utgiftene vil skolesparekassen motta innskudd som kan disponeres til dette øiemed. I det hele bør barna opfordres til ved egen sparsomhet å skaffe midlene tilveie, hvis dette er mulig. Særlig verdifullt vilde det være om de elever som vil kunne få turen uten egen opsparing vilde spare sine kinematografbilletter og andre overflødige utgifter og forære det således opsparte beløp til ((Elevenes reisefond)) for å støtte mindre velstillede kamerater så turen kunde komme til å omfatte alle. For å få rede på om det blir mulig å få turen i stand ber jeg om å få utfyldt nedenstående skjema som leveres på skolen mandag 8de mars. O. F. Olden Det ble utarbeidet en INSTRUKS for Oslo-turen, så detaljert at den nok ville ha fylt ca. 5 boksider, dersom den skulle tas med her, noe som kunne være fristende, for å understreke hvor viktig det var å få arrangementet avviklet uten uhell. (Instruksen og andre papirer vedr. turen vil bli overlevert til Byarkivet). Den 23. september i 24-tiden marsjerte omlag 350 Svithun-elever og 25 handelsgymnasiaster til Skagenkaien, der ((Stavangerfjord)) ankom kl. 1,45. På bryggen var det frammott mange av elevenes pårørende og andre.

28 Selv husker jeg hvor forventningsfull og lykkelig jeg følte meg, da jeg entret den høye landgangen opp til kjempebåtens mottaksdekk og der ble anvist lugar. Et kvarter over 2 om natten seg skipet ut fra kaien. Ingen måtte forlate sine respektive lugarer, så vi fire som delte vår, måtte byttes om å kikke ut gjennom «koøyet» og vinke til folkemassen på kaien. Brevet jeg sendte hjem, lprd slik: Kjære alle sammen! Kan tro vi har det deilig ombord. Båten gikk først fra kaien kl , og vi blev straks anvist lugarer med 4 skjønne opredde køier. Men søvnen blev som ventelig kunde være, ikke sprek. Jeg sov sikkert ikke mer enn i høiden to timer hele natten. Kl. 7 blev vi vekket for å spise frokost. Den bestod av : Havregrøt med melk, smørbrød, kaffe, syltetøi og pålegg. Tjenere vartet oss op, og ved ca. 20 langborder satt vi benket som til fest. Båten var vidunderlig. Den har en betjening på 270 mann og går så stille at vi ikke merker det engang. Nydelige salonger overalt. Jeg sitter nu i en plysjstol som jeg aldri har kjent maken til. Her er 4 skrivebord og forresten så utrolig vakkert at jeg formelig er målløs. Dere vil aldri tro det hvor meget jeg enn forteller. Sjøen er nokså stille, men vi har jo ikke så meget med den å gjøre. Kl. 10 fm. anløp vi Kristiansand og kl. 13 spiste vi middag, der bestod av grisestek, poteter, sellerisuppe og sviskekake. Det er flott, kan dere tro. Nu er klokken snart 15, og vi skal drikke eftermiddagskaffe. Senere på dagen var der musikk ombord, både hornmusikk og orkester. I annenhver salong er et piano, så dere forstår at her er det fint å være. Klokken 22 ankom vi til Oslo, men sov den første natten ombord. Etter å ha spist frokost steg vi iland. All bagasjen ble kjørt til de skolene vi skal bo på, men vi marsjerte. Om natten sov vi på madrasser, 85 gutter i et rum (en gymnastikksal). Det kommer vel forresten

29 referater i Aftenbladet, så jeg trenger ikke fortelle så meget. Jo, en ting: Søndag var vi på Bygdø og spiste middag: Pølse og kål. Men nu skal dere høre: Om natten fikk alle 375 elever + lærere (med få undtagelser) maveknib, med det resultat at vi måtte løpe på «dass» hele natten. Jeg for min del har hittil vært der hele 7 ganger og ennu verker det stygt i maven. Men vi har fått masse medisiner, så det går vel over en gang. Mandag 2719 var vi på Tøyen museum og haver, hvorefter vi spiste middag på Dampkjøkkenet. Alt er forresten vel. Nu skal jeg på byen. Vi har det kjekt. Hilsen Gottfred Matforgiftningshistorien må jo sies å være et tragi-komisk intermesso, som alle turdeltagerne helst hadde ønsket de var blitt skånet for. Men siden forgiftningen ikke krevde noe menneskeliv, var det vel den muntre siden av historien som mest av alt ble registrert i miljøet. Det dreide seg jo om et kjempe- nattløperi med lærere, lærerinner og elever som deltagende sprintere og alle med selvsamme indre trang, som måtte skape en munter stemning helt til det grydde av dag. Jeg vil ikke berøve mine lesere fornøyelsen av å bli kjent med den beskrivelsen som hovedstadsavisen ((Tidens Tegn)) førte til torgs, under disse titlene, gjengitt «in extenso)): Bildene på neste side viser - overst: Eks-elevene fra klasse 111 C, som deltok på Osloturen, her samlet på St. Hanshaugen. Det midterste foto er tatt om bord i ((Stavangerjord)) og viser den samme aengen, som består av, fra v.: Arne Lindø, Johannes Bøe, Sigurd Tonnessen, Finn Paulsen, Johannes Olsen (Espeland), Sigurd Grude, Gottjired Borghammer og Martin Helle. Nederst ligger Amerikabåten ved Skagenkaien i Stavanger.

30

31 C-ibens agn, 28, september 1926 Over tre hundrede mennesker matforgiftet i Oslo snindag. 7 St. Svithun skole paa besek utsat for ct beklagelig uheld. - - Baerer pmlserne skylden? David Knudsen har spist av pelsene og uttaler sig om dem. St. Svithun skole i Stavanger som i disse dager er paa besøk i Oslo, har været utsat for et meget beklagelig uheld. Færden hadde til at begynde med været ytterst vellykket, og de 350 deltagere fra lærerkollegiet, handelsgymnasiet og middelskolen har været meget begeistret over den oplevelse turen blev under rektor Oldens og lærer Espelands elskværdige og kyndige ledelse. Men nat til igaar forandret pludselig situationen sig. Næsten samtlige deltagere, baade voksne og barn, er blit rammet av en tildels ondartet matforgiftning. Læger maatte tilkaldes, og det hele saa en tid noksaa kritisk ut. Elevene er indkvartert paa feltmankr i flere av de haiere skolers gymnastiksaler, og for mange av dem, som tildels for første gang er hjemmefra, blev det en nat som de neppe nogensinde senere glemmer. Lærerne og lærerindene som ogsaa var syke, fik selvfalgelig ikke savn paa øinene. Igaar maatte hele formiddagens program indstilles. Av pikerne var der flere som besvimte, og syv av dem laa tilsengs hele gaarsdagen, og er fremdeles noksaa medtat. Nogen fare for nogen av dem er der dog ikke. Lærerne fortæller os at man hurtig blev klar over at der forelaa matforgiftning, og de hævder at den maa

32 staa i forbindelse med en middag i Folkemuseets restaurant søndag, hvor der blandt andet blev servert pølser. Vi har henvendt os til restauratør Holger Andersen som kategorisk erklærer at det ikke kan være mulig. Det viser sig at ogsaa en række skuespillere som nu filmer paa Folkemuseet under filminstruktør Sindings ledelse, har spist av pølsene. Vi har henvendt os til skuespiller David Knudsen og spurt hvordan pølsene har bekommet ham. - Jeg følte mig tvertimot bedre efter at ha spist dem. Og jeg spiste slet ikke saa lite av dem, fortæller David Knudsen. - Hvordan kan De da forklare tilfældet? spør vi restauratør Andersen. - Jeg tror at det var svært længe siden barna hadde spist sist. Middagen bestod av pølser, poteter, kaal og semuliepudding. Der blev spist svært meget kaal. Til disse 352 mennesker gik der med 40 kilo kaal, 120 kilo poteter og 90 kilo pølser. - Var det mer end De hadde beregnet? -Nei, jeg hadde beregnet 100 kilo pølser, idet jeg gik ut fra at det var unge mennesker som spiste mer end sedvanlig. Men der blev spist uforholdsmæssig meget kaal. - Men skolens lærere hævder at mange som ikke hadde spist kaal, ogsaa er blit syke. - Ja, jeg kan bare si at varerne var fra de beste firmaer og hvis De ønsker det er hele ((Tidens Tegn»s redaktion velkommen her ut iaften for at smake paa de ti kilo som er til overs. - Tak, svarer vi, men i aften har vi desværre ikke tid. Arne Espeland sørget for at Aftenbladets lesere og dermed deltakernes pårørende, ble holdt underrettet om det som foregikk. Allerede fra Kristiansand sendte han det første telegrammet, det neste over Flekkerøy radio: ((Utenfor Grimstad. Musikk, lek, herlig vær. I eftermiddag kinematograf-forestilling fra Atlanterhavsturen. Kapteinen er storartet. Svithun-elevene.))

33 Av lokalhistoriske grunner tar jeg med Espelands avsluttende beretning: Minnerike oplevelser med varig utbytte Ut vil jeg, ut, å så langt, så langt, ulmer lengselen i ungdommens bryst, ut over de høie fjell, ut til et laug i det ukjente, til det som er hørt og lest om, og som fantasien har utstyrt med eventyrets glans. Det var dog ikke bare for å tilfredsstille denne trang rektor Olden planla sin store ferd; men også av den grunn at en sådan reis, utenom å utvide den åndelige horisont, opøver elevene til innbyrdes fordragelighet, hjelpsomhet, til å ta de forskjellige situasjoner som inntreffer, med ro og godt humør. I unge år er sjelen mottagelig som en var fotografiplate. Hvert skritt som blir tatt inn i det nye, byr på oplevelser som fester sig og sitter. Iakt-tagelses-evnen opfanger de minste hendelser. Det var for å nevne et eksempel, rent forbløffende hvorledes elevene efter to, tre dagers ophold i hovedstaden maktet å efterape dialekten, og knapt hadde de havnet i Bergen, før de gikk over til bergensisk tonefall. Turen langs Sørlandskysten artet sig som den rene oplevelse. I flokker på dekk stod ungdommen og stirret inn over knoppheimylderet som likesom seg utover og endte i øer, holmer og skjær. Og billeder kom, billeder gikk. Klynger av hvite hus stakk frem, talglysformede fyrtårn hist og her, det flate Listelandet, det med hensyn til urolig farvann beryktede Lindesnes, Kristiansand, festningen ved innløpet, ferdselen av fartøier som skar ut og inn gjennem skjærgården i de forskjellige retninger. Færder fyr i skymringen, glitteret av lys fra byene på begge sider Oslofjorden, inntil selve hovedstaden hilste velkommen med et strålehav av tendte lamper. Så fulgte dagene i Oslo, hvor Universitetsaulaen, Stortinget, Nasjonalgalleriet, Nasjonalteatret og det gamle Akershus åpnet sine porter for elevene. Der så de statuer av Tordenskjold, av Wergeland, Bjørnson, Ibsen, folkemuseet på Bygdøy og meget, me-

34 get mer, alt sammen verdifulle gullnøkler til bruk når de atter begynner skolens strev og sitter bøid over geografien, litteraturhistorien, og det for de fleste elever vanskelige historiske avsnitt som strekker sig fra 1814 ut til den nyeste tid. - De så skog og elv, og glimt av østlandets brede bygder. De nådde gjennem Hallingdal op på det øde høifjell og favnet en ny vestlandsnatur nedover Bergenstrakk.le. Og at det oplevde ikke bare var noe utenpåsmurt, ~nen virkelig tilegnet, viste sig best på hitturen fra Bergen hvor elevene innbyrdes diskuterte hvad de hadde sett, f.eks. om aulaens utsmykning var vakker eller ikke. Enkelte fant den usmakelig, uestetisk, - om malerier, om stilarter fra salene i Akershus, og avsnitt fra Nasjonalteatrets ((Kjsbmannen i Venedig,), idet de gjentok mange samtaler og kopierte skuespillerne. - Allikevel er dette underordnet mot den utvikling på karakteren en slik reise har, det å måtte ta hensyn til andre, finne sig i alt som forefaller og hjelpe både sig selv og andre. Fra det behagelige ophold i ((Stavangerfjord)), forlangte dagene i Oslo at hver fikk syte for sig selv med hensyn til stell av natteleie, rengjøring, servering av frokost 0.1. med ansvar, presishet og nøiaktighet. Og de små konflikter som i begynnelsen kunde spores elev og elev imellem, forsvant efter hvert, inntil den store flokk liksom smeltet sammen til en eneste stor familie, hvis ve og vel lå alle på hjerte. Også hvad forholdet lærer og elev angår, har et sådant samvær stor betydning. Læreren forvandles fra en streng kateterdommer til venn og kamerat, og han på sin side opdager egenskaper hos eleven han ikke før har lagt merke til, og finner ut at det ofte er de minst skolebegavede som eier størst praktisk evne og bærer det rikeste hjertelag. Her så man elever, hvorav flere på skolen kan være til meget bryderi, optre som rake gentlemen, alltid parat til en håndsrekning, som så til syke kamerater, styrte matutdelingen, hjalp de tog-kvalme på Bergensbanen og

35 b1.a. optrådte som kelnere på hotell Rosenkrants i Bergen, for at serveringen skulde kunne gå kvikt for hånd. Som kakelakker for de mellem bordene, tok av og satte på, det var en lyst å se. - Og så et eksempel fra sjøreisen hit. Der gikk en pike som en liten Guds engel hele kvelden og hjalp de syke, tullet dem inn i klær, støttet dem ned under dekk, bragte vann, nafta og kamferdråper, til hun selv måtte gi op for sjøsyken og seg sammen i en stol, dog ikke før enn Boknfjorden var passert og det verste over. - Men også det å sette pris på hjemmet blev lært i disse åtte dager. ((Hjem, hjem)), sang det i de unge sinn, og alle som en underskrev de nok i sitt inderste hvad en av guttene sa før landstigningen: «De' va' kjekt å komma hjemmanefra, men Stavanger e' nå best alligavel)). Hvad opførselen angår, tedde elevene sig i det store og hele mønstergyldig. Stavanger har all grunn til å være stolt av ungdommen den sendte ut. A. E. Naturligvis kunne heller ikke jeg dy meg, men hadde gleden av gjennom avisen å bringe deltagernes takk for den vellykkede turen, med disse ordene: Må jeg gjennom Deres blad, herr redaktør, få bringe min hjerteligste takk til rektor O.F. Olden og samtlige l~erere for den oppofrelse de har vist oss under Osloturen. Som et eksempel kan nevnes, at da det en natt knep om liggeplass på d/s «Gann», overlot et par av lærerne sine kayer til guttene, idet de selv la seg på halmen i lasterommet. Rektor overlot likeledes sin køy. Slikt kaller jeg oppofrelse! Med god grunn kunne derfor en av elevene i en bordtale på Frognerseteren framkomme med følgende spørsmål: ((Finnes det slik en rektor i hele landet?)) Man må i tilfelle lete svært lenge. Vi som er utgått fra skolen, har ennå større grunn til å takke fordi vi ufortjent fikk være med på turen. Det er vårt siste minne fra skoletiden,

36 men samtidig det største, og herr Olden vil bestandig stilles foran og leve i vår erindring som den pliktoppfyllende og gode mann han er. Hjertelig takk, både rektor og lærere! G. B. BRENNEVINSAVSTEMNINGEN 1926 En søndag morgen i august tok Randulf og jeg en sykkeltur til Boganes. Utpå ettermiddagen ønsket jeg å vende tilbake til byen for å delta i et folkemøte ved Klosterstatuen, der tre kjente personer sk~lle tale. Mange ville nok mene det var latterlig at en ung gutt en solrik dag ville gidde å dra inn til byen for å høre på noen taler. Men for meg føltes det nærmest som en kjær plikt. Møtet ble arrangert som opptakten til den forestående folkeavstemningen, og den betød uhyre mye for mange mennesker i hele landet, ikke minst i Asbjørn Klosters egen by. Den første avstemningen foregikk i Jeg var bare ti år den gangen, men alderen hindret meg ikke i å føle meg sterkt engasjert i kampen mot brennevinet. De voksne slo opp store plakater over alt, både for og mot brennevinshandelen. Selv fikk jeg fatt i en diger treplate og malte med store kulørte bokstaver: ((STEM FOR FORBUD, STEM JA». Plakaten spikret jeg opp på husveggen i Bøkkersmuget 9, og følte dermed at også jeg hadde gjort en nyttig innsats i kampen. At jeg hørte med til den delen av befolkningen som gikk av med seieren, gledet meg selvsagt usigelig. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at vi sto på den rette siden. Men i år har motstanderne sørget for å få en ny avstemning, med ønske om et nytt utfall. Selvsagt ville jeg også denne gangen være aktivt med, selv om jeg heller ikke nå var gammel nok til å ha stemmerett. Slaget skal stå den 18. oktober. Sammen med mange andre entusiaster, både unge og eldre, fikk jeg utdelt min «rode». Den omfattet en del av

37 Qpheimsgaten. Mer vandret jeg da fra hus til hus for å agitere til fordel for fortsatt forbud. Egentlig var jeg vel i yngste laget til å gi meg i kast med en diskusjon når motparten besto av eldre personer. Men jeg følte meg overbevist om at jeg hadde retten på min side. Mitt inntrykk var forresten at de fleste jeg møtte, var enig i det. I dagboken skriver jeg: «Jeg er med og kjemper for noe godt, så enten vi vinner eller taper,har jeg i det minste gjort hva jeg kunne. De som vil være med på A slippe brennevinet løs får ha det på sin egen samvittighet. Med miil vilje skjer det i hvert fall ikke.)) Søndag : Rodefolk og andre interesserte var innbudt til et åpent kretslosjemøte i Godtemplarnes Hus i Klubbgaten klokken I l om formiddagen. Det var taler, sang og musikk. Om eftermiddagen gikk omkring avholdsfolk i prosesjon under sine respektive faner. På torget ble det holdt flere taler. Bare på den ene dagen hørte jeg ikke mindre enn Om kvelden var det fest i Totalen, - der salen ble fylt til trengsel. Her var det også god underholdning og bevertning på kjøpet. Mandag opprant, kampens, arbeidets og spenningens dag, da spørsmålet gjelder: Skal brennevinet fortsatt holdes borte, eller skal det få herske blant oss? Jeg jobbet så å si hele dagen, var ute og kjørte gamle og skrøpelige mennesker til avstemningslokalene. Optimismen i byen var påtakelig stor. Neste morgen var jeg tidlig oppe. Med spenning drog jeg til sentrum for å oppsøke en av avisene, som slo opp i vinduene avstemningsresultatet fra hele landet. For meg var det snarest å gå til ((Stavangeren)) i Framgården, hjørnet av Laugmandsgaten og Hospitalsgaten. Der hadde de fått det endelige resultatet for hele landet, og det viste at forbudets motstandere hadde seiret. Jeg sto der en stund og stirret på tallene - skuffet og oppskaket. «Da jeg kom hjem, sprang jeg opp på mitt værelse og gråt)), skrev jeg i dagboken. ((Det var ikke mulig for meg å holde tårene tilbake. Jeg gråt fordi vi unge, som knapt har sett en brennevinsflaske, nå

38 skal bli fristet til å bli vant med den. For mitt eget vedkommende vil det ikke bety noe, rent praktisk, men for mange andre vil det bli til skade...d (En rent statistisk tilføyelse: I Rogaland ble det i alt avgitt stemmer for fortsatt forbud, og bare mot, m.a.0. en tydelig vestlandsk markering med hele overstemmer for fortsatt brennevinsforbud.) RADIO-SENDINGER I ANMARSJ Tidenes store mirakel: Trådløs utsendelse av tale og musikk -- var et faktum. Lenge hadde vi gjort oss fortrolig med at det kunne la seg gjøre å overføre telegrafsignaler - morse - gjennom eteren og ikke bare pr. metalltråd. På Ullandhaug hadde de reist noen kjempesvære master og en solid gråsteinsbygning, der de sendte og mottok telegrammer helt fra Amerika. Anlegget der oppe ble påbegynt i juli Det ble i den anledning opparbeidet flere kilometer veier og sprengt ut atskillige tusen kubikkmeter fjell og stopt store og solide fundamenter til de 400 fot harye stålmastene, som skulle tåle de sterkeste stormer fra havet i vest. Hver mast ble forøvrig forsterket med kraftige stålvaiere i alle retninger. Folk som går i Sørmarka vil den dag i dag mellom trær og kratt kunne betrakte restene av fundamentene og bardunfestene i terrenget. I mange år ble det over Stavanger Radio formidlet nyttig trådløs telegrafvirksomhet til og fra det fjerne utland.-.-. Men senere begynte de i England å sende tale, sang og musikk, som kunne oppfanges også hos oss, tvers over Nordsjøen! Noen ga seg til å sette sammen enkle mottakerapparater allerede i 1922 og kunne fryde seg over å lytte til konserter, sendt fra britiske stasjoner i London og Aberdeen. Radioamatørenes antall økte etter hvert, og 3. mars 1925 var det så mange at de kunne stifte Stavanger Radioklubb på et mote i

39 Bondeungdomslagets lokale. J.O. Berven var drivkraften og klubbens tekniske leder. I november 1923 ble det holdt en offentlig demonstrasjon i Bethania. Det store lokalet ble fylt til siste plass. Arrangørene hadde alliert seg med BBC, som hilste med ordene «Hello, Stavanger! Hello, Norway!)) For en opplevelse! Som en lei malurt i begeret var det jo at den bebudede Grieg-konserten ikke ble sendt. I et avisreferat het det b1.a.: «Hvor vidunderlig denne oppfinnelsen enn er, så kleber det selvfølgelig ennu mangler ved den, men så er det da lang avstand mellom avsenderstasjonen og mottagerapparatet.)) I 1925 arrangerte Radioklubben en ny demonstrasjon, som ble meget vellykket. Studioet var hos arkitekt Lars Storhaug i Tordenskjoldsgaten 71, med ledninger strukket til senderen. De som opptrådte her var b1.a. konsertmester Arne F. Grønlund, sangeren Bernt Elvebakken og frk. Riis. De førstnevnte med musikk og solosang, den siste med resitasjon. Alle som hadde anledning til å høre utsendelsen, syntes den var meget vellykket. En ny demonstrasjon fant sted fra St. Svithuns skole under Landbruksselskapets jubileumsutstilling i 1926 (som gjorde det mulig å arrangere den tidligere omtalte skoleturen til Oslo og Bergen). Til å begynne med var det jo bare et fåtall av byens befolkning som kunne oppleve de forskjellige «smakebitene)) av det den ufattelige nye oppfinnelsen gjorde mulig. Første gangen jeg selv fikk stifte bekjentskap med vidunderet og lytte til musikalske gjengivelser av kjente komposisjoner, sendt fra England, var gjennom en høyttaler-trakt som var plassert over butikkdøren til Birkemos sykkelforretning i Asylgaten, på hjørnet av Pedersbakken. Om kveldene var det mange som troppet opp for å lytte. Jo, det var virkelig orkestermusikk og sangsolister som ga konsert i London og som vi her kunne høre - mangfoldige mil vekke. Men «vellyd» kunne det neppe kalles. Senderen på Ullandhaug var en ubehage-

40 Henry Imslands kommentar til lytterforholdene i 1931 (Stavanger Aftenblad) Gradvis avvenning Hvis Ullandhaug nu mot forventning skulde forstumme, tilrås det radiolytterne å gjøre foranstaltninger, så overgangen ikke blir for plutselig. lig, konstant støykilde. Det gnistret og spraket i høyttaleren. Men for oss var det en bekreftelse på at underverket var et faktum. Selv var jeg helt fasinert - og øynet noe stort i nærmeste framtid. Også i Norge skulle det bli mulig å opprette sendere. PRIVAT SENDER I STAVANGER Høsten 1926 ble det tatt skritt til å opprette en privat radiostasjon i Stavanger. Navnet på selskapet skulle være ROGALAND KRINGKASTINGSELSKAP A/ S. En regnet med at Telegrafstyret ville anbefale at konsesjon ble innvilget.prisen pr. aksje skulle være femti kroner. Følgende av byens kjente personer sto som innbydere: Konsul Erik Berentsen (30 aksjer), Holgersen & Heggen (lo), boktrykker Jakob Dreyer (20), redaktør Lars

41 Oftedal jr. (lo), o.r.sakfmer Hugo Parr (20), Simon Hauge (2), konsul C. Middelthon (20), skoledirektør Johan Gjøstein (l), Radioforeningen (20), kaptein R. Tørresen (lo), fabrikkeier P. Pedersen (lo), grosserer Peder P. Næsheim (lo), biskop J.C. Petersen (2), Herm. Pedersen (lo), konditor Yngvar Romsøe (10). Samlet tegningssum ved innbyderne: Kr ,-. Samme dagen som tegningslistene ble utlagt var jeg selv på pletten og noterte meg for en aksje. Det hjalp bare ikke, for ved utlrapet av tegningsperioden hadde det - merkelig nok - ikke meldt seg tilstrekkelig mange interesserte, så noe selskap ble ikke etablert. Tre måneder i forveien var det imidlertid blitt leid, eller utlånt en sender, som ble installert på Platoii skole. Denne lå jo laglig til, midt i byen og høyt-ragende på fjellplatået over Ladegård kirkegård. Fra dette strategiske punktet skulle det prøvesendes et allsidig program på ((eterens bolge» en ukes tid. Lørdag 23. oktober - for meg og mange andre en spenningens og gledens dag - gikk jeg til anskaffelse av antennetråd til et radioapparat jeg hadde bestemt meg for å kjøpe. Brannmester Knudsen, som hadde sin bopel i huset vis a vis Norges Bank, hadde en ung sønn som kunne lage små krystallapparater, og han produserte også ett for meg. Prisen var under 30 kroner, inkludert hodetelefoner. Søndag 31 I10 skulle mitt apparat vise hva det dugde til. Stavanger Kringkaster (det nevnte private prøveprosjektet) skulle i dag sende en ((Sandnes-dag)). Like fra klokkeri 15 til 24 satt jeg «pal» ved apparatet og frydet meg over den gode underholdningen. «Jeg satt og not dansemusikk til inn i de små timer,)) skrev jeg i dagboken. Fra den dagen var jeg radioentusiast. Følte på en underlig måte at dette nye medium var noe som på en særskilt måte angikk meg, ikke bare i egenskap av passiv lytter, men som medvirkende der programmene skulle utformes.

42 3/11 fikk jeg en tre timers jobb med å dele ut gratis margarinprøver i husene, for et hollandsk firma, van den Bergh. Lønnen var femti ore pr. time, altså halvannen krone i alt. 18 / 1 1 var jeg i St. Svithuns skoles gymnastikksal og hørte et foredrag av fru Geirsvold fra Bergen om Dyrebeskyttelsen. Dessverre var forsamlingen latterlig liten, den besto av 4 mannlige tilhørere og 13 kvinnelige pluss formannen, vaktmesteren og en avisreferent, altså i alt kun 20 personer tilbrakte jeg kvelden hos Niels. En uke etter gikk vi to en tur sammen og hørte om ettermiddagen et foredrag om Spania, i Forelesningsforeningen. Deretter fulgte jeg ham hjem, hvor vi spiste aftens sammen. Dagen etter var jeg på en meget gild fest i Totalens ungdomslag.

43 JULEN 1926 Sant å si begynner jeg nu å vokse fra hele julen (Akk, ja, tiden går!!), men den må jo feires som vanlig, med juletre, pakker, risengrøt, god middag, frukt og gotterier. Juledag sov jeg helt til klokken 10,30. Sammen med Sigurd kjedet jeg meg hele ettermiddagen - til klokken 21, da vi gikk en tur nede i den stille, nesten folketomme by. Frost og glatt i gatene. Andre juledags ettermiddag hadde vi tre gjester, men da disse absolutt ville gå på et møte om kvelden, ble jeg nødsaget til å ta meg en tur - ensom - opp til Misjonsgården, hvorfra jeg tok bussen hjem, for å få meg en kjøretur. Da kom også et par av de før nevnte gjestene tilbake for å nyte noe av Guds velsignede julefrukt (som jeg dessverre kom til å forspise meg av) gikk jeg på juletrefesten i Totalen, sammen med to ((ledsagere)) (Erling og Sigurd). Nyttårsaften 1926: Vi mennesker er i ((vanens vold)). Gamle skikker og tradisjoner holder vi på som var de gullbarrer. For å ta ((dagens eksempel)): Det er storm og regn, et riktig «hundevær» om kvelden, men hva gjør vel det når det først er nyttårsaften. Jeg trosser alt, tar på meg frakken og går klokken 23 til byens sentrum for å «oppleve» årsskiftet. Fram og tilbake vandrer jeg i folkemengden, helt til Domkirkens urviser nærmer seg 12- tallet. I det øyeblikket begynner båtenes sirener å ule. Dermed er det nye året på plass, og jeg skynner meg hjem - fast besluttet på at slik nattevåking aldri skal gjenta seg. Nyttårsdag 1927 deltok jeg i Metodistkirkens juletrefest i Bethania, mens jeg dagen etter kjedet meg usigelig. I det ufyselige snøslapset gikk jeg alene en tur, om kvelden.

44 REGNINGSBUD Det synes ikke å være mange lyspunkter når det gjelder å få noe lønnet arbeid for dem som forlater skolen. Her nytter det ikke å velge og vrake, du må bare si ja til selv den usleste beskjeftigelse, hvor lite attraktivt den enn måtte være. Da jeg ble spurt om jeg ville påta meg å drive en slags inkassovirksomhet for firmaet, måtte jeg bare si ja. Det dreide seg hovedsakelig om ganske beskjedne utestående beløp, og provisjonen var fem prosent. Etter noen dagers virksomhet fant jeg grunn til å beundre de regningsbudene som kan orke å holde ut i årevis. Det må være en kummerlig tilværelse! Ellers er jeg fremdeles leilighetsbud i filialen, og er det riktig travelt, får jeg også være med og ekspedere kunder. Det kan være en og annen lørdag eller like oppunder jul. Før nyttår var jeg også medhjelper under vareopptellingen. Igrunnen trives jeg ganske bra med å stå bak disken, selv om det gjerne kunne ha vært i en annen bransje. En gyllen regel jeg i egenskap av regningsbud må legge meg på sinnet, er at jeg bestandig må telle nøyaktig de pengene jeg mottar. I motsatt fall kan jeg få ubehagelige overraskelser. Som forleden dag, da jeg i en forretning fikk ti kroner for lite, uten at jeg sanset det - før etterpå. Til alt hell hadde de et moderne kassaapparat, som registrerte alle inn- og utbetalingene, slik at de kunne konstatere at jeg snakket sant og ikke bare kom med en løs og uriktig påstand. Dagen etter fikk jeg av vanvare en øre for mye, skulle hatt Kr. 84,20, men oppdaget senere at jeg hadde fått Kr. 84,21. Straks ilte jeg tilbake til rette vedkommende med enøringen, slik at den ikke fikk lov til å tynge samvittigheten min. Det finnes sannelig plager nok likevel! Her vil jeg ta med et par sannferdige «løpergutt»- historier, som de det gjelder selv har fortalt meg: Den ene gutten hadde vært med en pakke til en av de rikeste mennene i byen. Regningen som fulgte pakken lød på Kr. 4,95. Dette var jo ikke noe merkelig, men det utro-

45 lige var at da budet ikke kunne gi igjen fem øre på en femkroning, for de huset over og lette høyt og lavt etter det nøyaktige beløpet, slik at de slapp å forlise de fem ørene det dreide seg om! Hvor skammelig er det ikke å tenke på at det her dreide seg om en meget velstående kakse, som holder svære fester og gjerne skjenker femti tusen kroner, eller mer, til et glassmaleri i gravkapellet, for på den måten å gjøre seg udødelig, eller muligens for å sikre seg en ekstra gullforgylt suite i evigheten. Mos en fattig mann ville det neppe blitt spurt om noen femøring! En annen ærendsgutt, som forresten var ualminnelig kjekk, fortalte meg at han rett som det var kunne naske til seg småting fra skuffer og hyller i forretningen. En dag han var oppe på kontoret for å veksle en femtikroneseddel, fikk han fem kroner for mye av kasserersken. Disse stakk han i sin egen lomme - det kunne ikke falle ham inn å si fra om slikt. Jeg formante ham så godt jeg kunne og lot ham vite at han i det lange løp aldri ville tjene på å være uærlig. En ren samvittighet er ellers bedre enn all rikdom på jorden. 2311: Har i disse dager fått låne en grammofon og noen populære plater, som «Keiservalen», «I en klosterhave)), utdrag av «La Traviata)), ((Perlefiskerne)) 0.1. Et herlig tidsfordriv! Prøvedriften med radiosenderen på Platou skole varte dessverre ikke mange dagene. Men helt sikkert vil denne fantastiske oppfinnelsen ha framtiden for seg, og permanente sendinger må bli satt i gang så snart som råd er. Befolkningen vil ikke slå seg til tåls før så skjer. Av filmer som jeg i den siste tid har sett, kan nevnes: «Slavinden» (eller «Israels måne))), som handler om Egyptens faraoer samt overgangen gjennom det døde hav. Ennu mer storslagen var «Volgas sønn)) (med forsterket orkester og solosanger). Den handler om den russiske revolusjonen, da arbeidermassene erobret makten fra de adelige.

46 ((Brudeferden i Hardanger)) var en bra norsk film, bygget på fortellingen ((Marit Skjølte)). Det aller største kunstverket jeg noensinne har sett, var dog «Den store parade)), som skildret verdenskrigen på en klar og realistisk måte. Det var så fryktelig å se dette menneskeslakteriet, at jeg vil onske det må lære folk til å hate all krig, da den slags er aldeles umenneskelig og uverdig. En stor film var også ((Samfundets ulykkelige» etter Victor Hugo's roman. 113: Flytter i dag opp på min hybel på loftet, etter ((vinterdvalen)) nedenunder. Kjopte et nydelig (lite brukt) skrivebord med utskjæringer for Kr. N-. Det ble forlangt Kr. 60,-, så jeg synes jeg har gjort en ganske bra handel,. Nå gjelder det at bordet blir benyttet flittig, så det ikke bare må stå til pynt. Lykke til! har hittil vært veldig stor. Opptil to tusen personer har vært arbeidsledige hele vinteren, og er det stort sett fremdeles. Hvorledes slike familier kan eksistere, forstår ikke jeg. I forgårs traff jeg således en kjenning som har kone og to barn å forsørge, men som var uten arbeid og penger. Når ett måltid var fortært, måtte han tenke på å få skrapt sammen noe til neste. I oyeblikket var han i ferd med å «kapre» til seg en mark smør til å ha på brødskivene, og det lykkedes idet jeg - som i forhold til ham var den rene millionæren - kunne avse en liten skjerv til dette edle formålet. EN G0YAL FOTTUR Søndag 1014 syklet Sigurd og jeg en fin formiddagstur. Men ettermiddagen ble likevel gildere, for da kom Niels ned til meg, og vi tok en fornøyelig fottur sammen. Vi

47 gikk utover Madlaveien, til Krossen, og svingte derfra opp mot Ullandhaug, med Borgen som endemål. Hele tiden diskuterte vi forskjellige interessante emner. I en liten furulund tilbrakte vi en uforglemmelig stund, betraktet og lovpriste naturen, som den inspirerende kilde til all poesi. Vi filosoferte, levde oss hen fra nåtiden til framtiden, fantaserte om noe vi ventet ville skje en gang i tidens fylde. Vi nøt solnedgangen, den var vidunderlig vakker! Men som det røde skjæret ble mindre og mindre, satte vi kursen videre oppover til Borgen, der vi i den vesle historiske salen fortærte hver vår 20-øres kråtekake. I samme rommet, sparsomt opplyst av en parafinlampe, satt ellers i ((høvdingesetet)) et enslig ungt forelsket par, og for ikke å ødelegge idyllen, forlot vi snart stedet og drog nedover mot'byen, via Hillevåg. Det tok etterhånden til å skumre ganske merkbart, og trøtte og slitne felte vi oss. Vi måtte derfor finne på ett

48 eller annet å le av. Som ledd i disse bestrebelsene brettet vi ned hattebremmene, så vi lignet på troskyldige bondegutter, fordreide stemmene og gestikulerte med armene - alt i den hensikt å vekke oppsikt. Senere bandt vi lommetørklær i trekant foran ansiktene for å illudere skumle ransmenn, med tanke på å skremme vettet av de arme fotgjengerne vi passerte. Vi lo - slik som vi lo! Men snart måtte vi finne på noe nytt, og våre «fikse» hjerner klekket ut en brukbar ting: For hvert elskende par vi passerte, løftet vi på hattene, og herrene, som måtte tro at vi kjente damene, var nødt til å hilse igjen. Det var ubeskrivelig morsomt, syntes vi, og det oppveide både gnagsår og trøtthet. Da jeg klokken 22 kom hjem, skrøt jeg av turen som en av mine gildeste. EN MISLYKKET PÅSKETUR Så ble det påske igjen, og Niels var elskverdig nok til for andre gangen å be meg med på tur til «eventyrøya» Fogn. Igrunnen hadde jeg slett ingen lyst, men sa for skams skyld ikke nei, takk. Vintersdag å oppholde meg i flere dager på et landsens issolat, tiltalte meg denne gangen ikke. Dagboken fikk være med som reisefølge, og her kommer notatene som ble festet på papiret: - - Vi kommer skjærtorsdag morgen ombord i god tid før båten skal gå. Ved landgangen treffer vi imidlertid den mannen som har lovt oss husrom, og til vår store forbauselse og skuffelse forteller han at vi ikke kan ta inn hos han, da han skal bli i byen hele påskehelgen. Men la fare hen, la gå, nå er vi på reisefot og fram til målet skal vil. Det blåser på sjøen en bitende kald vind, og de forsøkene solen gjør på å trenge igjennom de tunge svarte regnskyene mislykkes i ett vekk. I det hele tatt ikke noe «ønskevær» for en «turist», og det skal så visst ikke gjøre min fra før så minimale reiselyst større. Halvannen time senere er vi framme og slentrer

49 bortover veien med bagasjen vår. Hvor skulle vi havne? Vi hadde jo i fjor bodd hos en barnerik familie på øya, og tok sjansen på at de ikke ville nekte oss husrom denne gangen heller. Det gjorde de ikke, men det var tydelig å merke at så overvettes velkomne var vi ikke. Som rimelig kan være - de hadde jo ståk nok fra før! Så ble det da vår jobb å underholde de blyge landsungene, en profesjon som selv for en barnevenn i lengden kan virke ensformig og gørr. Oppholdet vil iallfall ikke bli noen kvile for kropp og nerver. Kanskje er det ikke i første rekke kvile jeg trenger, men jeg er da vant til å føre et regelmessig liv med måltider på noenlunne bestemte tider, bortsett fra frokosten som kan variere etter som jeg står tidlig eller sent opp. Her på øya er det bare å la være å spise - føler vi imidlertid nå og da at vi må ha mat, ja, se, da blir hver eneste biten gransket av en hærskare av barneøyne. Og så sengen da! Ganske bra i og for seg, men kjære folk, å ligge to i den, og med grov halm som «madrass», nei, det er mindre morsomt. Ryggene våre har vi klint tett inn til hverandre, så skal en av oss snu seg, må faktisk talt den andre parten vekkes, forat «omvendelsen» skal foregå ved felles anstrengelse. Og så tenk: Hjemme står den deilige, rommelige sengen min ganske tom! Nå vel, det heter gjerne at en reiser vekk fra byen for nettopp å kunne leve et landsens liv og ikke for å fnre en komfortabel «greve-tilværelse)). Men jeg spør: Hvorfor i all verden skal en forlate sin egen «lune arne» og plassere seg på et sted der en er nødt til å ha det verre, og attpåtil betale for det? Langfredagen kom (og det varte lenge før den gikk!). Etter en «mat-innsluking)) foretatt i en isende kald stue der det etter sigende ikke hadde befunnet seg brensel i ovnen på flere år, tok vi på oss frakkene våre og ruslet av sted til Sørvåg der vi i all stillhet tok oss et lite uskyldig slag kort sammen med to av sønnene til den koselige og svært «typiske» landhandleren der i vågen.

50 På landsbygden holder folk gjerne på det «gamle» - ikke minst hva religionen anbelanger. En kan ofte bli slått av den troverdighet og ærefrykt de viser ved omtalen av den Allmektige og alt hans vesen, som det visst heter. De tåler ikke noe som strir imot den såkalte ((barnelærdommen)). En ny sekt - fy for all vederstyggelighet! Bare det vi har lært er det ene riktige, resonnerer de. Landhandleren banlyste en såkalt «nyfrelst» lærerinne i s~..- net. Hun hadde forlangt at barna skulle komme på skolen en hellig påskeaften, og det hørte ikke hjemme noe steds. «Ho skulle ha vore tesnakte, skulle ho, den Jesuitten. Han Johannes vår får ikkje lov å gå på skulen den dagen, he, nei, det skulle berre mangla! - Men «frelste» er ho ligavel og låge på kne har ho i det nya Zaronsbedehuset! Avsatte skulle ho vore -» Slik la han i vei alt mens han hinket rundt på golvet, slo knyttneven ut i været og på ingen måte lot seg overtale. Senere på dagen tok vi alle i hop en tur til nordre siden av øya. Hele tiden drev guttene sånn gjøn med de «nyfrelste» - som det ellers var svært mange av der omkring - at jeg inni meg måtte be Gud forlate dem, da de neppe visste hva de gjorde. Hvor jeg kan komme i stillhet skriver jeg i dagboken om turen. På dette tidspunktet sitter jeg ved stranden og hører på susingen fra bølgene og den utrettelige ulingen av stormen. Nå og da noen sparsomme solstråler, men snart har vi en kraftig haggelbyge. Nå ropes det fra vinduet og jeg må dessverre forlate dette fredelige stedet, for oppe i huset å innta en slags «dinner», hvis eneste oppgave det er å sørge for opprettholdelsen av livet. Middagen besto ganske enkelt av «gaffelbiter» med brød, og da dette var fortært under det vanlige oppsyn, måtte vi ut i robåten sammen med alle barna for en stund å duve på ((bøljan den blå». Da jeg den natten la meg, var jeg fast besluttet på å reise hjem straks - rett og slett fordi jeg ikke holdt ut lenger. Hva søren skal jeg på landet, jeg som ikke holder

51 ut et par dager i ett trekk. Norge er vakkert, det er så, men en trenger vel ikke bruke mer enn en dag til å beundre et landskap. På streken seks lørdag morgen våknet jeg og jumpet resolutt ut av sengen. Båten skulle først gå klokken sju, så jeg for så vidt hadde god tid. Men jeg ville ikke ta noen risk og komme for sent. Det hadde lagt seg sn0 om natten og markene var ganske kvite. Solen var oppe, men skjult av åsryggene som sto der stengende... Kaldt i luften, som var det midtvinters. Tenk å bo på landet nå, ha, ha! Jeg humpet ned til stranden for å ta en slags primitiv morgenvask, men hadde det vært en filmfotograf i nærheten, ville han hatt høve til å ta opp noen kostelige scener. Jeg gled nemlig flere ganger på det glatte føret og falt i sølen og snøen - til enorm ergrelse. Og ved selve stranden satte jeg meg pladask i sjøen med akterspeilet,

52 så dette holdt seg sørgelig bløtt til jeg kom hjem i Bøkkersmuget og fikk bytte klær. Folkene på gården var selvsagt forundret over min hastige avskjed. Jeg måtte skylde på at jeg hadde et arbeid som plent måtte gjøres i byen. Konen syntes det var mer enn fortrydelig at jeg ikke fikk kaffe før jeg gikk, men det var for sent nå, da båten allerede blåste ute i fjorden. - Står nå ombord på den vesle «Forra I». Det er bare to passasjerer, men det kommer vel flere ved de andre stoppestedene. Sjøen «går kvit)), så det er ganske sterk «rulling», noe som jeg kjenner er mindre heldig for de stakkars innvollene mine. Men solen skinner og tanken på at hvert ensformig stempelslag i maskinen gjar avstanden til min kjære by kortere og kortere, gir meg mot til å holde ut hva det skal være. Turen vil ta tre timer. Senere fikk jeg høre av kameraten min - som jeg jo på sett og vis lot i stikken - at de på gården endelig ville ha rede på hva slags arbeid jeg hadde, som ikke kunne oppsettes til påskehelgen var over. «Jo, han er journalist i et blad,» hadde Niels svart, «og nå måtte han inn til byen for å skrive en artikkel om påsken.)) «Ja, var det ikkje det me såg at han satt ner'me' stra'en og skreiv te' adle tier!)) 2914: Da jeg i dag våknet og kikket ut av vinduet, så jeg, utrolig nok at det var full vinter, med flere tommer tykk snø på berget. Den var falt i løpet av natten og forvoldte så betydelig skade på ledningsnettet, at det vil ta måneder å reparere dem. Den tunge snøen ble liggende der den falt, og da ledningene ble tykke som bambusrør, ga til og med svære jernstolper etter og knakk som var de fyrstikker. En tredjedel av byens telefonabonnenter ble således uten forbindelse. Dagen etter, den siste i april, var det fortsatt snøslaps i gatene, og i morgen er det sannelig Første mai! Men i løpet av natten var de siste restene av snøen forduftet, så arbeidernes frihetsdag opprant med solskinn og fint vær.

53 415: For tiden er det i Turnhallen en interessant utstilling fra Deutsches Hygiene-Museum i Dresden. Den er meget omfattende. En imponerende mathaug med tilhørende plansjer viste hvor mye hvert menneske bruker av faste og flytende næringsmidler. Den årlige mengden pr. individ er tre tonn, derav 700 liter vann. 8 / 5: Kjørte i dag ut til Maldelien sammen med tre musikanter, som ga en ((privatkonsert)), med Asche Moe og meg som publikum. I samtalen kom vi b1.a. inn på de nye glassmaleriene i Munkekirken (eller Bispekapellet, som de nå sier). Moe hevdet at disse vinduene er så mørke at de gjør det lille kirkehuset trist og dunkelt som en kullkjeller. Han får sagt det! NASJONALDAGEN 1927 Vzret var just ikke det aller beste, med et sammenhengende skydekke. Meningen var at jeg skulle ha stått opp kl. 6 om morgenen, men neimen om det ble før en time senere. Etter å ha bivånet kapproingen på Vågen, gikk jeg sammen med Sigurd til Jernbaneveien der vi sto mens barnetoget passerte. Senere kom jeg vekk fra mitt følge og måtte resten av dagen flakke ensom omkring og se på ungdommens ødselhet - de skal jo benytte seg av friheten! Russetoget var oppfriskende, talene likeså (om de av og til var noe grovkornede). Borgertoget var forholdsvis stort, mens talen av borgermesteren i Kongsgård helst var i korteste laget. Så kom kvelden da vi skulle ha spleiselag med jenter, hjemme hos Nielsens, som på det tidspunktet bodde øverst oppe i Furrasgaten, med inngang fra Asbjørnsensgate. Vi moret oss på beste måte med brus og kaker med mere til klokken ble over to om natten. Men da veien tilbake var lang, kom ingen av oss i seng før den hadde passert tre.

54 GRAMMOFONEN : Jeg kjenner en familie som eier en grammofon. Guttene som var med på spleiselaget 17. mai ville absolutt at jeg skulle be om å få låne den, men det har hendt en gang tidligere og jeg lovte meg da selv at det ikke skulle skje oftere. Derfor sa jeg hardnakket nei. Men hva skjedde? Jo, Sigurd og Niels tillot seg den ubeskrivelige frekkhet, at de bak min rygg og mot min vilje gikk til grammofonens eierinne og ba FRA MEG om å få låne ((lirekassen)). Det fikk naturligvis slynglene. Men for det fsrste spilte de visst ikke på den og for det andre skaffet afkren meg (uskyldigheten) så mye bryderi senere, at jeg skal betakke meg for en gjentagelse. Noen damer skulle nemlig få låne platene på en landtur i dag, men da verken disse eller grammofonen ennå var tilbakelevert, måtte jeg traske like til Vålandshaugen for å hente sakene. Ikke nok med det, men båten skulle gå fra Fiskepiren kl. 7,15, og da jeg ikke forlot Våland før vel 7, ble det et kapplsp ined minuttene i silende regn. Våt som en svamp og helt utmattet - etter å ha sprunget fortere enn en kinesisk riksja-kuli - nådde jeg kaien der båten med damene ombord, skulle ligge. Nå lå den der ikke, idet den var på seg utover. Jeg viftet med armene, og sannelig bakket den inntil igjen for å ta meg ombord. Men det var jo slett ikke jeg som skulle med båten - bare en pakke grammofonplater. Jeg holdt på å bli steinet ihjel av de mange passasjerene om bord. Heldigvis var det bare øyensteiner de kastet, så jeg berget da livet. Men hvis ublide tanker kunne drepe, er det sannsynlig at de to kameratene mine hadde ligget stive i samme stund. Jeg fant i hvert fall bevis på at den uskyldige ofte må for den skyldige lide.

55 NYTT BARNEBLAD? Håpet - hvis vi ikke hadde hatt det! Håpet - vi kan klynge oss til og som kan gi oss mot og kraft til å arbeide, selv med noe som kan synes umulig. Men så kan det nok hende at det forsvinner - for atter å komme tilbake i en ny habitt. Mitt håp om å få utgitt ((Stjerneguttene)) er nå definitiv slokket, men en ny id6 dukket straks opp: Å utgi et barneblad! Hjernen min har i den senere tiden arbeidet atskillig med ymse ting i samband med dette, men foreløpig er det bare navnet som er bestemt. Bladet skal hete «Vår unge nasjon)) (Barnas og ungdommens blad). Det er Wergelands dikt «Vi ere en nation, vi med)), som har satt meg på ideen. Nå vil tiden vise hva det blir til, men håpet har jeg iallfall! Den første jeg røpet planen for var min ((konsulent)) Asche Moe. Han pleier å ha for vane å gjøre innvendinger, men til alt hell, hadde han denne gangen ikke så mye å bemerke, og det virket oppmuntrende på meg. Det eneste han rådet meg til var å få boktrykkeren til å være med på å ta sin del av et eventuelt tap. GUDSTJENESTE PÅ RENNESQY En sondag hadde jeg avtalt med Sigurd at vi skulle reise til et stevne på Vikevåg. Været var ikke bra, og jeg hadde derfor best lyst til å sove videre og la stevnet gå sin gang uten min deltagelse. Men hensynet til avtalen med kameraten gjorde at jeg likevel sto opp og gikk for å «hente» ham, da det ikke lot til at han kom nedom meg, som planen var. Det kunne jeg ha spart meg for, da heller ikke han hadde noen lyst til å forlate sengen. Men var jeg først kommet så langt, dro jeg likevel av sted til stevnet med båten ((Jørpeland 11)). På Rennesøy fikk jeg overvære en gudstjeneste i kirken - og gir denne skildringen i dagboken:

56 Det gamle gudshuset hadde en vakker beliggenhet på en haug med utsyn over fjorden. Det var ikke så ganske lite, men ytterst enkelt utstyrt. Da jeg kom inn gjennom døren, var det stappfullt av mennesker (kvinnene på den ene siden av midtgangen og mennene på den andre, som skikken var) så jeg og flere andre måtte stå. Klokkeren tok til orde: - Salme tre vers. Organisten fikk låt i instrumentet sitt oppe på le a- men, og snart steg salmen i bedagelig tempo opp i~iot takkvelvet. Så ble det messet, bedt og atter sunget i det uendelige. Jeg, som ikke var vant med den slags statskirkeritualer, sto bare og undret meg over hvor gammeldagse og seremonielle menneskene kan være når det gjelder gudsdyrkingen. Jeg stirret ut over det tallrike publikum, sbm besto av gamle koner med hodetørklær, menn med kvitt hår og skjegg, barn og ungdommer. De satt og lyttet til alt dette underlige som foregikk omkring dem. Da presten omsider kom opp på den harye prekestolen, var det som om folket slukte alt det han sa, de lot til å tro fast på ordene hans, enten han nå snakket om Satan og Helvete eller om dåpens nødvendighet og kraft. Nå får jo hver og en tro det de vil for meg, men jeg føler meg lykkelig fordi jeg har et noe friere syn på Gud, et syn som han selv har gitt meg og som ikke så lett kan beskrives, men må føles. Guddommen er neppe en person som ynder å la seg tilbe på bestemte tider, men han er en allesteds nærværende ånd som en kan snakke med og takke når en farler trang til det - natt eller dag, i glede eller i sorg. Men la bare prester og predikanter fortsette å preike som de gjør, tigge Gud om alt - om å velsigne kongehuset og politikerne, om å «frelse» mange, om ditt og datt - han gjør likevel som han vil. La dem bare preike - det skader kan hende ikke. Og de har utvilsomt en god mening med det. Gudstjenesten var til ende. Menigheten strømmet ut - jeg også, fortrykt og nedstemt - slett ikke oppmuntret.

57 Det regnet. Jeg hadde ikke regntøy og ble derfor temmelig våt på veien over mark og stein til bedehuset, der hovedkvarteret for stevnet var. Så ble det da å kjede seg der inne, alt mens regnet fortsatte å hølje ned. Senere på ettermiddagen var det atter møte i kirken, denne gang uten messing, og jeg gikk dit for å ha noe å drive tiden med. Den ene taleren avløste den andre, etterfulgt av nye salmer i ett kjør. Det regnet fortsatt da jeg om kvelden forlot Rennesøy. Selve livet kan iblant virke som et vedvarende regnvær! Søndag 1916 var jeg invitert med på en veldig kjekk motorbåttur, som startet i Baneviken. Været så da meget lovende ut, med delvis solskinn. Vi var fem unge par. Båten var nylig oppusset, og ferden gikk til Kjeksvåg på Idsø, der vi tilbrakte flere timer. På primus kokte vi en svær kaffekjel og inntok vårt første måltid til festlig musikk fra en grammofon. Straks etter tok vi en deilig tur i skogen, til et skjønt vann. Det hele var ubeskrivelig herlig. Senere vendte vi tilbake for å innta vårt andre måltid. Men ikke lenge etter satte det inn med regn og torden, så vi måtte søke ly i kahytten på båten. Den rommet akkurat ti personer. Her satt vi da og koste oss på beste måte, mens regnet fosset ned utenfor. Vi opptrådte vekselvis med sang og skrøner, lo og moret oss alt vi kunne. Da været ble noe bedre, spaserte vi opp til en bondegård for å kjøpe melk. På den første vi kom til fikk vi en snau liter skummet for femti øre, mens vi på en annen gård fikk tre liter gratis! Vårt tredje måltid ble inntatt i kahytten, hvoretter vi klokken 2 1 satte motoren i gang, for en time senere å lande i Stavanger. Tre uker etterpå fikk jeg være med samme «gjengen» på en ny motorbåttur, denne gang til Tjeltevåg, et stykke lenger enn Tau, der vi ble værende til langt ut på ettermiddagen. For første gang det året tok jeg et sjøbad i det meget varme vannet.

58 Motorbåt-tur til Zds0 i 1927: Øverst: Båten ved berget. Deltagerne inntar et måltid i friluft, til lzjlig grammofonmusikk. Nederst: Randi, Gottfred, Kristine, Arne, Astrid, Johanne, Reinert. Foran: Solveig og Jens. (4 av personene var søsken.) I stedet for å dra rett hjem til byen, satte vi kursen over til Sandvik på Fogn. To av deltakerne skulle gå etter melk, men det varte lenge f0r de kom tilbake. Kveldsmaten spiste vi ombord i kahytten, før vi satte motoren i gang og lot propellen drive oss tilbake til Baneviksbryggen. Klokken var da nærmere 24.

59 JONSOKKVELD PÅ ROALDS0Y «Totalen>) hadde bestemt å ha tur med dampskipet «Ragnar» til Midtholmen. Siden det regnet så grassat var jeg lite lysten på noen landtur, men like før båten gikk, jumpet jeg likevel ombord. Da det på holmen ikke fantes noe husrom for så mange mennesker, ble båten i stedet dirigert til Roaldsøy, der vi fikk ta i bruk et sjøhus. Her ble det spist og danset til langt over midnatt. «Trekkspillets toner og de dansende par fikk ledet mitt sterkt romantiske sinn langt inn i drømmeverdenen,)) noterte jeg i dagboken. Før «Ragnar» kl. 1,30 hentet oss, ble det, som farvel til øens befolkning (men selvsagt også til underholdning for de tilreisende byfolk) avfyrt fire raketter (a to kroner). Bål så vi imidlertid ikke noe til, men regn, regn og atter regn. BOKHOLDERIKURS OG NYTT BOKPROSJEKT For å ha noe nyttig å drive tiden med, har jeg nå gått i gang med brevskoleundervisning i dobbelt bokholderi. Kanskje kan det bli til hjelp hvis jeg skulle søke på en nærmest uoppnåelig stilling som volontør ved ett eller annet kontor. Ellers har jeg nå besluttet å arbeide intens med en ny bok, som skal handle om en ung gutts livsbane og hans tanker og meninger. «Livets drama)), eller noe lignende skal tittelen være. Så litt beskjeftigelse får jeg jo i tiden som kommer, men lønnsomt blir det neppe. Da første utkastet til boken var ferdig, ba jeg Asche Moe om å lese igjennom det og gi meningen sin til kjenne. Og det skal jeg hilse og si han gjorde til gagns. Den kritikken jeg fikk hos ham skal jeg sannelig ikke spandere blekk på. Moe er forresten en original type av første sortering.

60 Fikk han meg ikke samme dagen med bort i en jentespeiderleir i nærheten av eiendommen hans, nzrmere bestemt på Madlamoen. Og han nøydde seg ikke med bare å se, nei, han skulle prate med alle han møtte. Da han bante seg vei mellom en svær jenteansamling, stakk jeg av i all stillhet. Jeg syntes det virket pinlig. Etter brennevinsavstemningen kom vi en dag til å streife denne i samtalen. Moe ble plutselig grepet av raseri. Han sparket i golvet og brølte som en ilter løve: «Våger noen å trø meg på tærne, så sender jeg dem pokker i vold)). Han slengte en bok han hadde i neven bortover bordet. «Landet skal styres av unger og kjerringer - -D. Mannen reiste seg. Jeg satt der som et lite forkrøblet spørsmålstegn og ventet likesom hvert øyeblikk å få en lusing over ørene. «Nei - nei - hvordan kan det gå på den måten, det er snart umulig å leve - Du skal! Du skal ikke!)) Han trampet på ny i golvet. Jeg søkte å innskyte: «Men hvordan tror De et land ville ta seg ut uten lover?)) «Jo du, det landet ville være herlig å leve i.» Det banket plutselig på døren og han gikk, kokende av opphisselse, for å åpne. Det var en fyr som ba om å få låne båten. Jeg hørte at de gikk sammen nedover til stranden. En stund senere kom Moe tilbake igjen - han smilte forsynemeg: «Det er sannelig synd å bli så hissig, en stygg uvane er det, som må motarbeides.)) Han skiftet emne: «Det var en mann som ville låne robåten, men en gang tidligere han lånte den, hadde han griset den til med rekeavfall, så vi trengte en hel time til å få den ren etterpå. Nå var jeg i slik harnisk at jeg fikk fortelle ham hvor David kjøpte ølet, så jeg garanterer at den slags ikke skal gjenta seg.»

61 TOTAL SOLFBRM0RKELSE 29. juni 1927 skulle det hende noe usedvanlig viktig, nemlig en total solformørkelse, som skulle være synlig på våre kanter av verden, og som ikke vil inntreffe på ny i vår levetid. I den anledning var det kommet mange utenlandske astronomer til Norge for å gjøre observasjoner i de 30 sekundene, mens måneskiven helt dekket solen. Mange nordmenn sov nesten ikke den natten, for attraksjonen skulle være synlig klokken 5,30 og de mest ivrige ville søke opp til høye utsiktssteder. Selv ble jeg vekket noe senere. Det var riktignok morkt som en vinternatt. Men himmelen var fullstendig dekket av skyer, så bare av den grunn ville solen være usynlig. Om formørkelsen ikke helt kan betegnes som en total fiasko, var det hele dog en skuffelse for oss alle, som med forventning hadde imøtesett den sjeldne begivenheten. MUNTRE MINNER FRA ((FORRETNINGSLIVET)) De to forrige års (juleuker)) har jeg vært i ivrig virksomhet i firmaet Halvorsen. I år har de ikke spurt etter meg - selv ikke midt i travelheten julekvelden. Og mens de andre fikk det vanlige julegratialet, fikk jeg ingenting i år. Hvor jeg er innerlig harm! Så snart julen er over, går jeg rett til sjefen og forklarer det hele. Blir det ingen endring, forlater jeg firmaet straks. Nir jeg i nærmere fem år har trasket ærender, vært å ta til, kan ingen undre seg over at jeg nå endelig synger ut. Ikke har de hatt grunn til å vcere misfornøyd med meg heller. Jeg har hatt full tillit av alle, og ikke har jeg på noen måte misbrukt tilliten, ikke en bukseknapp har jeg tilvendt meg på uærlig vis. Det hendte til og med at jeg ble plassert ved kassaapparatet og det var mange tusen kroner som gikk gjennom fingrene mine. Men penger har aldri fristet meg! Tro det, eller ikke.

62 Nå da jeg har brutt sambandet med firmaet, er det kanskje naturlig å minnes litt av det som ligger bak. Og det er slett ikke bare triste ting. Tvert om har det forekommet en mengde muntre episoder som en kan komme i lyst humør av. Det meste er alt gått i glemmeboken, men noen småting husker jeg da. Til dømes den snakkesalige konen som kom bort til meg, unggutten, ved disken og ville ha snipp nummer 43. Da jeg nettopp var i ferd med å ekspedere en annen kunde, ba jeg henne være så vennlig å vente litt. «Men eg sko' absolutt våre på aboteket før di lokke)), innvendte hun og lot munnkverna gå i ett kjør. Bestyrerinnen tilbød seg å finne snippen, men den travle konen svarte rapt: «Nei, langtifra, eg ska' snakka med kjøpmaen sjøl, eg.» Hun må ha tatt meg for innehaveren - juniorsjefen i så fall! Jeg måtte opp i andre etasjen etter snippen og der fikk den innestengte latteren slippe fri. Dessverre fantes ikke større snipp enn nummer 42 på lager, og det fikk jeg på en latterkvalt måte meddelt konen. «Veid du då kor eg kan få kjypt ein snipp?)) Hun var «dus» med alle. «Kanskje hos Andreassen?)) «Hos Andreassen, men e' det 'kje han som selle såba?)) «Nhei», svarte jeg åndsfraværende. «Ja, ja, får eg ikkje der, så komme eg tebage te deg og får nummer 42, for kan 'kje den tjukke maen min brug 'an, så tar eg 'an sjøl.)) Det hendte at folk snakket så utydelig at det ble misoppfattet. En mann spurte en gang om vi hadde selastropper. «Se - - ja, jo - - vil De se der borte)) stammet jeg fortvilet og pekte på ((strømpedisken)). Jeg dro fram fra hyllen et par riktig tjukke sportsstrømper, da jeg syntes mannen sa ((sailorstrømper)), et uttrykk jeg for øvrig aldri tidligere hadde hørt. «Slik som disse?)), spurte jeg.

63 «Nhæi! Selastropper!!)) En annen kunde ba om noe som jeg oppfattet som «anker» (til å sette på matrosdresser). «Skal det være svart eller hvitt?)) spurte jeg. «Hvite,» svarte hun. Jeg fant fram et hvitt anker, som jeg viste henne. Da fikk jeg vite at det var hansker hun skulle ha. Det kjedelige når noe slikt inntraff, var at jeg holdt på å tyne meg av latter og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Da således en ung frøken ba om en halv meter bærstrie midt på svarte vinteren, brøt latteren ut slik at jeg måtte be en av butikkdamene ekspedere mens jeg hodekuls satte på dør. Ute i gårdsrommet i kulden ble jeg så stående og skoggerle som en annen idiot, mens det ved disken sto tett av kunder som ikke ble ekspedert. Et kapittel for seg var de utallige rare lappene som barna kom med fra mødrene. Det var så sin sak at knapt en eneste hadde tekst med korrekt ortografi, men uttrykksmåten kunne stundom være halsbrekkende. På en lapp husker jeg det sto: «En meter strie. Den må ikke være tykkere enn den tykkeste.)) En dag det var meget travelt og det bare var en dame og jeg som ekspederte, sprakk plutselig bukseselen min. Det var en svært ubehagelig fornemmelse, buksen seg mer og mer nedover, uten at jeg kunne hindre det - hvor ville den vel ende? Og hva måtte ikke de mange ventende kundene mene, da de så meg tilsynelatende helt umotivert forlate dem og forsvinne ut bakdøren, for ute på gårdsplassen i all hast å gi meg i kast med å skjøte selen sammen igjen. Uffa meg! Bedre var det ikke den gangen jeg ramlet ned fra gardintrappen, da jeg skulle hente en artikkel oppe i en av hyllene, og ble liggende på ryggen mellom disken og reolen. Det var mer enn flaut for stakkars meg, fordi det også denne gangen sto flere kunder og bivånet episoden. Det er neimen ikke gildt, ufrivillig å virke latterlig. Om jeg aldri så mye selv er i stand til å se komikken i det som skjer, og jeg personlig spiller hovedrollen.

64 Før jeg avslutter beretningen om de fornøyelige minnene fra manufakturfirmaet, vil jeg fortelle om den gangen sjefen ba meg gå opp i telegramhallen og hente ((Stavangeren)). Jeg var faktisk talt litt i villrede om hvordan disse to begrepene kunne ha noe med hverandre å gjsre. Men jeg var ikke frimodig nok til å be om en nærmere forklaring, så jeg måtte bare sette kursen rett til telegrafkontoret i Posthusets andre etasje, med inngangen rett ved Kongsgårdhjørnet og den høye kiosken der. Henvendte meg ved en av ekspedisjonslukene i «hallen» og sa en smule forfjamset, fordi jeg følte meg på usikker grunn: «Jeg er blitt bedt om å hente ((Stavangeren)) til Halvorsens manufaktur og moteforretning)). «Hva? Det var da merkelig, jeg skjønner ikke hva du mener.» «Det gjør knapt nok jeg heller, men han sa uttrykkelig at jeg skulle gå opp i telegramhallen - -» Da tentes et Mauritzens stearinlys for skrankedamen: «A, ha, det er nok «Stavangeren»s ekspedisjon, Halvorsen

65 mener. Flau, men samtidig lettet ba jeg om unnskyldning og ilte opp til ((Framgården)), der avisen daglig slo opp de siste nyheter i det store inngangspartiet, som på folkemunne ble kalt «Telegramhallen». Min nyhetshungrige oppdragsgiver måtte jo få inntrykk av at det ikke akkurat var noe «ilbud» han hadde sendt av gårde for å hente dagens ferske avis. Jeg hadde nok vast vekk for mye tid på det fordømte oppdraget! BESTEMORS SISTE BES0K PÅ SITT F0DESTED 2617 stevnet den store damperen ((Oscar 111)) - tilhørende Den danske Amerikalinjen - inn Vågen. Ombord befant seg seks hundre skandinaviske akademikere, som skulle gjeste vår by noen timer. 89 automobiler kjørte dem til Sola, hvoretter de drog til Bjergsted, der det ble arrangert fest for dem. Samtidig med akademikerne busset mor og bestemor til Myklebust, mens jeg drog samme veien på min trofaste sykkel. Det var nok med underlige følelser bestemor vandret på den samme jordflekken der hun for 89 år siden ble født. Hun pekte på steiner og andre merker i terrenget, som hun kjente igjen. Der hadde hushytten stått og der var brønnen... Vi oppholdt oss for det meste i Severines hus. Hun var datter av Ane Bertine Myklebust, bestemors barndomsvenninne, som vokste opp i lag med henne. Myklebust var, før utskiftningen fant sted, en typisk tettgrend, der heimehusene og tilliggende løer og andre uthus lå samlet i en klynge, mens jordteigene spredte seg utover i alle retninger. I eldre tider føltes det nok tryggest å bo kloss i hverandre. Hvis ((farende folk)) skulle finne på å trenge seg inn, ville det være lettere å forhindre at noe galt ble foretatt, når hele befolkningen på øde steder, sto samlet. Severine hadde i flere år hatt sitt arbeid og sin bopel i byen. Lenge bodde hun, som før fortalt, i den ene stuen i Bødkersmuget 9,

66 der hun delte kjøkken med oss. Samtidig hadde hun fått bygget seg et kjekt lite hus på fedregården, som nå ble drevet av søsteren og hennes mann, med etternavnet Vigre. Det var her i dette nye huset vi hadde vårt ((hovedkvarter)) den dagen jeg nå forteller om. Severine sørget for at vi fikk overflod av all slags god mat hele tiden. Når vi ikke var ute på åstedsbefaring, avløste det ene måltidet det andre. Det var helt utrolig hvor rikelig vi ble foret, ikke mindre enn seks bordsetninger, med korte mellomrom! Sent på ettermiddagen spaserte vi ned til kirkegården i Tananger, der vi beså en rekke graver med nære slektninger og andre avdøde kjente personer. I sannhet et rørende stevnemøte med svunnen tid! For så vel bestemor, som mor var det en sterk påkjenning, både fysisk og psykisk, å vandre fra det ene gravstedet til det andre, praktisk talt samtlige med sine spesielle minner om dem som der lå og sov sin siste søvn. Klokken 21,05 passerte rutebussen, og mine to kjære ledsagere steg om bord, mens jeg satte meg på min sykkel og prøvde å holde tritt med det firehjulte kjøretøyet, som jo stoppet atskillige steder langs ruten, slik at vi nærmest kom samtidig til byen. Været hadde vist seg fra sin mest sympatiske side, så turen i det hele ble meget vellykket. Men bestemor, stakkar, hadde ikke godt av all maten og tålte heller ikke ristingen i bilen, som jo ikke var utstyrt med særlig gode fjcerer, verken i understell eller seter. Hun ble rett og slett «bilsyk», og det var godt da hun omsider kom hjem og fikk legge seg i sengen sin. Det hadde for henne vært en høyst begivenhetsrik dag. Vi følte det nok slik, alle tre, at en lignende langtur ville hun neppe senere foreta. STJERNETYDERENS HOROSKOP Lokket av en spennende avisannonse tok jeg kontakt med en nederlandsk stjernetyder. Han kunne fortelle

67 meg at jeg var født i værens tegn, og at det var en rekke framtredende personligheter som hadde funnet det for godt å gjøre presis det samme. Bismark for eksempel. Og Thomas Jefferson. Mange andre også. Dette var jo strålende! Om det også var kommet til verden noen erkekjeltringer under samme ((zodikale tegnet)) lot han meg ikke få vite. Min ledende planet, Mars, ville flytte seg uopphørlig fra tegn til tegn og forårsake mange plutselige forandringer. Jeg var en mann som hadde lett for å handle etter øyeblikkets innskytelser, og derfor ble jeg rådet til å være på vakt, da det jo alltid er lettere å komme opp i kjedeligheter med andre, enn siden å frigjøre seg fra dem. Dessuten hadde jeg ikke lett for å tilgi, kunne astrologen se i stjernene. I noen tilfeller turde det derfor ikke være ueffent for meg å vise litt tålmodighet, om jeg enn mot mine venner i høy grad skulle være i besittelse av denne egenskapen. Han ville på ny presisere at mange personer som var f0dt under samme planetiske innflytelser som jeg, hadde vunnet rik framgang og enestående popularitet. Ledet av de rette innflytelsene skulle således Værens karakter også for meg kunne være årsak til mangt og mye i mitt liv. Tegn tydet videre på ubehagelige, ja, til og med skjebnesvangre forhold til det andre kjarnnet! Handlekraft var mitt soltegns gave. Vanligvis var jeg sysselsatt med å legge planer, og det skulle lykkes for meg på ett område, der denne egenskapen ville komme til sin rett. Men når detaljarbeidet kom på tale, skulle jeg bli rent utav meg og bli utålmodig. For øvrig kunne han se at jeg var en uavhengig og ganske original person. Jo, jo, noe stemte vel, men slett ikke alt. Det blir ellers bare å vente og se tiden an VENNER En ting sa stjernetyderen, nemlig at jeg var mer enn vanlig lojal overfor vennene mine. Nå er det slik at jeg igrunnen ikke har hatt så svært mange «venner» siden

68 jeg ble voksen. Jeg likte ofte best å være i ensomhet, laget til og med et rim om det: Ensom jeg på jorden vanker, Ensomheten er min venn. Ene, nei! Ti mine tanker følger meg hvor jeg går hen... Til tross for min unge alder er jeg egentlig ikke unb i sinn, skriver jeg videre. Jeg kan sitte hjemme kveld etter kveld uten å ha den ringeste interesse av å gå ut på byen og «sprade». Jeg trives i min ensomhet. «Venner» spiller en underordnet rolle for meg. Når jeg er alene, kan jeg gå hvor jeg lyster og gjøre hva jeg selv finner for godt. Det er ikke alltid så enkelt å finne noen som i ett og alt deler mine interesser. Naturligvis kan jeg ofte finne meg til rette blant andre mennesker. Men det må da være alminnelige folk, uten høytidelige seder og manerer, men slike som opptrer naturlig og liketil. En kveld ble jeg sammen med en kamerat invitert til en doktorfamilie for å underholde husets datter og venninnen hennes. Jeg kunne ikke få meg til å gå. Det ble meg for fint og komplisert. Derimot gikk jeg ene og «forlatt» og påhørte et foredrag om «Norge i Amerika)). Se ei på den glans og prakt hvormed mange folk kan friste. For så ofte har det brakt skuffelser du før ei visste... Av skolekameratene mine var det to som kom til å spille en særlig rolle for meg. Jeg har allerede nevnt dem flere ganger. Den ene var Niels, den andre Sigurd. De ble mine mest fortrolige venner i ungdomsårene. Berthold kom jeg forresten også godt over ens med. Han hadde høye idealer, som det viste seg han ble tro imot livsdagen lang - i motsetning til så mange andre

69 som etterhånden fikk «kantene» avslipt og ble runde og glatte, i likhet med den store grå massen. Den ene foten til Sigurd var blitt forkrøplet på grunn av tuberkler i de første leveårene, så han slang seg fram på en krykke, senere med en stokk. Jeg syntes derfor alltid det vakte slik oppsikt når vi to gikk i lag på gaten. Han hadde for vane å henge på skulderen min, så det var litt av en «bør» å drasse på også. Men gutten var livsglad og sto slett ikke tilbake for noen, lot det til. Sykle kunne han så fint som dertil. Ja, han lærte endog å danse og flirte med jenter - var i så måte en god del likere enn jeg. Dette med dansingen var neppe med morens samtykke, for hun var «troende», med grunnfast forankring i Stavanger Indremisjon. Men det er jo ikke alt som mødrene blir informert om heller! Ellers spilte Sigurd ganske bra fiolin og var en av orkesterbrmdrene. Det bidro også sitt til at vi ofte var sammen. Især var det han som oppsøkte meg. Den andre vennen, Niels, var som tidligere fortalt, pianist i orkesteret. Det som i fmrste rekke førte oss to i hop var sporten. Det vil si vår manglende interesse for denne! I de gymnastikktimene klassen vår tilbrakte på fotballbanen på «Parra» «fant» vi to hverandre. Vi var «nilsene» eller ((lerjene)) på laget og gjorde sjelden eller aldri noe forsøk på å treffe Iærkulen - i hvert fall ikke med beina. Vi kjedet oss glugg ihjel mens «matchen» pågikk, og for å få tiden til å gå, spilte vi i stedet «komedie». Fant på det viset ut at vi begge hadde visse spirende ((sceniske anlegg)), i det minste interesse, for å uttrykke det noe mere beskjedent, og dermed var vennskapet sluttet. Vi tok sykkelturer sammen og laget spellnende c<filmer» ute i naturen. Uten «forriktig» kamera, naturligvis. Kriminals tykker gikk det helst på. Og elleville farser, som vi improviserte. Nå var det slik at Niels og jeg var kommet fra hver vårt sosiale miljm. Det sjenerte kanskje meg mer enn han. Ikke akkurat slik at Niels' familie var så økonomisk velsituert, slett ikke. Jeg hadde tvertom inntrykk

70 av at det var så som så med omsyn til finansene. Men familiens medlemmer hadde en viss sosial posisjon som de skulle leve opp til. Moren nedstammet visstnok fra en dansk adelsslekt og faren var infanterikaptein og samtidig lærer på middelskolen. Både moren og søsteren var vakre å beskue, og Niels var også kjent for sitt tiltalende ytre. Han måtte sikkert gjøre det godt i elskerroller! Jeg følte meg av og til brydd når jeg var i hjemmet h;.,is. Det var jo så mye flottere der, så mye høyere under t~ket, enn i rønnen vår, der jeg måtte bøye hodet hver gang jeg skulle inn gjennom stuedøren. For det meste kom ellers Niels til meg, og vi kunne da boltre oss av hjertens lyst, maskere oss og øve inn de selsomste rollene. Av og til var vi ((uvenner)) også, pulket for en eller annen bagatellen. Da kunne jeg få et slikt brev fra Niels dalende ned på pulten: Kjære deg! Jeg vet jeg har oppført meg stygt, og ikke fortjener din tilgivelse. Jeg har også skrevet tøys på papirlapper til deg. Men denne gang mener jeg det alvorlig. Jeg vil helst at du skal glemme dette og bli som før. Du er min venn, og jeg vil nødig miste deg. Kjære venn, vær så snill å glemme dette og la vennskapet bli som før. Din hengivne Niels. Jeg har alltid hatt en noe «stolt» natur - en omstendighet som vei kan settes i samband med mindreverdighetskjenslen - og jeg har ikke hatt så lett for å være den første til å be om «pent vær)). Men jeg tilgir gjerne fort når den andre parten «ydmyker» seg aldri så lite. Så alt ble OK igjen. Både denne gangen og senere. Like etter middelskoleeksamen reiste Niels på ferietur til Dstlandet, der han hadde flere slektninger. Han sendte meg to-tre brev, og fortalte hvor gildt han hadde det: - I Oslo hadde jeg mest moro. Dagen lang var jeg ute og kjørte med trikken. Hele tiden «filmet» jeg - og iforgårs ganske heftig. Da det var langt fra holdeplassene til det huset jeg bodde i, begynte jeg å hoppe

71 av og på trikken mens den var i fart. Dette ga meg god anledning til å oppta en film etter en fortelling som sto i Aftenposten. Stoffet var det gode gamle, you know. - Jeg er fryktelig glad for at Annemor ikke ser hva slags liv jeg fører her borte, for jeg flirter verre enn vondt -- Med h~~yaktelse og hilsen fra din alltid trofaste venn NIELS. En ukes tid etter skrev han: Min søte kusine er ansatt på et kontor her i Oslo, og under min daglige flirt hos henne besluttet jeg å skrive et brev til deg på maskin, men det gikk så forb... langsomt at jeg oppga det. Jeg hører du har hatt en artikkel og et dikt i «Iste Mai)). Fikk du noe for det? Ble du oppfordret dertil, eller er du på vei til å bli kommunist? I hele formiddag har jeg drevet omkring i byen og «filmet», snart på trikken, snart på Karl Johan (strøket), og som en slutt på visa var jeg inne på en automatkafe. Men hvor jeg enn befant meg, sto du ved min side og deltok ivrig i regissørarbeidet. Jeg savner deg svært, skjønner du, for jeg føler at sammen med deg hadde det vært mye mere moro, trikkene hadde øket i verdi og pikene (tja!). I ettermiddag skal jeg forresten på kino med en i brevet før nevnt person (gjett!) Det er rart, du, før var det bare å kaste en papirlapp med noen ord på bak skulderen til deg og få den besvart på noen minutter. Det er litt annerledes nå. - Før jeg slutter ber jeg deg motta følgende «dikt» til ditt poesialbum: BARNDOMSMINNER. Jeg husker vel de lyse barndomsminner den gang da livet var så søtt, med faders omsorg, moderord så ømme, med tanker lyse - intet ondt og dødt.

72 Nå, kjære venn, er aldersgrensen kommet, vår barndom er forlengst forbi, den tid da all vår glede flommet som sol til våre sjeler inn. Vi tenkte ei på fremtiden og livet - det unngår man jo helst når man det kan. Men underlige tanker stundom sivet og ga oss klarhet over tidens tann. Musikk, teater, film bandt våre hjerter sammen, og er det rart at jeg beundret deg? Om du er der - jeg langt hinsides ((dammen)), da se på disse linjer, tenk på meg! TRISTE TANKER Når det gjelder siste delen av året 1927 har dagboken lite oppmuntrende ting å berette om. Gang på gang synes situasjonen å være temmelig deprimerende. Å gå uten fast, lønnet arbeid måned etter måned i halvtannet år, gir ikke mye livsmot. Ett sted heter det: ((Verden er urettferdig på alle måter. Hvert menneske som ønsker det, skulle ha arbeid og leve i lysere kår enn nå. Tidens vanskelige forhold kan lede til uendelig mye vondt.)) Etter å ha sett en gripende ungdomsfilm («Ung elskov))), som jeg gjengir innholdet av på flere sider i dagboken, fordi den gjorde slikt inntrykk på meg) heter det: ((Om natten kjempet jeg meget, før jeg fikk sove. Jeg føler som er en mur bygget rundt meg, slik at jeg ikke kan komme noen vei. Den som bare kunne få se inn i fremtiden!» Et annet sted lyder det: ((Nutidens ungdom lever i en gyselig tid. Også jeg får føle det. De fleste setter seg vel store mål, er radikale i sin tankegang, vil storme på gjennom livet. Gud vet om målene nåes! Som oftest gjør de nok ikke det. Her står jeg tungsindig og forbitret på

73 hele samfunnet, på alt -- Jeg har gått langs Strandkaien i Stavanger ved nattetider med tårer i øynene, kjempet med Gud - og fått trast. Vannet har ligget mørkt og uhyggelig nedenunder meg, og det har da ikke vcert særlig vanskelig for meg å sette meg inn i de ulykkelige menneskers situasjon, som har falt for fristelsen til å velge en så desperat handling som å la sjsen ta dem i sin favn og derved bli befridd for sine byrder. Vi må i hvert fall ikke dsmme dem - og slett ikke for «feighet». Jeg har gått forbi trapper, likeledes sent på kvelden, og sett uskyldige katter ligge der og halvsove. Jeg har klappet dem, talt til dem, og grått. Gud, var jeg bare en katt! Å, hvor de har følt seg tilfreds når jeg har strøket dem langs skinnpelsen, hvor de har «malt og smilt)). Menneskene legger seg i sine myke senger, kattene sender de ut i nattekulden. Dog, hvem er lykkeligst? Om mulig, kattene! De vet ikke noe om morgendagen, tenker ikke så langt engang. Jeg har følt meg skamfull, der jeg har stått i bøyd stilling og klappet dyrene. Var jeg bare noenlunne så god som en katt! Men jeg er bare et menneske -- Jeg kan stundom være fristet til å miste tilliten til alt og alle - unntatt til Gud, skjønt også han kan nøle. Men kanskje kan endog motgangen og alle skuffelsene i det lange løp være til mitt eget beste, om jeg i øyeblikket ikke er i stand til å fatte det. Finner jeg ikke noen «lykke», slik det er vanlig å fabulere om, går det kan hende an å innbille meg at jeg i det minste - før eller siden - kan få utrette noe til gagn for min egen by og mitt fedreland, bli en nyttig samfunnsborger, som etterlater seg gode og varige spor -- Ha! Hvor jeg får lov å gjøre noe gratis, er jeg så glad. Menneskene tåler ikke å stå ledige på torget. Under en h~yst nødvendig reparasjon av taket på det gamle bondehuset vi bor i, var jeg en meget flittig medhjelper for

74 den gamle tømmermannen, som på sin side straks gjorde det klart at han selvsagt skulle ha hele beløpet som huseieren hadde avtalt for utførelsen av jobben, og det var naturligvis helt forståelig. Etterpå rev jeg ned det miserable utedoet på grensen til den nordlige naboen, og mislikt av denne. Deretter ga jeg meg i kast med å reise et nytt do i hjørnet mellom husveggen og den bratte trappen. Spør om jeg ikke også har anlegg som tømmermann, for ikke å si byggmester! Det skjedde forresten like etter at vi hadde fått opplagt vannledning og noenlunne samtidig med installering av gassbluss til koking. Imponerende med den sindrige 10-øres måleren på veggen, ved siden av vinduet. Snakk om modernisering i 1927! PEER GYNT OG DISKUSJONSKLUBB Samme vinter var jeg i Teateret og så for f~rste gang «Peer Gynt)), med Einar Tveito i tittelrollen. Stykket ble framført av et turne-selskap og varte i time. Musikken var upåklagelig, og dekorasjonene ikke verst. Midt under «Åses død)), idet hun trakk sitt siste sukk, besvimte en person oppe på «hydlå», hvor jeg selv hadde min plass. Der oppe under mønet var det nemlig en varme, som i selveste Dovregubbens hall sammenkalte jeg seks tidligere skolekamerater for å drøfte en av meg uttenkt plan, nemlig å forsøke å stifte en forening med navnet ((Stavanger diskusjonsklubb)), hvis hovedformål skulle være å spre opplysning blant byens ungdom ved hjelp av foredrag, diskusjoner etc. Etter min mening skulle vi like etter gå i gang med å søke å leie et billig lokale og så innkalle til konstituerende generalforsamling. De øvrige tilstedevaerende syntes å være av den mening at vi heller burde drive det privat en stund, før vi gikk til noen offentliggjørelse. Vi ble i det minste enig om å sammenkalle til nytt møte en gang i nær framtid, også da hos meg. Senere forandret jeg mitt

75 forslag endel: Vi søker i stedet å danne en klubb (hvis rektor Olden tillater det) på St. Svithuns skole, for tidligere middelskoleelever, som på den måten kan treffes igjen etter avsluttet skolegang. I så fall vil det nok være et ganske originalt tiltak - selv på landsbasis. Får jeg tilslutning, skulle det gå utmerket. Lever vi, får vi se - - Såvidt jeg husker ble ideen ikke realisert. Kanskje Olden hadde betenkeligheter. Julaften pleide Berthold ha som ((tradisjon)) å komme innom for å ønske bestemor og de øvrige av oss god jul, før han vandret opp til Johanneskirken. I år gjorde jeg den samme vandringen, men trengselen var så stor at jeg måtte nøye meg med en ståplass på galleriet. Middagsmenyen besto av avkokt torsk med smeltet smør, foruten semuljegrøt. Den siste skulle være en variant til risengrøten, som ellers hver fredag, året rundt, pleide være hovedretten. Presangenes antall var i år øket til et helt sneis, b1.a. en innrammet fotoforstørrelse av bestemor med sin avdøde ektefelle. I begynnelsen av måneden fikk jeg anmodning om å skrive en prolog og redigere avisen «Fram» til nyttårsfesten i Totalens Ungdomslag. «Du er den rette mannen!» sa oppdragsgiveren. Slike uttrykk kan styrke troen på meg selv, og nettopp nå er det nødvendig, med tanke på utgivelsen av det tidligere nevnte vittighetsbladet «Bybudet)). PÅ GLATTISEN Så kom nyttårsaften, da jeg skulle delta på festen i Ungdomslaget. Før jeg kom så langt skjedde det enkelte små «uhell». Det begynte med at jeg skled på det glatte føret og lå så lang jeg var på fortauet i Pedersgaten, mens den store avisprotokollen seilte videre bortover. Samtidig gikk sokkeholderen i stykker. Ille var det også at jeg måtte gå i hverdagsskoene, fordi de nyinnkjøpte viste seg å være for trange. Endelig var jeg den eneste av

76 herrene som ikke var iført mørk dress. Tross alt gjorde dog prologen lykke, og avisen skapte moro og latter, noe som også var hensikten. Klokken var nærmere halv fire da jeg kom meg til sengs. Siden det nesten var blitt morgen før jeg etter gårsdagens fest falt til ro, våknet jeg ikke før klokken var nærmere 13. Straks etter at klærne var kommet på kroppen, satte jeg meg til middagsbordet, med de rettene som mine kjære kvinner hadde tilberedt. Året som gikk har for mitt vedkommende vært et skuffelsens år, og blir det nye av samme slaget, kan det bli vanskelig å overleve. Utsiktene er ytterst små, og uendelig mange andre befinner seg i samme situasjon. Men vi får jo håpe det beste. Langt på ettermiddagen, i 16,30-tiden gikk jeg en tur til Sekundærstasjonen ved Mosvannet. Det lå et hvidt snøteppe på markene og en kraftig vind slo imot meg. Ikke et menneske å se noe sted. Foran meg lå Mosvanns-aleen, mørk og uhyggelig, men jeg forsvant likevel inn i mørket mellom trærne. Bevare meg vel, som det ulte i tretoppene! På ny følte jeg hvor små vi mennesker i virkeligheten er, og mange tanker og refleksjoner meldte seg i hjernen min. Jeg snakket høyt hele tiden, uten at noen hørte meg: «- - Ja, jorden er deilig, enten det er lys sommer, eller mørk, uhyggelig vinter. Alt er skjønt - om det enn kan synes å være paradoksalt. Hvor rart! Jeg, som for et øyeblikk siden følte meg forlatt og ensom, og som for et par dager siden skrev i en novelle: -jorden, dette forbannelsens sted!)) Jeg sier nå: Naturen er mektig og skjønn - vel og merke når vi utelukkende ser den som uttrykk for Skaperens allmakt og gode hensikt.)) Det var så uhyggelig omkring meg, at jeg formelig fryktet for at det skulle dukke opp en destruktiv fantasiskikkelse og slå meg over ende. Folk satt hjemme i stuene

77 sine og feiret nyttår. Jeg gikk her i den beksvarte aleen uten å legge merke til noe nytt år i det hele tatt. Men Gud skal ha takk for det også! FRAKKETYVEN 31 1: Klokken var nsermere 21. Jeg satt i stuen og hjalp bestemor med en brysom garnvase, som hindret meg i å ta kveldsturen bort til Totalens leseværelse, der jeg gjerne pleide oppholde meg en stund om kvelden for å pløye gjennom avisene. Mens vi satt slik og strevde med vasen, hørte vi lyder ute på kjøkkenet, trodde straks det var tante som puslet med ett eller annet. Mor trodde ikke det, så hun gikk ut for å se hva det var. Hun så skyggen av en person på vei ut. Likeledes merket hun at frakken min var forsvunnet fra knaggen i bakgangen. Hun ropte på meg, som straks ilte ut mot inngangsdøren. Jeg nådde innbryteren på gatetrappen, grep ham i armen og krevde tyvegodset tilbake. Han hadde prøvd å stikke frakken under jakken sin, men den var ikke lett å skjule. Fyren tok til å stamme og bedyret at han ikke noe annet hadde tatt. Jeg merket at han hadde mistet en tann i overmunnen og hadde en sixpenslue på hodet. Ellers sa han på et slags engelsk: «Give me e' sixpence!)) (sikkert ikke for å kunne kjøpe seg et nytt hodeplagg av samme slaget, med lik betegnelse!) Deretter gikk han over til østlandsk: «Gi meg en femti-øring, som en gammel sjømann!)) Det var et urimelig forlangende. Når rett var burde han være glad han slapp så lett. Utenfor sto en «kompis», og begge gikk - i sin berusede tilstand - fra hus til hus og forlangte penger, der de ikke klarte å stjele noe. For å stoppe denne uærlige trafikken, tok jeg frakken på meg og drog ut for muligens å få 0ye på en politikonstabel. Et stykke borte i Pedersgaten traff jeg da også en, som patruljerte midt i gaten, slik skikken var. Han mottok rapporten, men jeg tviler på om han fikk gripe inn tidsnok.

78 13 / 1 skulle det være opptagelsesmøte i Totalen. Tilfellet ville at en dame som hadde lovt å gi en opplesning, var blitt forhindret. Jeg ble da spurt om kanskje jeg kunne tenke meg å overta hennes rolle. Selvsagt hadde jeg ikke brakt med meg noe «stoff», men påtok meg å stikke hjemom for å hente ett eller annet. Fant et dikt og en humoreske: ((Korssting og konevas)). Tiden ble jo knapp, klokken var nesten 22 da jeg vendte tilbake, så jeg leste bare diktet, som het «Brann ombord)). ((Korsstinget)) hadde jeg på forhånd febrilsk lest igjennom et par ganger - forgjeves. Omarbeidelsen av ungdomsromanen ((Gåtenes Gåte)) er jeg nå kommet så langt med at det kanskje skulle lykkes meg å få den utgitt til jul! MILITARISTENE JUBILERER Den 18. januar 1628 ble den norske nasjonale hær reorganisert. Til minne om dette tre hundre års jubileet ble det søndag 15 / avholdt en matine i Filmteateret. Adgangen var gratis, så jeg troppet opp, om ikke akkurat av interesse for begivenheten og til ære for militarismen. Jær-dikteren Theodor Dahl entret podiet og leste dikt av Henrik Wergeland - «Den lysende fakkel)) - og Per Sivles høystenite kvad om det store og glupe, at «merkjet det stend om maen han stupe.)) Deretter holdt den over 80 år gamle jernbanedistriktssjefen Just Broch en tale til aere for vårt «forsvar», hvoretter en av byens ingeniører på sangens vinger lot tilhørerne få vite, at «har vi ikke det land ennu, så skal vi vinne det, jeg og du.» Til slutt ble det utbrakt et «tre gange tre hurra)) for fedrelandet, etterfulgt av «Ja, vi elsker dette landet.)) Som prelatene i kirkene pleier anmode menigheten om å reise seg for å motta Herrens velsignelse, steg her på matineen fram en medaljedekorert oberst og avsluttet høytideligheten med «den gode, gamle skikken: Gud signe kongen og fedrelandet!)) Hvorpå de andre høye

79 herrer istemte et samstemmig: «Ja!» Et salvesfullt «Amen» ville det ha vært unaturlig for meg å føye til. Det fikk jamen være nok at jeg var med og kastet glans over minnehøytiden - uten at det egentlig var hensikten! I anledning av en såkalt «borgermiddag» på «Victoria» til minne om hærjubileet skrev jeg ellers en ganske spydig petitartikkel i «lste Mai». Ved en senere anledning offentliggjorde jeg en vel så ironisk petit: ((Obersten og stolen)). Jeg har nemlig fra de tidligste barneårene vært en overbevist antimilitarist og pasifist. Så det var med langt større glede jeg kort etter hærjubileet møtte opp på det tredje Vestlandske Fredsstevne i Stavanger, der jeg b1.a. overvar et par foredrag med diskusjon. SPASERTURER I OMEGNEN Lediggang kan sikkert være årsaken til mye vondt, men den ufrivillige fritiden kan saktens også anvendes på en fornuftig måte, som å ferdes ute i naturen, slik jeg selv fikk for vane. Oftest var jeg nok alene, men det hendte at Sigurd eller Niels var ledsagere. Selv om førstnevnte hadde den vonde foten å plages med, kunne han bli med helt ut til Mosvannet, på Tjensvollsiden, og tilbake igjen til Nærstrandsgaten, der han bodde. Niels hadde jo ikke noe kroppslyte, så vi for gjerne opp til Ullandhaugtårnet. Sist vi var der, var døren stengt, så vi måtte klatre opp på den første avsatsen for å ha fritt utsyn til alle kanter. Deretter fortsatte vi gjennom skogen, over de våte markene. På en stor gråstein satte vi oss ned og mesket oss med et par appelsiner, mens solen sank i havet. Via Madlakrossen kom vi til den lille private kafeen, kalt «Fjellheim», et stykke forbi gartneriet mot Mosvannet. Niels lot til å ha noen ekstra slanter i lommen og fant derfor på at han ville «rive i» en kopp kaffe og en bolle eller to, siden det akkurat falt på en «bollemandag». Ettersom han kunne betro meg at han for tiden var i ferde med å komponere en

80 foxtrot for 9 manns besetning, ville ikke jeg holde skjult for ham at jeg for min del arbeidet med et filmdrama med arbeidstittelen ((Livets snirklede stier)), og dessuten holdt på å planlegge et lokalt vittighetsblad som kanskje kom til å hete ((BYBUDET)), med mottoet: «Alt for Stavanger)). Allerede neste dag fikk jeg igjen besøk av Niels, og det var da min tur å spandere kveldsmat pluss brus og frukt. I 21-tiden fulgte jeg ham hjem til Wesselsgaten. Men først la vi veien gjennom den mørke og uhyggelige Mosvannsparken, der det pleier passe å filosofere og legge ut om våre forskjellige planer. Stien rundt vannet går i snirkler, og mørket hersker omkring oss mellom trestammene. Vår «åndelige» livsvei er også like snirklet, og vi vet ikke hva som kan komme i framtiden. Men håp har vi i det minste, begge to, om at våre barndomsog ungdoms drømmer en gang skal gå i oppfyllelse UVÆR I FEBRUAR Februar måned 1928 ble preget av kraftig uvær, som i sterk grad gjorde seg gjeldende på Vestlandet. Det var så voldsomt at folk flere steder ikke kunne erindre noe slikt i manns minne. Utallige personer omkom, delvis på sjøen og delvis ved snøras. På Bergensbanen ble all trafikk stanset, broer ødelagt osv grunnstøtte dampskipet «Norge» ved Haugesund. Ti-elleve personer omkom. 27/2 våknet jeg i 8-tiden om morgenen, midt i en drøm, idet jeg følte det som smalt det et skudd i halsen min. Det må ha vært en «sene» som var blitt forstrukket, eller noe lignende. Smerten var så sterk at jeg umulig kunne ligge med hodet på puten, straks jeg beveget meg aldri så lite, gjorde det så vondt at jeg ikke klarte å la være å sette i skrik. Et par dager måtte jeg gå med hodet på skakke, før lidelsen ga seg. For et par måneder siden ble jeg honorert for andre delen av min triste novelle ((Resultatet)). Først en dag i

81 mars ble den innrykket. Da handlingen foregår ved juletider, kom den temmelig sent, får en si. KOLONIST MED GLASSHYTTE 19. mars 1928 gikk vi til anskaffelse av en parsell i Rosendal, vel å merke, ikke i Hardanger, men i Ramsvik kolonihager. Tante Grethe hadde interesse av å arbeide med planter og jord, og for meg kunne det også være kjekt å ha en liten farm å ty hen til for å ha noe å sysle med i fri luft og dessuten ha høve til å høste grønnsaker og hagebær til nytte og glede for den samlede familie. Med tiden kunne vi dessuten kan hende få oss et lite ({kryp-inn», i likhet med mange andre av kolonistene. Litt trening i hagedyrking hadde jeg jo fått i skolehagen i Strømvik, hos Asche Moe i Maldelien, og i vår egen bakgård, for all del. Tanken om å få oss en hytte på parsellen syntes å komme fortere enn noen hadde tenkt, nærmest som lyn fra klar himmel, uten at jeg fikk sukk for meg. En uke etter overtagelsen av parsellen leste jeg nemlig følgende annonse i Stavanger Aftenblad: AVISKIOSKEN ved Tollboden skal selges til bortflytning. Bud mottas av ekspeditricen innen tirsdag kl. 2 efm. Overste bilde på neste side er tutt i 1923 midt i Bergelandsgaten. Til v.: Thunems kolonialbutikk. Til h: Det h0ye teglsteinsgjerdet som skulle «skjerme» for det gamle amtssykehuset og hagen. Gutten med hendene i bukselommene og den vanlige skoleluen på hodet, er Gottfred. De to andre guttene er Ottar Johnsen og Helge Hansen (sistnevnte bror til dr. Odd Hansen). Nederste bilde viser kiosken foran Chr. Bjellands hovedkontor og Victoria Hotell. I hj~rnelokalet var det i sin tid en privat-drevet kinematograj Innfeldt: «Hytten» på plass i kolonihagen. På «altanen»: Sigurd til h~yre og Gottfred til venstre. Overst ved menet skimtes noe av hagens forsamlingslokale.

82

83 Det falt meg straks inn: Her har du en glimrende hytte! Og da jeg den natten sovnet inn, drømte jeg søtt om kiosken: Tenk, om den ble min! Neste morgen gikk jeg ned til ekspeditrisen i luken og spurte hvor mye det var budt for «hytten». Det hadde hun imidlertid ikke lov å si, svarte hun, men jeg kunne jo bare oppgi en pris, så fikk vi se. Jeg var riktignok helt uvitende om hva et slikt salg ville dreie seg om, kalkulerte verdien til omkring 500 kroner, men det ville jo ikke komme på tale i mitt tilfelle. For moro skyld kunne jeg jo sette en pris så minimal at det nærmest var flaut, syntes jeg. Derfor skrev jeg på en liten papirlapp: «Kr. 125,- G.B. Tlf. 1569)). Lappen ga jeg til lukedamen med disse ordene: «Ja, ja, jeg kan jo alltid oppgi en pris, men vet at den. ikke vil bli akseptert.)) Dermed skyndte jeg meg vekk. Klokken 18,lO kom det bud fra telefon 1596 om å ringe til postfullmektig Torjussen. Joho, tenkte jeg, nå skal du se du får den! Ganske riktig, da jeg telefonerte, fikk jeg bekreftelsen. «Kom ned på mitt kontor i morgen kl. l l,» sa Torjussen. Den natten var forferdelig. Jeg grublet meg grå hår i hodet på hvordan vel dette i huleste skulle gå, og angret dypt og bittert at jeg skulle ha lagt inn dette budet. Og hjemme ble jeg naturligvis frarådet. Det dreide seg ikke bare om kjøpet, men det svære monsteret skulle jo flyttes fra kaien til Rosendal, og dette ville nødvendigvis bli både kostbart og omstendelig. Det første jeg gjorde neste morgen var å gå inn til kolonihageområdet for å undersøke veiene og porten. Alt var for smalt til den svære kolossen. Så fortvilet jeg var, er det umulig å beskrive. Jeg måtte jo møte opp på fullmektigens kontor til avtalt tid for å si at jeg avslo. Nei, jeg var nok ikke robust nok til det, så det var vel bare å vedstå meg budet, om foretagenet var aldri så hårreisende. Først klokken 11,20 innfant jeg meg på postfullmektigens kontor. Han var kioskselskapets stedlige representant. Da jeg åpnet døren, kom det meg i møte en staselig skikkelse, som bukkende trykket min hånd. «Vær så

84 god, sitt ned,» sa han med østlandsdialekt. Så konfererte vi da både lenge og vel. Jeg ymtet nok litt frampå om mine (høyst berettigede) betenkeligheter, men han påsto at transporten ville gå så lekende lett, uten de minste problemer. Det var bare å «hive>> kiosken opp på en lastebil og kjøre av sted. Enkelt og liketil, alt sammen. Jo, jo, etter selgerens teori, så. Uten å føle meg overbevist, syntes jeg å være nærmest forpliktet til å akseptere. Halvt i ørske, og med sorgtungt sinn tok jeg fatt på veien hjem, for der å hente bankboken, slik at jeg kunne få tatt ut de nødvendige kronene, og deretter undertegne en høytidelig kontrakt, der det b1.a. lød: «- - Jeg lover at kiosken ikke skal benyttes til blad- eller avissalg, ei heller selge den til noen som vil bruke den til samme - -H Han for sin del kvitterte for pengene og avsluttet med et kraftig håndtrykk, som gjaldt det overtagelsen av selve det 18 år gamle posthuset, reist på Alexander Kiellands tomt i Byggverket (d.v.s. kiosken med tårnet) var mitt! Om ettermiddagen for jeg på ny inn til kolonihagen og halvt sanseløs ga meg til febrilsk å grave ut tomten oppe i bakkeskråningen. Jeg var så fortvilet at jeg ønsket meg død og begravet i samme gropen. «Det redes en seng i jordens favn..d sang det inni meg alt mens jeg spadde så jordklumpene frak om ørene mine. I morgen middag måtte kiosken etter avtalen være fjernet fra Skagenkaien. Klokken var 20, og ennå hadde jeg verken søkt eller fått hagestyrets tillatelse til å sette opp noen hytte på parsellen. Tante Grethe og jeg måtte derfor oppsrake styrets formann og forelegge spørsmålet for ham. Uten vesentlige betenkeligheter kunne han gi oss den ønskede tillatelse. Ikke lite, bare det. Men det vel så problematiske gjensto jo: Transporten! Dagen etter, i morgentimene, møtte jeg fram utenfor Victoria hotell for å forsøke å alliere meg med en lastebileier. Det var flere av dem, deriblant to med store vogner, Morten Rasmussen og navnebroren Morten

85 Pettersen. Riften om jobber på den tiden var også stor. Jeg slapp å oppsøke noen. De kom til meg, i første rekke Petersen's. Men tenk, de ville ha åtti kroner for å sette den på plass i Rosendal! Herregud, som jeg angret på handelen. Før noen avgjørelse ble tatt, kjørte folkene inn for å studere veiene i området, men etter befaringen tvilte de sterkt på at det lot seg gjøre. Det måtte det, for Guds skyld, sukket jeg i dypet av min fortvilte sjel. Like over middag var jeg atter på kaien for å gjøre alt i stand. «Centlemannstyven» - en ung gutt som tidligere hadde vært mye omtalt i avisene takket vcere noen merkelige naskerier - ba meg om å få assistere for en foreslitt gasje på fem kroner, eller omkring en-femti pr. time (den gang en ganske akseptabel betaling!) Først måtte et høyt tårn på mønet sages vekk, fjøler måtte spikres foran vinduene og atskillig annet. Ved hjelp av taljer, spett og «slisker» ble den nesten to tonn tunge kolossen buksert opp på lasteplanet. Omsider kunne kjøringen starte, uten at jeg kjente til at det var

86 søkt om noen tillatelse av myndighetene, selv om ferden skulle gå gjennom en rekke sentrumsgater innover Verket, senere Nymannsveien - til Midtjord, hvis vi da ville klare å komme så langt. Det var nemlig ikke mange av tilskuerne som hadde noen tro på at dette ville la seg gjennomføre. Kiosken raket meget høyt opp i luften og ville utvilsomt kutte hver eneste en av alle telefoniedningene som krysset gatene, for ikke å snakke om gatelarnpene. «Gentlemannstyven» fikk derfor som hovedoppgave å sitte til skrevs over manet og Igfte opp hver eneste ledning soni kom i veien. De fleste klarte han, inen noen ble kuttet og for i alle retninger. Kanskje ville jeg få alle erstatningskravene som en tilleggsbyrde etterpå? Jeg orket ikke å tenke på hva som kunne skje før dette vanvittige eventyret var til ende. Det verste var igrunnen det som alle tenkte, at kiosken før eller siden ville ta overbalanse og deise av lasteplanet og falle inn på den nærmeste husveggen, med de enorme skadene det ville forvolde, for ikke å snakke om de menneskene som kunne bli drept eller lemlestet. Derfor hadde vi den største hyre med å holde alle barna mange skritt på avstand, men hvor vi for fram var det jo et yrende liv av levende vesener. Hester også, og de holdt på å steile av ren forferdelse. Hele byen måpte: Ka slags merakkel va' dette? Selv kunne jeg ikke bli mer fortvilet. «Herre Gud, hjelp oss!» sukket jeg inni meg uavbrutt. Endelig rakk vi fram til Ramsvikveien, et stykke iled fra Nymannsveien. Men der kom ikke transporten videre på grunn av trær, ledninger og waiere. For om mulig å finne en annen vei mot målet, ga jeg meg til å springe over den store, øde marken, alt mens jeg fortsatte å sukke: ((Herregud, hjelp meg! Herregud, la meg få dø!» Den alternative veien jeg søkte, var ikke stort bedre enn den som bilen nå sto på, hva så! Da jeg kom tilbake, hadde transportørene gitt seg til å talje kolossen ned av bilen, for å slepe den på sliskene etter bilen. Time etter time strevde de for å sno seg ned i den smale alleen. Aldri trodde jeg det ville gå. Klokken 20,15 hadde de

87 rukket fram til hageporten, og der fikk kolliet bare stå til neste morgen, midt i veien! Fredag 3013 kl. 7 om morgenen var de fire arbeiderne på plass. Først måtte de demontere portalen på porten og deretter ta fatt på en høyst tvilsom trekkmanøver. Da jeg kom til åstedet kl. 9,30 var de knapt kommet fire-fem meter inn på hageveien. Ennå gjensto minst 200 meter før de hadde kiosken - ikke på plass der den etter avtalen skulle settes - men nedenfor parsellen vår. Da var klokken blitt 14, og nå ville de ikke mer. Jeg forsto dem og måtte bare akseptere. Avtalt pris var åtti kroner. Nå forlangte de nitti. Lykkelige kunne heller ikke de være, da de forsvant. Men stort mer ille til mote enn meg kunne de tross alt ikke være. Om ettermiddagen leide jeg en drosje for å kjøre inn med noen doble vinduer som hørte til, men som jeg hadde satt inn på ((Toilettet)) på kaien. Sjåføren forlangte to kroner og klosettkonen femti øre som oppbevaringsgebyr. La meg nevne at da jeg skulle sette vinduet på plass, slo jeg med hammeren ufrivillig en svær ((stjerne» i det. Senere kom jeg også til å knuse et av de andre store vinduene. Jeg er uheldig inntil døden!! Lørdag grov jeg litt i tomten, og gikk deretter i forsamlingshuset i hagen for å høre en gartner fortelle om rosedyrking. Neste uke er det påske og da blir jeg bortreist. Får prøve om jeg i den tiden kan få slå vekk alle triste tanker! (Hvis dagbokens hendelser skulle oppføres i kronologisk orden, ville her komme beretningen om påsketuren. Men jeg vil først gjøre meg ferdig med ((Kiosk-historien))) Etter en ukes hyggelig avkopling etter alle gjenvordighetene, ble det å fortsette der jeg slapp. I tre dager holdt jeg på med å klargjøre tomten, rive ut det opprinnelige golvet 0.1. Så kom lørdag ettermiddag. En stor flokk av hagekolo-

88 nistene, som er vant med å stille opp til «dugnad» når noe skal gjøres, samlet seg nede på veien for å hjelpe til med å skyve den vordende hytten oppover skråningen på treruller. Det tok jo atskillig tid. Men endelig kom den på plass, slik at jeg den natten kunne gå noenlunde avstresset til ro. Atskillig var det fortsatt å gjøre, grunnen skulle støpes, nytt golv legges, en vegg utvides, taket ordnes og tjærebres, det øverste spiret festes, en altan bygges. Videre skulle clzt jo males alle steder, gardiner henges opp og mye mfre. Men det ville bare vcere gildt å ha noe nyttig å være opptatt med, så det grudde jeg ikke for. Mor og tante heller ikke. Andre pinsedag, 28. mai, skulle den høytidelige innvielsen av kolonihytten finne sted. Sammen med vår gamle nabo, Rakel, tok bestemor, mor, tante og jeg en drosje fra Bøkkersmauet og til Ramsvik, hvor begivenheten ble feiret med kaffe og kaker. Etter ukers strev og påkjenninger, må det endelige resultat sies å være forholdsvis bra. Mange var de som til å begynne med lo og «spøkte» med meg, men nå har pipen fått en annen lyd, de skryter både av byggverket og ((godseieren)). Og det får jeg bare fryde meg over. Historien om kiosken er - som så mye av det vi opplever - tragisk på den ene siden og urkomisk på den andre. Her har jeg valgt førstnevnte versjon, slik den er nedtegnet i dagboken, så å si i det øyeblikket det hele skjedde. Den humoristiske versjonen er tatt med - omskrevet til dialekt - i min bok «Adle kan snofla)), side 53. Der er tonen unektelig en annen. Hermed er det på tide å vende tilbake til 1. april for å fortelle om den antydede PÅSKETUR TIL ROLFEBU For tredje gang ble jeg bedt med på påsketur. Denne gang var det min kamerat fra folkeskolen, Einar Koch, som tilbød meg å bli med til familiens hytte på Bersagel. Den lå omkring 250 over havet, og var bygget for 20 år

89 siden (1908) av Abel Lunde for hans unge sønn, Rolf, den lovende billedhuggeren, som på grunn av sin lungesykdom trengte frisk luft i et gunstig klima. Dessverre døde han altfor tidlig, og Koch's fikk da kjøpe Rolfebu. Einar og Sigmar Eriksen (en av Salomons sønner) reiste inn søndag før påske, mens jeg valgte å dra av sted mandag. «Hølefjord» gikk fra byen kl. 15,lO. Himmelen var da overskyet, men ellers var været upåklagelig. Da jeg steg i land på Bersagel k1.16,15, sto mottagelseskomiteen på bryggen. Sammen tok vi så fatt på fjellbestigningen. Selv om jeg på det tidspunktet var uvant med slike strabasser, gikk det forholdsvis bra å ta seg fram. Mine to ledsagere - begge kjøpmannssønner - var elegant oppdresset med moteriktige sportsklær, mens jeg kom i en ganske alminnelig travaljebukse og vindjakke. Vi nådde omsider avsatsen der den lille, koselige rødmalte hytten lå, den som skulle bli vårt oppholdssted hele uken til ende. Frithjof Houeland sluttet seg også til selskapet, så vi var i alt fire jevnaldrende karer som kamperte sammen en hel uke. Gjennomgående levde vi et noe uregelmessig liv, gikk gjerne til køys i 2-tiden om natten og sto opp omkring kl. 12 neste formiddag, spiste frokost kl. 14 og middag kl. 19. Min første dag våknet jeg et stykke ut på formiddagen, etter noenlunne god søvn. Ute pøste regnet ned hele dagen så vi ble nesten nødt til å oppholde oss innenfor hyttens vegger. Tiden fordrev vi med sang og trekkspillmusikk. Middagsmenyen bød på stekt fiskepudding, poteter og rosinsuppe. «Efter megen spøk og latter kom vi til sengs i 24-tiden.» Øverst på neste side: Lufting av sengetoyet. I midten: Sigmar musiserer, mens Frithjof og Gottfved spiller sjakk. At de samtidig simulerer piperøykere, må betraktes som en «glipp» (Snaddene horte med til hytteinventaret.) Nederst: Sigmar, Einar og Gottfred høyt til vars på hyttemonet.

90

91 Onsdag strålte solen så herlig inn gjennom de små rutene og fristet oss til å komme ut i naturen, og begi oss bortover til Vårlivarden, som lå forholdsvis nær ved. Men et nytt regnvær, som begynte å gjøre seg gjeldende, fikk oss til å snu temmelig snart, og utsette vardebesarket til neste dag, som var skjærtorsdag, da været var ((sånn passe)). Vårlivarden ligger ca. 400 meter 0.h. og skal være den høyeste nuten i Høgsfjord. Først i 17-tiden var vi tilbake i hytten, og jamen spiste vi ikke middag (kjøttkaker, studde erter og grøt av blannede frukter med melk) halvannen time senere. Litt etter klatret vi ned en røys - til et vann dypt nede. Her tente vi et bål. Gnistene svevde høyt opp mot nattehimmelen - inntil flammene manglet «næring» og måtte opphøre. Da tok vi fatt på oppstigningen. Månen viste vei. Etter endel strabasser nådde vi vårt mål: Hytten. Før vi la oss, drakk vi te og spilte ((Hjerter)). Langfredag var det godt vær. Jeg satte meg på en fjellknaus, og mens jeg skuet ut over den storslåtte naturen, sang jeg med høy røst kjente og kjære melodier: ((Vårt land, vårt land)), {(Suårnis sång)), ((Her er det land som hugar meg best)), og mange andre. Dagen ble, som navnet tilsier, usedvanlig lang, for så vidt som natten ikke ble brukt til å sove i. Da Frithjof arbeidet i en forretning, måtte han reise til byen klokken 6 påskeaftens morgen for å drive salgsvirksomhet, som på andre hverdager, og da kunne vi like gjerne holde oss våkne til han var kommet av gårde. Men vi tre andre kunne til gjengjeld legge oss til å sove fra klokken var 7,30 til 13,15. Jeg våknet først fordi jeg hørte stemmer utenfor. Da Rolfebu jo ligger langt utenfor ((folkeskikken)), er det ikke vanlig at noen ferdes her. Det viste seg å være 6-7 gutter som var på tur i fjellet, kanskje var de speidere uten uniform. Sent på ettermiddagen ventet vi Frithjof med rutebåten. Vi skulle ned for å ta imot han, ikke minst for samtidig å få litt klatremosjon og nyttig tidsfordriv, som også omfattet proviantsupplering. Men da det viste seg at min venstre ankel skapte seg vrang, måtte jeg bli igjen

92 i hytten. Ventetiden ble naturligvis brukt til filosofering og skrivevirksomhet, om kanskje ikke resultatet ble så poetisk og bemerkelsesverdig som ønskelig kunne være: Her sitter jeg da ensom og forlatt i en liten stue høyt oppe i fjellet. Speider rundt omkring meg gjennom de små vinduene. Dypt, dypt nedenunder meg stikker fjorden seg inn mellom fjellene. Fjellene, ja, - rundt på alle kanter ligger de der - snøkledte lengst vekke, nakne og blågrå nærmest. Nede på sjøen siger nå og da en eller annen båt av sted - til og med et lite dampskip, som sett fra høyden virker som et vallnøttskall i en sølepytt. Bondegårdene fortoner seg som små dokkehus. Er en riktig gløgg, kan en oppdage små svarte rørlige prikker - mennesker og kreaturer. Alt er så smått - unntatt fjellene, fjorden og himmelen. Himmelen burde jeg vel ellers ha nevnt først, for den slår alle rekordene. Tenk, her sitter jeg og har alt under meg - alt det som smått og vesaligt er. Skjønt, hadde jeg nå vært der nede sammen med de andre menneskeprikkene, da ville også jeg ha virket like liten - sett ovenfra. Vi er støvgrann! Gud, hvor ubetydelige vi i virkeligheten er! --- Mørket faller etterhvert på. Jeg må tenne de gammeldagse parafinlampene, som gir det vesle rommet et fantasifullt preg. Gjennom vinduene ser jeg ennå fjorden og himmelen som en eneste lys horisont, bare atskilt av fjellkjedene som tegner seg lik mørke striper inne i den blå kveldståken. Det er naturen! Og jeg ser undrende på

93 Første påskedag var det en del storm, men sol og godt vær ellers. I en liten grop ikke langt vekke, der det var lunt for vinden, satt vi flere timer og solte oss, mens vi diskuterte militarisme og ((fattigdom kontra rikdom)). Ankelen min var fremdeles så vond at jeg knapt kunne stå på foten. Etter middagen mesket vi oss med marsipanegg, dadler og appelsiner og til kvelds drakk vi fem kopper sjokolade hver, så jeg for min del ble en del ((kvalmen)) etter leggetid. Andre påskedag - utvilsomt den mest vellykkede, på grunn av det utrolig flotte været, varmt, som var det midt på sommeren. Vi vandret en lang, lang tur i fjellet, og gjorde et større opphold i et idyllisk område, med vidunderlig natur. Einerbusker fant vi, høyere enn oss selv, grønne, friske nåletrær, sprudlende småbekker og idylliske vann. Så det drog ut før vi vendte tilbake til hytten for å hvile ut og spise middag: Steikt torskerogn med poteter, og som dessert sviske-aprikos-havresuppe. Tirsdagen ble delvis brukt til å rydde sammen all raben og gjøre rent etter oss. Nedover fjellet bar det - til bryggen, der båten hentet oss kl. 15. For meg hadde det vært en nyttig avkoplingsuke etter den fatale kiosk-affæren. Men nå var jeg atter havnet midt oppi elendigheten, og måtte bare i morgen, den dag, gi meg i kast med å løse problemet. Hvordan den historien endte, har jeg allerede fortalt. Kolonihagen ble i tiden som fulgte et avstressende sted å tilbringe fritiden i årene som fulgte, og kiosken Bildene på neste side forestiller: I. Gottfred prmer å redde Einar fra å falle ned i avgrunnen. (Det lyktes!) 2. Deltagerne f0r ombordstigningen på Hclle-bryggen. 3. Hjemme igjen, på Torget i Stavanger. Fra venstre: Fr. Houeland, Gottfred, Einar Koch og Sigmar Eriksen. Til h~yre på bildet fremgår det at arbeidet med fundamentet til Kiellandsmonumentet er i gang.

94

95 med tårnet fylte sin oppgave som hytte på en tilfredsstillende måte. Fredag kveld var jeg nedom på torget for å se på forberedelsene med å sette på plass sokkelen til Alexander Kiellandsmonumentet. Samtidig fikk jeg overvære et friluftsmøte som en religiøs sekt holdt like i nærheten. Der sto de fram, den ene etter den andre og fortalte om hvor fæle og ugudelige de tidligere hadde vært, en av mennene hadde sågar både stjålet og bedradd. Nå var alle blitt så gode og rettskafne, noe som både de og samfunnet har grunn til å være takknemlige for. BOTANIKKUNNSKAPER Naturligvis måtte jeg sykle en tur ut til Asche Moe og fortelle om påsketuren og ellers ta en titt på hagen. Denne gang kom det også en annen ung planteinteressert mann ut for å studere vekstene. Vi kjente ikke hverandre, men idet han passerte meg, syntes han nok det var best å si noen ord. Han pekte på en plante i nærheten og uttalte: ((Sannelig synes jeg ikke jeg ser en fyllt vårkål.)) Jeg, som trodde han for spøk mente et spiselig kålhode, svarte fjollet: «Det var temmelig tidlig, - vi er jo bare i april måned.)) Og som om dette ikke var nok, la jeg til denne idiotiske tilleggsopplysningen, som røpet mine høyst ufullkomne botanikkunnskaper: ((Forresten dyrkes det ikke grønnsaker her ute.)) Den unge studenten måpte, svarte ikke en stavelse, men vandret videre - - Senere ble jeg jo klar over at vårkål er en blomsterplante, og slett ikke noe velsmakende supplement til middagsmaten. KIELLANDS-MONUMENTET Det var vel midt under den første verdenskrigen, omkring 1915, at det offentlig ble lansert en id6 om å reise

96 en statue av byens berømte sønn, Alexander L. Kielland, men først nå, i 1928, skal drømmen bli til virkelighet. Avdukingen er fastsatt til søndag 6. mai. Men da steinene til sokkelen er blitt noe forsinket, må det i de siste dagene arbeides til langt på natt for å kunne holde ((ruten)). Det er reist et svært stillass, som skal brukes til å feste taljene, når fundament-blokkene og metallfiguren skal heises på plass. Jamen må det være solide greier, når en tar i betraktning at bare sokkelkolossen veier fem tonn. Naturligvis måtte jeg være på plassen for å holde øye med hvordan det hele utviklet seg. Fredag ble jeg stående like til klokken hadde passert halv tolv for å oppleve øyeblikket da selve dikterkroppen i bronse ble løftet på plass. Ved middagstid den følgende dag sto det ferdige kunstverket der det skulle, innhyllet i en svær seildukspresenning. Ennå må det utføres noen Gnpussingsarbeider, slik at det hele skal stå klappet og klart til det store øyeblikket da avdukingen skal foretas. Allerede før Domkirkens ur slo ett søndag middag, 6. mai, var hele Torget et eneste stort folkehav. Mellom to flagg som var heist på provisorisk oppsatte stenger, sto den tildekkede statuen som et spøkelse i solskinnet, Etter et musikknummer av ((Ynglingen av 1882)) besteg konsul Gustav Arentz tribunen og holdt avdukingstalen. På en mengde hvite benker hadde et fyldig utvalg av byens gjeveste kvinner og menn plassert seg. Flagget som skjulte kunstverket, ble trukket vekk, og se, Alexander den store med sin kappe og pompøse hodebekledning, sto der i all sin verdighet. Stavanger felleskor sang ((Rygjafylkets fjell)), hvoretter ordfører Torjer Meling mottok monumentet på byens vegne. Før høytideligheten ble avsluttet med «Ja vi elsker)), talte Kiellands datter, men få hørte hva hun sa. Utvilsomt var det vakkert og velment! Billedhuggeren Magnus Vigrestad deltok ikke i festivitasen. Mange undret seg og beklaget fraværet. De ((innvidde)) fant ((demonstrasjonen)) forståelig og berettiget. Personlig tjente jeg noen kroner på ((affæren)). For det

97 første hadde jeg inngått et veddemål med tante Grethe. Hun påsto nemlig på forhlind, at Kielland skulle stå med fronten mot Kongsgård og ryggen mot Vågen, mens jeg var sikker på at det omvendte var tilfelle. Den som hadde rett skulle få en krone i premie. Og det kunne jo ikke bli noen annen enn meg! Stnrste delen av pengesummen fikk jeg som honorar i avisen, for et lite humoristisk rimeri jeg offentliggjorde et par dager far avdukingen, sålydende: Tenk, det endelig oppleves skal, dette under: Monumentet er ferdig, avduking skal skje. Vi har ventet så lenge, ja, fortsatt vi stunder mot den dagen, vi Vigrestads verk skal få se. En skulptur vil vi få, som vel ingen kan klandre, Kielland står med sin kappe, sin flosshatt og stokk. Vi med nesen i sky rundt en dikter får vandre, At han selv her vil trives, det tenker vi nok. Ved hans føtter vil Frelsesarmeen få preke. Under fiosshattens brem finner fuglene ly. Oppå sokkelen ungene kanskje får leke, Jamen skal det bli liv i vår rolige by! SYTTENDE MAI falt i 1928 på Kristi Himmelfartsdag. Den samme rutinen: Stå opp klokken 7, kle seg, bli forarget på stive snipper, som er vrine å handsame, for så i hui og hast å ete frokost. Det er forresten ikke mye igjen av syttendemaigleden min. Denne gangen ville jeg sløyfe slayfen, som jeg tradisjonelt har båret i elleve år. Hva donderen har jeg å takke frihetsdagen og fedrelandet for? Her går jeg jo arbeidsledig og nærmest utstøtt fra hele samfunnet. Jeg gå med lang silkesløyfe som et ytre tegn på min ustyrlige fedrelandskjærlighet? Aldri i livet! Jeg griper

98 stasen vekk fra skulderen og kaster den i femte veggen, til mors store forbauselse. Kanskje hun forsto mine følelser. La meg dog innrømme at jeg om ettermiddagen festet juggelet på meg igjen - nærmest for å slite det ut. Av begeistring var det i all fall ikke, selv om det vrimlet av tilsynelatende glade mennesker omkring meg. Bilene kjørte rundt i gatene, fullastet av jublende ungdom. Fast rutine er kjøreturen rundt Breiavatnet, som drosjesjåførene innkasserer sin høyst kjærkomne ((avgift)) for. Virksomheten de øvrige dagene var nok ikke av de.mest lønnsomme. «Russen» gikk i prosesjon med morsomme emblemer og folketoget med musikk og sang. Jeg nøyde meg med å være passiv tilskuer. Etter den ordinære talen fra Kongsgård-trappen, overtok et par rødglødende Moskva-kommunister og talte opphisset mot nasjonaldagen og det de kalte «borgerpakket)), mens de med entusiasme agiterte for revolusjonen. Fra disse utendørstilstelningene, satte jeg kursen opp til Teateret, hvor jeg inntok min ståplass på «hydlå» og med innlevelse overvar operetten ((Cornevilles klokker)). Det var en del av byens amatørskuespillere og sangere som hadde påtatt seg dette temmelig krevende arbeid. De klarte det upåklagelig godt. Dessuten var musikken glimrende. Straks lyset i salen sluktes, stormet årets muntre russ inn og overtok sine plasser på fnrste balkong, under vilter sang og hurrarop. Musikken i orkestergraven kunne jo ikke begynne før uroelementene hadde roet seg, men det får jo bare publikum tålmodig finne seg i på en slik dag. Det ble også kastet ut i salen et drøss av kulørte papirstrimler så lokalet nærmest ble omdannet til en utenlandsk dansesal. Publikum, musikere og skuespillere ble rikelig bestrødd, men tok det med godt humør, slik det jo skal gjøres en 17. mai.

99 GJESTEBUD I KOLONIHAGEN 2. pinsedag innviet vi kolonihytten. Bestemor, mor, tante, nabokonen Rakel Hansen og jeg, kostet på oss en drosjetur til Rosendal, og feiret høytiden med kaffe og kaker. Etter ukers strev og bekymringer var resultatet blitt temmelig bra. Da jeg lørdag 1915 sto og malte innvendig i kolonihytten, hørte jeg en kjent mannsstemme nede fra veien. Det viste seg sannelig å være Asche Moe, som ønsket å besøke hagen, hytten og meg. Han fikk ta alt i øyesyn, jeg ledsaget ham rundt omkring i hageanlegget. Moe er jo kjent for sin dannede og hensynsfulle opptreden. Han hilste bukkende og med løftet hodeplagg på alle han møtte på vår vandring, pratet også gjerne med hver enkelt. En kone støtte han f.eks. på to forskjellige steder og hilste derfor like høflig på henne andre gangen, som første, i løpet av fem minutter. Visitten varte ikke lenge. Han ville aldri være til bryderi, og trakk seg derfor smilende, takkende og bukkende vekk så snart han følte at han hadde lagt tilstrekkelig beslag på andre menneskers tid og oppmerksomhet. Et par dager etter sto noen småpiker utenfor kolonihagegjerdet. De ba om å få låne nøkkelen til porten, for å besøke noen kjente. Jeg fant ingen grunn til å nekte dem den tjenesten. Det varte en god stund før de kom tilbake. Men først senere på kvelden oppdaget jeg at de hadde brukket i stykker nøkkelen, uten å si fra, slynglene! Det lønner seg ikke alltid å gjøre vel for sine medmennesker. NORDPOL-TRAGEDIEN : Verden er i spenning! Flygeren Nobile og hans følge på 18 mann - alle fra Italia, skulle for lang tid tilbake fly til Nordpolen med luftskipet «Italien». Dette falt ned og i uker har folkene drevet omkring på isen.

100 Hjelpeekspedisjoner er sendt ut, deriblant Roald Amundsen, som nå har vært borte i tre dager uten å gi livstegn fra seg. Så nå må man vel sende hjelpestyrker til ham også. Avisene verden over inneholder daglig fyldige artikler om tragedien. Jeg får visst bare nøye meg med å klippe ut overskriftene og arkivere dem. Sammen med disse arkivsakene finner jeg også en kommentar til den tragiske begivenheten, et slags d.ict som jeg ga meg i kast med, og som jeg her tar med, ;elv om jeg vel helst burde la være. SOS «Save our souls! Vi forgår her på iskalde sletter!)) Det er italieneren: «Kom, men vær snar!» Straks er noen parat. Sine vinger de letter, luftens nye maskiner, - mot polen de drar for å søke å hjelpe en broder i nøden, generalen Nobile! Men de øvrige menn, som var med og som ligger og kjemper med døden? Mindre viktig om noen av dem blir igjen. Nei, for navnene deres er lite berømte. De er mer lik arbeiderne i en fabrikk. Og arbeiderne er og forblir de forsømte. Det er sjefen som æres. Ja, verden er slik! JONSOKFEST I KOLONIHAGEN De to siste årene har det vært regnvær denne kvelden, men i år kan en nesten si at været var utmerket. Mor, tante, Sigurd og jeg startet festen om ettermiddagen i vårt nye lysthus, der vi inntok et måltid og hadde det riktig koselig. Ved mørkets frambrudd gikk Sigurd og jeg opp til danseplassen. Bålet - som besto av ni delvis halvfylte tjæretønner - ble tent i 22,30 tiden. Til vår overraskelse kom Niels, og vi tre lyttet, i likhet med det

101 øvrige publikum, til trekkspillets toner, mens bålet knitret og skapte den romantiske stemningen som er ilden forbeholdt. Da vi klokken 2 om natten skulle hjem, oppsto det mellom arrangementskomiteen og den delvis halvfulle unge pøbelen som hadde kommet seg inn i hagen, en ubehagelig trette, der det lød trusler om at hvert jordbær på parsellene skulle bli stjålet når de ble modne. Lyse utsikter, altså! LANDSSKYTTERSTEVNE PÅ MADLA Sommeren 1928 var det landsskytterstevne på Madlamoen. Våpenbruk hører så avgjort ikke til mine yndlingsbeskjeftigelser, men i og med at jeg jo gjerne vil være til stede der noe ekstra foregår, måtte jeg i det minste få med litt av avslutningen. Så den siste halvtimen befant jeg meg så å si midt i ((ildlinjen)). Det knallet om ørene mine, i likhet med de mange ulike dialektene som - om de ikke akkurat knallet, så dog surret overalt i terrenget. En ting som gjorde et visst inntrykk på meg, om enn ikke i positiv retning, var de grimme provisoriske husene som var reist på området, en restaurant for eksempel av bølgeblikkplater og med utrangsjerte skyteskiver som haive «vinduer». Fy, så heslig! Hva mon de tilreisende gjestene tenkte i sitt indre? Dessuten gjorde sekretæren, kaptein S. seg mindre fordelaktig bemerket, idet han ravet full omkring og vrarvlet, i stedet for å arbeide med det som var hans oppgave. «Slike fyrer er det den norske stat før på i disse dårlige tidene,)) lyder kommentaren i dagboken. Sykkelen min hadde jeg på forhånd satt fra meg hos Asche Moe, så jeg måtte først oppom han før jeg kunne komme meg hjem. Vi moret oss begge i fellesskap over de provisoriske bygningene, som også han tidligere på dagen hadde vært borte og tatt i øyesyn.

102 MANGE FOLK PÅ VISITT I MALDELIEN Søndag 2217, etter middag, spaserte Berthold og jeg ut til Asche Moe. Når vi ser bort fra nordenvinden, var været ganske bra. Moe satte seg sammen med oss i en lun solkrok og pratet. Dessuten spanderte han te på oss. «Jeg vet at du er en sukkergris, Gottfred, men jeg har unnlatt å ta sukker til deg likevel.)) ((Kanskje fordi De vil søke å avvende meg fra bruken,)) svarte jeg. ((Delvis derfor, og delvis fordi vi dermed sparte sukkeret og bryderiet.)) Det endte derfor med at jeg ble nødt til å drikke tre - siger og skriver tre - kopper. Heldigvis hadde jeg tatt med meg et par smørbrød i lommen, slik at den beske tesmaken ble døyvet en del. Men hver gang jeg var glad for at koppen var oppdrukket, kom Moe med kannen og fylte i en ny. Det nyttet ikke å protestere, for han åpnet bare på lokket og sa: «Se her, der er mer enn nok!» Berthold gjemte vekk sin kopp, så han slapp å drikke mer enn den ene, det vil si, i et ubevoktet øyeblikk fylte Moe i en ny, det var tydelig at han hadde moro, for ikke å si nytelse, av å proppe oss med sin personlige yndlingsdrikk. Da det var tydelig at Berthold ikke delte vertens smak, tok jeg den breddfulle koppen og tømte innholdet mellom buskene bak benken, i en «pause», da Moe viste noen gjester rundt i anlegget. Denne søndagen kom det så usedvanlig mange mennesker for å bese den private botaniske hagen, at eieren, som i bunn og grunn var en elskverdig og hjelpsom person, ble helt utkjørt. For å få seg en avkobling og hvilepause, foreslo han at vi skulle gå i dekning, ta robåten og få oss en liten sjøtur på fjorden. Blant de besøkende denne søndagen var for øvrig kapellmester Artz og frue. Mine jevnaldrende kamerater og jeg selv hadde på dette tidspunktet passert «ten-årene» og nærmet oss tjueårsgrensen. Hittil hadde det vcert naturlig for oss å tiltale Asche Moe med «De», mens han på sin side brukte

103 «du»-formen. Den dagen Berthold var med, fant vår dannede vert tidspunktet inne til å antyde at heretter burde han si «De» til oss, siden vi nå var blitt så voksne, eller vi alle burde gå over til å bruke «du» (slik det heter i kabaretvisen: «Skal vi ikke være dus og vare venner, det vil ganske sikkert gi litt sympati... D). Vi unge syntes ikke at det gikk an å være så vulgære, men gikk likevel med på «reformen». SLAGET VED HERMAGEDON En dag kom det tre underoffiserer ut til Moe under den første verdenskrigen. De mente å ha lest i Profeten Daniels bok at det ikke ville bli slutt på krigen før det hadde stått et slag ved Hermagedon. Moe kunne ikke svare på spørsmålet, men lovte å gjøre et forsøk på å knekke «nøtten». Han slo opp i sine mange ordbøker, men fant ikke noe om dette avgjørende slaget. Så reiste han inn til byen og oppsøkte Jens Tvedt på Kommunebiblioteket. Tvedt undersøkte i tre forskjellige leksika, uten resultat. Tvers over Hospitalsgaten lå Misjonstrykkeriet, og der traff Moe faktor Lambert Larsen, uten at mysteriet ble løst. Men Larsen skulle få fatt i generalsekretæren. Omsider kom denne ut og spurte: «Si meg, hvem er det som vil ha greie på dette?)) Moe fortalte om de tre underoffiserene. Men generalsekretæren ville ikke uttale seg før han hadde sett etter i noen bøker hjemme, i noen fortolkninger om Daniel. Om mysteriet ble løst, forteller dagboken ingenting. Derimot står det skrevet at steinhytten like overfor hovedveien ble solgt sommeren 1928 for tre tusen kroner. Hvem kjøperen var, husker jeg ikke. På hjemveien traff Berthold og jeg en gammel mann (74 år) som hette Jakob. Han hadde i løpet av noen timer, med stav i hånd, vandret på sine tilsynelatende skrøpelige føtter og med en krumbøyd rygg, helt til Tananger og var nå kommet nesten til Mosvannet på returen. Det var naturlig for oss unge å minnes den

104

105 plass, 1 krone) med halsbrekkende artistprestasjoner, fakirer, hester, dumme klovner og tåpelige dummepetre. Siste søndag i måneden var gamle Rakel atter vår gjest i kolonihytten. «Det regnet kraftig, men vi satt lunt inne, spiste og pratet)). Ellers noteres at sommeren 1928 var usedvanlig kald, den 20. juli berettes at vi fant det nødvendig å fyre opp i ovnen. Det er rimelig at jordens produkter vantrives og vil komme langt senere enn normalt. BRANN I KYRREGARDEN 31. JULI Da jeg kl. 22,15 kom ut fra Totalens leseværelse, kjente jeg en sterk brannlukt, og en røyksky spredte seg omkring over alt. Jeg glante i været for å peile ut den skorsteinen som måtte være årsaken. Men snart oppdaget jeg i retning av Domkirken en svær lyssøyle som steg til værs. Ingen tvil: Her var det tale om en kraftig brann. Med hurtigtogsfart satte jeg av sted - - «Det brenner i posthuset!)) skrek noen. Eller var det i Romsøebygget? Nei, oppe i nærheten av Larkkeveien og Klinkenbergbakken! Nøyaktig bestemt: Kyrres maskinverksted og Oddsens posefabrikk, huset som var kjent for den kjempesvære lysreklamen for Tiedemands Tobaksfabrik, på taket. At sistnevnte ble ildens bytte, syntes jeg var usedvanlig nyttig. (Egentlig burde det ikke være tillatt å reklamere verken for tobakk eller alkohol). Verre var det med bedriftene som holdt til huse i etasjene. Flammene knitret og lyste opp hele omegnen, gnistregnet drysset over hustakene i nærheten, og folk fikk ordre om å stå parat og bære ut inventaret. Men heldigvis klarte brannvesenet å begrense ilden før alt ble lagt i aske. En bekjent ropte til meg: «Nå får du skrive i avisen om brannen!)) Han hadde jo sett mine skriverier og regnet med at jeg her hadde fått førsteklasses stoff

106 lagt rett i favnen. Jeg fant det ikke påkrevet å kommentere mannens velmente bemerkning. For meg ville det i dette tilfelle unektelig ha vært brenn-aktuelt, i dobbel betydning! NIELS PÅ UTENLANDSREISE Lenge før jeg selv hadde fabulert om å reise utenfor landets grenser, lyktes det for Niels å få dra av sted - helt til Tyskland, nærmere bestemt Hamburg. Han hadde en kjenning, ved navn Gunter Lentz, i denne navnkundige Hansastaden. ((Hamburg er stor,» skriver han i det første brevet, jeg mottok , ((i allfall anderledes enn byene i Norge. Jeg har vært alle tenkelige steder, hørt god musikk, sett god film og selv vært i filmhumør. Naturligvis har jeg stiftet bekjentskap med trikken, høybanen, undergrunnsbanen og «vororts»-banene. De tyske ekspresstog, som jeg kom hit med, går med en fart av km i timen. Av og til var de oppe i 100! Jeg var en smule nervøs da vi med denne vanvittige farten for over et spindelvev av skinner. I brev nummer to, datert 318, fortsetter han å skildre sitt inntrykk av det første mrate med «utlandet». «Du synes kanskje at jeg er sentimental, men det er virkelig sant, at jeg som hele mitt liv (19 år!) utelukkende har trasket omkring i Norge, nu plutselig er havnet i et annet land, og hører et annet sprog. Nu har jeg altså vært her i over en uke, og sett meget. Vi har vært på et par kinematografer, og forbausende som det enn kan synes, så forstod jeg alt. Det var ikke verre å forstå en tysk film, enn en norsk. Har også besøkt en del bygninger, deriblant Chilehaus. Fra toppen er det en utmerket utsikt. Inne i huset er det elevatorer som går i ett kjør, og folk som benytter dem må passe på å hoppe av og på i rette øyeblikk. Oppe i luften kretser flyveruten Hamburg-Berlin to ganger pr. dag. Det er da ikke rart at folk ikke lenger gidder å vende blikket opp for å se på dem.

107 (Siste gang det viste seg en flyvemaskin i Stavanger, blev Kirkegaten renset for folk, fordi disse løp til nærmeste gatehjørne for å kunne se vidunderet). Gunter er nu begynt på skolen, og i dag var Konrad Malde og jeg for første gang på egen hånd tur i verdensbyen. Da gikk mine drømmers mål for første gang i oppfyllelse: Vi blev filmet! Ikke fordi vi var noen berømtheter, men folk flest kan her nårsomhelst risikere å bli filmet. Da vi kom nedover mot et sterkt trafikert gatehjørne fikk en fyr med kamera øye på oss. Han rettet apparatet mot oss og sveivet en liten stund, ga oss deretter et kort, som jeg sender til deg, da jeg foreløbig ikke har råd til å kjøpe filmstrimmelen. Med høiaktelse (!) N i e l s )) NY SEILTUR I HAFRSFJORD Det ble august - og varmere i været. En av de første dagene i måneden hadde Sigurd, Berthold og jeg bestemt oss for, sammen med Asche Moe, å seile ut til Sømsholmen i Hafrsfjord. Så viste det seg at Berthold var blitt så solbrent at han fant det utilrådelig å utsette kroppen for flere solstråler. Moe var heller ikke til stede da vi kom, så Sigurd og jeg tillot oss å dra ut på egen hånd. Da vinden var ideell, seilte vi lett og lekende helt fram til holmen. Etter et måltid i romantiske - nesten tropiske - omgivelser, bar det ut på fjorden igjen, en gang sammen og hver sin gang alene. En fin dag! Båten skulle ved hjemkomsten trekkes på land og spyles. Vi strevde med det i over en halv time, og var glade da den omsider var kommet på sin rette plass. Ikke før var vi ferdige med jobben, før det dukket opp en mann som ba om å få låne båten. «Jo da, vær så god!» svarte Asche Moe, som da var kommet på plass i fjæresteinene. Bevare meg vel, der hadde vi strevet med opptrekket til ingen nytte. Det var ganske sårt å se farkosten i neste øyeblikk bli trukket ut igjen.

108 MOE SELGER EIENDOMMEN SIN Asche Moe solgte i august 1928 sin villa til doktor Eyvin Dahl for kroner! Den romantiske, vakre hagen med de mange sjeldne vekstene er ikke lenger hans. Det er vemodig å tenke på, at det snart er slutt med å vanke her ute i dette eiendommelige miljøet, som jeg har vennet meg slik til. I dag (1 118) var jeg ute fra kl. 8 morgen til 20 kveld, for å rydde opp i biblioteket, som består av et par tusen bind. Disse ble samlet i bunter på omkring 17 bøker. Mesteparten av biblioteket hadde tilhørt faren, boktrykker og avisutgiver Arnt Moe, som drev sin virksomhet på Valberget. En stor del var anmeldereksemplarer til avisen, for øvrig en blanding av likt og ulikt. Da frøken Forwald, søster av violinisten Ludvig von Moltke en gang var inne og så boksamlingen utbrøt hun: «De har jo så mange bøker, som De skulle være en lærd mann.)) Hvortil Moe svarte: «Men jeg er jo en lærd mann!)) Mens vi holdt på med buntingen fikk vi en fiks ide. I utlandet er det over alt en mengde butikker som utelukkende driver med kjøp og salg av brukte bøker. Hvorfor ikke starte en slik forretning i Stavanger? Snarest mulig ville Haakon snakke med bokhandler Opsanger om ideen og høre hans mening. Jeg lo hjertelig når jeg tenkte på at min framtidige tittel kanskje ble ((Antikvitetsbokhandler». Det ville jo ikke ha vært så langt vekke fra mitt interessefelt. Tre dager var jeg med på flyttesjauen. Jøss, enn all den raben! Det var i førte rekke broren, Sverre, som hadde en enorm samlemani. I årevis hadde han dradd til huset usannsynlige mengder av tenkelige og utenkelige gjenstander, fra rustne ståltrådender til flaskekapsler og trestykker, foruten større ting. Midlertidig skulle søskentrioen bo i et hus som tilhørte gårdbruker Jørpeland, like ved Madlaleiren. Sytten lass ble kjørt dit, og til naboen ble det lempet over en mengde trematerialer og diverse brennbare saker. Av gamle blader og aviser

109 ble det nede ved stranden laget et kjempebål, enda det ikke var Jonsok. Haakon var rent syk av å se på all raben. Hvor innerlig vel jeg kunne sette meg inn i situasjonen og følelsene. Jeg har nok selv litt av den samme samlemanien, som Sverre. Når jeg kommer opp i Moe-brødrenes aldersgruppe, står vel også jeg overfor et lignende problem. Men den dag, den sorg! I sin nærmest oppgitte og fortvilte sinnsstemning uttalte Håkon til meg, som eneste tilhører og vitne: ((Hadde ungene visst hva de kom til å oppleve i livet, uten selv å være skyld i det, vet jeg av egen erfaring at de hadde bedt Vårherre fri seg fra,elendigheten.)) Han tenkte naturligvis i første rekke på seg selv og de seks ugifte søsknene sine. Bare den åttende i flokken, legen Arnt Moe, var gift og hadde to sønner. Disse kom også til å dø barnløse. Ved samme anledning kom Haakon til å fortelle litt om sin familie og deres hjem i Valberget nummer 3 (der det seksti år senere skulle bli drevet kafevirksomhet). Med foreldreparet var de ti personer til bords. Dertil kom to tjenestepiker og noen typograflærlinger, som også bodde i huset og var såkalte kostgutter. (Se ellers avsnittet om Moe-familien i boken «Folk og forhold i gamle Stavanger)), side 48). Qverst på neste side: Haakon Asche Moe fotografert i Nederst et fotografi av det opprinnelige huset i Maldelien. Etter at doktor Dahl overtok det ble huset utvidet flere ganger, noe som fremgår av det midterste fotografiet.

110

111 FRA «EDEN» TIL GASSVERKET Litt senere ble det holdt auksjon over en del av det gamle innboet. Det møtte åtte mann, og bruttofortjenesten ble 83 kroner. Hvor skulle så den gamle søskentrioen bo? Til min og andres forundring hadde Haakon festet sitt blikk på et knøttlite hus like ved Sandvigen skole og Gassverket. Ungerabalder og usunn stank rett utenfor gatedøren - ikke til å fatte! Rosenberggaten 20, som ble kjøpt for kroner, lå på Gassverkets grunn og måtte derfor bygsles for en årsleie på 10 kroner. Men før handelen ble avgjort, måtte den interesserte kjøper gjennomgå en omstendelig vandring fra byfogd til borgermester, fra kommunerevisor til ordfører, fra gassverksbestyrer til stadsingeniør osv. Sett på bakgrunn av den uheldige beliggenheten og med tanke på alt som måtte foretas med den gamle rønnen, er det nesten utrolig at en forstandig mann som Moe ville påta seg den møyen det førte med seg for å få sitt siste bosted her ute i et arbeiderstrøk, der familien aldri hadde hatt noen tilknytning, og som en ren kontrast til den idylliske naturparken ved Hafrsfjord. Huset måtte gjennomgå en stor omkalfatring og forbedring, ikke minst med tanke på innredningen. Det førte b1.a. til at jeg fikk en ukes malerjobb. Alle rommene skulle oljebeises. Det hendte et par ganger mens jeg sto der med kosten, at Ludvig von Moltke stakk innom, for å følge med i det som foregikk og selvsagt for å hilse på sin bardomsvenn, som ikke var til stede. Fiolinisten pratet da litt med meg. Han kalte samfunnet for et loppeteater, og uttalte b1.a.: Vi kaller det er fritt land, men det er jo så mange lover og forordninger, så - -» En dag jeg sto i fullt arbeid, banket en mann på bakdøren. Jeg åpnet. Det var rørleggeren som kom for å sette opp varmtvannstilberederen. Da elektrikeren, som hadde nøkkel til gatedøren, senere låste seg inn, spurte han: «Hvordan slapp De inn, rørlegger?)) Med sin øst-

112 landske dialekt svarte sistnevnte uten å narle: «Jo maler'n lukket opp for meg.)) Han tok meg altså for å være profesjonell veggkliner, og det moret meg usigelig. En augustdag hadde jeg besark av tre damer i mitt koloniglasshus. De brakte med seg smørbrsd og sjokolade. Dessuten spiste vi rørte rips og jordbær, nyplukket på parsellen. I skjæret fra den lille parafinlampen med rød kuppel satt vi og pratet og sang helt til klokken var over 22. Jeg har ellers nå på den øvre siden av hytten laget en altan, av brukte materialer.

113 STOR FEST I BOKKERSMAUET Lørdag 1. september feiret bestemor sin 90 års dag. Det hadde på forhånd stått omtale med foto av henne i Aftenbladet, og det resulterte i en ren folkevandring - ikke i første rekke av våre nærmeste kjente, men til dels av mennesker som aldri før hadde vært hos oss. I et verdibrev kom det om morgenen ti kroner fra Tananger Kvinneforening, ved Jorine Monsen, og telegram fra familien Meling fra samme stedet. Bertha Roth (84 år) kom med blomster, 3 damer fra «filialen» med 14 bløde kaker, arbeidere ved strikkerifabrikken med en golfjakke, Rakel Hansen: Luktepute og lommetørklæ, Olga Meling Imsland: Blomster, Gurine Iversen: Hjemmelaget bløt kake, Bertine Davidsen: Sjokoladeplater, en ukjent eldre kvinne: 2 kroner, Sivis Larsen og Thora Thorsen: Blomster, Marie Friestad (bestemors søskenbarn): 2 kroner, Fru Helle, meieriutsalgets innehaver: Blomster og sjokolade. Ane Pallesen, 0. Strandgt. 67 (født ) hadde med seg en stor geburtsdagskringle. Hun snakket ustanselig om det samme tema, men da hun er stokk-døv, var det nesten håpløst å svare. Folk kom og gikk hele dagen, drakk kaffe og sjokolade, pratet, gråt og lo. Bestemor var helt overvellet av all viraken. Men likevel slutter jeg dagboksreferatet med disse ordene: «Det er godt at hun ikke fyller nitti år hver dag!» FEDRELANDSLAGET l1 I9 deltok jeg på et møte i «Unge Venstre)) i Kongsgaten 16, 3. etasje, som eides av Aftenbladet. Avisens redaktør var også til stede, og han vekslet noen vennlige ord med meg. Det hadde uttrilsomt vært taktisk «lurt» av meg om jeg sluttet meg til dette laget, slik redaktøren ga meg et lite vink om. Men det samme hadde vel vært tilfelle hvis det hadde dreid seg om Arbeidernes

114 Barnas stafettlep på Vaulen. De tre voksne er Annie Berge, Mathilde Helland og Gottfred. Det ferste styre i Y.u. ((Fremskritt)) i 1929: Inga Aarek, Olaug Løge, Gottfred, Per Mathiesen og Ingbjørg Espedal. 113

115 Ungdomsfylking og sosialistorganet. Skal jeg stå som medlem i en organisasjon må det føles naturlig og ikke skje av rent oportunistiske grunner. I lokalet la jeg ellers merke til en ung mann som satt med blokk og blyant, ivrig opptatt med å lage en skisse av mitt ((skjønne)), for ikke heller å si karakteristiske, fjes. Velbekomme! Dette møtet var arrangert for å introdusere den nystiftede organisasjonen ((Fedrelandslaget)), ved sekretæren, Birger Kildahl. Formålet var å bekjempe kommunismen og arbeide for gjenreisning av landets økonomi. Medlemstallet, ble det sagt, skal allerede være kommet opp i En måned senere hadde laget en stor propagandauke i byen, b1.a. med et stort folkemøte i Filmteateret med taler av et par landskjente menn, den ene selveste Fridtjof Nansen. Siden ble det også holdt et såkalt «forsvarsmote» med foredrag av oberstløytnant L'orange. At jeg på disse tilstelningene deltok som passiv tilhører, var utelukkende av pur ((forvedenskap)) var jeg, sammen med Inga Aarek, Ingbjørg Espedal, Olaug Løge og Per Mathiesen med og stiftet den påtenkte yngres avdeling ((Fremskritt)) i Totalen. Det møtte ti jente og gutter, som hørte min innvielsestale og deltok i det etterfølgende selskapelige samvær. INGEN SAMARBEIDSVILLIG GUDDOM ((Vanheppa)) heter en bok av Jens Tvedt. Den handler om en mann for hvem alt går på tverke. Han kunne godt ha vært meg! Det er nemlig slik at jeg titt og ofte føler og erfarer at lite eller ingenting skal lykkes for meg. Jeg blir mismodig og håpløs. Så sant det finnes en gud, må han være lite samarbeidsvillig. Her går jeg og søker å være god, og vil så gjerne leve et liv som ikke skal være dårlig, og så synes den allmektige å ha til hensikt å vise seg nærmest totalt uinteressert og lite hjelpsom. Kanskje det er takken for at jeg har hyllet dem som har forkynt at Gud utelukkende er kjærlig og

116 god og bare vil sine barn det aller beste. Det virker unektelig som jeg spiller rollen som den arme, plagede Job i det gamle testamentet! FEM KRONER FOR EN HALV-SIDE I går kom min fortelling «Lille Kramkar-Henry» på trykk i «lste Mai». Den fylte en halv avisside. Da jeg i dag møtte opp for å heve mitt honorar, ville den konstituerte redaktør ikke ut med noe som helst. Det var slikt stoff de kunne «sakse» ut fra hvert blad, mente han. Og den økonomiske situasjonen var sånn at de ikke hadde anledning til unødige uttellinger. Jeg tillot meg da å forklare at det selvsagt ikke utelukkende var for fornøyelsens skyld jeg skrev. Ellers var jeg jo vant til å få betaling for de arbeidene jeg utførte, om det var aldri så beskjedent. Da fant redaktøren at han fikk strekke seg til fem kroner - antagelig ut fra den betraktning at smuler også er brød. Heretter får jeg sette som nærmeste mål å realisere en ny (fiks) ide: Utgi et upartisk ungdomsblad. Riktignok er det vågsomt, men ett års drift (l2 nummer) kan ikke mer enn ruinere meg. Jeg har jo nesten ett tusen kroner i banken! I dagene som fulgte bearbeidet jeg bladprosjektet, undersøkte trykkeripriser og satte opp kalkyler etc. Bladets sidetall skulle til å begynne med være 16, derav 12 med tekst og 4 med annonser. Prisen for sistnevnte: 20 øre pr. mm. Honorarsats Kr. 7,- pr. spalte. Reklameplakaten skulle ha følgende tekst: TIDENS UNGDOM Populært ungdomstidsskrift. Redaktør: G - - B - - Avdelinger med spesialmedarbeidere for Samfunnsspørsmål, Sport, Radio og teknikk, Legevitenskap, Musikk, film og kunst. Dessuten allsidig underholdningsstoff og illustrasjoner. Utkommer 1 gang pr. måned i Stavanger, Årsabonnement: Kr. 2,- Larssalg: 20 øre

117 For ordens skyld bør det vel opplyses at verken bladprosjektet eller reklameplakaten noensinne kom offentligheten for øye, verken i Stavanger eller i landet forøvrig. TRYGGVE GRAN OG DYBWAD-BROCHMANN var jeg i «Understøttelsen» og overvar (stående på et bord under taket, på en liten firkantet balkong ved talerstolen) minnemøtet for Roald Amundsen. Første taler var lærer og forfatter Arne Espeland. Hovedforedragsholderen, major Tryggve Gran, fortalte om tragedien på Nordkalotten og om «Veslekari»- ekspedisjonen, hvis leder Gran var. I går hørte jeg forresten et foredrag om ((Ungdommen og fremtiden)) av en egenartet personlighet ved navn B. Dybwad - Brochmann, som jeg sympatiserer med, da mange av hans tanker går i flukt med mine. «Bort med humbugen og frem med sannheten!)) er et av hans slagord. (B. D-B ble senere valgt inn på Stortinget som representant for «amfundspartiet». Han utga bladet «Samfunnsliv». ET NYTT UNDER : Da jeg i formiddag lå i sengen og tenkte på å stå opp, hørte jeg et fryktelig brak i loftstrappen: Dunk - dunk - - Og samtidig et fælt skrik: «Å - å - Gud hjelp!)) Så ble det stille. Straks sto det klart for meg: Bestemor er ramlet ned fra loftet! Hun ligger i bakgangen - lemlestet - kanskje d0d - blodet flyter - - doktor - - Fryktelige sekunder - grusomme - - «Grethe - Grethe!)) brølte jeg. Og tante kom - hun jamret seg og trodde, som jeg, det verste. Men da harte vi bestemors stemme: «La meg få reisa meg opp sjsl!)) Gudskjelov, hun levde! Et nytt under var skjedd.

118 Da hun skulle ned den steile trappen fra loftet, der hun hadde vcert opp og hentet ett eller annet, unnlot hun å holde seg i traleverket, som jeg hadde satt opp, fordi hun bar på noe i hendene. Hun var litt svimmel og mistet balansen, så hun ramlet på hodet ned - ned - ni trinn i alt. Siste gang hun falt ned de utvendige steintrappene, ble ansiktet maltraktert, opphovnet og farget i alle regnbuens kulører. Denne gang merktes bare et lite sår i pannen. Et kvarter etterpå satt hun som vanlig i sin gyngestol med «spødet» - fornøyet som alltid. Spør om vi alle var glade og takknemlige! DET SISTE SKUDDET i den første verdenskrigen falt som kjent den kl. 11. På 10 års dagen i 1928 ble begivenheten her i byen minnet med et FREDSMOTE i Filmteateret, som var proppfult av tilhørere. Talene ble holdt av rektor Olden og ingeniør Vibe. Neste foredrag jeg hørte var det som den kjente danske litteraten Jørgen Bukdal holdt om «Når vi døde vågnem. De fleste forfattere pleier gjerne på slutten av sitt liv skrive en bok om seg selv. Hamsun glorde det i ((Landstrykere)), Garborg i «Dagbøker», Duun i ((Carolius Magnus)) og Henrik Ibsen i «Når vi døde vågner.)) Bukdal sa b1.a.: Ibsen ble vel prøvet nesten mest i barndommen, da hans far gikk fallitt. Han ble sett ned på av den grunn og skydde kamerater. Da han ble voksen søkte han å få revansje. Han ville vise verden at det går an selv for en fallert manns sønn å nå frem. Og han nådde frem, ved å gi sitt liv - sin sjel - i pant. Noen dager før dette foredraget ble holdt, filosoferte jeg litt i dagboken om min egen famlende skribentvirksomhet. Her karakteriserer jeg meg selv som melankoliker (om jeg i voksen alder ble klar over at jeg vel så mye var satiriker og humorist, kanskje en blanning av alle ingredienser). De bøker og artikler jeg vil komme til å

119 produsere, vil først og fremst bli realistiske. Jeg akter ikke å feste bo i et gullslott under himmelvelvet - skape fantastiske, romantiske fortellinger, ei heller skildre livet fra dets lysside, med «happy end». Nei, jeg vil søke å komme ned i mudderet, og samle ingrediensene derfra. Jeg vil skildre fattigdommen - og så naturligvis, som kontrast, rikdommen. Jeg vil male med så naturlige farger som mulig, usseldommen, urettferdigheten, det ulykkelige menneske - bunnskrapet i samfunnet. Men så sant en er bundet til sitt eget «indre», sin «genius», eller hva det nå kalles, vil nok den muntre tonen få sette sitt preg på det jeg kommer til å produsere. Ellers vil jo den journalistiske stilen sikkert bli så nøytral og konvensjonell som de ulike situasjonene og oppgavene krever det. Foreløbig er jeg en nokså ukjent og lite påaktet ung mann, som av og til nesten holder på å bukke under og bli fortvilet fordi jeg ikke får bruke mine gaver slik jeg vil. Enkelte jevnaldrende som vet at jeg pusler med skriverier, smiler kanskje bak ryggen min, ja, de er ikke redde for å gj0re det midt i ansiktet mitt heller. En har f.eks. den uvanen, når han skal titulere meg, å si: Herr Obstfelder, eller Mister «Sjekkspir», samtidig som han flirer hånlig til de øvrige tilstedeværende, mens jeg later som om det hele ikke vedkommer meg. En annen, som skryter av at han selv er så ualminnelig flink til å dikte, spør meg om jeg ikke akter å delta i konkurransen om å lage kantaten til Nidarosjubileet i 1930, der premien er to tusen kroner. Jeg blåser en lang marsj i slik sjikane. Skjarnt gjør jeg egentlig det? BARONEN OG TJENEREN HANS : Niels og jeg har lenge vært klar over at vi begge er interessert i å «spille komedie)), eller ((tragedie)), for den saks skyld, og ofte har vi gjort visse forsøk. Nå begynner vi å ta det hele mere alvorlig. I formiddag var vi opptatt hjemme hos meg, med å innøve en liten dansk

120 Tre situasjons-scener: I. Baronen og tjeneren hans. 2. Gjesten lurer på om han klarer å stikke av gårde for kelneren er ferdig med å skrive regningen. 3. ((Hands up!)) Unektelig en livstruende situasjon i et h0yst skummelt strgk.

121 dilletantkomedie: ((Baronen og tjeneren hans.)) Om ettermiddagen fortsatte vi hjemme hos Niels med bruddstykker av «Peer Gynt)). I «Åses død» skulle han spille Peer og jeg hans døende mor. Det var jo litt underlig å spille en kvinnerolle, selv om det var en gammel kone jeg skulle forestille, men artigere ble det da jeg lå der i «sengen» og spurte min fantasirike sønn: «Hva er det som ringer?)) - og telefonen, som sto like i nærheten, tok til å kime. Peer var imidlertid situasjonens herre og svarte uten å nøle: «Den fankens telefonen, mor)). «Hu, hei, hvor hult det klinger,)) fortsatte jeg uanfektet. «Det kommer fra skrivebord,)) var motspillerens svar, før han løftet av røret. En annen pussighet som hendte senere på kvelden. Vi kom da helt umotivert til å snakke om en folkeskolelærer som vi hadde i tegning for mange år siden. Søster Aase kom da til å spørre om hvor gammel vedkommende pedagog kunne være nå. «Vet sannelig ikke,)) svarte jeg, «men litt oppi årene må han da være. Han har jo barn som for lengst er gifte.)) Vi pratet litt om mannens gode og mindre fordelaktige sider som skolemann og menneske. Han var nemlig kjent for å være svært streng, en skoleholder vi hadde veldig respekt for og fryktet. Ikke før var vi ferdig med samtalen, før dagens nummer av ((Stavangeren)) kom. Til vår store forbauselse så vi på første side et bilde med omtale av læreren. Seksti år kunne han feire den følgende dag. Høyst merkelig, syntes vi. Telepati, er det ikke det de kaller slikt? Tja Vedkommende lærer het Odvin og hadde sin bopel like i nærheten av Storhaug skole. Hans datter Magnhild ble gift med den kjente danske litteraten jeg nylig har nevnt, Jørgen Bukdal.

122 sto denne notisen i avisen: ROSENDAL OG RAMSVIK KOLONIHAGER begynner i morgen, lørdag, sine underholdningsmster med foredrag av fylkesgartner Hidle. Et lite amatørskuespill oppfsres. Dessuten blir det annen underholdning og avis. Skuespillet som nevnes, er naturligvis det Niels og jeg har innøvet. Jeg er fullt klar over at mange unge mennesker helt fra barneårene har lyst for scenen, til å vise seg frem, agere - og bli hyllet. Jeg har tenkt: Kanskje det samme er tilfelle med min venn og meg. Men i dag fikk jeg - hva det angår - tro på meg selv. Min debut som skuespiller var - tør jeg si - ypperlig. Tilskuerne skrøt også. Jeg spilte min rolle som den hissige og fattige baronen, slik at jeg måtte undre meg over det selv. Niels for sin del gjorde det også meget godt som den noe godfjottede tjeneren. I kolonihagehuset var det ikke bygget noen scene, men bakenfor salen var et rom med vegger som kunne tas vekk, så det hele ble som en brukbar scene. Publikum jublet - ikke minst fordi vi hadde puttet inn en del lokale overraskende innlegg, og vi måtte jo bare glede oss over at debuten var gått av stabelen. På generalforsamlingen var jeg blitt valgt som redaktør av den håndskrevne avisen ((Klomprodå)), som jeg senere på kvelden leste og etterpå fikk atskillig ros for. Tilhørerne lå foroverbøyde av latter, forteller dagboken. En tilstedeværende bergenser sa etterpå til meg: «Du skulle jammen vært redaktør i en av byens aviser!)) Liflige ord å lytte til for en ung mann, selv om han ikke på røde rappet tenkte seg plassert i en toppstilling. I avisreferatet den følgende mandag, het det b1.a.: ((Etter den tradisjonelle kopp kaffe og et par musikknummer av Marius og Sirius, fikk vi et amatsrskuespill, fremført av en av hagens medlemmer og en kamerat. Skuespillet, som var iflettet en del lokale innlegg, satte lattermusklene i sund bevegelse, Hagens avis ((Klomprodå» under ny redaksjon, gjorde også fortjent lykke og blev mottatt med veldig bifall.))

123 EN GENER0S STAKKAR Forleden fredag sto jeg ved et hushjørne og lyttet til fire gatemusikanter. Da kom det bort til meg et par av mine tidligere «kolleger» fra manufakturbutikken. Mens vi pratet sammen, innfant det seg en beruset ung mann som tydeligvis ville gjøre et fordelaktig inntrykk på den ene av damene. Han tok nemlig opp sin lønningspose, som han samme dag hadde mottatt på den konservesfabrikken der han hadde hatt en jobb. Fra posen hentet han opp en tikroneseddel som han absolutt ville forære - ikke damen, men meg. Da vi sa at han heller skulle ta pengene hjem, og bruke dem til noe nyttigere, svarte han at han intet hjem hadde. Nå ville han dra til sjøs. En stakkar på livets skyggeside. (Pengene nektet jeg å ta imot). KOMMUNEVALG Selv om jeg ikke er særlig politisk interessert, ja, til tross for at jeg ikke engang har stemmerett, er jeg spent på valgutfallet. Høyre fikk 22 representanter (sist 23), Venstre: 20 (sist 17), Arbeiderpartiet: 26 (som sist). Valget ble forresten til økonomisk hjelp for meg, idet jeg fikk 15 kroner i honorar for min petit på stavangerdialekt, «Valje», i Aftenbladet. (Gjengitt i boken «Adle kan snofla)), side 79). Det er da iblant små lyspunkter i en trist tilværelse! 6/12 var Niels og jeg hjemme hos noen damer for å konferere om en ny amatørkomedie vi akter å innøve: «Rev i saueskinn)) der det trengtes flere rolleinnehavere. SLUTT PA ARET 1928 Julaften: Du store min, som det regner i dag. Det høljer ned! Liten julestemning, med andre ord. Etter en planlagt handletur på byen - med et noe skuffende resultat -

124 kom jeg hjem igjen, våt til skinnet og misfornøyd med meg selv. Om ettermiddagen gikk jeg på barnegudstjenesten i Johanneskirken, som jo ligger temmelig nær min bopel. Det merkelige er at hver gang jeg tilbringer tiden i «Guds hus», føler jeg meg slett ikke oppbygget, men får likesom en større «antipati» mot statskirkevesenet. Der er ikke ånd - men tomhet - seremonier - branner til Gud, lest fra en bok. Ufarlig stemning, riktignok, og feststemte mennesker og forventningsfulle barn, men likevel synes det som om jeg går tomhendt bort. Vi hadde også i år juletre og gaveutdeling. Sammen med vår gamle koselige nabokone, Rakel, forsøkte vi å ha det hyggelig, med violinmusikk osv, vi fem «gamle». Natt til første juledag tordnet og lynte det - fortsatte med regn og hagl hele dagen. Jeg var i selskap hos Sigurd, sammen med noen eldre mennesker og tre mindreårige barn. Spiste flere ganger og spilte ((4-kort» med de små. 2. dag: Også i dag regn. Hu, hei, for et julevær! Om kvelden kom Sigurd ned til oss og vi spiste da litt - som skikken er i julehelgen. Før jeg gikk til køys, stakk jeg ned til Aftenbladet med en ny petitartikkel: ((Betraktninger etter jul». Den nattevandringen kunne jeg ha spart meg for! 4. juledag gikk Niels og jeg en tur til Tjensvoldhøyden for å inspisere arbeidet med det nye vannverket. De er i ferd med å minere ut i fjellet en «grop» så kjempesvær at en nærmest fristes til å kalle det et håpløst foretagende. (Alt foregikk jo på den tiden manuelt, med feisel og slegge). Dernest skal det jo graves ledningsgrrafter til Stokkavannet og helt til byen, flere tusen meter. Rørene, som er opplastet på kaien, er så kjempesvcere at den største lastebilen ikke kan ta mer enn ett om gangen. Da vi var ute ved bassenget, skulle det fyres av en salve. Arbeiderne ropte til oss, og vi satte på sprang - over en nypløyet og derfor bløt mark. Det skulle vise seg at skuddene ikke var kraftigere enn at vi slapp fra det

125 med livet i behold! Etterpå gikk vi hjem til Niels, og han ga da noen pianonummer til beste hadde y.a. «Fremskritt» juletrefest. Det kom en mengde unge - flere enn vi hadde regnet med, og det ble en fest som hadde vaska seg. Underholdningen var bra: Tale, sang, opplesning, avis, marsj rundt treet, opptreden av et par «sjøgaster» med munnspill osv. I stedet for å sitte igjen med et underskudd, som vi hadde fryktet, ble det et stort overskudd. Nyttårsaften var jeg i selskap hos Stine, sammen med endel andre gjester. Vi fikk mye herlig mat, frukt, brus og hørte vakker grammofonmusikk. Ellers sang vi og underholdt hverandre helt til klokken var tre om natten. Da hadde det falt litt snø - vinterens første. På ny går vi inn i et nytt år, nemlig: Jeg ser ikke tilbake på det svundne år med særlig glede var heller ikke noe «lykkeår» for meg må bli bedre! Hva min litterære virksomhet angår, har jeg - om enn ikke vært flittig nok, dog utrettet en del. På boken «Gåtenes gåte» har jeg nå skrevet så pass meget, at jeg vil kunne få den utgitt i år. Og det er den boken som vil være av avgjsrende betydning for meg, med den står og faller min lykke. Den lykke som det ser så sørgelig vrient ut for meg å innhente - - Vår lille familie var i dag utbuden til kaffe hos vår koselige nabokone, Rakel. Hun trakterte oss så lenge med mat og frukt, at vi til slutt måtte stille oss helt på bakbeina og avslå nye forsyninger. Om kvelden var jeg en liten tur på byen. ISSKJÆRING PÅ LILLE STOKKAVANN 91 1 tok jeg en lang spasertur i byens utkanter, Schankeholen, Våland og Tjensvoll. De arbeider fortsatt med

126 vannverket på disse stedene. Fra Tjensvoll tok jeg bussen hjem. Dagen etter bar det ut Kalhammerveien, og jeg kom da til å gå på veier der jeg aldri før hadde vært. Til slutt havnet jeg på Store Stokkavann, hvor de nå renner på skøyter. Tilbake over Lille Stokkavann. Her foregår for tiden is-skjæring i stor stil. Et gildt arbeid å se på. Seks mann står side om side og sager store stykker av isen. Noen «fløtere» skyver isstykkene ned til de to ishusene ved strandkanten. Her går de så på en stor renne, det vil si, de blir trukket med hestekraft inn i huset, for der å bli lagret til det blir bruk for dem. Det er bitende kaldt! 11 / 1 tok Niels og jeg en tur sammen til Ramsvik, Godalen og Våland. Om kvelden var jeg i Understøttelsen og hørte et nytt foredrag av B. Dybwad-Brochman arrangerte Fredsforeningen et diskusjonsmøte i Totalen. Emnet var ((Kristenfolkets stilling til fredssaken». Mange var med i ordskiftet. Det var særlig en av

127 debatantene som gjorde inntrykk på meg. Han sa b1.a. at es us ikke gikk til de skriftkloke, men til de fattige og små i samfunnet. «Når en av våre moderne skriftlærde, som f.eks. professor Hallesby, sier noe, da lytter folk, men når en annen stakkar lar sin røst høre, blir det ikke enset - -» Jeg sier: Den mannen ble jeg grepet av, han var i stand til å omvende bedre enn femti prester og fariseere. Gud er ikke teolog, nemlig! 1711: De siste dager har vært gyselig kalde, opptil 13 kuldegrader. Isen på vannene er for lengst så tykk at det går an å renne på den. På Bredevannet er det stor aktivitet. I går var det snøstorm og i dag ligger ((fennene» store og tette inn til husveggene : Søndag er det meningen at det skal arrangeres travløp. Da pleier det vanligvis komme regn. Og ganske riktig. Natten til i dag fosset regnet ned, og stormen ulte. Uff, for et ufyselig vær! Det lover ikke godt for travløpet. Hele fredagen var rusken og kald. Jeg lengter til sommeren! var jeg i nytt selskap hos Stine, sammen med en del andre unge mennesker. Det var så glatt på fortauene og gatene at jeg på hjemveien ut på natten ramlet så lang jeg var. Heldigvis uten tilskuere! EN SPENNENDE FORMIDDAG 2411 holdt jeg på å oppleve mitt unge livs viktigste øyeblikk. Hør! Jeg hadde skrevet et dikt om «Byen og vannet)). tok turen nedom Aftenbladet for å levere det. Skjebnen førte meg sammen med redaktøren. Han ba meg inn på kontoret og vi ble sittende usedvanlig lenge og prate sammen. Han spurte meg inngående om min skrivevirksomhet, og ville også vite om jeg var godt kjent med forholdene i byen og litt av hvert ellers. Det var tydelig at det var noe spesielt han «pønsket» på. Riktignok kom det nokså uventet, men her lot det til at noe kunne skje - - Før jeg forlot kontoret ba han

128 meg komme nedom neste dag, så skulle jeg få beskjed. Om hva? Hjertet satt oppe i halsen. Tenk, om skjebne-timen nå var inne. Jeg hadde jo alltid vært overbevist om at det en gang ville skje! 2511: Noen avgjørelse var neppe fattet, så jeg måtte for sikkerhets skyld få ha mine tvil. Jeg har jo til fulle fått lære at livet ikke er så helt liketil, så jeg var klar over at ventet jeg til neste dag med å gi uttrykk for min begeistring, ville kanskje skuffelsen ha overmannet meg. Nå hadde jeg altså fått «ordre» av redaktøren å komme ned i dag før klokken 11. Full av spenning trådte jeg inn i privatkontoret. Han reiste seg og gikk ut - en lang stund. Da han omsider kom tilbake holdt han et papir i hånden. Det var en anvisning på 30 kroner, et ganske høyt honorar hvis det bare var for diktet. Det jeg ventet på og som lå i luften, sa han ikke noe om. Litt tafatt spurte jeg om jeg for framtiden kunne levere artikler, og det kunne jeg når jeg hadde noe på hjertet. Så kanskje vil det ennå gå både vinter og vår, ja, det hele år, for å bruke Ibsens formulering. Men en gang vil det komme, det vet jeg for visst. Gudskjelov! (Redaktøren hørte ikke med til familiedynastiet og kunne derfor vanskelig foreta noe som ikke var akseptert på høyeste hold. Muligens konfererte han bare med redaksjonssekretæren, slik at de i fellesskap ble enige om foreløbig å oppmuntre meg med en pengesum, som på det tidspunktet tilsvarte nesten en hel ukeslønn. Dessuten hadde han selv både en sønn og en datter som begge var lystne på jobber i redaksjonen, og enhver er jo seg selv nærmest!) 2 / 2: Husholdningspengene våre ligger lett tilgjengelige i den øverste kommodeskuffen. I en pappeske puttes alle småpengene, kopperslantene, 1, 2 og 5 ørene, og sølvpengene, 10 og 25 øre, iblant en femtiøring og et

129 kronestykke. Det falt meg naturligvis ikke inn et øyeblikk å tilvenne meg en eneste slant til eget bruk. Men en dag fikk jeg en ide: Jeg ville «flytte» en eller annen toeller ti-øring over i en annen hemmelig eske, og så ved en passende anledning overrekke et større beløp, til rette vedkommende, til dennes store overraskelse. Mor fylte i dag 52 år, og for de åtte kronene som var plassert i «overraskelsesesken», kjøpte jeg en kjøttkvern, som hun hadde ønsket seg. Jeg har selv aldri i mitt liv, opplevd å være helt pengelens. Som spebarn fikk jeg min første bankbok, med 10 kroner innsatt. Siden har kontoen ikke vært tom, og dermed har jeg aldri følt meg fattig. I voksen alder ville forresten en slik følelse ha vært nærmest bespottelig! BANK-KRAKKET På et tidligere tidspunkt har jeg streifet begrepet ((Skolesparekassen)). Det var sikkert en ide som var utklekket av den aktverdige finansinstitusjonen, Stavanger Sparekasse, og hadde til formål å fremme sparesansen blant den oppvoksende slekt. De elevene som ønsket det, kunne få utlevert en liten blå «kontrabok» der de kunne sette inn en krone, eller mer, en bestemt dag i uken. Det var klasseforstanderen som gjorde tjeneste som kasserer og satte sitt navn ved siden av innskuddene. Det innestående beløp med renter, kunne vi så la stå til vi en gang i framtiden forlot skolen, eller tidligere, hvis vi skulle gå til anskaffelse av en nyttegjenstand. Garantist var den bunn solide Sparekassen, som holdt til i den halvrunde murbygningen, strategisk plassert et steinkast fra Domkirken, lik en uinntagelig festning, der gull og andre verdier var vel bevaret. Innenfor de murene satt og sto den velkledte kontorstaben med alvorlige ansiktsminer bak sine pompøse pulter, med tykke protokoller foran seg. Institusjonen hadde ingen «filialer», slik den senere ble rikt velsignet med. Det eneste lille uskyldige

130 Stavanger Handels- og Industribank, som gikk konkurs i begynnelsen av tjueårene, og i 1925 ble etterfulgt av Stavanger og Rogalands Bank. unntaket var innskuddsbutikken i Pedersgaten 69. Den hadde bare åpent et par timer hver fredag ettermiddag for å betjene arbeiderklassen i Ostre bydel, blant annet de som var ansatt ved Stavanger Støperi & Dok. Lønningsdagen var fredag, og da skulle de ha mulighet til å sette inn noen spareskillinger. Jeg glemmer aldri den zrverdige bankrepresentanten med navnet Svele. Han hadde snarkvitt hår, så eldgammel var han. Selv bodde jeg jo bare noen få meter fra det primitivt utstyrte kontoret og kunne betrakte patriarken både når han kom anstigende med penge- og protokollmappen i hånden, og når han litt senere vandret den samme veien tilbake, forhåpentlig med noen flere slanter i, enn ved ankomsten. En annen av byens banker, Stavanger Håndverkog Industribank, som holdt til i Kirkegaten 35, ville også gjerne ha den oppvoksende slekt som innskytere. I den hensikt forærte direksjonen et lite startbeløp til

131 skolebarna, innsatt på en kontrabok, som til og med lå trygt bevart inhi et futteral. Mange av oss, som «tjente to herrer)), satte også penger inn i denne banken. Selv hadde jeg passert et par hundre kroner, da det ble kunngjort for alt folket, at utbetalingene var stoppet. Banken var rett og slett gått konkurs. De sjokkerte og i mange tilfeller fortvilte innskytere, eller deres foresatte, troppet opp for å prøve å få utbetalt sine tilgodehavender - uten resultat. «Hvor intet er, har keiseren tapt sin rett.)) Som en trøst fikk de dog vite at etter en tid kunne de regne med å få utbetalt en ((dividende)) - en viss prosent av innestående belarp. Selv fikk jeg den, etter en tid, i tre porsjoner på henholdsvis Kr. 2 1,2 1, 16,76, og 8,40, tilsammen Kr. 46,40. GLATT PÅ MIDJORD Om kvelden den «fm-ste vårdagen)) skulle jeg - etter først å ha feiret mors 52 års dag - inn i kolonihagen for å lese opp avisen ((Klomprodå)) på en tilstelning i forsamlingshuset. Jeg tok da en ulendt snarvei over Midjord-marken. Det var is over alt, så jeg gled og gled i ett sett, seilte på baken over stokk og stein. Au, au! Trodde jeg aldri skulle ha kommet fram til målet, men det gjorde jeg da til slutt. På møtet ble jeg blant annet budt en sigar. Den måtte jeg bare takke nei til, for det første fordi tilbudet ikke virket særlig tillokkende, dernest fordi jeg gjerne ville vise at jeg har viljestyrke og mot til å avslå å bruke et skadelig nytelsesmiddel, uten derfor å regne meg som medlem av de prektiges regiment (hvis det i så fall skal betraktes som diskriminerende!). STATISTIKK I AVISEN Det hadde vært en kronerulling i Aftenbladet, med en enorm oppslutning. Jeg fikk da den pussige ideen å lage en omfattende statistikk på grunnlag av de data som

132 forelå, f.eks. hva slags yrker giverne hadde, hvor mange som het Larsen, Hansen, Olsen og andre med -sen-navn. Artikkelen ble skrevet på dialekt. Da jeg etter tre dager ikke hadde fått noen reaksjon fra avisen, gikk jeg opp til redaktøren. For at ikke ((statistikken)) skulle virke for trettende med de mange tallene, ba han meg «brodere)) litt på artikkelen. Det var første gangen jeg fikk en anmodning av denne art, så jeg følte det faktisk som et «oppdrag». Dagen etter var «jobben» utført. «Jeg taler nu meget fortrolig med redaktøren,)) noterer jeg i dagboken, «og er således kommet et stykke lenger på veien.)) NY OPPF0RELSE AV KOMEDIEN 2012: Niels og jeg er i sånn passe dårlig humør. Vi har nemlig lovt å oppføre farsen ((Baronen og tjeneren hans)) på Eiganes nye Teater (som mellom oss sagt, i all fortrolighet, i virkeligheten ikke var noe mer prangende enn forsamlingslokalet i Eiganes kolonihager i Stokkadalen. For å gå ennå dypere i detaljbeskrivelsen kan fortelles at huset i sin tid ble gjenoppført av de materialene som hadde tilhørt Stavanger Katedralskoles «lokum)), som var plassert like ved Breiavatnet, til høyre for Kiellandshagen. Det er tatt med på en tegning, som b1.a. er gjengitt på side 22 i boken «Folk og forhold i gamle Stavanger))). Selvsagt var vi ikke i dårlig humør på grunn av oppdraget, men fordi vi unnlot å betinge oss et passende honorar for det betydelige arbeidet vi påtok oss. Det var jo ikke så kjekt å komme med kravet når det hele var over. Et par dager før forestillingen skulle gå av stabelen, måtte Niels og jeg inn i hagehuset i Ramsvik for sammen med tre østlandske musike& å innøve de fire sangene som var innlagt i skuespillet. be tre utgjorde et jassband som skhlle akkompagnere obs, og de ga oss gode faglige impulser. Lørdag 2312 skulle vårt ((gjestespill)) gå av stabelen i

133 det nevnte lokale i Eiganes Kolonihager. Sammen med endel kolonister bilte jeg dit ut klokken 19 for å ordne med scenearrangementet, eller rettere sagt instruere medhjelperne hvordan vi «aktører», for ikke å si skuespillere, ville ha det. Ved hjelp av flagg, ståltråd og en serie små elektriske lamper, fikk vi i stand en riktignok liten, men brukbar teaterscene. Niels kom ikke før klokken var 20,40, sammen med et par damer, som vi hadde ønsket skulle overvære forestillingen, for at de senere kunne gi oss en forhåpentlig smigrende kritikk. Min medspillers forsinkede ankomst skapte jo litt irritasjon, med tanke på maskering og omkledning. Lokalet var sprengfullt av tilskuere, og spenningen var stor hos både dem og oss, slik det gjerne pleier vzre foran en ((premiere». For publikum lot det til at forestillingen ble en stor suksess. Vi som opptrådte fant vel små ting som nok kunne ha vært noe bedre. Da demaskeringen var ferdig, skulle vi spise, sammen med de to damene, men til vår store skuffelse og forbauselse, oppdaget vi at disse var som sunket i jorden, fuglene var simpelt hen fløyet, hva nå grunnen enn kunne være. Vi for vår del mistet unektelig litt av humøret fra samme stund. Etter bevertningen måtte jeg opp på podiet for å lese den håndskrevne avisen (<Klumprodå», som jeg også fikk atskillig lovord for. Noe som irriterte og skuffet meg, var at så mange av kolonistene - flere av dem jeg minst hadde ventet det av, stakk inn på avkledningsrommet, eller rettere sagt bakværelset, og drakk seg fulle ved hjelp av innholdet i flasker de hadde på baklommen. De unnså seg ikke for å by også meg å smake, noe jeg selvsagt avslo. En av mennene trodde jeg var student, og spurte hva jeg i så fall studerte. «Livsfilosofi,» svarte jeg. Kort og godt. Mandag kom det en fyldig omtale av tilstelningen i avisen. Her ble jeg rost i høye toner, noe som, forståelig nok, falt min dyktige medspiller tungt for brystet. Han ble rett og slett både skuffet og en del sjalu på meg. Selv

134 om kritikken unektelig var temmelig overdreven, og våre navn var utelatt, kan det neppe herske tvil om at det lød som liflige harpetoner å se beskrivelsen på trykk: «I flere biler ankom underholdningsstaben, som besto av forfattere, skuespillere, musikere, sangere, opplesere, skrønemakere. Ja, regissøren, suffløren, frisarren og lysmesteren manglet heller ikke blant den tallrike staben. Den håndskrevne avisen som ble opplest, var vittig, treffende og aktuell. Redaktøren spilte også med sjarme hovedrollen i den fortryllende vaudevillen. Allsidig, ikke sant? De karene kunne jamen opptre under større forhold!» Når vi var så «begjærlige» at vi mente det var på sin plass å antyde et aldri så lite honorar for vår innsats (Fem kroner hver!) var det ikke egentlig for å berike oss på vår kunstneriske virksomhet, men mest for å f0le at denne var verd sin belønning. Dessuten hadde vi jo i det minste utgifter til sminkesaker, løsskjegg etc. Her må jeg minnes den gangen Niels spurte om jeg ville gå ned til Kochs parfymeri i Kirkegaten og kjøpe noen småting. Det sa jeg meg villig til, hvis han på forhånd ville ringe og bestille det nødvendige. Han så gjorde, mens jeg overhørte samtalen. Men jeg tok det ikke nådig opp da slyngelen avsluttet med å si: «De kan pakke sakene inn, så sender vi vår løpergutt ned og henter dem om et øyeblikk!)) Ikke bare var jeg forniermet på oppdragsgiveren, men like mye følte jeg det nedverdigende og flaut, da jeg viste meg i butikken for å hente den avtalte lille «pakke)). Man har da en viss «verdighet» å ta vare på! Mine medkolonister i ((Rosendal og Ramsvik)) hadde fått blod på tann når det gjaldt underholdning på tilstelningene. Nå ville de ha en ny teaterforestilling. For et avtalt honorar på fem kroner hver, måtte Niels og jeg gi oss i kast med å lage en ny komedie, som vi ga tittelen

135 ({Dannelsens mysterium)). Den ble hurtig innøvet, og «satt på plakaten)) Niels spilte rollen som «den fine herren)) som i sitt institutt ga undervisning i «dannelse og gode manerer)), mens jeg forestilte en stammende, tåpelig og uvitende bondeknøl, utstyrt med paraply med såkalt ((Sandnes-kneb» i den ene hånden, og «knyde)) (=bylt) i den andre. Svær nese, og komisk klovneparykk på hodet, klin kokkus, med andre ord. DEN STORE BRANNEN 16. MARS 1929 Jeg sitter og skriver på min kjære roman, som snart skal avsluttes. Klokken er sånn henimot 15. Plutselig kommer fru Dybvik, som bor tvers over «vårt» hus, farende inn og forteller: «Politikammerse brenne!)) Mannen hennes, Konrad, har jo som før fortalt, sin levevei innen brannslukningsetaten - og fikk derfor meldingen direkte i selvsamme stund. Vi kikket ut bakdøren og så røyken mot himmelen. Straks slengte jeg på meg frakken og for hals over hode av gårde mot Petrikirken. Politikammeret - en av byens største sentrale murbygninger - sto virkelig i lys lue! Denne kjempebrannen kom til å utvikle seg så sterkt, at den ble betegnet som den største i byen siden En rekke sentrumshus ble ødelagt, tre vis a vis «kammeret» ble totalt utslettet, et par delvis ødelagt, i tillegg ble øverste etasjen av Godtemplareiendommen og litt av Laugmannsgården skadet. Det ble tatt forholdsregler i bebyggelsen flere steder i nærheten, helt opp til Smedgaten ble det for sikkerhets skyld båret ut gjenstander. Store folkeskarer sto rundt om på alle kanter og betraktet tildragelsen, ikke minst oppover mot Petrikirken. Hele byen var «i ånde)) mens det sto på, og lenge etter at flammene hadde gitt opp sitt hærverk på alle verdiene, deriblant uerstattelige arkiver.

136 DR0MMEN OM KNUSTE VINDUER 1813: I natt drømte jeg at vinduene i kolonihytten ble smadret. For å undersøke om alt var i orden, gikk jeg i dag inn til Rosendal. Til min skuffelse fikk jeg da se at to av de store vinduene i glasshuset hadde fått hver sitt hull, fordi det var kastet stein mot dem fra utsiden av gjerdet. Hva interesse kan pøbelen ha av å foreta I oe slikt? ((Elsk eders fiender!)) står det skrevet. Jeg falte absolutt ikke noen nevneverdig trang til å praktisere anmodningen. Men rart var det utvilsomt at drøm og virkelighet harmonerte - hvordan nå det kunne ha seg. 21/33 At kronprins Olav for en tid siden ble forlovet riled den svenske prinsesse Martha har jeg ikke ofret en setning på i dagboken. Til gjengjeld får jeg notere at paret i dag ble ekteviet i Vår Frelsers kirke, en begivenhet som til de grader ble omtalt i alle aviser og andre publikasjoner. I Stavanger ble det for anledningen holdt en times middagskonsert i Byparken, med gratis adgang for alle som hadde interesse. En herre holdt en tale for kronprinsparet og utbrakte et tre ganger tre hurra. Uten min medvirkning. STIFTELSESM0TE I FREDSUNGDOMSLAGET På samme tidspunkt som slottsbryllupet ble feiret, var jeg til stede på det konstituerende møte i Stavanger Fredsforenings Ungdomslag. Etter møtet kom jeg i følge med rektor Olden helt til Stokkaveien, der han bodde i nummer 56. Vi samtalte om den moderne ungdommen, som ikke kunne finne seg tilfreds med alt det gamle, overleverte. Jeg røpet for ham at jeg i år skulle ha vært på det militære utskrivningsmøte (sesjon, som det heter), men unnlot å møte fram. Militarismen har en av sine verste fiender i meg. Mine jevnaldrende, som

137 plikttro har møtt opp for å la seg legeundersøke og innrullere, spør meg undrende hvorfor ikke jeg har gjort det samme. «Når det gjelder noe som strider imot min samvittighet, kan jeg ikke være med på humburgen. Her gjelder det å være konsekvent og si med presten Brand: ((Intet eller alt!)) «Men konsekvensene?)) «Dem blåser jeg en lang marsj i -- Den som mener å stå på den riktige siden, behøver ikke frykte noe, selv ikke en mulig straff, om det skulle bli aktuelt.)) De to første paragrafene i Stavanger Fredsforenings Ungdomslag, vedtatt 21 I3 1929, lyder slik: 1. Ut fra det grunnsyn at krig er en forbrytelse mot menneskeheten og stridende mot Jesus Kristi livssyn vil laget - sammen med hovedforeningen - arbeide for brorskap mellem menneskene. Det vil derfor motarbeide krig i enhver form, så vel mellem folkeslag som mellem klassene i vårt eget folk. 2. Da laget anser rustninger som en alvorlig fare for freden vil det arbeide for hel avrustning, og det vil styrke medlemmenes og annen ungdoms aktive fredsvilje. Medlemmenes nærmeste opgave er derfor å vinne ungdommen for lagets synsmåter. Laget venter av sine medlemmer at de ikke tar del i krig og krigsforberedelser. Skjærtorsdag tok jeg for første gang i år sykkelen i bruk, idet jeg - til tross for det ikke særlig vakre vær - kjørte ut til Hillevåg. Her støtte jeg på et sigarynerfølge som hadde slått leir og som inspirerte meg til å skrive en liten skisse: «I sigøynerleiren.)) Langfredag: Regn, regn, dagen lang. Så den bilturen jeg var invitert til å bli med på, ble avlyst. Det minner meg forresten om at jeg sist søndag var med den samme bilen på en tur til Bryne. Stine har nemlig en søster som

138 er forlovet med en sjåfør. Han hadde bedt meg med på en Jær-tur, sammen med fire damer. Imidlertid ble tåken så tett, at vi måtte gjøre vendereise allerede ved Hinna. Deltagerne kjørte da hjem til Stine og drakk kaffe. Klokken 18 gikk jeg for å høre et foredrag av en person ved navn Haakon Bergh, om «Det norske galskapsvesen)). Bergh har selv vært ((innesperret)), som han sa, på sinnsykehus i år, og ga vårt «galevesen» en grundig kritikk. Det var råttent, fastslo han. De «gale» var ikke syke, men sinnsomtåkete, og behøvde derfor ikke å bli kurert av leger, men av menneskekjennere. Bergh har utgitt to bøker: ((Levende begravet)) og «Jo galere, jo bedre)). Etter foredraget (som interesserte meg, fordi jeg på min måte finner mye galt i samfunnet) gikk jeg tilbake til Stines hjem og spiste aftens sammen med de andre gjestene. Klokken 22 tok vi alle sammen en nattevandring rundt Pølsesvingen og Paradis. Påskeaften fortsatte det å regne. Stakkars ((skiløperne»! Første påskedag tok jeg, etter middagen, en tur til Tjensvoldhøyden. Jeg fulgte den åpne, svære grøften, der de legger rørene fra det nye vannbassenget. Til slutt havnet jeg inne i det vordende basseng, som nå snart er utminert i fjellet. Jeg ruslet der nede i denne gigantiske ((dovregubbens hall)) og tenkte på at innen ett år ville det her i kjempegrotten utelukkende være vann og atter vann. Fantastisk! Tilbakeveien la jeg nedover langs grøft nummer to, som førte til Schancheholen.Videre opp langs reserveledningen til Vålandsbasenget. Om kvelden stratte jeg på et par ungdommer som jeg kjente så noenlunne, den ene et telegrafbud, den andre arbeidsledig. Vi gikk utover til Mosvannet. Telegrafbudet prekte ustanselig om seg selv og alt han hadde deltatt i. Som liten var han flinkest i å slå ball og kaste snøball, flinkest å kjøre bil, hadde stor erfaring med hensyn til kvinner. Fire av disse hadde bedt ham om tilgivelse for sladder - uten resultat. En underlig skrue!

139 APRILSNARR 1. april narret vi tante Grethe «april». Det skjedde på den måten at vi fortalte at nabokonen Rakel hadde bedt henne komme bort til seg. Tante etterkom anmodningen uten å blunke. Rakel satt og spiste middag da den uventede gjesten banket på. Begge ventet på et ((forløsende ord» fra «motparten» og undret seg nok en smule over at besøket syntes å være helt ugrunnet. Først da tante kom hjem igjen, fikk hun for sin del løsningen på gåten. 0yeblikkelig gikk hun tilbake til Rakel og lot henne vite hvorfor hun så helt umotivert hadde troppet opp hos naboen. At denne fant «narreriet)) mer fornøyelig, enn tante, er lett å forstå. Selv hadde jeg stor glede av episoden. 314: Hver gang en artikkel ble refusert ble jeg, naturlig nok, nedtrykt og i dårlig humør. Men jeg ble etter hvert vant med å sitte i timevis og skrive mer eller mindre forgjeves. Denne gang var skuffelsen særlig stor. Jeg gikk nedover mot bysenteret i spesiell trist stemning. Mens enkelte i slike tunge stunder går hen og drikker seg fulle for å glemme, stakk jeg inn på en kinematograf for å daryve mismotet. Her ble det først vist noen dårlige opptak fra kronprinsbryllupet. Hovedfilmen hadde tittelen ((Presidenten)) (etter Ludwig von Wohls roman ((Presidenten fra Costa Nueva))) og handlet om landstrykeren Ivan Mosjukin og hans hund. Late begge to. Ivan finner noen juveler og får i finnerlønn 50 pesos. For disse pengene kjøper han et gallakostyme og kommer i et fint middagsselskap, der han holder en bordtale. Den vakte slik oppsikt at mannen ble antatt som agitator for Frihetspartiet under valgkampen. Det ender med at folket velger ham som president. De store og mektige i staten må bøye seg for ham! Han ønsker i første rekke å være rettferdig mot de små i samfunnet, hard mot de «fine». Han har nemlig en gang selv hørt til den første kategorien. Slik kan det framstilles i en film. Men tankevekkende var det unektelig.

140 1014: Manuskriptet til min bok er nå ferdig. Det gjenstår bare noen mindre tilføyelser og hoved-gjennomlesningen. I dag fikk jeg brev fra Aschehougs forlag, som gjerne ville stifte bekjentskap med «verket». Det kan ikke skje før om tre dager - etter den planlagte ((seremonien)). Middagstider fikk jeg et uventet «besøk» av Haakon Asche Moe. Når jeg setter ordet i anførselstegn, skyldes det at Moe aldri pleier være mer enn to-tre minutter, stående på gangen. Ærendet hans i dag var en forespørsel om jeg kunne tenke meg å male huset hans utvendig, noe jeg selvsagt var sjeleglad for å få lov til. Han ønsket ellers alt godt for romanen, at den måtte bli antatt av forlaget. Om ettermiddagen var jeg i kolonihagen og spadde om jorden. dessuten grov jeg ned en gjødsel-kagge. Været var vidunderlig. Fluene som hadde våknet opp etter vinterdvalen, svermet av alle livsens krefter utenfor hytteveggen. Tjo - tjo - - DEN STORE DAGEN Lørdag 13. april - en betydningsfull dag for meg. For det første fyller jeg 20 år, og dernest setter jeg høytidelig det siste punktum i det manuskriptet som jeg i lang tid har arbeidet med og som jeg håper og tror vil gi meg et puff framover og oppover - et såre nødvendig puff! Jeg satt en stund i sengen i morges og tok et siste mønstrende blikk gjennom de mange sidene, som jeg selvsagt grundig hadde gjennomgått tidligere. Da jeg omsider sto opp, iførte jeg meg hvit skjorte og stiv snipp samt den nyeste, fineste mørke dressen (noe som sjelden forekommer). Jeg hadde nemlig avtalt med Niels at han skulle komme ned og fotografere mitt bedårende kontrafei (noe jeg alltid har en viss frykt for) i det øyeblikket jeg setter det siste punktum i manuskriptet og etterpå holder det, i innpakket stand, under armen. Deretter

141 Øverst til v: Det siste punktum settes i romanmanuset på 20 års dagen, 13/ Til h. «Forfatteren» med det innpakkede manus under armen, like før det blir sendt til forlaget. Nederst: Med papeg0yen Jakob i kurvstolen (1928) og i det åpne vinduet (1929). ledsaget han meg til underpostkontoret i Skolegaten. Her viste det seg at pakken veide 20 gram over det «magiske» tallet 500. Portoen ville da bli Kr. 1,lO. Ved å

142 fjerne et kartongstykke kostet pakken på 498 gram bare 30 øre. Dermed sparte jeg altså 80 øre, som neimen ikke var til å forakte! Da ekspederingen av den viktige forsendelsen var besørget, spaserte Niels og jeg inn til Rosendal og solte oss. Senere drog vi tilbake til Bøkkersmauet og feiret dagen med sjokolade og kaker. Som fødselsdagspresang forærte Niels meg en hagebok. I en tale han holdt 30 år senere, på min 50 års dag, kom han inn på den gangen vi sammen feiret tjue års dagen: «- - Vi satt sammen i den lille stuen i Bødkersmauet, festkledte og feststemte. Fotografiapparatet hadde jeg rigget til for å forevige deg i det øyeblikk du satte det siste punktum under din første roman. Vi var så unge og blåøyde optimister, samtidig som vi følte oss desillusjonerte like inn til kroppen. Ikke minst jeg, som så at hele den verden jeg hadde bygget opp, ramlet sammen i og med lydfilmens komme. (Min kommentar: En vordende musiker så gjerne en mulighet til å få seg en eller annen spillejobb på kinematografene, noe som ville være utelukket når lydfilmen ble innført). Det var jo også i hine tider da alt syntes stengt. Men troen på oss selv og vår misjon hadde vi, den var urokkelig, selv om den var like skrøpelig underbygget som den optimisme mr. Micawber bygget sitt liv på. ((Something will turn up - -N, ett eller annet vil skje, var stadig hans refreng, slik som det også var vårt - et refreng vi, eller kanskje rettere jeg, har sunget med lydelig røst senere i livet. La oss likevel være glad for den troen vi hadde, den gjorde livet utholdelig, til sine tider endog lyst. Det var vel ikke en dag vi var sammen uten at vi ble enige om at noe skulle gjøres. Noe stort. Og vi skiltes langt ut på natten og syntes at livet plutselig hadde fått en mening. La så være at det bare var drømmer, luftkasteller. Det var mange mennesker på den tiden som ikke hadde det engang - - -B

143 HUSMALER 2414: I godt og vel en ukes tid har jeg nå fungert som utvendig maler for Moe i Rosenberggaten. Etter en del diskusjon ble de tre søsknene så noenlunne enige om en farge: Omkring ti deler titan-hvitt, en del oker, en del veneciansk rødt og to deler krom-gult. Enkelte lister på gatesiden rød-brune. Et par av dagene var det et utidig sandråk, og etter hvert som malingen skred fram, ble veggen tilstøvet, Moe hadde imidlertid ikke noe imot dette. «Tvertimot,» sa han. Den siste dagen jeg drev på med veggkliningen, var det så kaldt at jeg fikk naglabed flere ganger og måtte ty inn på kjøkkenet for å varme både fingrene og skrotten. Uff da! Da Eyvin Dahl kjøpte Moes eiendom i Lien, gikk han med på at selgerne skulle få «bygsle», uten leie, et lite felt i skogen på sørenden av området. Her ville Moe bygge en enkel sommerhytte, med glimrende utsikt over hele Hafrsfjordområdet. En dag skulle jeg bli med ut for å sage ned noen trær for å gi plass til ((nybygget)). Mureren, som skulle sette opp grunnmuren, var møtt

144 opp, og brukte sagen, så jeg slapp med å lempe trær og kvister utfor skråningen. Mens vi fulgte rutebilen utover, gikk vi til fots tilbake igjen. Det ble pratet om litt av hvert underveis. Da vi kom til Tjensvold og passerte Mostun, fortale Haakon om tre grantrær som sto nede ved vannet, at han i sin tid hadde fått dem - rent tilfeldig - sammen med noen andre planter fra Frankrike, og han hadde for moro skyld plantet dem der de, i 1929, fortsatt sto. REDAKTOREN GIR GODE RAD 2614 var jeg ute hos Moe og hentet lønnen for malerarbeidet, 25 kroner (for en uke). Gikk derpå ned i Aftenbladet med epistelen: «Men hør nu løyer)). Snakket både lenge og vel med redaktøren. Om jeg ennå var ledig, ville han vite. «Ja, dessverre.)) Jeg fortalte om manuskriptet til Aschehoug. Hva den boken gikk ut på? Tja, kanskje jeg kunne kalle den en slags samfunnsroman. Han håpet forlaget tok den. «Ja, gjør de ikke det, gir jeg boken ut på eget forlag.)) Nei, nei, det måtte jeg for all del ikke. Han sto og pakket inn ett eller annet. Jeg visste det var vågsomt, svarte jeg, men i og med at det lå så mye arbeid bak - - Det var nå så sin sak, uttalte han, men for en som var uten fastlønnet arbeid, ville det neppe være heldig om en attpå-til skulle tape penger. Det var mye bra i det jeg pleide skrive, syntes han, men ofte rotet jeg sammen alvor og skjemt, noe han ikke hadde sans for. Om jeg skrev fortellinger? Kjellere? ((A, ja, hvis jeg bare kunne gjøre regning med å få dem antatt.)) Vel, vel, en måtte bare «våga vonå)) og la det stå til. Jeg fortalte, at enten skrev jeg noe humoristisk, eller noe sørgelig - om det så var mord og den slags. «Au, au!» Redaktøren sto på golvet og røs. Jeg fikk nå probere på noe pent, da, mente han. Dermed satte han seg ned og skrev en honoraranvisning på ti kroner for petiten kom manuskriptet i retur fra forlaget. Mens jeg

145 hadde betalt 30 sre i porto, hadde de måttet gi Kr. 1,60. ((Dokumentet)) var pakket inn i to aviser og omslaget lakket med fem segl. Det kunne nesten virke som om senderen verdsatte innholdet høyere enn mottakeren! Merkelig nok ble jeg ikke så fryktelig skuffet da jeg åpnet pakken og leste det negative svaret. Det er bare å forsake et annet forlag. Her er jo flere å velge mellom! Forresten er jeg allerede begynt på utkastet til en ny bok, som skal handle om det underlige samfunnet vi lever i. Tittelen blir vel noe i retning av «Det ravgale systemet)). I y.a. ((Fremskritt)), som vi stiftet for omkring et halvt år siden, og som har utviklet seg riktig bra, viste vi 3014 en liten komedie: «Rektor paraderer)), som jeg, sammen med seks av medlemmene, har innsvd. Hele ettermiddagen var en del av oss oppe i lokalet og gjorde i stand en En mor: Thorhild Aarek, Pedell Hansen: Trygve Vaaland, rektor Holm: Gottfred B., Fru Holm: Brynhild Welde-Larsen, lektor Strorn: Peder Jensen, Anne, tjenestepike: Mosse Nilsen, Henrik, elev (foran): Einar Vaalund.

146 ROL,LEBILDE: Niels som ((Sjelesorgt Iren)). enkel, men ganske brukbar scene, som skulle forestille et klasseværelse. Ved siden av dette stykket, viste vi også ((Baronen og tjeneren hans)), til stor jubel blant de mange ungdommene som var mott opp. F0RSTE MAI 1929 sto jeg opp kl. 8,30, og gikk ned til Torget for å se på arbeidernes barnetog, som der startet marsjen til Bjergsted. I spissen gikk doktor Dahl med en blodrød vimpel i den ene hånden. På festplassen holdt han en flammende tale til barna, der han oppfordret dem til å bli kommunister i «ånd og sannhet)). Han fortalte dem om det stygge ((borgerskapet)) og sådde dermed en, etter min mening, ((hatets sed» i de små hjertene.

147 Mens forsamlingen sang «Internasjonalen» kom Stines foreldre bort til meg og spurte om jeg ville ha en billett til matineen i Folkets Hus. Det ville jeg naturligvis. Her var det god orkestermusikk, sang og tale av en lektor, med mere. Lite folk deltok i matineen. Mens det om formiddagen var solskinn, ble det senere på dagen litt regn og hagl. Demonstrasjonstoget startet på Torget kl. 16 og talte ca deltakere. I år gikk de mest radikale kommunistene til Nytorget, mens de øvrige, som vanlig avsluttet med møte der de startet. Selv valgte jeg å oppsøke Nytorget, fordi det var det mest spennende alternativet. Her talte redaktør Luihn. Han trodde ikke på noen gud. ((Salige er hedningene,)) uttalte han. «Jeg er hedning,)) la han til. Han ville gå så langt som å anbefale borgerkrig, hvis det laget seg slik. For meg var det hele en uakseptabel «lære». Om kvelden talte Luihn også ved fengselsmuren på Torget. Han priste Russland og klandret alt annet. En herre reiste til Moskva som turist. Han gikk med «knickers» for å være «fin». Ungene i Moskva spyttet på ham. «De hadde godt vett, de ungene,)) mente taleren. Arbeidsdrakten brukte sovjetrusserne både til arbeid og høytid. En mann med flosshatt ble enten sperret inne på sinnssykeanstalt, eller man slo hatten ned i magen hans. Så pøbelaktige skal rimeligvis også det norske folk opplæres til å bli! Dagen avsluttet jeg på kino ((Internasjonal» i Kirkegaten, hvor jeg mot en entre på 50 øre moret meg over Chaplin i hans film «Circus». TUR TIL VARLIVARDEN Kristi Himmelfartsdag var det bestemt at «Fremskritt» skulle dra på tur, hvis været var godt. Det var det så avgjort ikke. Da jeg våknet kl. 7 regnet det, og hele himmelen var overskyet. Altså ingen tur! Kl. 8,15 kom Sigurd for å bli med. Fotografiapparatet han holdt i hånden var ganske vått. Han satte det fra seg og gikk til

148 Noen av deltagerne på turen til Vårlivarden i De fem mannlige personene heter, fra venstre: Olsen, Eriksen, Jules-Nielsen, Larsen, Einar Vauland og Gottfred. På nederste bilde, fra turen til Botne 7. juni 1929, finnes b1.a.: Martha Olsen, Trygve Vaaland, Trygve Haaland, Per Mathiesen, Henry Steen, Sigurd Tgnnessen, Tore Melberg og Gottfred. Å gjengi flere navn vil være problematisk. Totalen for å se om det muligens var noen deltagere. Imens la jeg meg opp i sengen igjen. Kl. 8,45 dundret det på gatedøren. «Kom inn, Sigurd,)) ropte jeg. Så var det ikke Sigurd, men Trygve Våland. Det var møtt opp 8

149 deltagere, sa han, så turen skulle gå etter planen. Jeg opp i en fart. Mor opp. Mens jeg kledte meg og vasket hender og fjes, smurte hun nisten og fylte melke- og termosflasken. Ti minutter senere sto jeg på Fiskepiren. «Det høres utrolig, men er ikke desto mindre sant,)) som han sa utroperen som reklamerte for sitt loppesirkus. Vi jumpet ombord i ((Gulos)) som gikk sin første tur, etter at den var innkjøpt fra Trondheim. Etter hvert klarnet himmelen og solen strålte riktig fornøyet i det fjerne. Mor sa forresten: «Kr. Himmelfartsdag pleier det nesten alltid være fint vær, bare legg merke til om det ikke holder stikk.)) Fra Hommersåk vandret vi mot Vårlivarden, på en vei i en vakker natur, riktignok for det meste på en slarven sti og over myrstrekninger. Etter to timers marsj slo vi leir i en fin skråning. Senere på ettermiddagen tok 7 av oss opp til selve Vårlivarden, en nokså stri en-times marsj. Men så kjekt var det, at vi bestemte en ny tur allerede første pinsedag. Da var deltakerantallet 17. Dessverre viste det seg at båten var helt full, så de kunne ikke ta flere passasjerer. Til alt hell var det en motorskøyte som kunne ta både oss og flere andre, til Hommersåk. Her traff vi tre andre som hadde ligget i telt fra dagen før. Av sted bar det så opp til ((leirplassen)), der vi hadde det gildt med leiker og spising. De fleste gikk også denne gangen opp til varden. Vidunderlig vær. M0LLEGUTT - JEG? De holder på å bygge en ny stor kooperativ mølle som skal kalles ((Nordkronen)). Jeg har nylig søkt på en læreguttpost. Selv om konkurransen er enorm, skulle jeg ha temmelig god sjanse, i og med at jeg kjenner ganske godt formannen i styret. Dessuten har grosserer Halvorsen og Asche Moe skrevet glimrende attester. Nå går jeg bare og håper på at jeg får plassen. Tenke seg til, meg som møller - - du store allverden!

150 1515 sto jeg ute på pynten ved Støberi & Dok for å bivåne dampskipet c<rogaland»s stabelavløpning. Hadde alle de skipene som vi nordmenn har bruk for, blitt bygget ved norske verft, ville en stor del av arbeidsløsheten være avhjulpet. Men her er det nok andre motiver som trekker i trådene - de økonomiske, regningssvarende - - DYREPLAGING 17. MAI Den store begivenheten i den ellers tradisjonelle 17. maifeiringen var amerikabåtens avgang om morgenen, etterfulgt av kapproingen på Vågen, med de tre roklubbene som aktører. Da jeg på vei til byen passerte Nytorget, la jeg merke til noe uvanlig oppe ved det stedet der bøndene pleier binde hestene sine. En ung mann - tydelig nok temmelig beruset - hang rundt halsen på et av dyrene. En del mennesker sto like ved som tilskuere. Jeg kan iblant være «hastig» av meg, og handle resolutt hvis jeg synes at det er nødvendig. Hurtig sprang jeg derfor opp trappen og hen til mannen. Grep ham i armen. «Slipp!» kommanderte jeg. Han reagerte ikke, men holdt fast omkring hestens ene øre. Jeg slet ham ifra, men det var fare for at han ville slå til meg, der jeg sto og holdt ham i armen. ((Herregud... mumlet han på østlandsdialekt. En kone kom bort og skjente på ham. «Er det Deres hest?)) spurte hun skarpt. «Der er kvinnfolk nok De kan ta på - og holde rundt halsen. Pøbel! Svin!)) Den unge mannen ville dreise til henne. ((Herregud, frue!)) Flere mennesker samlet seg. En lærer eller emissær kom omsider til: «Nu får det være nok!» Etter det jeg fikk opplyst, hadde den fulle mannen stått slik og plaget hesten i lang tid. Ingen hadde grepet inn, før jeg tok initiativet. Politibilen kom, men den var ikke rekvirert av meg. Av sted med fyren - - -

151 MIN F0RSTE GUDSTJENESTE I DOMKIRKEN 2515 var jeg ute i leiren på Madla og snakket der med en forhenværende skolekamerat som var soldat. Han hadde også imot militærvesenet, men kunne likevel ikke ta konsekvensene av å nekte. Dagen etter skulle Fredsforeningens ungdomslag ha tur til Dalsnuten. Selv om jeg ble vekket kl. 7, kunne jeg ikke bli enig med meg selv om jeg skulle stå opp så tidlig. Dermed ble jeg liggende til det var for sent å dra avgårde. I stedet havnet jeg senere på formiddagen i Domkirken, hvor jeg overvar min første høymesse i dette tilårskomne gudshuset. En ung kand. teol. (Oanes) prekte om Jesus og Nikodemus. Han brukte mye tid på å utrede sitt syn på den ((hellige barnedåpen)). Jeg smilte inne i meg i undring over hvor lite man er kommet på den åndelige veien. At det fortsatt kan finnes unge mennesker som i fullt alvor mener at barnedåpen er en såkalt salighetssak! Tilhørerne besto vesentlig av gamle mennesker pluss meg og noen ganske få andre i den yngre årsklassen. Etterpå var det altergang. Det undret meg at ikke en gammel mann som den forrettende domprosten, kan lese ritualet utenat, når han år etter år har terpet det så uendelig mange hundre ganger. Ettermiddagen tilbrakte mor og jeg i kolonihagen. Om kvelden var jeg på kino. REGNINGSBUD IGJEN Som før nevnt måtte jeg en gang tidligere påta meg en slarven jobb som regningsbud for Halvorsens manufakturfirma. Nå fikk jeg sannelig en forespørsel fra en forening om jeg ville besørge innkasseringen av medlemskontingenten. For at det ikke skulle kunne sies at jeg avslo å ta hva som måtte tilbys meg av oppdrag, hadde jeg bare å gjøre gode miner til slett spill, og akseptere.

152 Først skulle jeg innkreve fjorårets restanser, og deretter ta fatt på de nye. Medlemmene var jo spredt over hele byen, så det ble litt av et (drapseri)), etter først å ha lagt opp en slags «rute». Ganske besynnerlig at det jeg ikke egner meg til skal pådyttes meg, mens det jeg har interesse av, ikke synes å være innen rekkevidde. Jeg ser bort fra at det økonomiske «utbytte» er ytterst magert. Ikke alltid treffer jeg ((skyldnerne)) hjemme når jeg banker på døren. Lørdag oppsøkte jeg en av dem for tredje gang, for å få de tre kronene medlemsskapet kostet. Kvinnen kom da med en tikroneseddel. Jeg kunne i dette tilfellet ikke gi igjen de sju kronene, men tilbød meg å veksle i en butikk like i nærheten. Hun gikk inn i leiligheten og fant fram en femkroneseddel, men det hjalp like lite. Jeg foreslo på ny å gå i butikken og veksle. «Tja -D drog hun på det, - men De må komme tilbake igjen.)) Det virket helt ufattelig for meg å skulle stå der som en uærlig kjeltring foran et dråg av et mistenksomt kvinnfolk. Jeg som ikke ville være i stand til å bedra et menneske for en toøring. Egentlig burde jeg ha gitt henne en klask på kinnet, og deretter demonstrativt gått min vei. I stedet svarte jeg så vennlig det var mulig: «Jo, vær sikker!)) Kan hende var hun en smule forlegen, da jeg noen minutter senere kom tilbake og leverte de to kronestykkene! EN LANG SAMTALE MED REDAKT0REN For noen dager siden hadde jeg levert Aftenbladets redaktør et langt manuskript - en novelle i fem avsnitt: ((Roten til alt vondt)). I ettermiddag kom jeg ned på privatkontoret hans. «Vær så god, sitt ned!» Han var opptatt med ett eller annet og leverte meg en bunke med «dagens nytt» til underholdning på ubestemt tid. Jeg valgte meg til å begynne med ((Stavangeren)), og satte meg til å lese, mens han skrev.

153 «Et vidunderlig vær vi har,» sa jeg om litt. Bøndene liker seg nok nå.» «Å ja, det er vel så, det, ja,» repliserte han en smule åndsfraværende. Senere pratet vi om kunstig vanning. Han syntes å ha greie på gårdsstell, og ga meg noen gode råd til anvendelse i kolonihagen. Så fant han fram manuskriptet mitt og leste det hurtig igjennom. «Du har hørt snakk om noe de kaller tendensdiktning?)) Å, ja, det hadde jeg jo i høy grad, lot jeg ham vite. Nå vel, min novelle var for sterkt ((tendensiøs)), så han dessverre ikke kunne trykke den. Vi snakket lenge om saken. Jeg kom med mine kommentarer, han med sine. Til og med Bjørnstjerne Bjørnson brakte han på bane, fordi denne personen også ofte hadde det med å skrive tendensiøse ting. Vi fortsatte vår samtale både lenge og vel, uten at vi kom til noen konklusjon, som det gjerne heter når det dreier seg om såkalte ((politiske drøftelser)) (hva det jo for øvrig her ikke var tale om!). Men vi lærer da i det minste hverandres oppfatninger bedre å kjenne, og de er neppe så sammenfallende som ønskelig kunne være. Så er da aldersforskjellen mellom oss to ganske betydelig! HANNKATTEN PÅ UTHUSTAKET 3015: I den siste tid har det vært et velsignet deilig vær, sol og varme i lange baner. Men i dag er det ikke fullt så varmt, idet himmelen er overskyet, så solen ikke får slippe til. Dessuten blåser det en kald bris. Ja, ja, vi mennesker går her og sutrer for hver minste bagatell - - synes vi har det så vondt. Hvem som inspirerte meg til å skrive disse linjene? Jo, en gammel, skabbet hannkatt! Den har i mange herrens år gått her utenfor bakdøren vår og har sikkert vært den flittigste frieren til vår kullsvarte «Lissi». I øyeblikket ligger den og sover på sin yndlingsplass på tjærepappta-

154 ket til naboens uthus. Den har rullet seg sammen til et rundt nøste som det er en regelmessig bevegelse i, ved at luften går inn og ut av lungene. Jeg reiser meg opp fra stolen, slår neven i bordplaten og utbryter: ((Heisan, jeg vil skrive historien om katten! Her har jeg det nye emnet til en epistel. Og får jeg den inn i avisen, skal dyret få seg en gratis biffl» Den hundjagte skapningen på taket, er våknet, den ligger og glaner rett fram for seg og aner ikke at den i øyeblikket er iakttatt og har gitt inspirasjon til en ung menneskeskapning på jakt etter gode ideer. (Epistelen kom på trykk en tid etter. Den er også tatt med i min bok ((Meninger om mangt og mye» (utgitt 1980). UTSENDING PÅ FYLKESM0TE 3 1 / 5: Totalens ungdomslag hadde valgt meg som representant til fylkesmøtet i Årdal (fordi det ikke var andre som kunne slippe fra jobbene sine så tidlig!). Blant de ((delegerte)) befant seg et par litt tilårskomne kvinner (den ene temmelig hysterisk, og redd for at båten skulle synke og hun med den) og de bidro fra første stund til å holde vårt humør oppe. Reisen varte i tre og en halv time, fra kl. 16 til 19,30, da vi la til Ardalsbryggen, der vi, ærede utsendinger, steg i land, uten at den bebudede mottagelseskomite var møtt fram. Jo, så sannelig, etter en tids venting ankom verten, lærer Vadla. Jeg fikk beskjed om å ((fylgja vegen opparve)) til skolehuset, mens de øvrige slapp med noe kortere strekninger til sine respektive innkvarteringssteder. Jeg ga meg til å traske oppover med frakken og paraplyen på armen og en liten pappkoffert i neven. Men veien var lang, og ukjent som jeg var, måtte jeg stoppe opp ved et veikryss og vente til en ung mann på sykkel kom og fikk ledsaget meg videre til «målet», skolehuset, der jeg ble anvist overnattingsplass hos en eldre enke, Dorthea Finnvik, med to-tre

155 voksne barn. Datteren, nærmere fem år eldre enn meg, kom inn i stuen, neiet beskjedent og ga seg til å dekke bordet. Etter måltidet og en kort aftentur, gikk jeg ovenpå til gjesteværelset, hvor jeg la meg i en usedvanlig myk seng. Lørdag morgen sto jeg tidlig opp, og gikk til skolen for å delta i forhandlingsmøtet, der jeg b1.a. holdt en liten tale om ungdommen. Etter en times pause, med kakespising og brusdrikking, fortsatte møtet til ut på ettermiddagen, da det ble servert middag. Under denne kom jeg til å bli årsak til en morsom episode som gikk ut på følgende: Da matfatet ble sendt rundt for annen gang, oppdaget jeg at jeg plutselig satt uten gaffel, den var sporløst forsvunnet. En tjenende «ånd» kom ilende til med en ny. Da utbrøt jeg til min borddame: «Gud, gaffelen min fulgte visst med fatet!» Denne ufyselige kjensgjerning at det spiseredskapet jeg nyss hadde slikket på, nå skulle brukes under serveringen til de ovrige gjester, fikk min lattermildhet til å sprudle resten av dagen, ja, helt til jeg sovnet utpå natten. På festen om kvelden spurte en kvinne meg om det ikke var en gild fest. «Jo,)) svarte jeg alvorlig, «ikke minst da de tente parafinlampen.)) En av de bøndene jeg kom i prat med, uttalte: «Her er mest bare lerarar -- -, ja, du e' vel lerar du au?» Det var jeg dessverre ikke. Ellers har jeg allerede funnet ut at det rundt omkring finnes utallige underlige representanter for lærerstanden. Søndag morgen spaserte jeg ned til bryggen for å ta imot båten fra byen. I flokk og følge vandret menneskene til kirken, som til slutt ble stappende full. På benken foran meg satt Aftenbladets redaktør (som lørdag hadde holdt et foredrag). Han undret seg kan hende over hvor kraftig jeg kunne synge: «Med Jesus vil eg fara på livsens ferd i lag. Gud gjev den samferd vara alt til min døyand' dag! Det er mi størstea æra, det er mi høgste ros, hans fylgjessvein å vera og vandra i hans ljos.» Søndagsmiddagen åt jeg i overnattingshuset. Mens jeg etterpå satt alene for å la maten synke,

156 kom det inn en stavangermann som spurte meg om han kunne få leie husrom for sommeren, slik det var vanlig før i tiden. Jeg sa da, som sant var, at han måtte vente litt til gårdens folk kom tilbake etter middagskvilen. Før vi reiste tilbake til byen med båten «Eira» hadde vi deltatt på et folkemøte i kirken, der tre-fire menn holdt taler. Ombord var det kaldt og ufyselig, nesten som en vinterdag. Barn fra Rosenberggaten på besok i Asche Moe's lille gårdsrom, der de er ivrig opptatt med å renske bær. 155

157 316 drog jeg pr. sykkel ut til Hafrsfjord for å treffe Moe. Han var nettopp reist til sin nye bolig ved Gassverket, så jeg valgte å forlenge turen via Hinna. Midtveis punkterte naturligvis bakringen. Jeg fant ut hvor hullet var. Lappe hadde jeg, men ikke lim. Ventet på at noen skulle komme syklende forbi. Endelig dukket det opp en bonde og jeg spurte om han hadde lim. «Nei,» var svaret hans. Kort og greit. Senere passerte en landsens kvinne på sykkel. Hun trodde muligens at hun ble praiet av en farlig ransmann, eller voldtektsforbryter, for det virket som om hun skalv av redsel, idet hun kjørte videre, taus som en kråkebolle. Håpløst! Jeg fikk belage meg på en lang fottur. Men omsider traff jeg en smågutt som sprang hjem etter en tube lim, slik at jeg fikk lappet ringen og kunne komme meg videre. Dagen etter arbeidet jeg hos Moe i Rosenberggaten. Gårdsplassen skulle omgjøres til hage, og et skur males. EN FATTIG GAMMEL KVINNE 616: Det banket på darren i gangen. En gammel kone ville snakke med «fruen». Jeg ropte på tante og lot henne overta. Døren til mitt værelse sto åpen, så jeg kunne høre samtalen. Den fremmede ville be om noen ører til å kjøpe melk for. Hun hadde dårlig afføring og liten matlyst. Tante, som hadde arvet bestemors gode hjertelag, fant fram 26 øre til innkjøp av en liter melk, dessuten et egg og litt ((hamburger-te», som skulle være et fortreffelig afføringsmiddel. Konen fortalte at hun bodde i et «kommunehus» sammen med en kvinne som drakk. Mannen døde jonsoktider for fire år siden. Hun hadde hatt en gild sønn som var blitt styrmann. Han hadde sagt til henne: «Så lenge jeg lever skal du ikke lide noen nød, mor!» Men dessverre døde også han. Nå måtte hun altså gå omkring og betle. Da jeg hørte dette ble jeg så grepet, at tårene tok til å

158 strømme ut av øynene mine. Herregud, hvordan alt er laget underlig her på jorden! En sytti år gammel kone må leve av tiggeri i et sivilisert land! Her er så mye vrangt og skakt at en kunne gråte øynene ut av seg - om det bare ville hjelpe! En stund etter at konen var gått, kom nabomadammen farende inn til oss og fortalte at «betlersken» hadde vært hos henne også. Hun ble budt mat, men ville bare ha penger. Naturligvis er det mange av dem som går slik på darrene som ((jukser)), men i dette tilfellet er det vanskelig for meg å tro noe slikt. Det er bare Gud den allmektige som kan granske hjerter og nyrer -jeg kan det så visst ikke! LYSTTUR MED DIS «RAGNAR» 7. juni silregnet det hele dagen. Det så neimen ikke lovende ut hvis det er noen sannhet i ordtaket ((Fredagsvær er slandagsvær)), for da var det bestemt at «Fremskritt~ skulle ha lysttur til Botne, altså om to dager. Dette skaffet meg mye hodebry. Først og fremst skulle det leies en passende båt. I formiddag tok jeg fergen over til Rosenberg for å gjøre en avtale med eieren av det vesle dampskipet «Ragnar». Han skulle ha sytti kroner for jobben. Så var det å rykke inn en annonse i dagens nummer av avisen. Blir det regn må det betales ti kroner for oppfyringen. Vi får bare «våga von%) og håpe det beste. Og vi hadde hell med oss. Søndagen opprant med strålende solskinn. Tidlig om morgenen var jeg nede på avgangsstedet, Fiskepiren. Det var allerede kommet passasjerer om bord, fremmede folk, blant dem en ingeniør. Alt i alt ble det solgt 88 billetter, altså ville det bli overskudd. Botne er et meget vakkert sted, og sammen med de mange ungdommene tilbrakte vi en gild dag der. Som den ansvarshavende hadde jeg nok å gjøre med arrangementet. Det skulle settes i sving

159 idrettsleiker, foretas premieutdeling og atskillig annet. Klokken nærmet seg 22 om kvelden da vi var tilbake i byen. Dagen etter fungerte jeg som maler hos Asche Moe. Denne gang var det den nye hytten i Maldelien som fikk et utvendig strøk. Det innvendige kommer senere. Så for øyeblikket er jeg altså ikke arbeidsløs! EN ORIGINAL DAME Om det ikke svarer seg noe særlig, rent økonomisk, å gå med kontingentregninger, så treffer jeg i det minste mange rare mennesker. I dag kom jeg i prat med en forhenværende sanglærerinne, fru Nathalie Wathne, som jeg for øvrig en tid selv hadde på middelskolen. Hun pratet så lenge om alle mulige og umulige ting, at jeg kom for sent til middagen. Fruen nevnte b1.a. at hennes far, organist Moe, reiste til Amerika med et par sønner for å skaffe dem en framtid. Men hennes barndomsvenninne, (hvis navn ikke her skal røpes) kunne fortelle at årsaken til amerikareisen var at organisten i en årrekke hadde nasket sigarer i en tobakkbutikk - en stor skandale da det ble oppdaget. En skolepike kom bestandig for sent til sangtimen. Nathalie stilte seg opp ved døren og sa: ((Alltid for sent!)) Hvortil piken svarte: ((Alltid på pletten!)) En liten gutt med en tynn fing, lik en makaronistilk, pekte opp: ((Frøken - fru Wathne - må eg vell spørra om bestyrar aiesta' e far te han 0iesta' så e' frøken på Nylonn skule - -H Mange lignende historier fortalte den 67 år gamle Nathalie under mitt besøk. Bare synd at jeg ikke hadde ((bidlonn)) til å notere dem i dagboken, så de kunne ha blitt bevart for ettertiden! Dagen etter var jeg hos den pensjonerte lærerinnen Janna Mortensen i hennes jordiske Paradis nr. 5. Også hun ba meg inn for å vise meg sin koselige nyoppussete leilighet. Vi pratet lenge sammen. Janna eide en liten

160 gård i Strand, og hun spurte meg om jeg kunne ha interesse av å kjøpe noe jord av henne. Dessverre fant jeg ikke tidspunktet beleilig til å gjøre en fordelaktig jordeiendomshandel. Det kunne jo ha ført med seg en framtidig hyttebygging i større format enn den i kolonihagen. MIDTSOMMERAFTEN I ROSENDAL Sigurd hadde avtalt med en del av medlemmene i «Fremskritt» om å feire St. Hans i min kolonihytte. Det troppet opp en hel skare av både jenter og gutter, så vi i alt ble elleve individer. At så mange fikk plass i det vesle rommet, må sies å være nesten utrolig, trangt var det iallfall. Vi lo, pratet og sang (med mandolinakkompagnement) til klokken var halv tre om natten. Var selvsagt også oppe på haugen der den offisielle hagefesten ble avviklet med bål, dans og underholdning. Den samme ungdomsklikken, pluss fem til, ville neste søndag ta en biltur (lastebil med benker) til Bjerkreim. Men av en eller annen grunn fikk jeg tidlig om morgenen beskjed om at det ikke kunne bli noen biltur, men derimot en båtreise til Hommersåk. Nå var det slik at et par av jentene hadde en far som var baker, og han eide en liten «Ford» lastebil. Denne sto på kaien da jeg kom, men den hadde bare plass til 8-10 personer. Dermed ble det til at halvparten tok bilen og de øvrige båten. Så møttes vi da på Hommersåk, der vi tilbrakte dagen i en vakker skråning ved et vann, inntil klokken ble 20. Da entret de lastebilen, alle som fikk plass, mens fem av oss ble igjen for å dra ned til bryggen og ta båten. Jeg gikk alene i forveien. Det var så stor rift om plassene at jeg måtte oppgi å komme med. Neste avgang var det like ille. Folk trengte seg ombord, men like før turen var kommet til meg, ble tallet fullt, og jeg måtte da belage meg på å vente et par timer til ny avgang. Til alt hell ville noen kvinner gå i land, kanskje av frykt for at båten skulle synke, og jeg fikk være med.

161 HOS BOKTRYKKER JACOB DREYER 2416: Klokken l l om formiddagen åpnet jeg den pompøse hoveddøren til Dreyers grafiske anstalt i Hetlandsgaten og gikk med faste steg opp trappen til andre etasjen. I det imponerende sjefskontoret med utsikt til Amtssykehuset på den andre siden av Bergelandsgaten, satt toppsjefen i dette store og aktverdige firmaet, grunnleggerens sønn boktrykker Jacob Dreyer, bak sin skrivepult. Samtalen ble ikke lang, og så avgjort ikke oppløftende. Han måtte for annen gang fraråde meg å gi ut noen bok på eget forlag. Men jeg kunne prøve å skrive til Some & CO'S forlag i Oslo. Some het visst Sørensen tidligere og var født i Stavanger, kunne Dreyer fortelle. Ja, da får jeg gjøre et siste forsøk der og så la det dermed være slutt. Men det er sannelig fortrydelig at jeg ikke engang får lov til å utgi boken for egen regning. Boktrykkeren trodde selvfølgelig at en ung mann uten fast inntekt ikke hadde råd til å risikere tusen kroner - selv på en så viktig ting som dette. Men forsyne meg skal min vilje seire i denne sak - før eller senere. Jeg er passe bitter i sinn, utilfreds, lei, bedrøvet - ønsker meg nærmest ut av en galdesur tilværelse. Gud! Nytter det ikke å bruke dette hellige navnet lenger? Har det kan hende aldri nyttet? Er det hele bare innbilning? En illusjon? Men jeg vil søke å unngå å miste den siste rest av tro - selv om misnøyen titt og ofte har overtaket, slik som denne dagen. NY FLYTTESJAU HOS MOE Noen dager har jeg vært hos Moe og arbeidet, dels med maling, dels med flytting. En dag tok vi rutebilen sammen til Tjensvold, der vi gikk til en gård for å få en kar til å kjøre noen møbler fra det midlertidige oppbevaringsstedet hos Jørpelands ved Madlamoen og til den nye hytten oppi Lien. En ung mann spente hesten

162 for en gammel høyvogn. Moe satte seg foran, sammen med kusken, og jeg bak. Kjerren var uten fjærer, så det var høyst ubehagelig å sitte slik. Men plutselig snur Moe seg mot meg og utbryter: «Det er da meget bedre å kjøre med en slik kjerre...b (Vi hadde nylig sittet i rutebilen, med de behagelige, myke setene.) Slik, ulik alle andre, er Moe. 517: Allting går meg imot. Hva ondt har jeg gjort, on jeg tør spørre? I forgårs hadde jeg hatt en opplevelc,e som jeg syntes kunne passe under min påtenkte «serie»: Folk jeg møter. Med mitt renskrevne manuskript steg jeg inn på redaktørens kontor kl. 17,30. Han leste gjennom papirene to ganger, og kom med sine kritiske merknader. Etter et kvarters pause opplot han så sin røst igjen. Hvordan det gikk med rikdommen? Jeg måtte da på ny presisere at det ikke først og fremst sto på pengene, men at det var så deprimerende å gå virkeløs uten å ha noe meningsfullt å være opptatt med. Enden på dagens tragedie ble at jeg omsider forlot valplassen med uforrettet sak. Det skal bli en stund til neste gang! ANTASTET AV FULLE KVINNFOLK 617: Da jeg om aftenen gikk min «runde» på promenadestrøket, støtte jeg på Erling. Vi gikk sammen en tur utover mot Tjensvold. På «Selvhjelpsveien» kom et par fæle kvinnfolk og ville antaste oss. De bød på dram. Vi lot som ingenting. Senere grep den ene av dem (trolig i års alderen) omkring livet på en herre som passerte. Han skjøv henne indignert fra seg. Litt etter gikk de inn i bussen, men sjåføren kastet dem prompte av, som var de ett par daue kalveskrotter. Sjanglende vandret de innover Maldeveien, den ene med flasken ved barmen, som var det en dielysten baby hun behandlet. På ny kom de springende etter oss. Jeg skrek ett eller annet og rømte vekk., Erling ba

163 de fæle kvinnemenneskene fortsette videre på egen hånd. «Har dere ikke bruk for damer da?» spurte de oss. Det hele minnet om tilstander vi hadde hørt om fra storbyene i utlandet. Da de kom inn i folkevrimmelen på den mer sentrale delen av promenadestrøket, ble det rent oppløp. Noe så reddsomt har jeg aldri f0r vært vitne til. Ved Lekeplassen ble de to kvinnene skilt. Den ene kom seg inn i en bil, den andre så jeg ikke mer til. Men politibilen passerte oss lenger nede i Kannik, på vei til arresten, som nå er i det gamle amtssykehuset. NEGATIVT RESULTAT I «STAVANGEREN» 1017: Det har de siste dagene blitt litt trasking over «Stavangeren»s redaksjonsterskel. Men noen lykkelig løsning ble det heller ikke her når det gjaldt min «lasaronartikkel)). Redaktøren lå hjemme fordi han hadde vondt i beinet, men han drev på med å redigere sin avis likevel. Sjefsekretær Mossige-Grude hadde sendt ham mitt manuskript. I dag tok sistnevnte kontakt med sin overordnede via telefonen. Han innledet med å preke en god stund om «det forbannet gode brislingfisket)), før han brakte samtalen inn på ((Borghammers fortelling)). Litt senere ble det overrakt et flott brev, som jeg åpnet på hjemveien. ((Vedlagte manuskript tilbakesendes, da vi dessverre ikke har fått anvendelse for det. Ærbødigst Herman Smitt-Ingebretsen)). Dagen f0r (917) sto jeg på kaien da DSD's nye dampskip, ((Kronprinsesse Martha)) kom fra verkstedet i Danzig. Det lå litt skjevt på vannet, syntes jeg. Men det må vel ha vært et synsbedrag. MED KOLONISTENE TIL ÅRDAL Søndag 1417 reiste jeg nok en gang til Årdal, denne gang med en ekstrabåt, leid av Rosendal og Ramsvik

164 Deltakerne på turen til Selviksvåg 29/6 1930, fotografert foran knausen ((Borghammer)). Til v.: Malene og Trygve N. Tvedt med sin eldste s0nn Aage Nic. Tvedt, Harald Bie med konen Signe, Gottjired, Bergit og John Bie, Thorleiv Gronnestad, Otto Wathne, Olav Johannesen med sin kone Tordis. De ovrige deltagere kan ikke navngis. Rosendal og Ramsvik Kolonihagers tur til Årdal 14/ Ytterst til v: Gottfred. De tre herrene midt på bildet er Ludvig Larsen, Christensen og i midten Gustufsson, opprinnelig svensk. Lurer på om gutten i fanget er han som senere opptrådte som slangemennesket Talgot?

165 kolonihageforening. Turen innover var nydelig, overskyet, hva været angikk, men stille på sjøen. Etter ankomsten vandret deltagerne i vel en halv times tid, fra bryggen og til et sted som visstnok hette Stokkaland. Her rant det en svær elv forbi. Vi besøkte også den gamle kirken, som bevislig ble brukt fra Noen besøkte også feriekolonien Sanitas. En i følget kjente den unge læreren og jeg den mer tilårskomne bestyrerinnen, Alma Braadland, så vi fikk ta etablissementet i øyesyn, og dessuten bli orientert om at de seksti guttene daglig spiste førti brød og tjue egg. Når det siste tallet bare utgjør tredjeparten av klientellets størrelse, må det skyldes at det nok ikke var hver dag «kvalen gikk til lands)), slik at det gjennomsnittlig ble to egg pr. uke på hver av de ferierende barn (som vel neppe fikk like mange i sine respektive hjem i byen). Hjemover var det nokså «kulse», men dansen til mandolinmusikk ombord, gjorde vel sitt til at deltagerne fikk en smule varmende blodomløp i årene. Ellers noteres i dagboken at de fleste på lystturen neppe var av de mest velstående samfunnsborgere, om de til gjengjeld sikkert hørte til de mer omgjengelige. LURENDREIEREN En mann som deltok på Årdals-turen og som jeg var en del sammen med, fortalte en nesten utrolig historie om seg selv, og den skal jeg ta med her, så lang tid etter at den foregikk. Det var bestemt at mannen skulle avtjene sin verneplikt i Horten. Det hadde han verken lyst til eller interesse for, så han gjorde vedtak om å skape seg fullstendig «gal». Han lot som om han ikke forsto «det dust)). Når øverstbefalende spurte om hvorfor han ikke gjorde honnør, svarte han kaldt: «Når ikke du hilser på mei, så kan 'ke du vente at jeg hilser på dei!)) De straffet ham, lot ham legeundersøke, men nei, intet hjalp. Til slutt gikk han så langt at han hoppet over bord mens skipet

166 gikk med 16 mils fart. Da de reddet ham, sa han: «Kan jeg ikke få være i fred her heller?)) Nå tvilte de ikke stort lenger, men sendte galningen til Larvik, sammen med en underoffiser, for at han skulle ligge 14 dager under observasjon. Han skapte seg fremdeles som en galemattias, endevendte sengen og inventaret, som så ble båret ut. Enden på visen var at han til slutt ble hjemsendt - med anførselen: ((Ubrukelig til all militærtjeneste)). Det hører med til historien at også mannens bror forsøkte seg på samme galeien, da han skulle utføre sin ((kongelige tjeneste)), men han klarte ikke å holde ut. En dag ble han sendt til byen for å kjøpe medisiner for doktor Nilsen, men kjøpte i tillegg en flaske brennevin til eget bruk. Det uheldige var imidlertid at han leverte legen feil flaske. Da han oppdaget feilen, gikk han inn igjen på legekontoret og ba om et plaster, for å få medisinmannen til å snu seg. På den måten klarte han å bytte flaskene. Flere slike episoder utspant seg, uten at det lyktes fyren å slippe unna tjenesten, slik broren kunne skryte av å ha prestert. PÅ «LANGFART» MED ASCHE MOE En fredag midt i juli måned foreslo Asche Moe at vi skulle dra på ((langfart)), med start klokken 11 i hans båtstø innerst i Hafrsfjord, like ved hovedveien. Foruten fast føde hadde vi med oss en kopperkjele fylt med drikkevann. Med til utrustningen hørte også et seil, men da det ikke var antydning til vind, fikk vi ikke gjlore nytte av det før vi befant oss utenfor Haga. Det gikk imidlertid ikke med sjumilsfart, just, men fremad bar det dog. Idet vi seilte under broen, uttalte Moe at den var heslig, fy, fy - -- Et stykke lenger ute, på babord side (eller kanskje det var styrbord?) gjorde vi strandhogg, for å ta oss et måltid. Moe selv hadde med seg en full litermugge med sur melk med brødstykker i og et par-tre rosiner på toppen, samt en flaske kald te.

167 Selv hadde jeg med en liten matpakke og fikk usukret te til å svelge brødskivene ned med. Noe festmåltid kan det neppe kalles, men det hadde jo sin «sjarm». Jeg fikk stifte bekjentskap med noen blomster jeg ellers ikke pleier legge merke til, en bitte liten, samt «soldugg)), som trekker til seg insekter. Videre «til havs)) gikk så ferden. Ut på ettermiddagen ankom vi til Vistestranden - vårt endelige mål. Vi ville nemlig besøke Vistehulen. Da jeg hadde noen fæle malerklær på meg, og derfor ikke ønsket å vise meg for folk, ble jeg sittende igjen i båten, mens Moe gikk oppover til nærmeste gård for å innhente opplysninger. Om litt vinket han meg opp. «Ta med pakken!)) ropte han. «Pakken» var hans mest verdifulle dokumenter, som han av forsiktighetsgrunner tok med seg. Jeg iførte meg frakken (i sommervarmen!) og gikk opp til gården. Hulen (eller Håla) lå ikke langt vekke, så to jenter skulle ledsage oss dit. Om «møtet» med den gamle boplassen vil jeg kun benytte ett ord: Skuffelse! Lærdom: Sett aldri for store forhåpninger til noe du ikke før har sett! Vel, snart satt vi atter i vår snekke, og med slakke seil til masten rodde vi hjemover. Litt brisling var å observere i fjorden. Hver dag i det siste har jeg vært hos Moe om ettermiddagen og arbeidet med forskjellig. En dag måtte jeg «lose» hjem broren, Sverre, som var blitt skjenket full av en ungdom. Alkoholen omskaper mennesket fullstendig. Jeg hater den mer og mer for hvert år som går, skriver jeg i dagboken midt i juli Jeg forteller også om en «grom» og «velaktet» fabrikkeier som spaserer bortover Verksgaten, på vei til sin bedrift. Han hilser til høyre og venstre på mange forbipasserende, ærbødig for de velstående, men treffer han en arbeidsmann som underdanigst tar luen av, gjør han såvidt tegn til gjenhilsen. Slikt noe ergrer meg ikke lite, så jeg kan notere denne umiddelbare kommentaren: «Den hovmodige, narraktige fysakken ville neppe ha noen sjanse til å komme inn i himmelen, hvis ikke mine åndelige rettledere fra barne-

168 rene har fått meg til å regne med at Gud elsker alle, og erfor ikke gjør forskjell på folk, i likhet med hva så lange andre - endog kristeligsinnede personer - finner iet for godt å gjøre, samtidig som de gjerne er med på å inansiere misjonærtransporter til hedningeland.)) SOMMEROPPHOLD I FRAFJORD!7/7: Sigurd hadde bedt meg komme til Frafjord, der lan bor i sommerferien, sammen med sin mor, som har ;ine røtter her. Utrustet med sykkel, koffert, ullteppe og vindjakke steg jeg ombord i M/S ((Høgsfjord)) en halv time før avgang. Ventetiden tilbrakte jeg på ((promenadedekket)) med å lese antiforbudsbladet ((Stavangerenn. Det var fullt av folk ombord da vi klokken 16 kastet loss. Guttalars, så ((Treskoen)) rista! Nesten umulig å skrive. Tøffe-tøffe-tøff-tøff... Etter å ha gått innom et enormt antall stoppesteder, ankom jeg lykkelig til Frafjord omkring kl. 20 (altså etter fire timers «seilas»). Sigurd sto på bryggen og tok imot sin selebre gjest. Vi syklet oppover til det huset han og moren bodde i. Her sto velkomstmåltidet parat. Straks etter kjørte vi til ungdomslokalet lenger oppe i dalen. Her skulle det være: OLSOKFEST MED BAL OG DANS Klokken var visst nærmere 24 da foredragsholderen, en svær, rødmusset skoleholder, steg opp på talerstolen for å snakke om Olav den Hellige, til hvis minne dansefesten ble holdt. Sigurd og jeg hadde listet oss opp på «lemmen», der vi hadde et glimrende overblikk over den lite tallrike forsamlingen. Etter talen ble det båret inn kopper og julebrød, mens min venn og jeg stakk ut for å holde til på den mørke landeveien. Det lyder hardingfelelåt i natten. Tre-fire par kommer marsjerende med to spillemenn i spissen. Inn i lokalet

169 igjen. Andre der inne slutter seg til, så prosesjonen bli lang. Den kommer atter ut på veien. Se! Se opp p: fjellnuten i nord - et bål! Slik virket vardene i gamle dager. Meg minnet synet om det verset i skaldekvadet der det tales om «varden som lyser på Høgenut - -» En rakett kom imidlertid susende for å minne oss om at vi befant oss i en mer moderne tidsalder enn den gangen vardebålene var «ei blott til lyst)). Vakkert var det å se de utallige små stjernene som drysset ned over dalen. Prosesjonen dro videre - jente og gutt, arm i arm. Spillemennene strøk uavbrutt på hardingfelene sine. Flokken stanset noen minutter, så vendte de tilbake til Ungdomshuset, der dansen for alvor tok til. Sigurd og jeg smøk oss atter opp på «lemmen» for å se på. Den ene spillemannen, en litt tilårskommen student med et kjempesvært kunstnerslips og gullbriller (sønn av den nevnte lærer) hadde sin egen merkelige måte å spille på. Han dreide hodet på skakke - musikken drev ham opp i ekstase, hele sjelen og kroppen syntes han å legge i tonene. Plutselig steg han fram på golvet og sa: «Her er så stilt på ungdomshuset i kveld. Hvis de' ikkje danse nå, karar, så går me pinadø heim. Her sidde jo jentene oppitte veggjene som andre utstillingsfigurar! Nå spele eg ein masurka te, og hvis ikkje då kvar einaste jenta er på golvet, er det over og ut for mitt vedkommande. Eg sidde ikkje her og spele som på et sirkus!)) Dermed tok han atter til med låten, satte seg på bordet, kjelte lidenskapelig med fela, hoppet så med ett opp på en stol. Parene svevde omkring. Men ennå satt det et par ledige kvinnfolk. «Dokker høyrde ka eg sa om dei så sidde oppitte vegdene!)) ropte han med kunstnerslipset og tok en pause imens. (Siden skolemannen Peter Molaug, som senere ble bestyrer på Våland skole, stammet fra Frafjord-traktene og ofte var der inne om sommeren, er det høyst sann-

170 synlig at det var han som opptrådte som Olsok-taler på festen, og en av hans tre sønner, Eldar, som besørget felemusikken og kommentarene.) Klokken var vel to om natten da Sigurd og jeg dro attende til garden, der jeg for første gangen i mitt liv fikk sove i en høyløe. Det gikk ikke så aller verst - bare noen harde grasstrå kriblet litt unødig i nakken. Om morgenen gikk jeg alene ned til elven for å nyte den mektige naturen. Dalen er trang og fjellene harye. Jeg ga meg til å synge alt jeg orket: «Ut vil jeg, ut, å, så langt, langt, langt over de høye fjelde. Her er så knugende, tærende trangt, og mitt mot er så ungt og rankt - -N Det var ikke bare med munnen og strupen jeg sang, men også med sjelen. «Ut vil jeg, ut - -» Jeg kommer jo ingen vei! Alt stenger - menneskefjellene - - Men - «en gang, jeg vet, vil jeg rekke frem - -» Jeg følte meg så alene der jeg gikk helt usjenert. Men plutselig dreide jeg hodet - og kvakk til. To menn bak meg oppe i

171 skråningen. Jeg tok det merkelig rolig, sluttet å synge selvsagt, men fortsatte ellers som om ingenting var skjedd. Forresten var det jo ikke skjedd noe heller - og elven bråket slik at det var tvilsomt om de hørte sangen min. Den ene av mennene var en rik grosserer fra byen, han bodde sammen med en kjent konsul i ((Engelskhuset» like ved. Nå var han i lag med en ung bondegutt som skulle hjelpe ham med å fiske laks. Jeg trakk meg tilbake i all stillhet. De kunne drive sportsfiske hvem som ville for meg! Om ettermiddagen var Sigurd og jeg ute på elven i en pram. Jeg hadde da et glimrende høve til å spille komiker. Bare synd at Sigurd ikke var med på notene. Han er ulik Niels i det stykket! Hadde sistnevnte vært med i prammen, ville vi ha moret oss kostelig. Om kvelden «smulafest» på ungdomshuset. Vi ble traktert med kaffe og kakerester fra gårsdagen. Men da vi to bykarene ikke hadde penger i lommene, grudde vi oss begge for «skandalen» når arrangørene etterpå skulle komme for å samle inn kollekten. Den frykten kunne vi trygt ha spart oss for, bespisningen var nemlig gratis for samtlige tilstedeværende, og det syntes vi for vår del var en uhyre sympatisk avgjørelse. Mens dansen var på det livligste (i parentes sagt var de unge tilstedeværende slett ikke særlig livlige), drog Sigurd og jeg tilbake til samme overnattingsløa som forrige natt. Før middag neste dag tok vi et friluftsbad, for mitt vedkommende årets første. Et par timer senere bar det avsted på en gild langtur helt opp til Måen, hvor vi beundret den flotte Månafossen. Vi måtte her passere et fjellpass over en smal hengebru. Det var nifst, for elven gikk brusende langt nedenunder oss i avgrunnen. En kone som holdt til i et hus her oppe, sa at vi endelig måtte passe oss for brua, da den var gammel og råtten, og ramlet vi utfor, kom vi aldri opp igjen, påsto hun. Det må ha vært en intelligent kvinne!

172 Det gamle gårdshuset med torvtak var forresten tilholdssted for noen byfolk som tilbrakte ferien her oppe i sol og frisk luft. Neste formiddag gjorde jeg litt nytte for meg på den gården der jeg «bodde», idet jeg var med på å bære ut og spre noe høy som var blitt vått og skulle tørkes i solen. Deretter fulgte et nytt bad, der jeg for første gang i mitt liv ble «dukket». Det var Sigurd som øvde seg i å praktisere livredning, mens jeg fungerte som den druknende. Som det tidligere har hendt, fant jeg også denne gang på å ville reise et par dager før jeg rettelig skulle, så innen jeg visste ord av det, tøffet båten tilbake til den byen jeg så vanskelig kan holde meg vekke fra - tross alt. Ved Dirdal kom forresten båten så langt inn mot land at den skrapte bunnen i fjæresteinene. Hjemme på skrivebordet lå det et par brev og ventet på meg, det ene fra en tysk handelsskole i Hamburg, som jeg hadde skrevet til med tanke på en merkantil utdannelse. Men noen reise dit ble det nå likevel ikke. 3 I8 var jeg innom hos en familie med tre liter jordbær dyrket og plukket på min kolonihageparsell. De sto på farten og skulle dra av gårde på tur med en stor lastebil, og ville ha meg med. Overnatting skulle det bli et sted i nærheten av Bryne. Jeg fant å måtte avslå - raringen jeg er! ANTIKVARBOKHANDLER? 618: I formiddag, da jeg oppholdt meg i kolonihagen, fikk jeg et uventet besøk av Asche Moe, som nok var litt forveden på hvordan min glassvilla tok seg ut i sitt nye element, og ellers hvordan det sto til med forskjellige parseller i hagen. Samme dag, etter middag, syklet jeg ut til Malde for å ((svinge kosten)) i hans nye sommervilla mellom trærne. Regnet gjorde det. Mens vi drakk den reglementære teen, brakte jeg på bane den påtenkte trykking av boken min. I likhet med

173 Jacob Dreyer frarådde han meg det sterkt. Det ville bare resultere i en masse makulatur. Min ungdoms debutverk! I hvert fall burde jeg først få en kritisk dom fra en sakkyndig. Javel, kanskje. Videre ble brakt på bane en ting vi tidligere har tenkt på, nemlig å starte en forretning: Stavanger Antikvar-bokhandel. Det kunne i det minste være morsomt å gjøre et forsøk. Bare jeg nå kunne finne et rimelig lokale! Hvor mye klokken var? Fem minutter på halv 20. Nei, bevars! Jeg som ville være på møtet i Totalen klokken 20, der det skulle være diskusjon om smughandelen. Skiftet klær i en fart og syklet innover til byen i det pøsende regnværet. Når rett var skulle jeg jo først ha tatt hjemom og spist aftenmat, men det måtte jeg jo bare droppe. En høykirkelig prest innledet. I det etterfølgende ordskifte uttalte en av debattantene: «Jeg må i likhet med innlederen selv, beklage at han ble valgt til denne oppgaven. Jeg og mange med meg er svært skuffet. Vi har jo ikke hørt stort annet enn om å kapre tilhengere til statskirken, og det har iallfall jeg ingen interesse av!» Ikke jeg heller. MITT FQRSTE M0TE MED JENS TVEDT For å få en sakkyndig dom over mitt «verk», gikk jeg til forfatteren Jens Tvedt på Kommunebiblioteke t. Jeg bukket ærbødig, men glemte i farten å presentere meg, sa bare en smule klosset om «- noe jeg har skriblet sammen og gjerne ville få trykket - «Om han kunne tenke seg å være så elskverdig å kikke på noen sider. Nei, han hadde det så travelt, skulle se gjennom bokhandlernes oppgaver og regninger, for å påse at de var korrekte. Dessuten hadde han vært så nauden å ta imot et par andre arbeider for gjennomlesning. Ja, men det hadde ingen bråhast, antydet jeg, om han bare ville lese gjennom noen linjer - - Jeg sa virkelig noen linjer, men

174 rettet det straks til «sider». Ka det var for någe? Jeg åpnet pakken: G--B--: GATENES GATE Roman Han hadde ikkje vet på slikt någe (bøker, altså). Jeg lo. Nei, han var så gammeldags, forsto seg ikke på det moderne. Å, jo, jeg ville være så takknemlig om han kunne gjøre det - ville få en ((sakkyndig dom». Puh - sakkyndig dom, nei, det kunne han ikkje gi. Han ville nå legge manuskriptet vekk en stund. Ka det var eg hadde omkring pakken? Jeg fant fram fra lommen en «strikk», eller «spring» som vi gjerne sa, slik en som kolonialhandleren har rundt posene for å holde dem lukket. Jeg håpet den ville holde og ikke «springe» i to når den skulle tres over de mange papirarkene, men den holdt. Så reiste han seg og gikk bort til en hylle. Om jeg kunne komme innom en ukes tid senere, eller kanskje to uker? En gang det falt seg slik, -ja, jeg bodde jo i byen? Joda, det gjorde jeg. «Ja, her skal det i allfall ikkje komme vekk, untagen heila greia går opp i flammer.)) «Ja, da er det mange viktigere ting som går tapt,)) svarte jeg og lo. «Å ja, det ville være ein masse som gjekk tapt, då, San,» samtykket Tvedt idet jeg forlot kontoret. 8 18: «l ste Mai»s konstituerte redaktør har kolonistykke i Ramsvik, ikke langt fra mitt. Da han i dag passerte meg på veien, stanset han opp og meddelte at han hadde lest igjennom min novelle «Roten til alt vondt)). Han var helt enig i «motivet», hadde tenkt å skrive noe redaksjonelt i samme retning. Arbeidsledigheten hadde skyld i mye vondt. Men novellen var lang, så den måtte eventuelt gå som fortsettelse - - og - - Ja, ja, han skulle nå snakke med faktor. «Takk for det!»

175 FRAMTIDSUTSIKTER 1918: Var i dag hos Moe med en artikkel han hadde skrevet i ((Tidens Tegn»: ((Rosene blomstrer)). Vi drog ned til båten og satte den på vannet. Seilte et stykke for god bør. Hensikten var å dra til et sted, der vi kunne hente noen bøtter med skuresand. Kommet til stedet der denne var å finne, oppdaget vi at på grunn av «flo sjø», måtte vi i så fall dukke etter sanden. Vi gikk nå i land på dette stedet, der det var bart, stenet og myret. En heslig natur i Moes øyne. Han gikk hen til et par mannfolk som murte opp et grisehus, og spurte om de visste om noen tørr sand i ncerheten. Imens gikk jeg ned til båten. Litt senere bar det tilbake til utgangspunktet - med uforrettet ærende. I skoghytten drakk vi te, og samtalen kom inn på det evindelige tema: Min framtid. Moe mente at jeg burde og måtte finne på ett eller annet. Han hadde en rekke velmente forslag: - lage manillasko, strikke, eller binde inn bøker (i tilknytning til antikvarbokhandelen!) Han kom b1.a. til å si: «Du føler deg bare for god!» Ja, ja, jeg lot til å innrømme det, ikke fordi jeg synes noe arbeid er for simpelt, men - ja, hvorfor? Vel fordi de nevnte aktiviteter ikke akkurat lå innenfor den banen som ville vzre naturlig for meg. For en veldig kamp jeg i det siste har ført og fortsatt fører med meg selv: Hva skal det bli av meg? Jeg er over 20 år, og ennå kan jeg null niks, er null niks. Det er ikke til å beskrive. Jeg kunne bli gal! Anlegg har jeg for noe, men slipper ikke til. Kanskje er jeg ikke bare journalist og forfatter (noe jeg er i gavnet, men ikke i navnet), men også skuespiller og sanger. Jeg håper, tror, nesten vet, og ber om, at: Tider skal komme! 2118: Niels besøkte meg i kolonihagen, og vi utløste noe av det som lå oss på hjertet. Han for sin del skulle i dag ha begynt på musikkonservatoriet i Oslo, men et kjølig brev fra tanten, hos hvem han da skulle ha bodd, gjorde det umulig.

176 UTENLANDSK TURIST I STAVANGER Ved Klosterstatuen utenfor Jernbanestasjonen traff jeg i kveld en herre med briller. Idet han pekte på postkontoret ved Breiavatnet spurte han på engelsk hva slags hus det monne være. Det var tydelig nok en utenlandsk turist. Min praksis i konversasjon med fremmedspråklige personer var heller skral, men jeg ga et korrekt svar. «Oh, oh, the postoffice,)) svarte turisten smilende. ((Schønes Gebaude,)) la han til på tysk, fordi jeg visst hadde antydet at jeg muligens kom til å mikse de to språkene i en eventuell samtale. Om bygningen nylig var oppført? «Nein,» svarte jeg. ((Twenthy years old, I belive.» Hadde nemlig rede på at byggverket var på min egen alder. «Oh, twenthy,)) gjentok turisten. Etter en pause fant jeg på å peke på nabohuset og fortalte at det var ((Kongsgård scool, oder Schule)). Det var sikkert en interessant opplysning. Også «The Catedral)) - Domkirken ble tatt med i orienteringen. ((Danke sehr)), sa den fremmede, som - før han tok avskjed med «guiden» pekte på Breiavannet og sa med varme i stemmen: «Sehr schøn, sehr schøn!)) Det var det! GUDS TJENER Her om dagen var det en ung gutt som stilte eg opp vis a vis huset vårt i bakken og stemte i en religiøs sang, mens han akkompagnerte seg selv på en gitar. Noen unger var tilhørere. Det forekom meg at han kunne preke sju ganger sytti bedre enn nittini prester og predikanter tilsammen. En annen troskyldig mann jeg vet om er også ubevisst en Guds tjener. Han er pasient på en pleieheim, har kaniner som han strever med å skaffe mat til. Hvorfor kan slike personer gjøre sin «innsats» for Guds sak? Jo, fordi de er uvitende om det selv. De har ikke, som prestene, lønn for det, de er uten verdighet, uten tro på sin egen fortreffelighet - de er bare seg selv,

177 enkle og primitive. Jeg liker å komme i kontakt med dem, fordi de gir meg en kjensle av hvordan verden ville være dersom vi mennesker kunne elske hverandre av et rent hjerte KONTAKT MED JOURNALISTSKOLEN 2618: I en avisnotis ble jeg i dag oppmerksom på at Journalistskolen nylig feiret sitt ti års jubileum. Og jeg som ikke har visst om at det her til lands fantes en slik mulighet til å få teoretisk utdannelse på mitt ((ønskefelt))! Naturligvis satte jeg meg fluksens ned og skrev et brev til skolens stifter og styrer, redaktør Hans Aarnes. En uke etter fikk jeg innmeldingspapirene, som jeg straks fyllte ut og returnerte sammen med ((startpengene». Så heretter vil jeg ha en konkret oppgave å bruke min tid til, og utdannelsen er beregnet å ta to år. abr0dl0se KOMMISJONER)) I og for seg har jeg nok å bruke tiden til, men det kaster ikke noe av seg, rent økonomisk. Jeg tenker da ikke på all den tiden som medgår til foreningsarbeid o.l., men når endog artikkelskriving, for ikke å bruke betegnelsen «litterær virksomhet)) ikke kan påregnes å bli betalt, synes jeg grensen er overskredet sto min novelle «Roten til alt vondt)) i «lste Mai)), og dagen derpå gikk jeg - etter først å ha avlagt Jens Tvedt et besøk - opp til avisens redaktør for å heve et aldri så lite honorar. Etter stor betenkning skrev han ut en anvisning på 10 kroner. «Men du nevnte jo ikke noe om betaling, da du leverte inn manuskriptet,)) sa han bebreidende. Nei, tenk, det gjorde jeg virkelig ikke! Uhørt! Noen inntekt får jeg så avgjort ikke når det avholdspropagandaskuespillet jeg for tiden arbeider med, skal

178 utgis. Får bare være glad hvis det kan bli oppført noen steder i landet da min bestemor fylte 91 år - var det den årlige ((Folkeedruskapens dag». Været så litt truende ut fra morgenen, b1.a. med to tordenskrall, men det holdt seg «tørt» likevel. Selv gikk jeg i spissen for den nystiftede y.a. ((Fremskritt)) i demonstrasjonstoget, som ble avsluttet med folkemøte i Kongsgård. 419 holdt forresten den kjente overlege Johan Scharffenberg et foredrag i Betania. Han er en ypperlig, og først og fremst saklig taler, som framfører sine tanker og logiske slutninger så greit og lett forståelig, at jeg vanskelig begriper at noen kan være uenig. Scharffenberg nevnte tre argumenter når det gjelder bruk av alkohol: Næringsverdi, medisin og nytelse. Hva punkt 1 angår får en vel så mye næring av korn og poteter. Punkt 2: Friske folk trenger ikke medisin. Punkt 3: En nytelse som gjør mer skade enn gagn er forkastelig. Når noen spør: ((Hvorfor drikker ikke De?» skal en svare med et nytt spørsmål: «Men kjære, snille, si meg: Hvorfor drikker egentlig De?» 919 ble jeg forresten valgt til formann i Totalavholdsforeningens ungdomslag, men sant å si ville jeg helst ha sluppet dette vervet, så jeg mottok det slett ikke med glede. De siste fjorten dagene har jeg drevet på med maling og tapetsering i vår egen leilighet. Straks etter at den virksomheten er over, skal'-jeg ta fatt på journaliststudiet, og det er en oppgave jeg - av forståelige grunner - ikke gruer meg det ringeste til! BARNEMATINE I FOLKETEATERET Lørdag fungerte jeg som oppleser på kolonihagefesten, som varte til klokken tre om natten. Søndag formiddag skulle den store barnematineen gå av stabelen i Folketeateret, Bergelandsgaten 24. Det var en årlig foreteelse

179 på den såkalte «tuberkulosedagen», og tilstelningen samlet en enorm skare av barn i alle aldre. Jeg var av formannen, barnelege Ivar Høynes, pr. telefon blitt bedt om å «underholde», og hadde svart positivt. Jeg var riktignok blitt avskremt på forhånd. «Et utakknemlig publikum,)) ble det sagt. Grunnen var jo at når ett tusen barn er ute for å ha det gøy, og det ikke finnes noe som heter høyttaler, ville uroen bli så overvellende at det ikke kunne være mulig å få ((ørens lyd». Den rutinerte lærer Gabriel Olsen, som skulle lede arrangementet, skremte meg også. Et år tidligere skulle en skuespillerinne lese, men måtte gi opp forsøket. Doktor Høynes håndhilste jeg på. ((Klarer De det, tror De,» spurte han. «Tja, jeg får i det minste gjøre et forsøk.)) Etter et musikknummer av et skolekorps, besteg jeg podiet foran det svære kinolerretet og ba hylende om ro. Det var nesten like håpløst som da jeg i sommer skulle prøve å finne den stoppenålen jeg hadde mistet i høyet inne i Frafjord. Skrål og skrik og et endeløst surr, gjorde det umulig å få et ord til å bli oppfanget av tilhørerne, selv om jeg ropte med maksimal styrke. Lederen ba om ro på sin egen måte og det hjalp en smule. Jeg hylte fram min morsomme Sfinx-historie: ((Sokkere' mitt». Hvor mange som oppfattet den, vet jeg ikke, men jeg gjorde i allfall det som var mulig. Men aldri mer noe lignende! Kors på halsen. Om ettermiddagen var jeg innbudt til kaffeslabberas i Hennys familie. Mens vi sitter og venter på at kaffen skal helles i koppene, ringes det på døren. Der står min tante oppskaket og forteller at doktor Høynes befinner seg utenfor og vil ha meg med i bilen for å kjøre til Turnhallen, der det også skal være en tuberkulose-forestilling. Oppleseren (Lauritz Thorsen) hadde meldt forfall. I forfjamselsen svarte jeg nok ja, og vi bilte da farrst hjem for å hente «mappen». Om litt stiger vi av ved Turnhallen og jeg føres straks like opp på scenen. Blir først presentert for konferansieren, som deretter introduserer meg for publikum. Der står jeg med «mappen»,

180 et par Sfinx-bøker, m.v. i hånden, usikker på hva jeg skal ta. Først et dikt for barn, ((Giftetanker)), det gikk så som så. Dernest en stavangerhistorie, ((Vriompeisen)) som jeg en gang i forrige uke hadde rablet i hop på fem minutter. Kanskje gjorde den mest lykke, hvis det går an å bruke en slik betegnelse. En dame i siderommet, en danselærerinne som jeg hilste på, bemerket: «Det er minst for, når man har en slik tordenrøst!)) Konferansieren sa: «Det gikk jo bra!» Etterpå tok jeg en drosjebil (på formann Høynes' anmodning) til huset der jeg skulle drikke kaffe. De fire tilstedeværende damer - var forlengst ferdig og satt nå og spådde i gruten. For øyeblikket er det en aldri så liten knute på tråden mellom Niels og meg. Årsaken er rent ubetydelig. Han foreslo at vi skulle innøve en ny liten enakter. Jeg viste ikke tilstrekkelig interesse, ja, jeg avslo rett og slett å spille en eller annen Ferdinand i en etter min smak temmelig åndlars og tåpelig dilletantkomedie. Egentlig er vi jo ikke orntlig uvenner - skulle bare mangle! Holder oss bare litt på avstand fra hverandre. Men når sant skal sies, savner jeg en å åpne meg for, så det varer vel ikke lenge HJEMMELAGET BLEKK 2919: Uff! Jeg har nå lenge vært fri for dette fiolette kopiblekket, men tar til igjen fra dette øyeblikk. Kan nesten ikke huske at jeg noensinne har kjøpt blekk, fordi jeg har laget det selv, av kopiblyantstifter, som jeg har oppløst i vann. Etter hvert ble jeg lei av dette og gikk over til svart. Kjøpte jeg det, tro? Nei, jeg fikk en pose svart blekkpulver av Asche Moe, da vi ryddet i villaen hans i Maldelien. Av dette pulveret laget jeg flere blekkflasker, eller «hus», som det heter. Romanen er således skrevet med det. Men nå var dette oppbrukt, så jeg ble nødt til å kjøpe nytt. I et vindu i Bredgaten hadde jeg lagt merke til at man der solgte blekk for ti øre «huset».

181 Nåvel, jeg tok med meg det rommeligste jeg eide og gikk inn og fikk det fylt for den annonserte beskjedne sum. Men akk, hvem kan tenke seg min grenseløse skuffelse og harme, da jeg hjemkommet oppdaget at det var heimelaga kopiblekk - som jeg hadde kunnet brygge selv helt gratis! Var jeg ikke så forbasket økonomisk anlagt, så tømte jeg innholdet umiddelbart i vasken. Men jeg bestemte meg for å bruke det så lenge det varte. Blekk er uunnværlig for en «skribent». Det regnet fælt i dag. Sigurd og jeg ville - som søndagstidsfordriv - ha litt uskyldig moro ved hjelp av telefonen. På teateret går det nettopp et stykke av Thit Jensen. «Storken» er tittelen. Jeg ville ringe til jordmor Halsnøy og spørre om hun hadde vært oppe og sett skuespillet. Men i stedet ringte jeg til fru Nielsen (mor til Niels). «Vær så god,» hørte jeg henne si. ((A, unnskyld,)) stammet jeg på østlandsdialekt, «er dette jordmor Halsnøy?)) «Nei,» svarte hun (også på østlandsk), «De er nok kommet feil.)) «Au, au, så synd, - siden det haster sånn, mener jeg.» Avringning. En annen gang ringte jeg til en lærer for å be ham holde foredrag i y.a. «Fremskritt». Han sov middag. Neste dag ringte jeg på ny. Han sov middag da også. Uten å tenke meg om, svarte jeg vedkommende som tok telefonen: «Nå, sover han fremdeles?)) Au, au! EN KVINNELIG REISESEKRETÆR i Avholdsselskapet skulle 3019 komme til Stavanger for å tale i ungdomslaget. Som formann i dette følte jeg meg forpliktet til å hente henne på kaien om morgenen. I fantasien hadde jeg forestilt meg henne som en høy, litt fyldig dame med sølvkjede rundt halsen og gullur festet med nål på brystet, hvit stivet krage og med glattstrøket, gråsprengt hår osv. i den duren. Jeg ble fullstendig tatt ved nesen. Kvinnen var i virkeligheten liten og blek og intet syn verken for guder eller menneskeøyne. På for-

182 hånd hadde jeg avtalt med hovedforeningens formann, regnskapsfører Sven Løge, at hun skulle få spise middag i hans hjem. Selv ville jeg la henne få frokost og aftens hos meg. Før jeg gikk på kaien hadde vi derfor båret inn spisebordet i min stue, tørket støv og gjort det så innbydende som mulig. Tante Grethe hadde iført seg søndagseftermiddags-kjolen for å gjøre et fordelaktig inntrykk på den høye gjesten, og selv hadde jeg tatt på meg min beste dress (jeg hadde ellers ikke så stort utvalg!) Men så viste det seg at sekretæren ønsket å ta inn på Bondeheimen like etter ankomsten. Så vi hadde sloppet alle foranstaltningene. Klokken 13 hentet jeg damen og førte henne til vertsfamilien (Løge) i Peder Klowsgaten 43. Litt før klokken 20 hentet jeg henne på ny på Bondeheimen, for nå skulle hun tale på møtet i Totalen, for en forsamling som neppe kunne sies å være tallrik. Særlig «fengslende» var hun heller ikke. En av de unge tilhørerne sa etterpå: «Hvis selskapet har mange slike talende representanter, er det ikke å undres over at medlemstallet har en synkende tendens.)) Etter møtet ledsaget jeg kvinnen til hotellet og tok farvel, utvilsomt med en viss lettelse. Så ville en ublid skjebne at jeg lenger oppe i gaten støtte på en ny tilreisende dame, som het Solheimdal og var fra Bergen. Hun skulle forsyne meg også til Bondeheimen, dit jeg geleidet henne og hennes kofferter. Hun skulle egentlig ha fortsatt til Sandnes, men på grunn av en beskjed som ikke kom fra rette vedkommende i denne byen, måtte hun overnatte i Stavanger. Flere hjelp-trengende kvinner støtte jeg ikke på denne dagen. Men nede i Nygaten så jeg en diger rotte som sprang over gaten. Den satte seg i vannkummeåpningen utenfor Kemnerkontoret og ga seg til å glane på den forunderlige verden, i regnværet. UNGE TYSKERE I UNDERST0TTELSEN 4/10 kom det femten tyske studenter til Stavanger. De tilhørte den kjente «vandrefuglbevegelsen» (Die

183 Wandervogelgesellschaft») som har til formål å få ungdommen interessert i å vandre ut i naturen og reise i eget og fremmede land (En idealistisk bevegelse stiftet lenge før Hitler kom til makten. En av følgene av virksomheten var opprettelsen av ungdomsherbergene både i Tyskland og mange andre land). Disse femten studentene ga en konsert i ((Understøttelsen)), der de sang en mengde populære folkesanger fra Tyskland, Russland, Egypten m.v. Meget morsomt! SORG Samme dag fikk jeg høre at familiefaren i det huset der jeg for 14 dager siden var gjest, plutselig var avgått ved døden. Da jeg var sammen med mannen, var han tilsynelatende i full vigør. Nå lå han altså kald og stiv i sykehusets likstue. Jeg følte meg kallet til å sende de etterlatte følgende versifiserte kondolanse: Livets lov, den synes være: Vinne, siden tape kjære - - Hard den loven er i grunnen, aksepteres dog den stunden da de tyngste byrder vi må bære. Jeg med sorg må kondolere! Har allerede kjøpt nytt, svart blekk, ikke på grunn av dødsfallet, men fordi det andre fiolette ((skrive-vannet» var blitt temmelig tynt og ubrukelig. FORSONING Mens jeg sto og «vendte» jorden i kolonihagen, kom Niels på besøk, til min overraskelse og glede. Det ble, som før nevnt, for en måneds tid siden en liten «knute

184 på tråden)) mellom oss. Vi har ikke på lenge hatt en orntlig samtale. Tilsynelatende var «ærendet» hans nå å fortelle at avtalen om å spille på «Fremskritt»s årsfest førstkommende lørdag måtte annuleres, for han ville bli lovlig forhindret. Men hovedhensikten med visitten var nok å fortelle at han flere ganger hadde tenkt å prate med meg om noe, men hadde oppsatt det, fordi det var så vondt å finne de rette ordene. Jeg forsto ham så vel, han måtte bare si det han ønsket. F~rst ville han nevne en episode på leseværelset i den tiden mens Totalbasaren ble avholdt. Han og Sigurd satt og pratet, jeg kom inn, nikket til dem begge, men gikk straks hen og satte meg med en avis. Etter tre ukers ((stillingskrig)) hadde Niels gledet seg til å få en samtale, mens jeg lot til å være helt uinteressert. Til det fant jeg å bemerke, at det jo ikke hadde vært noe i veien for at han kunne ha kommet bort til meg. Sigurd pleier gjøre det, men han er gjerne noe ulik oss. Jo, det hadde jeg igrunnen rett til å hevde, innrømmet Niels. Vi pratet videre, om skuespillet jeg avslo å være med i, om vår stolthet, dette at vi ikke vil «krype» for noen, og andre relevante saker som dukket opp. Summa summarum: To egenartede mennesker, to underlige skjebner. ((Kunstnerpoder))? Sannelig, min hatt, det vil bli en av mine beste bøker, den som skal bære tittelen: ((Dilletanter))! TILSTELNINGER PÅ LBPENDE BAND l l / 10 leste jeg «Sjarles» av Sfinx, til stor moro for kvinnene i Totalen. 12/10 «Fremskritt»s første årsfest. Vi har strevet i lang tid med forberedelsene. Bare det å lage en rekke diplomer, med personlige rim, har tatt flere dager. En ettermiddag gikk med til å dekorere lokalet, mens de unge damene laget smørbrød. Festen ble meget vellykket.

185 20110 holdt jeg innledningsforedrag til diskusjon i Ungdomslaget: ((Hvordan skal vi drive vårt lag?» ble det stiftet en mannskvartett. Jeg var med på første øvelse og sang l. bass i ((Rettsomt ørnen skrigen), Dirigent: Olaf Knudsen. 26/10: Forlenget møte i Ungdomslaget. Jeg holdt en tale om «Idealisme» og tok deretter opp ti nye medlemmer. Det har vært framgang i laget siden jeg ble formann, men jeg er selvsagt ikke ubeskjeden nok til å antyde at det er min skyld! fortalte jeg om Asbjørn Kloster i ((Fremskritt)). Neste dag holdt vi den første øvelse i en ny musikkforening, foreløbig med 2 fioliner, 1 fløyte, piano og 4 pikestemmer. Folk som driver på med foreningsarbeid i en slik utstrekning, kan neppe sies å være ((arbeidsledige)). Men de høster så visst ingen økonomiske frukter! ST0VSUGER HOS MOE Etter all omkalfatringen i Asche Moes «nye» Stavangerbolig i Rosenberggaten, fant han det påkrevet å foreta en grundig renselsesprosess. Han ville ha meg som «støvsuger». Etter mye trøbbel fikk vi endelig fatt i en «Nilfisk». Vi satte støpselet i kontakten. Vippen «duret» for å gi til kjenne at den var overbelastet. Takk skjebne! Moe av sted til elektrisitetsverket, som holdt til huse i den gamle Sandviken skole rett over gaten. Klokken var da 13. De kunne saktens forhøye vippen for anledningen, men de rette folkene kom ikke før klokken 15. Vi benyttet tiden til å spise, jeg fiskeboller, Moe tørre rundstykker og te i store mengder. Ellers pratet vi i to timer om løst og fast, b1.a. om gammel og ny skriveform. Moe av sted igjen til el.verket. Der fikk han vite at den midlertidige vippeforhøyelsen ville koste Kr. 7, kroner. Utelukket, altså. Han ringte til støvsugeragenten og fikk vite at motoren bare var på 200 watt, mens Moes

186 vippe var på 250. Merkverdig at den «vippet»! Sparrsmålet var da om det sto noe annet på, varmtvannsbeholderen f.eks.? Jo, så menn. Da den ble kuttet ut, gikk alt bra, uten vippeforhayelse. Vi fjernet starv fra gulver og bokreoler til klokken ble 18. Da drakk vi på ny te, og forlot deretter stedet. FEST FOR «FATTIGBARN» var jeg om ettermiddagen på en fest i Barnelaget «Haabet», der jeg leste opp og delte ut presanger og diplomer. Var også med og lekte med de små, for det meste «fattigbarn». Jeg ser nå, at den starrste gleden vi kan ha, det er å gjarre andre glad, som det heter i diktet. Jeg har ofte vært i spekulasjon om hva som ville være best for meg, enten å leve som eneboer og stille meg passiv til alt, eller å være aktiv og gjerne tåle enkelte ubehageligheter og måtte yte mye gratis arbeid. Men jeg faler meg nå forvisset om at i den korte perioden vår levetid omfatter, er det uten tvil mest vidunderlig å ofre. Tenk, om vi riktig forsto dette! Da jeg hadde lagt meg om kvelden, regnet jeg ut i hodet, at dersom minst et tusen borgere i Stavanger - uten å merke det - ville spandere femti kroner hver, til å arrangere festlige tilstelninger for fattige barn, kunne fem tusen av dem bli glade ti ganger i året, kanskje enda flere. Dette er bare et arlite eksempel på hva det kunne bli gjort, dersom menneskene ble Krist-e-lige (= Kristus lik, om bare en smule!). Jeg er visst usedvanlig sentimental, men jeg syntes det var så rørende å se de små uskyldige barna rundt bordene, og forresten under leken. Noen av dem (spesielt en liten pike og gutt) kom stadig vekk hen til meg, for å holde meg i hånden, som om jeg hadde fortjent at noen skulle vise meg sin forkjærlighet! Gud, dersom jeg kunne bli slik at jeg bare gjorde andre glade i mitt korte liv! Kunsten å leve er problematisk!

187 OPPE I PETRIKIRKENS TÅRN 91 11: Det har nå regnet så å si i ett kjør flere uker. Et riktig «innevær», som bestemor pleier kalle det. Da passet det godt å arbeide med en foredragsserie, bygget på svensken Bergmanns bok: «Nykterhetsrørelsens varldshistoria)). Niels er elev hos organisten i St. Petri kirke, Gustav Eriksen, og et par søndager etter gudstjenesten har jeg vært med ham oppe på orgellemmen, mens han har øvd seg på det svære pipeinstrumentet. En gang benyttet jeg anledningen til å klatre alene opp i tårnet, til stedet der de store urene er plassert. Jeg kvakk ordentlig til da det enorme urverket plutselig slo halv to. Godt at det bare var ett eneste slag, men kraftig var det. Dagen etter trasket jeg rundt på 25 kafeer for å levere agitasjonsbladet «Unge Viljer)). Jeg hadde fått laget noen spesielle innlegg i forbindelse med et møte vi skulle ha. KLAFF I AFTENBLADET For noen dager siden avsluttet jeg julenovellen «Alt hva I har gjort)) og dro sporenstreks med det ferske manuskriptet ned til Aftenbladet. Redaktøren var den dagen i det gemyttlige hjørnet.»nå, hvordan går det med forfatterskapet?)) spøkte han. Jeg satte i en høylydt latter. Fortalte ham i samme rennet at jeg for tiden var i full gang med journalistkurset. «Ja, noe må en finne på,» kommenterte han. Fortellingen lovte han å se på. Og jeg på min side lovte å kikke oppom redaksjonen i neste uke. Det skjedde 18 l 1 1. Redaktøren hadde latt en av journalistene «bedømme» novellen. Den skulle bli brukt julaften, men først burde jeg foreta et par små endringer. Neste dag gjorde jeg en avtale med redaksjonssekretær Sven N. Oftedal om å skrive en historikk i forbindel-

188 se med et foreningsjubileum. Noen dager senere ga han meg som nytt oppdrag å referere fra et foredrag om Farris-anlegget. Så jeg er tydeligvis inne på det riktige sporet - - I og med at det visstnok var første gangen jeg på anmodning gikk i gang med jobber av denne art, følte jeg meg nokså opprømt og tilfreds. Selv om det under lysbildeframvisningen og den ledsagende teksten, var temmelig mørkt i salen, skrev jeg som en villmann. Så lå jeg da etterpå til klokken halv to om natten i sengen og laget en slags kladd. Sto opp klokken 9, ringte til redaksjonssekretæren. Han ville ha artikkelen allerede i dagens nummer, så jeg satte meg straks til og renskrev notatet. Klokken halv elleve lå det på bordet i redaksjonen. Og klokken 17 var avisen i sirkulasjon med mitt første illustrerte referat med tittelen ((Norges aqua vitae)) på side 2. Si så at skjebnen utelukkende er hard mot meg! ET MISLYKKET REISEKÅSERI Til å underholde på et møte i ungdomslaget hadde jeg fått en av byens pressemenn, hvis navn ikke skal røpes. Han hadde vært ute og reist i en av Europas større stater og skulle ha litt av hvert å berette. Om ettermiddagen måtte jeg hente et balloptikon hos ingeniør Jensen. Det var tungt som en dampveivals, og jeg måtte slite på det i et øsende regnvær, så den ene armen var vond i mange dager etterpå. Så måtte apparatet bæres opp i lokalet og plasseres og innstilles på riktig måte. Selv skulle jeg ikke bare lede møtet, men også vise lysbildene. Det ble imidlertid en lite vellykket forestilling. Ikke bare var forsamlingen liten, men kåsøren var så ubehjelpelig med framføringen, at det etter hvert ble ganske pinlig. I slike situasjoner har jeg svært lett for å ((komma på låtten)). Denne gangen fant jeg det nesten nødvendig å be en stille, kvikk bønn om at jeg for all del ikke måtte bryte ut i høylytt latter når den makabre seansen var over og

189 jeg skulle takke kåsøren. Men midt under denne seremonien falt plutselig et talglys i golvet. Det var nok til å utløse min innestengte latter. Når dertil kom, at også den unisone sangen ble totalt mislykket, var hele subbedasen mildt sagt lite fornøyelig. PIANOLÆRER NIELSEN Det utlånte tunge dråget av et balloptikon måtte jeg dagen etter bære tilbake til ingeniøren, og det skulle neimen ikke gjøre humøret lysere. Kanskje et besøk hos Niels kunne virke avledende. Han var jamen «opptatt», drev på med å undervise en liten elev i pianospill. Jeg satte meg til å vente noen minutter i sideværelset. «En - to og en - to -» ramset den vesle pjokken, som skulle ta sitt første skritt på ((kunstens tornefulle vei». Da han hadde stukket sitt notehefte under armen og kommet seg ut, sa jeg til min venn: «Det var kjekt å høre at du nå har startet din musikklærer-karriere.)) Til dette kunne Niels, med en noe sarkastisk undertone, opplyse meg om at i dette tilfelle gjorde han det gratis! Det var barnet til en av familiens omgangsvenner han skulle ha som prøveobjekt. Guttens foreldre, fikk jeg vite, bodde i et flott hus og hørte til byens ((kjendiser)). Mange ville nok si at det her dreide seg om velstående og lykkelige mennesker. Skulle en fattig stymper driste seg til å bevege seg opp mot hovedinngangen, ville han utvilsomt tenke: ((Herregud, om jeg bare kunne hatt det halvparten så flott som disse!)) I virkeligheten var situasjonen, hva økonomien angikk - like prekær for dem begge. To dager etter at månedsgasjen er mottatt står den «fine» mannen ribbet som en kirkerotte. Hva er i grunnen best, å bo flott, men være fattig, eller bo armodslig og alltid ha penger i tasken? Jeg hadde fått inspirasjon til å skrive romanen ((Fattigfolk))!

190 JULES JAU debuterte jeg i høyreorganet ((Stavangeren)) med et lite dikt, som jeg til min overraskelse fikk ti kroner for. Det var endog illustrert: Når mot julehelg det li'r, da det liv i leiren blir. Det er veldig mange ting som da skal gjøres. Der skal bakes ditt og datt, for til jul det trenges mat. Etter penger i en sådan tid det spørres. Og presanger kjøpes skal. Lillemor vil ha en ball. Vesle Olemann han ønsker seg en tromme. Tor vil være voksen mann, gå med kniv, det arnsker han, i sin ene, meget dype bukselomme. Så skal mor og far ha sitt, søstre, brødre også litt, tanter, onkler, søskenbarn og mange flere. - Men det er'ke bedre vel, for en stakkars ensom sjel, som har penger nok, men slettes ingen kjære. EN SÆRLIG «GLEDELIG JUL» ble det dette året for meg, i og med at min før nevnte store novelle, med flere illustrasjoner av Henry Imsland, ble offentliggjort julaften. Riktignok var den blitt endel forkortet og forkludret, slik at den, etter min mening, hadde fått noen unødige litterære skjønnhetsfeil, men unektelig var det jo storartet å få et produkt som dette, antatt i en publikasjon med mange lesere. Etter denne opplevelsen kunne jeg med en viss verdighet begi meg på

191 kirkevei og delta i barnegudstjenesten i St. Johannes kirke. Samtlige gudshus i byen var overfylte. For en gangs skyld! Hjemme hadde vi pyntet til fest, blant annet med et vakkert lite tre, laget av noen friske grangrener, som tante hadde ervervet på Nytorget. Gudskjelov var det ikke fattigdom som drev oss til å spare på juletreutgiften, dette året! Enkemadam Hansen, i nabohuset, var hos oss fra grauten ble servert klokken 18,30 og til midnatt. Hun var nærmest blitt som et familiemedlem. Første juledag var stille og fredelig. Om kvelden tok jeg meg en spasertur etter følgende rute: Pedersgaten, Torvet, Strandkaien, Nedre Strandgate, Sprøytebakken, 0vre Strandgate,»Tivolibakken» (Kleivå), Egenesveien, Maldeveien, langs Sykehuset, mellom Ladegård todelte gravlund og derfra korteste vei hjem til Bøkkersamuet. Som man ser gikk jeg først i ((fattigkvarteret)), med åpne gatedører og tilsynelatende armodslig atmosfzre, siden i ((rikmannsstrøket», der stillheten rådet og dørene var lukket. Passerte bispens vakre bolig. Tenkte: Ingen kan være riktig kristne i landet vårt, hvis det skal bety å være Kristus lik, for den karen hadde jo ikke det han kunne helle sitt hode til. Selg alt og gi til de fattige - - Nei, vi er nok en slags kristne i navnet, men lite i gavnet. Jeg måtte naturligvis filosofere hele tiden, om alt mulig, og prekte usjenert med meg selv. Været var stormfullt og lite koselig. Andre juledag følte jeg meg litt dårlig, rimeligvis fordi jeg forspiste meg dagen før. Sigurd kom nedom og spilte julesanger sammen med meg. Senere gik jeg i Verdensteateret og så den norske filmen ((Frøken statsadvokat)) (delvis opptatt i Stavanger). Fremdeles elendig vær. FESTER PÅ L0PENDE BAND Tredje juledag sto min jubileumsartikkel i Aftenbladet, så nå går det slag i slag. Om kvelden ledet jeg juletrefesten i Totalen. Der var mye folk. Res. kap. i Domkir-

192 ken, Olav Sinding, holdt talen. Han er jamen en særpreget personlighet. En dag så jeg ham stå nede i en kommunal grøft midt i Bergelandsgaten, ivrig opptatt med å lete etter sjeldne stener, som var en av hans store samleobjekter. Fjerde juledag gikk jeg til Totalen kl. 16,30, for å være med og lede barnefesten, lese opp, fortelle eventyr og spille til julesangene. Da denne festen var ferdig klokken 19,30, skulle den avløses av «Fremskritt»s fest for tenåringer. Det møtte 80 av disse. Ikke før var den tilstelningen avviklet klokken 23,30, før noen av ungdommene ga seg til å «plyndre» juletreet og deretter få det ekspedert ned på gårdsplassen i den hensikt å hjelpe vaktmesterparet å få ryddiggjort lokalet. Først etter klokken 1 om natten kunne jeg forlate «åstedet», etter å ha vært i kontinuerlig aktivitet i ni timer. Klokken var blitt 2 da jeg omsider havnet i sengen, for å sove ut. Men neste dag, , var det «på 'an» igjen, for da skulle foreningens 70 års jubileum feires. Det startet middagstider med bekransing av Klosterstatuen, i pøsende regnvær. Det var som de beryktede himmelske sluser var åpnet på vidt gap. Da det tillike var kraftig storm, var det uråd å bruke paraply. Jeg iførte meg derfor den styggeste hatten og frakken jeg hadde og trosset uværet. «Slik går det når man har forelsket seg i en god samfundssak!)) kommenterer jeg i dagboken. I forbindelse med den store festen om kvelden hadde jeg påtatt meg å skrive ulike referater for tre av byens aviser. Så ble det da å sitte oppe til klokken 3 om natten for å lage utkastene, sove noe små timer og så stå opp før klokken 8 og renskrive. Først var det å fare til Sven N. O., krumtappen i Aftenbladet, videre til ((Stavangeren)) der redaksjonssekretær Gerhard Petterson ventet meg med lengsel, som han sa. I «Iste Mai» utbrøt redaktøren: «Du kommer som du var kallet!)) Jeg pratet forresten en stund med sistnevnte redaktør, som sa at jeg skrev godt og at han gjerne ville ha bidrag av meg - hvis det bare ikke hadde vært så forbasket lite penger å rutte med.

193 Kanskje skulle jeg ha fortalt at sokneprest Ristesund på festen oppfordret ungdommen å si noe. Mitt navn ble nevnt, og jeg, som satt på galleriet og var sterkt opptatt med min reportasjevirksomhet, måtte helt uforberedt reise meg opp og si ett eller annet, ja,'gud vet hva jeg sa! Å improvisere noen «tale» burde bare de færreste innlate seg på, hvis de da ikke er særlig rutinerte. Nyttårsaften 1929 var jeg invitert til Ungdomslagets 35 årsfest. Enormt frammøte av ungdom i et vakkert dekorert lokale. Jeg holdt en besynderlig bordtale. På hjemveien i 4-tiden om natten traff jeg på Risbakken en kone, som var ute og lette etter sønnen sin. Hun var engstelig for ham, for han hadde kroner på seg, fortalte hun. Og siden han ikke hadde vært på ungdomsfest i Totalen, var det ikke godt å vite hvor han og pengene var havnet. Nyttårsklokken ringer: Dinge - dang - dinge - dang! Hva mon året bringer? Glede, smil og sang? Blir det lykke i ditt hus, eller sorg og jammer? Går ditt drømmeslott i grus, skjebnen hardt deg rammer? Tiden som er gått var trist, - la den bare fare! Beste delen vil til sist komme - for å vare.

194 Gode ønsker har du vel? Men hva kan det nytte, når du sitter for deg selv i en ussel hytte. Alt du tenker få i stand knekkes lett som sivet. Er det rart at da du kan se litt mørkt på livet? Himlen full av skyer er, - solen er fortrukket. Kaldt det blir i stuen her, årens ild er slukket. Disse bedrøvelige verselinjene (som jeg slett ikke er særlig stolt av) skrev jeg 71 1, da tante hadde dradd av sted med bestemor på en gamlefest i Frelsesarmeen. Det hender vanligvis rundt juletider at hun blir bedt om å delta i omlag fire slike fester, og de har jeg inntrykk av at hun setter pris på. Det er ellers bare når slikt skjer, at jeg sitter alene i huset. Lørdag holdt jeg på ny opptagelsestalen i Ungdomslaget. Emnet var ((Gløden for saken». For unge, tenkende idealister kan det nok være atskillig å gjennomgå i et samfunn med mange motstridende, til dels destruktive krefter i virksomhet. Iblant kan de nok ønske seg langt bort til ett eller annet fjerntliggende område på kloden, der innbyggerne er innstilt på å gjennomføre livsformer som mer tar sikte på å være til fellesskapets beste : Jeg lovte for noen dager siden å innlede til ordskifte i Fredsungdomslaget. Utarbeidet derfor et foredrag som jeg ga tittelen: ((Kjærringa mot strømmen». Det dreide seg om den ungdommen som ikke lar seg drive med strømmen, men går imot den. Dessverre hadde jeg på samme tidspunkt en sterk konkurrent i den for tiden så populære «folketaler» B. Dybwad-

195 Brochman, som hadde samlet en stor forsamling i et annet lokale. Diskusjonen blant mine tilhørere ble derfor ikke så livlig som den kanskje ellers hadde blitt. De som opplod sin røst, var helst enig med meg. Og det var ikke så lite jeg kom inn på heller: Kristendom, politikk, fredssak, avholdssak og målsak. EN UNDERLIG VINTER tok jeg en søndagsettermiddagstur til Kalhammeren, blant annet for å beskue restene av et arbeiderhjem som for to dager siden gikk opp i luer. Like ved bedehuset lå det bare en liten steinhaug og et par dokagger igjen av det lille huset, og det var egentlig ikke noen severdighet. Men jeg hadde da i det minste et mål for spaserturen, som deretter fortsatte opp til Misjonsskolen, ikke for å meditere over hedningenes åndelige tilstand, men for - i likhet med sist søndag - å kunne ta bussen hjem igjen fra en noe fjern holdeplass, og dermed få meg en rimelig kjøretur (billettpris 25 øre) som dagens høydepunkt. Vi er nå langt ut i januar, men ennå har vi ikke hatt frost og snø, det er nærmest mildt, men med atskillig ((skodderegn)). En underlig vinter, sier bestemor, som jo må sies å ha en solid erfaring. Solen har vært skjult så lenge at da den en dag viste seg som snarest med en liten stråle, på Våland skole, var det en gutt i første klasse, som rakte hånden i været og spurte: ((Frøken, e' det farligt med sol?» Den var vel god, og dertil sannferdig. MED EDVARD NYHAMAR I STAVANGER OG SANDNES Alle landsomfattende organisasjoner av noen størrelse, pleier å ha reisende representanter. De skal besøke lokalforeningene, konferere med styrene og holde offent-

196 lige møter. I mine unge år, da jeg med stor entusiasme deltok aktivt i DNT og ungdomsforbundet, falt det gjerne i min lodd å ta imot disse utsendingene, enten de kom med båt eller jernbane. En av dem som i trettiårene var på farten, var Edvard Nyhamar, som ble far til den senere kjente publisisten og redaktøren, b1.a. i «Forbrukerrapporten)), Jostein Nyhamar, som på dette tidspunkt var omkring 8 år. En torsdag morgen kom Edvard med kystruten. Jeg måtte ta meg av ham en stor del av dagen, b1.a. vise ham byens severdigheter, ikke minst Domkirkens indre, og ledsage ham til Taugaten, der vi på Kveker-gravplassen med blottede hoder, så Asbjørn Klosters grav. Utpå ettermiddagen tok vi jernbanen til Sandnes, der vi skulle delta i en konferanse på formannskapskontoret, sammen med Sven Løge, Lars Berge, skolestyrer Erling Birkeland, formannskapssekretæren, en annen Sandnesgubbe og en sekretær, foruten Edvard og jeg, åtte personer i alt. Saken gjaldt det nedlagte avholdslaget på stedet, og hva som skulle gjøres med den økonomiske siden av saken. Laget hadde nemlig en sentralt beliggende eiendom, like i nærheten av skolen i Langgaten. Byens fedre så glerne at kommunen for en billig penge kunne overta eiendommen. En av de eldre, toneangivende politikerne, som i alle år hadde deltatt i foreningen, syntes å gå i spissen for raseringen. Han uttalte på slutten av konferansen: «Nå e' de' jo de' me' oss, me e' helste bedehus- og kjerkefolk, så avholdssagå komme som nummer to.» Etter den resultatløse konferansen, drog vi til Hotell Sverre og spiste kveldsmat. Sandnes Totalavholdsforening ble stiftet av Kloster, ikke så lenge etter at pionerlaget i Stavanger var kommet i gang, og de fikk stor betydning for edrueligheten i begge byene. Vi, fra sistnevnte by, ville bidra vårt med å få arbeidet gjenopptatt i nabobyen. En tid senere arrangerte vi et offentlig møte med god underholdning. Nye medlemmer tegnet seg, slik at laget ikke ble utslettet. Men det gamle avholdslokalet ble likevel senere jevnet med jorden. Det

197 var såvisst ingen ((gledens dag». I mellomtiden hadde jo IOGT reist et stort nytt lokale, og der drev godtemplarne en mangeartet virksomhet. Den andre dagen Nyhamar oppholdt seg i Stavanger, følte jeg meg nærmest forpliktet til å sørge for at han fikk noe mer ut av oppholdet. Et besøk hos den gamle veteranen, Thorstein Bryne, ville sikkert være av interesse. Han bodde på den tiden i et hus midt i den daværende Brynes Planteskole på nordsiden av Mosvannet. Det store oppdyrkede området, med lange rekker av rosebusker og andre blomsterplanter, og bed med alle slags trevekster, ble etter siste krig utlagt som attraktivt boligfelt. Det forholdsvis langvarige oppholdet sammen med gamle Bryne, ble en givende opplevelse. Han fortalte mangt og mye om sin nære venn, Asbjørn Kloster og kvekerne. Jeg gjorde ingen notater, bortsett fra en detalj, som vedrørte språklærer Klosters råd til de elevene som skulle gå i gang med å lære engelsk. Når de tok fatt på å lese et stykke og kom til et ord de ikke kjente, skulle de skrive dette opp og pugge det til det «satt» - og så fortsette lesningen, til et nytt ukjent ord meldte seg. Fra planteskolen på Madlaveien bar det rett til møtet i «Haabet», for å la Nyhamar få hilse på barna og si noen ord til dem. Straks etter var det for mitt vedkommende å ile hjem for å sluke litt mat på fem-seks minutter, og vise mine kjære at jeg ikke var forduftet for bestandig. Tilbake til Totalen for å delta i et styremøte. På bordet sto her mat, beregnet for den tilreisende gjesten, formannen og meg. Men da intet var satt fram for de øvrige møtedeltakerne, lot jeg være å spise, fordi jeg syntes det var så urettferdig at ikke samtlige skulle delta i måltidet. Uken etter var jeg sammen med en gruppe fra y.a. ((Fremskritt)) for i et par timers tid oppe i Vålandstrøket å dele ut ett tusen propagandaplakater, som jeg hadde utformet og fått trykket. Dagen etter gikk de resterende tusen til husstander i Ostre bydel. I et forbruksforeningsutsalg i selveste Asbjørn Klostersgaten brukte en

198 av betjeningen munn på gutten som leverte trykksaken. Det var noe «tøys og tull» som sto skrevet, mente hun. Tenk, det sto svart på kvitt at ((Tenkende arbeidere drikker ikke, drikkende arbeidere tenker ikke.» (Uttalt av en meget kjent arbeiderleder). I dagboken kommenterer jeg motbøren, ved b1.a. å skrive: ((Skjønt å få være med i kampen for det som godt er! «Alles vel er vårt mål.» «Vi strever for velstand og lykke... Men ikke alle mennesker vet sitt eget beste. Selv om jeg skulle tilharre mindretallet, har jeg likevel en god indre følelse. Det gode må nødvendigvis seire til slutt!)) Dessverre ble jeg i moden alder smertelig klar over at min ungdommelige optimisme fikk atskillige skudd for baugen, når det gjelder det godes endelige seier. På så mange områder synes det snarere å gå den veien hsna sparker! KUNST FOR FOLKET På møtet i Ungdomslaget 1712 hadde vi som gjest postmester Adam Egede-Nissen. Han talte om «Kunst for folket)), en organisasjon som skulle være med og fremme det som navnet ga uttrykk for. Før møtet tok til, hørte jeg at postmesteren spurte en av de tilstedeværende herrer om vi i vår forening hadde noen amatørskuespillere som kunne assistere ved tid og leilighet. Hjertet mitt slo en smule sterkere i det øyeblikket, men jeg unnlot naturligvis å kommentere sparrsmålet. Beskjedenhet skal jo, som kjent, være en dyd! Men om den gir noen positiv uttelling, er heller tvilsomt. Selv var jo Adam en usedvanlig fargerik personlighet, som spilte en framtredende rolle både på den politiske og den kunstneriske arena i Stavanger. De fleste av hans tallrike barneskare ble i tur og orden berømte skuespillere. Siden det er så lenge siden, og,de impliserte personer har forlatt den jordiske arena, synes jeg det er artig å røpe at den yngste av barna - Gørill - i midten av

199 tenårene lot til å ha et godt øye til Niels, men selv om følelsene nok var gjensidige, varte det hele bare en kort stund. Gørill var ellers en omsvermet pike og senere en avholdt skuespillerinne. Neste dag fortalte jeg i «Fremskritt» om den kjente amerikanske avholdstaleren John B. Gough og leste epistelen «Når lekser skal læres)). Sist lørdag ga jeg for arvrig en humoristisk opplesning i Rosendal og Ramsvik Kolonihager. På hjemveien kom jeg i følge med en av tilharrerne, som - til tross for at urviserne straks skulle passere midnattstimen, ba meg opp i sin leilighet, for å vise meg noen av sine tallrike bøker. Konen var på sykehuset og de to barna lå og sov. Han fortalte om sitt opphold på Voss folkehøgskule, hos Lars Eskeland, og om sine opptredener som arnatørskuespiller. Ellers likte han å studere både det ene og det andre, selv om konen ikke satte særlig pris på denne interessen. Bibelen leste han som en interessant historiebok, kunne gjerne sitte oppe hele lørdagsnatten og fordype seg i lesning av den litteraturen som fanget hans interesse. Av en eller annen grunn ville han låne meg en økonomisk håndbok, og ga meg i tillegg en diktsamling av Ola Aurenes. KORREKTURLESER I TRYKKERI Så hendte det utrolige, at jeg fikk et tilbud om en jobb! En eldre kjenning hadde en slektning som drev et boktrykkeri og trengte en midlertidig korrekturleser og altmuligmann på kontoret og i ((falseriet)). Det tangerte jo interessene mine ikke så lite, og det var med forventning jeg bega meg av sted til bedriften for å konferere nærmere som saken. Det første jeg ble møtt av i gangen var en diger håndkjerre med lokk, bedriftens transportmiddel. Ved dette avskrekkende synet (som straks fikk meg til i ånden å se meg selv trekkende på det ufyselige monstrumet) snudde jeg rett om og gikk. Men hva hjalp det, jeg måtte nød-

200 vendigvis snakke med boktrykkeren, så bedre å hoppe i det, enn å krype! En halv time etter gikk jeg derfor på ny den fryktelige håndkjerren i møte, dreide hodet mitt til en annen kant og entret trappen. Takk skjebne, sjefen var hjemme til middag. Så fikk det bero til i morgen. Kanskje jeg da også ville være litt mere kvitt den slemme forkjølelsen som for tiden plaget meg. Neste dag traff jeg boktrykkeren, som jo ellers kje~te til at jeg skulle komme. «De skal sitte på den stolen der og høre etter og kontrollere når jeg leser korrektur. Og så skal De ((stikke inni», det vil si, putte det ene bokarket inni det andre. Noen ærender blir det ikke tale om -ja, kanskje bort til redaksjonen av «Industribladet» for å hente manuskripter og noe slikt småtteri, men ellers ikke, forklarte han rapt og nervrast. «Men», la han til, «De kan visst ikke ta jobben likevel.))

201 Jeg kvakk til - hva kunne nå dette være for noe? Jo, det var det at han hadde tenkt seg å gi meg bare tolv kroner uken. Uten å reflektere svarte jeg: «Ja, ja, det har ikke så mye å si med lønnen - bare jeg får noe fast å gjøre.)) Om det var fem kroner uken han hadde tillatt seg å by meg, ville jeg kanskje ha sagt det samme. Når jeg skulle begynne? Hvis det passet for meg, gjerne samme ettermiddagen klokken seksten. Det ble en travel tid framover. Fra klokken halv åtte om morgenen og til sent på kvelden. Da jeg startet en torsdag, skulle jeg, for å komme inn i rytmen med de andre i bedriften, motta den første lønningen fredag kveld. Sjefen satt der med et papir foran seg og regnet til den store gullmedaljen: «To timer i går og åtte og en halv i dag, det er ti og en halv time. Med en timebetaling på tjuefem øre skulle det bli to kroner og sekstito og en halv øre - eller rundt regnet to kroner og sekstitre øre. Dermed hadde jeg fått en halv øre mer enn jeg vel egentlig hadde juridisk krav på. Men litt generøsitet skader ikke en gang iblant! «Regn etter selv og se om det stemmer,)) ba han meg forresten om. «Jo, takk, det stemmer sikkert,)) svarte jeg. Lørdagen er en særs travel dag, for da skal «Industribladet)) gjøres ferdig og ekspederes. Jeg får sannelig min hatt gjøre fyllest for de tjuefem ørene! Når jeg sitter der og putter det ene arket inni det andre, eller står ved heftemaskinen, har jeg jo godt høve til å reflektere. Jeg finner blant annet ut at dette arbeidet kunne hvem som helst gjøre, om de var temmelig åndsfattige. Rett nok har jeg nå fått den «faste» jobben jeg har traktet etter, men gad vite om jeg ikke kunne gjøre bedre nytte for meg på andre felter? Da jeg i telefonen meddelte Niels nyheten, sa han: «Ja, det er jo herlig å kunne tilfredsstille «folk», som visst forestiller seg at vi bare er noen innbilske drømmere. Det er vel derfor du har tatt jobben?)) «Ja, delvis derfor,)) svarte jeg og lo.

202 En kort tid etter fikk jeg forhøyd lønnen til femten kroner uken, pluss overtidspenger. Jo, det kommer seg! I trykkeriet er det en ung mann som snart har gått fem år i lære og derfor tror han har noe å si. Han ba meg en dag pakke inn en mengde papiravfall. Jeg spurte om det var en ordre fra sjefen. Det var det, påsto han, men forresten hadde ikke det noe å bety når han - læregutten - hadde sagt det. Jeg var fristet til å komme med en spydighet, men holdt heller kjeft og gikk i gang med å pakke papiravfallet. En ettermiddag fikk han meg forøvrig til å gå og kjøpe kaffe og boller til seg og en påleggerske, og det til tross for at vi har en ærendsgutt på tjue år, hvis oppgave det er å gjøre den slags. Men han er god kompis med læregutten, og de ergrer seg nok litt over at jeg skal ha noen ((privilegier)), i tillegg til min fyrstelige avlønning. Da det etterhånden ble litt mindre travelt i trykkeriet, fant innehaveren at han kunne spare noen kontanter ved å la meg slutte. Det vil si, jeg fikk allernådigst lov til å arbeide hver lørdag formiddag, for da var det særs mye å gjøre. For fem og en halv time hadde jeg kr. 1,68, så det var så visst ikke noe å bli feit av. Men det er så rart med «det lille faste, da, det er så forbasket godt å ha»! For at boktrykkeren ikke skulle ta noen unødig økonomisk risiko, var avtalen den at jeg skulle ringe hver fredag kveld for det tilfelle at han ved selv å arbeide på overtid til langt på natt kunne unnvære min bistand dagen etter. Da han en gang sa nei, ble jeg så eitrende sinna inni meg at jeg la telefonrøret på med et grynt. Jeg lovte meg samtidig selv, at dersom jeg senere i livet skulle trykke en bok eller et blad, så skulle neimen ikke den pinfanten få jobben. Men lørdagen derpå fikk jeg oppfordring om å komme. Da fikk jeg to kroner og to øre - medregnet tre kvart times overtid. Han snøt meg dermed for et kvarters overtid, men jeg tidde. Uken etterpå kom han til at jeg skulle ha Kr. 1,55. Da kunne jeg ikke dy meg lenger, men tillot meg å minne ham om at jeg ikke fikk det jeg skulle sist gang.

203 «Å, så nå,)) mumlet han, visste godt at han hadde lurt meg. «Ja, ja, skal vi plusse med femten øre da, så De får Kr. 1,70 i alt?)) Det syntes jeg var svært lite, framholdt jeg, snaut nok til et middagsmåltid. Han mente at arbeidet var nokså enkelt. «Vel, men noe som må gjøres!)) Og de av den faste «staben» som er med på samme lørdagsarbeidet har tre ganger så høy betaling - fagorganiserte som de er - endatil at de tar seg lange spisepauser og ellers lurer seg unna så godt det lar seg gjøre, mens jeg arbeider kontinuerlig. Det siste sa jeg naturligvis ikke, for det er aldri hyggelig å skade andre for å gagne seg selv. Den arme sjefen holdt seg for pannen, regnet og dividerte så svetten formelig piplet fram i ansiktet. Endelig reiv han i to kroner. En fantastisk generiøsitet! JUBILEUMSARTIKKEL OM H.C. ANDERSEN 1813: Skal jeg si at jeg føler meg i slekt med noen åndshøvding, må det være den danske dikteren H.C. Andersen. Våre skjebner i oppvekstårene synes jeg minner en smule om hverandre. Uten sammenligning forøvrig, må jeg straks legge til, for ellers ville jo folk tro at jeg er blitt fullstendig stormannsgal. Men jeg liker nå å lese om min danske åndsfrende og setter stor pris på det han har skrevet. Det skal snart feires 125 års jubileum for den høyt skattede dikteren, født , og jeg har i det høvet gitt meg i kast med å lage en ganske fyldig og tidkrevende litterær artikkel, som jeg i god tid i forveien sendte til Aftenbladet. Den havnet i klørne på redaksjonssekretæren, som så tillot seg å videresende manus til redaktøren med denne upassende kommentaren: «Skal en feire jubileene til alle danskene, får avisen vår noe å gjøre!)) Ærlig talt synes jeg at redaksjonssekretæren av og til kan opptre nokså lumpent. Han legger stadig vansker i veien for meg, saboterer både det ene og

204 det andre produktet fra min hånd, enten refuserer det, eller lar det rykke inn så sent at det har mistet aktualiteten. Men denne gangen måtte han trekke det korteste strået, for ikke å si bite i gresset. Redaktøren hadde nemlig et annet og langt klokere syn på saken. Det kom til å vise seg at det i samband med jubileet neppe fantes en publikasjon med respekt for seg selv, som unnlot1 å bringe utførlige skildringer om den verdensberømte dikteren. I tillegg til avisartikkelen, hedret jeg jubilantens minne med å lese to-tre av hans eventyr for bestemor og samme kveld i en studiesirkel. MYNDIG Søndag 13. april fylte jeg 21 år, og skal altså fra nå av være ((myndig)) - noe jeg forresten bestandig har vært! Niels og Sigurd var nede hos meg fra klokken 15. Som markering av begivenheten og til behag for samtlige tilstedeværendes ganer var det blant andre godsaker innkjøpt en diger, velsmakende bløtkake til tre kroner! MIN F0RSTE SKRIVEMASKIN 1414: I dag var jeg nede og hentet min nye (brukte) skrivemaskin. Har lenge traktet etter en slik - for skrivende folk - svært nødvendige innretning. Allerede for tre måneder siden hadde jeg (pr. telefon) tatt kontakt med et par forhandlere og spurt om prisen på brukte maskiner. Først var de syke etter å få vite oppringerens navn, som de straks noterte på sine blokker. Deretter pratet de meg ganske ør: «For jeg skal si Dem det, herr Borghammer, at - -D «Men jeg - -B «Vi skal forresten sende en mann opp til Dem, herr Borghammer - -B Jeg måtte da uttrykkelig forsikre de iherdige selgerne

205 om at jeg ikke ønsket noe besøk, men bare ville vite hva prisen kunne dreie seg om, for deretter å møte opp personlig og ta maskinene i øyesyn. Nå var tiden kommet da jeg - i henhold til en annonse - kunne innfinne meg hos ((Remington)) i Holmegaten, der jeg ble tilbudt en ganske pen liten tingest for 75 kroner. Det lyktes meg å få den ned i 60 (selv om pruting vanligvis ikke ligger for meg). Ett års garanti og gratis undervisning i bruken, ved en av kontordamene. Så får jeg da se hvordan dette vil arte seg. Håper jeg ikke blir skuffet! For skuffelser er det sannelig nok av fra før, og flere står vel i kø. I dag innvidde jeg mitt lille ((vidunder)) med først å skrive et brev til redaktøren i ((Menneskevennen)), overlærer Emil Redse i Oslo, og deretter en petitartikkel, som Aftenbladets redaktør antok samme dag. Så det kan vise seg å bli regningssvarende og praktisk med en slik skrivemaskin, om den er både velbrukt, liten og billig! Noen dager senere fikk jeg forresten svar fra Redse. Han takket for fortellingen, som han gjerne ville bruke i julenummeret. Spørsmålet var om jeg ville være fornøyd med et honorar på førti kroner. Mitt svar var naturligvis et ubetinget ja. Mer enn fornøyd, kunne jeg ha lagt til. 714 søkte jeg kontorjobb i et elektrikerfirma. Følte det nesten som en ydmykelse - med tanke på ikke å komme i betraktning, i likhet med de mange andre som byr seg fram på arbeidsmarkedet, villig til å ta imot hva som måtte være ledig. Det gikk naturligvis også denne gang slik jeg forutså. På noen elektrikerkontorkrakk skulle jeg heller aldri bli plassert! EN GAVMILD, FATTIG LYRIKER En kveld jeg passerte Fisketorget ved Verksgaten, la jeg merke til at den unge, men ennå ikke særlig påaktede poeten, Reinhold Nicholay, ga en gammel fattig mann noen ører fra sin sikkert slunkne portemone. Den gamle

206 ble så oppmuntret at han ønsket å takke giveren i hånden. Men denne ville ingen slik takk ha. Et sted borte i astervåg passerte jeg like etter en annen gammel mann, som samlet avfallspapir fra gatene og gjemte det ved sin barm. Den slags småtrekk fra dagliglivet blir jeg rørt over og setter pris på. Jeg elsker et slikt miljø! 1614: En gammel avholdsveteran, skipsfører Andreas Olsen, skulle begraves, og jeg møtte opp i kapellet. Helt uventet ble jeg bedt om å være en av de seks «bærerne». Det var første gangen i mitt liv jeg fikk en slik oppgave. Her gjaldt det å opptre med verdighet! Som det før har vært antydet er jeg imidlertid utstyrt med en uregjerlig humoristisk sans, som kan få meg til å «komma på låtten)) der det aller minst er passende. Her skulle vi på veien til graven passere gjennom en smal port, og det var ikke vanskelig å finne noe pussig i den situasjonen. Men takk og lov, jeg klarte å bevare den høytidelige fatningen, så alt gikk som det skulle. Verre ble det da vi om kvelden samme dag var samlet til et såkalt ((studiemøte)) i Totalen, der en av de tilstedeværende - T.H. - skulle holde et slags «foredrag» om gamle rettsdommer over stavangerske «hekser». Han tok saken meget alvorlig, men for tilhørerne var det hele så uforståelig, uinteressant og tørt framført, at vi holdt på å forgå av innestengt latter. Det kulminerte imidlertid da «foredragsholderen» plutselig følte trang til å snyte seg - i neven - så det smalt. Som om ikke dette var nok, opplevde vi litt senere en superkomisk episode. Mens vi satt der i «studieværelset» i bygningens første etasje, farer plutselig døren opp og en regnfrakkekledd mannsperson ramler baklengs inn på golvet. Han hadde, i beruset tilstand, lenet seg til døren, med dette skjebnesvangre utfall. Det var en flau fremmed mann jeg vekslet noen ord med, etter at vi hadde fått ham på beina. Som grunn oppga han at det

207 var hans hensikt å treffe kafebestyrerinnen, men hadde på veien innover i korridoren «tvintet» i retning av døren. Spør om vi etterpå fikk oss en hjertelig latter, kunne ikke annet. Der sitter vi fredelig i en totalavholdsforening og får plutselig, som sendt fra månen, en drukkenbolt i favnen. Håper han fikk seg en så pass støkk i kroppen at han fortsatte sin livsvandring - alkoholfri! Det nærmet seg påske, og hva ville vel da være mer naturlig enn å skrive en påskefortelling. Den ble levert til redaktøren, som selvsagt hadde sine enkelte ting å sette fingeren på. Blant annet syntes han jeg hadde noen vulgære uttrykk, som f.eks. «fjes». Jeg gjorde noen mindre endringer og leverte det opp igjen. Da han fortsatt ville ha nye endringer, tok jeg umiddelbart veien til arbeideravisen, selv om de der muligens ville finne historien for «religiøst» preget. Men påskeaften kom den på

208 trykk, bare med en ny tittel. Min opprinnelige var «Guds tilgivelse)), nå var det første ordet strøket, slik at overskriften kort og godt ble «Tilgivelsen» var jeg i begge avisene for å heve mine ((tilgodehavender)), først Kr. 15,- for tre småartikler i Aftenbladet og Kr. 7,- i «Iste Mai» for påskebidraget. Sistnevntes redaktør måtte beklage at avisens dårlige økonomi ikke kunne gjøre det mulig å strekke seg lenger. En helsides fortelling i samme nummer skulle (sammen med noe annet stoff) honoreres med Kr. 15,-! Han spurte forresten hva jeg pleide å få andre steder. Med tanke på at redaktør Redse nylig hadde spurt om jeg ville være fornøyd med Kr. 40,- for mitt bidrag i juleheftet «Sol», fant jeg det opportunt å oppgi dette beløpet som svar på spørsmålet om hva «andre» betalte. Noen 'skrøne var det jo ikke! «Men det er jo noe annet med kapitalistene,)) la jeg til, og lo. Han følte visst ingen trangt til å kopiere latteren - for etter hans mening skulle det jo nettopp være kapitalistene som lønner dårlig! Uffa meg! 1. mai 1930 var det godt vær. Kommunistene skulle ha eget barnetog, men tilslutningen var så liten, at det måtte innstilles. Om ettermiddagen var det noen få mennesker som gikk i et minitog, med munnspill og trekkspill i spissen. Egede-Nissen talte på Nytorget om «verdensrevolusjonen». UGLEN OG VINFLASKEN Min første avisdebatt startet i «Iste Mai» godt og vel tre uker før 17. mai. Jeg tok til orde for at gymnasiastene på Kongsgård skole burde kutte ut vinflasken som «ståsted» for uglen på det emaljemerket de nærmest føler seg forpliktet til å pryde sine jakkeslag med i russetiden. Kombinasjonen «Visdommens symbol» og «alkoholsuping» er en lite verdig markering for skoleungdommen. Mange føler det også upassende å gå

209 omkring med dette megetsigende uttrykk for en livsstil som de ikke deler. Noen har markert dette ved å kutte vekk flaskehalsen, slik at uglen står på et fundament som ikke vekker omdiskuterte assosiasjoner. ((Student 1927)) svarte spydig på mitt innlegg. Jeg lot meg ikke ordbinde, men fortsatte med å utdype mitt syn på saken i to nye innlegg. Da jeg 17. mai deltok i folketoget, opplevde jeg at en flokk ((rødruss)) utbrakte et ((Borghammer lenge leve!)) Forhåpentligvis var det et vel ment ønske! Kanskje det endog vil vise seg å gå i oppfyllelse! NANSEN ER D0D 18 15: I kveldingen gikk jeg en tur på kirkegården. Det gir likesom fred i sinnet å rusle slik blant de mange døde - tannleger og sjømenn, prestefruer og skurekoner - eller hvem de nå er, disse utallige hensovede, som ikke lenger er i stand til å gjøre seg gjeldende på jordens overflate. Fridtjof Nansen er forresten også nettopp død, og ble kremert i går. Det er sorg i hele den siviliserte verden. Døden skåner jo ikke noen, den er lik for alle - gudskjelov, må en vel si. Bare gravstøttenes størrelse og utsmykning er varierende. I Stavanger var det fra klokken 12,45 to minutters stillhet, offisielt markert utenfor Domkirken, der folk blottet hodene, mens sørgemarsjen ble spilt av ((Ynglingen av 19 19)). SYKKELTUR TIL LUTSI Søndag 2515 var jeg sammen med en avdeling fra ((Fremskritt); på sykkeltur til Lutsi. Et stykke forbi Sandnes punkterte naturligvis min forring, men noen av guttene var hjelpsomme og reparerte skaden på et øyeblikk. Ut på dagen tok det til med tordenvær og pøs-

210 regn. Mens kjøretøyene var plassert inne i skogen og ble «dyvåte», sto vi selv i skjul inne i et falleferdig og, akk, så lite vanntett båtnaust. De to kraftige bøyene varte heldigvis ikke så lenge at det nauet noe. En av guttene padlet utover vannet i en liten kano. Da jeg oppdaget det og ropte ham til lands, begynte vannet å sive inn over esingen akter. Han jumpet resolutt og forferdet i sjøen med aller klærne på. Heldigvis var det langgrundt, så han druknet ikke. Men søkkvåt ble han unektelig. Fire dager etter var det Kristi Himmelfartsdag. Vi hadde også i år leid den vesle dampbåten «Ragnar» og drog av sted på lysttur til Botne. Været var ikke så pent fra morgenen av, så vi kom til å tape Kr. 12,65 på fornøyelsen. Men en gild tur ble det likevel. OVERARBEIDET REFERENT 3015: Fylkesmøte i år også, denne gang i Vikedal. Jeg hadde påtatt meg å levere ulike referater til fire publikasjoner, i første rekke Aftenbladet og Stavangeren. En liten skøyte, kalt «Askøy» skulle gå fra Steinkarkaien etter middag. Deltagerne fra Stavanger ønsket å ha det mer komfortabelt og tok derfor dampskibet til Sand. Bare noen få stykker fulgte «Askøy», deriblant jeg. En langtekkelig sjøtur, som strakte seg over fire- fem timer. I Vikedal ble jeg sammen med skomakermester P.K. Rønneberg innlosjert hos et par greie landsfolk, Kristian Bøen med kone. De hadde begge som munnhell: «Nei, seie nå 'kje det, då!» Lørdag var det «forhandlingsmote» i Ungdomshuset og middag i Bedehuset, der det også var fest om kvelden. Søndag var det stevne. Herlig vær i en vakker bygd. Hjemturen med rutebåten tilbrakte jeg i damesalongen, som jeg hadde tatt i bruk som redaksjonslokale. Klokken 23,30 var vi tilbake i Stavanger. Nå skulle referatene bearbeides og renskrives. Så snart jeg hadde

211 fått av meg den stive snippen og tømt i meg noen slurker med melk, satte jeg meg til maskinen og skrev som en gal. Tiden gikk med rasende hurtighet. Klokken nærmet seg 4 om natten, og det tok til å lysne av dag. Jeg måtte ha litt søvn og la meg i sengen. Sov til klokken 8. Sto opp. Drakk en slurk melk. Tok fatt på referatet til «Stavangeren». Klokken galloperte. Stemningen var desperat. «Gud bevare meg!» Ringte til avisen. De måtte ha referatet straks. Og så var det ikke ferdig! Litt over klokken 11 var arbeidet så noenlunne avsluttet. Sprang først til Aftenbladet, der jeg slengte meg ned i en stol, for å lese gjennom avslutningen. Etterpå til ((Stavangeren)). Nå var det viktigste endelig ferdig fra min hånd. Så skulle både «lste Mai» og «Rogaland» oppsøkes, men her bare med muntlige opplysninger. Den dagen gikk jeg som i «svime», av mangel på søvn og mat. Aldri mer skal jeg referere for flere enn en avis. Heter det ikke, at den som griper alt, skal miste alt? Sjefsekretær Petterson i ((Stavangeren)) spurte hvor mye jeg skulle ha for arbeidet, eller som han uttrykte seg: «Hvor mye det kostet,)) som var det en mark fadost det dreide seg om. Jeg dristet meg til å antyde femten kroner. Det var litt «stivt», syntes han, og ga meg tolv. Når det gjelder honoreringen i Aftenbladet, foregår den «puljevis». DEMORALISERT UNGDOM Som en slags avkobling fra det hektiske «skriveriet» syklet jeg inn i kolonihagen og klinte tjære på hyttetaket, selv om det må sies å være litt av et svineri. Noen få meter ovenfor nettinggjerdet som omgir hagekolonien, satt et dusin unge gutter og fordrev tiden med å drikke, banne og snakke rått. De var så nær meg at jeg ikke kunne unngå å høre hvert ord som ble sagt. Uten å blunke sang de strofer av ((Jesus, styr du mine tanker...h for i neste øyeblikk å utøse sine råeste eder.

212 Det hele virket ganske uhyggelig og gjorde meg vondt. Hva i all verden skal det bli av disse ungdommene, som ikke har noe nyttig å ta seg til? Hvordan og hva tid skal samfunnet løse det altoverskyggende sysselsetningsproblemet? ROSI OG JULIUS FEIN Stavanger har så visst aldri vært overbefolket med personer av jødisk herkomst. Fast bosatt var i 1930 og nærmest følgende år, bare to ektepar, som jeg gjennom min deltagelse i fredsarbeidet, tidlig kom i forbindelse med og gjennom lang tid lærte å kjenne og sette pris på. Først og fremst var det nok Rosi og Julius Fein jeg hadde mest kontakt med. Sistnevnte drev i mange år «Feins Magasin)) (opprinnelig ((Berlinerbasaren)), eller ((Femtenøresbasaren)), som den på folkemunne gjerne ble kalt), i Ostervåg 15. Ekteparet hadde sin bopel i Figgjogaten 11, som eides av den tyske såpemesteren Friedrick Kronemann, som i egenskap av spesialist var kommet til den kooperative såpefabrikken i Stavanger. Han bodde i andre etasje i huset og Feins nede. Første gang jeg ble invitert til Julius, var den 15. mai Vi hadde deltatt på et møte i Fredsungdomslaget, der det skulle velges en utsending til landsmstet i Nidaros (senere endret til Trondheim) og bevilges et reisebidrag på 75 kroner. Fein foreslo meg, og det ble vedtatt. Etter møtet fulgte jeg så forslagsstilleren hjem. Han fylte den dagen 44 år og sammen feiret vi jubileet med et glass selters og en appelsin. Ellers hadde han fått en blomsterhilsen og et telegram, det siste fra konen, Rosi, som for tiden befant seg i Wien. Geburtsdagsbarnet viste meg en mengde jødisk litteratur og prekte, oh, hvor han la ut! Skriftlærd lot han til å være. Det gamle testamentet kunne han nesten på fingrene. Jødene tror jo ikke at Jesus ble født av den hellige ånd og var deres messias, men det gjelder for dem å leve et

213 godt liv her på jorden. Ikke lite, bare det! Samværet varte til over midnatt. Fru Rosi Fein var utvilsomt den mest intelligente av ekteparet, uten at bemerkningen på noen måte skal virke diskriminerende for ektemannen. Hun behersket flere språk: Tysk, hebraisk, polsk, rumensk, norsk og tsjekkisk. Det siste var hennes morsmål. Hun var et fint, idealistisk menneske og en glødende fredsvenn. Hun hadde satt seg i hodet at jeg i 1930 skulle bli formann i Fredsforeningens Ungdomslag, noe hun i lengre tid hadde agitert for blant medlemmene. Det var derfor en stor skuffelse for henne da jeg på generalforsamlingen hardnakket motsatte meg å bli valgt. Grunnen var ikke manglende interesse for saken, men at jeg på det tidspunktet hadde mer enn nok med mine tillitsverv i Totalen. Det andre jødiske ekteparet jeg har antydet ovenfor, er urmaker Becker med frue i 0vre Holmegaten. De ble jeg også godt kjent med, og skal senere komme tilbake til. Både de og deres tre barn, Ada, Israel og Hermann, var prektige mennesker. Det er vemodig og opprørende å tenke på at de alle sammen senere skulle bli nødt til å bøte med livet på grunn av sin rasetilknytning! NYTT MOTE MED JENS TVEDT Jeg hadde nettopp vært inne i banken og satt inn tretti kroner da jeg i Kirkegaten dumpet rett opp i Jens Tvedt. Om han nå hadde lest romanen min, som han snart hadde hatt liggende i et års tid? Nei, dessverre, han hadde ikke det. Jeg fikk nok ta manuskriptet tilbake igjen, mente han, for doktoren hadde påbudt ham å holde seg vekke fra alt arbeid i fire måneder. Litt hadde han nok kikket i papirene, men det var nå tvilsomt om jeg fikk noen forlegger. Norske bøker var ikke særlig populære, folk ville ha lett kost, kriminalfortellinger 0.1. Men det var nok bare en overgang. En mann ved navn Lie hadde omarbeid «Brite-Per» til drama og hadde

214 spurt Tvedt om løyve til å la det oppføres på scenen. Men dikteren syntes at handlingen manglet, det besto bare av en mengde replikker. Personen satt der og smådrakk og pratet. Nei! Hva jeg drev på med om dagen? Studerte journalistikk og skrev litt i avisene. Han lot ikke til å synes så svært mye om det. Bladmannsarbeid sliter en mann ut, sa han. Da vi endelig skiltes utenfor telefonsentralen, lettrt han den brede svarte hatten sin i været og sa: «Ja, lukke til med det De nå putlar med!» Jeg strøk av meg sixpenceluen - som jeg til en forandring hadde på hodet i dag - og smilte: «Takk for det!» Jeg kunne jo ikke godt få meg til å si - takk, i like måte! PINSEN 1930 Fredsungdomslaget skulle ha en to-dagers tur til heis i Madlandstraktene. Vi var en ganske stor flokk som startet turen på Stavanger jernbanestasjon søndag morgen. Alle deltakerne var iført sportsklær og bar på svære ryggsekker. Jeg stakk meg naturligvis ut ved å opptre i den vanlige lyse dressen og bærende på en uskyldig «rypesekk» - og frakke! Jernbanereisen endte på Ålgård. Herfra drog vi i 7 drosjebiler med 60 kilometers fart, til Madlandsheia. Her tok vi fatt på fotturen - et følge på 19 damer og 14 herrer. Det var litt kjølig i været, men igrunnen velegnet til å vandre i. Rastet gjorde vi flere steder under veis. Jeg kom i prat med en litt ((haremyntet)) deltaker. Han snakket om hvor små menneskene ble ute i den store naturen, i det hele tatt filosoferte vi om emner som også jeg er opptatt av. Ut på ettermiddagen nådde vi Veen. Her skulle vi overnatte - damene rundt om på gårdene, vi mannfolk i en hytte, der b1.a. en kjent lokal forfatter, Halvard Sandnes, pleide bo om sommeren. Julius Fein og jeg var tiltenkt en flottere skjebne enn de øvrige, vi skulle ligge i en myk seng i et rom inn av hytte-stuen, der de andre lå studd

215 33 medlemmer av Fredsungdomslaget på tur til Bjerkreim pinsen Delt. samlet på tunet på Veen. Nederst: Julius Fein, Kjell Jensen og Gottfred. sammen på et halmunderlag. (Urettferdigheten lenge leve!) Guttene fortalte et drøss av skrøner, helt til vi falt i søvn. Klokken 5 våknet vi av stemmer. Opp, alle mann! I et nydelig vær inntok vi vår frokost på tunet. Ruslet litt omkring, nøt naturen og pratet med hverandre. Julius og jeg hadde mye på hjertet - ikke minst han! Konen - Rosi - var fortsatt i Wien. De er meget

216 forskjellige, fortalte han. Selv liker han f.eks. å danse, hun ikke. De kan ofte sitte om kvelden uten å snakke - hun med sine skjønnlitterære bøker, han med sine historiske. Men han er begeistret for henne, likevel. Og det har han sannelig grunn til. Rosi er et prektig menneske - en personlighet. Ut på formiddagen var vi på farten mot Dirdal. Gloppedalen var imponerende, med fjellene stupbratte på begge sider, og så den kjempesvære Gloppedalsuren - sikkert Skandinavias største - som ble til for uminnelige tider siden ved at svære deler av fjellene raste sammen og fylte ut dalen, der det skulle ha bodd folk og kreaturer. Det går jo en mengde sagn om det som hendte den gangen og det en mente var årsaken til at straffedommen kom veltende. Vi tok en sving ved Byrkjedals Meieri, gjennom den vakre Byrkjedalen. Her møtte vi en svær dyreflokk, som besto av flere tusen sauer og lam. En dame besvimte av anstrengelsen. Det måtte skaffes vann. Jeg skrudde hetten av en termosflaske som stakk opp av en ryggsekk, og sprang ned skråningen til fjellvannet. Da jeg kom tilbake straks etter, lå damen og rullet med øynene og spurte i ørske: «Mor, hva er det?» Hun kastet senere opp. Vi måtte øyeblikkelig få fatt i en bil. To karer for avsted. Om litt passerte en opptatt bil, men da folkene hørte hva som sto på, steg de ut og overlot kjøretøyet til oss. Sammen med et par av damene ble jeg utpekt til å bli med i bilen. En liten, meget vanskapt kvinne som hørte til i vårt følge, satt på fanget mitt ved siden av sjåføren, for å spare henne for ytterligere strabasser. Hun var ellers tapper og ville så gjerne delta sammen med «normale» mennesker, selv om det naturligvis var mer anstrengende enn hun ville vedgå. Klokken 18 gikk dls «Høgsfjord» til byen med oss alle sammen. Jeg hadde da bare et stykke brød, en kjeks, termosflasken og en kopp å dra på, mens de andre hadde svære brød, ost og mye annet igjen. Følgelig må det sies at jeg var den mest praktiske! Ikke sant? Turen var overmåte gild og deltakerne sympatiske. Det hele kostet bare fem kroner!

217 MANUSKRIPTET BÆRES HJEM 1016, dagen etter pinseturen, vandret jeg til Jens Tvedt på biblioteket - for å hente ((Gåtenes gåte)). Han hadde lest 50 sider. Kommet hjem, bladde jeg flyktig, men vemodig gjennom arkene. Hvor mye arbeid har jeg ikke nedlagt her! Hvor mange optimistiske voner har jeg ikke hatt når det gjelder dette debutarbeidet, som skulle føre meg et stykke videre oppover - - Nå er det mer enn ett år siden jeg høytidelig skrev det siste ordet, mens Niels fotograferte det ((historiske øyeblikk)). Ja -ja! Jeg satte en tykk gummistrikk rundt papirbunken og plasserte den sammen med bøkene i skrivebordskapet. Men tenk, jeg er så innbilsk at jeg tror den en gang vil bli tatt ned igjen og gjort ære på! I all fall bli utgitt - og lest. Etter avisene å dømme lar det til å være stor begeistring i det folkestyrte landet vårt. Kongefamilien er nemlig blitt velsignet med en ((prinsesse)). Heldige unge! Om du selv neppe merker noe særlig til viraken på et så tidlig tidspunkt. Var du født i en fattig rønne, hadde ikke ett ord blitt nevnt i bladene. Men siden du er avlet i et slott, er du tusen ganger gjevere - i folks øyne. Du kan regne med å få en herlig, beskyttet tilværelse. Alle vil tjene deg og se opp til deg, som var du noe annet enn et menneskebarn av kjøtt og rødt blod. Skulle min noe reserverte holdning til kongelig avkom skyldes mindreverdskjensle og bitterhet mot egen ublid lagnad, får jeg trøste meg med et ord av Ivar Aasen: «Det er nokot som ofta hender, at eit barn som folk vyrdar lite um, kann endå taka seg so vel fram når det fær åri på seg, at det kann vera folket sitt til langt større hugnad enn andre som gildare tyktes vera.)) EG KAN OG SKRIVA PÅ NYNORSK! Har eg fyrst nemnd Ivar Aasen og ((målet hennar mor)), kan eg like godt halda fram med det. Det hadde seg slik

218 at eg skulle vera referent på ei stemne ute på Jæren ein stad og i det høvet, av bladstyraren hadde fenge påbod om å nytta landsmål - for fyrste gong offentleg. Og det er slett ikkje så overvettes vanskeleg - når ein berre ikkje har motviljen mot målet i seg. Eg reiste med Jærbana laurdag middag til Nærbø. Saman med folkehøgskulestyrar Erling Birkeland var eg plassert i famelien Underhaugs unelege heim, der me åt fleire måltid. Flott og godt var det, alt i hop. Dertil kom at eg fekk nytta skrivemaskinen på kontoret. Elles heldt eg meg ved referentbordet i forhandlingshuset. Men så kom kvelden. Presten på Opstad Tvangsarbeidsans talt skulle halda festtalen, men han hadde meldt forfall. Eg vart peika ut som hans «vikar». Helst skulle eg vel ha sett meg på bakbeina og nekta. Men sidan eg i kofferten hadde manuskriptet til min tale ((Fedrearven)), gjekk eg med på å nytta den - som ei «naudhjelp». Eg klatra opp på den høge preikestolen og gjenga talen utan «sludder». Ein bladmann har ikkje mange fristundene på ei slik stemne. For det fyrste skal han vera til stades på kvart møte og notera det meste av innhaldet i dei talane som vert haldne. Etterpå skal han så forma stoffet og reinskrive. Har ein teke på seg oppdrag frå fleire aviser samstundes, som alle skal ha ulike referat, ja, då er det reint ille. For fyrste gongen i livet mitt såg eg under gudstenesta korleis det gjeng fyre seg når dei døyper reivungar. Fire born fekk skvetta nok0 vatn på skallane - og det gjekk lynande fort og! Eg tykte seremonien verka underleg. Elles ba presten til Vår herre og takka han for den nåden han hadde synt det norske folket då han sende prinsessa. JULEFORTELLING I JULI Fra midten av juni og utover har vi hatt det steikende hett. Når det er kjølig i været, for ikke å bruke det vanlige stedlige uttrykket «kulse», pleier bestemor gjerne

219 si: «Me ska' kje søna opp av varme.)) For tiden får både hun og alle andre i vår del av landet, sannelig «sarna opp»! Midt på blanke sommeren, med steikende sol og klar himmel, kom jeg til å tenke på at tiden nå var inne til å skrive en ny julefortelling. Den jeg produserte i fjor gjorde seg jo ganske bra. Jeg satt alene i hytten og strevde med utkastet. Hadde tenkt meg at hovedpersonen skulle stå i fare for å synke til bunns i lag med dårlige kamerater, men noen skulle gripe inn og føre ham tilbake til moren, som lenge hadde levd i engstelse, men dog med håp om at et under måtte skje. «Reddet» skulle tittelen lyde. Mens jeg satt der og konsentrerte meg om dette med «redningen», hørte jeg en sterk fluesurring et sted i rommet. En sånn lyd pleier gjerne oppstå når en flue er fanget av en edderkopp. Jeg reiste meg og ga meg til å lete etter hvor lyden egentlig kom fra. Endelig fant jeg ut at det dreide seg om en flue som hadde krøpet inn i et beger på en «revebjelle» som sto i en vase på hyllen. Den kom seg ikke ut igjen - var fanget som en hummer i fiskermannens teine. Her kunne jeg opptre som den reddende engelen! Jeg tok blomsten og rev den forsiktig opp, så fluen ble frelst fra en lang og ubehagelig død. Den var allerede svzert utmattet, så den maktet ikke å bruke vingene med det samme. Men om litt ble den så pass vital at den kunne fly bort på et blomsterblad i en annen vase. Reddet! Her hadde jeg et interessant moment, som det ville la seg gjøre å flette inn i julefortellingen! FJELLKNAUSEN BORGHAMMER Sammen med 17 andre medlemmer i Totalens ungdomslag var jeg på en gild lastebil-tur til Høle. Vi spaserte til Selvikvåg. Været var ikke det aller beste - en regnskur nå og da - og vi fikk derfor holde til i stua hos en småbruker og fisker. Deltakerne tok en

220 fottur til Selviksstakken. Jeg for min del hadde ikke fottøy som egnet seg for fjellvandring, og var dessuten så lat, at jeg vendte tilbake til ((standkvarteret)). Litt etter kom to forlovede par, som hadde gitt opp p.g.a. regnværet. Jeg nyttet ventetiden til å bestige Borghammeren. Det er ikke en trykkfeil, men her dreier det seg om en fjellknaus som rett og slett kalles Borghammer. En gang i svunnen tid skal her ha stått en borg. To engelskmenn var for noen år tilbake og grov på haugen, uten å finne noe oppsiktsvekkende. Kan tro jeg syntes det var underlig å stå på toppen. Jeg steg opp på en halvstor stein og sto der lik en statue, speidende ut over fjorden. Borghammer på Borghammer! Den var vel god! Til minne tok jeg med meg to små bjørketrær. Det ene plantet jeg omhyggelig i gården «vårs», den andre på koloniparsellen. Begge har altså kommet til verden på toppen av min «nabne». Da vi i 1937 flyttet til Kampen, ble disse to bjørketrærne spadd opp og plantet på det nye stedet. Her har de vokset seg kjempesvære og viser godt igjen i området. I 20- tiden bar det hjemover - om Bråstein - med sang og latter. NYHETSREPORTAS JE Jeg hadde nettopp vært innom «Iste Mai» og hentet humoresken «Elleve øre», som jeg ville forandre litt på. Var på hjemveien, da det skjedde like ved siden av meg i Verksgaten: En lastebil med tre kjempestore olivenoljefat, slepte et annet kjøretøy med to fat på. Idet sjåføren rykket til for å kjøre videre, vippet det ene fatet av den første bilen, med det sørgelige resultat, at bunnen sprengtes ut av sitt «leie», slik at den dyrebare oljen fosset ut over gaten i stride strømmer. Et slikt fat skal inneholde et par tusen liter og koster like mange kroner. Før fatet hadde lagt seg til ro, setter jeg avsted til Aftenbladet, der jeg heseblesende forteller nyheten, til redaksjonssekretæren. Om ikke lenge skulle bladet

221 i pressen, men meldingen om uhellet kom tidsnok til å bli med. NIDAROS ELLER «ROGALAND»? 1617: Grosserer Aga stoppet meg på gaten for å spørre om jeg fortsatt var ledig. «Ja - for så vidt,)) svarte jeg. (Ledig er jeg vel egentlig aldri, men uten fast stilling, når sant skal sies). Han rådet meg til å ta en tur ned til redaktør Vangsnes i dagbladet «Rogaland» og spør om de der hadde bruk for en vikar i ferien. Det ville være en sjanse for meg, mente han. Men dette kolliderte dessverre med min omfattende Nidaros-reise som jeg hadde gledet meg sånn til. Spørsmålet var derfor: Skal jeg oppgi turen for å kunne ta en måneds vikariat i avisen? Det siste ville nok være mest fornuftig, vel og merke dersom det var sikkert at de virkelig søkte en sommervikar. Men da jeg dagen etter ringte til grossereren, fikk jeg inntrykk av at det bare var en «tanke» av ham. Selv hadde jeg jo også tenkt på det samme. Nå ville det altså bli Nidaros-tur likevel! Da DIS «Havda» lå ved bryggen i Stavanger 1917 gikk jeg ombord for å bese lugarene. Takk skjebne, alle på tredje plass var opptatt til båten neste gang skulle gå nordover. Nå blir jeg nødt til å reise uten lugar, så hvordan jeg skal tilbringe de tre nettene, er meg i dag en gåte. Men reise skal jeg i alla fulla fall! BIBLIOTEKASSISTENT? Traff Asche Moe på gaten. Jeg fortalte ham at jeg aktet å søke en ledig stilling som tredje assistent ved Kommunebiblioteket. Han mente at det ville være absolutt fåfengt, for de ville nok ha en med høyere utdannelse. Og han hadde utvilsomt rett. Det går etter avlagte eksamener her i livet, kanskje mer enn etter anlegg og interesse. Synd at det skal være slik!

222 Moe lovte imidlertid å skrive en anbefaling, som jeg søndag ettermiddag spaserte til Hafrsfjord for å hente (brukte en time og ett kvarter hjemmefra og ut). En glimrende attest hadde han skrevet, men han ville absolutt sette sitt lakksegl på papiret, og da seglet lå i byen, skulle jeg få attesten hjemsendt den følgende dag. Som det elskverdige menneske Moe er, lovte han å oppsøke formannen i bibliotekstyret og anbefale meg. Mens jeg ennå lå i sengen mandag morgen, kom Moe personlig hjem med beskjed om at styreformannen hadde sagt at personen var utsett for lenge siden, så jeg aldri skulle ense å søke stillingen. Det må sies å være en feil ved kommunale ansettelser, at ledige stillinger averteres så omstendelig (i dette tilfelle tre ganger i alle byens aviser, med kostbare annonser til Kr. 13,60 pr. inntrykk, som i dette aktuelle tilfellet). Det fordres b1.a. legeattest, og bare den fornøyelsen koster Kr for hver søker. I tillegg kommer ergrelsen ved forgjeves å sende den ydmykende, rosende selvbiografien. TI KRONER FOR var jeg nede i «Iste Mai» for å heve honoraret for humoresken «Elleve øre)). «Vi pleier å betale ti-femten kroner for den slags stoff,)) sa redaktøren, til min store forbauselse. Og -- nautet jeg er - svarte jeg ubetenkt: ((Egentlig hadde jeg ikke ventet så mye.)) Dermed kunne han med god samvittighet velge det minste beløpet. Hadde jeg holdt kjeft, kunne han vel ikke ha unngått å velge det høyeste! Vi pratet videre om min reise til Nidaros-jubileet. Han ga meg i oppdrag å skrive så mange og så lange reisebrev jeg bare ville, fra ferden og oppholdet i Trøndelag. Så jeg får en travel tid i ukene som kommer. Men honoreringen ville bli liten, lot han meg vite. Noe jeg for lengst har gjort meg fortrolig med. Som før sagt, penger er ikke det mest viktige i livet!

223 PÅ REPORTASJEFERD NORDOVER Olsok juli 1930, skulle det til minne om Hellig Olavs innsats for kristendommens innføring i Norge for 900 år siden, være store festligheter på Stiklestad og i byen med Nidarosdomen. Lenge hadde denne stiftstaden vært kalt Trondhjem, men nylig gjorde Stortinget vedtak om at den heretter skulle omdøpes til det den opprinnelig het, nemlig Nidaros. Det skapte en strid så følelsesladet og intens, at den savner sitt sidestykke i landet vårt. Det utartet så sterkt og uhyggelig, at saken ble gjenopptatt i Stortinget. For å finne en larsning som til nød kunne bli akseptert, ble det vedtatt å omdøpe byen til Trondheim. Personlig syntes jeg at Nidaros var å foretrekke, i likhet med Oslo, som seiret over Christiania noen få år tidligere. I forbindelse med jubileet skulle det arrangeres store utstillinger i Trønderbyen, og en lang rekke organisasjoner av alle slag la sine landsmøter på dette stedet. Blant disse var Norges Fredsforening og Det norske Totalavholdsselskap med ungdomsforbundet DNTU. Som jeg allerede har fortalt ble jeg valgt som utsending for to av de nevnte organisasjoner, med reisetilskudd på henholdsvis 75 og 40 kroner. Dessuten gjorde jeg avtale med både Aftenbladet og lste Mai om å levere henholdsvis referater og reisebrev. Siden det var et par ukers mellomrom mellom landsmøtene, måtte jeg nødvendigvis oppholde meg i byen og omegnen i tre uker. Alt i alt ville jeg bli vekke fra Stavanger i godt og vel en måned. For å slippe å overnatte på hotell, skulle jeg få disponere en stue hos Margrethe og Arne Kvam. De drev en moderne herreekviperingsforretning i byens sentrum.

224 Til venstre: Mine vertsfolk under jubileumsfestlighetene i Nidaros/ Trondheim 1930: Margrethe og Arne Kvam. Til h.: Under det etterfølgende Oslobesøket var jeg gjest hos Edvard Nyhamar og konen. Han holder datteren Margunn på armen, hun den yngste sennen Olav. Nederst: Det seirende laget i dragkampen på DNTUS sommerskole i Orkdal. Fra venstre: Lars Berge, Bernt Marcussen, Nils Helgevold. De to til høyre: Gottfred og Raw Wilson.

225 REISEN STARTER «Havda», Jeg står her ved relingen og ser byen min forsvinne. Nesten med velbehag suger jeg den beryktede ((Kalhammerluktå)) inn gjennem nesen - det blir nemlig en god stund nå, før mitt uundværlige lukteorgan atter får en slik tvilsom fornøielse. Men propellen sviver med upåklagelig fart og snart er den velsignede friske sjølufta den dominerende. Dampskipet «Havda» er en bra båt. Og så ualmindelig billig å reise med. Den er bygget i 1883, gjør 1 l mils fart og eies av Innherreds dampskibsselskap. Bortsett fra at jeg kom litt for tidlig ombord med den største kofferten min, så «trisa» - eller hvad tite1 hun måtte ha - fikk rette noen velmente, men derfor ikke helt hyggelige bemerkninger til mig fordi jeg betrådte det gulvet hun antagelig nettop hadde fart over med vaskekluten sin, har reisens start vært god. Været strålende og bølgene minimale - foreløbig iallfall -. Skam å klage. Jeg reiser selvsagt på tredje klasse. I (tgamle dager)) var denne et sted for kreaturer, i vår tid er plassen respektabel nok for grever og baroner. I all fall for mig! Som et puss av skjebnen - eller skal vi si, fordi jeg undlot å bestille billett en måneds tid i forveien - er alle koiene optatt. Heldigvis har jeg fått lov til å sove på en av de myke benkene i salongen, så neimen om noen har grunn til å beklage mig. Klokken 18 passertes Haugesund, og i l-tiden i natt er vi i Bergen, hvor båten blir liggende til ut på eftermiddagen. VIDERE AVSTED - - Søndag 2717 Det ble ikke noen søvn for mig den natten. Kl lå skuta fortøiet i Bergen, og et halvt dusin lossearbeidere entret henne øieblikkelig. Vinsjene buldret noe aldeles

226 forferdelig like over mig i flere timer, men da de endelig ga fred og jeg skulde til å blunde litt, kjente jeg en rar kribling under lagenet. Det viste sig å være ingen ringere enn en velnæret loppe. Efter en vellykket jakt efter denne mindre kjærkomne gjesten, lyktes det mig å fange den mellom klypene og gni livet ut av den. Jeg opbevarte straks det avsjelede legeme i mitt brilleetui til minne. Før Gamle-Erik hadde tenkt å tre i filttøflene, hadde jeg 5 ~tt mine rågummisåler på byens brosteiner, selvsagt bevebnet med min nykjøpte paraply, som jeg dog ikke fikk bruk for i solsteiken. Underlig slik å vandre gjennem en sovende søndags-by. En gammel nattevakt kommer gående over Fisketorvet med sitt lille kaffespann i neven, en skrullet unggutt spør mig om jeg har en sigarett disponibel, men får til svar at jeg ikke bruker nikotin i noen form. To politimenn står og prater midt på Nykirkealmenningen. På terskelen til et hus i Ytre Markveien sitter en full ungdom og halvsover i en høist ubehagelig stilling. Gjennem et åpent vindu i en privatbolig kimer et vekkerur - undres på hvorfor. Oppe i annen etasje i en kontorbygning sitter en halvstor katt og glaner ut i stillheten, et annet sted opdager jeg til min forbauselse en dame som holder på å pusse messing i et avsidesliggende utstillingsvindu - klokken 5 1 I2 en helligdags morgen! Nede i Nøstegaten kommer jeg over det uhyggelige brandstrøket - resultatet av ildens herjinger i mai måned iår. Hele kvartaler ligger fremdeles i en eneste uendelig ruinhop. Sofaer, plysjstoler, grammofonplater, salmebøker, Norges- historier, symaskiner, ja, sogar pianoer ligger der halvbrente, men totalt ødelagte, og vidner om hvor uhyggelig en brand i virkeligheten er. Jeg drar ut fotografiapparatet og klikker et billede av en eiendommelig gruppe: Et værelse med seng, bord og linolium på gulvet, men med kun to vegger og et halvt tak. Av de ((severdigheter)) jeg fikk tid til å besøke, var det særlig Museet, den botaniske hagen og teatret som imponerte meg mest. De smakfulle parkanlegg glemmer

227 man ikke så snart. Lett å se at de her ofrer mer penger på byens forskjønnelse enn i min egen hjemby og det er utvilsomt vel anvendte beløp. Mennesket lever, som kjent, ikke av brød alene! Før jeg drog videre avsted nordover, fikk jeg anledning til å «ta imot)) det kjempesvære turistskibet «Monte Olivia)), som seg inn til kaien under full musikk middagstider. Det er fra Hamburg og alle passasjerene er tyskere. Jeg fikk et lynintervju med en av deltagerne, som fortalte at de drog fra Tyskland den 15. juli og nå var på tilbakereis fra Nordkapp, der det hadde vært regn og ruskevær. Samtlige 1575 passasjerer gikk i land i Bergen. Halvparten bilte i over hundre drosjebiler til Sandvika og Arna, andre halvparten spaserte over Tyskebryggen til jernbanestasjonen, hvorfra det med ekstratog bar avsted til Arna. Herfra drog begge grupper samlet tilbake til byen med banen. Jeg har nå for adskillige timer siden forlatt byen med de mange bakker, terrasser, rekkverk og gasslykter, og nærmer meg mer og mer jubileumsbyen Nidaros - mitt første egentlige mål. Men til å begynne med tar jeg en avstikker ut til Stiklestad, arnestedet for de store Olavsfestlighetene. STIKLESTAD-SLAG OG KISGRUBER Orkdalen, 8 / 8-30 Olsokdagen reiste jeg med en av de mange ekstrabåtene til Trones, hvorfra det var meningen å ta automobil til Stiklestad. Men å få tak i et slikt befordringsmiddel var lettere sagt enn gjort. Den veldige skare av drosjebiler, som var samlet ihop fra alle kanter, hadde nok å gjøre med å hente passasjerer fra Værdal stasjon, og de få som forvillet sig til Trones, blev stormet før de kom så langt. Klokken var 12 og været steikende varmt, så det vilde neimen ikke bli noen takknemlig opgave å trave langs den støvete landevei en hel mil - og så attpåkjøpet

228 komme for sent til festlighetene. Men heldigvis lot skjebnen til å vazre velvillig for en gangs skyld. Det kom nemlig en lastebil like imot oss. Som desperate for kvinner og menn den imøte. Her gjaldt det ikke å ta hensyn til sin neste, men kjempe for sig selv. I slike stunder kommer menneskets egoisme tydelig og klart frem i dagen! Jeg - som altså heller ikke var et hår bedre - slengte min bagasje op i bilen og mig selv efter. På et ørlite øieblikk var kjøretøiet overlesset. Men da kom han, den ((aristokratiske)) herremannen, og kommanderte hele «smelta» ut igjen. Han hadde lagt beslag på bilen før oss - for sig og sitt følge på elleve sjeler, påstod han. Det blev en langvarig og skarp krig, som en vittig dame gav navnet ((Stiklestad-slaget nr. 2) - «Her har jeg fått innbydelse som utlending)), sa en eldre herre på «vårt parti)), «og så blir jeg mottatt på denne måten. Skandaløst!)) «Jeg også må absolutt komme tidsnok til gudstjenesten)), meddelte en ung, skarp frøken. Begge kom med; men de øvrige måtte vike plassen for den «aristokratiske» og hans følge. - Så stod jeg da omsider på den berømmelige krigssletten blandt ti-tusener av mennesker, og dusin-vis av prestemenn, som bukket og skrapte for de ærverdige bisper og de kongelige høiheter som passerte i prosesjon til kirken, blandt stramme offiserer og soldater med dragne sverd og ((øieblikksfotografer)) og vanføre lirekasse-menn. Selve festlighetene skal jeg ikke komme inn på; de var selvsagt storslagne nok - men det er et ord som sier: Det er ikke gull alt som glimrer. Ikke kristendom, alt som går under kristendommens fane! Noen dager deltok jeg på DNTU's sommerskole i Orkdal, og her var vi b1.a. på besøk i Løkken gruber. Det er en stor bedrift som sysselsetter omlag 500 arbeidere. Man utvinner f.t tonns kis pr. dag, men

229 Et utsnitt av jorsavnlii~gen ved åpningen av DNTUJ. lancisrnøte i Nidaros (Trondheim) På talerstolen står jormanneiz, Arne Kvam. Stående ved bordet som nr. 2 fra venstre: Gottfred, videre Alf' Ulnes, Edvard Nyhamar, den h-jente folketuleren Carl Simonsen. Narmest til hoyre: Johs. Voldsund og nr. 3: Ludvig Ludvigsen fra Bergen. produksjonen har tidligere år vært adskillig større. Det fortelles, at grubene skal være opdaget av en rømt tyv for et par hundre år siden. I dag er - med sorg å melde - aksjemajoriteten på svenske hender, og hovedkontoret finnes i Stockholm. Vi er vandt med at landet vårt på denne måten stykkevis blir solgt, men sårt er det likevel. Hvad arbeidernes kår angår, synes disse å være tålig bra. Daglønnen kan - efter en av «stigernes» oplysning - komme op i 16 kr. Selskapet har opført en rekke koselige «Egne-hjem» som i de vakre omgivelser må være rene lilleputt-sanatorier. Men jamen

230 trengst det også. For ikke er det noen særlig sund og hyggelig jobb å tilbringe så mye av sin levetid 3-4 hundre meter under jordens overflate! Efter norske forhold må denne sies å være imponerende. Den har fått en vakker og fordelaktig beliggenhet på begge sider av Nidelven, hovedutstillingen på 0ya (Nidareid) og fiskeriutstillingen på Skansen. Her finnes alt mulig mellem himmel og jord - fra sølvrev til flygler, fra eldgamle bondestuer med «strø» på gulvet og «fenaknok» og flatbrød på bordet, til praktiske hybelleiligheter og moderne badeværelser, fra geværer og patroner til kirkeklokker. På fiskeriutstillingen er det «Fram»-skuta og akvariet som er gjenstand for størst opmerksomhet. Akvariet er en samling av levende fisk og krebsdyr lys levende foran øynene våre i 30 akvarier. OLAVSJUBILEETS HISTORISKE UTSTILLINGER har fått plass i Videnskapsselskapets murbygning i Erling Skakkesgaten. Første etasje er vidd «Fra kirkens arbeide idag)). Man får her anledning til å se hvor mye landet ofrer for presteskapet, sammenlignet med utgiftene til øl, vin, kinematografer og fattigvesen. I andre etasje er utstilt gammel og ny kirkelig kunst. I tredje etasje finnes den forhistoriske avdeling, der det vrimler av hellerisningsavtrykk og gamle våpen i nesten kjedelig ensformighet. Endelig kommer vi bokstavelig talt til toppen av kransekaka, nemlig Olavshallen. Lyset er her svært dempet og gir derfor rommet et fantastisk preg. I nisjer langs veggene står oppstillet mer enn et halvt hundre eldgamle Olavsfigurer, som

231 for anledningen er samlet fra inn- og utland. ((Bysamlingen» i kjelleren er på sin måte interessant. Den består av en mengde oldsaker funnet i Nidaros by. Et uhyggelig kott nede i kjelleren vakte særlig interesse. Her er det nemlig fullt av gamle henrettelses- og torturredskaper, så som galge, økser, sverd, ((spansk kappe)), brennemerke-jern, tenger osv. En grufull skarprettertakst noterte jeg meg, uhyggelig i all sin detaljrikdom. Her får jeg nøye meg med å gjengi noen av «postene» på tarifflisten: For et hoved med Sverd at afhugge 10 Riksdalere, med akse 8 Rdlr. For en Haand eller Finger at afhugge 4 Rdlr. For et Hoved og Haand at sætte paa Steile, for hver 2 og 4 Rdlr. («Steile» betyr vel nærmest «stolpe». Forbryterens legeme ble knust og bundet til et hjul og dernest stillet vannrett oppe på «Steilet»). For en at hænge 10 Rdlr. For en igjen af Galgen at nedtage 6 Rdlr. For at slaae arme og Ben istøkker paa og lægge paa Steile 12 Rdlr. For hver Knib med gloende Tænger 2 Rdlr. For en at pidske af Byen 7 Rdlr. For at slaae Navn paa Galgen 2 Rdlr. Dokumentet er utferdiget den 12. Marts 1698 ((efter hans kongelige Majestæts allernaadigste Ordre og Befaling», Før jeg forlater Olavsutstillingen, tar jeg mig en tur gjennom bymodellavdelingen, og stanser en stund i Stavangerrommet. Her finnes b1.a. et par modeller av Domkirken og ((Stavanger i middelalderen)), laget av billedskjærer Trondsen og modellør (eller stukatør, som han selv titulerte seg) Rud. Jensen. Like ved siden av Nidarosdomen ligger den gamle Erkebispegården. Her finner vi den rikshistoriske utstilling, som har til hensikt å vise vårt lands såkalte «riksvern» i de eldre tider, den gang vi virkelig kunde slåss. Særlig interesse vekker det kirurgiske instrumentskrin fra briggen «Allart», som blev bygget i Kjøbenhavn i Skrinets innhold viser hvor langt tilbake kgevidenskapen stod for hundre år siden. Tordenskjolds skibsjour-

232 nal, lommeur, gafler og våpen er også av de ting som vi kikker en stund på. I et rum - «mynten» kalles det - lages minnemedaljen av ekte Kongsbergsslv. Den bærer på den ene siden innskriften «Olavs minne 1930)) og selges for to kroner pr. stk. I «Festhallen» er opstilt ikke mindre enn to kongetroner; den ene «erobret» av gamle Hellig Olav. Midt på gulvet i samme hallen ligger i en glasskasse Bjsrnsor,~ originalmanuskript til «Ja, vi elsker)). «Grunnlovsru~nmet» inneholder en rekke interessante lovbsker o.l., og i det ((aller helligste)) står man ansikt til ansikt med 3 glinsende fyrstekroner av purt gull. Bessker man til slutt Nordmannsforbundets ((Receptionshall)), mstes man ved inngangen av Christian Kroghs veldige maleri «Leiv Erikson opdager Amerika». Rormannen står der og peker på det nye landet som ganske svakt viser sig i horisonten. Det er noe av det gamle landet vi har lært å kjenne på disse utstillingene. Selvsagt er det både morsomt og 1ærerikt slik for en stund å vende blikket tilbake i tiden, Men vi foretrekker heller, som rormannen, å se fram mot det nye landet. Det som bare er «utstilt» i de tålmodig ventende menneskers fantasi NIDAROS, FARVEL! Dovrebanen, Jeg tok endelig avskjed med jubileumsbyen idag. Den er fremdeles festsmykket. Flaggalker langs hovedgatene og vimpler på annet hvert hus. Disse vimplene bærer ikke - som flaggene ellers - de norske fargene, men rett og slett en stor og isinefallende inskripsjon, som kort og greit lyder «Trondhjem». «Jeg må opriktig tilstå at jeg ikke merket noen krigsstemning i byen,)) skrev nylig redaktsr Nordstad i Nybrot. Nei vel, jeg skal - efter minst 14 dagers ophold på stedet - underskrive dette. Men at krigsstemningen er

233 der, kanskje mere i det skjulte for øieblikket, kan ikke nektes. En sier det skal være så kostbart å endre bynavn. For Nidaros' vedkommende er det motsatte tilfelle. Jeg tenker da ikke scerlig på at f.eks. utgiverne av leilighetsavisen ((Trondhjemmeren)) gjør god forretning i disse tider, men spesielt på den veldige omsetning av små og store vimpler, malte blikkplater og alle de forskjellige nåler og brystmerker. Omsetningen av disse varer har vært fabelaktig. Og de som har høstet fordelen, er selvsagt produsentene og forhandlerne. Første dagen jeg spaserte gjennem byens gater, tok jeg «den lille demonstrasjonen mere fra den humoristiske siden,)) for å sitere redaktør Nordstad. Jeg tenkte å skrive hjem til avisen at de gode borgeres «anfektelser» minnet om en småjente som for en eller annen bagatell er blitt «pulken», som det heter på vaskeekte stavangermål. Men efter en halv måneds tid vil jeg betegne en slik uttalelse som i høi grad flåset og ukorrekt. Det forekommer mig nemlig at for en ikke liten del av ((tronjæmerne)) er dette navnespørsmålet en ((hjertesak)). Man påstår at Nidaros er mere norsk enn Trondhjem. Men at det er dem som er av motsatt mening, synes f.eks. en Iæge i nærheten av torvet å bevise. Han har i alle sine kontorvinduer omhyggelig latt feste et norsk flagg på den midterste ruten og en «Trondhjemsvimpel» på begge sidene. Avisen «Nidaros» har oplevd en nesten uhyggelig tid. Den er simpelthen boikottet. Om ikke av andre, så av avisguttene. Mens «Adressa» og ((Dagsposten)) blir skreket en inn i ørene over alt, er «Nidaros» praktisk talt umulig å få tak i på gaten. Det blev riktignok fortalt at bladet har anskaffet som selgere noen ekstra kraftige karer, som skal kunne jule op et halvt dusin ((overfallsmenn» om gangen. Men ikke så jeg en eneste av disse kjempene. Barna synes å være mest «opglødet». En søndag jeg bilte til Stiklestad, undret jeg mig over at småungene på landsbygden ropte efter oss: ((Trondhjem

234 lenge leve!)) Chaufføren fortalte imidlertid at dette vesentlig var av taktiske grunner. Fikk nemlig ikke ungene penger når de åpnet grindene, visste de at det å rope ((Trondhjem lenge leve!» var et probat middel til å bløtgjøre selv de hardeste hjerter. At denne navnesaken har gjort stor skade, og vært årsak til mange ubehagelige situasjoner, først og fremst i den landsdelen, der folk nødvendigvis hyppigst må ta byens navn i sin munn, hersker det neppe tvil om. Men tiden vil vel etter hvert lege også disse sårene. For meg er imidlertid oppholdet her nå forbi og jeg kan med glede, blannet med vemod, utbryte: ((Nidaros, farvel! Og lenge leve!)) Dermed entrer jeg Dovrebanen, som skal føre meg videre avsted gjennom Gudbrandsdalen, langs Mjøsas bredder, forbi Eidsvoll. Snart blåser lokomotivet for siste gang på denne ferden. Vi er i landets hovedstad, som for fem år siden også gjennomgikk sitt navnebytte, men på en mindre dramatisk måte, enn den jeg nettopp på nært hold har opplevet. I Oslo overnattet jeg hos Edvard Nyhamar, som på den tiden var formann i DNTU. Han og konen hadde tre barn. Da jeg skulle ta et fotografi av familien utenfor boligen, glimret den eldste, åtte år gamle sønnen, med sitt fravaer. Det var ingen ringere enn den senere så kjente forfatter, redaktør og kåsør Jostein Nyhamar. VITNEM0TE PÅ TORGET Jeg tilbringer atskillig tid på kolonihageparsellen og i glasshuset der. I dag tømte jeg ut 20 bøtter gjødselvann.. Om kvelden tur på byen. Her overvar jeg en del av et torgmøte som en av sektene arrangerte. Plutselig dukket det opp en beruset sjømann som ville snakke noen ord med lederen, men denne ville helst ikke bli forstyrret, så å si midt i andakten. Etter en stunds forløp follet den fulle personen hendene sine og kastet seg rett ned på brusteinene, med front mot sektens representanter, med

235 sine gitarer. Han ble liggende slik på kne i nærmere et kvarter, uten at noen, utenom tilskuerne, lot til å ense ham. Det hele virket jo tragikomisk. For den syngende og vitnende skaren var hele opptrinnet pinlig og lite beleilig. Så plutselig gjorde de en felles bevegelse, de forflyttet seg bak mannen, slik at han kom til å ha ansiktet vent mot muren i bakgrunnen, noe som virket enda mer grotesk. Skaren fortsatte ufortrødent å vitne om sine forhenværende syndefulle liv og synge sine åndelige viser med glød i røsten. Først da møtet omsider var slutt og kollekten innkassert, tok en av deltakerne den knelende mannen i skulderen og hjalp ham opp på de vaklende beina og sa ett eller annet til synderen. Sistnevnte grep forstanderen i armen og fulgte ham gjennom byen. Jeg holdt meg nysgjerrig på avstand. Ved jernbaneovergangen slet forstanderen seg fra den innpåslitne mannen. «Tro på Herren!)) hørte jeg ham si. Mannen gråt og sprang litt vaklende etter Herrens representant, og fektet med armene - - «Mer detaljert har jeg ikke «bidlonn» til å beskrive tildragelsen. Noen refleksjoner vil jeg heller ikke komme med, de sier seg selv)), lyder mitt dagboknotat, der jeg ellers tillegger: «Slike episoder gir i og for seg stoff til store bøker.)) Sigurd kom, og sammen tok vi «ei striba)) på strøket. Der traff vi også Erling - i soldatuniform. Sammen fortsatte vi utover Maldeveien. Underveis fikk jeg inspirasjon til å skrive en bok om ((Idealister))(((Dusinmen- nesker)) finnes det en bråde av!) Hadde jeg hatt en forlegger, ville jeg kunne skrive mangt og mye, men gir det noe mot og inspirasjon å «dikte» hvis ingen vil utgi det? 119: Bestemors 92 års dag. Generalforsamling i Totalens ungdomslag. Etter et kolossalt strev fra min side slapp jeg å fortsette som formann. Jeg har nemlig nok å gjøre som leder i ((Fremskritt)). Håper at laget (likevel) fortsetter å gå framover!

236 Øverst: Gottjireds mor (med hvit golf til venstre og med hvitt skjerf i midten), sammen med arbeidsvenninner på utflukt til Revtangen ca Nederst til v: Gottfred og Niels sammen med bestemor ved bakdoren i Bøkkersmauet 1929, til h: Midt i skinnegangen på den vesle privat-eide Lillesandsbanen i 1931.

237 UKENS KASERI For noen dager siden foreslo jeg for «Iste Mai»s redaktør at jeg startet en ny lørdagsserie i avisen, under tittelen ((Ukens kåseri)). Det aksepterte han på stående flekken, men beklaget at han dessverre ikke kunne love å betale mer enn tre kroner pr. artikkel. Selv om det naturligvis må betegnes som en ussel ukelønn, falt det meg ikke inn å drive noen form for akkordering. Det vil jo bare være godt å ha en «fast inntekt)) og en bestemt oppgave å gå til hver uke - så lenge det måtte vare! Seriedebuten bar tittelen «Den menneskelige sensasjonshunger)). I går leste jeg i ((Menneskevennen)) at bladets julenummer «Sol» snart er ferdig fra trykkeriet. Av bidragsyterne kunne nevnes: Sokneprest Roger With, forfattteren Mikkjel Fønhus, forfatterinnen Regine Norman og journalist Gottfred Borghammer. Oppmuntrende å se seg plassert som en av «de fire store))! KARRIERE VIA POLITIKKEN? En søndag jeg var ute og spaserte med Sigurd, traff jeg redaktøren like ved Turnhallen. Han var ute og gikk sammen med konen og de to små barna (den ene ved navn Tor). Det var redaktøren som innledet samtalen, og vi ble gående og prate sammen nesten helt ut til Mosvannet. Det skal være stortingsvalg , og sannelig spurte han ikke om jeg deltok i valgarbeidet. Svaret mitt var nei. Om jeg ikke ville begynne i Sosialistlaget? Han må sikkert regne med at jeg er så samfunnsinteressert at mitt ståsted er på den rette siden av krittstreken. Så lenge jeg ikke viser noen interesse for politikk, vil jeg imidlertid neppe kunne gjøre regning med å bli populær i radikalernes organ, like så lite som venstreorganets redaktør vil omfavne meg så lenge min hengivenhet til Unge Venstre later til å befinne seg under nullpunktet. Men en kan vel ikke sånn uten videre selge seg til høystbydende - selv om det måtte gjelde ens egen karriere!

238 PRESSENS USKYLDIGE SYNDEBUKK Med et pressekort i lommen var det ikke noen heksekunst å komme seg inn på en kinematograf. 23 / 8 opplevde jeg å se den første lydfilmen, «Jazzsangeren». På Teateret hendte det iblant at jeg skulle «anmelde» en eller annen tilstelning. For fnrste gang satt jeg forleden kveld i parkett, endog med ledsagerske, og følte meg høyt på strå. Garderobedamene ble jeg etter hvert så kjent med at jeg bare vekslet smil og nikk med dem før jeg inntok en eller annen ledig plass. En gang det ble vist en revy, kom det i pausen en oppr~mt østlending bort til meg for at jeg skulle opplyse ham om hvem som hadde skrevet gårsdagens knusende kritikk. Det visste jeg ærlig talt ikke. Men i og med at han hadde inntrykk av at jeg representerte den samlede stavangerske presse, kunne han utøse sin vrede over stakkars uskyldige lille meg. Han var gift med forestillingens ballerina, og synes det var simpelt å sable revyen slik som tilfellet var. «Her ser De besøket!)) sa han og pekte inn i den halvtomme salongen. I Bergen hadde revyen fått den beste kritikken, skulle jeg vite. Det ble en lang samtale om denne saken, som egentlig ikke vedkom meg i det hele tatt.

239 31 18 var jeg med Fredsungdomslaget på tur til Vier. Gild fest i Hanna Hansens hytte. På hjemturen slo bolgene inn over båten. Vi sakte imidlertid ly under en presenning. Fest i Hanna Hansens hytte på Vier i Nederst sitter gjestene rundt kaffebordet, b1.a. Johanne, Herdis, Zngbjørg, Torvalda, og herrene: Kjell Jensen, rørlegger Øxnevad og Gottfred med serveringsbrettet.

240 LIVET ER IKKE BARE TRIST Det skal i grunnen ikke så mye til for å sette et menneske i godt humør. Jeg var i dag hos redaktøren i Aftenbladet og hadde en lang passiar. For noen dager siden har det vært stortingsvalg, og Arbeiderpartiet gikk dundrende tilbake, med 12 tapte mandater. Siden jeg befant meg så å si i Venstres lokale høyborg, måtte jeg for høflighets skyld gratulere med valgresultatet. «Sier de det også i «Iste Mai?)) kvitterte han - tydelig med henblikk på min journalistiske virksomhet i arbeideravisen, ikke minst etter alle reisebrevene og reportasjen fra Trøndelagsutstillingen, nå også med lørdagskåseriene. «Nei,» svarte jeg, «de er visst ikke særlig fjåge der i gården.)) Dermed må han vel forstå at jeg neppe kan være noen rød kommunist, hvis det var det han trodde! Mitt ærend var egentlig å få plassert en ny julefortelling. Han leste den. Men fant avslutningen en smule grotesk. Moren ventet sønnen hjem til jul, og så var det tre julebukker som knakket på døren Jeg måtte få vekk disse julebukkene! Vi snakket endel om dette. Men han hadde selvsagt overtaket, og jeg måtte bare finne meg i å lage en annen avslutning. Likevel fikk besøket meg i godt humør. Jeg taper ikke troen på meg selv og min livsoppgave. Vi er nå kommet til slutten av året Levnetsløpet er så langt fra avsluttet. Skildringen fortsetter i Bind 111, som vil foreligge ferdig høsten 1992, under tittelen: ((VANDRINGEN GÅR VIDERE» Av hensyn til opplagets størrelse er det ønskelig at de som vil sikre seg boken, vil forhåndsbestille den, enten hos sine bokhandlerforbindelser, i Antikvariatet, Bakkegaten 15, eller hos forfatteren, eventuelt med sistnevntes dedikasjon. De som måtte ønske å anskaffe Bind I («I et lite hus på 0vre Blåsenborg»), med tanke på å ha hele serien komplett, har fortsatt mulighet til det.

241

242 Leser-kommentarer: Gottfred Borghammer kom nylig med først bind av sin særpregede selvbiografl: «I et lite hus på Øvre Blåsenborg, - en Stavangergutts memoarer». En spennende bok, mangfoldig, rik. Forfatteren eier både evnen til solidaritet og til å undre seg. Og det er et lykkelig grep å flette inn autentiske dagboknotater og gamie bilder. L kke til med bind 11, som jeg regner med blir like interessant og ver d ifullt. Martin Nag Jeg takker hjerteligst for den meget lesverdige bok. Ordfarer Tore Nordtun Takk for den gilde, minnerike og velskrevne memoarbok! Sigurd Rygh Takk for en fin bok! Håper det blir flere i årene som kommer! Arne Landmark Tusen takk for en meget hyggelig og minnerik bok. Vi har virkelig kost oss med den. Gunvor og Andreas Helliesen Gottfred Borghammer gjør en stor innsats for å bevare «det garnlev for kommende generasjoner. Hans bøker fortjener en plass i alle stavangerske hjem og hos utflyttede stavangere. Vi gleder oss til den nye memoarboken! Kdre Berg i R.A. For en tid siden kjøpte jeg som gave til meg selv «I et lite hus på Øvre Blåsenborp. Det var en alle tiders bok. Jeg vil derfor gjerne bestille den nye: Den kan vi glede oss til! ((VEKSLENDE KAR I UNGE h» Martha Paulsen ISBN (kpl.) ISBN (bd. 2)