Forvaltningsplan Barentshavet Foreløpig rapport fra Risikogruppen Barentshavet i sol og is

Transkript

1 Forvaltningsplan Barentshavet Foreløpig rapport fra Risikogruppen Barentshavet i sol og is 1

2 1. Innledning Arbeid og avgrensninger Mandat Arbeidet i Risikogruppen Tilnærming til risiko og miljørisiko lagt til grunn i denne rapporten Hva menes med risiko og miljørisiko i denne rapporten? Forslag til overordnet modell for miljørisikoen relatert til akutt forurensning til sjø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten Bruksområder for modellen Sårbarhet for akutt forurensning Felles forståelse av sårbarhet ved gjennomføring av miljørisikoanalyser Grunnlag for vurdering av sårbarhet Modeller for det ytre miljøets verdi og sårbarhet for akutt oljeforurensning Bruksområder for SVO, SMO og MOB Oppdatering/videreutvikling av en verdi- og sårbarhetsmodell Naturgitte rammebetingelser Klima Værvarsling Biologi økologiske særtrekk Aktivitet -Skipsfart Generell beskrivelse av skipsfarten Potensielle scenarioer relatert til skipsfart som kan føre til akutt forurensning i området Forhold av betydning for å hindre/og eller redusere faren for akutte utslipp fra skipsfart Forhold av betydning for å redusere/begrense konsekvensene av akutt forurensning fra skipsfart Aktivitet - Petroleumsvirksomhet Generell beskrivelse av petroleumsvirksomheten i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten Potensielle scenerier relatert til petroleumsvirksomhet som kan føre til akutt forurensning i området Forhold av betydning for å hindre og/eller redusere faren for akutte utslipp fra petroleumsvirksomhet Oppsummering / konklusjon Aktivitet - Fiskeri...52 Hovedfiskeriene i utredningsområdene Aktivitet Annen virksomhet Konsekvenser som følge av akutt forurensing Valg av størrelser for å beskrive konsekvenser av akutt forurensning Konsekvenser som følge av akutte utslipp av olje Konsekvenser som følge av akutte utslipp av kjemikalier Konsekvenser som følge av akutte utslipp av radioaktivt materiale Kunnskaps- og utviklingsbehov Forvaltningens virkemidler for å styre miljørisiko Vurdering av miljørisiko (i henhold til mandat)

3 14. Definisjoner Litteraturliste

4 1. Innledning Under utarbeidelsen av St. meld. nr. 8 ( ) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan) ble begrepet risiko diskutert og benyttet ifm Miljørisiko fare for akutt forurensning. I dette arbeidet ble det klart at ulike fagmiljø benytter begrep, metoder og resultat ulikt for å beskrive beslektet analyse, hendelser, prosesser og konsekvenser innen miljørisiko. En av anbefalingene fra dette arbeidet var derfor å opprette et Forum for miljørisiko som bl.a. skal styrke arbeidet med risikovurderinger og bidra til en bedre forståelse av utviklingen av risiko i havområdet for alle aktører og opinionen generelt, knyttet til akutt forurensning. Dette forumet kaller vi heretter Risikogruppen, og dette er en forsmak på hva som vil bli levert i senere rapporter. Figur 1. Utredningsområdet. 4

5 Risikogruppen skal levere sin første ordinære rapport 1 mars I prosessen med å utforme innhold og omfang av denne har gruppen utviklet en modell som skal danne grunnlaget for gjennomgangen av elementene knyttet til miljørisiko i forvaltningsplanområdet. Denne modellen beskrives i dette utkastet slik den nå foreligger. I tillegg har vi tatt med en del foreløpige innspill til innhold i deler av rapporten. Disse er ikke kvalitetssikret eller gjennomdrøftet i gruppen, men vi velger å ta de med i dette utkastet siden Risikogruppen ønsker å kjøre en åpen prosess med anledning for eksterne interessenter å komme med tilbakemelding og innspill til det videre arbeid. Rapporten slik den nå foreligger burde kunne danne et godt utgangspunkt for dette, men er altså ikke ment å gi utfyllende eller balansert beskrivelser av risikobildet eller andre forhold i forvaltningsplanområdet. Om begrepet Risiko Begrepet risiko blir brukt for å omtale eller beskrive egenskaper eller aspekter ved vidt forskjellige forhold. Det kan brukes for å beskrive både positive og negative aspekter, for å si noe om fremtiden og om historien, for å si noe om oppfatninger, opplevelser og holdninger samt en rekke andre dimensjoner og aspekter. Følgende eksempler illustrerer litt av spennvidden for hvordan begrepet risiko brukes i dag: Det er en viss risiko for at jeg ikke kommer hjem til middag i dag. Jeg liker å holde på med risikosport. Den opplevde risikoen er forskjellig fra den objektive risikoen Jeg vil ikke risikere mitt gode navn og rykte. Nei, det tør jeg ikke, risikoen er alt for høy. Det er ingen risiko forbundet med denne aktiviteten. Det er du som er risikokilden her. Av og til må man ta en risiko for å vinne. Det samme er gjeldende for en rekke andre ord og uttrykk som brukes i denne rapporten spesielt, og i forbindelse med vurderinger og diskusjoner av miljørisiko i samfunnet generelt, herunder begreper som konsekvenser, sårbarhet og miljøsårbare ressurser for å nevne noen. Vi har alle som individ, som fagpersoner (med forskjellig bakgrunn og kompetanse) og som borgere med ulike interesser og behov vår egen rettmessige forståelse og fortolkning av en rekke ord og uttrykk. Hensikten med denne innledningen er å illustrere den erkjennelsen som Risikogruppen, gjennom vårt arbeid med å utarbeide denne rapporten og grunnlaget for de vurderingene som den baserer seg på, har kommet frem til: At vår kanskje viktigste oppgave er å bidra til, og å legge til rette for, en god og åpen diskusjon av forhold som berører miljørisikoen i Barentshavet og Lofoten. Dette vil vi bidra til ved å - gi en oversikt over aktivitet som kan medføre akutt forurensning i området - beskrive eventuelle konsekvenser av akutt forurensning i området - synliggjøre og argumentere for de valg og forenklinger som er gjort - definere og forklare de ord og uttrykk som benyttes på en måte som ikke ekskluderer at andre kan ha andre og til dels motstridende oppfatninger og meninger. Vårt ønske er at rapporten i så henseende kan legge til rette for en god og strukturert diskusjon av enkelt aspekter/forhold vedrørende miljørisiko hver for seg (når det er hensiktsmessig), fremfor en diskusjon om miljørisikoen i området generelt. På den måten tror vi at den enkelte lesere lettere vil kunne forstå, vurdere og ta stilling til innholdet i rapporten og de 5

6 vurderinger og utredninger den er basert på. Men vi understreker at i denne omgang leverer vi et utkast som mer peker på det som vil komme enn å være et selvstendig bidrag i dette arbeidet. 2. Arbeid og avgrensninger 2.1 Mandat Risikogruppens mandat fra Styringsgruppen. I dette kapitelet er mandatet gjengitt med fet skrift, mens Risikogruppens egen tolkning og utdyping er gjengitt kursiv. Bakgrunn Det skal etableres et forum for samarbeid om miljørisiko knyttet til akutt forurensning i havområdet (Risikogruppen) i henhold til St. meld. nr. 8 ( ) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan). Formål Formålet med Risikogruppen er å styrke arbeidet med risikovurderinger og bidra til en bedre forståelse av utviklingen av risiko i havområdet for alle aktører og opinionen generelt, knyttet til akutt forurensning, og å bidra til å håndtere denne risikoen på en best mulig måte både sektorvis og samlet. Risikogruppens arbeid skal understøtte de fastsatte mål for håndteringen av risiko for akutt forurensning, jf St.mld.nr. 8 pkt 7.5.1: Risikoen for skade på miljøet og de levende marine ressursene som følge av akutt forurensning skal holdes på et lavt nivå, og skal kontinuerlig søkes ytterligere redusert. Dette skal også være styrende for virksomhet som medfører fare for akutt forurensning. Sjøsikkerhet og oljevernberedskap skal utformes og dimensjoneres slik at den bidrar effektivt til fortsatt lav risiko for skade på miljøet og de levende marine ressursene. Risikogruppen skal gjennom nødvendige utredninger og analyser av risikoutviklingen i området istandsette miljøforvaltningen til å handle proaktivt for å forhindre akutt forurensning og forbedre beredskapen. Geografisk avgrensning Den geografiske avgrensningen for gruppen dekker samme område som forvaltningsplanen. Området dekker et areal på nærmere km², noe som tilsvarer fire ganger Norges landareal. Avgrensningen av området er basert på både økologiske og administrative vurderinger. Området er avgrenset mot Norskehavet i sør og vest, Polhavet i nord og russisk del av Barentshavet i øst. Havområdene utenfor Lofoten er omfattet blant annet på grunnlag av den økologiske sammenhengen med fiskebestandene i Barentshavet. Det geografiske virkeområdet forforvaltningsplanen, og dermed Risikogruppen gjelder havområdet utenfor grunnlinjen og på fastlandet. For Risikogruppen kommer i tillegg områdene innefor grunnlinjen så langt inn på strand/land som en akutt forurensning fra aktivitet i havområdet kan medføre konsekvenser. 6

7 Deltagelse og arbeidsoppgaver Risikogruppen skal ledes av kystverket, som også vil ha sekretariatsfunksjonen. Risikogruppen skal være bredt sammensatt av deltakere fra relevante direktorater/tilsyn og offentlige institusjoner. Følgende institusjoner skal inviteres til å delta i arbeidet: Direktoratet for naturforvaltning, Havforskningsinstituttet, Mattilsynet, Norsk Polarinstitutt, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet, Sjøfartsdirektoratet, Statens forurensningstilsyn, Statens strålevern, Sysselmannen på Svalbard og Fylkesmannen. Risikogruppen kan ved behov knytte seg til annen ekspertise. Arbeidet skal skje innenfor eksisterende kompetanse og arbeidsfordeling. Referansegruppen kan ved behov involveres i arbeidet. Utgiftene til deltakelse og eventuelt bruk av eksterne fagmiljøer dekkes av den enkelte institusjon. Avgrensing av kilder Forurensningslovens definisjon på akutt forurensning legges til grunn. All aktivitet som kan medføre akutt forurensning inne forvaltningsplanens primære virkeområde skal omfattes av Risikogruppens arbeid. Dette inkluderer Virksomheter som kan bidra til radioaktiv forurensning Landbasert virksomhet i nærområdene (feks. Melkøya,) så sant de får konsekvenser for planområdet Aktivitet i tilgrensende havområder som får konsekvenser for planområdet. Arbeidsoppgaver for Risikogruppen Følge risikoutviklingen i området Gruppen skal holde seg orientert om, og opparbeide datagrunnlag for å beskrive/kvantifisere, eventuelle endringer i risiko (årsakssammenhenger, sannsynlighet, type forurensning, potensielle mengder, potensielle effekter osv.) for akutt forurensning som framkommer eksempelvis gjennom oversikt over og statistikk for skipsbevegelser, prosjektet Risikonivå Norsk Sokkel (RNNS), resultater fra myndigheters tilsynsaktiviteter mv. Dette innebærer blant annet kontinuerlig oppdatering av oversikter over aktiviteter som kan medføre akutt forurensning, opparbeidelse av statistikk til bruk i risikoanalyser for disse aktivitetene, konsekvensvurderinger av endringer av risikopåvirkende faktorer, herunder kunnskaps- og teknologiutvikling. Bidra til å videreutvikle overvåkingen av risikoutviklingen i området Med overvåking menes i denne sammenheng å holde oversikt over miljørisikoen, altså risiko for skade på naturmiljøet og naturressurser i planområdet. Risikogruppen skal sørge for overvåking av utvikling av risikopåvirkende faktorer i de aktivitetene som kan føre til akutt forurensning innen planområdet, altså de faktorene som påvirker årsak, sannsynligheten, type og mengde forurensning, skadepotensiale ol. Det er også Risikogruppens oppgave å vurdere kvaliteten på datagrunnlaget som skal inngå i risikovurderinger/analyser og påpeke eventuelle kunnskapsbehov i datagrunnlaget når det gjelder dette bruksområdet. 7

8 Koordinere overvåking som er relevant for risikohåndtering særlig i forhold til sjøtransporten Med risikohåndtering menes i denne sammenhengen tiltak for å redusere sannsynligheten for en hendelse som kan medføre akutt forurensning, samt konsekvensreduserende tiltak som beredskap mot akutt forurensning. Risikogruppens ansvar vil primært omfatte overvåking av risiko som følger av sjøtrafikk og petroleumsaktivitet. Aktuelle koordineringsaktiviteter kan være felles videreutvikling av fly- og satellittobservasjoner til beredskapsformål. Når det gjelder overvåking av skipsfarten vil samhandling med Forsvaret være viktig. Bidra til å utvikle felles forståelse av risiko Ingen merknader dette blir et fokusområde i arbeidet. Utøve en enhetlig og god ekstern kommunikasjon av risiko i havområdet, særlig miljørisiko Gruppen skal vektlegge enhetlig og forståelig formidling av resultatene av sine vurderinger til omverden. Spesifisering av målgrupper og kommunikasjonsformer må avklares nærmere. Koordinering av aktiviteter med Faglig forum og Overvåkingsgruppen er nødvendig, spesielt i forhold til ekstern kommunikasjon og eventuell bruk av Referansegruppen. Bidra til å identifisere behov for risikoreduserende tiltak og kunnskapsbehov på tvers av administrative ansvarsområder Her kommer det konkretiseringer etter hvert som gruppen jobber videre. Aktuelle risikoreduserende tiltak vil være forvaltningsmessige tiltak, slik som for eksempel regelverksendringer, prioriteringer i etatenes tilsyn, forskning og utvikling, internasjonalt samarbeid. Angi kostnadseffektivitet for risikoreduserende tiltak Her må den enkelte etat være ansvarlig for å belyse de administrative og økonomiske konsekvensene av aktuelle tiltak, mens gruppen må foreta en samlet vurdering av hvor tiltak vil gi størst effekt i forhold til mål som fremkommer av St. mld. nr. 8 pkt Sikre at analysene av risiko fra sjøtransport, petroleumsvirksomhet og annen virksomhet gir mest mulig sammenlignbare resultater, særlig mht miljørisiko En bred gjennomgang på dette området kan avdekke behov for alt fra utvikling av helt nye modeller eller mindre tilpasninger av eksisterende. Aktuelle tema for tilpasninger er for eksempel standardisering av utslippsvolumer. Utarbeide årsprogram 8

9 Rapportering Risikogruppen rapporterer til den interdepartementale styringsgruppen for forvaltningsplanen Innen 1. mars hvert år utarbeide statusrapport om arbeidet med risikovurderinger Innen 1. mars 2009 utarbeide en statusrapport med oppsummering for Det utarbeides dermed ikke separat årsrapport for Oversende årsprogram, årsrapport og statusrapport med kopi til Fiskeri og kystdepartementet samt til Faglig forum ved Norsk polarinstitutt. Styringsgruppen vil vurdere videre oppfølging. 2.2 Arbeidet i Risikogruppen Det har vært holdt 6 møter i Risikogruppen fram til 1.mars To dagsmøter i Oslo og fire todagers møter i Ålesund. Oppslutningen om møtene har vært relativ god, med møtedeltakere hver gang. Hvem som er invitert til å delta i Riskogruppen og hvem som har møtt i Risikogruppen går fram av tabellen nedfor. Deltakere Møte 1 Ålesund Møte 2 Ålesund Møte 3 Oslo 15.6 Møte 4 Ålesund Møte 5 Oslo Kystverket x x x x x x SFT x x x x x x DN x x x x x x OD x x x - x Ptil x x x x x x NP x x x - - x Fikseridirektoratet x - x x x x Sjøfartsdirektoratet x x x - - x NIFES x x x x x x Mattilsynet x x x Havforskn. inst x x x x x x Statens strålevern x x x FM i Nordland x FM i Troms FM i Finnmark x x x Met. Inst x - x - x x NIVA x - x x - - Sysselmannen Kystvakten/LDKN x - x Norsk Romsenter x Faglig forum x x x - - x Overvåk.gruppen x x - x - x Møte 6 Ålesund

10 I første møte ble det brukt mye tid på at alle deltakende institusjoner fikk presentere seg og sitt arbeidsfelt. Gruppen har deretter brukt litt tid på sin egen forståelse av mandatet, og Risikogruppens tolkning av mandatet blir derfor presentert i rapporten. I de videre møtene har ulike typer tenkning når det gjelder risikoanalyser blitt presentert fra utenforstående konsulenter. Og Risikogruppen har utviklet en egen modell for vurdering av miljørisiko som blir presentert i rapporten. Sårbarhetskriterier og kunnskapsbehov har vært andre tema som har fått oppmerksomhet i gruppens møter. Forvaltningens virkemidler for å håndtere risiko har blitt gjennomgått / kartlagt, men dette arbeidet må videreføres før det presenteres i rapporten for Utover dette har en i møtene hatt ulike innlegg fra gruppens deltakende i institusjoner om ulike forhold innenfor sektorens arbeidsfelt og som er særlig relevant for risiko og risikovurdering. Kystverket leder og er sekretariat for Risikogruppen. 3. Tilnærming til risiko og miljørisiko lagt til grunn i denne rapporten Som nevnt i innledningen så brukes begrepet risiko i dag i ulike sammenhenger og med vidt forskjellig betydning avhengig av hvem som bruker det, hva det brukes om, osv. Med bakgrunn i ordets mangfoldighet, samt at Risikogruppens deltakende institusjoner og etater alle hadde sin egen mer eller mindre etablerte oppfatning, forståelse og bruk av begrepet risiko, har det til nå vært brukt mye tid og ressurser på å diskutere og etablere en felles plattform eller en ramme som gruppen kunne enes om. Dette arbeidet har til nå resulterte i at det har blitt etablert: 1. et forslag til en overordnet modell for miljørisikoen relatert til akutt forurensning til sjø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og 2. en definisjon av risiko som tar utgangspunkt i modellen og gruppens felles forståelse av begrepet. Modellen som er etablert er beskrevet i kapittel 3.2. Denne modellen er som beskrevet ovenfor kun et foreløpig forslag, og det vil derfor være behov for en videreutvikling av denne i det videre arbeidet i gruppen. Sårbarhet og/eller sårbare områder er eksempler på viktige elementer eller aspekter ved miljørisiko som modellen, slik det fremstår nå, ikke inkluderer på en tilfredsstillende måte. 3.1 Hva menes med risiko og miljørisiko i denne rapporten? Ingen aktivitet kan foregå uten risiko, det vil si uten en viss usikkerhet om hva konsekvensene av aktiviteten kan bli. Dette gjelder også for petroleumsvirksomhet, sjøtransport og annen virksomhet som kan føre til akutt forurensning i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. For styring og kommunikasjon av risiko er det viktig å klargjøre hvilken kunnskap som er opparbeidet. Vi må vite noe om erfaringer og fremtidsvurderinger, hvilken teknologiutvikling som finner sted samt hvordan risikoen påvirkes slik at aktivitet kan gjennomføres på en mer forsvarlig måte. Det er derfor viktig å kommunisere spørsmål knyttet til risiko med stor integritet og synliggjøre: begrensningene i enhver analyse og deres resultater, gitt de vurderinger og forutsetninger analysene er basert på, og at enhver risikobasert beslutning er en beslutning under usikkerhet. Identifisering av risiko med tilhørende forståelse av mulige ulykkescenario og -konsekvenser, er selve utgangspunktet for alt sikkerhetsarbeid. Risikoforståelse er nødvendig for å forebygge ulykker, for å etablere en hensiktsmessig beredskap og for å redusere usikkerhet. Usikkerheten relatert til hva konsekvensene av ulike aktiviteter kan bli kan reduseres ved at man gjennomfører ulike typer analyser og utredninger, trekker veksler på opparbeidet kunnskap, erfaring og vitenskapelige metoder. Men en vil aldri kunne eliminere all usikkerhet. Risikobaserte beslutninger innebærer således at en også tar stilling til om beslutningsgrunnlaget er tilstrekkelig, og eventuelt vurderer behovet og muligheten for å redusere usikkerheten ytterligere før en fatter beslutninger. 10

11 Risiko er ikke en statisk og iboende egenskap ved en gitt aktivitet som det ikke er mulig å påvirke. Risiko utvikler seg over tid, blant annet i takt med trafikkutvikling, iverksetting av tiltak, læring fra ulykker, feil og suksesser, anvendelse av ny teknologi, utvikling av arbeidsmetoder, oppdatering av regelverk og oppfølgingsaktiviteter både i næringens og myndighetenes regi. Risikoanalyser er beslutningsstøtteverktøy som inngår som en del av grunnlaget for å styre risiko. Gjennom risikoanalyser og utredninger søker en å skaffe seg mest mulig kunnskap om virksomheten, også kunnskap om kunnskapsmangler. En søker å forstå hvordan en farlig situasjon kan oppstå og utvikle seg, med den hensikt å iverksette de mest relevante tiltak der de kan bli mest effektive for å: unngå at det som er en risiko kan bli til en reell ulykke, og begrense konsekvensene av en eventuell ulykke. Risikoanalyser må nødvendigvis bygge på noen forutsetninger og vurderinger som i varierende grad vil være understøttet av erfaring, kunnskap, vitenskapelige metoder og forventninger til fremtiden. Det er derfor avgjørende å ha innsikt i hva en risikoanalyse bygger på og begrensningene i risikoanalysene. Som en del av dette må vi klargjøre hva vi vet og hva vi ikke vet, hva som er historie, og hva som er vurderinger av fremtiden, samt hvilke muligheter vi har for å påvirke, slik at aktivitetene kan gjennomføres på en forsvarlig måte. Fokus på resultatene eller tallene som genereres gjennom risikoanalyser, må heller ikke overskygge hva som er hensikten med å vurdere disse størrelsene i utgangspunktet: å skaffe nødvendig kunnskap for å kontrollere risiko i hver enkelt virksomhet. En risikoanalyseprosess øker risikoforståelsen med tanke på å iverksette risikoreduserende tiltak. Den tradisjonelle måten å fremstille risiko på i en analysesammenheng, der risiko fremstilles som sannsynlighet x konsekvens ved bruk av ulike risikotall eller risikokategorier, kan i enkelte sammenhenger være hensiktsmessige for å sammenligne risikoer og for å få et perspektiv på hva som representerer en større eller mindre risiko ved aktiviteten. Men for å kunne forstå, forvalte og styre aktiviteter og virksomheter er dette en for snever og begrensende måte å definere risiko på. Basert på det ovenfor nevnte er følgende definisjon av risiko lagt til grunn i denne rapporten: Med risiko forbundet med en aktivitet menes her kombinasjonen av mulige fremtidige hendelser og konsekvenser av disse, og tilhørende usikkerhet. Kvantitative eller kvalitative analyser, vurderinger eller ytringer om denne usikkerheten, og dermed risikoen, må alltid sees i forhold til hvem som gjennomfører analysen. Usikkerheten er noens usikkerhet om hva konsekvensene vil bli. Usikkerheten er ikke en egenskap ved aktiviteten som studeres, men avhenger selvsagt av de fenomener, utstyr og prosesser som skaper aktiviteten. Den samme definisjonen av risiko legges til grunn for definisjonen av miljørisiko. Forskjellen er at en avgrenser konsekvensene av interesse til kun å omhandle konsekvenser i form av 1. skade på miljøet (i form av tilgrisning, forurensning, osv) eller 2. tap av/skade på bestemte ressurser (bestander, arter, osv.) og 3. eventuelle sekundære konsekvenser som følger av 1. og 2. Dette gir følgende definisjon av miljørisiko lagt til grunn i denne rapporten: Med miljørisiko forbundet med en aktivitet menes her kombinasjonen av mulige fremtidige hendelser og konsekvenser av disse i form av: 1. skade på miljøet (i form av tilgrisning, forurensning, osv) eller 2. tap av/skade på bestemte ressurser (bestander, arter, osv.) og 3. eventuelle sekundære konsekvenser som følger av 1. og 2., og tilhørende usikkerhet. For å gi en mer utfyllende beskrivelse av konsekvensen på miljø er det valgt ut et sett av aspekter. Disse er omtalt i kapittel

12 3.2 Forslag til overordnet modell for miljørisikoen relatert til akutt forurensning til sjø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten For å etablere et best mulig grunnlag for å diskutere, vurdere og kommunisere forhold av betydning for miljørisikoen relatert til akutt forurensning til sjø i området, er det i regi av Risikogruppen etablert et forslag til en overordnet modell 1. Teknisk utforming og utrustning Tekniske barrierer (B1) Område/lokasjon, drift og/eller operasjon Operasjonelle barrierer (B2) Akutt utslipp på innretning/installasjon/fartøy (Kilde, type, mengde) Deteksjon av utslippet på innretning/installasjon/fartøy (B3) Oppsamling/begrensning på innretning/installasjon/fartøy (B4) Akutt utslipp til sjø i havområdet (Kilde, type, mengde) Deteksjon av utslippet i/på havet (B5) Bekjemping ved mekanisk oppsamling i/på havet (B6) Bekjemping ved dispergering i/på havet (B7) Oppsamling i kystområdet/iskanten (B8) Fysiske/biologiske konsekvenser i havområdet (K1) Fysiske/biologiske konsekvenser i kystområdet (K2) Fysiske/biologiske konsekvenser ved iskanten (K3) Sekundære samfunnsmessige konsekvenser (K4) Figur 2: Forslag til overordnet modell for miljørisikoen relatert til akutt forurensning til sjø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten Modellen tar utgangspunkt i en tankegang der en ser på et akutt utslipp som en hendelsessekvens eller en hendelseskjede. Dette er forsøkt illustrert i Figur 2 ved at det går piler mellom de ulike elementene som er inkludert ovenifra og nedover. Modellen bygger således på de sammen prinsippene som ligger til grunn for bow-tie modellen (for ytterligere beskrivelse av bow-tie, se for eksempel: Risikoanalyser, Aven, Røed og Wiencke, Universitetsforlaget 2008) som ofte brukes for å analysere og/eller for å fremstille hendelsesforløp og forhold som er av betydning for utfallet og bakenforliggende årsaker. Midtpunktet i modellen er et akutt utslipp til sjø i havområdet. Dette kan for eksempel være et olje-, kjemikalie-, eller annet type utslipp. Kilden til utslippet kan være fra skipsfarten, petroleumsvirksomhet, eller annen næring/virksomhet. Ovenfor midtpunktet i modellen (akutt utslipp til sjø i havområdet) er det inkludert noen sentrale og samlende elementer som er (kan være) av betydning for: å forhindre og/eller begrense faren for at et 1 Med modell menes her en forenklet fremstilling eller representasjon av verden, ref. Aven, T. (2003) Foundations of risk analysis. New York: John Wiley & Sons Ltd. Den modellen som legges til grunn i denne rapporten inkluderer således kun et utvalg av elementer, og sammenhengen mellom disse. Den er ikke et forsøk på å illustrere eller beskrive det totale og/eller komplekse bildet av elementer og mulige sammenhenger mellom disse, som på en eller annen måte er av betydning for miljørisikoen i området. 12

13 akutt utslipp skal kunne inntreffe, hvor et akutt utslipp vil kunne inntreffe og/eller for hva og hvor mye som eventuelt kan/vil slippe ut dersom et akutt utslipp skulle inntreffe. Nedenfor midtpunktet i modellen (akutt utslipp til sjø i havområdet) er det inkludert noen sentrale og samlende elementer som er (kan være) av betydning for å begrense/redusere den mengden (volumet) som potensielt kan eksponerer kystområder, iskanten og/eller andre deler av havområdet (fra havoverflaten og ned til havbunnen (inklusiv bunnsedimenter)), i perioden etter at et utslipp har funnet sted. Nederst i modellen er konsekvensene som følge av eventuelle akutte utslipp gruppert i forhold til fysiske og/eller biologiske konsekvenser i havområdet, kystområdet og ved iskanten. Det er i tillegg inkludert et element for sekundær og samfunnsmessige konsekvenser, som følge av eventuelle akutte utslipp, nederst i modellen. Elementene inkludert i modellen er av forskjellig karakter. Teknisk utforming og utrustning (blå boks øverst til venstre i Figur 2) omfatter blant annet design og utforming av de kildene (for eksempel petroleumsinnretninger eller skip) kan gi et akutt utslipp, herunder hvilke utslipp som potensielt kan finne sted, samt den tekniske tilstanden til innretningene. Måten en driver de ulike virksomheten på (for eksempel petroleumsvirksomhet og ulike aktiviteter relatert til skipsfarten), samt hvor virksomhetene befinner seg er inkludert i Område/lokasjon, drift og/eller operasjon (blå boks øverst til høyre i Figur 2). Dette elementet er således tiltenkt å inkludere alle operasjonell, organisatoriske og administrative aspekter ved de ulike virksomhetene (som er av betydning for hvor og hvorvidt akutt forurensning vil kunne inntreffe), mens teknisk utforming og utrusting dekker de tekniske aspektene ved de ulike kildene. Hvis det skulle inntreffe en uønsket hendelse der det lekker ut olje, kjemikalier eller et annet medium på en innretning eller et fartøy, vil/kan/bør det være mulig i enkelte tilfeller å begrense/stanse/samle opp utslippet på innretningen/fartøyet før utslippet renner ut i/eksponerer havområdet. For å kunne synliggjøre hva som finnes/kan gjøres, og eventuelt hva som i fremtiden bør gjøres for å forhindre/begrense at et utslipp når sjøen, er Akutt utslipp på innretning/installasjon/fartøy (den rosa boksen) inkludert. Nederst i figuren er Fysiske/biologiske konsekvenser i havområdet, Fysiske/biologiske konsekvenser i kystområdet, Fysiske/biologiske konsekvenser ved iskanten og Sekundære samfunnsmessige konsekvenser er inkludert (lilla bokser). Disse er inkludert for å kunne beskrive forskjeller og likheter med tanke på hva konsekvensen i de ulike områdene vil kunne bli som følge av et utslipp. Videre så er sekundære samfunnsmessige konsekvenser, som følge av et akutt utslipp (enten direkte eller som en følge av skade på eller tap av ressurser/miljø i området), tatt med. I tillegg til de ovenfor nevnte elementene så er det en rekke andre elementer (grønne bokser) inkludert i figuren. Disse illustrerer de barrierene (eller en gruppering av ulike barrierer) som vil være av betydning for å kunne forhindre eller begrense utslipp og/eller redusere konsekvensen av akutte utslipp. 13

14 3.3 Bruksområder for modellen Modellen beskrevet i kapittel 3.2 er tiltenkt mange formål. For det første så vil den fungere som et verktøy til å kommunisere hva som menes med miljørisiko i denne rapporten. Videre vil det være et verktøy for å synliggjøre hvordan rapporten er strukturert, og derigjennom også hvordan en har valgt å beskrive sentrale elementer og sammenhengen mellom disse. Men modellen vil også ha en funksjon i forhold til å sammenstille vurderingene relatert til de enkelte elementene, og derigjennom danne grunnlaget for de mer overordnede vurderingene og konklusjonene som trekkes i rapporten. Modellen vil også fungere som et grunnlag for å vurdere effekten av eventuelle tiltak (eller behov for tiltak) identifisert og kommentert i rapporten. Dette er forsøkt illustrert i Figur 3 nedenfor, der modellen er illustrert som et bakteppe i en risikostyringsprosess, ref. ISO (2005) Risk Management, General guidelines for principles and implementation of RM (Draft). Poenget med denne figuren er å illustrere at modellen vil fungere som et hjelpemiddel for å: etablere konteksten, identifisere risiko, analysere og vurdere risiko, identifisere og vurdere effekten av tiltak, samt for å kommunisere og overvåke utviklingen over tid. I forhold til identifisering av risikoreduserende tiltak vil modellen kunne benyttes i forhold til å vurdere tiltak for den enkelte næring og på tvers av flere næringer. Dette er illustrert ved pilen som går fra bunnen av figuren og opp til toppen (innspill til etablering av ny kontekst). Det er viktig å poengtere at modellen ikke er, og at den heller aldri vil bli et matematisk eller analytisk verktøy (dataverktøy), som vil inkluderer alle de ovenfor nevnte aspektene og som vil produsere enkle resultater som output. Til det er kompleksiteten for stor, og ambisjonsnivået for arbeidet i Risikogruppen for høyt til at det kan løses ved hjelp av et bestemt verktøy. Modellen er derfor, som nevnt ovenfor, mer å betrakte som en struktur for å vurdere og diskutere temaet miljørisiko relatert til akutte utslipp i havområdet på en strukturert og helhetlig måte. Det utelukker ikke at en som en del av arbeidet med oppfølgingen av forvaltningsplanen har og vil gjennomføre en rekke analyser og beregninger relatert til enkelte og flere av elementene inkludert. Men våre vurderinger og konklusjoner er og vil også i fremtiden være basert på mer enn summen av enkelte analyser og utredninger alene. Figur 3: Overordnet modell for miljørisikoen relatert til akutt forurensning i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten 14

15 4. Sårbarhet for akutt forurensning 4.1 Felles forståelse av sårbarhet ved gjennomføring av miljørisikoanalyser Bruk av miljørisikoanalyser innebærer å ta beslutninger under usikkerhet. Det må sikres at kunnskapen om utbredelsen av naturressursene er best mulig, usikkerheten om mulige miljøkonsekvenser blir minst mulig, og at sårbarheten er så godt beskrevet som mulig. Sårbarhet er gitt følgende definisjon i Stortingsmelding (( ) - Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplanen): Sårbarhet kan defineres som en arts eller et leveområdes evne til å opprettholde sin naturtilstand i forhold til ytre, ofte menneskeskapt påvirkning. Et områdes sårbarhet vurderes gjerne på bakgrunn av forekomsten av arter og leveområder som naturlig hører hjemme i området, og artenes produksjonsevne. For sårbarheten til en enkelt art har årstidsvariasjon, utbredelsesmønster, alder/livsstadium, atferd og organismenes biologiske egenskaper betydning. Sårbarheten vurderes ut fra hvilke effekter ulike påvirkninger kan ha på artens og bestandens utvikling og overlevelse. Enkelte arter kan være spesielt sårbare i perioder av året der arten lever konsentrert innen et begrenset område (for eksempel hekkesesongen for sjøfugl). For leveområder er sårbarheten avhengig av blant annet substrattype (sand- eller steinbunn, fastsittende eller bevegelige arter, sjelden naturtype og så videre). Enkelte områder med skjøre, habitatdannende arter som koraller og svamper kan være spesielt sårbare. Områder med stor produksjon kan være ekstra sårbare på visse tider av året (for eksempel i tidlig oppvekstfase hos fisk (egg, larver og yngel)). Sårbarheten kan måles både på individ-, populasjons-, bestands-, samfunns- og økosystemnivå. I forvaltningsmessig sammenheng er det effekter på populasjons-, bestands-, samfunnsog økosystemnivå som er av størst betydning. Viktige kriterier for å vurdere om et område kan være sårbart for påvirkning, er: at området har stor produksjon og konsentrasjon av arter, at området har stor forekomst av truete eller sårbare naturtyper, at området er et nøkkelområde for norske ansvarsarter, truete eller sårbare arter at området har viktige nasjonale eller internasjonale bestander av enkelte arter i hele eller deler av året. De ulike delområdenes, ressursenes og artenes spesifikke sårbarhet for ulike typer påvirkning vil variere i tid og rom. En art som er særlig sårbar for akutt oljeforurensning, er ikke nødvendigvis sårbar for bifangst eller langtransporterte miljøgifter. Tidspunkt for en påvirkning har stor betydning. Mange av de marine artene benytte ulike deler av Barentshavet i løpet av sitt livsløp. Det innebærer at for eksempel et oljeutslipp vil kunne få svært ulik konsekvens avhengig av årstid. Det vil f.eks. være størst konsekvens av et oljeutslipp på det pelagiske økosystemet under våroppblomstringen av planteplankton, når dyreplanktonet finnes i tidlige stadier, og fiskeegg og larver kan være tilstede. Viktige livshistoriske områder varierer for mange arter. Sild finnes f.eks. spredt over mye større områder når bestanden er stor og overvintringsområdene synes å være knyttet til grupper av årsklasser. Sildefordeling er i altså stor grad styrt av populasjonsprosesser 15

16 (bestandsstørrelse og populasjonsstruktur). Loddefordelingen er derimot sterkt miljødrevet (både gyteområde, overvintringsområde og beiteområde er miljøavhengig). Dette har særlig sammenheng med at lodde er kortlivet og dermed har mindre konservativ vandringsstrategi enn sild. Man vet også at torsk gyter lenger øst på Finnmarkskysten i år med høy sjøtemperatur. Alder vil dessuten ha betydning for beitevandringer. Fra 3-4 års alderen følger torsk loddas gytevandring i økende grad med alderen inntil kjønnsmodning (7-8 år) da den i stedet går til gytefeltene. 1-3 år gammel fisk har minst sesongvandring. Alder spiller også inn på vertikalvandringer hos noen fiskeslag. Eldre torsk har f.eks. mer variabel vertikalfordeling enn yngre torsk. I tillegg varierer den vertikale fordelingen mye med årstid og tid på døgnet for enkelte arter. Hyse tilbringer f.eks. mer tid ved bunnen i den lyse enn i den mørke årstiden hvor den kan finnes mer spredt oppover i vannsøylen. Også samspill mellom flere faktorer kan føre til spesielle fenomener i enkelte år. Et eksempel er masseinvasjon av grønlandssel til norskekysten som har sammenheng med lavt bestandsnivå av lodde (eventuelt også polartorsk) og fravær av ungsild sør i Barentshavet. Fenomenet forsterkes ytterligere ved lave temperaturer med påfølgende mye is i Barentshavet og avhenger i tillegg av bestandsstørrelsen av grønlandssel i østisen. Aaserød et al. (1997) beskriver resultater fra sårbarhets- og verneverdianalyse for sjøfugl og for ulike sjøpattedyr, samt hvilke områder basert på substrat og samfunnstype som vil være mest utsatt ved tre teoretiske utslippspunkt rett nord for 75 N (mellom 15 og 35 E) i Barentshavet. Imidlertid må man ha klart for seg at slike analyser vil være beheftet med flere usikkerheter, som særlig bunner i manglende kunnskap om artenes biologi og utbredelse. Poenget i denne sammenheng er imidlertid å vise hvordan årstid har stor betydning for sårbarhet hos enkeltarter. For sjøfugl ble det tatt hos Aaserød tatt hensyn til 17 ulike kriterier som beskriver atferdstrekk, reproduksjonstrategi og bestandssituasjon. Følgende arter var spesielt utsatt (avhengig av årstid): - Sommer: hvitkinngås, ringgås, ærfugl, praktærfugl, lomvi og polarlomvi - Høst: ærfugl, praktærfugl og polarlomvi - Vinter: polarlomvi og teist - Vår: polarlomvi og alkekonge For sjøpattedyr ble det tatt hensyn til syv ulike kriterier som beskriver atferdstrekk, reproduksjonstrategi og bestandssituasjon. Sannsynligheten for å bli berørt ble vurdert som følger: - Sommer: hvalross ved Tusenøyene, dernest isbjørn og hvithval. Vestre utslippspunkt gir størst effekt for steinkobbe - Høst: steinkobbe, dernest isbjørn, hvalross og hvithval - Vinter: steinkobbe (særlig fra vestre og midtre utslippspunkt), dernest isbjørn og hvithval. Hvalross ikke vurdert - Vår: Steinkobbe (vestre utslippspunkt), dernest isbjørn og hvithval. Hvalross ikke vurdert Også faren for bifangst varier med årstid. Særlig under vårtorskefiske som foregår på grunne områder nær land, fanges det til tider et stort antall av alkefugler i garn. Tilsvarende er notfiske etter laks og fiske med garn et problem nær fuglefjell i hekkesesongen. Særlig lunde, lomvi, toppskarv, ærfugl, praktærfugl og stellerand er utsatt. Fiske etter rognkjeks kan ha konsekvenser for lokale bestander av bl.a. havdykkender i deres overvintringsområder. 16

17 Alder I tillegg til variasjon i utbredelse vil mange arter ha ulik sårbarhet med alderen. Marine egg og larver har kompliserte fysiologiske og biokjemiske reguleringsmekanismer som gjør disse stadiene følsomme overfor fremmedstoffer. Samtidig har de liten grad av egenbevegelse og små muligheter til å unnslippe et utslipp. Større larver, ungfisk og voksen fisk har større egenbevegelse og større sannsynlighet for å unnslippe fra området/til større dyp. Det er gjort få feltundersøkelser under arktiske forhold, men det er indikasjoner på at oljeutslipp ikke gir omfattende effekter på fisk som har passert yngelstadiet. Alder (i tillegg til kjønn) hos marine pattedyr har betydning for nivået av miljøgifter i dyrene. Nivået øker ofte med alder og ofte er det høyere nivåer hos hanner enn hunner. Unger som dier risikerer også å få i seg høye konsentrasjoner av fettløselige miljøgifter som finnes i den fettrike melken. Fettrik melk er en adaptering til arktiske forhold hvor det er viktig å vokse opp så fort som mulig. Samtidig er ungestadiet en kritisk fase hvor mange fysiologiske funksjoner (immunnerve- og enzymsystemene) utvikles. Egg og larver hos fisk er utsatt ved UV eksponering. Hos voksen fisk kan lesjoner på skinn og gjeller bli et resultat. Art Grad av sårbarhet i forhold til olje og andre former for forurensing vil variere både mellom og innenfor artsgrupper. Sedimentetende organismer kan få i seg olje som er blandet med sediment. Dyrenes aktivitet senkes og de får mindre evne til å bearbeide sedimentene. Filtrerende organismer av dyreplankton og ulike typer muslinger kan fange dispergerte oljepartikler. Olje i fordøyelsessystemet kan gi direkte giftvirkninger eller lagres i fettvev og overføres til høyere ledd i næringskjeden (dvs. forvitret olje kan være like problematisk som fersk olje). Blant sjøfugl er de som tilbringer mye tid på sjøen for å finne mat/myte, dvs. de pelagisk dykkende og de kystbundne dykkende (f.eks. alkefugler og ærfugl) mest utsatt. Sjøfugl er avhengig av luftlag i fjærdrakt for varmeisolasjon. Olje fører til redusert evne til vannavstøtning slik at mikrostrukturen ødelegges og vann trenger inn og erstatter luften. Dessuten vil olje irritere huden og gi økt blodsirkulasjon slik at varmetapet økes ytterligere. I tillegg kan fuglen få i seg olje ved å ete oljetilsølt mat/pusser oljetilsølt fjærdrakt, noe som kan gi akutt forgifting/langvarige effekter (redusert immunforsvar og reproduksjonsevne). Olje kan også overføres til egg/unger og dermed reduseres sannsynlighet for å vokse og utvikle seg normalt. Isbjørn har pels som isolasjon samtidig som det gir økt flyteevne. Begge deler reduseres ved tilgrising av olje, samtidig som at den risikerer å få i seg olje når den prøver å slikke pelsen ren. Hval blir lite/ikke påvirket av oljeutslipp (olje fester seg ikke på huden), men kan påvirkes ved innånding av skadelige gasser. Hos sel og hvalross er ikke pels en viktig isolator og skadevirkningen blir omtrent som for hval, men oljen kan hindre svømming hos ringselunger som kan dø av utmattelse. Imidlertid er det indikasjoner på at sterk eksponering for oljeutslipp kan gi skader i benmarg, lever, nyrer og sentralnervesystem. Olje kan også skade øynene ved direkte kontakt. Polarlomvi har et mer variert fødevalg sammenlignet med lomvi og vil sannsynligvis bli mindre berørt ved endringer i fødetilbudet. Kollapsen av loddebestanden i Barentshavet i 1986/87 bidro sannsynligvis til en omfattende vinterdødlighet av voksne individer av lomvi, som mer enn halverte bestanden innenfor Barentshavregionen. I tillegg har antagelig bifangst i garn bidratt til utviklingen. Også grønlandssel utnytter lodde i stor grad og vil kunne bli berørt av loddefiske. Alkekongen på sin side, er den eneste sjøfuglarten som vesentlig utnytter zooplankton, noe som setter den i en særstilling sammenlignet med andre sjøfugl. Alkekonge i 17

18 hekkeperioden spiser i hovedsak ishavsåte som helst forekommer i arktisk vann og ved polarfronten. En forskyvning av den relative betydningen av rauåte (vanligst i atlantisk vann og ved polarfronten) mot ishavsåte vil kunne få alvorlige konsekvenser for alkekongen, mye beror i hvilken grad den klarer omstille seg i forhold til fødetilbudet. Fleksibilitet i forhold til klima når det gjelder lokalisering av gyteområdene hos fisk har en viss sammenheng med om arten har pelagiske egg (torsk og hyse) eller bentiske egg (lodde og sild). Dersom en art har bentiske egg vil også tilgjengelig substrat av passende type være nødvendig. Når det gjelder sjøpattedyr på den norske rødlisten er det kun bifangst på nise med drivgarn og bunngarn satt grunnere enn 200m som er vurdert til stor. I tillegg er sannsynligvis effekten av bifangst stor i etableringsområdene til oter. For sjøfuglene på listen er det kun lomvi hvor effekten av fiske er vurdert som stor (i perioder med lite lodde). For mange av de andre artene er imidlertid effekten av fiskeriene vurdert som moderat. Atferd Hvorvidt en art er fastsittende, opptrer i flokk eller har tilhold i området hele året vil virke inn på sårbarhet. Betydningen vil til en viss grad være artsspesifikk også her. Bentiske samfunn er stort sett stasjonære. Artssammensetningen avspeiler det lokale regime og vil derfor være viktige indikatorer på miljøkvalitet. Det har vært hevdet at økt atlantisk influens er skyld i at flere typisk atlantiske arter nå er å finne langs vestkysten av Svalbard helt opp til 80 N enn tidligere. Fastsittende organismer vil også være særlig eksponert ved utslipp av miljøgifter fra lokale kilder og ved fysiske forstyrrelser av havbunnen, både i forbindelse med fiskeri og etablering av tekniske installasjoner. Dette gjelder også for littoralsamfunn som ofte er artsrike og med stor betydning som oppvekstsamfunn for flere fiskeslag. Olje som treffer land vil også kunne få alvorlige konsekvenser for disse samfunnene. Organismer med stor grad av egenbevegelse er stort sett i stand til å unngå områder med akutt forurensing og vil bli mindre berørt. Pelagiske organismer med liten egenbevegelse som plankton, egg og larver vil derimot være sårbare. Langs hele norskekysten og på Svalbard finner man viktige sjøfuglområder (fuglefjell, beiteområder og rasteplasser og områder med stor konsentrasjon av hvalross og andre selarter (oppholds-, beite- og kasteplasser). Ærfuglartene, gjess og alkefuglene som foretar en fullstendig utskifting av vingefjærene (myting) etter endt hekkesesong er svært sårbare for menneskelige forstyrrelser i denne perioden fordi de da samles i konsentrerte myteflokker (ærfuglene og gjess på grunne områder, alkefuglene i åpent hav). Alkefuglene er flyveudyktige i hele dager. Grønlandssel er sammen med hvalross, en sosial selart og kan derfor forkomme i store flokker. Hvalross foretrekker drivisen, men har faste liggeplasser på land når isen er borte. Disse områdene og andre områder med tett konsentrasjon av arter (f. eks. iskanten og polynier) vil være utsatt ved eventuelle utslipp av olje. Slike områder kan også være sårbare ved utstrakt ferdsel, f.eks. i forbindelse med turisme. Imidlertid er faren størst dersom det er snakk om små bestander konsentrert i et lite område, som f.eks. steinkobbe på Svalbard som er særlig utsatt i forbindelse med kastetiden. Som tidligere nevnt er noen havområder også viktigere enn andre for ulike fiskeslag, særlig vil egg- og larveområdene være sårbare i forhold til en påvirkning p.g.a. de høye tetthetene innenfor et relativt begrenset område. Alle arter som vandrer ut og inn av Barentshavet risikerer å bli utsatt for ulike typer av påvirkning også utenfor Barentshavet. Effekten av dette i Barentshavet avhenger av artens rolle i økosystemet. Av tannhvalene er det f.eks. bare narhval (fåtallig) og hvithval (vanlig) som forekommer i Barentshavet hele året, blant bardehvalene er det grønlandshval (fåtallig). Følgelig kan disse bli eksponert for potensielle trusler også om vinteren (til forskjell fra arter som oppholder seg i området i deler av året). De fleste av dem opptrer relativt sjeldent og i 18

19 begrensete deler av området. Eneste unntaket er vågehvalen, den vanligste bardehvalen i norske farvann. Nøkkelart Dersom en nøkkelart påvirkes ved endringer i predasjon, ved store uttak av biomasse (f.eks. fiske) eller miljøendringer vil hele økosystemet kunne bli påvirket. For eksempel har både polartorsk og lodde avgjørende betydning for diversiteten i sine respektive økosystem (isfylte/isfrie områder). Begge artene er viktige for en rekke organismer på høyere trofiske nivåer, enten som deres viktigste føde eller som deler av deres føde. Polartorsk kan dessuten være næringskonkurrent til lodde. Spesialister med disse artene som føde vil kunne være indikatorer på endring i næringstilbudet, f.eks. lomvi som i stor grad livnærer seg på lodde. Videre anses torsk og sild å være nøkkelarter sør i Barentshavet, mens reker og lodde sammen med polartorsk er det i nordlige Barentshav. Torsk beiter på både lodde, sild, reker og torsk, mens silda også beiter på loddelarver. Økosystemet har en tendens til å skifte mellom perioder med god rekruttering til torske- og sildebestanden og en redusert loddebestand, og perioder hvor sild er fraværende i Barentshavet, torskerekrutteringen moderat og loddebestanden stor. Torskens konsum av reker sier noe om tilstanden i lodde- og sildebestanden, fordi reker er tredjevalg i dietten. I tillegg til naturlige klimavariasjoner og effektforsterkning gjennom endringer i trofiske interaksjoner vil dessuten høyt fiskepress kunne bidra til kollaps i bestandene, som for sild på slutten av 1960-tallet og lodde midt på 1980-tallet. Substrat Virkninger for kyst og strand av oljeutslipp beror mye på substrattype deres respektive egenskaper i forhold til akkumulering og retensjon av olje. I strand- og tidevannssonen vil steinete strender kommer seg raskere, mens sand og mudder holder tilbake olje og dermed øker faren for biologisk skade. Fjæresonens flora og fauna i nordlige del av Barentshavet kan deles inn i fire hovedsamfunn og analyser i forhold til skadeomfang og gjenvekstpotensiale, Børstemarksamfunn (Oligochaeta), Tangloppe I-samfunn (Onisimus), Tangloppe II-samfunn (Gammarus), Tang-/Rursamfunn (Fucus/Balanus) (Aaserød et al. 1997). Ved å kombinere informasjon om ulike substrattyper og samfunnstype for kyst og strand ble fjordene på vestkysten av Spitsbergen og vestsiden av Barentsøya og Edgeøya identifisert som mest sårbare fordi disse er relativt bølgebeskyttet og har relativ høy isdekningsgrad. Kystområdene (til tross for mer komplekse samfunn) på vestsiden av Spitsbergen ble ansett som mindre sårbare fordi disse er mer bølgeeksponert og har lavere isdekning. Dette er forhold som begrenser oljens oppholdstid på stranden. Når det gjelder effekten av bunntråling på bentiske samfunn er det ennå mye man ikke vet. Det er fortsatt behov for å kartlegge status og utvikling av trålespor i biologisk viktige bunnområder. Data kan tyde på at tråling i tidevannssonen og etter muslinger har størst effekt, mens tråling i fiskerisammenheng har mindre effekt. Fauna i relativt fint sediment (mudder o.l.) påvirkes i større grad enn fauna i grovere, mer ustabilt sediment. Fauna i mindre fysisk stabile habitater kommer seg raskere etter tråling og bebos av mer opportunistiske arter. Dersom et område belastes gjentatte ganger kan dette føre til permanent forandring. Det er rimelig å anta at områder med periodevis intensiv bunntråling hele tiden vil befinne seg i et ungt suksesjonsstadium med hensyn til rekolonisering og reparasjon, og kan derfor ikke brukes for å se på f.eks. klimaendringer. Havforskningsinstituttet har anslått at % av norske korallrev er skadet eller ødelagt som følge av bunntråling (også snurrevad, garn og line kan rive av deler av koraller). I dag gir imidlertid korallrevforskriften noen av de største korallrevene beskyttelse. 19

20 4.2 Grunnlag for vurdering av sårbarhet Den kunnskapen som finnes om naturressurser og miljøforhold utgjør en del av grunnlaget for dagens forvaltning av området. Konsekvensene av oljeutslipp er komplekse, men de viktigste effektene kan kort oppsummeres som følger: - Drivende oljeflak kan ramme sjøfugl som lever i tilknytning til sjøoverflaten, enten ved at de beiter/dykker eller hviler. - Olje som strander kan ramme sjøfugl og andre fuglearter som bruker fjære- og strandsonen, f.eks. ved matsøk og som rasteplasser. - Olje som driver på overflaten og strander kan ramme pattedyr som lever i tilknytning til sjøen (f.eks. sel, oter og mink). - Olje som strander kan tilsøle/tildekke og forårsake giftvirkninger for plante- og dyreorganismer i fjære- og strandsonen, eventuelt trenge ned i grunnen og medføre utlekking og eksponering over tid. - Olje som strander kan ved sterk vind piskes opp og tilsøle havstrender og strandenger og medføre tildekking og giftvirkninger for planter og dyr som lever i og tildels overfor sprøytsonen. - Olje som dispergeres eller løses ned i vannmassene kan gi giftvirkninger overfor fisk (herunder fiskeegg og larver) og andre planktoniske organismer. - Olje som driver og/eller strander vil redusere bruksverdien av områder for friluftsliv og rekreasjon for et kortere eller lengre tidsrom. - Oljeforurensning kan generelt medføre båndlegging av områder og restriksjoner på salg av sjømat i kortere eller lengre tid. Tilfredsstillende vurdering av sårbarhet vil i noen tilfelle strande på manglende kunnskap, enten om økosystemene i et område og/eller om effekt av en påvirkning. Kunnskapen om miljøkonsekvenser av oljeutslipp er forholdsvis god, og er i stor grad knyttet til internasjonale erfaringer etter større skipsuhell. Bildet kompliseres av at skade på en komponent kan påvirke andre komponenter i økosystemet. Slike ringvirkninger i økosystemet er mindre kjent. For øvrig vurderes skadevirkninger på bestand/- og populasjonsnivå. Det er ikke gjort studier av alle relevante arter, selv om kunnskap om konsekvenser for en art ofte muliggjør vurderinger også for andre beslektede arter. Arktiske økosystemer har en del særtrekk som gjør at det kreves spesiell forskning på spredning, nedbrytning og effekter av olje i disse systemene. Havforskningsinstituttet har gjennomført en rekke eksperimentelle undersøkelser på fiskeegg og -larver av forskjellige viktige fiskeslag. Undersøkelser som gikk ut på å studere den vannløslige fraksjonen av råoljes virkning, viste bl a at det var vesentlige artsforskjeller med hensyn på ømfintlighet, hvor sei- og torskelarver hadde laveste terskel for skade mens sild tålte størst konsentrasjon av den vannløslige fraksjonen. En kombinasjon av kartlegging, overvåking og forskning, inkludert effektstudier, er nødvendig for å oppnå en bedre forståelse av mønstrene vi finner og for å kunne vurdere sårbarhet. Det er en økende forståelse for å se sammenhengene i økosystemene og for at menneskelige aktiviteter kan ha konsekvenser for økosystemenes funksjon, men det er fortsatt store kunnskapshull på dette feltet. Alle arter er ledd i en næringskjede, som igjen er del av et større næringsnett. Bestandsnivået for hver enkelt art påvirker følgelig de andre artene i næringsnettet. Dermed vil sårbarhet for en bestand i forhold til en påvirkning ha stor betydning. Bedre innsikt med hensyn til sårbarhet kan bl.a. oppnås med systematiske effektstudier. Store deler av dagens kunnskap baseres imidlertid på forsøksorganismer fra mer tempererte strøk. 20

21 Også metodene ved prøvetaking må standardiseres. Området som dekkes av forvaltningsplanen er av en slik størrelse at noen områder vil være bedre kartlagt enn andre. For mange grupper av arter finnes det f.eks. bedre data fra kystnære områder enn fra åpne havområder, og stadig nye spesielle biotoper som kaldtvannskorallrev beskrives, osv. Dagens overvåking er rettet mot de kommersielle artene og ikke-kommersielle arter er i de fleste tilfeller dårligere kartlagt. Flora og fauna på bunnen i store deler av utredningsområdet har bare sporadisk vært studert. Det er ingen tidsserier på dette feltet, og biologi, økologi og demografi for de fleste artene er lite kjent. Eksisterende utbredelseskart er i mange tilfeller basert på gamle data, minst 10 år eller eldre. I tillegg produseres kart basert på mangelfulle/få data. Spesielt gjelder dette vinterdata for mange organismegrupper, men også en kvantifisering av forekomstene av bløtbunnsfauna tilsvarende den som er gjort for hardbunn, vil bli svært usikker p.g.a. sparsomt kildemateriale. Tidsserier gir kunnskap om hvordan miljø- og ressurssituasjonen har vært i et område og derved mulighet til å identifisere eventuelle forandringer i disse på et tidlig tidspunkt. Det er også en forutsetning for å følge hvordan et område reagerer på en påvirkning, dvs. hvor sårbart er det. Dersom dette er en prosess som lar seg regulere, vil da sannsynligheten for å kunne iverksette effektive tiltak, øke. For å illustrere hvor komplekst det kan være å vurdere sårbarhet, er det imidlertid behov for noen presiseringer når det gjelder de ulike aktivitetene og effekten av disse. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at effekten av f.eks. miljøgifter og klima vil komme i tillegg til andre påvirkninger og dermed kunne øke sårbarheten ytterligere. Skipstrafikk Skipstrafikk, inkludert cruiseturisme vil kunne føre til lokale forstyrrelser av sjøfugl og sjøpattedyr. I forbindelse med turisme bestreber mange skip seg på å komme nær innpå dyrelivet. I enkelte tilfeller omfatter dette også ilandstigninger i nærheten av f.eks. liggeplasser for hvalross og store fuglefjell. Selv om dyrene ikke alltid flytter seg er ikke det ensbetydende med at de ikke påvirkes. Hjerterytmen kan øke og dermed forbrenningen, noe som kan være uheldig i kalde farvann. Fugl som hekker forlater imidlertid ofte redet og lar egg og unger ligge ubeskyttet for vær og vind og eventuelt predatorer som benytter sjansen. Polarlomvi og lomvi er spesielt utsatt i og med at de legger egg (som ved ukontrollert flukt kan falle ned) direkte på fjellhyllen. Når det gjelder sårbarhet i forhold til skipstrafikk er det likevel større oljeutslipp ved havari/grunnstøtinger som gir størst grunn til bekymring. Petroleumsvirksomhet Den miljømessig påvirkning av det marine miljø ved olje-/gassutvinning varierer avhengig av type aktivitet. Letefase med seismikkskyting kan resulterer i fysiske forstyrrelse av f.eks. fiskelarver, men studier tyder på at effekten stort sett har betydning i umiddelbar nærhet. Utbyggingsfasen innebærer tekniske installasjoner og dermed fysiske forstyrrelser som lokalt kan påvirke kvalitet og tilgang på habitater. Bruk av helikopter og forsyningsskip resulterer i støy og eksosutslipp og i en visse tilfeller kan forurensningsnivå i vann og organismer, biotopkvalitet, atferdsmønstre påvirkes. Også mudring og konstruksjon av rørledninger fører til fysiske forstyrrelser slik at bunnsedimenter og tilhørende organismer kan påvirkes, men det er likevel snakk om et relativt begrenset areal. I produksjonsfasen skal det som sagt ikke forekomme utslipp av noe slag til sjøen, men bruk av helikoptre og forsyningsskip vil kunne ha same effekt som i utbyggingsfasen. Utilsiktede utslipp fra boresteder, rørledninger og tankbåter som kan gi forhøyede forurensningsnivåer i vann og sediment og påvirke flora og fauna er dermed den største trusselen som må vurderes i forhold til sårbarhet i et område. 21

22 Akutte oljeutslipp Utslipp av olje i Lofoten-Barentshavet vil i hovedsak dreie seg om utslipp fra skip i normal drift og ulovlige/uhellsutslipp enten i forbindelse med petroleumsvirksomhet eller skipsfart. I tillegg (og minst sannsynlig) kommer katastrofeutslipp eller store utslipp som følge av ulykker/uhell på plattformer eller skip. I det siste tilfelle kan det være snakk om utblåsing fra en eller flere brønner (enten fra en plattform, med en eller flere brønner, eller fra enkelt brønner), eller utslipp fra oljetankskip som frakter olje fra enten norske eller russiske lastepunkter (oljeterminaler, oljeplattformer eller omlastningsskip). Dessuten kan det skje utslipp fra mindre produkttankere, bunkringsfartøy, lastebåter og cruisefartøy. Konsekvensene av utslipp og dermed følgende for organismer og habitat som berøres beror på flere faktorer, inkludert oljetype, sted, tid på året, og skadepotensialet i aktuelt område. Ulike råoljer, produkter og oljekomponenter har ulike egenskaper (kokepunkt, løselighet i vann, osv.) og man skiller mellom stabile forbindelser og forbindelser med mer/mindre ustabile radikaler. Forløpet til/konsekvensene av et oljeutslipp varierer med årstiden. For eksempel så kan fysiske påvirkninger endre oljens egenskaper. Spredning og drift er en funksjon av vind, strøm, jordrotasjon. Fordampning er dessuten en funksjon av vindhastighet, temperatur og overflateareal. Dispergering, nedblanding og emulsjonsdannelse er knyttet til bølgeenergi og påvirkes av vindstyrke og har betydning for hvordan olje brytes opp i dråpeform og for transport av olje til underliggende vannmasser. Sedimentasjon er hovedsakelig en funksjon av oljens egenvekt/alder og bølgeenergi. Biodegradering ved hjelp av bakterier og sopp vil også ha betydning for tiden oljen kan gi skade i et område. Degraderingshastigheten er en funksjon av oljens kjemiske sammensetning, temperatur, næringssalter og tilgjengeligheten av oksygen og andre elektronakseptorer og vil variere mellom sommer og vinter. Fotooksidasjon, dvs. oksidasjonsreaksjoner initiert av sollys i UVspekteret i nærvær av oksygen kan gi flere av sluttproduktene som er giftigere enn utgangsforbindelsene. Hvor et oljeutslipp skjer er også viktig for konsekvensene. I åpent hav er det begrensede sedimentasjonsrater og kontaminering er av liten betydning på havbunnen, men oljedråper som kleber/binder seg til partikler kan medføre økt sedimentering. I fjorder med smeltevann er det samtidig mye partikler som kan absorbere olje og gi økt sedimentering. Isfylte marine farvann er i en særstilling når det gjelder oljens oppførsel. Innblanding av isflak/issørpe vil endrede spredningsegenskaper. Olje trenger inn i og absorberes i is. Oljepartikler fester seg på undersiden av isen og oljeutslipp under flerårsis vil forbli uendret til isen smelter. Dermed blir isorganismer på undersiden eksponert for olje i lang tid. Bevegelse av is vil dessuten føre til at olje i råker forflyttes. Issmelting om våren forårsaker vertikaltransport av olje gjennom isen. De biologiske virkningene av olje kan være flere. Det skilles mellom mekanisk virkning av olje (på sjøfugl, på fiskegjeller etc. inkludert at plankton fanges i oljedråper eller fanger hele oljedråper med påfølgende mekaniske effekter) og toksiske effekter (oljen er giftig i seg selv og ved inntak forgifter den organismer). Unedbrutt olje inneholder ofte flere giftige komponenter enn nedbrutt olje, og fersk olje griser også oftest mest til. Fysiologien til en organisme kan påvirkes uten at det resulterer i akutt dødelighet i første omgang. Giftvirkningen av olje er størst like etter at utslippet har funnet sted fordi vannløselig komponenter skader organismer som ikke kan unnslippe. Ofte er det omvendt forhold mellom vannløselighet og giftighet. Toksiske effekter avhenger av art, inkludert livsstadium og størrelse, oljens sammensetning og konsentrasjon og i hvilken grad oljen har gjennomgått kjemisk nedbrytning. 22

23 4.3 Modeller for det ytre miljøets verdi og sårbarhet for akutt oljeforurensning To begreper er særlig relevante for arealbaserte verdi- og sårbarhetsvurderinger i miljørisikoanalyser; 1) særlig verdifulle områder, SVO og 2) spesielt miljøfølsomme områder, SMO: 1) I et SVO er det vurdert hvor viktige områdene er for ulike arter/naturtyper, om det har en internasjonal, nasjonal, regional eller rent lokal verdi. Det er uavhengig av hvor utsatte områdene er overfor skade fra f.eks. petroleumsvirksomhet eller fiskerier, og tar ikke hensyn til hvor sårbare ressursene er I stortingsmelding 8 ( ) Forvaltningsplanen, er det pekt ut seks særlig verdifulle og sårbare delområder som de aller viktigste for økologisk funksjon, biologisk produksjon og biologisk mangfold. Eventuelle negative påvirkninger på disse områdene vil kunne ha en betydelig og langvarig negativ effekt på hele området Lofoten Barentshavet. Disse seks områdene er: Lofoten Røstbanken Vesterålen Tromsøflaket 50-km kystbelte fra Tromsøflaket til grensen mot Russland Havområdene rundt Svalbard, inkludert Bjørnøya Polarfronten Iskanten De to siste er ikke faste geografiske områder, men varierer gjennom året og fra år til år. 2) Et SMO er definert som et geografisk avgrenset område som inneholder en eller flere spesielt betydelige forekomster av naturressurser som er sårbar(e) for en gitt påvirkningsfaktor, i denne sammenheng akutt oljeforurensning 2, og som i beste fall vil trenge lang tid for å restituere til et naturlig nivå etter en vesentlig skade. Myndighetenes arbeid med SMO ble innledet tidlig på 90-tallet. I Fase I ( ) ble det definert et sett kriterier for SMO, gjeldende for akutt oljeforurensning og ressursene strand, fisk, sjøfugl og pattedyr. Det er utviklet et verktøy for identifikasjon og kartfesting av særlig miljøfølsomme områder. Et område defineres som SMO dersom et oljesøl av en gitt størrelse fører til skade på populasjon, habitat eller samfunn med restitusjonstid lengre enn 10 år: Utryddelse av arter og habitater, dvs. reduksjon av antall reproduktive organismer til mindre enn 1% av nivået før skaden inntraff, innenfor et avgrenset geografisk område, og/eller mer enn 5% reduksjon i den totale populasjonen, hvor den nordøstatlantiske bestanden som oftest vil utgjøre basis, og/eller mer enn 10% reduksjon i den norske bestanden, Svalbard inkludert, og/eller mer enn 20% reduksjon i en regional bestand, tilsvarende de 5 definerte geografiske regioner i norske farvann. 23

24 4.4 Bruksområder for SVO, SMO og MOB SVO- og SMO-kart vil kunne ha flere bruksområder. Primært viser kartene forekomster av ressurser i kombinasjon med deres verdi (regional, nasjonal, internasjonal), og varierer etter årstid. Konseptet kan brukes som rådgivningsverktøy og referansemateriale ved bl a: konsekvensutredninger for lete-, utbygging- og/eller produksjonsvirksomhet; fokusering i planleggingsfasen og som utgangspunkt for kvalitativ vurdering av mulige konsekvenser. Valg og prioritering av dimensjonerende (verdsatte) økologiske komponenter (VØKer). analyser av og planer for oljevernberedskap, primært i forbindelse med identifikasjon av definerte ulykkes- og farehendelser (DFU). forvaltningsplaner, der SVO vurderes i forhold til andre ressurser inkludert menneskelig aktivitet som fiskerier, oppdrett, petroleumsvirksomhet turisme og transport. MOB er en modell for miljøprioriteringer i oljevernberedskapen. I en akuttsituasjon er målet til enhver tid å verne de lokalt sett mest verdifulle ressursene. Modellen er egnet til å prioritere mellom de ulike miljøressursene ved en akutt uhellshendelse, slik at oljevernutstyret kan utnyttes på best mulig måte. Modellen er imidlertid ikke utviklet for å sammenligne sårbarhet og miljørisiko innenfor større områder, eller nyttes som input i konsekvens- eller miljørisikoanalyser. 4.5 Oppdatering/videreutvikling av en verdi- og sårbarhetsmodell Både Risikogruppen og Faglig forum har identifisert behov for at det utvikles et system for kartfesting av verdifulle og sårbare områder, samt utvikles sårbarhetskriterier. Miljøverndepartementet har nå bedt om å få en prosjektskisse til et slikt system samt en beskrivelse av delprosjekter, innen 15. april Etter planen skal systemet brukes til å vurdere og kartfeste verdifulle områder på et mer detaljert nivå enn det som ble gjort i forvaltningsplanen, etter hvert som ny kunnskap genereres. Det skal utarbeides sårbarhetskriterier for arter og leveområder i forhold til ulike aktuelle påvirkninger (forurensning, klimaendringer, fysisk påvirkning, fremmede arter etc), og utføres en sårbarhetsanalyse av arealene. Det forventes at arbeidet kan ta utgangspunkt i metodikken som er utarbeidet for identifisering av SVO og SMO, jfr kap 4.4. Grovt kan systemet skisseres slik: SVO artsgruppe/naturtype sårbarhet for gitt påvirkning SMO for gitt påvirkning Arbeidet med utviklingen av systemet for verdivurderinger og sårbarhetskriterier vil måtte gjøres i nært samarbeid eller samråd mellom viktige aktører; Risikogruppen, faglig forum, forsknings- og konsulentmiljø, relevante direktorater. Direktoratet for naturforvaltning vil lede arbeidet. Det er Risikogruppens syn at et slikt konsept kan være et egnet redskap i verdi- og sårbarhetsvurderinger og til nytte i den praktiske forvaltningen. 5. Naturgitte rammebetingelser I dette kapitlet vil det gis en beskrivelse av de klimatiske og biologiske rammebetingelsene som vil være relevante for en vurdering av miljørisiko, og i særdeleshet de som er av betydning for en vurdering av risikobildet i forhold til modellbeskrivelsen i kap. 3 og scenariene som blir vurdert i kap. 6, 7, 8 og evt

25 I avsnittet om biologi vil det gies en gjennomgang av de økologiske særtrekkene de naturgitte rammebetingelsene i området Lofoten-Barentshavet har gitt grunnlag for. Det vil ikke bli en gjennomgang av åpenbare sårbare arter og dyregrupper som sjøfugl og isbjørn, eller andre sentrale elementer, som f.eks. tilpasninger til et liv i Arktis. Slike tilpasninger kan gjøre organismer mer sårbare for menneskelig påvirkning og være meget avgjørende for vurdering av miljørisiko. En mer utførlig behandling av disse vil gies i Risikogruppens rapport for Klima For generell beskrivelse av dagens klima og fermtidig klimautvikling vil det bli henvist til rapporten Klimautreding Barentshavet som skal ferdigstilles i 2008: Denne blir laget som en del av aktivitetene NorACIA arbeidet (Den norsk oppfølgingen av Arctic Climate Impact Assesment). 5.2 Værvarsling Værvarslingen i Barentshavet er tidligere blitt diskutert i rapporten Økt aktivitet i Barentshavet. Kjenner vi værforholdene godt nok? (ref: met.no info nr. 14, ) Denne rapporten oppsummer med: Barentshavet har lavere temperaturer og raskere vekslinger i vind og vær enn det som er vanlig lenger syd langs norskekysten eller i Nordsjøen. Nordområdene er dårlig dekket av værobservasjoner, og kvaliteten på værvarslene for Barentshavet er dårligere enn det som er vanlig lenger syd. Dette gjelder særlig om vinteren. Det såkalte Hindcastarkivet som brukes til dimensjonering og planlegging av virksomhet i norske farvann, har vesentlig dårligere kvalitet i Barentshavet enn hva som er tilfellet for Nordsjøen. Det er dokumentert at klimaet i Arktis endrer seg nesten dobbelt så raskt som det globale klimaet. I tillegg er den naturlige variabiliteten i nordområdene stor. Dagens teknologi og kunnskap åpner for bedre værvarslingsnøyaktighet i Barentshavet. Dette krever et større observasjonsgrunnlag og varslingsmodeller med høyere oppløsning enn det som brukes operasjonelt i dag. Observasjonsgrunnlaget i nord kan utvides gjennom å øke værradardekningen langs kysten av Troms og Finnmark, og ved å intensivere observasjonene på eksisterende polare værstasjoner, som Bjørnøya, særlig mht radiosondeslipp. I tillegg kan observasjonsevnen fra militære og sivile fly og fartøyer sammen med dataoverføring via kommunikasjonssatellitt, utnyttes bedre. Observasjoner fra satellitt gir gode muligheter for omfattende datadekning over isen. Et større observasjonsgrunnlag koblet til numeriske atmosfæreog havmodeller med høyere detaljeringsgrad i rom og tid enn det som brukes i dag, vil med en forsknings- og utviklingsinnsats kunne gi betydelig sikrere varsler for vær inkl. bølger og havstrømmer i Barentshavet. Anvendelse av slike modeller vil også kunne gi sikrere anslag for variabiliteten i været framover under ulike betingelser mht. klimautvikling. Figuren under som er hentet fra rapporten viser at kvaliteten av varslene er gjennomgående bedre for Nordsjøen enn for Barentshavet, spesielt om vinteren. 25

26 Midlere kvadratfeil ( Root mean square error ) i enheten mb for varslet trykkmønster ( L og H ) for Ekofisk (blått) og Bjørnøya (rødt) fra desember 2002 til sommeren Feilen, dvs. usikkerheten i varslet, er større for Barentshavet enn for Nordsjøen. Det er verdt å legge merke til at det er vanskeligst å varsle om vinteren og at forskjellene mellom nord og sør også er størst om vinteren. Som et ledd i det internasjonale Polaråret (IPY) vil det pågående prosjekt IPY- THORPEX "Improved forecasting of adverse weather in the Arctic region - present and future" bidra til forbedret varsling. Polare lavtrykk og arktiske fronter er to eksempler på fenomener som forårsaker kraftige uvær i nordområdene og som ikke så lett oppdages av observasjonsnettet eller i værvarslingsmodellene. Drivmekanismene til polare lavtrykk og arktiske fronter er ikke godt forstått. Et tredje uværsfenomen som er spesielt vanlig i nordområdene er voldsomme vinder p.g.a. fjell. Det er spesielt på lé-siden av fjellene at de kraftigste vindene oppstår, for eksempel på vestsiden av Svalbard i østavind og utenfor Finnmark ved vinder fra sørøstlig kant. Slike fallvinder er både en stor fare for all ferdsel, og kan påvirke dannelsen av lavtrykk, som for eksempel utenfor østkysten av Grønland. Målet med prosjektet er å forbedre varslingen av uvær i nordområdene. Usikkerhetsestimater og sannsynlighetsvarsling fra ensemblekjøringer er en ny forskningsaktivitet. Med denne teknikken kan man si mer å sannsynligheten for at værhendelser skal forkomme de nærmeste dagene. Men metoden krever også godt observasjonsgrunnlag og er avhengig tilgang på store tungregneressurser Generelt vil kvalitetene på værvarslene kunne økes ved følgende tiltak: Benytte værvarslingsmodeller med høyere romlig oppløsning og mer sofistikert fysikk. For nordområdene gjelder dette spesielt bedre beskrivelse av skyer og varmeutveksling med underlaget. I tillegg kreves tilgang på tungregneressurser. 26

27 Flere observasjoner samt ny metodikk for å utnytte disse optimalt. For nordområdene vil bruk av radar og satellitt-informasjon i varslingsmodellene være en viktig felt. Samarbeidet og datautveksling med Russland vil også være viktige elementer i denne sammenhengen. Det foreligger i dag en MoU mellom Meteorologisk institutt og Roshydromet som Roshydromet har utarbeidet og som er klart til signatur fra norsk side. Varsling av usikkerhet og sannsynlighet for værhendelser (ensemblemetoder) 5.3 Biologi økologiske særtrekk 3 De nordlige havområdene kan karakteriseres ved lave temperaturer, lite nedbør og stor sesongmessig variasjon i innstråling, noe som bl.a. påvirker isdekket og mengde snø på isoverflaten. Store mengder innstrømmende varmt næringsrikt atlanterhavsvann har betydning for hele Barentshavet. For Svalbards del er det særlig vestkysten som preges av tilførsel av varmt atlantisk vann sørfra. Dette påvirker isforhold, produksjonen og artssammensetning i området. I likhet med de fleste fjorder preges også mange fjorder på Svalbard av stor avrenning fra land. Det dannes et stabilt overflatelag med lav saltholdighet og dermed redusert omrøring. Samtidig er det stor tilførsel av partikler. Dette fører til redusert lysgjennomtrengning i vannet og stor sedimentering mot bunnen noe som er viktig regulerende faktor for forekomst av bunnlevende organismer. For Svalbard er det spesielt at bre-indusert sedimentering kan ta livet av bunnlevende organismer i enkelte områder i perioder av året, f.eks. innerst i Van Mijenfjorden. Stor sedimentering innerst i en fjord påvirker dessuten forekomsten av benthosetende arter (f.eks. storkobbe) som har størst forekomst i ytre deler av fjorden hvor bunnen er mindre påvirket av sedimentering. Møte mellom varmt atlantisk vann og kaldt arktisk vann (polarfronten), resulterer i spesielt sterk vertikalblanding som gir grunnlag for stor primærproduksjon (vår/sommer). I slike høyproduktive områder samles store konsentrasjoner av krill/andre krepsdyr samt særlig pelagisk fisk, og områdene har derfor høye tettheter av sjøfugl og sjøpattedyr. Issmelting fører til et stabilt overflatelag samtidig som vinterkonsentrasjoner av næringssalter avdekkes. Dette gir grunnlag for en tidlig våroppblomstring (6 8 uker tidligere enn i åpent hav lenger sør), samtidig hemmes ikke algeveksten av dyp vertikalblanding. Algeblomstring følger iskanten når den trekker seg nordover. I prinsippet kan vi derfor ha en våroppblomstring nord for Svalbard i august. Algeoppblomstring er konsentrert i en km sone langs iskanten. Jo lenger nord vi kommer jo dypere går iskantblomstringen. Som ved polarfronten, vil algeoppblomstring føre til store konsentrasjoner av krill/andre krepsdyr, i tillegg til høye tettheter av sjøfugl og sjøpattedyr. Dette fenomenet utnyttes også av lodde og polartorsk. Iskanten vil dermed kunne ha relativt stort marint biologisk mangfold representert ved pelagisk næringsnett (organismer i åpne vannmasser), sympagisk næringsnett (direkte knyttet til isen) og bentisk næringsnett (bunnlevende organismer). I Barentshavet finnes det også banker, særlig Spitsbergenbanken, som er så grunne at omrøringen kan nå bunnen hele året uten at det blir for dårlige lysforhold for primærproduksjon. Isdekket setter et hovedpremiss for all biota i deler av området. Isdekket har maksimal utbredelse i mars-mai og har minimal utbredelse i september-oktober. I områder som er dekket av is i deler av året vil isskuring i perioder av året føre til at det er få flerårig organismer i tidevannssonen. Også bunnen i enkelte områder påvirkes ved at breis/pakkis skurer mot bunnen slik at forekomsten av arter påvirkes. Organismer kan imidlertid overleve i hulrom og sprekker. Pakkis kan skure bunnen ned til m i kystområdene, men vanligst ned til 5 10 m. Isskuringsmerker etter isfjell fra breer har vært observert ned til 30 m f.eks. ved Bråsvellbreen på Nordaustlandet. 27

28 Mange arter i nordområdene vokser langsomt, lever lenge, har lav reproduksjonsrate og er nøkkelledd i energioverføringen. Noen arter vokser imidlertid fort (f.eks. lodde, krill), lever kort, har høy produksjonsrate, men er likevel nøkkelledd. Ofte er næringskjedene relativt enkle, men det kan være store bestander av hver art. Korte næringskjeder kan ha lav stabilitet i økosystemet (særlig i fjæresystemene), men arktiske økosystemer er kjent for å være relativt robuste i forhold til påvirkning. Imidlertid kan menneskeskapte påvirkninger, ved gitte betingelser, gjøre store utslag. Variasjon i innstrømmingsvolum og egenskaper til det atlantiske vannet har stor påvirkning på primærproduksjonen og dermed også de høyere ledd i næringskjeden. Det er også en nær kobling mellom økosystemer i havet og på land og det skjer en transport av energi fra sjø til land. For Svalbardområdet er denne koblingen spesielt viktig. Land fungerer som hekkeområde for mange sjøfugl og noen arter overvintrer også langs kysten, særlig vestkysten. Næringstilførsel fra sjøfugl kan påvirke produksjonen i enkelte innsjøer og vi finner ofte næringskrevende plantesamfunn ved hekkekoloniene. Gjess kan livnære seg på landvegetasjon, som dessuten fungerer som habitat for mange sjeldne evertebrater. Fjellrev på sin side kan livnære seg på sjøfugl/ egg og har ofte hiområder i tilknytning til fuglefjellene. Noen sjøpattedyr har også tilhold på land i kortere eller lengre perioder i forbindelse med ungekasting og hårfelling, i tillegg til at flere områder er viktige hiområder for isbjørn. 6. Aktivitet -Skipsfart 6.1 Generell beskrivelse av skipsfarten Den generelle økonomiske utviklingen i Norge og verden for øvrig innvirker på skipstrafikken i forvaltningsområdet. Spesielt vil den planlagte økningen i petroleumsaktiviteten i Barentshavet og i Nordvest-Russland føre til økt skipstrafikk. En stor andel av godstransporten til og mellom Norges tre nordligste fylker går sjøveien, noe som viser hvor viktig sjøtransport er for kystsamfunnene i landsdelen. Slik lokal, regional og nasjonal godstransport følger primært hovedleden innenskjærs. Leden nyttes videre av fiskefartøy og passasjerskip i kystfart samt mindre lasteskip i internasjonal fart. Sesongvariasjoner i trafikkmengden styres primært av værforholdene. Ved dårlig vær velger fartøy som normalt seiler i åpent farvann å følge indre led. En konsekvens av klimaendringer med økt innslag av ekstremvær, vil derfor være større variasjoner i trafikkmengden i indre led. Cruisesesongen bidrar videre til sesongvariasjoner i trafikkmengden. I 2007 var det en nedgang i antall anløp med cruiseskip, sammenlignet med Lasteskip i kystfart seiler også utenfor grunnlinjen, primært i beltet mellom grunnlinjen og territorialgrensen (se figur 9). Lasteskip som seiler til og fra Nordvest-Russland går også i dette beltet. Det antas at tømmerlaster dominerer denne godtransporten, men at stykkgods- og tørrbulklaster også er fremtredene. Fiskeriaktiviteten utgjøre i dag den dominerende skipstrafikk-årsaken i utredningsområdet ( se eget kapittel om fiskeriaktivitet). Seilaser med risikolaster (last som potensielt kan forurense som oljekondensat og gass) gjennom forvaltningsområdet gjennomføres i dag primært av tankskip med råolje og andre petroleumsprodukter på vei fra Nord - Norge og Nordvest-Russland til destinasjoner i Europa og gasskip fra Melkøya, samt produkttankere til norske og russiske tankanlegg. Nedgangen i antall 28

29 transitter med petroleumsprodukter siden toppåret 2004 stagnerte i 2007, jfr. figur 4. Risikolast, statistikk Figur 4. Figuren viser antall transitter med risikolaster gjennom forvaltningsområdet i perioden Kilde LDKN. Det har vært lite endringer i årlig mengde befraktet risikolast, jfr. figur 5. Dette har sammenheng med at det gradvis er nyttet større fartøy med økt lastekapasitet til denne transporten. Risikolast, statistikk 14,0 12,0 10,0 8,0 6,0 4,0 2,0 0,0 11,8 9,6 10,6 9, Figur 5. Figuren viser befraktet risikolast i millioner tonn gjennom forvaltningsområdet i perioden Kilde LDKN. Svalbard Skipstrafikken til og rundt Svalbard har økt de siste 10 år. Dette skyldes spesielt økning i anløp av større oversjøiske cruisefartøy samt en økning i kystcruisetrafikken rundt øygruppen. Den oversjøiske cruisetrafikken varierer noe fra år til år, men det har vært en totaløkning i perioden , jfr. figur 6.3. Det forventes en videre økning i

30 Antall seilinger, oversjøiske cruisefartøy Figur 6. Figuren viser antall seilinger med oversjøiske cruisefartøy i perioden Kilde Sysselmannen. Antall fartøy involvert i kystcruisevirksomhet øker også og antall landstigningsplasser benyttet av fartøysgruppen er tredoblet på 10 år. I 2007 var 22 fartøy involvert i kystcruise rundt øygruppen og 168 plasser ble besøkt, jfr. figur 7 og figur 8. Figur 7. Figuren viser antall fartøy involvert i kystcruise rundt Svalbard i perioden Kilde Sysselmannen. Figur 8.Figuren viser de 168 plassene på Svalbard som ble besøkt av cruisefartøy i Klide Sysselmannen. 30

31 Foruten en nedgang i 2005 grunnet gruvebrann i Svea Nord har antall utskipninger av kull fra Svea vært stabil de siste fem år. I 2007 anløp 64 bulkskip Svea og det planlegges med 65 til 70 anløp i Fra 2009 forventes en gradvis nedgang i utskipningen av kull, da kullet blir vanskeligere tilgjengelig i gruva. Et grovt anslag er at en innen 2012 er nede i 50 anløp pr år. Utskipingen fra Svea foregår i hovedsak med skip mellom DWT og DWT. Fra Longyearbyen er det et par kullskipninger i året av båter i størrelsen DWT. Fra den russiske gruvebyen Barentsburg skipes det omlag 3-5 kullaster pr. år på lasteskip av varierende størrelse. Til Svalbard og farvannene rundt går fiskefartøy hele året. Spesielt er det fiske etter torsk og reker, både av norske og utenlandske fartøy. Til alle bosettingene på Svalbard går det tank- og lastefartøy fra fastlandet med varer. Mest trafikk går til Longyearbyen som er den største bosettingen med sine 2000 innbyggere. Med unntak av Bjørnøya der en AIS radar er satt ut som et prøveprosjekt er det ikke AIS-radare på Svalbard. Dette betyr at overvåkningen av skipstrafikken på Svalbard ikke er like god som på fastlandet. I dårlig vær kan AIS-dekningen også gi viktig informasjon fra skip til skip, en tjeneste man da heller ikke får der. Omlasting av olje Det foregår omlasting av olje fra mindre kysttankskip til større oljetankskip for eksport på en lokalitet i Finmark. Dette er olje produsert i Russland som blir omlastets til større skip for eksportmarkedet i USA og på kontinentet. Årsaken til behov for omlastingen er manglende infrastruktur på russisk side til å kunne laste direkte på større fartøy. Det foreligger planer for å utvide denne aktiviteten til flere lokaliteter på kysten. Så lenge tankskipene går langs kysten er det etablert seilingsleder, men trafikken inn og ut vil gå nær land og til dels inn i fjordene hvor omlastingen skjer. Omlastingen regnes som norsk industrivirksomhet og kontrolleres av SFT/Kystverket. Så lenge skipene seiler under egen maskin kommer de under den maritime lovgivningen (MARPOL Vedlegg I) ) Hvorvidt det foregår omlasting mellom tankskip utenfor norsk territorialfarvann i Lofoten - Barentshavområdet vites ikke, men antagelig skjer dette i liten grad i såpass vanskelige havområder. Vi vet at dette skjer så å si over hele verden, men er altså ikke kjent med at dette foregår så langt mott nord. Det er på trappene å innføre varslingspåbud for STS innenfor 31

32 økonomisk sone ved en endring til MARPOL Vedlegg I (Vedtas ventelig høsten 2008). Framtidige aktiviteter i området Grunnet produksjonsproblemer kom ikke utskipningen av flytende naturgass fra Melkøya i gang som planlagt i Produksjonen vil starte opp igjen i 2008, med en langsom opptrapping av produksjonen mot full kapasitet. Prognoser for naturgass produksjonen på Melkøya er svært usikre, men det forventes utskipning av 5,67 milliarder standard kubikkmeter i året ved full produksjon. Dette gir om lag 70 årlige skipninger med naturgass fra Melkøya. En økt andel av containerskip kan forventes hvis publiserte planer om utbygging av containerhavnene i Murmansk og/eller Narvik realiseres. Tidsplan for og størrelse på utbyggingen er meget usikker. Fra tidligst 2014 forventes det utskipning av naturgass og kondensat fra Shtokman feltet nord for Russland. Dette er verdens største oppdagede offshore gassfelt med en planlagt produksjon i første trinn på 22,5 milliarder standard kubikkmeter naturgass. Dette vil medføre 280 årlige seilaser med naturgass gjennom forvaltningsområdet. Prognosene for andre byggetrinn er usikre, men det russiske selskapet Gazprom anslår å øke produksjonen til 70 milliarder standard kubikkmeter naturgass pr år. Det er ikke forventet store endringer i omfanget av skipstrafikk grunnet fiskeriaktiviteten i forvaltningsområdet. Imidlertid er det på grunn av fiskeslagenes vandring noe endring i hvilke områder det fiskes. Innen fiskeriene er det til dels store sesongvariasjoner. Spesielt gjelder dette den havgående fiskeflåten med sin store aksjonsradius. Nærmere informasjon om utviklingen innen fiskeriet i forvaltningsområdet gis i kapittel 8 denne rapporten. Prognosene for fremtidig mengde befraktet risikolast er ikke entydige og avhenger av om Russland i fremtiden velger å orientere sin oljeeksport mot USA. En prognose som forutsetter at Europa forblir hovedmarked for oljen estimerer en lineær økning fra 10 millioner tonn i 2010 til 45 millioner tonn i En prognose som forutsetter at USA blir hovedmarked fra 2017 estimerer en gradvis økning fra 10 millioner tonn i 2010 til 70 millioner tonn etter Økt trafikk er en økt risiko for akutt forurensning. Containerskip er ganske nye i dette området og denne skipstypen blir stadig større og har store mengder bunkers om bord. Containerskip er i større grad sensitiv for dårlig vær, store bølger særlig mht forskyvning i lasten. En økning av denne type trafikk kan være en risiko for akutt forurensning. Skipstrafikken vil øke med petroleumsaktivitet i området. Blir det stor aktivitet på petroleums siden vil petroleumsrelatert skipstrafikk øke, og dermed risikoen for eventuelle hendelser med akutt forurensning fra skipstrafikken. Klimaendringer og diverse økonomiske forhold, samt ulike infrastrukturtiltak kan medføre økt skipstrafikk gjennom Nordøstpassasjen og dermed inn i forvaltningsplanområdet. Dersom Nordøstpassasjen åpnes for kommersiell ferdsel vil det medføre store tids- og drivstoffbesparelser for skip fra store deler av Europa som har destinasjon tur eller retur Asia/Europa. Dette er forhold som først vil være særlig aktuelt om noe tid 32

33 6.2 Potensielle scenarioer relatert til skipsfart som kan føre til akutt forurensning i området For uhellshendelser i utredningsområdet som kan føre til akutt forurensning fra skipstrafikken har en følgende uhellstyper.: Grunnstøting Forlis Kollisjon Forurensning kan være aktuelt både fra skipets last og fra skipets bunkers og disse hendelsene inkluderer tap av maskinkraft, feilnavigering, menneskelige feil, strukturelle feil og hendelser som brann og eksplosjon. Grunnstøting deles gjerne inn i to typer: grunnstøting med maskinkraft og drivende grunnstørting. Skipet kan gå på grunn med maskinkraft, grunnstøtingen skyldes da ofte en menneskelig feil. Alternativt kan skipet drive på land etter å ha mistet maskinkraft eller manøvreringsevne av tekniske årsaker. Forlis og brann/eksplosjon er uhellshendelser som kan føre til total havari og kan dermed føre til alvorlig akutt forurensning. Forlis inkluderer hendelser som støt mot gjenstander i sjøen mens skipet er i fart eller i ro, påkjenninger fra grov sjø eller skader på skroget, brann om bord skader skroget slik at sjø kommer inn og skipet synker helt eller delvis. Kollisjon mellom to fartøy skyldes ofte at kurskontroll i et (eller begge) av skipene opphører i en periode, ulike oppfatninger av situasjonen, feilvurderinger eller lignende. For at en kollisjon skal kunne medføre utslipp av lastolje er en avhengig av at kollisjonen rammer tankområdet 6.3 Forhold av betydning for å hindre/og eller redusere faren for akutte utslipp fra skipsfart. Segregering av seilingsleder m.v. Det ble i juli 2007 etablert seilingsleder på strekningen Vardø Røst for større lasteskip og tankskip i internasjonal fart. Dette har medført at disse fartøyene nå seiler med økt avstand fra kysten og fra kystnært fiske. Se figur 9. Som følge av disse påbudte seilingsledene går risikotrafikken lenger ut og det gir myndighetene lenger reaksjonstid å sette inn tiltak før eventuell forurensning når land. Figur 9. Venstre bilde viser seilingsruter til oljetankere i internasjonal fart i september 2007, mens høyre bilde viser seilingsruter til tilsvarende fartøy i desember Bildene illustrerer godt effekten av seilingsleden som ble etablert i juli Kilde LDKN. 33

34 Vardø- VTS Kystverket har etablert en trafikksentraltjeneste som kontinuerlig overvåker og koordinerer tankskip og annen skipstrafikk som utgjør en høy risiko for akutt forurensning i forvaltningsområdet. Dette utføres fra trafikksentralen i Vardø som ble operativ 1 jan En av oppgavene er å veilede og overvåke skipstrafikken som skal følge seilingsledene utenfor kysten, og koordinere den statlige slepeberedskapen i tråd med det løpende risikobildet. Etablering av kontinuerlig overvåking av skipsbevegelser sikrer tidlig deteksjon av avvik og muliggjør hurtig iverksettelse av nødvendige tiltak mot fartøy som trenger assistanse. 6.4 Forhold av betydning for å redusere/begrense konsekvensene av akutt forurensning fra skipsfart Nødhavner Aktuelle tiltak i situasjoner der fartøy representerer en fare for akutt forurensning kan være å ta fartøyet til nødhavn eller i de mest ekstreme situasjoner sette det kontrollert på grunn for å begrense forurensningsomfanget. Det vil være den konkrete situasjonen, herunder værforhold og tekniske forhold knyttet til et skip i nød som avgjør hvorvidt det er mulig å ta i bruk nødhavn. Kystverket har i tråd med EU-direktiv 2002/59 utviklet prosedyrer for myndighetenes samlede håndtering av situasjoner hvor det er aktuelt å befordre et fartøy til nødhavn eller å strandsette fartøyet. Prosedyren skal sikre at Kystverkets beslutninger om tiltak i slike situasjoner gjennomføres koordinert og enhetlig i samhandling med andre myndigheter. Dagens oversikt over nødhavner og strandsettingsplasser bygger på et arbeid utført av Sjøfartsdirektoratet, som den gang hadde myndighetsansvaret for dette saksfeltet, som ble avsluttet i I EU-prosjektet Safety at sea ( ) ble prosessen for forhåndsvurdering av nødhavnlokaliteter videreutviklet. Risikobildet og arealbruken langs kysten har også endret seg vesentlig siden En fullstendig forhåndsvurdering av lokaliteter som skal dekke en hver tenkelig situasjon er ikke realistisk. Ofte vil etablerte havneanlegg være den beste lokaliteten. Listen over nødhavner i Troms og Finnmark ble gjennomgått med tanke på lokalitetenes nautiske egnethet i Aktuelle nødhavnlokaliteter planlegges gjennomført på nytt i disse fylkene med hovedvekt på miljømessig egnethetsvurdering. Aktuelle nødhavnlokaliteter i Nordland planlegges også vurdert, ut fra miljømessig og nautisk egnethet, i løpet av de nærmeste par årene. Nødlossing Det er etablert prosedyrer og beredskap for å kunne nødlosse oljetankskip som ikke er under kontroll av eget maskineri, for eksempel etter grunnstøtinger/kollisjoner, med tanke på å redusere/hindre utlekking av olje til havet. Denne beredskapen er underlagt Kystverket. Slepebåtberedskapen Kystverket har videre etablert en helårig, statlig slepeberedskapstjeneste på strekningen mellom Røst og grensen mot Russland (Rolvsøy). Den skal hindre at et ukontrollert drivende fartøy forårsaker en hendelse som kan forurense miljøet i hav- og kystområdene. Fartøyene som inngår i denne tjenesten skal også kunne slepe en havarist inn til nødhavn i de tilfellene dette skulle være aktuelt. Slepeberedskapstjenesten består av tre dedikerte slepe- og beredskapsfartøy på vinterstid og to i sommerhalvåret. Kystvakt Nord støtter Kystverket med to av disse slepebåtene på helårsbasis. 34

35 Figur10. Slepebåtberedskapen i Nord - Norge Forbud mot bruk av tungolje som drivstoff Det foreligger et forslag om å forby bruk av tungolje som drivstoff på alle skip som ventelig vil bli avgjort våren Ventelig vil dette forslaget ikke vedtas i sin nåværende form i IMO. På Svalbard er det med hjemmel i verneforskriftene vedtatt at i verneområdene nordøst på Svalbard er det forbudt å seile med tungolje. Et tilsvarende forslag foreligger nå på høring for verneområdene vest på Svalbard. Beredskap mot akutt forurensning fra skip ansvar og myndighet Skipstrafikken i forvaltningsplanområdet representerer en risiko for skade på ytre miljø som følge av akutt forurensning, jf. ovennevnte. Eiere av skip er økonomisk ansvarlige for forurensningsmessige skader som følge av hendelser med skip. Den norske rederinæringen har likevel ingen spesifikke krav fra myndighetene utover forurensningslovens krav (ref fl 5 og 40) om selv å ha etablert en beredskap mot akutt forurensning forårsaket av utslipp fra skip. Kravene i forurensningsforskriften Kap 19 om dispergering er gjeldende også for skipsfart, men for øvrig er det ikke stilt noen spesifikke krav til skipsfart. Bakgrunnen for dette er blant annet at kravene ikke vil kunne stilles til all skipsfart. Dersom skipene trafikkerer internasjonale farvann kan kravene ikke stilles. Skipsfarten har krav til varsling i henhold til forskrift om varsling av akutt forurensning eller fare for akutt forurensning av (varslingsforskriften), men ikke krav til eget oljevernmateriell. Skipene skal ha en oljevernplan (SOPEP) ombord som blant annet har til hensikt å beholde oljen på skipet selv om den skulle unnslippe tanken Ansvaret for beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av kommunal eller privat beredskap, i praksis akutt forurensning fra skip, påhviler den norske stat ved Fiskeri- og kystdepartementet, ref. lov av om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) kapittel 6, jf. kgl. res Forurensningsloven kapittel 6 stiller nærmere krav knyttet til beredskapsplikt, varslingsplikt, bistandsplikt, aksjonsplikt og prinsippet om at forurenser skal betale for tiltak som settes inn mot en akutt forurensning. Fordi staten skal sørge for beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av kommunal eller privat beredskap, er statens beredskap primært dimensjonert for å ta hånd om større utslipp i forbindelse med skipsulykker. Kystverket er delegert myndighet til oppfølging av 35

36 aksjoner mot akutt forurensning og ansvar for statens operative beredskap og for å koordinere statlig, kommunal og privat beredskap i et nasjonalt beredskapssystem. I henhold til forurensningsloven 47 har beredskapspliktig privat virksomhet og kommunene en bistandsplikt ved aksjoner som ledes av staten. Både offentlig og privat beredskap er basert på miljørisikovurderinger, og Statens forurensningstilsyn stiller spesifikke krav til kommunal og privat beredskap med hjemmel i forurensningsloven. Statens beredskap er dimensjonert ut fra miljørisiko- og beredskapsanalyser, men den er ikke basert på et verst tenkelig tilfelle. Den kommunale beredskapen er organisert i 34 interkommunale beredskapsregioner som dekker hele landet og hvor det er utpekt en vertskommune som koordinerer driften av beredskapen. Kommunenes beredskap er organisert etter samme hovedprinsipper som den statlige beredskapsorganisasjonen og utgjør et meget viktig bidrag i den nasjonale beredskapen mot akutt forurensning. Som omtalt i Kap 7.4, omfatter kommunenes beredskapsplikt kun risiko tilknyttet virksomhet i kommunen, den er ikke dimensjonert for å ivareta skipsfartens eller petroleumsvirksomhetens behov i kyst og strandsone. Petroleumsvirksomheten har derfor styrket den kommunale beredskapen innenfor enkelte kystsegmenter for å ivareta sin beredskapsplikt. Den statlige beredskapen ivaretar skipsfartens beredskap. Det føres ikke tilsyn med skipsfartens beredskap, men det bør undersøkes om det er behov for tilsvarende styrking av den kommunale beredskapen også langs andre kystsegmenter i nordområdene av hensyn til skipsfartens beredskapsbehov. Det er stilt spesifikke krav til karakterisering av olje som produseres på norsk sokkel. Det er viktig å stille samme krav til karakterisering av olje som fraktes forbi Norges kyst, og at disse kravene håndheves. En del av den russiske frakten består også av petroleumsprodukter som det kan være vanskelig å sette inn beredskapstiltak mot, fordi den norske statlige beredskapen ikke er dimensjonert etter disse produktene. Kommunenes beredskapsplikt omfatter kun risiko tilknyttet virksomhet i kommunen, den er ikke dimensjonert ofr å ivareta skipsfartens eller petroleumsvirksomhetens behov i kyst og strandsone. Petroleumsvirksomheten har styrket den kommunale beredskapen innenfor enkelte kystsegmenter. Den statlige beredskapen ivaretar skipsfartens beredskap. Det føres ikke tilsyn med den statlige beredskapen, men det er grunn til å anta et det er behov for tilsvarende styrking av den kommunale beredskapen også langs andre kystsegmenter i nordområdene av hensyn til skipsfartens beredskapsbehov. Ved akutt forurensning fra privat virksomhet i forvaltningsplanområdet, i praksis petroleumsindustrien, skal Kystverket gjennom sitt tilsyn med de aksjonsmessige tiltak virksomheten iverksetter, bidra til at skadene på ytre miljø blir minst mulig. Det er stilt spesifikke krav til karakterisering av olje som produseres på norsk sokkel. Det er viktig å stille samme krav til karakterisering av olje som fraktes forbi Norges kyst, og at disse kravene håndheves. En del av den russiske frakten består også av petroleumsprodukter som det kan være vanskelig å sette inn beredskapstiltak mot, fordi den norske statlige beredskapen ikke er dimensjonert etter disse produktene. Kystverket har avtaler med en rekke myndigheter og nasjonale og internasjonale organisasjoner om 36

37 faglig og ressursbistand. Sjøfartsdirektoratet, som ivaretar sikkerhet og beredskap om bord i skip, bistår Kystverket med skipstekniske vurderinger og rådgivning ved hendelser som medfører fare for akutt forurensning. Forsvarets etablerte apparat for kystberedskap og aksjonsledelse innebærer at Forsvaret raskt skal kunne gripe inn for å hindre uønskede hendelser, sikre at tiltak umiddelbart kan iverksettes og aksjonsledelse etableres, inntil ansvarlig etat altså Kystverket ved akutt forurensning fra skip er klar til å overta aksjonen. Økt sjøtransport i nordområdene har ført til større oppmerksomhet omkring sjøsikkerhet og beredskap i disse områdene. Det norsk-russiske samarbeidet om beredskap mot akutt forurensning i Barentshavet er videreutviklet og regulert gjennom flere avtaler og overenskomster om varsling og gjensidig bistand. I 1994 ble oljevernavtalen mellom Norge og Russland undertegnet. Avtalen innebærer bl.a. varsling og gjensidig bistand ved ulykker som kan eller har medført oljeforurensning som kan true den andre part. I f.m avtalen gjennomføres det årlige møter og felles rednings- og oljevernøvelser i grenseområdet mellom Norge og Russland. For å styrke kunnskapen om bl.a. oljevernberedskap i arktiske strøk deltar Kystverket i arbeidsgruppen Emergency, Preparedness, Prevention and Response (EPPR) som ligger under Arktisk Council (AC). Det er ikke etablert en særskilt statlig beredskap mot andre former for akutt forurensning enn olje. Det er tidligere konkludert med at det ikke er hensiktsmessig at staten bygger opp en egen beredskap mot akutte utslipp av andre kjemikalier enn olje, i tillegg til den private og den kommunale beredskapen. Utredninger viser for øvrig at skipstransport av andre kjemikalier enn råolje og oljeprodukter er relativt begrenset i nordområdene. De gasstyper som transporteres i området er i all hovedsak produkter der brann- og eksplosjonsfare utgjør den dominerende trusselen. Kommunale og statlige beredskapsressurser Innenfor forvaltningsplanområdet er det etablert sju interkommunale beredskapsregioner under ledelse av interkommunale utvalg for akutt forurensning (IUAer), hvor samtlige kommuner mellom Røst og Sør-Varanger deltar. Beredskapsnivået i disse regionene baserer seg på scenarier som beskriver de vanligst forekommende uønskede hendelser i det kommunale virkeområdet ut til 4 nautiske mil av grunnlinjen. Det kommunale beredskapsmateriellet består først og fremst av mindre fartøy, lette oljelenser og oljeopptakere som er egnet i strandsonen og kystnært, samt bekledningsog verneutstyr. Statens beredskap mot akutt forurensning fra skip langs norskekysten er dimensjonert, herunder organisert og lokalisert, på basis av miljørisiko. Største dimensjonerende hendelse er utslipp av tonn råolje over 12 timer, hvilket tilsvarer akutt utslipp fra 2-3 tanker i et tankskip på dwt. Aksjoner som krever mer ressurser bygger på utnyttelse av landets samlede ressurser og eventuelt internasjonal bistand i henhold til inngåtte avtaler. De viktigste statlige ressursene for bekjempelse av akutt forurensning består i dag av Kystverkets beredskapsorganisasjon, 16 statlige utstyrsdepot med tilknyttet personell, ni mellomdepot, fire fartøy med utstyr for kystnære operasjoner tilhørende Kystverkets rederi, kystvaktfartøy med permanent utstyr for bekjempelse av akutt oljeforurensning om bord, hvorav to fartøy tilhørende Indre Kystvakt og to fartøy tilhørende Ytre Kystvakt normalt opererer i forvaltningsplanområdet, beredskapsutstyr på sysselmannsfartøyet ( Nordsyssel ) på Svalbard i sommerhalvåret, overvåkningsfly med spesialutstyr for oljedeteksjon, satellittovervåkingstjenester, samt avtaler om bistand fra andre myndigheter og fagmiljøer. Ved en større aksjon mot akutt forurensning i havområdene utenfor Lofoten eller i Barentshavet vil utstyr fra samtlige statlige depoter langs kysten kunne settes inn, men primært vil utstyret bli mobilisert fra depotene lokalisert nær forvaltningsplanområdet, nemlig hoveddepotene i Bodø, 37

38 Lødingen, Tromsø, Hammerfest og Vadsø, samt mellomdepotene på Sortland, Skjervøy, Honningsvåg og Båtsfjord, og eventuelt nødlosseutstyr fra Bodø, Tromsø, Hammerfest, Vadsø og Longyearbyen. Figur 11: Lokalisering av statens beredskapsutstyr. Overvåking av sjøområder for å detektere akutt forurensning Kystverket driver regelmessig overvåking av norsk økonomisk sone ved hjelp av et spesialutrustet fly og ved bruk av en norskutviklet satellittjeneste. Flyovervåkingen legger særlig vekt på indre og ytre sjørute, og er normalt konsentrert om de sørlige delene av norsk økonomisk sone. Hensikten med overvåkningen er å oppdage og identifisere utslippskilder, samt monitorere og fjernmåle oppdagede tilfeller av akutt forurensning og på denne måten bistå egen vakt- og aksjonsledelse med opplysninger/dokumentasjon angående en forurensnings omfang og karakter. Kystverket har for øvrig en avtale med EMSA om satellittovervåking hvor også nordområdene dekkes. Petroluemsvirksomhetens fjernmåling omtales i Kap