Frykten for de som er berørt av gudenes finger; - de gale Om den navnløse elefanten i rommet av Christine Rosenqvist

Transkript

1 Frykten for de som er berørt av gudenes finger; - de gale Om den navnløse elefanten i rommet av Christine Rosenqvist For å kunne samtale om og beskrive hendelser og tildragelser som opptar oss, trenger vi ord og begreper. Er man språkløs, er man ganske hjelpeløs i menneskenes verden. Vi kan ikke basere vårt samrøre med andre mennesker på mer primitive signalsystem. Halen har jo forlengst atrofiert, og å gå rundt å sniffe folk i skrevet for å finne en egnet partner for meningsutvekslingen, vil kunne virke noe påfallende i enkelte kretser. Det er ikke slik man bygger opp en endringskapende dialog. Personer med nedsatt psykososial funksjonsevne har ikke samme tilgang til riksmedia, og får ikke samme mulighet til å påvirke samfunnet (og samfunnets ordog begrepsforråd) som andre, mindre problematiske talspersoner. Også politikere lar seg påvirke av media. Når media framstiller personer med psykiske helseproblemer som potensielle drapspersoner, uten at gruppen selv får komme til motsvar, påvirker det folkemeningen. Det vi opplever er undertrykkende handlinger som leder til utestengning og mobbing. Disse handlingene avspeiler seg i maktstrukturer og kollektive tankemønstre. Vi brukere av psykisk helsevern og psykisk helsearbeid er avhengige av definisjoner og merkelapper bestemt av andre, når vi presenterer oss og våre problemstillinger. Når vi kommer til Nav, som skal yte velferd og omsorg, og ber om hjelp, eller gjør forsøk på å innta en plass i arbeidslivet, er det ikke lett å slippe unna rollen som «psykisk syk» eller «tidligere psykisk syk». «Diagnosen» er viktigere enn personen som søker hjelp. Dette henger ved oss også når vi, i kraft av våre erfaringer, ønsker å bidra til kvalitetsutvikling av disse velferdstjenestene. Nettopp fordi vi har førstehånds erfaring med psykisk helsetjenester, blir ikke våre erfaringer og refleksjoner tatt med i debattene. Det er utrolig vanskelig for en bruker av psykiske helsetjenester å delta i en offentlig debatt om utviklingen av det faget vi har førstehåndskunnskap om effekten av; - psykiatri. Det måtte være om hun skjulte sin brukeridentitet, og 72

2 framsto som en fra utsiden. Behovet for ord og begreper er elastisk, og lar seg forme av samfunnets rammer for hva der skal tales om og hva der skal ties om. Noen ord blir til fy-ord, fordi den slags sier man ikke (neger!). Andre ord og ordsammensetninger (feks «implementere», «i forhold til», «rulles ut» osv) blir populære og finnes i de merkeligste sammenheng. Dette kanskje ikke for å bidra til klarhet, men heller for å gi signal om at ordbrukeren følger med i tiden. Vi har fått ord som er nødvendige og beskriver reelle behov og handlinger; «rekkeviddeangst» (elbileierrelatert) «dekningsgrad» (mobiltelefon og trådløsnett) «brukergrensesnitt» (nettsider) «pappapermisjon» (Jeg hadde barselpermisjon. Mine sønner har pappapermisjon. Det synes jeg er fint) osv. Vi bruker de ordene vi trenger, og måten vi bruker dem på er avslørende. Noen ord finnes ikke, så vi kan ikke bruke dem. Ordene vi bruker gir uttrykk for holdninger. Så har vi «elefanten i rommet» som ikke får noe navn, selv om alle vet at den er der. Elefanten min har det lange navnet «frykten for personer med psykisk liding». Psykisk lidelse, eller «galskap» har alltid vært der. Alle menneskesamfunn har minner om dette. Frykten for galskap har tatt forskjellige former. Med legekunstens framvekst ser vi at galskapen blir synliggjort som et sykdomsbegrep. De ansvarlige for vedlikeholdet av frykten blir profesjonalisert. Galskapen blir et fagområde innen medisinen, og kunsten å holde de gale i sjakk blir en medisinsk profesjon. Galskapens historie kan også leses som en historie om samfunnets behov for styring, ansvarlighet og holdning til den fellesmenneskelige evnen til å utvikle «psykisk sykdom». Legekunstens vitenskapshistorie, og legelaugets spesialisering gir et bilde av hva samfunnet trenger for å holde en viss orden på sine mer dysfunksjonelle borgere. I bakgrunnen lurer elefanten. Elefantens gode levevilkår er tegn på holdning, på en ideologi (ideologi = sett av tanker, holdninger og begreper som gjør det mulig for deg å forholde deg til samfunnet du lever i). Elefanten er navnløs, men språkkyndig. Elefanten kan stigmatisere grupper gjennom sin bruk av ord. Med alt fra folkelige uttrykk til så kalte «diagnoser», bidrar elefanten til at psykisk funksjonsnedsettelse blir stigmatisert i vårt samfunn. Og små menneskeordbrukere, som kanskje ikke en gang er bevisst elefantens eksistens, lar seg bedåre av ordene de har hørt og etterapt, uten å reflektere særlig over ordenes slagkraft. En skiløper har løpt «sinnssykt bra». En regjering kan ha et «schizofrent forhold» til et eller annet. Uten å tenke bruker man ord som gir elefanten næring. 73

3 Fordi vi ikke har noe samlende begrep for «frykt for galskap», blir det vanskelig å motarbeide slik stigmatisering. Folk reagerer så forskjellig. Også i den gruppen som er fryktens årsak; - de «psykisk syke», finner vi elefantspor. Noen går til ytterligheter, tar avstand fra samfunnet og roper «heller gal enn normal», uten å tenke på at det er normalt å kunne bli «gal», og at det ikke er noe motsetningsforhold mellom «galskap» og normalitet. Andre blir ille berørt av omtalen av den gruppen de solidariserer seg med, og lider i større eller mindre grad av stillhet. Mange er redde for stigmatisering, og våger ikke en gang å være medlem av noen brukerorganisasjon av frykt for at folk skal tro at de tilhører denne gruppen av psykisk syke. Folk sitter heller hjemme i taushet enn å oppsøke hjelp. Heller det enn å risikere å bli stemplet som «psykisk syk». Jeg deltok en gang på et skrivekurs hvor tema var språk i offentlig forvaltning. Der lærte vi at når noe var uforståelig i offentlige dokumenter, var det en grunn til det. Det tror jeg så gjerne at det er. Vi får ikke nødvendigvis de ordene vi virkelig trenger. Vi har ikke noe aktivt ord for angst for personer med redusert psykisk funksjonsevne, eller frykt for galskap. Det er behov for et slikt ord. Navnløsheten fører til at det blir vanskelig å snakke om denne frykten. Det blir vanskelig å delta i en dialog som kan skape endring. Det var prisverdig når statsministeren, i sin nyttårstale i år tok til orde for styrket psykisk helsevern og at personer med hull i CV n skulle få anledning til å tre inn i arbeidsmarkedet igjen, men ingen kan si noe om den bakenforliggende frykten som gjorde det nødvendig for henne å gi denne oppfordringen. For det finnes ikke ord for slikt. Mens vi har ord som beskriver andre holdninger og kulturer som vi i dag finner verdig kritikk (kritikkverdig); rasisme, apartheid, homofobi, xenofobi, bigotteri, skinnhellighet, fundamentalisme osv, finnes det ikke noe ord som beskriver den kultur og de holdninger som devaluerer og diskriminerer personer med svekket psykososial funksjonsevne. Jeg kan si fra når jeg plages av at min neste er en «hverdagsrasist», og få til en diskusjon om begrepet, og hva min plage grunner i. På den måten kan jeg kanskje bidra til mindre hverdagsrasisme. Jeg kan ikke på samme måte komme i møte en som frykter og derfor diskriminerer gruppen «de som har en psykisk funksjonsnedsettelse». Å anerkjenne en fordom, og få begrepsfestet den, vil alltid være et første skritt i retning av en planmessig bekjempelse av angjeldende fordom; - her fordom overfor sliten psykisk helse, både de som rammes av dette, og sliten psykisk helse generelt. Vi trenger ord og begreper for å bli i stand til å forstå verden, og hvordan vi lever i den; - vår eksistens. Men vi kan 74

4 ikke godta hvilken som helst ord. Det må være operative ord som gjør det mulig å forstå og delta i diskusjonen, ikke ord som tilslører virkeligheten. Dem er det sannelig nok av! Når diagnosekonstruktørene har klart å skape en diagnose for den savnfølelsen som oppstår når man ikke får sin morgenkaffe, skulle de vel også greie å dekke mitt behov? Jeg vil snu kortene, og føre spillet over på deres banehalvdel. Jeg har gått gjennom en liste på 600 ord på fobier ( fobi.php). Det nærmeste jeg kom, var «agateofobi» = frykt for å bli sinnsyk, og «eridofobi» = angst for galskap, eller det å miste besinnelsen. Begge fobier er navn på symptomer som kan behandles terapeutisk, ifølge min kilde. Har man noe slikt å slite med, blir man definert som syk. Da trenger man behandling. Er vi ikke alle potensielle «psykisk syke»? Hvem kan si med sikkerhet at han eller hun ikke har, og aldri vil få, noen problemer med sin mentale helse? Da kan vi også diagnostisere det samfunnet som diagnostiserer oss som «psykisk syke». Lever vi i et agateofobisk samfunn, med klare trekk av eridofobi, (eller omvendt) og i så tilfelle, på hvilken måte kan vi gi best mulig omsorg og pleie, slik at eierne av disse symptomene ikke får anledning til å skape mer frykt og ubehag i samfunnet? «Fobiske med agateofobi har en irrasjonell og konsekvent angst for å bli sinnsyk. Årsaken til en slik fobi eller angst for å bli sinnsyk er normalt sammensatt, men det sentrale er ofte alvorlige livserfaringer eller noe man tror man har opplevd. Fobi mot galskap er mulig å behandle dersom man bruker eksponeringsterapi i kombinasjon med medikamenter. Agateofobi blir i dagligtale også kalt sinnsykstransformasjonsfobi, men det er ordet agateofobi som er den medisinsk riktige benevnelsen på denne fobi/angst.... Alle de med eridofobi har en ekstrem og konsekvent fobi i forhold til galskap. Utgangspunktet til angstlidelsen for galskap er vanligvis ukjent, men det sentrale er ofte forstyrrende hendelser som er fortrengt eller glemt. Fobi mot galskap behandles hos psykiatrisk poliklinikk psykoterapi.» ( Elefantens næringsbehov Også en navnløs elefant trenger næring. Når NRK lanserer en «Fordypning» ( ) under vignetten «Drap og psykisk syke», får elefanten næring. Med en lite troverdig henvisning til behovet for en opprustning av psykisk helsevern, lanseres en konstruert «kartlegging» som skal «bevise» at halvparten av drap begått i landet er utført av «psykisk syke». Da får elefanten sukkersjokk. Følgene av det kan bli som en historie jeg hørte i vinter. Det gjaldt en jeg kjenner, med en «psykiatrisk diagnose». 75

5 Hun ville så gjerne bidra til kirkelivet der hun bor, og stilte som kandidat til menighetsrådet. Hun ble bedt om å trekke seg. Det hadde kommet ut at hun hadde en slik diagnose. Det har kommet fram at Politihøyskolen har avvist en søker med den begrunnelse at han har en forhistorie som deprimert. Snaddermat for elefanter! Jeg har også hørt folk som i fullt alvor, på riksdekkende media, har sagt at psykiatriske pasienter burde være under konstant overvåkning. Det skulle ikke være så vanskelig å få til i våre dager med smarttelefoner og bankkort og slikt, ble det sagt. Selv «velmente» ord kan gi næring til elefanten. Når statsministeren i sin nyttårstale talte om de psykisk syke med hull i CV n sin, ga også hun elefanten næring. Hun kunne heller ha snakket om den realkompetansen enkelte brukere av psykisk helsevern har tilegnet seg, som ikke blir tatt i bruk. Det hadde vært mindre næringsrik kost for elefanten. Det finnes tidsskrift som lar brukerstemmene komme fram. Dialog, som du leser nå, hører til (utgjør?) den gruppen. Men Dialog er ikke opinionsdanner i samfunnet. Vi synger for menigheten. Det er dog en start. Fordommer kan bekjempes med kunnskap, kunnskap og mer kunnskap sier et gammelt jungelordtak. Men fordommer må først anerkjennes. Da må de kunne omtales. Det er første skritt på veien. Så må vi få slippe til i samfunnsdebatten, i riksaviser, i NRKdebatter. Kanskje elefanten ville sulte i hjel? Tenk deg at utsagn om «psykisk syke» blir byttet med «muslimer», «samer», «kvinner», eller «bankansatte» (noen «psykisk syke» er faktisk også både samer/muslimer, kvinner og bankansatte). Blir utsagnet mer eller mindre spiselig da? Personer med psykisk funksjonsnedsettelse er forskjellige. Like forskjellige som alle andre. Å samle oss sammen i en gruppe: «psykisk syke» og regne med at vi er farlige, og må holdes under oppsikt, er en grov fornærmelse mot våre menneskeverd og rett til å være individer. Ville de gjort dette med «somatisk syke»? Det er nemlig flest (potensielle) somatisk syke som dreper. Vi får sjelden delta i debattene, for vi får ikke plass. Er vi ærlige og vedgår at vi skriver fordi vi har en egenerfaring fra området, blir innlegget avvist. Språket har ikke gitt oss begreper vi kan bruke for å markere oss. Vi blir definert av andre. Disse andre har vokst opp med en frykt for galskap; - eridofobi. Eridofobien i samfunnet har fått herje i fred lenge, lenge. Den kan bekjempes med opplysning. Fordi vi er mennesker er det alltid mulig for en hver av oss å utvikle en såkalt «psykisk sykdom». Vi blir «gale» fordi vi kan. At samfunnet frykter denne egenskapen som ligger 76

6 latent i alle samfunnets borgere, er et paradoks. Det er som oftest nettopp denne egenskapen som har ligget bak de store samfunnsendringene, være seg innen religion, kunst, filosofi, eller statsføring. Det har vært mulig å forholde seg til andre fobier og bearbeide dem; personer med nedsatte funksjonsevne har fått adgang til menneskerettighetene. Seksuell legning er ikke lenger straffbart, eller en sykdom. Vi har lover som setter grenser for diskriminering pga kjønn, tro, etnisitet og seksuell legning. Men «frykten for galskap» har vi ikke definert, og heller ikke fått satt grenser for. Christine Rosenqvist styremedlem SEPREP crosenqv@broadpark.no 77