Sagn, Viser og Historier fra Allfirda

Transkript

1 Sagn, Viser og Historier fra Allfirda Nr. 2 En rollespillverden av Soria Moria

2 SORIA MORIA 2 Innhold INNLEDNIN... 3 RELATERTE KOMPENDIER... 3 SORIA MORIA... 3 SAN & EVENTYR... 4 SOLVEI SILJA VISER, MUSIKK, KVAD & STEV MAIKERSANEN DEN PLYSTRENDE VANDRINSMANN TA EN SKÅL VINTER VINTER NÅR DU DRAR FORBI MELLOMSPILL KOR ÅR MIN VE HERAS SAN VOEVISE VED LIVETS SLUTT DE ALLFIRDISKE DAMER EN SAN SLØYFER PÅ KNE EIRMUND RÅSKJES VISE DEN BLÅRÅ KAPPE ODE TIL BRODER MAK O BRODER DAHL I ET VINHUS VIL JE SIE TRUSESTEV SKUESPILL O TEATERSTYKKER UDESPILLET HISTORIER & NOVELLER MITT NAVN ER VEARD KVASSE - DEL I ETTERORD Dette er 1 versjon av kompendiet Sagn, viser og historier fra Allfirda 2, 2000

3 SORIA MORIA 3 Innledning Selv om Allfirda ikke er av de eldste riker i verden, er det likevel mangt et sagn og eventyr fra dets historie og omliggende land, som villig fortelles rundt sene leirbål og i peiskroken på vertshus når høstvinden røsker i vindusskoddene, navneskiltet knirker i vindkastene, ulver hyler i natten og svartblod og dystrere ting gjemsøker skogene. Alle er ikke like skumle som ovennevnte avsnitt! Samme vertshus kan mang en lys sommerkveld forstyrres av høylydte latterbrøl etter grove historier eller gjalle av ølviser og satiriske ballader. Uansett - Innholdet i denne lefsa er til for deg som spiller. Fortell gjerne en av historiene på et vertshus neste gang du spiller, eller stem i en vise! Kanskje føler du deg inspirert og dikter en egen historie. Send den da gjerne til oss slik at vi kan ta den med i neste utgave av dette kompendiet. Det er desverre lenge mellom hver gang det lar seg gjøre å arrangere et spill i Allfirda. Noen får litt abstinens innemellom og da kan det være vel så greit å lese litt... Relaterte kompendier Riket Allfirda Magi i Allfirda (Kun magikere) uder og gudetro i Allfirda Den lille Klokeboken - nyttige tips for Lrp Encyclopedica Allfirdica - kun på internett Utvikling i Allfirda Soria Moria unnar Birchsv. 2D Består av: 7022 TRONDHEIM Tlf Egil Moe Håvard Steinsbekk Postgiro: Øyvind Moe Tord T. Ophus Heder og ære til bidragsytere av Allfirdamateriale: Håkon Mosseby for utforming og bakgrunn for Allfirda Trofaste bidragsytere, se etterord! SM-medlemmers respektive livsledsagere for stor tålmodighet og velvilje under timelange arbeidsøkter og rolleskriving... Micropopkorn som gjorde dette mulig og selvsagt alle deltagere som bidrar med å gjøre Allfirda «litt» mer levende for hver spill!

4 SORIA MORIA 4 Solveig. Sagn & Eventyr Solveig var min kvinne når jeg først dro ut på vift Der ved Vikebuktes skipe møttes vi ved siste skift Det kysset var mitt første, det var rent og fint Så jeg gav henne mitt kjærtegn, et klask over kinn. eirodd Skvaldre 1. Den dagen var jeg oppe alt før hanen på Moa hadde vekket hjortehundene til jeger ørund. Det var en svært viktig dag for meg og jeg hadde alle ambisjoner om at den kom til å forandre mitt ringe liv for alltid. Jeg drømte om å hyre på et utenlandsk skip og få se resten av verden. Slik skulle det dog ikke bli. Med mitt halvlange hår strittende til alle kanter, løp jeg ut gjennom porten på Smedbakken og ned mot havna. Hele byen visste at skipet fra Neinus skulle komme i dag, og det var hornet på kikut odden som hadde vekket meg. Hanen kneiste fornærmet med nakken i det jeg løp forbi, og lot være med å gale denne morgenen. Noe som gjorde at hjortehundene til jeger ørund ikke vekket sin herre, og derfor ble morgenens jakt spolert. Jeger ørund gikk surmulende hele dagen og når kvelden kom var han å finne på vertshuset Den lade Enke for å ødelegge morgendagens jakt også. Jeg tenkte ikke et sekund på dette for jeg hadde bestemt meg for å få beste plassen på kaia. Der ull lageret ligger strekker kaien seg noen ti meter ut og danner en liten bukt inn i mot storkaien. Alle de store skipene legger til ytterst på storkaien og blir liggende rett imot ull lageret. Kranen på ull lageret er den største på denne siden og er aldri i bruk når de store skipene kommer. Krana har en stor pall som ulla ligger på ved lasting, og det var på denne jeg hadde bestemt meg å sitte når Lemanchure gled inn fjorden. Vanligvis er ullkranen svingt inn over kaia og pallen lagt ned for å hindre ulykker når den ikke er i bruk. Vinden som kommer inn fra havet har mang en gang gjort lasting umulig. Den griper tak i de store ull ballene og slenger pallen inn i både mast og skipsside. Slik kan det også være når høst stormene river i kranen og svinger den tomme pallen rundt i store sirkler innover kaia. Flere var kvestet for livet av den kranen der, men denne morgenen var kranen snudd ut over bukten og pallen hang allerede ti meter over kaien. Kranen var opptatt. Det var ikke noen sak å klatre opp kranen og fire seg ned på pallen, men å overtale den som var der til å slippe meg nedpå var ikke så enkelt. Det var en ung kvinne som sto på pallen. Hun var ikke kledd slik som jenter vanligvis er, men det lot jeg meg ikke merke med. Jeg var mer opptatt av det kvasse kortsverdet som pirket meg i min unge bakende. Stemmen hennes var ikke så overbevisende som den prikkende følelsen i huden min da hun sa, Kom deg opp igjen, din jypling. Jeg var her først, og jeg har tenkt å være alene. Det var et snev av latter i måten hun snakket til meg på. Der hun sto hadde hun all den utsikt til mine edlere deler som noen og enhver av det annet kjønn senere i mitt liv så gjerne ville ha.

5 SORIA MORIA 5 Jeg hadde ikke tanke til å si henne i mot og gjorde flere tapre forsøk på å komme meg opp igjen. Men med mine beskjedne 12 år, hadde jeg ikke styrke nok i armene til å klare det. Jeg klamret meg til trossen i noen lange minutter, før taket glapp. Jeg falt nesten oppå henne og hun rykket sverdet fort til seg. Hun mistet selvfølgelig fotfestet da jeg dunket ned i pallen med et brak. Den tippet over til den ene siden og svingte så tilbake. Hun gjorde et tappert forsøk for å holde seg på bena og ville nok ha klart det også, om det ikke hadde vært for at smerten i skulderen min tvang meg til å rulle rundt på den andre siden. Bena mine flettet seg inn i hennes og tippet henne rundt. Hun begynte å falle, svingte ut med armene og fikk sverdet ut av veien. Det spant i en skinnende bue rundt sin egen akse og forsvant utfor kanten av pallen og ned i vannet under med et svakt plopp. Helt perfekt hadde det nådd vannflaten med spissen først og skapte nesten ikke ringer i vannet da det forsvant under. Hun falt bakover, traff pallen med hoften og tippet over kanten i en glidende bevegelse. Den venstre hånden hennes fikk tak på hjørnet av pallen Den plutselige vektforandringen gjorde at jeg skled ubarmhjertig mot kanten og et ufrivillig stup mot kaien under. På vei utfor merket jeg at noe strammet rundt ankelen og min ferd utfor ble brått stoppet. Et langt rep som var festet til midten av pallen hadde surret seg rundt benet og berget livet mitt. Med halve overkroppen utfor pallen hang jeg akkurat på høyde med henne, og stirret inn i to kullsorte øyne som straks hadde sendt meg til min alt for tidlige død, hadde jeg bare ikke sittet fast. i meg tauet, freste hun mellom sammenbitte tenner. Jeg kunne for første gang beundre hennes skjønnhet. Uten å mukke for mye strakte jeg den ene armen bakover og fikk tak i tauet og trakk det til meg. Hun tok tak i det med den ledige hånden og gjorde seg klar til å skifte grep med den andre. Ingen av oss tenkte noe særlig over det akkurat da, men tauet var langt fra stramt og hun hold om det mot midten av dets lengde. Hun falt nærmere fire meter. At hun klarte å holde fast skyldtes hennes kampvilje mer enn hennes styrke og at hun i seg selv var kortvokst og slank hadde tatt av seg ringbrynje og leggskinner før hun klatret opp. Sekunder senere var hun oppe og hjalp meg inn mot midten av pallen mens vi ventet på at den skulle slutte å svinge. Det tok en god stund før jeg klarnet og smerten i leggen begynte å bli mer en brennende og bankende svie enn en altoppslukende flamme som rev innvollene ut av meg. Det var bare den ulidelige følelsen av skam overfor det annet kjønn om noe slikt skulle skje, som forhindret meg i å vrenge det lille jeg hadde av mageinnhold utover pallen. Hun hadde løsnet tauet og tatt av meg surringen oppover leggen. Benet mitt hvilte i hennes myke hender og hun strøk meg lett over den hudløse og opphovnede foten. Øynene hennes var blitt mykere nå og en vakker melodi fant veien til mine ører. Hun lo. Jeg heiste meg opp på albuene og nøt synet av hennes lange røde hår som kranset det runde vakre ansiktet hennes. Huden hennes var hvit og myk og solen hadde strødd mørke prikker over kinnene hennes. Bare øynene var sorte, som to dråper bunnløst vann. Hun løftet blikket og stirret meg i øynene, og hun hadde et annet uttrykk i dem nå enn da hun hang etter venstre armen ti meter over kaien. Hun så sulten ut, og hendene hennes søkte oppover foten min og forsvant inn under kjortelen. Hun krøp fram over meg og håret hennes la seg som et slør om hodet mitt da de varme våte leppene hennes fant mine. Den befriende følelsen av luft mot naken hud da hun skjøv kjortelen min oppover lårene fikk alt til å svimle og et kort sekund var kulden fra morgenvinden som en kjølig isnende pirring før hennes varme slukte meg og tok meg hinsides fornuft. Båten var for lengst klappet til kai da vi var i stand til å se på noe annet enn hverandre. Solveig var 16 år gammel og hadde allerede jobbet snart ett år på kaia som vakt. Hun hadde gått siste skift og var akkurat ferdig med vakten da signalet fra odden kom. Det var ikke vanskelig å få

6 SORIA MORIA 6 henne til å tro at jeg hadde fylt 14 for en god stund siden og at jeg så ung ut for alderen. Det var nok det faktum at jeg alltid hadde vært bedre utstyrt enn andre gutter på min egen alder som fikk henne til å tro meg, og selv om Solveig var min første kvinne la ikke hun merke til at jeg aldri før hadde vært innenfor fløyelsportene. Vi lå oppe på pallen hele den formiddagen og kikket ned på det svære handelsskipet som hadde kommet helt fra Aris, hovedstaden i Neinus. Mine tanker om hyre og reiser til andre land var som feiet vekk av vinden, og det eneste jeg kunne tenke på var Solveig. At vi skulle være sammen for alltid. Mens vi studerte de dannede menneskene som gikk i land fra Lemanchure, de vakre klærne de hadde på seg, og lo av sløyfene under knærne, tenkte jeg hele tiden på det nye jeg hadde oppdaget. Noe som selvfølgelig forårsaket reaksjoner som Solveig ikke takket nei til. Vi var begge glade for at Lemanchures master sto tomme, og at sjøfolkene enten var gått i land eller sto på dekk. Hadde de vært oppe i riggen ville de fått se mer enn vi hadde syntes var behagelig. Utpå ettermiddagen begynte en annen form for sult å ta over, og tauet ble firt ned til kaikanten. Jeg fikk ikke lov til å klatre ned før Solveig, og jeg kunne godt forstå hvorfor da hun leende hold tak i tauet mens hun kikket oppunder kjortelen min nok en gang. 2. Vikebukts gater på kveldstid er noe for seg selv, og særlig når et utenlands skip har ankommet byen. Alle som kan krype og gå er oppe til sent på kveld, og handlerne falbyr sine varer til sjøfolk og farendes folk. jøglere og prester fra De Reisende er ivrig opptatt med å kappes om de ny ankomnes oppmerksomhet, vekslernes gate er et yrende liv. Tiggerne benker seg allerede fra morgenen av for å få de beste plassene. Når solen går ned blir det mer støy og leven i gatene og folk med litt vett i skallen skynder seg å finne veien hjem. Dette er tyvenes og kjeltringenes tid. Solveig hadde ikke flere vakter på et par døger, og hun var lysten på å se litt på de fremmede folkene som hadde kommet inn med skipet. Hun satte kursen strakt oppover vekslernes gate, og svingte inn i første sidegate der flere av de mest sjuskete kneipene ligger. På Fullriggeren forsvant hun inn og hun var tydeligvis godt kjent der, hun tiljublet av en rekke kjente som bød henne på drikke. Fullriggeren er et av de stedene som blir besøkt både av sjømenn og soldater. Der vanker også mange av Vikebukts løse friller, de som ikke er tilknyttet et hus, samt de minst fattige av de fattige i byen. Solveis våpenfeller hadde samlet seg her denne kvelden. De forventet bråk i kveld, og det forhindret dem ikke i å drikke mer enn andre. Innenfor døren satt unnar, kanskje den største karen i hele Vikebukt, og i kveld ville han ikke slippe meg inn. Du går ut frivillig, sa han, ellers havner du i gata med nesa først. Jeg var allerede kommet utenfor da Solveig oppdaget at jeg ble nektet adgang, og hun hevet stemmen slik at hele huset kunne høre henne. eirodd er med meg og du har bare med å slippe ham inn, jeg skylder ham en mugge mjød for et stykke arbeid han har gjort for meg. Jeg så smilet i øyekroken hennes da jeg kom inn igjen, og hånden hennes tok kameratslig imot meg. unnar la hånden sin imellom og stirret olmt på meg. jeg kan ikke tenke meg at du er mer enn 11, og da er du for ung til å komme inn her, sa han. Men hvis Solveig sier det, så får det gå. Solveig hørte ham og stirret på meg for å se en reaksjon, men det kom ingen. Jeg hadde ikke til hensikt å yppe med unnar, selv om jeg nok skjønte at han ikke ville banke meg før han hev meg ut. Det var nok en tabbe. Solveig og vennene hennes hadde nok forventet at jeg tok til motmæle og da jeg ikke gjorde det ble jeg sittende litt utenfor i selskapet deres. De var alle kommet et godt stykke ned i mjød kruset da bråket startet. Tre sjøfolk fra det skipet kom i skade for å bikke over ende en stol med en fattigkar så han falt og kom til skade. Med den knuste krakken under seg ble han liggende å hyle over den ødelagte ryggen sin, og Solveigs venner benyttet sjansen til å sørge for litt moro.

7 SORIA MORIA 7 Mens unnar bar ut den stakkars mannen, ble resten av inventaret brukt som slagvåpen og kasteballer mot de stakkars sjøfolkene. Det tok ikke mer enn noen minutter å legge dem i bakken, men det var nok til at garnisonen var kommet til og sto der med blanke våpen. Da stanset spetaklet og garnisonens leder steg fram. Han var Solveigs vaktkommandør også, og det tok ikke lang tid å sette ham inn i situasjonen. De bevisstløse sjøfolkene ble beordret båret ned til skipet og de andre slåsskjempene måtte bli med ned til vaktstua. Jeg diltet etter dem på behørig avstand og sto utenfor da de ble forhørt om bråket. Ingen skal si at ikke Solveig er en kvinne med mot og sterk tro på seg selv. Jeg hadde aldri klart å stå slik hun gjorde mens vaktkommandøren skjellte henne ut og til slutt gav henne klar beskjed om å komme seg ut av Vikebukt. Hun kunne, eller rettere sagt ville ikke, gjøre rede for sverdet sitt, og siden det tilhører vaktstyrken ble det gjort regnskap for det ved å trekke inn siste ukes lønn. Når hun kom ut fra vaktstua var hun rød i ansiktet av sinne og sendte meg et blikk som kunne fått en fisk i vannet til å fortæres i ild. Hun snakket ikke til meg, men strenet fram bortover kaien mot templets gate med en holdning som klart ga uttrykk for at hun ikke ville se meg mer. Jeg fulgte etter henne som en kuet hund og forsøkte å blidgjøre henne. Jeg lovet henne å finne sverdet og snakke med vaktkommandøren slik at hun kunne få jobben tilbake. Når hun endelig stoppet for å høre på meg, ba jeg på mine knær om at hun ville la meg gjøre et forsøk så hun kunne slippe å dra fra Vikebukt. Akkurat da var det at jeger ørund kom sjanglende på vei hjemover og fikk se oss. Han begynte å le og stanset ikke før han la den store mjødstenkte hånden sin på Solveigs skulder og kikket ned på meg. Ha ha har du sett på maken, lo han. Ligger ikke gutten på kne og ber om jenta sin hånd. Ha ha ha, er ikke du litt for liten til å gifte deg du da, gutten min. Han knakk sammen i latter. Hvordan har du tenkt å ligge på bryllupsnatta di da? Du som ikke engang har ligget sammen mor di, ha ha ha. Solveig ristet av seg den tunge armen hans og så mistenksomt på han. Hun begynte å ane en smule hvor dette bar hen. Han er bare en plagsom guttunge, sa hun. Det er ikke noe mer mellom oss. ørund vendte det rødmussede ansiktet sitt mot henne og så på henne med rennende, blasse øyne. Snuppa mi, sa han. Kom heller med meg du skal du få en skikkelig mann. Så kan vesle eirodd rusle hjem til plassen sin i løa under smedbakken. Han bor der alene skjønner du. Eier ikke smitt og smule, og livnærer seg med å lage små kved om folk. Lære seg å skrive skal også, når han har nok penger til det. Han er ikke mer enn ti år gammel enda, men om han lever lenge nok kan det jo bli noe ut av ham også. Solveig ble først blek i ansiktet. Haken datt ned på brystet og øynene stirret på meg som så de ikke det hun trodde. Så skiftet hun ansiktsfarge igjen og øynene flammet opp. Den skyllebøtta hun gav meg stanset ikke til tross for at jeg gjorde mitt beste for å forklare henne at ørund løy om alderen min. Hun påpekte at det hadde jeg også gjort og den ene var ikke mer verdt enn den andre. Hånden til jeger ørund la seg rundt det ene brystet hennes og hun sendte ham trillende nedover bakken med et velrettet spark mellom bena. Jeg kom meg opp mens fortvilelsen sved som en brann i halsen. Jeger ørund hadde ødelagt alt for meg. Når jeg nesten hadde fått overtalt Solveig til å høre på meg, kom han ravende med løgn om min alder og alt falt i grus. Solveig snudde seg for å gå og jeg grep etter kjortelen og trakk henne tilbake til meg. Hun ble stående tett inntil meg og stirret meg sint inn i øynene. Hva var det du ville din guttunge, sa hun avmålt og sint. Jeg resignerte for mine følelser og hånden som slo var ikke min egen. Solveigs ansikt svingte brått til siden og rødfargen i kinnet hennes ble fremhevet der mine fingre satte sine spor. Tårene spratt fram i øynene hennes og nederlaget sto tydelig å lese i de sorte øynene. råtende snudde hun seg og løp oppover gaten.

8 SORIA MORIA 8 3. Vannet var fryktelig kaldt, selv om det var midt på sommeren. Siden jeg ikke kunne svømme var jeg ikke vant til å være på dypet, og det var adskillig kaldere nede på bunnen enn på overflaten. Et langt tau fra kaikanten sikret at jeg kom meg opp igjen, og en stor stein sørget for at jeg sank raskt til bunns. Uten å tenke hadde jeg kastet meg ut i vannet. Når lungene begynte å verke visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle komme meg opp igjen, men når det lange tauet endelig strammet seg fikk jeg halt meg opp til overflaten. ispende etter luft ble jeg hengende til jeg hadde fått kreftene tilbake. Så klatret jeg opp for å finne en ny stein. Jeg holdt på en halv times tid før jeg bestemte meg for å gi opp. Det var umulig å finne noe på den grumsete bunnen. Ikke visste jeg hvor sverdet hadde falt, og selv om jeg nå hadde prøvd på mange sannsynlige plasser, hadde jeg ikke kunnet se noe. En siste gang, sa jeg til meg selv om jeg enn så mye visste at det var nytteløst. En siste gang, så gir jeg meg. Jeg løftet stenen opp og trakk pusten dypt. Så hoppet jeg. Vel nede på bunnen slapp jeg stenen og strakte armene ut for å lete rundt meg. Det var for mørkt til å kunne se noe som helst, og jeg hadde allerede gitt opp. Jeg begynte å flyte opp og noe skar seg inn i leggen min. Terne hektet seg fast i noe kaldt og hardt, og hendene mine famlet febrilsk for å få tak i det. Det sved i leggen og lungene sprengte allerede. Da kjente jeg det kalde stålet med venstre hånd. Det var sverdet som sto rett opp av bunnen. Jeg hadde landet med en fot på hver side av det. Når jeg grep rundt hjaltet kjente jeg at sverdet satt fast i bunnen, men med et lett rykk gav det etter, og jeg kunne sparke fra oppover. Jeg nådde overflaten akkurat i det lungene gav etter for lysten til å trekke pusten. Jeg hadde klart det. Det var allerede blitt natt, og det var fullstendig idioti å legge ut på landeveien nå. Solveig var dratt fra Vikebukt med det lille hun eide på ryggen. Ilse, som hun bodde sammen med satt og gråt da jeg endelig fant hytten hennes. Solveig hadde vært sint og Ilse kunne ikke overtale henne til å bli ett sekund lenger enn nødvendig. Hun hadde tenkt å legge så mange kilometer mellom seg og Vikebukt som hun kunne før det ble for mørkt. Ilse hadde forsøkt å overtale henne til å bli, men til ingen nytte. Jeg tok samme veg og bet tennene sammen. Jeg måtte nå henne igjen. I det våte tøyet mitt ble natten svært kald, men jeg løp og gikk i rask takt om hverandre og det hjalt betydelig på varmen. Månen kom opp og lyste opp veien. Det gikk raskt fremover. Det var umulig å se spor etter Solveig, og jeg kunne når som helst passere henne der hun lå i veikanten og sov. Etter en lang stund begynte jeg å kjenne kreftene gi etter, jeg måtte hvile. Jeg satte meg ned i veikanten inntil et stort tre og bredte kappen tett rundt meg. Før jeg viste ordet av det sov jeg. Jeg våknet med et rykk. Hva var det som hadde vekket meg. Kulden fikk kroppen min til å riste, men da det gjennomtrengende ulet kom for andre gang frøs jeg til is. Ulv. Jeg satt stille og lyttet. Neste gang var ulvehylet kommet nærmere. Den hadde fått færten av meg og ringet meg inn. Jeg forsøkte å reise meg opp, men bena nektet å bære meg. De var helt numne av kulden, og når jeg endelig kom meg opp og fikk støttet meg til treet, forsto jeg at jeg ikke kom til å greie det. De laveste grenene på treet var utenfor rekkevidde og månen lyste i et par kalde øyne. Dødens øyne. Så ble stillheten flerret av enda et ulvehyl. Jeg skrek opp i sinne og frykt og blodet begynte å sende liv ut i lemmene mine igjen. Jeg hoppet og fektet med armene for om mulig å skremme ulven, men den satte satt ned på bakbena og gjespet mot meg. Den hadde god tid. Like etter hørte jeg tassing i gresset til siden for meg. Sverdet svingte raskt ut til siden, men ulven gjorde et byks på seg og danset rundt det. Den holdt seg på respektfull avstand, men fortsatte å sirkle rundt meg mens den andre reiste seg opp og kom sakte nærmere. Dette måtte være slutten tenkte jeg. Jeg kunne ikke holde dem på avstand. De ville overliste meg, og uten kunnskaper om våpenbruk ville jeg bli et lett offer.

9 SORIA MORIA 9 Så hørtes et skrik borte fra den andre kanten av veien, et kraftig smell av en stokk mot en trestamme, og så lyden av løpende føtter. Over veien i lange byks kom en mørk skikkelse mot meg. i meg sverdet din ubrukelige guttevalp. Det var Solveig. Hun grep sverdet og vred det ut av hendene mine akkurat i tide til å gjøre et utfall bakover. Så falt hun framover med et av beistene over seg. Hun snudde seg rundt i luften og traff bakken med ryggen først. Ulven landet oppå henne, men med sverdet gjennom buken. Den skrek i smerte, trakk seg av den skarpe eggen, og danset rundt seg selv mens den glefset etter smerten. De to andre ulvene gjorde et utfall mot Solveig, men hun var forberedt og sverdet lynte ut, traff den ene over labben og landet med et klask i skallen på den andre. Hylende trakk de seg unna, mens den første ulven sank sammen foran oss og døde. Solveig grep den kalde hånden min og trakk meg ut på den opplyste veien, og kom oss vekk derfra. Vi kunne høre hvordan ulvene begynte å ete av frenden sin. Lenger oppe i veien kunne vi stanse og hvile. Jeg stirret henne inn i de sorte øynene hennes, der himmelen og stjernene speilte seg i lyset fra månen. Kjære Solveig, sa jeg. Du reddet livet mitt. Hun stirret tilbake på meg og jeg var sikker på at dypet i hennes øyne skyldtes kjærlighet og beundring da hun sa. Du berget sverdet mitt! Det var det som reddet livet ditt. Og mitt, fortsatte hun. Fra der jeg sto i buskaset på den andre siden av vegen, kunne jeg se deg og ulvene. Da viste jeg at jeg bare behøvde vente til morgenen kom så kunne jeg hente sverdet mitt og samtidig spytte på restene av deg. Jeg så på henne og forsto ingen ting. Hadde det ikke vært for den hersens ulven som snek seg innpå meg bakfra, sa hun. Du skylder meg ingen ting nå, snu og dra hjem. Jeg fortsetter mot Skipakrok, og jeg trenger ikke en guttunge å slepe på. Hun skjøv meg vekk fra seg og snudde ryggen til. Solveig, sa jeg usikkert. Jeg er 12 år, ikke 10 som jeger ørund sa. Ta meg med! Hun svarte ikke, bare forsvant i mørket og etterlot meg alene på vegen. Alene, med to ulver mellom meg og Vikebukt. Slutt.

10 SORIA MORIA 10 Silja. Silja jeg møtte på veg til Skipakrok Jeg kunne falt for hennes styrke da hun meg i hånden tok Jeg trodde det skulle vare, ja jeg gikk helt i spinn Så jeg gav henne mitt kjærtegn, et klask over kinn. eirodd Skvaldre 1. "Varmen, tørken, tørsten. En ulidelig tørste etter livet. Munnhulen som lengter etter en dråpe spytt, vann eller annen veske, bare et svakt tegn av liv på tungen! Og flammer. Flammer som slikker oppover gule og sultne. Deretter lyden av trevirket som fatter. Knitringen og sprakingen av treet som sprekker i varmen. Ingen andre lyder utenfra kunne trenge igjennom disse inntrykk. Det fantes ingen verden utenfor den gule sirkelen som gradvis ble større. Intet annet eksisterte, eller eksisterer nå. Helt til lukten kom. Når hud og kjøtt begynte å sprekke og frese. Når fettet i likene ble fortært av den evig sultne ilden. Da ble verden igjen levende. Da med ett fantes lyder på andre hold. Lyden av folk som gispet etter frisk luft. Lyden av de som ble syke og kastet opp. Lyden av de som mistet bevisstheten og falt over ende. Og så en ulidelig sørgmodig uling fra likbålet. Midt i flammehavet sto den store gamle hjortehunden over sin herre og skrek ut sin sorg. I lenken den hadde vært bundet med hang en bjørkekvist og vitnet om den kampen den hadde kjempet for å få være ved sin herres side like til det siste. Som i en evighet sto den der til flammene lukket seg barmhjertig rundt den og skjulte dens evige sorg." Sengekanten ble med ett skarp og hard og jeg måtte skifte stilling. Jeg ble plutselig klar over at smeden holdt et hardt tak i hånden min og jeg forsøkte å dra den til meg. Den gamle slapp taket og jeg oppdaget hvorfor han hadde holdt tak i meg. Jeg ristet av opphisselse, skalv over hele kroppen. Øynene som nettopp nå stirret blindt ut i luften hadde den gylne glansen fra bålet i seg ennå. Luften som fylte neseborene mine hadde lukten av brent lik over seg, og ørene mine gjenlød av dødshylene til jeger ørunds hjortehund. "Du forteller bra, gutten min". Den gamle grep tak i hånden min igjen. "Men du mangler de finere ordelag. Det er noe rått og uslepent over deg som var du en edelsten i dypet av jorden, som ville vært gnistrende vakker og uimotståelig om den hadde vært gjort i stand av en finsmed. Har ikke noe av det jeg har lært deg satt seg fast i deg?" Jeg senket hodet og forsøkte se på ham der han lå i sengen, men flammene danset rundt ham og lokket blikket mitt til å følge seg. "Jeg... jeg må gå nå, Oddbjørn" Sa jeg. "Jeg må forsøke å sove nå. Jeg skal over til Hasselhaugen i morgen for å holde mitt ord til jeger ørund." Jeg hadde lovet den syke jegeren på hans dødsleie at jeg skulle finne noen som kunne sørge for hundene hans, og folket på Hasselbakken ville gjerne overta hundene. "Det er bra det gutten min. Hold ord, det lover godt, men dra ikke før du har sett til meg. Du har plikter som du må gjøre også vet du". Jeg visste så altfor godt hva han mente. Det siste året hadde fart ille med gamlesmeden i Vikebukt. Kroppen hadde rett og slett nektet å gjøre som hodet ville. Fingrene bøyde seg og ville ikke røre seg mer enn det halve av før. Ryggen hadde sunket sammen og stivnet i en fram lutende stilling. Hoftene hadde sviktet ham helt. Den gamle var ikke lenger i stand til å komme seg opp av sengen lenger, og mine plikter som han så ofte minnet meg på, var å få ham opp av sengen, kle på ham og gi ham stokkene hans. Når han først var oppe kunne han klare det meste, for styrken hadde ikke forlatt ham. Han trengte også til hjelp når han måtte ut på lillestua, og til kvelds når hodet ikke ville mer. Alt dette

11 SORIA MORIA 11 begynte å slite på en ung gutt, men Oddbjørn hadde sørget for meg i så mange år, så han var som en far for meg. Jeg kunne bare ikke la ham i stikken. Ikke nå som jeg endelig hadde fått flytte i hus. Oddbjørn hadde skaffet meg en skuvseng som ble satt borte ved peiskroken, hvor jeg kunne ligge. "Han kunne jo aldri vite når han ville trenge til potta si", som han sa. I peisen spraket det fra brennende ved, og et flakkende gult lys fikk skyggene til å danse i stuen. "Ta krukken ned fra peishyllen du eirodd, så tar vi oss en godnattklunk før søvnen tar oss" kremtet den gamle fra sengen sin. Jeg gjorde som han sa, men ble etterpå sittende og stirre inn i flammene og derfra ned i mine tomme hender. Lavmælt for meg selv kvad jeg. Så vakker min hånd der du hviler i skjær fra mitt flammende bål. Så trofast du bånd for meg knytter, bånd så sterke som stål. Du ryddet mitt leie, du reiste min ild. Du strøk meg så varsomt på kinn. Du knyttet din neve så sterk og så vill, du slapp intet truende inn. Så hvil da min hånd, det har du fortjent, og sov sterke fingrene dine. La bållyset spille så vakkert og rent, og skyggene danse der inne. Så tjen meg da trofast og knytt mine bånd, av stål skal du lenkene smi. Men lyd meg og tjen meg i sjel og i ånd, og bryt dem om alt er forbi. 2. Morgenen fant meg på veien til Skipakrok. Solens varme stråler i min kortklipte nakke var som et slag av virkelighet. Nattens umerkelige bortgang falt som en hammer over mine skuldre, og bena føltes som om lenker av jern var festet fra jorden og til dem. Det lange gresset i veikanten tok i mot meg som et leie av den mykeste ull, og bevisstheten forlot meg da hodet la seg til hvile på tepperullen. Drømmene tok meg og jeg opplevde ikke at skogen våknet og hilste dagen. I steden rev marerittene meg i stykker og i de steilende buktende tungene av ild steg en lang og tynn skikkelse opp. Ilden lekte med hans kropp og kjærtegnet hans hud. Han åpnet øynene og i de tomme åpningene så jeg ilden danse. Ved hans føtter sto en stolt og høyreist hund med flammer ut av rovdyrkjeften. Pels og hud, kjøtt og sener fortærtes for mitt blikk og et gyllent skjelett hang noen sekunder som båret oppe av flammene. Så falt de sammen som høstløv for vinden. Mannens øyne stirret på meg og munnen hans åpnet seg som for å skrike, men ingen lyd kom over hans lepper. I et endeløst mørke falt jeg mot noe jeg ikke kunne sanse. Ut av mørket så jeg en hånd strekke seg etter meg. To sorte øyne i et blekt fregnet ansikt, kranset av langt rødt hår. Solveig. Det tok litt tid før øynene mine vendte seg til skogens farger. Jeg var blendet av flammenes skarpe skjær, og blindet av det bunnløse mørket som fulgte. På låret mitt satt et ekorn med en grankongle i labbene. Den hadde vært der en god stund forsto jeg. Det lå nøtteskall over kjortelen og i gresset rundt meg. Kanskje hadde den fulgt meg i drømmene mine. Redd var den dog ikke. Jeg stirret den dypt inn i øynene. Sorte øyne. Dyreøyne. Det var som ville den si meg noe. Sakte strakk jeg en hånd ut mot den, men da hopper den lett ned på veien og opp i et tre på den andre siden. Ved treets fot sto en kvist stukket ned i bakken og en renspist rovdyrskalle hang trædd ned over toppen på den. Kroppen min hadde ikke våknet enda, men jeg gikk over til den andre siden av veien og stirret inn i ulveøyne. Som tomheten i mitt hode gliste de livløse kraniehulningene mot meg med all verdens visdom. Jeg stanset ikke før bena mine nektet å bære meg lenger. Da kastet jeg meg ned i lynget og gråt. råt som jeg ikke hadde gjort på tre år. Ikke siden den gang Solveig forlot meg så hjelpeløs og ensom på veien til Skipakrok. råtende falt jeg i søvn og det var langt på natt da jeg våknet igjen. Sulten brant som en ild i magen og jeg tygde langsomt på et brød fra tepperullen mens jeg ettertenksomt ruslet videre på min vei. I mitt stille sinn kunne jeg se for med gamlesmeden liggende i sengen. Var han død eller levde han ennå? Var klærne hans bløte og gjennomtrukket av avføring? Hadde han ropt etter meg i lang tid og så falt i søvn av utmattelse? Kanskje hadde han forsøkt å komme seg opp! Han lå sikkert på gulvet og frøs! Det var langt inn i Sensommermanna og nettene begynte å bli kalde. Tankene mine ble for tunge og jeg kastet dem av meg som var de ekle kryp som

12 SORIA MORIA 12 kravlet over hele meg. Jeg merket ikke hvor langt jeg hadde gått eller hvor lang tid jeg hadde brukt på å komme dit, men med ett kjente jeg en svak eim av røyk og kunne se små glimt av lys inne mellom trærne et stykke fra veien. Jeg kjente meg helt tom innvendig og hakket tenner i den kalde natteluften. Jeg var trett og utmattet og trengte til hvile, så jeg fattet et håp om at min ensomme reise kunne berikes med noens selskap. Jeg snublet meg frem i mørket over de ujevne lyngrabbene og nådde leirplassen uten at noen gjorde anskrik. Lite som jeg viste om skikk og bruk langs landeveien trodde jeg at en vaktpost ville være fornuftig å ha, men her lå tre personer trygt og sov mens bålet holdt på å dø ut. Jeg var gjennomfrossen og satte meg stille ned på huk tett inntil bålet. Det var fortsatt glør og noen små flammer der inne og jeg la på noen tørre kvister og blåste liv i glørne. En kort stund etter brant det lystig og varmen strakte sine milde armer mot meg og lot meg sovne fredelig inn. Bålet brant fremdeles da jeg våknet til solens varme stråler som lekte seg frem mellom trærnes barkledde grener. Duften av stekt hare listet seg inn i mine drømmer og fikk munnen til å flomme over. Blikket falt direkte på spiddet over bålet og maten som snart var ferdig stekt. På andre siden av bålet stirret en ung og vakker jente nysgjerrig på meg. Usikker satte jeg meg opp og løftet en hånd til hodet. Det klødde i nakken og jeg kjente insektbein kravle rundt inne håret og ristet hodet fra side til side mens jeg gredde det med fingrene. Hennes latter var lett og mild, og hun så på meg med spøkefulle øyne da hun sa har du for vane å snike deg inn i leiren til reisende mellom Vikebukt og Midtby? Midtby? Jeg hadde ikke noe svar å gi henne, men blikket mitt ble fanget av de hvite tennene som lo mot meg og tungen som lekent gled over røde lepper. Ja, Midtby. Vet du ikke hvor du er og hvilken vei du vandrer? Hun lo igjen og ristet oppgitt på hodet. Du skal være glad for at det var vår leir du gikk deg inn i, og ikke karavanenes. Jeg forsto enda mindre og hun må ha sett det. Jeg liker ikke å overnatte i nærheten av de illeluktende vognkjørerne og muldyrene deres. Derfor har jeg min egen lille leir her ute sammen med mine livvakter. Min far liker ikke at jeg er alene skjønner du. Hvorfor sa du Midtby, spurte jeg. Er ikke dette veien til Skipakrok? Stakkar gutten har nok gått seg vill, sa hun og ble alvorlig. Hvem er du? fortsatte jeg. Stemmen min sprakk og jeg måtte renske halsen. Spørsmålet min unge venn, svarte hun. Hvem er du, og hva er det du tror du gjør? Lyder på veien bak meg tvang meg til å snu på hodet. To kraftige menn kom mot oss. Den ene holdt tømmene til en gyllenbrun og vakker hest. Den hadde et dekke av dyp blå silke og en høyreist sal i mørkt brunt skinn. Jeg forsto med ett at jenta var av en velstående familie. Han er våken. Sa den ene av de to. Hvor lenge har du tenkt å la den frekke kjøteren leve? Latteren hennes ble sterkere ved bemerkningen, men så tidde hun. Munnen ble en alvorlig strek og hun gransket meg intenst med øynene og jeg følte at hun faktisk vurderte hvor vidt hun skulle kvitte seg med meg. Munnen min løp tørr og jeg kikket meg nervøst rundt etter en vei vekk derfra. Så slappet hun av og trakk lett på overleppen som om hun ikke helt kunne bestemme seg for om hun skulle smile. Han er ung og pen, kanskje han kan komme til nytte etter en vask. Det var kalt i natt. Hun lo ikke men satte øynene i meg for å se min reaksjon. Dersom du fryser om natten kan du bare krype under teppet mitt, sa den største av de to. Du er alltid velkommen der vet du. Han fullførte setningen med en kort nervøs latter som om det skulle være en spøk, men det skinte igjennom at det var sannhet. Hun hevet blikket og stirret på ham til han vek unna og snudde ryggen til. Ragnar Sterkodd. Stemmen hennes var sterk og klar. Dersom min far noensinne skulle få vite at du begjærer hans datter. Hun behøvde ikke fullføre setningen. Ha hem, kremtet den andre. Vi er klare når du er det Silja, og så får du tenke på om vi skal sette opp telt til kvelden. Vi reiser ikke før jeg har delt denne haren med vår nye følgesvenn og fått vite noe mer om ham. Ta oppakningene våre bort til karavanen og få den av gårde. Vi kommer etter når vi er klare. Ragnar snudde seg og så tvilende på henne. Mener du å si at vi.. Han ble ikke ferdig med setningen. Blikket hennes stoppet ham og den pekende hånden hennes gav neste ordre. Som en pisket hund lusket den store mannen ut av leiren. Han sendte meg et blikk som nok kunne ha fortalt meg hva som ventet meg ved første anledning, hadde jeg bare forstått det.

13 SORIA MORIA 13 Silja så på meg i en evighet. Du vil nok gjøre nytten, sa hun til slutt. Bare vi får vasket av deg skitten og gitt deg noen rene klær. Jeg forsto ikke hva det var hun siktet til, men da hun grep den ferdige haren og skar et stort stykke kjøtt som hun rakte meg, kastet jeg alle bekymringer til side og lot magen bestemme. Vi spiste i stillhet, men da hun kastet restene av haren inn i skogen bak seg og slikket fingrene rene for fett, var det slutt på tausheten. Jeg vil vite hva du heter, hvor du kommer fra og hvor du skal. Det var ikke et spørsmål, men stemmen hennes ikke inneholdt noen trussel. Jeg kikket på henne og gav henne mitt svar. Jeg heter eirodd og har levd i Vikebukt hele mitt liv, men jeg vet ikke hvem som gav meg liv eller hvorfor de ikke fostret meg opp. Jeg har bodd på Smedbakken så lenge jeg kan huske og det er Oddbjørn smed som har tatt seg av meg, og nå skal jeg til Skipakrok. Det stakk i meg da jeg innså at jeg ikke hadde fått takket Oddbjørn for alle disse trygge årene. Jeg hadde dratt fra Smedbakken uten så mye som et farvel, eller i det minste et takk for alt. Silja ble nysgjerrig da jeg plutselig ble stille, men hun hadde tålmodighet til å vente. Jeg leder en karavane nordover til Skipakrok gjennom Midtby. Du er velkommen til å reise sammen med oss så lenge du forteller mer om deg selv. Hun lente seg frem over sine korslagte ben og foldet hendene under haken. De grønne øynene hennes tok farve av gresset og trærne omkring og jeg fikk et glimt av mørket innenfor. Kom, sa hun lekende. Det er en bekk med en herlig kulp like her borte. Jeg grep hennes utstrakte hånd og lot henne trekke meg med. 3 Karavanen besto av tre store vogner som hver ble trukket av seks okser. På hver av dem satt det en fører og bak vognene gikk ni pakkhester som var lenket sammen tre og tre og ble ført av tre skinnkledde menn. Tre speidere løp foran og på siden av karavanen for å kontrollere at det ikke lå noen farer på veien foran dem eller i skogen. Silja var den eneste som hadde et ridedyr og der jeg småsprang ved siden av henne følte jeg en stolthet jeg aldri hadde kjent før. Hver gang jeg festet blikket på Silja var det som å se henne der hun sto naken foran meg i kulpen noen timer tidligere. Vannet hadde rukket henne til like under navlen, og selv om det var kaldt lot hun seg ikke merke med det. Huden hennes var hvit og glatt, og øynene strålte. Jeg hadde ikke kjent en annen kvinne siden Solveig og de sårene hadde grodd helt trodde jeg. Jeg hadde reist ut fra Vikebukt for å finne og vinne henne tilbake, og var ikke forberedt på dette uventede og sødmefylte møtet med Silja. I hennes hånd kjente jeg en trygghet som jeg lenge hadde savnet og villig lot jeg meg lede inn i hennes indre. Jeg tilhørte henne fullt og helt. Fire døger etter at vi forlot vertshuset riselabben nær Småskog og på vei nordover, passerte vi firdagrensen mellom Vestfirda og Birkfirda. Reisen hadde gått rett øst de første to døger og deretter svingte veien nordover. Lite som jeg viste om landet tok det litt tid før Silja fikk satt meg inn i hvordan karavaneleden gikk. Den beste og raskeste måten å reise til Skipakrok på fra Vikebukt var utvilsomt med båt. Vestkystens fjordarmer forhindret karavaner å reise langs kysten og ledene gikk derfor innover i landet til Midtby. Det var til markedet i Midtby at Silja var på vei først, deretter skulle hun vestover og hjem til Skipakrok. For sine 14 somrer var hun en jente med mot, styrke og besluttsomhet, og hun var akkurat det jeg trengte. Ragnar holdt seg for det meste unna, men jeg kunne føle blikket hans i nakken oftere enn godt var. Resten av karavanen var skjult for meg bak kjærlighetens slør. De forekom meg navnløse og uten betydning. Alt jeg hadde øyne for var Silja der hun satt høyt over meg på den stolte gyldenbrune hesten sin, og Ragnar som jeg alltid passet på å holde et øye med. Mens vi sakte sneglet oss nordover brukte jeg tiden til å dikte små vakre kjærlighetsdikt til min utkårede. Hun gjengjeldte med å fortelle meg mer om hvordan Allfirda så ut. For meg hadde verden vært Vikebukt og skogen rundt, men Silja hadde reist langt og kjente mye mer av landet enn meg. Hun hadde ledd av min uvitenhet og sagt at jeg burde ha hyret på en båt som skulle til Skipakrok så hadde jeg vært fremme på mindre enn fem døger. Min beundring for henne vokste for hver dag som gikk der jeg småsprang ved hennes side, og av og til lot jeg en hånd smyge seg opp under kjolen hennes. Hun lot meg komme et godt stykke som oftest, men vandret jeg høyere lot hun ridepisken rappe meg over arm og skulder, mens hun med et glimt i øyet stirret

14 SORIA MORIA 14 meg strengt inn i øynene. Slik gikk sensommermannas sluttvake, og den første morgen i Skjebnemanna var dekket av Skjebnemesterens kalde ånde og gresset var ikledd vinterens hvite teppe. Selv ikke teltets tykke duk og dyrehudene som dekket oss kunne holde kulden ute. Ikke engang Siljas nakne kropp klarte å døyve frosten, til tross for at den tente begjærets ild i meg. Solens første stråler skjenket oss sitt lys, og varmen fra dem smeltet frosten på teltduken. Langsomt våknet karavanen til liv. En av vognførerne hadde allerede gjort opp ild, og han spurte forsiktig om noe av bålet skulle bringes inn i frøkenens telt. En kort stund senere var det godt og varmt i teltet. Vi satt lente oss tilbake mot deilige pelshuder og slikket fett fra fingrene våre. Vognmannen hadde stekt vaktel over bålet og serverte den sammen med en tykk urtesaus og nystekte brød. Varm og mett var det bare en ting som manglet. Silja trakk meg bestemt over seg og ledet meg på min veg. Hun var myk og kjærlig, og den glatte huden hennes glødet i skinnet fra flammene. Silja, min gudinne. Jeg vil være din stolte ganger. Ri meg som var jeg din gyldenbrune. Jeg gjorde et forsøk på å snu oss rundt så hun kom øverst. Hun gjorde motstand, men gav så etter og jeg skjøv henne opp i ridestilling og betraktet henne. Min vakre gudinne. Mens hun red i trav over mine stepper, grep solen tak i henne og kranset henne i et skjær av gull. Hun satte sporene i meg og red, vilt og uhemmet. Over de endeløse dønningene fra kjærlighetens hav til uttmattelsens kilde, og litt til. Da vi noen timer senere innhentet karavanen var Ragnar borte. unnar Store, en av vognkjørerne sa han var dratt med speiderne for å finne ut hvor langt de var kommet. De skulle helst ha sett vegmerket til Midtby allerede, men hadde ikke gjort det ennå, og de var på det tolvte døger fra Vikebukt. De var ventet inn til Midtby i morgen. Ragnar ville se etter merket, og eventuelt sende en av speiderne inn til Midtby med bud om at de var underveis. Det var ingen god tanke om Siljas far skulle bekymre seg unødig. Hun hadde stor respekt for sin far, og det hadde alle de andre i følget også. Ragnar vendte tilbake utpå ettermiddagen. Han trakk Silja med seg utenfor så jeg ikke kunne høre hva de snakket om. Jeg prøvde å nærme meg en gang, men han sendte meg et blikk som tvang meg til å snu ryggen til og tusle vekk. Resten av reisen ble et mareritt i taushet, og når kvelden kom ble det ikke gitt ordre om stans slik de hadde gjort til nå. Karavanen fortsatte å snegle seg frem så lenge det var forsvarlig i mørket. Sent på natten ble det gitt ordre til stans, og teltene ble reist. Bålene blusset opp i løpet av kort tid og snart begynte duften av mat å bre seg over leiren. Silja satt i teltet og snakket lavmælt med Ragnar. Flere ganger hørte jeg stemmen hans hardne til. da han endelig kom ut derfra snek jeg meg bort fra bålet og lusket rundt en av vognene for å unngå ham. Silja var i ferd med å kle av seg da jeg smøg meg inn i teltet. Hun skvatt til og grep et teppe for å skjule seg bak. Jeg smilte til henne og strakte hånden frem for å fjerne det så jeg kunne se henne, men hun trakk seg unna. Da jeg stirret uforstående på henne skyndte hun seg å tok ordet. eirodd jeg du må ikke kan ikke ligge hos meg i natt. Jeg er uren. Jeg hørte hva hun sa, men kunne ikke forstå hva det var hun mente. Jeg kan vaske deg hvis du vil. Svarte jeg og snudde meg for å hente en bøtte fra vognene. eirodd Stemmen hennes var skarp og befalende på en måte jeg ikke hadde hørt før. Jeg blør, sa hun og så nedover seg med kalde øyne og svakt antydet hvor hun blødde fra. Ragnar, utbrøt jeg. Har Ragnar rørt deg. Et fryktelig hat fylte meg og jeg forsøkte å holde rundte henne, men hun trakk seg unna. Nei din tåpe, Ragnar har ikke rørt meg. Hun nærmest hveste ordene frem. Jeg er uren. Du kan ikke røre meg. Hold deg unna din Hun snudde seg bort fra meg, la seg på skinnfellene og krøp inn under dem. I et kort glimt fikk jeg se hennes vakre, nakne ende. Silja, begynte jeg. Jeg du vil vel ha meg. Jeg kan. ligge her borte ved utgangen, så kan jeg holde liv i bålet for deg, så du slipper å fryse. hvis du har blitt syk??, skyndte jeg meg å følge på. Skjønner du da ingen ting, svarte hun oppgitt. Javel, hold liv i bålet i natt, men hold deg borte fra teppene mine. Hun snudde ryggen til meg og lot som om jeg ikke var der. Den natten var den lengste jeg til da hadde opplevet, og den kaldeste. Selv om bålet ga en god del varme, grep kulden tak i meg og ristet skuldrene mine. Jeg sov nesten ikke den natten, men da Silja sto opp hadde jeg bukket under for søvnen. Ikke før teltet ble tatt ned rundt meg våknet jeg. Jeg

15 SORIA MORIA 15 flyttet meg ut av vegen og lot vognkaren gjøre seg ferdig. Jeg frøs, og bålet hadde nok sluknet for mange timer siden. Silja sto sammen med Ragnar ved en stor stein. Jeg gikk sakte mot dem og la merke til at steinen hadde symboler risset inn i en stor flate som vendte mot veien. Jeg kunne ikke tyde tegnene, men en pil viste veien mot det som måtte være Midtby. Ragnar gikk i veien for meg da jeg kom bort til dem. Han la en stor hånd på brystet mitt og skjøv meg brutalt vekk og truende lot meg forstå at jeg ikke var velkommen. Fra nå av reiser du alene, sa han. Jeg kikket bort på Silja og så bekreftelsen i øynene hennes. Jeg ble lamslått, stum, fortvilet og rasende på samme tid. Ragnar benyttet sjansen, grep tak i meg med en hånd, løftet meg opp og kastet meg med stor kraft mot stenen. Jeg kunne bare prise meg lykkelig over at han ikke var sterk nok til å nå fram til den. Silja hindret ham i å forsøke en gang til. Jeg skal snakke med ham, sa hun til ham og sendte ham vekk med en bestemt hånd. Det verket i ryggen da jeg møysommelig kom meg på bena igjen. eirodd, hør her. Begynte hun. Silja, jeg forsøkte å bryte inn, men hun stanset meg før jeg kom noe lenger. Jeg sa hør nå her, og nå hører du etter. Fortsatte hun. I kveld er vi fremme i Midtby, hvor min far venter meg. Tro meg når jeg sier at han ikke blir glad for å treffe deg. Hva er det du snakker om, Silja. Jeg gjorde et forsøk til på å få henne til å høre på meg, men hun grep tak i vamsen min og dro meg inntil seg. Jeg følte et stikk av ubehag og støtte i mot med begge hender. eirodd. Hun stirret meg i senk med de vakre øynene sine som for anledningen var så overbevisende uten følelser. Jeg kan ikke og vil ikke ha noe mer med deg å gjøre. Jag ga deg klar beskjed om at du var selskap på reisen og ikke noe mer. Jeg kan ikke gi deg noe mer enn det du allerede har fått. Jeg har et liv og leve og det er ikke plass til en skitten fattiggutt som har tenkt å leve av å more folk med sine historier og sanger. Jeg er en rik handelsmanns datter og det forventes mer av meg enn dette. Hun ristet meg lett og støtte meg bort da hun avsluttet sin tale, som for å understreke meningen med ordene sine. Jeg hørte henne, men kunne ikke forstå hva det var hun egentlig mente. Jeg følte meg brukt, vraket og kastet, og jeg bøyde hodet i ydmykelse og senket blikket mot bakken. Tårene strømmet nedover nesevingene og dryppet fra tuppen ned i gresset. Så ble alt svart for meg. Jeg følte en ukjent kraft fylle kroppen og spre seg ut til den høyre hånden min. jeg kunne tydelig merke luften som kjølig visket rundt fingrene mine og varmen som plutselig spredte seg utover håndflaten. Dempet oppfattet jeg skriket og skimtet gjennom tåken at Silja falt bakover. Jeg snudde meg og gikk målløst over veien og ut i skogen mot en høyde ikke langt unna. Bak meg kunne jeg så vidt oppfatte at Ragnar var på vei etter meg, og Siljas gråtkvalte stemme som stanset ham. Tiden syntes å stå stille der oppe på høyden. Jeg fant et fremspring på nordsiden som endte i en enorm steinhelle. Den lå godt over tretoppene under og veien kunne sees et godt stykke der den snodde seg mellom og rundt små høydedrag. Jeg lå der og fulgte karavanen med øynene så lenge det var mulig, og ble liggende urørlig i uendelig lang tid etter at den var forsvunnet. Langt i det fjerne kunne jeg se røyken fra Midtby farve himmelen grå. Det betydde ingen verdens ting for meg lenger. Ingen ting betydde noe. Heller ikke knakingen av småkvist da noen nærmet seg bakfra. Selv ikke stemmen hans som smøg seg mot meg som en giftig orm. Vi møtes en siste gang, gutt. Jeg svarte ikke. Jeg kunne ikke svare. Fryktens lammelse grep tak i meg og forhindret meg fra ethvert forsøk på å redde livet. Et brått slag i skulderen ble etterfulgt av en ulidelig smerte. Han grep tak i meg og rullet meg over på ryggen. jennom tårer og blod så jeg gang på gang de knyttede nevene hans som kom susende mot ansiktet og kroppen min. når han hadde rast fra seg trakk han sverdet og slo med hjaltet. jennom smertene og skrikene mine kunne jeg høre ben knekke og se triumfen i øynene hans. Ondskapens latter fulgte meg inn i tåkelandet der smerte og bevissthet ikke eksisterer, bare drømmene. Slutt.

16 SORIA MORIA 16 Viser, musikk, kvad & stev Magikersangen Denne sangen ble skrevet av Rask-familien, da de innså at det var en yrkesgruppe i Allfirda de ennå ikke hadde fornærmet... Fam. Rask (Mel. Studenter i den gamle stad) Magikerne de kom til Haug en senhøst kveld så fin der satte de seg ende ned og glodde på et skrin Og mens utysker herjet i bygda, så pakket de skrinet i lin Og så gikk de inn på vertshuset og startet å drikke vin. Refreng: Magikere i Allfirda de er en lystig gjeng De fester hardt, de drikker tett, er viltre i sin seng Og skulle det komme no' trøbbel, så lusker de første vei hjem Og der finner de sin kagge frem og starter en fest igjen. Så kommer det en jeger inn og roper "Hør hva som skjer!" "I skogen er det svartblod, sikkert tjue eller mer." Da løfter de glassene sine, og skåler for jegerens sjel, Og så roper de på prestene som setter seg ned og ber Ref: Og bonden Tom som hadde røde øyne i skogen sett, fikk ordre om å ha seg hjem, mens han ennå kunne gå rett. For skulle det finnes en varulv, så la den få spise seg mett Vi kan ikke gå fra ølet vårt for å fange den i et nett. Ref: Så kommer det en svartalv inn og roper på øret sitt. Da kryper de under bordet ned og våger knapt en titt. Men verten får alven ut døra, og roper at "huset er mitt!" Og da krabber de nå fram igjen og fortsetter med sitt. Ref: Og lurer du på hvorfor at de ringer i staven har Så spør dem, og du burde få det følgende til svar: "Det viser hvor mange vi tåler, av vertshusets dypeste kar, og han Bonny tåler seks så han er jammen no' til kar." Ref: Så kommer verten inn og sier at nå er det stopp. "Det e'kke mer å drikke, alt vi har er drukket opp!" Da kommer et brøl ifra Bonny Han ber om litt vann i en kopp Og med jalla-humbug hei og hopp, så dukker ølet opp. Ref:

17 SORIA MORIA 17 Den plystrende Vandringsmann Ved kanten av de dype skoger i Birkfirda opp mot Storefjell ligger det en liten gård. Dit kom Sindre Skaldesvenn en lys sommerkveld vandrende på veg fra Innfirda. Slik gikk det; (Melodi: Trad. The Whistling ypsy Rover) Dam di du da di du da dei Dam di du da di dei D7 D7 En vandrer kom over åsen i øst D7 D7 utmattet sulten og tørst D7 men han plystret og han sang til skogens dype klang - D7 D7 denne ensomme vandringens mann Om kvelden tok han på gården inn munter og lettet i sinn han plystet og han sang til god mat og begerklang denne ensomme vandringens mann Storbonden selv han var ute og dro og under vandrerens fell var det to som plystret og som sang hele natta gang på gang med denne ensomme vandringens mann Dam di du da di du da dei Dam di du da di dei ja han plystret og han sang hele natta gang på gang denne ensomme vandringens mann Da mannen på gården kom hjem fra sin ferd ga tjeneren til bonden hans sverd han sa din viv har reist ut i skogen med et beist og hun kommer ikke igjen det er klart Bonden han sporet sin ganger til ritt På heden søkte han fritt til slutt han konen fant i favnen på en slamp denne slusk som hennes hjertet vant Kjære min viv nå hva er det du gjør har Melwyn gjort deg skjør Forlate du hus og hjem? gull og halmen i din seng? for en lusbefengt musikersvenn! {Transponer} A E7 A E7 Ja, kjære min mann det er visst! det jeg gjør A E7 A E7 denne vandrerens kyss gjør meg mør A E7 jeg forlater hus og hjem F#m D gull og halmen i min seng A Hm A - D A E7 A E7 på veien drar jeg sammen min venn Tam di du da di du da dei Tam di du da di dei ja, jeg forlater hus og hjem gull og halmen i min seng på veien drar jeg sammen min venn En vandrer lå der ved bålets glør og så stjernene blunke i sør han plystret og han sang til kvinnen i sitt fang denne lykklige vandringens mann Da di du da di du da dei {Refreng 2X} Da di du da di dei han plystret og han sang til kvinnen i sitt fang denne lykklige vandringens mann

18 SORIA MORIA 18 Ta en skål... En frisk brylluppsslager fra slagerkongen. eirodd Skvaldre til flittig bruk der venner møtes! (Melodi. Irsk trad.) Hm Hør her mine venner D bli med på mitt rim. Stem opp med din stemme D og åpne ditt sinn. Stem opp med din stemme D la alt ondt være glemt. Hm For kanskje vi aldri D vil møtes her igjen. Ta en skål for dine venner og en for din viv. La oss drikke for lykke og for et langt liv. La oss drikke av glede la alt ondt være glemt. For kanskje vi aldri vil møtes her igjen. Så ta en skål for din kjære som du elsker over alt. For henne til ære og for alt du gjør galt. Med et glimt i sitt øye og smil på sitt kinn. Vil hun bære den møye å alltid være din. Ta en skål for dine venner og en for din viv. La oss drikke for lykke og for et langt liv. La oss drikke av glede la alt ondt være glemt. For kanskje vi aldri vil møtes her igjen. Når vårt skip ligger for anker og vår hest tar en hvil. Kan vi møtes og minnes og ta en skål til. Når i morgen vi seiler eller rider vår hest. Vil hver stund vi nå feirer bli husket som best. Ta en skål for dine venner og en for din viv. La oss drikke for lykke og for et langt liv. La oss drikke av glede la alt ondt være glemt. For kanskje vi aldri vil møtes her igjen. Vinter Vinter En liten snutt Skvaldre skrev da han frøs på snoppen sist vinter. eirodd Skvaldre (Melodi: The Waterboys, Winter winter)) Vinter vinter er på vei Bitter, kald og hvit Vinter vinter er på vei Is og snø som bit Vinter vinter er på vei Nådeløs den slit Vinter vinter er på vei Men etter vinter?????.

19 SORIA MORIA 19 Når du drar forbi Vi vet ikke helt hvem Skvaldre synger om her, men denne historien er mye mer troverdig en historien om de 13 damene eirodd Skvaldre En av Allfirdas mest kjente trubadurer! (Tekst og melodi: The Waterboys, When Ye o Away ) D D Nå har han sluppet løs regnet og sendt sommeren av sted D 7 Kommer morgenen så vil du følge stien igjen min elskede D Du ber meg ikke følge deg og en annen har hva jeg kan gi D 7 D Men jeg vil gråte når du drar forbi Din skjønnhet er meg kjent og din røst er som en dør Den åpner opp min sjel og tenner kjærlighetens ild i glør du omgir deg av eventyr og guder venter ved din sti Men jeg vil gråte når du drar forbi [Instrumental vers] Her står et glass med vin så ensom og forlatt Jeg har mer og si og jeg kan fortelle og ordene vil fylles av forakt Jeg vil rave rundt og skrike, gjøre alt jeg kan for at du skal bli Men jeg vil gråte når du drar forbi [Instrumental vers]

20 SORIA MORIA 20 Mellomspill Noen ganger blir trubadurene grepet av de mer dype tanker og synker hen i spørsmål om opprinnelse og skaperverk. Om dette er grunnen til at... eirodd Skvaldre...skrev denne snutten vites ikke. (Mel: The Waterboys) Dm Dm Hva er i mellom himmel og hav En natt så mørk, en sommerdag Dm Hva er i mellom natt og dag Dm Dm Bare en himmel, bare et hav Dm Dm Bare en himmel, bare et hav Kor går min veg En lystig og lett surrete vise laget av en lettere surrete gjeng! Sindre Skaldesvenn, eirodd Skvaldre, Tåre Lauvasdatter, Langenils Hentevatn, Balder den Kvedelystne gikk grundig tom for tinnstykker under et opphold i Østby. Da gikk de hen og skrev denne visen som de stilte seg opp på markedsplassen og sang. Lite viste de at noen rashan-munker hadde fremført en ganske så lik vise dagen før. Sant å si så måtte trubadurene sove på låven den natta! (Melodi: Waterboys, In search of a rose) D Kor går min veg gjennom livet Det kan ingen si Men æ har i alle fall følge D Med ei søt lita pi Så enten det snør eller regner Eller om himmelen er blå Så følger jeg veien jeg vandrer Hvor hen den må gå Æ vet itj ka æ finn Men det bekymre itj mæ Så læng som du e stinn av pæng D så elske æ da Så bevare vi minnan om sommern Te varme når vintern kjæm Når snøen trekker sæ unna (når vårsola varme på himmelen) Blir veien vårt hjæm