NR. 1 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE EURO. En fare for EU, men ingen trussel mot Norge. hvis vi holder oss unna. av Dag Seierstad

Transkript

1 NR. 1 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE 1999 EURO En fare for EU, men ingen trussel mot Norge hvis vi holder oss unna av Dag Seierstad

2

3 EURO En fare for EU, men ingen trussel mot Norge hvis vi holder oss unna NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR SIDE 1

4 1999 Nei til EU / Dag Seierstad Trykk: PDC Tangen Printed in Norway ISSN Opplag EURO EN FARE FOR EU, MEN INGEN TRUSSEL MOT NORGE I 1999 vil det komme ut 4 hefter i Nei til EUs skriftserie. Heftene sendes til alle som har betalt full medlemskontingent. Flere hefter kan bestilles fra: Nei til EU Arbeidersamfunnets plass Oslo Telefon: Telefaks: E-post: neitileu@neitileu.no SIDE 2 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

5 Sammendrag Felles valuta 11 EU-land innførte en felles valuta fra 1. januar Denne fellesvalutaen har fått navnet euro. Siden 1. januar 1999 brukes euro ved alle betalinger direkte mellom banker, andre finansinstitusjoner og firma innen euroområdet (de 11 euro-landa). Sedler og mynter kommer først 1. januar Fra 1. juli 2002 skal euro være eneste gyldige betalingsmiddel i disse 11 EUlanda. De 11 euro-landa er Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Belgia, Nederland, Luxemburg, Østerrike, Irland, Portugal og Finland. Det er disse landa som nå utgjør pengeunionen ØMU, EUs økonomiske og monetære union. Felles sentralbank Denne pengeunionen har en felles sentralbank (ESB) til å ta seg av pengeog rentepolitikken. Denne sentralbanken har enerett til å utstede sedler og mynter på vegne av pengeunionen. Sentralbanken skal arbeide helt uavhengig av all politisk styring og har til oppgave å holde prisene mest mulig stabile. Pengeunionen har to klare fordeler. Det blir ikke lenger mulig å drive valutaspekulasjon mellom de valutaene som nå forsvinner inn i euroen. Og alle som reiser eller handler på tvers av grensene mellom de 11 euro-landa, slipper stadig veksling og de utgiftene som følger med slik veksling. Ulempene er likevel langt større. Straff for underskudd Pengeunionen skal sikre at alle medlemsland fører "en forsvarlig budsjettpolitikk". I praksis betyr det innstramningspolitikk, fordi pengepolitikken overlates til en sentralbank som skal ha lav inflasjon som viktigste styringsmål. Da må statsbudsjettene inn i stramme rammer, og alle land vil passe på at alle andre strammer like mye som de sjøl gjør. Gratispassasjeren som får lav inflasjon i "gave" fra sentralbanken uten å holde sitt eget statsbudsjett stramt, blir ikke populær. For det blir å øke egen vekst og sysselsetting på bekostning av de land som er stramt lojale. Det innføres derfor harde straffetiltak for land som lar underskuddet på statsbudsjettet bli større enn 3 prosent av nasjonalproduktet: For hver prosent grensen sprenges, skal det betales en kvart prosent i bot til EU. Virkningen blir at statsbudsjettet ikke kan brukes aktivt i kampen mot NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR SIDE 3

6 arbeidsløsheten. Pengepolitikken skal heller ikke brukes til det, for den skal ha ett eneste formål: å sikre lav prisstigning. Den jobben skal EUs nye sentralbank ta seg av. "En felles valuta vil stille større krav til politikken i EU. Når et land rammes av økonomisk sjokk, må det settes inn andre virkemidler når valutakursen ikke kan justeres. Om slike virkemidler finnes, er felles pengeenhet et gode." Torstein Moland da han tiltrådte som sjef for Norges Bank i januar Motsetningene øker EUs pengeunion vil øke spenningene mellom de land som inngår i unionen. Ikke alle land er tjent med samme pengepolitikk, og den felles pengepolitikken vil derfor være omstridt fra første dag. I neste omgang blir det kamp om hvordan de skjevhetene som pengepolitikken skaper, skal motvirkes på andre måter. Noen land får den pengepolitikken og det rentenivået de trenger akkurat da. Andre land får en pengepolitikk og et rentenivå som de ikke er tjent med. De siste vil kreve at andre deler av EUs politikk legges om til deres fordel for å kompensere ulempene ved den pengepolitikken som sentralbanken fører. Siden pengeunionen legger stramme rammer for hvordan de nasjonale statsbudsjettene kan brukes, vil det også av andre grunner bli hardere kamp om hvordan EU-budsjettet skal brukes og hvordan det skal finansieres. Verst blir det hvis pengeunionen forsterker ulikhetene mellom land i økonomisk oppgang og land med konjunkturproblemer. Forskjellen på "vinnere" og "tapere" kan fort bli langt større enn i dagens EU, siden slike forskjeller ikke lenger kan møtes effektivt med nasjonale tiltak. I en slik situasjon kan pengeunionen fort bli hovedtema i valgkamper for første gang. Da kan det bli få velgere å vinne på å forsvare EU mot all kritikk slik de fleste ledende politikere har gjort til nå. Men for samholdet i EU er ingen ting verre enn at franske, tyske eller italienske velgere legger skylda på EU for at de kommer dårligere ut enn folk på den andre sida av grensa. Når sosiale spenninger gis en nasjonal fortolkning, kan situasjonen fort bli eksplosiv. Det kan bli EUs hovedproblem etter hvert som pengeunionen tar form. Like land leker best Pengeunioner passer best for land som likner hverandre økonomisk, som utvikler seg noenlunde likt, og som treffes noenlunde likt av de konjunkturbølgene som kommer. Slik er det på ingen måte i dagens EU og enda mindre i et EU som tar mål av seg til å utvides østover i Europa. Det er sjelden at alle EU-land er tjent med å føre nøyaktig samme pengepolitikk, for eksempel å endre rentene opp eller ned like mye og på samme tidspunkt. Gjennom største delen av 1998 hadde for eksempel Storbritannia bruk for å heve renta for å dempe presset i økonomien, mens Tyskland og Frankrike hadde bruk for lav rente for å få hjula i gang. SIDE 4 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

7 Forskjellen på EU og USA Når EUs medlemsstater overlater pengepolitikken til en sentralbank og i praksis også mister muligheten til å drive aktiv motkonjunkturpolitikk over statsbudsjettet, er det tre måter et EU-land kan håndtere økonomiske tilbakeslag på. Den ene er å la arbeidsløsheten stige og lønningene falle. Den andre er å få mange nok til å søke arbeid i andre land. Den tredje er å la en stor del av skatten betales direkte til EU slik at en tilsvarende stor del av trygder og sosialhjelp kan betales ut igjen fra Brussel. Det er på disse tre måtene ujamn regional utvikling mestres i USA. Lønningene beveger seg både opp og ned med de regionale konjunkturene. Folk som blir arbeidsløse, flytter om nødvendig til motsatt ende av kontinentet. Og det føderale budsjettet i Washington er stort nok til at det fungerer som reell støtpute når bestemte distrikt eller bransjer rammes av nedgangskonjunkturer. I EU er situasjonen den stikk motsatte. I de fleste land er lønningene langt mer fastlagt gjennom tariffavtaler, slik at lønningene ikke går ned hver gang konjunkturene svikter. Det er få som søker arbeid i andre land når de blir arbeidsløse. Og et Europas Forente Stater med et stort føderalt budsjett fins ikke. EU-budsjettet er i dag under 1,3 prosent av EUs samlede nasjonalprodukt. De arbeidsløse som støtpute Et tilbakeslag som rammer en enkelt stat eller region i EU, vil derfor ikke på noen måte motvirkes i samme grad som i USA. Da kan det fort bli plagsomt at EU-landa gjennom ØMU nettopp gir fra seg de to viktigste redskapene som stater bruker når de svekkes i forhold til andre land. De kan ikke lenger la valutakursen være støtpute i forhold til andre land, og de kan bare i begrenset grad bruke statsbudsjettet til å motvirke en konjunkturnedgang. Det blir derfor i praksis lønnstakerne som med sine egne livsvilkår må være støtpute mot de problemene som regjeringene ikke lengre kan gjøre noe med innen EUs pengeunion. Dette er dramatisk i et EU der massearbeidsløshet har ført til økende ulikhet, fattigdom og sosial oppløsning og der løsningen har vært å skjære ned på velferdsordningene og å slippe løs en konkurranse som gjør arbeidsplassene utrygge i stadig flere bransjer. Pengeunion forutsetter Europas Forente Stater Medlemslanda i EUs pengeunion kommer derfor til å stilles overfor et valg av så stor rekkevidde at det foreløpig knapt diskuteres: enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater, eller så må EU godta at pengeunionen ikke er liv laga. NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR SIDE 5

8 Skal EU ta ansvaret for økonomisk utvikling og økonomisk balanse på alvor, trengs det et EU-budsjett som må være ganger større enn det er i dag. Det betyr at EU må ta over store deler av de skatter og avgifter som i dag havner i statskassene. Og det betyr at EU må ta over en stor del av de oppgavene som i dag finansieres over statsbudsjettene. Det betyr kort og godt at medlemsstatene ender som delstater i ny storstat i Europa. Banksjefenes EU Maastricht-traktaten fastslår at pengepolitikken skal overlates til en felles sentralbank (ESB). Denne sentralbanken skal arbeide uavhengig av all politisk styring og er gitt én eneste oppgave: å holde prisene mest mulig stabile. Verken regjeringer, EU-kommisjonen eller andre EU-organ skal kunne blande seg inn i hvordan sentralbanken gjør denne jobben. Det står klart på trykk i Maastricht-traktatens artikkel 107: I arbeidet sitt "skal verken ESB eller de nasjonale sentralbanker eller medlemmene av deres beslutningsorganer, anmode om eller motta instruks fra Fellesskapets organer eller institusjoner, medlemsstatenes regjeringer eller noen annen instans". EFs sentralbank skal styre seg sjøl og suverent sende sine instrukser til filialsjefene i de nasjonale sentralbankene. Eller som det heter i vedtektene for sentralbanken, artikkel 14,3: "De nasjonale sentralbanker... skal handle i samsvar med ESBs retningslinjer og instruks." Til gjengjeld får de 11 filialsjefene plass i sentralbankens hovedstyre sammen med de 6 direktørene fra sentralbankens direksjon. SIDE 6 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

9 Del 1 ØMU EUs ØKONOMISKE OG MONETÆRE UNION Euro som felles valuta 11 EU-land innførte en felles valuta fra 1. januar Denne fellesvalutaen har fått navnet euro. Fra 1. juli 2002 skal euro være eneste gyldige betalingsmiddel i disse 11 EU-landa. Fra da av har tyske mark, franske franc, spanske pesetas, italienske lire, belgiske franc, nederlandske gylden, østerrikske schilling, portugisiske escudos, irske pund og finske mark bare interesse for myntsamlere. Med dette har 11 EU-land gått inn i en pengeunion. De har samme valuta og de har opprettet en felles sentralbank til å ta seg av penge- og rentepolitikken. Det offisielle navnet på denne pengeunionen er EUs økonomiske og monetære union (ØMU). Den britiske og svenske forkortelsen er EMU. De 11 nasjonale sentralbankene er fra 1. januar 1999 ikke lenger sentralbanker med rett til å utstede pengesedler og mynter og med ansvar for den nasjonale penge- og rentepolitikken. De er blitt filialer av Den europeiske sentralbanken (ESB) som har sitt hovedkontor i Frankfurt. Det er denne sentralbanken som har enerett til å utstede pengesedler og mynter for den nye pengeunionen. Det er også denne sentralbanken som har eneansvaret for penge- og rentepolitikken til pengeunionen. Overgangsperioden fram til Euroen er fra eneste pengeenhet ved betaling direkte mellom banker, andre finansinstitusjoner og firma innen euro-området (de 11 eurolanda). Men pengesedler i euro og mynter i euro og eurocent kommer først tre år seinere, fra Et halvt år skal de sameksistere med mark, franc, Når "euro" blir penger, blir språket fattigere. Det sies at navnet skjemmer ingen, men de fleste europeiske språk kan bli fattigere når "euro" om få år blir navnet på pengene. I dag brukes "euro" som betegnelse for alt som smaker av noe felles-europeisk. Hvis "euro" blir en pengeseddel, hvordan skal vi da vite om "eurofori" betyr Europabegeistring eller pengegalskap? Alternativene til "euro" var mange: dukater, floriner, euro-mark og eurofranc, gylden, kroner, skilling og daler ble i tur og orden prøvd og forkastet. NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR SIDE 7

10 gylden og de andre nasjonale valutaene. Men så er det slutt. Fra 1. juli 2002 skal euro-sedlene og euro-myntene være enerådende. Hvilke land deltar i pengeunionen? EU-toppmøtet 1. mai 1998 vedtok at pengeunionen ØMU skulle starte med 11 EU-land som medlemmer alle EU-land unntatt Storbritannia, Danmark, Sverige og Hellas. Maastricht-traktaten, vedtatt på EU-toppmøtet i Maastricht i desember 1991, forutsetter at pengeunionen etter hvert skal omfatte alle medlemsland i EU. Men samtidig stiller traktaten krav som må oppfylles av land som vil bli medlem av ØMU. To EU-land har tatt forbehold mot å gå inn i denne pengeunionen. Thatcher-regjeringen i Storbritannia tok på møtet i Maastricht i desember 1991 et slikt forbehold. Et tilsvarende forbehold fikk Danmark godkjent på EU-toppmøtet i Edinburgh i desember Det er fra EUs side ikke meningen at de britiske og danske forbeholdene skal skape presedens for at også andre EU-land kan velge å stille seg utafor pengeunionen ØMU. Under forhandlingene med Norge, Sverige og Finland om EU-medlemskap stilte EU som forutsetning at de alle tre forpliktet seg til å gå inn i pengeunionen. I Sverige raser det en heftig debatt om et eventuelt svensk medlemskap i pengeunionen til EU. Men formelt står Sverige utafor ØMU fordi EUtoppmøtet i mai 1998 fastslo at Sverige ikke oppfylte de krava som stilles i Maastricht-traktaten til land som vil være med i denne pengeunionen. Det samme gjaldt Hellas. Fra Maastricht til "euro" Regelverket for EUs økonomiske og monetære union, (ØMU) ble fastlagt på EU-toppmøtet i Maastricht i desember Hovedprinsippene er nedfelt i sjølve Maastricht-traktaten i art Utfyllende bestemmelser ble gitt i protokoller som er vedlegg til traktaten. Maastricht-traktaten fastslo at alle land som skulle inn i pengeunionen måtte oppfylle bestemte krav til inflasjon, rentenivå, offentlige underskudd, statsgjeld og valutastabilitet: Inflasjonen måtte være mindre enn 1,5 prosentpoeng over gjennomsnittet for de tre land som har lavest inflasjon. Rentenivået måtte være mindre enn 2 prosentpoeng over gjennomsnittet for de tre land som har lavest rentenivå. Underskuddet på statsbudsjettet måtte være mindre enn tre prosent av BNP (bruttonasjonalproduktet). Statsgjelden måtte være mindre enn 60 prosent av BNP (bruttonasjonalproduktet). SIDE 8 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

11 Valutakursen måtte de siste to år før pengeunionen trådte i kraft, ligge innenfor de grensene som EUs valutasamarbeid (EMS) bygde på. Disse såkalte "konvergenskrava" eller ØMU-krava viste seg å være strenge. De politiske dragkampene omkring Maastricht-traktaten foregikk i løpet av 1991 i EUs mest optimistiske og handlekraftige fase. Det indre markedet skulle være ferdig utbygd i løpet av 1992 og det var store forhåpninger til hva dette ville utløse av vekst og velstand. Muren mellom øst og vest i Europa var falt, Tyskland var samla, og de økonomiske konjunkturene pekte oppover. EU-toppmøtet i Maastricht tok sjansen på å stille strenge krav krav som tyskerne tvang i gjennom for å sikre at den nye fellesvalutaen ble like bunnsolid som D-marken. Krava til inflasjon og rentenivå viste seg enklest å klare. Oppmerksomheten samlet seg etter hvert om krava til budsjettunderskudd og statsgjeld: Kunne budsjettunderskuddet komme under 3,0 prosent og statsgjelden under 60 prosent av bruttonasjonalproduktet? Ved årsskiftet 1994/95 var det 12 av 15 EU-land som ikke hadde klart å holde budsjettunderskuddet lavt nok. Bare Tyskland, Irland og Luxemburg klarte kravet om å holde underskuddet under 3 prosent av BNP. I 1995 kom Danmark i tillegg. Ved samme årsskifte var det også bare 3 EU-land som hadde en statsgjeld under 60 prosent. Det var Tyskland, Frankrike og Luxemburg. Belgia, Italia og Hellas lå høyest med en statsgjeld rundt 130 prosent av BNP. I 1995 var situasjonen likedan. Tida begynte å bli knapp for Maastricht-traktaten fastslo at pengeunionen skulle tre i kraft seinest En endring av traktaten ville ha blitt en omstendelig prosess og ville ha krevd enstemmighet. Det måtte briste eller bære måtte bli det avgjørende året. Det var EU-landas "årsresultat" i 1997 som skulle avgjøre om pengeunionen kunne settes i gang og med hvilke medlemsland. To spørsmål ville avgjøre det hele: Disiplinering Det europeiske pengeinstituttet EMI, forløperen for EUs sentralbank, var stadig ute for å disiplinere medlemslanda på den møysommelige veien fram mot pengeunionen. I juli 1995 fikk Hellas streng kritikk fordi inflasjonen var så høy. EMI krevde drastiske tiltak og la ingen vekt på at Hellas hadde EUs nestlaveste arbeidsløshet. Samtidig fikk Irland ros for den økonomiske politikken til tross for at Irland hadde en arbeidsløshet på 20 prosent, den nesthøyeste i EU. Og i oktober fikk Finland mange godord for innsparingsprogrammet, mens arbeidsløsheten på 17 prosent ikke ble nevnt. NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR SIDE 9

12 er budsjettunderskuddet lavt nok? er statsgjelden lav nok? Det så lenge stygt ut. I de fleste EU-land måtte regjeringene gå til harde innstramningstiltak for å holde de offentlige utgiftene nede. I Sverige omtalte Göran Persson den svenske innstramningsplanen slik da den ble sendt til Brussel for godkjenning i juni 1995: Den er "et av de største program for sanering av de offentlige finansene som er gjennomført i noe industriland i etterkrigstida". 118 milliarder svenske kroner skulle vekk fra de offentlige budsjettene. Det var ikke rart at arbeidsløsheten satte etterkrigsrekord. Fra innstramning til arbeidsløshet Den stigende arbeidsløsheten utløste utallige EU-proklamasjoner om at "kampen mot arbeidsledighet er den prioriterte oppgaven for EU og medlemslanda". Men disse proklamasjonene var i frontkollisjon med opplegget for å innføre pengeunionen. Land som ville inn i pengeunionen, måtte i flere år binde seg til en politikk som ville øke arbeidsløsheten. De måtte for eksempel holde de årlige budsjett-underskuddene på under 3 prosent. Siden de fleste EU-land lå over dette nivået, betydde det at de uansett hvordan konjunkturene utviklet seg, måtte stramme inn den offentlige økonomien. Land med for stor statsgjeld, og det var like mange, måtte stramme enda hardere. Innstramning utløser en spiral som via mindre kjøpekraft og dermed lavere produksjon fører til økt arbeidsløshet. Når dette skjer i mange land samtidig, forsterkes virkningene på dem alle. Alle importerer mindre fra alle andre. Regjeringer, fagbevegelse og velgere sto overfor samme problemstilling: hvor mye kan vi tåle at arbeidsløsheten skal stige for å nå fram til en felles euro? Tabellen under viser hvordan arbeidsløsheten endret seg fra 1991, det siste året før Maastricht-traktaten stilte de harde ØMU-krava, til 1997, det året som ville avgjøre hvilke land som hadde klart ØMU-krava. En del av denne økningen i arbeidsløshet skyldes en lavkonjunktur som Land som hadde problem med å klare ØMU-krava: Endring i arbeidsløshet fra 1991 til 1997, standardiserte arbeidsløshetstall Tyskland 4,2 10,0 Frankrike 9,4 12,4 Italia 9,9 12,1 Spania 16,0 20,8 Belgia 7,2 9,2 Portugal 4,1 6,8 Østerrike 5,2 6,5 Finland 7,5 13,1 satte inn i 1991 og nådde bunnen i To land, Tyskland og Finland, fikk problemene forsterket av spesielle forhold. Tysk økonomi kom ut av balanse SIDE 10 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

13 på grunn av den lynraske samlingen av Øst- og Vest-Tyskland til ett økonomisk rike, og Finland ble hardt rammet da markedene i øst brøt sammen etter Men det er ingen tvil om at alle innstramningene for å klare ØMU-krava, også slo ut i økende arbeidsløshet. Det kommer klart fram når en sammenlikner med utviklingen i arbeidsløshet i de tre landa som hadde minst problem med å klare ØMUkrava: Endring i arbeidsløshet fra 1991 til 1997, standardiserte arbeidsløshetstall Nederland 7,0 5,2 Irland 14,7 12,1 Luxemburg 1,3 2,8 Kunne det vært stilt helt andre konvergenskrav? Før folkeavstemningen i 1994 lovte ledende svenske sosialdemokrater at hvis Sverige ble medlem av EU, skulle EU omdannes til en sysselsettingsunion. Det skulle bl.a. skje ved at sysselsetting skulle inn som nytt konvergenskrav, dvs. som vilkår for at et land kunne bli medlem av pengeunionen. På toppmøtet i Madrid i desember 1995 var det ingen ting igjen av disse løftene. Der godtok den svenske regjeringen at pengeunionen skulle på plass etter det tidsskjema som er fastlagt i Maastricht-avtalen og med de konvergenskrav som er satt opp i den samme avtalen. I stedet ville den svenske regjeringen ha et nytt kapittel om sysselsetting inn i traktatgrunnlaget for EU. Det fikk den da Amsterdam-traktaten ble vedtatt i juni Så gjenstår det å se om det blir færre arbeidsløse av et slikt kapittel. Motstand og kamp Innstramningspolitikken utløste uro og motstand i de fleste EU-land. Hardest gikk det for seg i Frankrike, Belgia, Italia, Spania og Tyskland. I desember 1995 sto Frankrike stille da statsansatte av alle slag gikk til kamp mot innstramningspolitikken og de masseoppsigelsene som ville følge av regjeringens budsjettopplegg. Streiken var ikke direkte knytta til ØMUkrava, men mange visste at oppsigelsene og velferdskuttene måtte til for å oppfylle krav som EU hadde stilt. Og bak EU-kravet sto Helmut Kohl. Det gjorde ikke saken bedre. Det er ikke mye som kan provosere fransk opinion sterkere enn et tysk diktat. Streiken rystet hele det offisielle EU, for uten Frankrike ville det ikke bli noen pengeunion. Streikebevegelsen i Frankrike satte derfor et stort spørsmålstegn ved hele pengeunionen. Det hele endte med at den franske regjeringen slo revers, dempet kuttene og tok sjansen på at det ville bli NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR Det er lov å prøve seg Miljöpartiets MaLou Lindholm (Sverige) foreslo i 1996 for EU-parlamentet at et medlemsland ikke skal ha lov til å svekke velferdsordningene sine med henvisning til EU. Skal velferden svekkes, må regjeringene gi andre begrunnelser for det. Forslaget ble nedstemt. SIDE 11

14 mulig å komme seg inn i pengeunionen likevel. Tilsvarende streiker brøt i løpet av de neste månedene ut i Belgia, Italia og Spania. I Spania måtte sosialistregjeringen til Gonzales gå av etter en kraftig valgsmell på den upopulære innstramnings- og liberaliseringspolitikken. I Tyskland var pengeunionen også blitt et ømtålig tema. Tyskere flest så med skepsis på å gi fra seg D-marken til fordel for en "euro" ingen forbandt noe med. Sosialdemokratiske ledere som Schröder og Lafontaine oppmuntret denne skepsisen så godt de kunne. Arbeidsløsheten sprengte i 1996 den symbolske grensen på 4 millioner uten arbeid. For Kohlregjeringen var pengeunionen ikke på noen måte en vinnersak. Samtidig var ingen EU-regjering mer bundet av konvergenskrava i Maastricht-traktaten enn den tyske. Velferdskuttene utløste sommeren 1996 full konfrontasjon med fagbevegelsen, og den svarte blant annet med en kjempedemonstrasjon i Bonn der fagorganiserte møttes til protest mot innsparingspolitikken. 11 land gjennom nåløyet ØMU-pådriverne sto foran et vanskelig veivalg. Hvis en tviholdt på harde ØMU-krav, ville få land komme i mål i tide. Hvis en slakket på ØMU-krava, ville troverdigheten ved den nye valutaen komme i fare. Hvis ØMU-prosjektet ble utsatt, ville det bli vanskelig å overbevise valutamarkedene om at prosjektet var realistisk. Valutaspekulantene ville jakte på EU-land med sårbar eller sviktende valutakurs og uværet kunne bryte løs for alvor. Løsningen ble å holde fast ved tidsplanen og ØMU-krava og heller satse på såkalt "kreativ bokføring" for å klare krava. Kreativ bokføring Euro på salg! Våren 1996 lanserte EU-kommisjonen en storstilt kampanje for å "selge" euroen til skeptiske EU-borgere. I 1996 ble det satt av 50 millioner ecu (400 millioner kroner) til denne kampanjen. Yves Thibault de Silguy, EU-kommisjonæren med ansvaret for pengeunionen, begrunnet kampanjen slik: «Kommisjonen erkjenner at en felles valuta ikke kan tvinges i gjennom. Folk må ønske den velkommen; de må lære å elske den (they have to learn to love it).» (The European ) En meningsmåling som viste at 54 prosent av EU-borgerne støttet pengeunionen, ble offentliggjort med triumf. Derimot gjorde en ikke noe vesen av at samme meningsmåling viste at like mange mente pengeunionen ville føre til økt arbeidsløshet i EU. SIDE 12 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

15 innebar at en med litt regnekunst forbedret talla i de offentlige regnskapene. Det skjedde først i Italia, deretter også i Frankrike og Tyskland. I tillegg gikk en i mange land til ekstra store salg av statseiendom i 1997 for å få inn mer penger i statskassa, og dermed redusere budsjettunderskuddet akkurat dette året. Det endte derfor med at EU-kommisjonen i april 1998 kunne anbefale at 11 land kunne bli medlem av pengeunionen fra Sverige og Hellas kunne derimot ikke bli medlem, mens Storbritannia og Danmark i hadde fått godkjent sine forbehold mot å delta i pengeunionen. Hellas hadde langt igjen til å klare flere av krava. Sverige klarte derimot alle de tallfestede krava med god margin, men ikke kravet om stabil valuta i følge Kommisjonen. Dette var nok i virkeligheten bare et påskudd. Den svenske regjeringen hadde lenge gjort det klart at det ikke ville bli aktuelt å gå inn i pengeunionen fra starten. Men Kommisjonen kunne ikke la noe slikt være opp til Sverige, for i Maastricht-traktaten er det forutsatt at alle EU-land blir medlem av pengeunionen så sant de klarer ØMU-krava. NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR SIDE 13

16 Del 2 ØMU Det store eksperimentet Ingen mangel på advarsler Fra ledende EU-politikere ble det lagt enorm politisk prestisje i å få på plass pengeunionen innen den tidsfristen som ble satt i Maastricht-traktaten. Advarslene har vært mange, og har i stigende grad kommet fra fagøkonomer. Vi er i dag i den paradoksale situasjon at EU-kommisjonen og EUstatenes regjeringer begrunner og forsvarer pengeunionen med økonomiske argumenter, mens de økonomene som støtter pengeunionen, ser den som et politisk prosjekt som samlingen av "Europa" i en "stadig tettere union". Våren 1997 gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen vil fjerne viktige politiske styringsverktøy og forverre framtidige kriser. Sommeren 1997 skrev Milton Friedman, nobelprisvinner og ledende nyliberal ideolog, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU. I februar 1998 krevde 155 tyske økonomer at pengeunionen måtte utsettes. De aktuelle medlemslanda hadde fortsatt så ulik økonomisk struktur at en pengeunion bare ville forsterke ulikhetene. I tillegg var verken arbeidsløsheten eller andre strukturelle problem blitt mindre siden Maastricht-toppmøtet i Samtidig kom Reimut Jochimsen fra ledelsen i Bundesbank ut med ei bok der hovedbudskapet var at dagens økonomiske problemer bare er "barnemat" mot de som vil utvikle seg hvis euroen slippes løs nå. Mens den ledende amerikanske økonomen Paul Krugman mente at sjansen for et sammenbrudd var en mot fire. Hvorfor kom alle disse advarslene fra økonomer som ikke ville drømme om å bryte USA opp i deler med hver sin valuta? Forskjellen på EU og USA Hvordan kan USA leve så greitt med sin pengeunion en stat som også har store regionale forskjeller? Årsaken er at EU og USA fungerer svært ulikt når det oppstår endringer som forrykker forholdet mellom ulike regioner. Når EUs medlemsstater overlater pengepolitikken til en sentralbank og i praksis også mister muligheten til å drive aktiv motkonjunkturpolitikk over statsbudsjettet, er det tre måter et EU-land kan håndtere økonomiske SIDE 14 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

17 tilbakeslag på. Den ene er å la arbeidsløsheten stige og lønningene falle. Den andre er å få mange nok til å søke arbeid i andre land. Den tredje er å la en stor del av skatten betales direkte til EU slik at en tilsvarende stor del av trygder og sosialhjelp kan betales ut igjen fra Brussel. Det er på disse tre måtene ujamn utvikling mellom øst, vest, nord og sør mestres i USA. Lønningene beveger seg både opp og ned med de regionale konjunkturene. Folk som blir arbeidsløse, flytter om nødvendig til motsatt ende av kontinentet. Og det føderale budsjettet i Washington er stort nok til at det fungerer som reell støtpute når bestemte distrikt eller bransjer rammes av nedgangskonjunkturer. Går det dårlig for bilindustrien i Michigan, betaler mange i Michigan automatisk mindre skatt til det føderale budsjettet enn før, og samtidig strømmer det mer penger fra Washington til Michigan i form av trygder og sosialhjelp. Alt dette skjer helt automatisk, uten at en må fatte noe vedtak om at "i år støtter vi Michigan". Stikk motsatt i EU I EU er situasjonen den stikk motsatte. I de fleste land er lønningene langt mer fastlagt gjennom tariffavtaler, slik at lønningene ikke går ned hver gang konjunkturene svikter. Det er få som søker arbeid i andre land når de blir arbeidsløse. Og et Europas Forente Stater med et stort føderalt budsjett fins Like land leker best Pengeunioner egner seg for land som likner hverandre økonomisk, som utvikler seg noenlunde likt, og som treffes noenlunde likt av de konjunkturbølgene som kommer. Det er alle økonomer enige om. Slik er det på ingen måte i dagens EU og enda mindre i et EU som tar mål av seg til å utvides østover i Europa. Det er sjelden at alle EU-land er tjent med å føre nøyaktig samme pengepolitikk, for eksempel å endre rentene opp eller ned like mye og på samme tidspunkt. Motsetningene kan for eksempel utløses av "økonomiske sjokk" som rammer land ulikt, for eksempel en kraftig endring i oljepris. Mange EUland kan da ha bruk for å motvirke sjokket med svært ulik økonomisk politikk. Det er derfor knapt noen økonom som i dag mener at EU egner seg særlig godt som pengeunion. Gjennom største delen av 1998 hadde for eksempel Storbritannia bruk for å heve renta for å dempe presset i økonomien, mens Tyskland og Frankrike hadde bruk for lav rente for å få hjula i gang. Det vil ikke bli lett "å finne en politikk som er like riktig for Finland som for Frankrike, og som vil stoppe inflasjonstendenser i Spania uten å skyve Tyskland inn i en konjunkturnedgang". (Economist ) Eller omvendt som vel er mer sannsynlig: en politikk som vil holde prisstigningen nede i Tyskland og dermed i hele EU uten å skyve Spania inn i en konjunkturnedgang. NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR SIDE 15

18 ikke. EU-budsjettet er i dag under 1,3 prosent av EUs samlede nasjonalprodukt. Et tilbakeslag som rammer en enkelt stat eller region i EU, vil derfor ikke på noen måte motvirkes i samme grad som i USA. Da kan det fort bli plagsomt at EU-landa gjennom ØMU nettopp gir fra seg de to viktigste redskapene som stater bruker når de svekkes i forhold til andre land. De kan ikke lenger la valutakursen være støtpute i forhold til andre land, og de kan bare i begrenset grad bruke statsbudsjettet til å motvirke en konjunkturnedgang. Regjeringene kan for eksempel ikke lenger gå til sine egne nasjonalbanker for å dekke underskudd på statsbudsjettene. Må de låne penger, skal det skje på de vanlige kapitalmarkedene. Der vil lånevilkår strammes når underskuddene øker. Slik skal markedene tvinge regjeringene "til fornuft". Ytre sjokk En pengeunion må stadig forholde seg til de balanseproblem som utvikler seg mellom ulike deler av unionen. I EU er slik ubalanse til nå motvirket ved endringer i valutakursene mellom EU-land. I en pengeunion kan slike balanseproblem bare motvirkes av direkte overføringer til de regioner og Valutakurs og konkurranseevne ØMU-prosjektet kan øke spenningene mellom framtidige "vinnerland" og "taperland" på mange måter. Her er ett eksempel: Fra 1992 til 1997 tapte fem EU-valutaer mer enn 20 prosent i verdi i forhold de mest stabile EU-valutaene, tyske D-mark og hollandske gylden. Tyske og hollandske bedrifter måtte i denne perioden betale sine lønninger og mange andre utgifter i dyre mark og gylden, mens bedrifter i land som Spania og Italia kunne betale lønningene i stadig billigere pesetas og lire. Dette skapte ikke noen store problem i Tyskland og Nederland fordi bedriftene var i stand til å effektivisere produksjonen raskt nok til å klare slike utfordringer. Eller sett fra motsatt perspektiv: Når mark og gylden stadig ble sterkere i forhold til valutaene i en del andre EU-land, var det nettopp fordi produksjonen i Tyskland og Nederland ble stadig mer effektiv. Men hva ville skjedd med bedrifter i Spania og Italia dersom de etter 1992 hadde vært i pengeunion med Tyskland og Holland? Da hadde de måttet konkurrere på basis av en valuta like sterk som D-mark og gylden med stadig mer effektive tyske og hollandske konkurrenter. Endringer i valutakurser er det smidigste mottiltaket mot slike endringer i økonomisk effektivitet mellom land. Når det ikke lenger er mulig å endre valutakursene, må endringer i effektivitet motvirkes på andre måter: ved lønnsnedslag, ved økende arbeidsløshet og ved utvandring. SIDE 16 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

19 land som rammes. Det forutsetter et EU-budsjett av helt andre dimensjoner enn i dag og dermed et EU vesensforskjellig fra dagens EU. Balansen mellom landsdeler og mellom land forrykkes av mange grunner. En fiskerikrise rammer kyststrøk og ikke innlandet, et kraftig fall i oljepris rammer Norge og ikke land som innfører olje, osv. Internt i et land motvirkes slike "ytre sjokk" på to måter: ved pengestøtte til de områdene som rammes (Finnmarkspakker og lignende) og ved automatisk virkende mekanismer gjennom skatter, avgifter, trygder og lignende I praksis betyr det siste mer enn det første. Rammes inntektene i en bestemt del av landet, betales det automatisk mindre skatt og avgifter i denne delen av landet og det utløses større trygdeytelser og andre overføringer til denne landsdelen uten at verken Storting eller Regjering behøver å fatte noen nye vedtak om det. Tilsvarende ubalanse mellom stater motvirkes derimot normalt ved at valutakursene mellom statene endres. Det kan skje ved politiske vedtak (ved at valutaen skrives opp eller ned) eller ved at markedet over tid endrer valutakursene. I EUs pengeunion fins ingen av disse mulighetene. Valutakursene mellom medlemsland kan ikke lenger endres. Samtidig er EU-budsjettet alt for lite til at det kan tjene som buffer i slike situasjoner. EU-budsjettet er for tida på 1,27 prosent av det samlede brutto nasjonalprodukt i EU-statene, og det er full enighet i EU om det ikke skal økes. I de enkelte medlemsstatene passerer prosent av brutto nasjonalproduktet gjennom offentlige budsjetter. Det er dette som gjør at de automatiske motkreftene gjennom skatter, avgifter og trygdeytelser bidrar så det monner når enkelte landsdeler rammes. Et Europas Forente Stater med sentralisert budsjettmakt fins det foreløpig ikke politisk ryggdekning for i noe EU-land. Det blir derfor i praksis lønnstakerne som med sine egne livsvilkår må være støtpute mot de problemene som regjeringene ikke lengre kan gjøre noe med innen EUs pengeunion. Det er dette den svenske statsministeren Göran Persson har uttrykt slik: "När man tror det är realistiskt att en finsk skogsarbetare tar jobb i en fransk vingård, då är EMU det perfekta systemet." "Et overnasjonalt beslutningssystem som det ikke er kulturelt, geopolitisk eller økonomisk grunnlag for, kan vise seg minst like konfliktskapende som et system av suverene nasjonalstater." Øyvind Østerud ØMU harmoni eller økte spenninger? EUs pengeunion blir ingen overgang til harmoni internt i EU. Tvert om vil spenningene øke mellom de land som inngår i unionen. Ikke alle land er tjent med samme pengepolitikk, og den felles pengepolitikken vil derfor NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR SIDE 17

20 være omstridt fra første dag. Det vil ikke dempe debatten at pengepolitikken er overlatt såkalt "uavhengige" banksjefer i sentralbanken. I neste omgang blir det kamp om hvordan de skjevhetene som pengepolitikken skaper, skal motvirkes på andre måter. Noen land får den pengepolitikken og det rentenivået de trenger akkurat da. Andre land får en pengepolitikk og et rentenivå som de ikke er tjent med. De siste vil kreve at andre deler av EUs politikk legges om til deres fordel for å kompensere ulempene ved den pengepolitikken som sentralbanken fører. Siden pengeunionen legger stramme rammer for hvordan de nasjonale statsbudsjettene kan brukes, vil det også av andre grunner bli hardere kamp om hvordan EU-budsjettet skal brukes og hvordan det skal finansieres. Men dette er ikke alt. EU skal i tillegg gripe inn når underskuddene på statsbudsjettene blir for store. Det skal skje slik: Planlagte budsjettunderskudd skal varsles. I løpet av budsjettåret skal utviklingen rapporteres og overvåkes. Avvik skal godkjennes av Unionsrådet. Hvis underskuddet overstiger 3 prosent av BNP, blir det bot å betale til EU. Store nasjonale interesser står derfor på spill i dragkampene innen økonomi- og pengeunionen til EU. Dermed vil også EU komme i et helt annet kritisk søkelys enn før. Det vil bli opplagt både for dem som rammes av arbeidsløshet, for fagforeninger og for andre interessegrupper at dragkampene i EU er av helt avgjørende betydning for dem. Hvis spenningene øker Verst blir det hvis pengeunionen forsterker ulikhetene mellom land i økonomisk oppgang og land med konjunkturproblemer. Forskjellen på "vinnere" og "tapere" kan fort bli langt større enn i dagens EU siden slike forskjeller ikke lenger kan møtes effektivt med nasjonale tiltak. Konservativ frykt for uro Svenska Dagbladet, det konservative hovedorganet i Sverige, har vært prinsippfast pådriver for svensk medlemskap i EU. Allerede i 1995 advarte Svenska Dagbladet på lederplass mot pengeunionen (ØMU): "De farer ØMU innebærer, er store. Når valutakursene ikke kan virke som støtdempere lengre, kreves det betydelig fleksibilitet på andre markeder, ikke minst arbeidsmarkedet. Hvis en slik fleksibilitet ikke oppstår, kan arbeidsløsheten vokse med sterke sosiale og politiske spenninger som konsekvens. Dette kan så lede til krav om en felles europeisk finanspolitikk og store ressursoverføringer mellom landa. EU kan da utvikle seg til en gigantisk bistandskarusell med alle de økonomiske tap og mellomstatlige spenninger som det innebærer." ( ) SIDE 18 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

21 Samtidig kan det bli vanskelig for regjeringene å skjule denne nasjonale avmakten for velgerne. EU og dragkampene om hva EU skal være, kan ikke lenger framstilles som noe uproblematisk som bare angår politikere på høyt nivå. Dermed vil enkelte partier peke på EU som det egentlige problemet bak problemene. Ofte vil de ha rett, og enda oftere kan de fristes til å skyte på EU og pengeunionen. I en slik situasjon kan pengeunionen fort bli hovedtema i valgkamper for første gang. Da kan det bli få velgere å vinne på å forsvare EU mot all kritikk slik de fleste ledende politikere har gjort til nå.. Men for samholdet i EU er ingen ting verre enn at franske, tyske eller italienske velgere legger skylda på EU for at de kommer dårligere ut enn folk på den andre sida av grensa. Når sosiale spenninger gis en nasjonal fortolkning, kan situasjonen fort bli eksplosiv. Det kan bli EUs hovedproblem etter hvert som pengeunionen tar form. Også sosiale spenninger øker Det er ikke bare nasjonale spenninger som skjerpes. Sosiale spenninger vil også øke. Over hele Europa har to tiår med stor arbeidsløshet ført til økende ulikhet, fattigdom og sosial oppløsning. Samtidig har det politiske svaret vært å skjære ned på velferdsordningene. ØMU-krava gjorde vondt verre: arbeidsløsheten økte enda mer og offentlige ytelser måtte kuttes enda mer. At lønnstakerne må ta støyten i EUs pengeunion, er i dag standardoppfatningen blant økonomer og ikke på noen måte et særlig venstrevridd synspunkt. Den britiske sentralbanksjefen Eddie George fortalte for eksempel 200 danske finansfolk på et møte i Børsen i København i februar 1998 at pengeunionen bare ville lykkes hvis de nasjonale arbeidsmarkedene ble mer "fleksible": Det måtte bli lettere å si opp ansatte, mobiliteten måtte øke, dagpengene måtte reduseres. Banksjefen var derfor forberedt på at dette kunne føre til økonomiske og politiske motsetninger mellom EU-landa. (Information ) Varig tvangstrøye Pengeunionen ble tenkt ut i i entusiasmen over alle de arbeidsplassene som det indre markedet skulle skape. Derfor ble det stilt strenge krav til de land som skulle være med. De måtte ha lav prisstigning, lavt rentenivå, lavt budsjettunderskudd, lav statsgjeld og stabil valuta. I ettertid er det lett å se at krava var meningsløst strenge. De la blant annet ei tvangstrøye på offentlige budsjetter uten hensyn til hva som da skjedde med arbeidsløsheten. Denne tvangstrøya skal være der også etter at pengeunionen kommer på plass i Den såkalte "stabilitetspakten" skal nettopp sikre at alle NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR SIDE 19

22 medlemsland fører "en forsvarlig budsjettpolitikk". I praksis betyr det innstramningspolitikk, fordi pengepolitikken overlates til en sentralbank som skal ha lav inflasjon som viktigste styringsmål. Da må statsbudsjettene inn i stramme rammer, og alle land vil passe på at alle andre strammer like mye som de sjøl gjør. Gratispassasjeren som får lav inflasjon i "gave" fra sentralbanken uten å holde sitt eget statsbudsjett stramt, blir ikke populær. For det blir å øke egen vekst og sysselsetting på bekostning av de land som er stramt lojale. Statsbudsjettene skal derfor fortsatt inn i de samme stramme rammene, og det innføres til og med straffetiltak med dramatiske virkninger. Et land som ett år får et underskudd på statsbudsjettet som overstiger 3 prosent av nasjonalproduktet, må betale bot til EU. For hvert prosentpoeng denne grensen på tre prosent overskrides, skal en kvart prosent av nasjonalproduktet betales som et depositum til EU, et depositum en først får igjen når situasjonen er retta opp. Det spiller ingen rolle om underskuddet er oppstått av vanvare eller som ledd i en bevisst politikk for å motvirke arbeidsløshet En kvart prosent av nasjonalproduktet er ikke småpenger, samtidig som straffen er meningsløs. Den vil jo øke underskuddet på statsbudsjettet, og det gjør det ikke lettere å gjenopprette budsjettbalansen. Eneste løsning er ekstra harde innstramninger. Dermed øker arbeidsløsheten ytterligere og med den sosiale utgifter av alle slag. Så er en like langt. Den som kutter offentlige utgifter, ender med å øke dem på andre områder. Slik har det vært i Vest-Europa siden massearbeidsløsheten fikk fotfeste for 25 år siden. Virkningen av dette opplegget blir at statsbudsjettet ikke kan brukes aktivt i kampen mot arbeidsløsheten. Det skal heller ikke pengepolitikken brukes til, for den skal ha ett eneste formål: å sikre lav prisstigning. Den jobben skal EUs nye sentralbank ta seg av. Mer fleksible lønnstakere Dermed må EU se seg om i helt andre retninger i kampen mot arbeidsløsheten. Det har EU lenge gjort. Løsningen er blitt å gjøre arbeidsmarkedet "mer fleksibelt". En serie med EU-møter med regjeringssjefer og finansministre har foreskrevet samme medisin som den medisinmennene i OECD, IMF og European Round Table of Industrialists anbefaler. EU-toppmøtet i desember 1995 sluttet seg for eksempel enstemmig til en rapport som gikk inn for at lønningene skal holdes nede for å gi økt profitt i næringslivet reallønna må ned innen visse deler av arbeidslivet lønnsforskjellene må øke SIDE 20 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

23 lønnsforhandlingene må desentraliseres, helst helt ned til bedriftsnivå arbeidsløshetstrygden må senkes Dette nyliberale budskapet dominerer politikken i de fleste EU-land og til EU. Budskapet forteller at det er arbeid nok, men ikke til dagens lønninger. Det er særlig de lavtlønte som ikke yter så mye at de fortjener lønningene sine. Utgiftene til den offentlige sektoren må ned. Det må bli lettere å si opp ansatte, og lønningene må bli "fleksible". Lønningene må kunne gå ned når det ikke er bruk for flere i jobb og opp for dem det er mest bruk for. Disse besvergelsene har lenge ligget til grunn for politikken i de fleste EU-land. De ble sist gjentatt i fellesprogrammet "Den nye midten" til statsministrene Blair og Schröder like før valget til nytt EU-parlament i juni Denne politikken låses langt på vei fast gjennom regelverket for EUs pengeunion. Ikke dømt til å lykkes Til tross for den enorme politiske prestisjen som er satt inn i ØMUprosjektet, er EUs pengeunion ikke "dømt til å lykkes". Og den kan bare lykkes hvis pengeunionen inngår i et prosjekt av langt større rekkevidde og med enda større risiko: det å bygge om EU til en europeisk storstat med et stort føderalt budsjett. En pengeunion kan bli destruktiv hvis den omfatter land i svært ulik økonomisk situasjon og utvikling. Pengeunionen kan fort bidra til å forsterke ulikhetene, både hvis den fører til økt regional spesialisering og hvis det er en stabil koalisjon av "vinnerland" som får gjennomslag i dragkampene internt i EU. Slike tendenser til økt ulikhet kan bare kompenseres hvis det settes inn store overføringer fra vellykte regioner og land. Det krever et EU langt mer sentralstyrt og med langt større budsjettmakt enn Maastricht-traktaten legger opp til. Hvis ikke det skjer, vil pengeunionen før eller seinere sprenges. Det viser all erfaring med tidligere pengeunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre pengeunionene som overlevde, var de som var del av en målrettet og effektiv statsbygging. Det var der hvor pengeunionen var del av å bygge en ny stat av tidligere uavhengige kantoner (Sveits) eller av bystater og fyrstedømmer (Tyskland og Italia). De tre andre pengeunionene brøt sammen nettopp fordi det aldri var snakk om å bygge dem inn i en felles statsdannelse. Det gjaldt den tyskøsterrikske pengeunionen fra , den "latinske pengeunionen" mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia fra og den skandinaviske pengeunionen mellom Norge, Sverige og Danmark fra Medlemslanda i EUs pengeunion kommer derfor til å stilles overfor et valg av så stor rekkevidde at det foreløpig knapt diskuteres: NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR Per Edgar Kokkvold har kalt pengeunionen for "århundrets mest bisarre ide" og spurte for to år sia: "Er det noen som helst grunn til å tro at ØMUen vil lide noen annen skjebne enn tidligere valutaunioner som er etablert uten tilstrekkelig økonomisk og politisk grunnlag, nemlig i sammenbrudd, med dypt alvorlige konsekvenser for Europa?" Arbeiderbladet SIDE 21

24 enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater, eller så må EU godta at pengeunionen ikke er liv laga. Skal EU ta ansvaret for økonomisk utvikling og økonomisk balanse på alvor, trengs det et EU-budsjett som må være ganger større enn det er i dag. Det betyr at EU må ta over store deler av de skatter og avgifter som i dag havner i statskassene. Og det betyr at EU må ta over en stor del av de oppgavene som i dag finansieres over statsbudsjettene. Det betyr kort og godt at medlemsstatene ender som delstater i ny storstat i Europa. Harvard-økonomen Dani Rodrik er ikke i tvil: "Historisk sett har vi aldri hatt en myntunion uten en forbundsregjering. Med mindre EU raskt får skapt en politisk union som kan føre en felles økonomisk politikk, blir ØMUen en katastrofe for Europa og verden." Pengeunion presser fram full økonomisk union. En pengeunion med felles valuta vil føre til styringsproblem ikke bare for de land som inngår i unionen, men også for unionen som helhet. Hvis pengeunionen skal bestå, vil det trengs en langt tettere økonomisk union dersom ansvaret for økonomisk utvikling og økonomisk balanse skal tas på alvor innen EU. Da trengs et stort EU-budsjett for å kunne motvirke all den ubalanse som markedskreftene stadig skaper på et stort, felles marked med én felles valuta. En ren pengeunion vil forsterke ulikhetene mellom land i økonomisk oppgang og land i nedgang eller med konjunkturproblemer. Derfor må en pengeunion bygges ut som en fullstendig økonomiunion med tett samordning av statsbudsjetter og annen økonomisk politikk fra medlemsstatene. En samordning basert på at regjeringene skal snakke seg fram til enighet om felles tiltak, er ikke noe alternativ. Det viser tjue år med mislykte forsøk på felles tiltak mot arbeidsløsheten. Det er to hovedgrunner til at slik samordning er vanskelig å få til: statene er sjelden i lik nok økonomisk situasjon, og de er uenige om hvilken politikk som løser problemene. Konjunkturbølger treffer ulike land ulikt, med ulik styrke, til ulike Ekstremt tett og ugjenkallelig En pengeunion vil gi "et tap i nasjonal suverenitet over den økonomiske og monetære politikk så alvorlig at det sannsynligvis bare kan tåles innen rammene av en ekstremt tett og ugjenkallelig politisk integrasjon" (Karl Otto Pöhl, mangeårig sjef for Bundesbank og en hovedarkitekt bak økonomi- og pengeunionen ØMU.) SIDE 22 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR

25 tidspunkt og med ulike virkninger. Statene vil derfor sjelden være helt i samme fase i forhold til konjunkturbølgene. Noen land kan være på vei ut av en nedgangskonjunktur mens andre ennå ikke har nådd bunnen. Og de har sjelden bruk for nøyaktig samme mottiltak. I tillegg kommer uenigheten om politikk: Uenigheten om hvordan kortsiktige tiltak skal veies mot langsiktige, om hvor store budsjettunderskudd som er forsvarlige, om statens rolle og om mye, mye annet. Dette betyr ikke at samordning er umulig. Men den er vanskelig å få til, og det fins heller ingen garantier for at den samordning som en måtte få til, er en god løsning verken for EU eller for det enkelte medlemsland. Dette betyr at den eneste utviklingen som tar konsekvensen av en eventuell pengeunion, er en utvikling mot en overnasjonal økonomiunion som tar hovedansvaret for den økonomiske politikken i alle deler av EU. NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR SIDE 23