Askeglye status og skjøtselsråd

Transkript

1 Askeglye status og skjøtselsråd Jon T. Klepsland BioFokus-notat

2 Ekstrakt Biofokus har på oppdrag for Fylkesmannen i Vestland nøyaktig kartfestet forekomsten av askeglye (Collema leptaleum) i Leikanger kommune. Askeglyen ser ikke ut til å finnes andre steder enn akkurat rundt gården Vestrheim, og her er vertstreet (ask) truet av flere faktorer, hvorav de viktigste er askeskuddsyke, treslagsskifte/gjengroing og hjortens barkgnaging. Forslag til tiltak for å begrense skadeomfanget og forhåpentlig sikre overlevelse av ask og askeglye på lengre sikt er gitt. BioFokus-notat Tittel Askeglye status og skjøtselsråd Forfatter Jon T. Klepsland Dato 31. mai 2019 Antall sider 12 sider Refereres som Klepsland, Jon T Askeglye - status og skjøtselsråd. BioFokus-notat Stiftelsen BioFokus. Oslo Publiseringstype Digitalt dokument (Pdf). Som digitalt dokument inneholder dette notatet levende linker. Oppdragsgiver Fylkesmannen i Vestland Omslag Askeglye Collema leptaleum Foto: Jon T. Klepsland Tilgjengelighet Dokumentet er offentlig tilgjengelig. Andre BioFokus rapporter og notater kan lastes ned fra: ISSN: ISBN: BioFokus: Gaustadallèen 21, 0349 OSLO E-post: post@biofokus.no Web:

3 Askeglye (Collema leptaleum) er kun kjent fra ett eneste sted i Europa, og det er ved gården Vestrheim i Leikanger kommune. Ellers i verden er den kjent fra både Nord- og Sør-Amerika, Afrika, Asia og Australia. Den har en temperert til tropisk utbredelse, og er helt klart en varmekrevende lavart. I Norge (ved Vestrheim) vokser den utelukkende på ask, og da på relativt lav høyde i sørvendt, lysåpen/ soleksponert og kulturmodifisert skog, samt på enkelttrær i mer åpen kulturmark. Den ble første gang påvist i 1991 av Geir Gaarder (Miljøfaglig Utredning). Tor Tønsberg (Universitetet i Bergen) gjorde en nøyere opptelling året etter og konkluderte med forekomst på minst 8 trær. I følge LavDatabasen ble den funnet på trær i høydeintervallet moh. Det er ikke foretatt mer grundige undersøkelser eller gjort nye funn av askeglye siden den gang. Nå i 2019 ble det gjort en nøyere kartlegging av forekomsten, og askeglye ble observert på minst 16 trær. Alle disse forekommer i nær tilknytning til gården Vestrheim, og ligger i høydeintervallet moh. Ytterligere søk ble foretatt både i omegnen (dvs mellom Hella og Eitorn), og flere steder lenger inn fjordarmen i Leikanger kommune, men overalt med negativt resultat. Ganske omfattende søk ble foretatt i områdene Henja-Seberg og Frekaland nær Hermansverk, og ved Grinde-Fosse litt lenger vest. I det hele tatt virket lavfloraen tilknyttet ask andre steder både noe mindre artsrik og (kanskje viktigere) betydelig mindre rik på glyer (Collema spp.) sammenlignet med dem rundt gården Vestrheim. Konklusjonen er at Vestrheim med all sannsynlighet er eneste voksested for askeglye i Leikanger, så vel som resten av Norge og Europa. Alle funn av askeglye og andre forvaltningsinteressante arter gjort i 2019 er pr. 31. mai 2019 lagt inn i BioFokus sin artsdatabase med kobling til Artskart. Funnpunkter for askeglye Collema leptaleum gjort i Topografisk kart.

4 Funnpunkter for askeglye Collema leptaleum gjort i Flyfoto. Status pr. 2019: I følge rødlista for arter (Artsdatabanken 2015) er askeglye kjent fra "to nærliggende lokaliteter", men dette stemmer ikke. Den relativt store spredningen i funn-prikker på Artskart og LavDatabasen skyldes unøyaktige koordinater (unøyaktig stedfesting). Askeglye er kun kjent fra en liten sirkel omkring innmarka ved Vestrheim. Pr finnes den altså på minst 16 trær. Den opptrer noenlunde rikelig på kun 3-4 trær. Alle sistnevnte er noenlunde friske, dvs. har (inntil videre) unngått alvorlige tilfeller av både hjorte-gnag og askeskuddsyke, og de står i et lysåpent miljø. Med unntak av ett tre levde også de andre asketrærne hvor askeglye ble påvist, men flere av disse er betydelig svekket av skuddsyken og kan hende dør i løpet av få år. Og dør vertstreet dør laven. Basert på den relativt grundige inventeringen i 2019 er det ikke funnet noen grunn til å hevde at askeglye skal være begunstiget av lauving/ styving, slik det hevdes av rødlistekomitéen. Den opptrer faktisk mer frekvent på ask som ikke viser tegn på tidligere lauvtekt enn trær som beviselig har vært lauvet/ styvet. Derimot kan det være riktig som det ble antydet i forbindelse med "The threatened macrolichen project" i 1996 at arten har preferanse for habitater som er påvirket av menneskelig aktivitet. Jeg tror da at det å skape lysåpne miljø er den viktigste faktoren, og at eventuelt en svak næringsfluks fra husdyrhold også kan spille inn. På stedet viser askeglye ellers preferanse for moderat gamle asketrær som ennå ikke har utviklet spesielt grov sprekkebark, og disse er typisk mellom 25 og 45 cm i diameter ved brysthøyde (dbh).

5 Askeglye (Collema leptaleum) på gammel ask ved Vestrheim gård i Leikanger. Trusler: 1) Treslagsskifte Mye av den opprinnelige edelløvskogen har i skogreisings-perioden blitt erstattet med tette og livløse granplantefelt. Det ble også plantet mye gran mellom eldre løvtrær i åpen edelløvskog og på kulturmark med styvingstrær/ lauvingstrær. Etter hvert som grana har vokst til har mange av løvtrærne blitt skygget ut, og i særlig grad gjelder dette asketrær, hvorav mange har vært lauvet tidligere. Mye av den nå storvokste gran-kulturskogen i området rundt Vestrheim er trolig plantet på 50-tallet. Døde asketrær omgitt av storvokste grantrær ved gamle Eitorn skole på Vestrheim.

6 Mengder av for lengst utskygget død ask ("aske-kadaver") i storvokst granplanefelt ved gamle Eitorn skole.

7 2) Hjorte-beite Som mange andre steder på Vestlandet har det i senere år vært et økende beitetrykk fra hjortedyr (særlig hjort) på edelløvtrær (og da særlig alm og ask) vinterstid. Svært mange asketrær i området er drept eller betydelig svekket som følge av bark-gnag av hjort, eventuelt i kombinasjon med askeskuddsyke (se under). Hardt beitet ("ringbarket") ask vest for Vestrheim gård.

8 Eksempler på eldre asketrær i området som er hardt beitet ("ringbarket") av hjort, og som vil dø av skadene.

9 3) Askeskuddsyke Askeskuddsyke er forårsaket av en liten begersopp, kalt askeskuddbeger (Hymenoscyphus fraxineus). Den oppsto (ifølge Wikipedia) i Polen tidlig på 90-tallet, muligens som en mutasjon av en harmløs slektning (Hymenoscyphus albidus) som bryter ned stilker av høstfelte askeblad. Sporene spres med vinden og den har derfor ekspandert kraftig på kort tid og er nå utbredt i hele Europa. Norske myndigheter gjorde i 2008 gjeldene en forskrift som skulle hindre spredning av askeskuddsyke gjennom menneskelig aktivitet, men den hadde liten effekt, og ble opphevet i Det finnes ingen effektive tiltak mot sykdommen, men enkelte trær (genvarianter) har vist seg mer motstandsdyktige, og asken vil derfor (høyst sannsynlig) overleve som art. Imidlertid vil det ha store konsekvensene for det øvrige biologiske mangfoldet når hele bestander av yngre og eldre ask slås ut av sykdommen. Angrepne trær er svekket og vil derfor også være mer utsatt overfor andre skadegjørere, konkurranse og ugunstige miljøfaktorer. Ettersom askebestandene rundt Vestrheim og Hella er såpass hardt rammet av askeskuddsyken kan det virke nytteløst å iverksette noen spesielle tiltak. Men bortsett fra genetikken er det visse miljøfaktorer som ser ut til å øke sjansen for at asken skal overleve sykdommen, og det blir dermed viktig å fokusere på tiltak som gir gunstige levekår for ask generelt. Død ask som viser typisk symptom på askeskuddsyke med avskallende stammebark.

10 Askehage like nedenfor innmarka på Vestrheim hvor det er flere trær med askeglye, og hvor askeskuddsyken har rammet i varierende grad. Enkelte trær er døde. Anbefalte tiltak: 1) Selektere fremvekst og ivaretakelse av ask fremfor andre treslag, særlig gran. Viktigste tiltak her vil være å starte bekjempelse av gran i området, med oppstart nær innmarka på Vestrheim, for deretter å jobbe seg sentrifugalt utover. Bekjempelsen bør foregå ved ringbarking for større trær (typisk over 30 cm dbh), mens mindre trær bør felles. Andre treslag bør i utgangspunktet ikke felles/ fjernes, bare i tilfeller hvor konflikten med fremvekst og forekomst av ask er åpenbar. På sikt bør man så legge til rette for foryngelse av stedegen løvskog, og da fremfor alt ask. 2) Sikre lysåpne miljø med ask. Dette gjelder i første rekke allerede åpen kulturmark og skogkanter hvor det foregår en fortetting/ gjengroing. Her bør man starte noe tynning slik at miljøet rundt asketrærne blir mer lysåpent/ soleksponert. Man skal ikke (eller i svært liten grad) felle ask. 3) Redusere hjortebestanden, eller gjerde området inn. Hjorten utgjør en betydelig trussel mot mangfoldet knyttet til alm og ask ved omfattende bark-gnaging som gjør at treet ofte dør. Spesielt rammer dette en rekke rødlistearter som kun finnes på barken av gammel ask og/ eller alm. Eventuelt kan man i tilfellet Vestrheim vurdere å gjerde inn hele eller deler av området mot hjort, ettersom arealet ikke er så stort.

11 Jeg vil ellers sterkt fraråde oppstart eller gjenopptaking av lauving/ styving av eldre asketrær, hovedsakelig fordi dette vil svekke trærnes immunforsvar og gjøre dem mer mottakelig for bl.a. askeskuddsyke. En annen viktig grunn er at slik styving ofte blir utført på feil måte (f.eks beskåret alt for kraftig og/eller uten at skogen eller trærne omkring får tilsvarende behandling) og/eller ikke får tilstrekkelig oppfølging/ pleie i etterkant. For store kutt-skader, for lite lys og/eller for høy konkurranse fra vegetasjonen omkring medfører dermed at treet dør etter noen år, uavhengig av forekomsten av askeskuddsyke. Jeg støtter derfor ikke konklusjonen (dvs. "råd om skjøtsel og hensyn") for naturtypelokaliteten BN i Naturbase. Dette står ikke veien for å etablere nye lauvingshager, men dette må i så fall skje på mark hvor det er lysåpent og ikke finnes eller er svært langt mellom eldre edelløvtrær, f.eks på gjengroende, tidligere åpen eng og beitemark, eller etter at granplantefelt er fjernet og det er gjenvekst av ask. Trærne bør ikke være mer enn 5-8 cm dbh ved punktet for topp-kapping ved førstegangs-lauving. Området rundt Vestrheim er helst mindre egnet i så måte. Rundt gården Eitorn er det større felt med yngre askeskog som egner seg bedre til slike forsøk. Det er mange eksempler på feil-styving eller utilstrekkelig rydding i forbindelse med gjenopptatt styving i kommunen. Her er ett eksempel (fra Suppam): Asketreet er altfor hardt beskåret, og det er mangelfull rydding av hogstavfall og ettervekst/ oppslag. Skogen rundt burde også vært åpnet mer opp for å sikre tilstrekkelig solinnstråling. Treet vil sannsynligvis dø. Jon T. Klepsland (BioFokus) 31. mai 2019

12 ISSN ISBN BioFokus-notat