Morten Jentoft. Nordmenn i Sovjet-propagandaens tjeneste

Transkript

1

2 Morten Jentoft RADIO MOSKVA Nordmenn i Sovjet-propagandaens tjeneste

3 I SOVJET- PROPAGANDAENS TJENESTE «DET FLYTER MED LIK av sovjetiske soldater i kjelleren til kjøpmann Abrahamsen i Kiberg.» Denne dramatiske meldingen kunne høres av dem som skrudde innom de norskspråklige sendingene fra Radio Moskva høsten I Nord-Norge var «Operasjon Asfalt» i full gang. Døde sovjetiske soldater skulle flyttes fra enkeltgraver og mindre massegraver over hele landsdelen til en fellesgrav på øya Tjøtta på Helgeland. Sovjetiske myndigheter mente dette var en hån mot innsatsen deres soldater hadde gjort for å frigjøre deler av Norge bare sju år tidligere, og brukte Radio Moskva for å fortelle hvor grotesk de mente dette var. Propagandaen må ha virket. Hundrevis av nordmenn møtte opp for å protestere mot det de mente var en likskjending av et til nå ukjent omfang. [1] Radio Moskva har opp gjennom historien hatt mange navn. På russisk ble sendingene til utlandet den gangen kalt Inoradio, eller Inovesjtsjanie. I 1930-årene samlet

4 radioklubber over hele verden seg for å lytte til de første spede forsøkene med sendinger fra sovjethovedstaden. «Sendingene deres har stor betydning, de forteller sannheten om situasjonen i Europa. Alle antifascister takker dere for dette,» skrev en lytter i Haugesund til redaksjonen i Radio Moskva 2. mai Dagen før kunne en annen lytter fra Tønsberg fortelle at ti personer hadde samlet seg rundt radioapparatet for å høre på 1. mai-reportasjen fra demonstrasjonen på Den røde plass. [2] Under 2. verdenskrig var frontmeldingene fra Moskva viktige kilder for den illegale pressen som vokste fram i det okkuperte Norge. I maidagene 1945 hadde stemmene fra Moskva heltestatus, i likhet med de titusener av sovjetiske soldater som slapp ut av fangeleirene fra Troms i nord til Agder i sør. Men i ettertid var det likevel mest sendingene fra BBC man snakket om når det dreide seg om nyheter gjennom eteren under 2. verdenskrig. Radio Moskvas betydning for den illegale pressen passet ikke inn i bildet av en motstandskamp ledet fra London der kommunistene spilte en perifer og til dels tvilsom rolle. Etter krigen fortsatte sendingene, i flere tiår med mange trofaste lyttere over hele Norge. Men mange mistet interessen for lange referater fra hva partilederne Stalin og Khrusjtsjov hadde sagt på et møte i sentralkomiteen i kommunistpartiet. «Jeg må innrømme at jeg ofte var flau over det vi sendte på luften. Vi visste at det var ren propaganda, men samtidig var verden annerledes den gangen enn det den er nå.» Ordene tilhører Per Lind, som arbeidet fire år som diktor, eller oppleser, i Radio Moskva i 1960-årene. Jeg

5 treffer Lind i hans lille leilighet på Hønefoss, der den pensjonerte og en gang svært populære læreren mer enn gjerne snakker om sine år i Sovjet-propagandaens tjeneste, selv om han vet at han hører til taperne i den kalde krigen. Det er kanskje grunnen til at få har vært interessert i å høre den historien han har å fortelle. [3] «For meg som måtte sitte og oversette alt dette tullet, ble hele jobben en slags tvangstrøye.» Det sier Mai Wesenberg. Ingen nordmenn har arbeidet så lenge som henne i Radio Moskva, og egentlig vil hun snakke minst mulig om denne tiden, selv om den kom til å prege hele hennes liv. Hun levde gjennom perioden med grenseløs beundring for den store og allmektige Josef Stalin fram til hans død i Da selveste utenriksminister Vjatsjeslav Molotov kom på besøk i radiobygningen, sto hun klemt opp til veggen mens den lille partitoppen med briller og bart skyndte seg på vei til møte med radioledelsen. [4] Mai Wesenberg kom i slutten av 1960-årene hjem til et Norge der hun ble møtt med mistenksomhet. Det ble alle de som hadde hatt tilknytning til Radio Moskva. Sammen med de nordmennene som under 2. verdenskrig hadde oppholdt seg i Sovjetunionen, ble medarbeiderne i Radio Moskva fulgt med argusøyne fra norske myndigheter, både når de arbeidet i redaksjonen, og ikke minst etter at de vendte tilbake til Norge. [5] Ingen ble upåvirket av det de hadde vært med på i Radio Moskva. For Gilbert Furubotn, som var med og starte det hele under 2. verdenskrig, endte det med et liv der alkoholen tok styringen. Få av dem som jobbet i redaksjonen, hadde levd et A4-liv. Nesten alle hadde sine egne personlige tragedier å bære på. «Været var dårlig i Norge og Sverige, bedre i Finland

6 og utmerket i USSR.» Slik ordla en entusiastisk norsk turist seg til Radio Moskvas medarbeider Kristian Haldorsen i juli Haldorsen skulle bli en av mange som var med på å skape denne annerledes norske radiohistorien. [6]

7 ADRESSEN ER RADIOSENTRALEN MOSKVA «HUN AVSLUTTET SENDINGEN med at vi vil være takknemlig om lytterne vil skrive og fortelle hva de synes om sendingen.» Dette skrev Klara Dalland fra Oslo til familien i Bergen 15. februar Hun kunne samtidig fortelle at det alltid var svigerinnen Anna Dalland som snakket når det var sendinger på norsk fra Moskva. Anna Dalland hadde avsluttet sendingen med å fortelle at «adressen er Radiosentralen Moskva, jeg gjentar Radiosentralen Moskva. Farvel kjære lyttere». For Klara Dalland var det en sterk opplevelse å høre Anna gjennom eteren. Riktignok hadde hun regelmessig brevkontakt med henne og datteren Eva i Moskva. Men gjennom radioen kom de på sett og vis hjem igjen. «Jeg innbilte mig at det var mig hun snakket til, så nu skal hun få et brev,» skrev Klara Dalland i brevet til familien. [7] Anna Dalland var den første norske stemmen i Radio Moskva. Hun hadde aldri tenkt seg en posisjon som radiokjendis, og det var mer eller mindre tilfeldig at hun i

8 1938 ble den første nordmannen som kringkastet «frihetens stemme fra øst». Men utover den siste fredsvinteren på mange år kunne folk hjemme i Norge nå og da på kveldstid i den svenske redaksjonens sendetid høre en skarp bergensstemme som introduserte klassisk musikk, godt innpakket i ord om at denne sovjetkunsten var et resultat av Stalins faste politikk for vekst og framgang i det sosialistiske mønsterlandet. [8] Anna Dalland var født i Bergen i I folketellingen fra 1910 oppgis det at far Andreas Paulson er bankfunksjonær. Familien, som da var bosatt i Sandalen i Fana sør for Bergen, var etter datidens forhold relativt velstående med egen tjenestepike. Faren Andreas fikk stor betydning for Anna. [9] Andreas Paulson hadde en trygg stilling i Norges Banks bergensavdeling, men han var først og fremst kjent som en av norsk arbeiderpresses mest markante litteraturkritikere. Han skrev i mange år for avisen Arbeidet, også etter at denne ble et organ for Norges Kommunistiske Parti. Fra 1929 skrev Andreas Paulson for Bergens Arbeiderblad, helt til avisen ble forbudt av den tyske okkupasjonsmakten i [10] Anna Hagerup Paulson var yngst i familien, og det var ikke bare hun som skulle knytte tette bånd til Russland. Søsteren Aslaug ble i november 1911 forlovet med den russiske polarfareren Aleksander Kutsjin fra Onega. Han hadde året før deltatt i Roald Amundsens sydpolsekspedisjon, men forsvant under en russisk ekspedisjon i Nordishavet sensommeren [11] Anna Paulson kom fra et hjem der politikk, kultur og Russland var viktige samtaleemner. Etter åtte år på folkeskole fikk hun jobb i Arbeidet, samme avis som faren i en årrekke hadde skrevet for. Arbeidet, som fra 1923

9 fulgte Norges Kommunistiske Parti etter partisplittelsen i Arbeiderpartiet, var i mange år en betydningsfull avis i bergensområdet, og ble lest av langt flere enn den trofaste krets av hardbarka kommunister. Den første tiden jobbet Anna Paulson som maskinskriverske og stenograf, men hun fikk også prøve seg som journalist. I det radikale politiske ungdomsmiljøet i Bergen traff hun Randulf Dalland, også han fra en familie med dype røtter i arbeiderbevegelsen. De to giftet seg og fikk i 1927 datteren Eva. Anna Dalland var borte noen år fra arbeidslivet i forbindelse med datterens fødsel, og dro så sammen med mannen Randulf til den «røde høyborgen» Odda, der hun jobbet i partiavisen Hardanger Arbeiderblad. Randulf Dalland var redaktør i avisen fra 1930 til Anna Dalland hadde blitt med i arbeiderungdomsbevegelsen i ung alder, og gikk med kommunistene i 1923, da Arbeiderpartiet ble splittet på grunn av forholdet til Moskva og det russiske kommunistiske partiet. [12] Randulf Dalland var født i 1900, og utdannet seg som rørlegger. Helt fra tenårene var han aktiv i arbeiderbevegelsen, og hans politiske engasjement skaffet ham problemer i jobben. Det var en av årsakene til at han i midten av 1920-årene dro til Odda, der han etablerte eget firma, som han drev ved siden av redaktørjobben. Randulf Dalland tilhørte den harde kjerne av kommunister i bergensområdet som ikke lot seg vippe av pinnen, selv om oppslutningen rundt NKP sank til det absolutte bunn-nivå. [13] For Randulf og Anna Dalland var dette tunge år i politisk motvind. Ved stortingsvalget i 1930 fikk Norges Kommunistiske Parti stemmer og en oppslutning på 1,7 prosent og forsvant ut av Stortinget. Anna og

10 Randulf var likevel trofaste mot kommunistpressen. Med Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933 og fascismens frammarsj mange andre steder i Europa ble det også lettere for kommunistene å argumentere for at det var viktig med en fast, felles holdning for å bevare demokrati og de fagorganisertes rettigheter. Den tvilen mange innenfor arbeiderbevegelsen hadde overfor utviklingen i verdens første sosialistiske land, Sovjetunionen, ble skjøvet i bakgrunnen. For Anna og Randulf Dalland skulle snart forholdet til Stalin og Sovjetunionen få et helt annet og mer konkret innhold. I 1935 ble Randulf Dalland en av de siste norske elevene ved den internasjonale Leninskolen i Moskva, en av de to berømte og myteomspunne utdanningsinstitusjonene som ble opprettet under den internasjonale kommunistiske sentralorganisasjonen Komintern. Hit kom tusenvis av kommunister fra hele verden, blant annet 89 norske menn og kvinner. De dro til Moskva for å få grunnleggende skolering i den kommunistiske lære, men også for å dyktiggjøre seg i praktisk politisk organisasjonsarbeid. Noen var i Moskva i bare ett år, mens de lengste kursene varte i tre år. Det var ikke vanlig å ta med seg familien til Moskva, men Randulf fikk i mars 1936 lov til å ta med seg konen Anna og datteren Eva, som da var åtte år. Randulf var allerede en erfaren yrkesrevolusjonær, med politisk korrekt bakgrunn både som vanlig arbeider, redaktør og ledende NKP-kader. [14] «Det var jo en enestående sjanse for et ungt menneske den gangen å få komme til selve Moskva nervesenteret for den kommunistiske bevegelse.» Slik beskrev Einar Alsvik sitt møte med Moskva, en