Høringsuttale til den planlagte utvidelsen av Ormtjernkampen-Skaget nasjonalpark.

Transkript

1 Høringsuttale til den planlagte utvidelsen av Ormtjernkampen-Skaget nasjonalpark. Utarbeidet av Skrautvål Sameige i Nord-Aurdal, Steinsetbygda Sameige, og Ton og Lenningen Utmarkslag i Etnedal. 1

2 1. Sammendrag: Skrautvål sameie, Steinsetbygda sameie og Ton og Lenningen utmarkslag føler den foreslåtte verneplanen som et påtvunget onde, og på nytt viser myndighetene sin trang til overstyring og overformynderi. Sameierne føler stort ansvar for området og har skjøttet dette godt i generasjoner. Den tvangen som oppleves gjennom denne prosessen, fører til motvilje og uro. Dette må unngås for at en vernekonflikt ikke skal oppstå. Grunneierstyrt forvaltning Sameiene har gjennom brev til miljøvernminister Erik Solheim gitt staten et alternativ til statlig vern: Grunneierstyrt forvaltning. Denne forvaltningsformen vil opprettholde engasjementet og ta vare på det planlagte verneområdet på beste måte. Med andre ord på samme måte som sameiet gjennom generasjoner har vist evne, vilje og kraft til å gjøre. Forfall Mange ytringer i miljøet understreker at konsekvensen ved et statlig vern vil føre til bortfall av ulike former for husdyrbruk, herunder beiting, støling og andre aktiviteter knyttet til både primærnæring og lokalt engasjement. Stillingene er der allerede På flere informasjonsmøter i regi av Fylkesmannen, har det kommet frem at Valdres vil bli tilført en statlig stilling i forbindelse med vernet. Vi påstår at en slik stilling vil gå på bekostning av primærnæringene og turistnæringen. Dagens drift av sameieområdet med stort engasjement og stor dugnadsånd utgjør mange titalls stillinger. Vårt syn på statlig vern - konklusjoner 1. Mangler stortingsmandat for en så omfattende utvidelse. 2. Ungdommen blir i større grad en eksportartikkel fra bygda. Nedlegging av aktive bruk. 3. Byråkratisk overstyring som river ned et velfungerende demokrati. 4. Statlig vern vil føre til degenerering av kultur- og naturlandskap. Veivedlikehold, vilt- og fiskepleie m.m. vil lide under et slikt regime. 5. Ran av privat eiendomsrett. 6. Tap av bygdefolkets tilbud til staten. Det riktige alternativet er grunneierstyrt forvaltning. 7. Større vernekonflikt. 8. Tap av god skjøtsel, ansvarlighet og forutsigbarhet. Fylkesmannen er opptatt av at alle biter er på plass det er også vi opptatt av. 9. Det er også et paradoks at etter et framtvunget vern skal myndigheter utarbeide forvaltningsplan for de forskjellige verneområdene, uten at dette skal behandles politisk! 10. Myndighetene bør oppmuntre og verdsette grunneiernes arbeid for å ta vare på natur- og kulturlandskap, slik det har blitt gjort og slik det vil bli gjort i framtida. 11. Overstyring vil føre til mindre engasjement, og dermed verdiforringelse av området. Våre private områder må ut av verneplanen for å skape ro. 2

3 Vedlegg: 1 Kommunikasjon mellom Sameiene og miljøvernminister Solheim. 2 Brosjyre vedr. Grunneierstyrt forvaltning, samt DVD med orientering. For øvrig viser vi også til brev og merknader sendt FM i forbindelse med oppstartsmeldingen, fra privatpersoner, samt Nord-Aurdal og Etnedal kommuner. 2. Innledning. Denne høringsuttalelsen omfatter områdene som er berørt av vernesaken i Skrautvål Sameige i Nord-Aurdal, Steinsetbygda Sameige, og Ton og Lenningen Utmarkslag i Etnedal og gis på vegne av eierne i disse privateide områdene. Det fremlagte verneforslaget er helt uakseptabelt for sameiene. Samtlige av disse eiersammenslutningene har i hele vernearbeidet fastholdt at de ikke ønsker noen form for offentlig vern innen sine områder. Saken har vært oppe i årsmøtene som konsekvent har sagt nei til vern og nei til lokal forvaltning av evt. verneområder som måtte bli tvunget gjennom. En viser også til vedtak fattet i Nord-Aurdal og Etnedal kommuner som utvetydig går i mot en hver form for statlig vern. Følgende vedtak ble fattet på ekstraordinært årsmøte i Skrautvål sameie, : Årsmøtet opprettholder tidligere vedtak sak 5.b.1: Skrautvål sameie sier nei til statlig vern. Opprettholdelsen gjelder også sak 5b.2: Dersom et vern blir tvunget gjennom ønskes FM som forvaltningsorgan. Man er generelt av den oppfatning at et vern i enhver form vil ha preg av et overgrep mot de som i alle år har skjøttet disse områdene. Et vern vil bli oppfattet som en offentlig frarøvelse av eiendom og det vil virke demotiverende med tanke på videre skjøtsel og tradisjonell næringsutøvelse i disse områdene. Særlig gjør dette seg ekstra sterkt gjeldende der verneforslagene legger opp til landskapsvernområde i seterområdene. Men også i områdene som er foreslått til naturreservater vil vernet bli svært merkbart. I områdene som er foreslått vernet til nasjonalpark er man også mot statlig vern, men konstaterer at brukerinteressene fra grunneierhold er av en noe annen karakter enn i kjerneområdene for næringsutøvelse, som naturlig nok er knyttet til setergrender, områdene rundt disse og fiskevann. Man mener at i denne saken ikke er dokumentert tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for at verneinteressene og med det samfunnsinteressene, er av en slik karakter at den private eierrådighet må innskrenkes gjennom statlig vern. Dette gjelder samtlige foreslåtte vernekategorier. Hva angår nasjonalparken, mener man at verneforslaget går langt forbi det som var grunnlaget for oppstart av vernarbeidet. Hva angår naturreservatene, mener man at de forhold 3

4 som her fremheves som grunnlag for vern, er godt representert i andre verneområder i landet. Det samme gjelder landskapsvernområdene. Det vises i denne forbindelse til paradokset ved at staten i forbindelse med utbyggingen av Dokka- Etna, basert på fremlagt dokumentasjon og fagrapporter for områdene, konkluderte med at naturinteressene i disse områdene ikke var til hindre for en utbygging av vannkraft. Da var det grunneierne som jobbet for å hindre utbygging for å beskytte områdene. Det anføres at det ikke er kommet frem noe særlig nytt siden da og det er vanskelig å forstå at Staten ved fylkesmannen nå plutselig kommer tilbake med motsatte konklusjoner. De berørte sameier og eiersammenslutninger har på ulike måter markert sin motstand, bl.a i flere brev til miljøvernministeren og ikke minst ved en stor markering i forbindelse med vernesaken 4.juli då, som fant sted i Skrautvål Sameige. Ingen av de inviterte offentlige instanser fant det bryet verdt å ta i mot invitasjonen og komme, derimot kom opp i mot 700 bygdefolk og tilreisende. De nevnte sameier har tidligere formidlet sitt syn gjennom deltakelse i referansegruppene og det vises til referater fra disse. Videre vises til våre brev av , , , og særlig vår uttalelse til oppstartmeldingen av 21. juli 06, samt brev av Vi føler at vi ikke har blitt hørt med noe som helst i forhold til våre innvendinger og man kan da spørre hva poenget har vært med deltakelse og tidsbruk i prosessen så langt. 3. Nærmere om vernearbeidets mandat og bakgrunn Utgangspunktet for hele vernesaken var å få utvidet Ormtjernkampen Nasjonalpark (8,5 kvadratkm.) slik at den kunne få status som internasjonal nasjonalpark. Ormtjernkampen Villmark på ca. 4,5 kvadrattkilometer ble administrativt fredet i I 1968 fikk området status som nasjonalpark og ble utvidet til ca. 9 kvadratkilometer. Hensikten med vernet var å ta vare på noe av granskogtraktene på Østlandet. Granskogen på sør- og østsiden av Ormtjernkampen har karakter av urskog. (NOU 1986:13, ny landsplan for nasjonalparker, side 25. ) I samme NOU, side 77, heter det om arealet at: Nasjonalparken dekker et område på ca. 9 kvadratkm, mens området som foreslås tatt med i tillegg dekker ca. 14,5 kvadratkm. Hele området ligger i Gausdal Statsallmenning og er således statsgrunn. 4

5 I vurdering og tilråding heter det på samme side 77 at: Området er typisk østlandsk urskogområde. Det er ønskelig å utvide nasjonalparken slik at den får internasjonal status som nasjonalpark. Området vest for dagens nasjonalpark vil utfylle de naturkvalitetene som finnes i den nåværende park. Østlandsområdenes lavere deler er svakt representert i nasjonalparksammenheng. Ormtjernkampen med tilgrensende områder har stor pedagogisk verdi og betydning i undervisningssammenheng. Kulturpåvirkningen i den foreslåtte utvidelsen er noe større en i det vernede området. Rådet mener likevel at tilleggsområdet bør inngå i nasjonalparken. Det fremstår som helt klart at man i forbindelse med ny landsplan for nasjonalparker, som var en bred gjennomgang av alle eksisterende og evt. nye nasjonalparker, forutsatte en begrenset utvidelse av Ormtjernkampen Nasjonalpark og da på statens egen grunn. Denne landsplanen har i landet for øvrig ligget til grunn for så å si alt vernearbeid i årene og frem til nå. Det kan se ut som at det kun er i denne vernesaken at man til de grader har gått ut over forutsetningen og bakgrunnen for konklusjonene som fremkom i NOU: 1986: 13 for Ormtjernkampen. I stortingsmelding nr. 62, ( ) om ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge omhandles Ormtjernkampen særlig på siden 113 ff. Det fremgår der at Statens Naturvernråd (som utarbeidet nasjonalparkmeldingen St. meld nr. 64 ( ) sluttet seg til NOU 1986:13 og tilrådde en utvidelse av Ormtjernkampen med et tilleggsområde på ca 14,5 kvadratkilometer (statsallmenning) som bør inngå i nasjonalparken. Fylkesmannen i Oppland uttalte til denne tilrådningen (1987) at den foreslåtte utvidelsen kunne aksepteres uten store problemer, men mener at drift av setrene i området ikke må hindres ved et slikt vern. Fylkesmannen sier videre at det for tiden ikke er aktuelt for fylkesmannen å ta initiativ til et ytterligere verneområde enn det Statens Naturvernråd har foreslått. Naturvernforbundet i Oppland fremmet i et brev (samme stortingsmelding s. 113) forslag om et større verneområde (nasjonalpark/landskapsvern) i lavfjellområdet mellom Gausdal og Valdres. Området strekker seg nordover og vestover fra Ormtjernkampen og ligger hovedsakelig på statsgrunn. Verneverdiene er knyttet til zoologi, botanikk, kulturminner og friluftsliv. Departementet sa i sine merknader at man har merket seg den store oppslutningen om SNR sitt utvidelsesforslag. Det ble lagt til grunn at det ikke foreligger opplysninger om at utvidelsesforslaget vil komme i konflikt med andre interesser. ( ) I sin innstilling sa departementet at det er innstilt på å videreføre forslaget om utvidelse av Ormtjernkampen Nasjonalpark. (..) Departementet vil be fylkesmannen vurdere 5

6 utvidelsesforslaget fra Naturvernforbundet nærmere i forbindelse med den videre behandling av saken. Fylkesmannens oppdrag var å forberede vernearbeidet med en utvidelse av Ormtjernkampen Nasjonalpark med ca. 14, 5 kvadratkilometer på Statsgrunn. Videre skulle man iht. St. meld. Nr. 62 vurdere forslaget fra Naturvernforbundet, som også begrenser sitt forslag til hovedsakelig statsgrunn. Områdene som ble utpekt var vurdert. Og departementet sier at de ikke vil komme i konflikt med andre interesser. Basert på ovenstående, kan man uten videre konkludere med at saken i den videre behandling av en eller annen grunn har tatt fullstendig av og gått milevis ut over alle proporsjoner i forhold til både St. meld. Nr. 62 og NOU: 1986:13. Som privateiende grunneiere, vil man holde fast på at vernesaken skal og må på det sterkeste begrenses til hovedsakelig statsgrunn og begrenses til det som var grunnlaget i de to nevnte dokumenter. Skulle man med basis i disse dokumentene utvidet til de proporsjoner man nå ser, skulle dette ha vært behandlet og sammenholdt med hele landet som helhet igjen, slik St. meld. Nr. 62 og NOU:1986:13 gjorde. Planene som nå foreligger forrykker og tilsidesetter hele gjennomgangen, balansen og forutsetningene for statlig vern landet sett under ett, med basis i disse dokumentene. Det forslag som fylkesmannen i Oppland åpner for en helt vilkårlig og uforutsigbar praksis i vernesaker. Den er udemokratisk fordi den i så stor grad fraviker grunnlaget som Stortinget ga tilslutning til etter de omfattende utredningene i St. meld 62. ( ) En annen sak er at de samme dokumenter la opp til et vern av ca 12 % av landet til nasjonalparker. Det målet antas å være passert med god margin i dag. Et så markert avvik som det man ser i verneplanarbeidet for Ormtjernkampen, burde først vært tuftet og samordnet i en ny og revidert landsplan for nasjonalparker, dvs. at det ble laget en ny NOU og en ny stortingsmelding. 4. Oppstartmeldingen- omfang. Ovenstående syn er formidlet helt fra oppstartmeldingen ble sendt. Men grunneierne er ikke hørt og man har med en viss maktesløshet konstatert at fylkesmannen i Oppland i sin verneiver har gått langt forbi det omfattende arbeid som lå til grunn for NOU 1986:13 og St.meld. nr. 62, I andre sammenhenger viser man strengt til disse utredningene som basis for vernearbeid. Det fremstår som betenkelig at man i denne saken anser seg som helt ubundet av de forutsetninger som stortinget sluttet seg til for hele landet i Naturreservat er ikke omtalt i oppstatsmeldinga. Sameie stiller seg tvilende til om FM har mandat til å utarbeide en så omfattende og omfangsrik plan. Fra et enkeltpersons ståsted befester det seg med det et inntrykk at av man ikke kan påregne noen forutsigbarhet fra besluttende myndigheter og at disse velger å bruke et hvert dokument slik det passer staten der og da. 6

7 5. Verneplanprosessen. Det er så langt i prosessen bare å konstatere at naturverninteressene har fått mer enn fullt gjennomslag for sine ønsker om en verneplan av så stort omfang og slik utstrekning i forhold til det som var utgangspunkt for utvidelsen av Ormtjernkampen Nasjonalpark, på tross av grunneiers innvendinger og tildels sterke næringsinteresser som knytter seg til områdene. Deltakerne i referansegruppene fra de private grunneiernes side har hele vegen vært klar på sin motstand mot vern i de private områdene. Fylkesmannen har ikke på noe punkt gitt til kjenne noen betenkelighet i forhold til de mandat som man generelt i de berørte samfunn måtte kunne legge til grunn og basere seg på. Man har til en viss grad fått gehør for de mest prekære og nærliggende ulempene gjennom innspill til vernebestemmelser. Store deler av tilsvarende arealer i Øystre Slidre er tatt ut av planen, der begrunnelsene bl.a. er at områdene delvis er private, og at de inneholder vesentlige næringsinteresser. Dette gjelder også i høyeste grad for Skrautvål Sameie. Skrautvål Sameige og de øvrige sammenslutningene av grunneiere har vært, og er et godt organisert demokrati, med styre og underutvalg. Det unike kulturlandskapet, beskrevet av forslagsstiller, er et resultat av eiernes kloke forvaltning av områdene gjennom generasjoner. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke skal fortsette. Lokal forvaltning av eierne selv, i samspill med kommunale myndigheter, gir den beste motivasjon til å ivareta bygdas utmarksressurser i et langsiktig perspektiv. Skrautvål sameie har i samarbeid med Steinsetbygda sameie og Ton og Lenningen Utmarkslag skrevet flere brev til miljøvernminister Erik Solheim. Brevene beskriver frustrasjon over utvidelsen av Ormtjernkampen nasjonalpark, og at det ikke ønskes statlig vern i Nord-Aurdal og Etnedal kommuner, men grunneierstyrt vern. Sameieformen er konserverende i seg selv. Kommunestyrene i Nord-Aurdal og Etnedal kommuner går sterkt imot et statlig vern og understreker dette med flere kommunestyrevedtak. FM har på flere av sine informasjonsmøter understreket viktigheten av lokal politisk forankring for gjennomføringen av et statlig vern. I etterkant av omtalte kommunestyrevedtak presiserer FM ikke lenger viktigheten av politisk forankring. FM har lokket med at det vil bli økte overføringer til kommunen, selv ikke dette har ført til at kommunen snur i saken, og fastholder sine vedtak og støtter sameiene i synet på statlig vern. Det finnes i dag ikke vilje eller økonomi fra statens side til å fullføre andre "verneprosjekt " i tidligere annekterte områder. Staten bør og må rydde opp i allerede eksisterende verneplaner før nye områder båndlegges. Det vises blant annet til at arbeidet med å lage forvaltningsplaner for verneområder er nærmest skandaløst neglisjert. 7

8 6. Konsekvensutredningen. Hva angår konsekvensutredningene, ser grunneierne helt bort fra disse. Som brukergruppe ble knapt grunneierne kontaktet av utrederne. Det vises her bl.a. til brev fra advokat Hagerup av Konsekvensutredningene ses, fra grunneiernes side, på som bestillingsverk for å underbygge fagrapportene. Brukerinteressene fragmenteres og bagatelliseres. Fra vår side har man etterlyst en konsekvensutredning som i større grad så helheten i brukerinteressene under ett. Videre kan man vanskelig i den valgte systematikk fange opp fremtidige bruksområder og utnyttelsesmåter av de aktuelle områdene. Bioenergi, barskog som etablerer seg osv. 7. Nærmere om verneforslaget. Verneforslaget vil legge beslag på 85% av Skrautvål sameies totale areal og over 50% av de totale utmarskarealene til gårdsbrukene. For å sette omfanget av verneforslaget i et større perspektiv kan det nevnes at området vil utgjøre ca 14,7% av Nord-Aurdals totale areal. Et statlig vern vil føre til bortfall av den demokratiske styringsmodellen som er beskrevet i innledningen av brosjyren Grunneierstyrt forvaltning (se vedlegg). Det sier seg selv at dette er en dramatisk båndlegging. 8. Rettslige anførsler vern. Vern omhandles nå i naturmangfoldsloven kap V. Nasjonalpark: Det vises til naturmangfoldl. 35. Nasjonalparker. Det fremgår at som nasjonalpark kan vernes større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap som er uten tyngre naturinngrep. ( ) Fra denne side anføres at intensjonene, også opp mot ny naturmangfoldlov, slik de fremkommer i NOU 1986: 13 og St. meld nr. 62, vil være oppfylt ved et vern som er begrenset til de områder som er beskrevet i disse to dokumentene og da innen statens egen grunn. Man gjør gjeldende at det ikke er dokumentert, ut fra beviskravene som må stilles, at de private områdene som her er tatt inn i forslaget til nasjonalpark må tas med for og i dette området oppfylle hensiktene med utvidelsen av Ormtjernkampen. Man er også av den oppfatning at disse områdene ikke er mer eller mindre spesielle enn det man generelt finner i hele innlandsregionen, 8

9 dvs. i Hedmark, Oppland og tilgrensende fylker. Et vern kommer dermed helt vilkårlig og man ville sikkert funnet tilvarende kvaliteter i et hvert område i de samme fylker om man hadde gått like tungt inn med dokumentering. Lovens krav til vern er ikke oppfylt. Landskapsvernområder: Det vises til naturmangfoldl. 36. Som landskapsvernområde kan vernes natur- eller kulturlandskap av økologisk, kulturell eller opplevelsesmessig verdi, eller som er identitetsskapende. Til landskapet regnes også kulturminner som bidrar til landskapets egenart. Man viser igjen til forutsetningene i de to ovenfor nevnte dokumenter om at vernet skulle begrenses til statsgrunn (også naturvernforbundets forslag). Også her mener man at vernearbeidet har rammet helt vilkårlig, siden fylkesmannen gjennom vernearbeidet har rettet fokus på stølsområdene. Man finner tilsvarende områder i hele landet. Områdene er kultivert og utviklet gjennom århundrer med til dels veldig hard bruk av naturen. Først jernutvinning, så tung beitebelastning, avskoging ifm. behov for ved på stølene og ifm. landbruksvirksomhet. Hadde man hatt en lovgivning som dagens, for år siden, vil man kunne anta at denne bruken som i dag danner grunnlag for vernearbeide ville ha vært forbudt. Problemet i disse områdene i dag er at landets landbrukspolitikk fører til at gårdsbruk blir nedlagt, at seterdrift opphører og at områdene gror til igjen og går tilbake til slik de antakelig opprinnelig var. Grunneierne mener at et vern vil forsterke denne tendensen ytterligere ved at de gjennom ytterligere byråkratisering og involvering fra offentlige myndigheter fremmedgjøres i forhold til sin utøvelse av eierskap i dag. Fra grunneierhold mener man at et vern vil medføre konservering og museumstenkning i områder som til enhver tid har vært viktige elementer i en næringsvirksomhet som har vært i konstant utvikling og forandring (underforstått krav til effektivitet og drift). Det vises også her til forutsetningene om at det var statlig grunn som skulle vurderes for vern. Områdene skiller seg ikke på noen måte ut fra alle andre kjente stølslandskaper i Norge og et vern her vil oppleves som helt vilkårlig og tilfeldig. Lovens krav til vern er ikke oppfylt. Man har heller ingen tillit til at staten vil følge opp i ettertid med støtte eller andre typer tiltak for og evt. bevare/drifte områdene. Naturreservater: Naturmangfoldl. 37 Som naturreservat kan vernes områder som a) inneholder truet, sjelden eller sårbar natur, b) representerer en bestemt type natur, 9

10 c) på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold, d) utgjør en spesiell geologisk forekomst, eller e) har særskilt naturvitenskapelig verdi. Som naturreservat kan også vernes et område som er egnet til ved fri utvikling eller aktive gjenopprettingstiltak å få verneverdier som nevnt i første ledd. Det vises til kommentarene til øvrige verneformål. Også her mener man at vernet rammer helt tilfeldig, fordi vernemyndighetene allerede er i området i forbindelse med utvidelse av Ormtjernkampen Nasjonalpark. Man er av den oppfatning at de arter og forhold som her er påvist, forefinnes mange andre steder i landet og de er allerede inne i verneområder andre steder. Noen av artene er avhengige av f. eks. beitebruk for å overleve. Disse vil bli enda mer utsatt ved et vern, fordi grunneierne er sikre på at et vern i stor grad vil forsterke tendensen til redusert bruk av områdene ifm. f. eks. stølsdrift. Man mener at også her burde vernet vært begrenset til statens grunn slik det ligger til grunn i bakgrunnen for vernearbeidet. Som et paradoks nevnes igjen at de samme myndigheter i forbindelse med Dokka- Etnautbyggingen, på så å si samme dokumentasjon fastslo at det ikke var vernekvaliteter i området som var til hinder for vannkraftutbygging og neddemming. Det indikerer vilkårligheten i saker som dette og det viser klart myndighetenes pragmatiske holdning, avhengig av hvilke samfunnsinteresser de står overfor. Slik viser dette at det oppleves lettere å nå overkjøre en gruppe private grunneiere (som alltid har tatt hensyn), sett i forhold til de tunge kraftutbyggingsinteressene man sto overfor den gangen. 9. Forvaltning i verneområder. Skrautvål Sameige i Nord-Aurdal, Steinsetbygda Sameige og Ton og Lenningen Utmarkslag i Etnedal ønsker ikke et statlig vern, men en grunneierstyrt forvaltning av området. Byråkratiet for framtiden blir uutholdelig og vil føre til nedlegging og fraflytting. Det er tross alt 82 lover, 33 forskrifter og 13 forskjellige departementer som regulerer aktiviteten i området fra før! (kilde Økokrim). 10. Økonomiske og utviklingsmessige konsekvenser. Skog- biovirke, brensel, olje fremtiden Innenfor det samme området er det store arealer med bjørkeskog, og også en del produktiv barskog som ved mer aktiv skjøtsel og utvikling kan bli en større ressurs. I de områdene hvor barskogen vokser består av næringsrik jord og godt arronderingsmessig terreng som ligger ca m o.h. Størstedelen av produktiv skog i områdene hvor gardene i bygda ligger, er på 10

11 tilsvarende høgde. Skoglandskapet har forandret seg radikalt de siste 50 årene, ved at barskogen brer seg nordvestover langs Etnavassdraget sammen med attgroing med bjørkeskog. Uttak av virke og skjøtsel av utmarka er i framtiden helt nødvendig for å bevare et noenlunde åpent landskap rundt stølsgrendene og i beiteområdene (Lvo, np og nr). Hvis en antar at 30 % av arealet er myr (gjelder Skrautvål), vann og grunnlendt mark så vil en kunne få nærmere dekar produktiv skog innenfor verneområdene i Skrautvål sameige. Hvis en regner med en produksjon på 0,15 m 3 virke pr dekar i året så vil dette utgjøre m 3 /år eller en netto på ca kr pr år etter dagens forhold. Kapitalisert med 4 % rente gir dette en skogverdi på kr bare i Skrautvål sameige. Selv om det i bestemmelsene står at det kan hogges i LVO har vi ingen tiltru at vi kan ta ut en brøkdel av verdien som over tid vil bygges opp her. Hvis vi legger til den faktoren at temperaturen stiger med 2 grader i fremtiden (rapport fra DN) vil dette området bli et viktig område for produktiv skog i fremtiden. Som et resultat av dette må forholdene ligge til rette for å forvalte disse verdiene på en rasjonell måte innenfor verneskogbestemmelsene, som også må omfatte felling, utfrakting og nødvendig veibygging. Stølsdrift og bruk av beite: Båndlegging av så store arealer vil redusere landbrukets muligheter til tilpassing og videreutvikling. Det vil også, på lang sikt, påskynde gjengroing og forringelse av områdets kvaliteter slik de framstår i dag. Stølsbruket generelt, og mjølkeproduksjon spesielt, med dagens krav til produksjon, stiller store krav til beitekvaliteten. Gjødsla stølsvoller og inngjerda tilleggsarealer i tilknytning, eller i nærheten av stølene har vært, og er et vilkår for å sikre høg produksjon sommerstid. Dyr på utmarksbeite trenger tilsyn, og dyr som av ulike grunner må ut av område ved f. eks. skade eller sjukdom må kunne transporteres ut uten unødig tidsspille. Foringsdyr og beitedyr spesielt, mange støler i sameie brukes i forbindelse med dyr på beite, som oppsamlingskve og som beitemark. Oppdyrking av stølsvoller, tilleggsjord og nydyrking må kunne utføres for at den enkelte gardbruker skal kunne følge utviklingen som dagens og fremtidens landbrukspolitikk legger føringer for. Det er ikke åpning for hogging i NP, dette er områder som er viktige i beitesammenheng og må skjøttes ved hogging for at beite skal opprettholdes. Sameie ser med stor skepsis på måten området skal forvaltes, med detaljstyring (skjøtselsplan innenfor LVO) på hvor dyr skal beite til enhver tid, utmark, innmark, oppsetting av styringsgjerder osv. Dette er ikke naturlig og resultatet av en slik praksis vil skape et kunstig og konstruert miljø, og ikke minst vil dette bidra til betydelig merarbeid for den enkelte bruker. Heimåsgjerdet er et skille som skal holde dyra på beite i fjellet og hindre beitende dyr å komme ned i bygda. Gjerdet bekostes av sameiet og er en betydelig utgift, og nødvendighet. Sameiets inntekter vil med stor sannsynlighet gå ned som følge av et statlig vern, og faste utgifter vil bli en stor utfordring for sameie i fremtiden. 11

12 Veier og vedlikehold: Kjøreveier og gamle reksleveier må ikke stenges men holdes i hevd ved aktiv bruk, hvis ikke vil dette føre til bortfall av kulturminner. Dette er gamle reksleveier som ingen har interesse av å rydde uten å ha et formål gjennom aktivt bruk. Det nevnes også at mange av disse veiene/rekslene ikke er inntegnet i kartgrunnlaget som er medsendt Det er flere kjøreveger i Sameiet som det gjennom verneplanen skal legges begrensinger på, eller stenges for all ferdsel. Alle disse veiene/rekslene er bygget og brukt i flere generasjoner med klare formål som fortsatt gjelder. Doblaug-vegen er et eksempel, denne veien er nyttet siden 30- tallet, og Landbruksdepartementet har i brev datert 11. Oktober 1938 lagt klare føringer for at denne veien skal være åpen for fri ferdsel. Denne veien er viktig for Skrautvål sameie, fordi denne veien knytter sameiets nordre og søndre del sammen. Blant flere andre veger er også vegen inn til stølsområdet ved Røssjøen viktig og må kunne utbedres. Veinettet som skjøttes av Skrautvål sameie, i kraft av styret i Skrautvål stølsveg har i dag store økonomiske utfordringer. Foruten vanlig vedlikehold er det behov for rehabilitering og nybygging av flere bruer, heving av vegbane og uskifting av dårlige masser etc. Ved inntektsreduksjon vil veinettet fort bære preg av dette, begrenset kjøring kan bli innført. Organisert ridning tillates ikke etter vernebestemmelsene i NR og NP. Skrautvål sameie er av den oppfatning at området må brukes aktivt for å opprettholde det landskap vi har i dag, og ser ikke bruken av hest som et problem. Det er pr i dag ikke organisert ridning i området, men for en tid tilbake ble dette praktisert. Regelen er et paradoks da vi i sameiene har store flokker av beitende storfe og to hesteslepp. Jakt og begrensninger: Jakt er en viktig inntekt og del av driftsgrunnlaget på brukene. Det er i verneplanen foreslått begrensninger av uttak i visse områder bl a i NR + NP som kan få katastrofale følger for næringskjedene. Der vi kan oppleve en akselerasjon av uønskede arter (eks. mink, måker, mår osv.), som vil skape uforutsigbarhet for mange arter bl.a. rødlistearter som vi ønsker å ta vare på i faunaen. Driftsopplegget vi har bygger på høstning av overskuddet i naturen slik det har vært til alle tider. Dette er bygd på naturlig balanse mellom artene og jakt og fangst. Vi vet også at rovviltene (predatorene) hekker/har oppvekst områder, der hvor maten er, og at eksempelvis rovfugler kanskje hekker 1-2 år på tilnærmet samme sted hvis mattilgangen er bra. For året etter kanskje hekke i Finland evt Grønland. At de i løpet av årssyklusen jakter overskuddet av naturen over store områder alt etter matfatets omfang. En grunneierstyrt forvaltning vil gi dem samme muligheter i framtida, mens verneforslaget vil gi stor uforutsigbarhet. Et vern vil samtidig føre til økte konflikter i forbindelse med vern av husdyr og andre beitedyr. Det er også viktig å se at et vern vil begrense andre positive aktiviteter i området unødvendig, da mange av predatorene og andre ønskede arter befinner seg store deler av året på andre kontinenter. 12

13 Utfrakting av hjortevilt er i veneplanbestemmelsene begrenset til kun bruk av lette beltekjøretøy (elgtrekk). Det er flere områder i sameiene hvor bruk av denne typen kjøretøy ikke er egnet. Det kan ikke i dag påvises kjøreskade pga. utkjøring av elg i sameie. Med det regelverk som er foreslått vil utfrakting av elg bli vanskelig/umulig å utføre. Det vises til høringsuttale fra jaktlaget i sørre feltet, et jaktlag av tre i Skrautvål sameie. Jegerne har tilhold på Kølhus, skutt elg fraktes hit og henges opp i denne veiløse delen av sameie. Det er kjørespor fra Sebuhaugen, via Hundslegeret til Kølhus og videre til Svarthammar. Denne reksla er verdifull og kan betegnes som en del av veinettet, der standardheving ikke er utført. Jaktlaget feller normalt flere dyr i løpet av tiden de tilbringer på Kølhus og dyr må fraktes til bilvei. Elgtrekk har ikke kapasitet til å dra mer enn 1-2 dyr avhengig av størrelse (se egne uttaler fra Kølhus og Baustin). I KU er ikke jakt utredet som ledd i primærnæring selv om Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet i sin veileder (PBL og Landbruk Pluss) betegner jakt som ledd i primærnæring. Som tidligere nevnt stiller sameiene seg sterkt tvilende til kvaliteten i KU. Fiske og naust: Fiske er viktig inntekt for sameiene. Fiskebuer er i landbruk + betegnet som bygg i landbruk, veileder utgitt av miljøverndep. Mat og Landbruksdep. Det samme gjelder for Grunnlagsdokumenter Konsekvensutredning Ormtjernkampen Skaget, utarbeidet av Direktoratet for naturforvaltning. Skrautvål sameie har laget sitt eget regelverk ift. Naust, med ei arealbegrensing på 22 kvm. Dette kan ikke betegnes som luksushytte, men nettopp hva myndighetene bekrefter i kraft av sine rapporter et landbruksbygg. Fiskebuer eller naust er en viktig inntektskilde for mange gardbrukere i Skrautvål. Hver gård i bygda har rett til nausttomt etter Skrautvål sameies regelverk. For de som ikke leier ut, nytter for stor del naustet selv og bruken kan uansett ved uttak av fisk kalles matauk. Buene er en viktig del av kulturlandskapet i sameiene (rorbuene i Lofoten). I KU er heller ikke fiske utredet som ledd i primærnæring selv om Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet i sin veileder (PBL og Landbruk Pluss) betegner fiske som ledd i primærnæring. I tillegg til at utleie av fiskenaust og fiskerett etc. genererer inntekt til mange av gardbrukerne i bygdene må vi ikke glemme at disse plassene også er en plass hvor mental helse pleies. Opplag av båter skal begrenses i følge vernebestemmelsene. Båter er ikke pr. i dag et problem i de vann som ligger i området, vi ser derfor ikke viktigheten at dette, fordi vi vil oppleve et frafall på denne typen bruk på sikt. Hvis vi går tilbake i tid var antallet båter i disse vannene mye høyere. I dag er det kun de mest interesserte som ønsker å ha båt flere timers gange fra vei. Praksis for innkjøring av båt har fungert godt i sameie og har ikke skadet området, utkjøring av båter må kunne skje hele året. Skrautvål sameie har innsjøer i verneområdet som har et areal som er stort nok til bruk av motorbåt. Sameie selv har lagt ned forbud mot kjøring av motorbåt, men har gitt dispensasjon i de situasjoner som har krevd dette, som f.eks utfrakting av hjortevilt, frakt av materialer ved sykdom og lignende. Nord-Aurdal kommune vedtok ved en senere anledning - lokal forskrift som 13

14 også går på forbud mot motorbåtkjøring i nevnte vann. Siden 80-tallet har antallet nye arter, spesielt måker, i sameie gått betydelig opp, dette er en type fugl som ikke ønskes i området da det er direkte sammenheng mellom måker og innvollsorm i fisken (jmf. Mattilsynet, Valdres). Dette er et økende problem, og skader fiskestammen. I NR er det ikke lagt inn åpning for jakt av måker og andre uønskede arter, noe som vil føre til at fiskevannene vil bli ytterligere forringet. Det avsettes altså et fristed for måker og andre uønskede arter i NR, og bestanden vil øke, noe som vil ramme alle vann i området. Utleie- Mindre muligheter når aktivitet begrenses Utleie vil bli vanskeligere etter et evt. vern. Et eksempel er bl.a naust/buer og andre husvære, som vil kunne ramme gardbrukeren og sameie økonomisk. Dette vil også ramme vidt hva beite angår. Det er i dag utstrakt utleie av voller og innhengninger. Dette bidrar til at gjerder og beiteområder holdes i hevd. Ved strekt innskrenket driftsgrunnlag og bortfall av aktive brukere, vil dette få ringvirkninger i hele området. Bygg og Utvikling: Verneplanen legger restriktive føringer for oppføring av nybygg, tilbygg og restaurering for aktive brukere og i evt. tilleggsnæring. Dette vil føre til et rekrutteringsproblem i primærnæringen. Ut fra ytringer i miljøet ser det ut til at neste generasjon ikke er interessert i å drive videre, hvis standarden ikke kan heves på sælet/huset til dagens standard. Ved at tilbygg skal behovsprøves osv. vil dette sette en effektiv stopper for den utvikling som må til for at rekrutteringen skal opprettholdes og driften videreføres. Plan- og bygningsloven har frem til nå regulert bygningsaktiviteten i området, dette regelverket er konserverende i seg selv da sameiene er betegnet som LNF-sone i kommuneplan. Rekruttering til videre drift av primærnæringen: Som nevnt ovenfor vil verneplan vil skremme neste generasjon fra å fortsette å videreutvikle driften. Byråkratiet oppfattes som uoverkommelig og et betydelig hinder for en rasjonell drift. Med alle de regler og begrensninger som legges i verneplan vil brukerne i området stå i fare for å bli kriminelle, fordi det er ingen som kan ha oversikt over alle de forskrifter og regelverk som er foreslått. Valdres opplever en sterk utvikling når det gjelder fraflytting generelt, ungdommen reiser ut av dalføret på utdanning og arbeid, hvis vernet som er foreslått tvinges gjennom vil dette forsterke denne tendensen ytterligere. Det oppleves i stor grad overformynderi fra stat/myndighet i forbindelse med flere ting, i Heimåsen ble Fagernes Lufthavn, Leirin tvunget i gjennom på 80- tallet. Store områder ble båndlagt. I dag båndlegges nye områder pga. krav til større sikkerhetssone rundt flyplassen. Det kan også nevnes at vi opplever at store deler av skogen hjemme i bygda og i heimåsen også vernes i forbindelse med utarbeidelse av driftsplan for skogen, det er gårder som opplever å få vernet en betydelig del av eiendommen. Summen av alle disse tiltakene fører til at driftsgrunnlaget innskrenkes betydelig, og motivasjon for å drive videre svekkes. 14

15 11. Skiløper og trasseer Kartet over løyper og stiger er utformet på en slik måte at reksleveger om sommeren, er inntegnet sammen med reksleveger om vinteren. Fargekodene i kartet er umulige å forstå/ følge da stier og løyper på flere plasser sammenfaller. Kartgrunnlaget som følger verneforslaget har derfor store feil og mangler. Det er trasseer/skiløyper til alle stølslag i Skrautvål sameie. 12. Erstatninger: I KU står det at " fylkesmannen merker seg at mange ønsker seg næringsfond, økonomisk kompensasjon". Dette er ikke utsagn som er ytret fra privateide områder i Etnedal og Nord- Aurdal kommuner. Sameiene har ikke blitt lagt ut for salg. Formann, Skrautvål sameie Formann, Steinsetb.sameie Formann, Ton og Lenningen utmarkslag 15

16 Verna Skrautvålsbygdning sjelden rase. 16