Museumsnytt. Museal jus. Riksantikvar Nils Marstein angrer intet. Trisha Brown og Jan Groth i Drammen. Nr. 2/ Årgang 57

Transkript

1 Museumsnytt Nr. 2/ Årgang 57 Museal jus Riksantikvar Nils Marstein angrer intet Trisha Brown og Jan Groth i Drammen

2 7 2 Leder Grip sjansen, Oslo I konseptkonkurransen om nye Munch-/Stenersenmuseet i Bjørvika ble forslaget Lambda av spanske Herreros Arquitectos i mars kåret til vinner av en enstemmig jury. Det er mange grunner til å stille spørsmål om hvorfor alle Oslos kulturbygg nå skal ligge ved fjorden, men dette velger jeg å la ligge. I og med at avgjørelsen uansett er tatt bør vi nå benytte muligheten til å sørge for å få suverene utstillingslokaler, magasiner og arbeidsforhold for Oslos viktigste samlinger. Vinneren ble utpekt av en enstemmig jury, men det er bystyret i Oslo som skal ta den endelige beslutningen etter at saken har vært behandlet i HAV Eiendom, Oslo Havn KF og byrådet. Dersom bystyret blir utsatt for tilstrekkelig press og forsøk på å påvirke beslutningen, er det imidlertid fare for at de kan få kalde føtter og bli redde for å gjennomføre et såpass kontroversielt prosjekt som Lambda. Forhandlinger med alle de premierte forslagene foregår når dette bladet er i trykken, og bystyret står fritt til å velge et av de andre prosjektene fremfor Lambda. Dette er trolig ingen god idé. Av juryens uttalelse går det fram at Lambda er det klart sterkeste utkastet: Det forholder seg respektfullt til operaen, nytenker museumsbygningen og er det mest realiserbare. Prosjektet skaper også rom for at Munch/ Stenersen kan finne en ny felles organisering og dermed legge grunnlaget for etableringen av et nytt samtidsorientert Munch-museum, der også samtidskunst og de store internasjonale utstillingene kan få plass. Når det er sagt bør det understrekes at den gjennomførte konkurransen var en konseptkonkurranse. Mye vil bli endret, uansett hvilket prosjekt som velges. Nå er det viktig at museumsfolket kommer på banen, tar initiativ til en grundig, museumsfaglig debatt og bidrar til en positiv videreutvikling og forbedring av konseptutkastet. For vi kan ikke risikere at Lambda ender opp som en halvhøy og stutt-tjukk skygge av originalutkastet. De uholdbare forholdene ved de nåværende lokalitetene til Munchs kunst og Stenersens samlinger tilsier at vi heller ikke har råd til å risikere at det ikke blir noe nybygg; vi vet nemlig ikke når eller om vi får en ny sjanse. Museumsnytt Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk, slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten og Redaktør-plakaten. Utgiver: ABM-media AS Utgitt med støtte fra ABM-utvikling Statens senter for arkiv, bibliotek og museum Redaktør: Signy Norendal Tlf / E-post: post@museumsnytt.no Redaksjonsråd: Kristina E. Bjureke Sigrid Skarstein Leif Anker Bente Kristin Aass Solbakken Annonser: John Larssen john@media-team.no Mob: Dir: Redaksjon, abonnement: Ullevålsveien 11, 0165 Oslo Tlf: Fax: Design og layout: Jentestreker AS Trykk: Møklegaard trykkeri AS Pris abonnement: 200 kroner i året Annonsepriser og størrelser: 1/1 side (4 farger) kr /2 side (4 farger) kr /4 side (4 farger) kr Bankgiro Museumsnytt kommer ut fem ganger i året, hvorav siste nummer er et dobbeltnummer. Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale. Forsidefoto: Åshild Kittelsen, Norsk Rettsmuseum Innhold 13 Billedkunstneren Carl Nesjar er, som en av svært få billedkunstnere, invitert til å stille ut på Picasso-museet i Malaga. (Foto: Leif Anker). 4 Norsk Rettsmuseum vil bli sentralt bevisarkiv 7 Rettsstatens utstillingsvindu og debattforum 8 Juridiske museumsnøtter 10 Dans i Drammen. Utstillingsanmeldelse 13 Carl Nesjar i Malaga og regjeringskvartalet 14 En imperiebygger trer tilbake. Samtale med Riksantikvar Nils Marstein 16 Kulturmoms splitter kultur-norge 18 Mørke minner forsvinner. Toulsleng-museet i Kambodsja 22 Mulighetene er mange. Anmeldelse av nettsidene til Museum Nord 25 Museumsfolk 26 Å utstille Europa. Aktuell forskning 29 Leserinnlegg 30 Aldri den samme. Bokanmeldelse Legen, politikeren og administratoren Struensee ble henrettet i Rettsmuseet i Trondheim bruker gjenstander fra justishistorien til å formidle kunnskap om rettsstaten i Norge og juridiske problemstillinger i vår egen tid. (Foto: Norsk Rettsmuseum) 18 Mens sentrale Pol Pot-medlemmer står for en internasjonal domstol, tror mange unge i Kambodsja ikke lenger på folkemordet. Toulsleng-museet i Phnom Phem forsøker å ta vare på minnene, men både bygning og dokumentasjon er i forfall. (Foto: Alf Ove Hansen) 3

3 Tema: Museal jus Norsk Rettsmuseum vil bli sentralt bevisarkiv Arkitekttegninger er levert og Statsbygg står klare til utbygging av Rettsmuseet. Men først må Justisdepartementet avgjøre om det utbygde museet også skal romme det tinglige bevisarkivet for straffesaker. Tekst: Henrik Pryser Libell Skarpretterrommet på Rettsmuseet. Foto: Åshild Kittelsen, Norsk Rettsmuseum Skarpretterrommet er alltid et høydepunkt i en omvisning på Rettsmuseet. Rommet gir folk blandede reaksjoner. Det er alltid noen som må sette seg ned litt. Her står blant annet en hodeskalle til en ung gutt fra Ørland med Downs syndrom. Han fikk begge ørene brutalt kappet av før han ble halshogget. Jeg forteller om forskjellen på henrettelse med øks og sverd, om avkappede ører og brennemerking, så forsiktig som jeg bare kan. Men det går inn på folk likevel, sier Rikke Bjørk, rettspsykologistudent, registrator, administrasjonsassistent og tidvis omviser på Rettsmuseet i Trondheim. Særlig forsiktig er hun med den vanligste kundegruppen, som er skoleungdom. Den virkelige historien om dødsstraff i Norge er altså ikke noe for sarte ører. Ikke bare bødler Men det er ikke bare bødler på Norsk Rettsmuseum i Trondheim. I de andre rommene er det utstilt falskmyntneri, drapsvåpen, politiuniformer, spritbrenningsapparater, smuglervedkubber, hakekorsflagg, SS-dagbøker og andre gjenstander fra over 500 års norsk kriminal- og justishistorie. Til sammen huser Rettsmuseet rundt to hundre kvadratmeter fast utstilling og tusen kvadratmeter museumsgjenstander på magasin. Hovedtyngden er materiale som politikamrene landet over, særlig I Oslo, Trondheim og Bergen, har tatt vare på i løpet av 1900-tallet. Det kan være alt fra politiuniformer via drapsvåpen til dommerkapper. De gamle politisamlingene ble til takket være ildsjeler. Men innsamlingen har ikke vært systematisk og det er sparsomt med opplysninger om hver gjenstand. Det er et problem, sier museumsdirektør Johan Helberg. Justissektorens museum Museet har i flere år arbeidet med registrering av de gamle samlingene, blant annet for å få oversikt over hvilke saksområder som mangler. Nå er de i gang med systematisk innsamling fra vår egen tid. Innsamlingsfeltet omfatter hele justissektoren, selv om hovedinnsatsen er rettet mot å ivareta Justisdepartementet ansvar for museal dokumentasjon av egen og underliggende etaters virksomhet, slik det heter i Rettsmuseets årlige tildelingsbrev fra departementet. Fritz Moen-kofferten Nå ønsker museet også å få funksjonen som sentralt bevisarkiv. Norsk Rettsmuseum kom nemlig i søkelyset da det viste seg at mulige bevis i Fritz Moen-saken befant seg i en koffert i museets magasin. Det var en bisarr opplevelse da Tore Sandberg kom for å inspisere kofferten. Journalist og fotograf fra to aviser, to TV team og et filmteam satt på tå hev rundt oss mens vi gjennomgikk innholdet. Men det var ikke noe nytt som kom frem, forteller Helberg. Koffertepisoden fikk ham imidlertid til å reflektere over hvordan tinglige bevis i straffesaker ivaretas. Håndteringen omtales bare i påtaleinstruksen. Påtalemakten er bare interessert inntil det foreligger en rettskraftig dom. Gjenstandene faller utenfor arkivlovens område så bevisene har i stor grad blitt kastet, bortsett fra i tilfeller der beviset eller saken har vært spektakulær. Hvem ville vel for eksempel få seg til å kaste Orderudsokken, spør han. Orderudsokker Det som finnes av gammelt bevismateriale i museets magasiner er nettopp ting som en etterforsker, dommer eller tjenestemann ikke har fått seg til å kaste. Museumsfaglig gir det et svært skjevt bilde av hva slags straffesaker som har vært. Men gjenstandene må også tas vare på for rettssikkerhetens skyld. Med opprettelsen av Gjenopptakelseskommisjonen oppsto det også et krav om regelverk for ivaretakelse av bevismateriale, fortsetter Helberg. Norsk Rettsmuseum skrev derfor høsten 2006 til Justisministeren og foreslo at 4 5

4 Tema: Museal jus Rettsstatens utstillingsvindu og debattforum Rettsmuseet vil bruke gjenstander fra justishistorien til å formidle kunnskap om rettsstaten i Norge og viktige juridiske problemstillinger i vår egen tid. Men uten penger er det begrenset hva de kan utrette. Tekst: Henrik Pryser Libell Museumsnytt 1/ Falskmynteri er en del av norsk kriminalhistorie. Rettmuseet har falske mynter og pengesedler fremstilt på forskjellig vis. Her håndtegnede sedler fra 1950-tallet. Foto: Henrik Pryser Libell Rettsmuseet holder i dag til i en fredet slaveribygning fra 1830-årene. Utvidelsesplanene omfatter ytterligere tre fredede bygninger i nærheten, som står helt eller delvis tomme. Foto: Henrik Pryser Libell Klenodier i samlingene: 1. Frityrgryta som startet brannen i Trondheim 2. Alta-øksen, øksen har blant annet henrettet de som stod bak Kautekaino-opprøret 3. Enigma-maskin fra krigen 4. Celle 11 - som skal være hjemsøkt 5. Anthraxbeholderen til baron Von Rosen, tysk spionagent 6. Kamuflasjeuniform fra Kompani Linge 7. Hodeskalle fra henrettet unggutt 8. Håndtegnede falske norske sedler 9. Uthulte vedkubber med spritflasker 10.Avansert utstyr for illegal spritproduksjon 11.Sikkerhetsbur fra rettssaken mot Rinnan det ble opprettet et sentralt bevisarkiv, og at museet skulle ivareta denne funksjonen. Forslaget ble godt mottatt, sier Helberg, men i skrivende stund har de ikke mottatt noe svar i saken. Utsatte vedtak Så lenge dette er uavklart får museet heller ikke svar på om utbyggingen kan komme i gang. Du kan si at vi skjøt oss litt i foten. Statsbygg var i ferd med å sende over et gjennomarbeidet utbyggingsforslag til Justisdepartementet og sto også klar med investeringsmidler, men ville selvsagt ha en viss sikkerhet for at Norsk Rettsmuseum kan betale husleie i årene fremover. Men i og med at spørsmålet om sentralt bevisarkiv kom opp akkurat da, vil departementet heller ikke ta stilling til utbyggingen før det er avklart om vi skal ha denne funksjonen, i tillegg til å være det nasjonale museet for justissektoren, sier Helberg, som ikke vet når spørsmålet blir avklart. Kan miste muligheten Byggeplanene innebærer å ta i bruk tre fredede bygninger som ligger tett ved den bygningen museet i dag holder til i. Bygningene hører til blant de antikvarisk mest verdifulle i Trondheim, og har stått tomme i lengre tid. For å gjøre minst mulig inngrep i dem og i bygningsmiljøet, er alle tunge funksjoner som resepsjon, toaletter og auditorium plassert i et underjordisk anlegg mellom bygningene. Men det haster. Rettsmuseet har dessuten ikke opsjon på bygningen i all verdens tid. Statsbygg er blitt utålmodige, og det er kritisk at vi får svar snart. Dessuten for hver rettssak som avsluttes uten avlevering av tinglig bevismateriale blir Gjenopptakelseskommisjonens arbeid vanskeligere, sier Helberg. Vår oppgave er særlig rettsstaten; å forklare hva den betyr og skape debatt ved å vise dens historie, sier direktør Johan Helberg. Han fremhever de to største satsingene Norsk Rettmuseum har laget til nå: Et dataspill for skoleelever og en utstilling av forbryterfotografier er eksempler på hvordan museet kan skape debatt om jus, særlig hos skoleungdom. Dataspillet Rettssamfunnet forklarer hvordan man bruker rettsapparatet til å håndtere konflikter, og er gjort tilgjengelig for alle skoler i landet og lagt ut på nettet. Spillet har fått meget god mottakelse, og distribueres blant annet i samarbeid med Domstoladministrasjonen, som også ligger i Trondheim. Dagsaktuelle problemstillinger Den andre satsningen er utstillingen Maktens bilder, som gjennom portretter av fanger og offentlig registrerte prostituerte fra 1880-årene setter søkelys på det mer dagsaktuelle temaet registrering og identifisering av personer. Utstillingens siste installasjonen viser 18 måter vi registreres på i dagens samfunn. Utstillinger skal forklare, og provosere til debatt, sier Helberg. Derfor handler ikke forbryterbildene bare om straffedømte og offentlig registrerte prostituerte, men vel så mye om utviklingen av registrering og identifisering av personer, før den ender i en problematisering av det voldsomme omfanget av dette som på kort tid er blitt mulig takket være moderne teknologi. Idealismedrevet Spillet Rettssamfunent og utstillingen Maktens bilder er smakebiter på noe vi kan bli, hvis museet får tilstrekkelige Dataspillet Rettssamfunnet viser hvordan man bruker rettsapparatet til å håndtere konflikter. bevilgninger til en stabil drift, sier Helberg. Vi har et driftsbudsjett som gjør at vi så vidt holder nesen over vannflaten. Til nå har det vært moro å drive på engasjementet vårt, men nå har vi behov for noe mer stabilt. Vi har to stillinger; en direktør og en assistent, pluss en fagkonsulent på timebasis. I perioder kan vi få ekstra arbeidskraft gjennom sysselsettingstiltak. Vi mangler både mer konservatorkompetanse og ikke minst en museumspedagog. Nå må vi som er her både guide grupper, lage utstillingene, registrere samlingen, samle inn nye gjenstander og ikke minst arbeide ovenfor politikere og forvaltning for å bygge museet videre, sier han. Her vasker til og med direktøren publikumstoalettene selv, sier Johan Helberg. Riktignok skjer dette bare i periodene mellom hver gang museet har en person på samfunnsstraff til å gjøre den jobben. Norsk Rettsmuseum Etablert 2001, forgjengere var Trondheim og Oslo politimuseum. Målgruppe: Allmennheten, særlig skoler og ungdom Åpningstider: Man-Fre, Størrelse: 1200 kvm til sammen, over 1000 gjenstander. Direktør: Johan Helberg Bygget: Slaveriet bygget Kriminalasyl fra 1895 til Oppusset ca 1990 Nettsted : Maktens bilder Utstillingen Maktens bilder ble vist på Norsk Rettsmuseum fra høsten 2007 til høsten 2008, da den ble flyttet til Oslo Rådhus. Våren 2009 har den vært vist på Stavanger museum, og det forhandles om visning på Bryggen museum i Bergen i Vi mottar gjerne forespørsler fra andre visningssteder, sier Helberg. Siden utstillingen er ledd i vår etableringsstrategi, ber vi bare om dekning av transportutgifter og eventuelt for vår hjelp til monteringen. Museumsnytt 1/2009 7

5 Tema: Museal jus Juridiske museumsnøtter Mange museer skaffer seg tiltrengt juridisk kompetanse ved å få jurister til å sitte i styrene. Tekst: Signy Norendal å flytte samlingen til KOMMA (Kompetansesenter for Museum og Arkiv) i Sandefjord, men først må Sjømannsforeningen oppheve denne klausulen. Direktør Haakon Livland ved Slottsfjellsmuseet ser imidlertid overhodet ikke behov for juridisk bistand i denne sammenhengen. Sjømannsforeningen er blitt en moderne og fornuftig forening og det er ingen ting som tyder på at dette blir en konfliktfylt prosess, sier han. krav om at de 78 verkene skulle stå samlet og i hensiktmæsige overlyssale med til sammen mindst 50 løpende meter vægflate og at dette rum bærer mitt navn. Hvis ikke skulle samlingen gå tilbake til etterkommerne. Museet måtte ta en juridisk gjennomgang av gavebrevet. Det ble konstatert at etterkommerne hadde retten på sin side, og Langaardsalen ble satt opp igjen i april Juridisk kompetanse er utrolig lett å kjøpe, sa styreleder for Nasjonalmuseet Svein Aaser til Museumsnytt, som kommentar til at museets nye styre ble kritisert for å mangle jurister. Men mange små og mellomstore museer har ikke råd til det. En løsning er å få jurister til å sitte i museets styre. Advokat Lars Skjelbred har vært styreleder i Telemark Museum i over 15 år slik hans far var det før ham og før det hans farfar. Også de var advokater. Bakgrunnen for å ta et slikt verv er som regel en interesse og et engasjement for kultur og museer sier han. Komplisert konsolidering Skjelbred kom til museumsstyret før sammenslåingen av mange små lokale museer i midtre og nedre Telemark til ett større museum. Han kaller det å samle mange små kongedømmer til ett rike. I følge museumsdirektør Lene Walle hadde sammenslåingen kanskje ikke blitt noe av om det ikke hadde vært for Skjelbred. Konsolideringen her i Telemark var såpass komplisert og vanskelig at vi var avhengig av den juridiske bistanden Skjelbred kunne gi, sier hun. En av de juridiske nøttene museet støtte på i konsolideringsarbeidet som pågikk fra 2002 til 2008, var eierskap. Vi endte med å løse det slik at alle de tidligere museene fortsatt har de samme eierne, med egne styrer. Hele driftsog forvaltningsansvaret er imidlertid hos oss. Jeg tror ikke vi hadde fått til noen sammenslåing uten denne modellen, men utarbeidelsen av avtalene var komplisert, og vi trengte juridisk kompetanse i arbeidet, sier Walle. Forpliktende gaver Mange lokale museer og mindre bymuseer ble i sin tid stiftet med regler om at samlingen aldri skulle forlate bygrensen. Dermed forhindres moderne vandreutstillinger og utlån. Museene har sagt altfor mye ja. I fremtiden vil de trenge jurister til å lage kontrakter som sikrer dem kunstnerisk frihet uten å måtte avvise generøse gaver, sier Tron Wigeland Nilsen ved Norges museumsforbund. Ofte greier det seg med en fornuftig samtale. Sjømannsforeningen i Tønsberg ga i sin tid flere tusen gjenstander til Slottsfjellsmuseet (tidl. Vestfold Fylkesmuseum) med betingelsen at de skulle oppbevares i Tønsberg. Nå planlegges det Langaards betingelser Historien om Langaardsamlingen ved Nasjonalmuseet er et klassisk eksempel på det motsatte. Tidligere direktør Sune Nordgrens omkalfatring av Nasjonalmuseets basisutstillinger i 2005 oppleves i dag som startskuddet for en flere år lang konfliktsituasjon ved museet. En av hovedinnvendingene mot den nye utstillingen Kunst I ved Nasjonalgalleriet var at Munch-rommet og Langaardsamlingen ble tatt ned. I tillegg til den faglige kritikken, ble demonteringen av Langaardsamlingen også et juridisk problem da Christian Langaards etterkommere protesterte mot demonteringen: Det viste seg at Langaards gavebrev fra 1923 inneholdt Advokat Lars Skjelbred er styreleder ved Telemark museum, akkurat som hans far og farfar var det før ham. Foto: Dag Jenssen. Darwinåret En rekonstruksjon av Floresmennesket (Homo floresiensis), en nyoppdaget menneskeart (2003) i naturlig størrelse (ca1m), er utført i nært samarbeide med biologer ved Biologisk institutt, Universitetet i Oslo. Er til salgs! Øystein Bernhard Mobråten Svartåsveien 6, 3615 Kongsberg Tlf Langaardsalen, Nasjonalmuseet. Foto: Signy Norendal hj.side: .: bernhardmo@hotmail. Evolusjonær kunst til salgs! Bronseskulptur av Homo floresiensis Museumsnytt 1/

6 Anmeldelse: Utstilling Dans i Drammen Kunsthistorieprofessor Øivind Storm Bjerke anmelder utstillingen Trisha Brown Company i Nøstetangenrommet, Drammens Museum. Utstillingen står til 6. september Anmeldt av: Øivind Storm Bjerke 10 Drammens Museum har i en rekke år installert miniutstillinger av samtidige enkeltkunstnere som viser en konsentrert gruppe verk i det såkalte Nøstetangenrommet. Det er et rom innredet for museets samling av 1700-talls kunst og kunsthåndverk. Fire flatskjermer er blitt montert i rommet. På dem avspilles videoer og vi blir kjent med den amerikanske danserinnen og koreografen Trisha Brown (1936) gjennom et intervju og eldre og nyere opptak av hennes verk. Estetikkbrudd Brown utviklet moderne dans med utgangspunkt i hverdagslige handlinger og situasjoner og tok hustak, husvegger og gater i bruk som scene for forestillingene. Med dette brøt hun med en estetikk som tok utgangspunkt i forestillinger om skjønne eller ideale kroppsstillinger og bevegelser. Brown har gjennom årene også erobret de store scenene og har til og med laget en opera. Hun har samarbeidet med en rekke billedkunstnere og musikere. Verkene er blitt mer komplekse, mer spektakulære og kanskje mindre utfordrende. Spiller opp mot Groth Presentasjonen i Drammen bygger på 2 dvd-er innkjøpt for 15 dollar, samt avspillingsutstyr og skjermer som for øvrig inngår i den tekniske utstyrsparken. Det er museets direktør Åsmund Thorkildsen som er kurator for visningen av Brown, utstillingen av Groth og dessuten utstillingen Traces and Spaces, Jan Groth s Influences and Contemporaries for Kulturby Stavanger, vist i Rogaland Kunstmuseum fra november Denne utstillingen går videre til Henie-Onstad Kunstsenter med åpning 7. mai. Brown fungerer som et komplement til utstillingen av Jan Groth (1938) i Drammens Museums utstillingspaviljong; Lychepaviljongen. Begge står til september. I paviljongen har Groth laget en unik veggtegning man faktisk må til Drammen for å se og som vil bli malt over ved utstillingens slutt. Tyngdekraften Man mer enn fornemmer et kunstnerisk slektskap mellom Groths tegninger og Browns reduksjon av virkemidler og en form der relasjonen mellom det vertikale og horisontale og tyngdekraften som trekker figurene hos Brown og linjene hos Groth mot jorden. Forsøket på å oppheve tyngdekraften hos Brown gjennom sprang får et tilsvar i Groths linjer og punkter som veksler mellom ro og brå bevegelser og som også kan framstå som figurer i bevegelse i forhold til billedets rektangel. Vi må spørre hva det tilfører å oppleve Brown i Nøstetangenrommet. Vi kan jo også kjøpe CD-ene selv, gå inn på Youtube for å se på rekken av Brown-forestillinger som er lagt ut der, eller bestille en av de mange bøker hun har bidratt til. Romopplevelse Først og fremst er det selve atmosfæren. Vi blir ført inn til et sted med en sterk egen karakter knyttet til kultur- og kunstskattene som vises. Den største gruppen besøkere vil møte videoinnslaget på sin vei gjennom museet og få en opplevelse av dem som del av et helhetsinntrykk. I en slik sammenheng fungerer visningen som et signal som tar i bruk rommet og fyller det med ny mening i kontrasten til hva som er der permanent. Dette bruddet bevisstgjør om det arrangerte i enhver presentasjon og at meningen ikke er noe som foreligger og som skal avdekkes men må konstrueres som en refleksjon i ettertid. Estetisering av bevegelser Leter man etter forbindelser mellom Trisha Browns dans og gjenstandene i rommet kan vi også finne dem: Den mest opplagte er at den faste utstillingen kan leses som en allegori over festen og festmåltidet og ritualer knyttet til de ulike gjenstandene: Man fører hånden til pokalens lokk, løfter det av og legger det bort før man hever pokalen med begge hender for å drikke av den. Sølvbegerets form inviterer til en helt annen måte å gripe objektet på enn pokalen; man tar et fast tak om den kraftige hanken. Den slanke stetten på et glass innbyr til at man løfter det forsiktig mellom fingrene mens spiseredskapene skal fordeles mellom ulike hender. Det er de samme ordinære bevegelser og handlingsmønstre vi finner igjen i en rekke av Trisha Browns arbeider. På samme måte som hun estetiserer disse bevegelsene inngår artefaktene i Nøstetangen rommet i en estetisering av bevegelser og adferd som vi alle kan kjenne oss igjen i. Relasjonen mellom hva vi ser på videoene og eller i rommet ligger på et fenomenologisk nivå og ikke i en historisk innplassering av artefaktene i kronologien eller en sammenlikning knyttet til materialbruk. Brudd i presentasjonen Slik Nøstetangenrommet har blitt brukt til å vise samtidskunst sammen med skatter fra 1700-tallet, blir vi i sterk grad gjort oppmerksom på visningen av de historiske artefaktene I Nøstetangenrommet, Drammens Museum, vises videoopptak av den amerikanske danseren Trisha Brown. Foto: Åsmund Thorkildsen, Drammens Museum. nr , årgang 6 abonnér på abm kva er eit kultu rminne? Tidsskriftet ABM speiler mangfoldet i abm-sektoren. Det kommer ut 3 ganger i året og inneholder reportasjer, billedpresentasjoner, intervjuer, kronikker, enqueter og småstoff. Du får det gratis ved å sende en epost til post@abm-utvikling.no. Bladet er også tilgjengelig i PDF-format på I samme periode vises utstillingen Jan Groth Nye arbeider og prosjekter i Lychepaviljongen. Foto: Åsmund Thorkildsen, Drammens Museum. presentert som estetiske objekter. Selv uten den samtidige kunsten fremstår de i sine lekre montre løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng både med hensyn til den plass de hadde i en innredning og deres funksjon. De er utstilt på en måte som appellerer til vår formsans. Monteringen og bruken av Nøstetangenrommet står i markert kontrast til monteringen i det tilstøtende rommet. Der finner vi blant annet utstilt et fullt innredet soverom og en spisestue, begge slik de kan ha tatt seg ut på 1800-tallet. Man kan oppfatte dette bruddet i presentasjonen som et innlegg i den pågående debatt om relasjonen mellom faste og bevegelige deler i basisutstillinger og dermed et bidrag til bevisstgjøring om hvordan museet kan arbeide for å aktivisere sine samlinger og ikke minst sitt publikum. Drammens Museum har lenge stått som en modell for hvordan en vellykket konsolidering av et museums foretak kan gjøres. Villigheten til å gå i konfrontasjon med samlingene er kanskje det trekk som utmerker museet og er den egentlige årsak til at det er en modell. Den nye nettportalen for museer i Norge 11

7 Aktuelt Norsk Døvemuseum 28. mars åpnet et nytt museum i Trondheim. Norsk Døvemuseum har utstillinger som formidler døves kultur og historie i Norge. Det henvender seg til et bredt publikum og presenterer historien gjennom moderne media med berøringsskjermer og interaktive elementer. En del av utstillingen er Rom X en verden av stillhet hvor hørende må ha øreklokker på ørene. Museet er lokalisert i den gamle døveskolen i Trondheim, og er utviklet og drives av Sverresborg Trøndelag Folkemuseum (en del av Museene i Sør-Trøndelag). Se for øvrig no/ndm, eller gå via blir vist fra i sommer til desember. Museets faste utstilling er kronologisk og består av bilder, film, dokumenter, klær, flymodeller, landskapsmodeller, filateli, gamle aviser, reklamegjenstander, postkort m.m. Spitsbergen Airship Museum ligger i det gamle grisehuset i Longyearbyen, samme sted som Svalbard museum holdt til i 30 år før det flyttet. Carl Nesjar stiller ut på Picasso-museet i Malaga og i regjeringskvartalet Tekst: Leif Anker Billedkunstneren Carl Nesjar (88) er som en av svært få billedkunstnere invitert til å stille ut på Picasso-museet i Malaga. Utstillingen i Malaga står fra 11. mai til 29. august og viser Nesjars fotografier og filmer fra fire prosjekter. Sytten års samarbeid mellom Nesjar og Picasso medførte en rekke prosjekter med skulpturer og bygningsutsmykning i monumentalformat på begge sider av Atlanterhavet. Det første av disse var i Regjeringskvartalet i Oslo (H-blokka innflyttet 1959), hvor Nesjar sandblåste Picassos tegninger i betong ved siden av egne og andres utsmykninger. Oslo er ikke med i utstillingen i Malaga. Til gjengjeld er Halmstad og Kristinehamn i Sverige med, sammen med Princeton-universitetet i New Jersey og statuen Portrett av Sylvette i New York. Samtlige av prosjektene er sandblåst naturbetong. Naturbetongen, betong med overflate i sandblåst naturgrus, ble utviklet av arkitekt Erling Viksjø og ingeniør Sverre Jystad, og ble første gang brukt som byggemateriale i H-blokka i Regjeringskvartalet i Oslo. I år er det et halvt århundre siden H-blokka ble tatt i bruk. Dette markeres av en fotoutstilling 23. april mai i regjeringskvartalet Galleri R5, åpent for alle kl hverdager. Aktuelt Foto: Pål Ødegård, Norsk Døvemuseum Foto: Stato Maggiore Aeronautica Italiana, Roma. Spitsbergen Airship Museum Et nytt museum åpnet på Svalbard i november 2008; Spitsbergen Airship Museum. Museet formidler historien og betydingen 3 luftskip har hatt i Arktis: De mislykkede Wellmanekspedisjonene med luftskipet America i 1906, 1907/09, den vellykkede ekspedisjonen med Amundsen, Ellsworth og Nobile med luftskipet Norge i 1926, Italia-ekspedisjonene med Nobile i 1928, samt redningsaksjonene på Svalbard som kom i kjølvannet av 1928-ekspedisjonene. Blant andre mistet Roald Amundsen livet i en av disse redningsaksjonene. Luftskipmuseet er privat og eies av en italiener og en nordmann. En 100-årsjubileumsutstilling om Wellman-ekspedisjonen i 1909 Neues Museum åpner i oktober Etter 20 års arbeid er Neues Museum i Berlin ferdig restaurert. Den nyklassiske bygningen, oppført på midten av 1800-tallet av den preussiske arkitekten Friedrich August Stüler, ble vist fram uten samlinger for besøkende, i tre dager i mars. Museets offisielle åpning er i oktober, og for første gang siden 1939 vil alle fem museene på Museumsinsel være åpne for publikum. Den britiske arkitekten David Chipperfield har siden 1997 hatt ansvaret for restaureringen av Neues Museum, samt et nytt besøkssenter på Museumsinsel. Den overordnede planen for utviklingen av Museumsinsel skal fullføres i Stiftelsen UNI Stiftelsen UNI Bogstadveien 30, 0355 OSLO Telefon: Stiftelsen UNI Stiftelsen UNI Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse. Stiftelsen Stiftelsen UNI Stiftelsen UNI behandler UNI søknader løpende gjennom hele året. Fiskerne / The Fishermen Gavlvegg, Y-blokk, Regjeringsbygget, Oslo, Norge. Foto: Carl Nesjar. Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner. H-blokka 8. etg. sør, Foto: Leif Anker. Portrett av Sylvette / Bust of Sylvette University Plaza, Bleecker St. between La Guardia and Mercer Street, New York University, Ny, USA. Foto: Carl Nesjar

8 Samtalen: Nils Marstein En imperiebygger trer tilbake I 14 år har Nils Marstein bekledd riksantikvarembetet, men 19. august er det slutt. Gjennom sitt virke har han bygd opp en mektig institusjon, selvsikker nok til å utfordre høy og lav i kulturminnevernets tjeneste. Men vi velger våre kamper med omhu, sier han. Tekst: Inger Anne Hovland Riksantikvar Nils Marstein. Foto: Asgeir Spange Brekke, Riksantikvaren. Den diskrete blandingen av gammelt og nytt er det første som slår en gjest i det man ankommer Riksantikvarens kontorbygg: lyse rom, lave tak, treverk fra 100 år tilbake i gulv og vegger. Bygningen er blitt et sted der historie og funksjonalitet løper parallelt gjennom gang og værelser, et visningsrom for hvordan det kan gjøres. Riksantikvaren er stolt av tilholdsstedet de har inntatt i Dronningens gate, sentralt i Oslo. Vel inne på kontoret strekker han armene opp mot taket og klapper det gamle treverket som en rytter klapper sin hest. De skrå bjelkene sender et par dempede dunk ut i rommet før det blir stille. Nei, jeg tenker ikke så mye på hvordan det skal bli å slutte, sier han om den forestående avgangen 19. august. Det er et par måneder til åremålsperioden hans går ut, og 14 år i stillingen som Riksantikvar er over. Da jeg startet her hadde jeg ambisjoner om at dette skulle bli en profesjonell etat med høy troverdighet. Vi skulle moderniseres, vi skulle ikke lenger kun være en faginstans, men et direktorat med tilhørende systemer som skulle følges. Det høres kanskje kjedelig ut, men vi har troverdighet. I følge en fersk undersøkelse fra Synovate mener 89 prosent at kulturminnevern er viktig. Dette er vi svært fornøyd med, og det er resultat av langsiktig arbeid her, i fylkeskommunene og i de frivillige organisasjonene, sier han. Skipsslaget på Bygdøy Etter plan- og bygningsloven har alle eiere plikt til å ivareta bygningene sine. Eiere av fredede bygninger har hittil også måttet dekke merutgiftene knyttet til antikvariske pålegg. Før kunne det bety økonomisk problemer for en eier av et fredet anlegg, men i dag har dette endret seg: Nå dekker vi alle antikvariske merkostnader, og dette har bedret forholdet til eierne, spesielt ettersom disse sakene tidligere kunne bli svært konfliktfylte og vanskelige. Jeg er veldig fornøyd med at vi har fått skaffet ressurser til dette, sier Marstein. Det bedrede forholdet til de private eierne har nok også bidratt til færre konfliktfylte saker i mediene, saker om den lille manns kamp mot vernemyndighetenes overmakt, noe som sikkert har gjort at mange er blitt mer velvillig stemt til Riksantikvarens oppgaver. Men med jevne mellomrom stormer det likevel omkring beslutninger fattet på kontorene i Dronningens gate. I 2007 kolliderte Kulturhistorisk museum i Oslo med Riksantikvaren i forbindelse med at Riksantikvaren varslet at en vurderte å frede Vikingskipshuset på Bygdøy med inventar. Saken rullet i aviser og på radio, en eventuell fredning ville hindre at vikingskipene blir flyttet til et nytt historisk museum for eksempel i Bjørvika, og flere stilte spørsmålstegn ved om det var rimelig at Riksantikvaren grep inn i samlingene og framtiden til et museum på denne måten. Nils Marstein blir litt rettere i ryggen før han svarer konsentrert: Den saken er ikke ferdig, ennå. Jeg forstår at skipene er viktige i verdenssammenheng, men bygningen er også viktig nasjonalt og må vurderes i sammenheng med inventaret. Vi mener at det skal være mulig å bygge publikumsfasilitetene som må til for at museet skal tilfredsstille moderne krav. Men vi er som sagt ikke ferdige med denne saken, sier han. Krig er ei det beste Vedtak fattet i konfliktfylte saker får medieoppmerksomhet, men Nils Marstein mener ikke at han styrer en makthaversk institusjon: Fredning kan ikke og skal ikke være et kampmiddel, dessuten er vi selvsagt underlagt politisk styring. Da operaen skulle bygges, var vi tidlig ute og vurderte de antikvariske verdiene i området, noe som ble delvis premissgivende for operaens plassering. Ingen klagde på dette. Vårt oppdrag som institusjon er å definere kulturhistoriske verdier. Vi velger våre kamper, og vi bruker dem som modeller for senere beslutningsprosesser. Når vi går inn i vanskelige konfliktsaker, må vi være forberedt på å tape. Argumentet om at vi kan ikke ta vare på alt hører vi ofte, og det er vi enige i. Men vi har bare fredet noen få promille av de verneverdige byggene vi har her til lands. Det gjelder å vise folk at det som er fredet har verdi. Vi prøver å få til dette ved å satse på god informasjon, arkiv og bibliotekvirksomhet og gode data. Dersom folk ikke ser helheten i kulturminnevernet, mister vi legitimiteten som institusjon, og det ville vært undergravende for virksomheten vår, sier han. Vekst og organisering Med jevne mellomrom dukker debatten om organiseringen av kulturminnevern og museer opp. De fleste museene er underlagt Kultur- og kirkedepartementet, mens Riksantikvaren er underlagt Miljøverndepartementet. Museene må gjerne komme til Miljøverndepartementet (MD), sier Marstein med et flir. Så blir han alvorlig: Men dette er egentlig en unødvendig diskusjon, og det er ingen grunn til å lage et problem av noe som ikke er problematisk i utgangspunktet. Tilhørigheten til MD gir oss store fordeler når det gjelder tilgangen til kompetanse. Vi hører naturlig til der, sett i lys av lovverket vi benytter oss av i arbeidet vårt. Plan- og bygningsloven, som ligger til MD, er vårt viktigste daglige verkstøy. Vi har dessuten et nært samarbeid med KKD gjennom forholdet vårt til ABM-utvikling, og det har vi hatt siden dag en. Er det noe du er spesielt fornøyd med fra tiden du har jobbet som riksantikvar? Det har vært en veldig vekst innenfor kulturminnesektoren i min periode. Vi har fått mer ressurser, mere penger og flere ansatte. Vi har fått utvidet beslutningsmyndighet, for eksempel til å gi samtykke eller si nei til arkeologiske utgravninger. Vi har jobbet mye for å bedre budsjettrammene. For et par år siden laget vi en behovsanalyse som kartla ressursbehovet, og dette ga kulturminnevernet oppmerksomhet og gjennomslag politisk og mediemessig. Dette er kanskje det jeg er mest fornøyd med fra tiden jeg har virket her, sier Marstein. Er det noe du angrer på at du har gjort i løpet av de siste årene? Nei. Jeg angrer intet, avslutter han bestemt, og legger til: En skal ikke angre det en gjør, heller det en ikke gjør

9 Kulturmoms splitter kultur-norge I vår har en rekke kulturinstitusjoner nok en gang mobilisert mot innføring av kulturmoms, med massive aksjoner i media. Tekst: Signy Norendal 25 organisasjoner i kulturlivet har blåst liv i et opprop mot kulturmomsinnføring. Dette er først og fremst organisasjoner for musikere og scenekunstnere som frykter at kulturmomsen vil føre til høyere billettpriser og dermed lavere besøkstall. Kino gir moms Museene, på sin side, ønsker at deres tjenester skal bli momspliktige slik at de oppnår høyest mulig momsrefusjon. Dess større del av virksomheten som er momspliktig, jo større del av virksomheten kan en få refundert moms av. Ved Glomdalsmuseet har de fram til i dag hatt en forholdsmessig andel på ca. 36 prosent i momsrefusjon. Men i januar åpnet de kino, med felles inngangsbillett med museet. Vi har fått beskjed om at kinodriften vår trolig er momspliktig, sier direktør Jan Hoff Jørgensen. Nå gjenstår det å finne en ny forholdsmessig prosentsats for momsrefusjon da en større del av museets virksomhet blir momspliktig. For tiden venter vi på en uttalelse fra skattemyndighetene. På grunnlag av denne uttalelsen, vil vi vurdere om vi skal vise filmer hver dag. Hoff Jørgensen anslår at museet i dag betaler mellom 1 og 1,4 millioner kroner i moms. Det er klart det ville merkes om vi fikk størstedelen av dette refundert, sier han. Men dersom kinodriften gjør at vi kan få for eksempel 10 prosent høyre refusjonsandel enn i dag, vil det også monne godt. Enstemmig innstilling Det regjeringsoppnevnte Kulturmomsutvalget leverte i fjor vår en enstemmig innstilling som anbefalte den såkalte breddemodellen for innføring av moms i kulturinstitusjonene. Breddemodellen er i praksis den samme modellen som ble innført for film og kino i 2005, og innebærer at det skal betales moms (8%) på adgangsbilletter, samtidig som det gis full fradragsrett (25%) på anskaffelser. Ikke fulgt opp Norges museumsforbund og Norsk Teater- og Orkesterforening (NTO) hadde håpet at breddemodellen ville bli innført i I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2009 ble det imidlertid viet lite oppmerksomhet til Kulturmomsutvalgets innstilling, og breddemodellen ble ikke foreslått innført. Enkelte kulturorganisasjoners mobilisering kan ha bidratt til at regjeringen foreløpig ikke har fulgt opp Kulturmomsutvalgets innstilling. Spesialrådgiver Trond Okkelmo ved NTO satt i utvalget, og er ikke overbevist om at disse organisasjonene er tjent med å yte motstand mot innføring av kulturmoms. Nei, jeg kan ikke skjønne det. Når det gjelder for eksempel de frie sceniske gruppene er de aller fleste av disse ikke egne arrangører. Det er ikke de som selger billettene, og de vil ikke få mer kompliserte regnskap. De leier seg inn hos en arrangør, og betaler leie slik som før. Arrangørene vil derimot i stor grad tjene på en momsordning på grunn av drifts- og investeringsutgifter. somheten, slik det er tilfelle for museene i dag. Når for eksempel kafé, museumsbutikk og eventuelt kino er momsbelagt mens inngangsbillettene ikke er det, er det både kostbart og krevende å levere momsregnskap. Staten gir og staten tar I følge Kulturmomsutvalget vil museene årlig kunne spare 110 millioner kroner på innføringen av kulturmoms. Imidlertid utarbeidet PriceWaterhouseCoopers en rapport på INNEKLIMA OVERVÅKING Fra middelaldersalen i Kulturhistorisk Museum. Sikre uerstattelige verdier! Overvåk med trådløse sensorer: Relativ luftfuktighet Duggpunkt Temperatur Motta alarmer og rapporter via e-post. Enkelt og rimelig. Ingen installering. Hauketovn. 11, 1266 Oslo Tlf Fax E-post: firmapost@finisterra.no oppdrag for Museumsforbundet i 2006, hvor de kom fram til at innsparingen ville bli under 50 millioner kroner. I Kulturmomsutvalgets innstilling antydes det at staten kan kompensere tapet ved å redusere tilskuddene til institusjonene. Vi håper de ikke vil gjøre det, denne regjeringa har et kulturløfte å holde. Men uansett er det viktig at det ikke opereres med kunstig høye tall, sier Wigeland Nilsen. Mer info på T O R E H A G E N A S Museumsnytt 1/2009 Kulturmoms Kulturmomsutvalgets innstilling, NOU 2008: 7, ble avgitt til Finansdepartementet 26. februar Utvalgets forslag går i grove trekk ut å utvide merverdiavgiftsgrunnlaget for kultur- og idrettssektoren. Utvalget drøfter ulike modeller og anbefaler en såkalt breddemodell. Breddemodellen innebærer at det skal betales moms (8%) på adgangsbilletter, samtidig som det gis full fradragsrett (25%) på anskaffelser til slik virksomhet. For å skjerme frivillige virksomheter foreslår utvalget en frivillig registreringsordning for organisasjoner som har en avgiftspliktig omsetning mellom og kroner. Likebehandling viktigst Norges museumsforbund mener at dagens momssystem medfører en uheldig forskjellsbehandling av museene. Er museet kommunalt, eller et interkommunalt selskap (IKS), får det momskompensasjon. Er det derimot organisert som stiftelse, noe Kultur- og kirkedepartementet gjennom museumsreformen har oppfordret til, gjør det ikke det, sier Tron Wigeland Nilsen, generalsekretær i Museumsforbundet. Dette er ikke minst viktig i forbindelse med større investeringer, som for eksempel byggeprosjekter. I følge Kulturdepartementet er det ca. 50 museer som har meldt inn byggeplaner. Vil ikke regnskapsføringen bli mer komplisert med et momsregnskap? Ikke i forhold til å beregne moms på bare deler av virk- I hundre år har det vært museum i Brekkeparken i Telemarks hovedstad, Skien. Sommeren 2009 feirer vi med fem nye utstillinger: Skien. En bitteliten by i verden, men størst i Telemark. Museum= museets oppgaver vises i store kontruksjoner i parken. Med Telemark som atelier - kunstutstilling. Musikkpaviljongen - Museets egen historie og hverdagskulturen i Telemark. 2.etasje på Søndre Brekke Gård. Fire nyrestaurerte herrskapsrom. I tillegg inviterer vi til Barnas Brekke, jubileumsfest, boklansering og mye, mye mer. Se arrangementskalenderen på våre nye nettsider: Telemark Museum har mye å by på. Besøk oss i Bø, Ulefoss, Skien, Porsgrunn, Brevik, Bamle eller Kragerø! Velkommen til et knippe unike opplevelser 16 17

10 Mørke minner forsvinner Fuktighet, slitasje og liten kunnskap holder på å ødelegge viktige bilder og dokumenter fra Pol Pot-tiden i Kambodsja. Toulsleng-museet får nå nødvendig hjelp. Tekst: Ann-Mari Gregersen / Foto: Alf Ove Hansen I første etasje i Tuolsleng vil du se portrett på portrett av fangene. Det er sterke inntrykk. Bare 7 av rundt fanger overlevde. Deler av museet er risikofylt å bevege seg i. Taket har store sprekker, og en restaurering er påbegynt. Phnom Penh: I utkanten av sentrum ligger det et gammelt gymnas. De gråhvite treetasjes bygningene er omgitt av palmer med grønne kokosnøtter, blomstrende trær og fuglekvitter fra himmelen. Sett fra avstand ser det idyllisk ut, men vi vet at da museet åpnet i 1980 gikk besøkende i blodspor her, omgitt av svermende fluer. Etter at inngangsbilletten på to dollar er betalt, og du har fått en liten svart/ hvit brosjyre i hånda med de historiske grusomhetene, trer en ny virkelighet frem. Bevisene på folkemordet I den ene enden av det rundt 600 ganger 400 meter store området, står 14 hvite murkister. Skiltet ved siden av forklarer: Symbolet på 14 kvinner som ble funnet her. Den grå galgen lengre bort ble brukt til tortur, forklarer et skilt nøkternt. Går du opp et trinn og inn i den første etasjen i bygningen, ser du en seng og håndjern. I hvert eneste rom ligger bevis på hva som skjedde her i perioden 1975 til En hel etasje er satt av til bilder av de som døde. Bare 7 av de anslagsvis fanger overlevde. Spedbarn, unge, gamle, hele familier, utlendinger, diplomater, lærere, kunstnere. Alle som var antatt fiender av Pol Pot og ideen om det klasseløse samfunn ble drept. Dårlige forhold Litt etter litt ser du også tegnene på forfall. De 40 år gamle bygningene holder på å falle sammen, noen steder er taket så ødelagt av regn og slitasje at du i Norge ville bli nektet adgang. I en annen etasje er ekte arkivmapper stilt ut, som alle kan ta på, inkludert fuglene som titt og ofte flakser innom. Luftfuktigheten er i tillegg høy, og vi skriver vintermåneden desember. Viseadministrerende direktør møter oss med et lett håndtrykk, i hvit skjorte og svart bukse. Sophearum Chey smiler, men er smertelig klar over problemene. Vi trenger hjelp. Både med vedlikehold og oppbevaring. Våre dokumenter og bilder har ikke gode lagringsforhold. Vi forsøker så godt vi kan å bevare materialet, det store 18 19

11 Solen skinner på Tuolsleng, men torturgalgen har ingen lysende historier å fortelle. Når fangene besvimte etter å ha hengt opp ned, ble bøttene foran galgen fylt med gjødsel og hodene senket ned i disse. Dermed våknet fangene igjen. I noen av de gamle cellene er fotografier av døde fanger stilt ut rett over sengen de en gang lå i. I arkivene finnes mye verre bilder, blant annet av barn. Disse vil trolig aldri bli vist for offentligheten. Museumsarbeider Yin Nean viser rullene med film som museet har. Totalt er over bilder av fanger og overgrep bevart etter beste evne. I et av rommene er ekte fangemapper med bilder stilt ut, og alle som vil kan bla i disse og lese fangens livshistorie. 20 arkivrommet er mørkt, men vi er utsatt for alt fra fuktighet og sopp til insekter. Noen dokumenter og bilder har vi plassert i arkivskap på kontoret, sier han. Viktige bevis Vi får en liten omvisning. De viktige arkivmappene og filmene befinner seg bak to låser og to dører i en etasje som er stengt for turistene. Overgriperne skrev ned hele livshistorien til fangene, og tok bilder både før og etter drapene. I et lite rom ligger ruller på ruller med mikrofilm. Det er riktignok mørkt i rommet, men temperaturen er over 20 grader og sjansen for at filmene kommer til å klistre seg sammen er stor. Mange av bildene er så grusomme at de trolig aldri vil bli vist for offentligheten. Men de er viktige som bevis i rettsaken mot blant annet mannen som ledet Tuolsleng, eller S-21 som fengslet het da. Tiltalen mot Kang Kek Ieu alias Duch, er tatt ut og saken mot ham og fire andre startet i februar i en internasjonal domstol i Phnom Penh. Mellom og 2 millioner ble drept, døde av sult eller utmattelse under Pol Pot-regimet. Unesco gir hjelp Unesco har sett betydningen av bevaringen av regimets dokumentasjon, og høsten 2008 ble Tuolsleng med i deres Memories of the World-satsing, som ble lansert i En av de viktige pilarene i Unesco er bevaring av kulturarven. Dokumentene i Tuolsleng definerer en del av Kambodsjas historie, som både er unik, trist, og sensitiv. Via fotografiene og materialet kan vi se og føle hva som har skjedd. Minnene er også sårbare, og vi må bevare disse for ettertiden, sier japanske Teruo Jinnai, som er Unescos sjef i Kambodsja. Unesco samarbeider med myndighetene om å få til den rette hjelpen. Vårt mål er å kunne formidle kunnskap om den beste teknikken for dokumentbevaring, vi vil gi praktisk assistanse og trening samt støtte til å kjøpe pc-er og software. Å lenke sponsorer opp til prosjektet blir også viktig. Penger er sentralt her. Vi setter av en person til opplæring, men det vil også koste å sette i stand museet, sier Teruo Jinnai. Tilgjengeliggjøring Ett av målene er også å gjøre deler av materialet tilgjengelig på internett. Vi må ta hensyn, og respektere det enkelte individ. Det er ikke alle bilder som kan vises frem, det er over fotografier og noen er for sterke. De er likevel viktige å bevare, blant annet for å øke bevisstheten i verden om hva som skjedde. Et register må utvikles slik at det kan søkes i, og det bør komme flere utgivelser fra museet om innholdet, sier Jinnai. Tror ikke på folkemordet På museet ser visedirektøren frem til forbedringene. Sophearum Chey er bare 29 år gammel, men via sin jobb vet han mye om sitt lands fortid. Det gjør ikke flertallet av hans jevnaldrende. I skolene er det heller ikke så langt mye om Pol Pot. Mange av mine kamerater har ikke trodd på folkemordet, og først når jeg har tatt dem med til museet og vist dem arkivene er de blitt overbevist. Det er et problem at en hel generasjon nesten er uvitende, så vi vil lage prosjekter der vi forteller om dette til skoler. For ingen vil frivillig gå på museum. Det er for kjedelig, er oppfatningen blant de unge, sier Sophearum Chey. Trenger kunnskap Han deler kontor med to andre, og der kopieres det for harde livet av fangemappene. Tiden er kostbar. Skriften svekkes, papiret gulnes og blir skjørt. Vi håper Memories of the World og Unesco vil være til hjelp for oss. I mellomtiden forsøker vi å reparere bygningen så godt vi kan, og vi kopierer så raskt som mulig fra mappene. Er det også eksperter fra ditt land som vil hjelpe oss med råd eller komme til oss, må de bare ta kontakt! sier en optimistisk Sophearum Chey. Her er alt hjelp velkommen. Sophearum Chey lager bildene selv i mørkerom, men vet ikke mye om fremkallingens finesser. Hvor lenge skal bildene være i fiksen og skyllebadet? spør han fotografen og får en liten innføring og anbefales å gå på nett, men det er fremdeles kostbart og tregt i Kambodsja, får vi forklart. Norsk samarbeid Landet får stadig flere turister, og svært mange besøker Tuolsleng. 50 om dagen i snitt, sies det, men i høysesongen er det svært mye mer. Utstillingene får mye å si for hvordan historien skal oppfattes, og Norge er indirekte involvert via Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. De har en samarbeidsrelasjon til Documentation centre of Cambodia (DC-Cam). De driver en utstrakt dokumentasjons- og forskningsaktivitet, som også relaterer seg til Toulsleng. For eksempel har senteret ansvaret for mange av kunst- og bildeutstillingene ved Toulsleng. Stiftelsen Arkivet har undertegnet en intensjonsavtale med DC-Cam, som også er knyttet opp mot samarbeid om konkrete prosjekt. Flere utfordringer Kjetil Grødum er stipendiat og forskningskoordinator ved Stiftelsen Arkivet, og har vært fire måneder ved DC-Cam, som en del av doktorgraden. Han ser flere utfordringer for museet fremover. I hvilken grad og på hvilken måte vil museet brukes instrumentelt som del av det politiske spillet? I forbindelse med Røde Khmer-tribunalet trekkes overgrepene frem i flere sammenhenger. I denne forbindelse har museet igjen blitt del av en større fortelling som har politisk betydning. Her ligger det en stor verdi i å bevare museet som et minnested, som kan være med å forme historiebevisstheten til det kambodsjanske folk, sier Grødum. Den andre utfordringen mener han er at museet samtidig er et så populært turistmål at det står i fare for å bli kommersialisert og dermed miste sin ekthet og verdi som minnested. Det trenger ikke nødvendigvis være en konflikt her, men om turiststrømmen blir stadig større er det en fare for at stedet fremmedgjøres for den vanlige kambodsjaner, sier Kjetil Grødum. Mailadressen til visedirektør, dersom noen vil kontakte ham: sophearum_chey@yahoo.com Les mer om Kambodsja på museumsnytt.no: Turister redder og truer kulturminner 21

12 Anmeldelse: Web Mulighetene er mange Museum Nord oppsto i 2002, som en konsolidert museumsenhet bestående av 11 tidligere frittstående museer. Hvilke konsekvenser har museumsreformen for museenes nettsteder? Skal man overføre organiseringsformen til nett, og hvordan gjøres dette på best mulig måte?, spør vår anmelder. Anmelderen Anne Zanussi er medieviter og jobber som informasjonsarkitekt i firmaet Halogen. Hennes spesialområde er brukeropplevelser. Foto: Halogen Lite inviterende forside Massive tekster i fakta-seksjonen 22 Jeg bor i Oslo, og må med skam melde at jeg aldri har vært lenger nord enn Trondheim. Så i år har jeg tenkt meg på ferie til Nord-Norge, og planleggingen er i gang. Jeg må innrømme at jeg ikke vet så mye om landsdelen som jeg burde. Med dette i bakhodet gikk jeg på nett for å finne ut hva man bør få med seg på museumsfronten. Hvor synlig er du? Mer enn 80 prosent av norske internettbrukere bruker Google daglig. Jeg er en av dem som alltid starter med et søk i Google når jeg ikke vet nøyaktig hva jeg leter etter. I dag starter jeg med å søke på Museum Nord-Norge. En artikkel fra Sortland museum kommer opp som nummer to i søkeresultatet, mens selve hovedsiden til Museum Nord kommer langt nede i lista. Søkemotor-optimalisering (ofte forkortet SEO etter den engelske varianten, Search Engine Optimisation) er et eget fag, og det er mye man kan gjøre for å få bedre treff i søkesider som Google. Museum Nord kunne ha gjort noen enkle grep for å forbedre treff-raten sin for søk som dette. Hva er hensikten? Omorganiseringen av landets museer får konsekvenser for nettstedene deres. Hvordan skal nettstedet organiseres når flere små museer slås sammen til ett stor-museum mens publikum stort sett fortsatt forholder seg til enkeltmuseene? Skal man overføre organiseringsformen til nett, og hvordan gjøres dette på best mulig måte? Svaret er, som så ofte ellers, at det kommer an på. Det kommer an på hva du vil si og hvem du vil si det til. Og som så ofte ellers, dreier det seg om å bestemme seg for hvilken målgruppe man vil snakke til. Museum Nord konsentrerer seg om å fortelle om seg selv, men gjør det med avsenderfokus. De forteller det som de antar at brukerne er interessert i, med utgangspunkt i hva de ville vært interessert i selv. Hva man er interessert i å få vite om noen, avhenger av hvilken kontekst man befinner seg i. Hvis jeg er museumsansatt eller søker jobb ved museet, er jeg kanskje interessert i hvorfor museet er organisert som det er. Er jeg forsker, vil jeg kanskje være opptatt av samlinger og magasin, og hva jeg kan få tilgang til der. Dette er viktige målgrupper, men er de hovedmålgruppen til Museum Nord? I vårt scenario i dag, havner jeg i målgruppen tilreisende turister. Sammen med det generelle publikummet i Nord- Norge, vil jeg tro at vi er en viktig målgruppe for museet. Det som kjennetegner de fleste av oss turister, er at vi har noen mer eller mindre vage forestillinger om hva Nord-Norge har å by på, spesielt når det gjelder museumsvirksomhet. Hadde Museum Nord prioritert denne målgruppen, kunne de ha konsentrert seg om å imøtekomme behovet for oversikt over enkeltmuseene, og samtidig stimulert lysten til å komme på besøk. Lite innbydende portal Inne på nettsidene til Museum Nord blir jeg imidlertid møtt med et utvalg nyheter om det som foregår i de forskjellige underavdelingene. Det er i og for seg fint, men det skaper ikke en følelse av oversikt og helhet. Inntrykket blir snarere fragmentert og uoversiktlig, og litt upersonlig. Et litt skralt bildemateriale med dårlige kontraster gjør også sitt til at innholdet virker lite innbydende. Museum Nords hovedside fungerer på et vis som en portal for å komme videre til enkeltmuseene. Øverst til høyre på forsiden ligger det en oversikt over alle enkeltmuseene, eller avdelingene. Her får jeg raskt et overblikk over hvilke avdelinger som finnes, og kan navigere direkte dit jeg vil. Den nye siden åpnes i et nytt vindu som ikke helt dekker hovedsiden. Det er bra, for da kan jeg lett komme tilbake til hovedsiden. Men navigerer jeg meg videre inn i Museum Nord, mister jeg snarveien til avdelingene. De burde ligge fast som menypunkter, og ikke som snarveier på høyresiden. Venstremenyene er stort sett avsatt til informasjon om museet og samlingene. Denne framstår dessverre også som lite innbydende. Fakta-seksjonen forteller med en blanding av lange tekster og saksdokumenter om museets organisering og formål. Men heller ikke her henvender man seg direkte til brukerne. Språket er avmålt og upersonlig. Anmelderens dom Jeg savner et samlende grep og et klart formidlingsmål hos Museum Nord. Hvis det skal være noe poeng i å speile organisasjonsmodellen i internettsidene, må det ha et formål som gagner brukerne. Slik det er i dag ser det ikke ut til at man har tenkt nøye nok gjennom hva man skal bruke nettstedet til, og hvilke behov hos brukerne man ønsker å møte. Mulighetene er mange. Hva med et kart som viser alle avdelingene? Nettutstillingene som ligger der er spennende. Hva med flere av dem? Hva med mer interaktivt innhold, som knytter avdelingene sammen? Hva med noen innbydende bilder som spiller på våre forestillinger om Nord-Norge og samtidig forteller oss litt mer? Jeg utfordrer Museum Nord til å gå ut og spørre brukerne hva de vil ha, og så forsøke å utvikle sidene utfra det. 23

13 Aktuelt Jærmuseet er Årets Museum 2008 Prisen for Årets Museum gjekk i år til Jærmuseet, og vart delt ut i Malmø under festmiddagen på Den nordiske museumskonferansen 1. april. Världskulturmuseet i Göteborg stakk av med den svenske prisen for Årets museum. Jærmuseet konkurrerte med Norsk Teknisk Museum og Helgeland Museum, alle tre vart nominert tidligare i år. Juryen la vekt på at museet har utvikla eit nytt utstillingskonsept i vitensenterutstillingane; at publikum vert invitert til å sjå og ta på, til deltaking, aktivitet og utforsking. Norsk Teknisk Museum kunne likevel dra heim frå det nordiske vårmøtet med ein pris, for utstillinga Klima X som vart presentert på eit idétorg ved Arkitektskolen i København. Prosjekta Youthood (Sörmlands museum), Rädda Historien (Historiska museet) og Potatisodling (Fredriksdal museum) vart også utmerka, medan heidersprisen gjekk til Malmø museum for satsing på og utvikling av HotSpot-prosjekter. Konsolidering i Stavanger Stavanger museum og Rogaland Kunstmuseum undertegna i mars avtale om samanslåing frå 1. januar Innan den tid skal interimstyret få på plass ny administrerande direktør for det konsoliderte museet. Stavanger Museum blei stifta i 1877, og er frå før eit konsolidert museum: Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Norsk Barnemuseum, Norsk Grafisk Museum, Den kombinerede Indretning (DkI), Vestlandsk skulemuseum samt det opprinnelege zoologi- og kulturhistoriske museet i Musègata 16. Kulturminne som Ledaal, Breidablikk, Anna af Sand og Wyvern blir også tatt vare på av Stavanger Museum. Museumsfolk Arne Bjørlykke (65) tiltrer i mai som direktør ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Bjørlykke er geolog og kommer fra jobben som administrerende direktør og forsker ved Norges geologiske undersøkelse (NGU). Alfhild Skaardal (53) er ansatt som direktør ved Norsk Bergverksmuseum, og tiltrer i august. Skaardal har vært kultursjef i Skien kommune i tre år, og før det i Nome kommune, i 12 år. Fotfolk Kathrin Pabst Konservator NMF og forsker / ph.d.-student ved Vest-Agder-museet 37 år Beskriv jobben din med én setning: Forskning, undervisning, utstilling, teamwork. Jeg har bl.a. ansvar for samtidsdokumentasjon på museet, og det faglige ansvaret for herregården Gimle. Knut M. Nygaard (47) er ansatt som ny direktør ved Norsk Sjøfartsmuseum. Nygaard var direktør for Fetsund Lenser fra 2000 til 2008, og er utdannet siviløkonom og historiker. Han tiltrer først i januar 2010, etter å ha fullført doktorgraden i historie. Anne-Marie Førde (60) er tilbudt stilling som sjef for stiftelsen Musea i Sogn og Fjordane. Førde er i dag avdelingsleder ved landbruksmuseet i Møre og Romsdal. Hva med Ph.d.-arbeidet? Det handler om profesjonsetikk på museer. Jeg tar for meg etiske utfordringer som museumsansatte møter når de lager utstillinger med følsomme tema i samarbeid med eksterne deltakere. Hva gjorde du i går? Jeg skrev på en artikkel for årboka for 2009, om Titti Arenfeldt Omdal, den siste som levde på Gimle Gård. Ja, og så leste jeg Pierre Bourdieus feltteori. Imponerende. Hva har du gjort i dag, da? I dag har jeg fortsatt å lese Bourdieu. Dessuten har vi tatt en gjennomgang av alle husene i friluftsmuseet, for å se hva slags forbedringer vi kan gjøre til sesongen i år. Foto: Jærmuseet. Foto: Stavanger museum. JaN groth Nye arbeider og prosjekter 14. mars - 6. september Hva er det beste med jobben din? Allsidigheten er det beste. Dessuten er det det fine arbeidsmiljøet, som faktisk betyr ganske mye. Og så har jeg stor frihet, og kan konsentrere meg om det jeg er aller mest interessert i. Har jobben forandret deg som person? Vanskelig å si, men jeg har nok fått litt større selvtillit. Jeg har iallfall fått forsterket interesse for faget, og det er en god følelse. Hvilken bok leste du sist bortsett fra Bourdieu? Siden jeg er midt oppi begynnelsen på doktorarbeidet så går det veldig mye i faglitteratur om museer. Men det går også mye i skjønnlitteratur, for eksempel Øya av Victoria Hislop, og Señor Peregrino av Cecilia Samartin. Hva driver du ellers med? Jeg har to barn på sju og ni som jeg selvsagt liker å være sammen med. Og så har jeg nettopp begynt å spille squash; 3-4 timer i uken. Ellers møter jeg venner, og er veldig glad i å reise. Hvor reiste du sist? Bortsett fra til Tyskland, hvor jeg er fra, så var det nok Frankrike jeg var i sist, nærmere bestemt Paris og Provence. Tekst: Signy Norendal 24 25

14 Aktuell forskning Å utstille Europa Europa vil gerne samles, men har ingen samling. Denne spænding er udgangspunktet for forskningsprosjektet Å utstille Europa ved NTNU. Tekst: Lasse Kristensen, ph.d. ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet Forskningsprosjektet Å utstille Europa er støttet af Norges Forskningsråd og foregår i samarbeid med University of Portsmouth i England og Humboldt-Universität i Berlin. De europeiske museer er studieobjektet, og forskerne er interesseret i de senere års forsøk på å bringe europeiske tema på museum. Les mer på: 26 Stærke politiske kræfter, blandt andet i EU, ønsker at give Europa et museum. Sådanne ambitioner er endnu ikke realiseret, og der er mange museumsprojekter om budet. I mere end 10 år har prominente medlemmer af den intellektuelle og politiske elite arbejdet for at etablere et Musée de l Europe i Bruxelles. Den europæiske fortælling I oktober 2007 åbnede deres første store udstilling i anledningen af 50-året for undertegnelsen af Rom-traktaten. Udstillingen kaldes Det er vores historie og beretter om Europas historie efter 1945 eller år 0, som det hedder i kataloget. Der fortælles om det europæiske Wirtschaftswunder, om det delte Europa, om Murens fald og endelig om vejen til genforeningen af Europa og de nye udfordringer, som det politiske projekt står over for i en globaliseret verden. Udstillingen integrerer både kunstværker, øjenvidneberetninger, avancerede audiovisuelle medier, autentiske genstande og en scenografi, som er stærkt følelsesladet. Der er ikke tvivl om, at det er meningen, at vi som besøgende skal føle, at hver enkelts egen lille historie er en del af den store europæiske historie. Målet er at give den besøgende en europæisk forfatningsidentitet, som kulminerer med beskuelsen af den originale Rom-traktat. For tiden rejser udstillingen rundt til andre byer i Europa, men må hver gang tilpasses de nationale fortællinger, som allerede findes der for at få den europæiske beretning til at spille sammen med eller måske endda overskride den nationale identitet. Fra Belgien er udstillingen på vej til Polen og senere skal den videre til Frankrig. Vi følger hvordan den europæiske fortælling udvikles i samspil med de nationale myter, som museerne altid har deltaget i at forme. En europæisk identitet Europa-Parlamentet er tydeligevis blevet inspireret af ideen om at bruge museet som en identititetsmaskine for det europæiske projekt og har i december 2008 vedtaget at oprette et Hus for Europas historie, som dog ikke er planlagt at åbne før Også i Torino, Marseille, Berlin og Aachen har lokale politikere og museumsfolk iværksat projekter med europæiske ambitioner for at give netop deres by udstillingen for en europæisk identitet. Det er blot nogle af de eksempler, som vi tager for os i undersøgelsen af de europæiske museers indsamlingspolitik og forsøg på at etablere en fælles fortælling for Europa i museet, vel vidende at sådanne fortællinger altid skabes i spændingen mellem enhed og forskelle og især kommer til at møde svære udfordringer over for det nye fokus på nationale temaer, som vi også finder i museerne i mange europæiske lande i disse år. Debatten om et samlet nationalmuseum i Oslo kan tjene som eksempel på, at den nationale referenceramme for museet bestemt ikke hører fortiden til. Stålindustrien og afindustrialiseringen Europa sættes på spil på mange måder i museerne og i mange forskellige typer museer. Til forskningsprojektet er der knyttet to ph.d.-stipendiater og en postdoc, som hver analyserer vigtige motiver i det europæiske museumslandskab. I mit ph.d.-projekt undersøger jeg industrisamfundets kulturarv fra en særlig europæisk vinkel. For historien om den europæiske integration er det navnlig to uadskillelige industrigrene, som spiller hovedrollerne, nemlig kul og stål, som distribueret ulige mellem arvefjenderne, Frankrig og Tyskland, måtte integreres som et første skridt på vej mod freden. Men stålindustrien blev i efterkrigstiden også afgørende for genopbygningen af de øvrige europæiske lande, hvilket de moderne værk i Mo i Rana og Frederiksværk i Danmark, minder os om. I vore dages afindustrialiserede Europa omdannes stålværkerne imidlertid til andre formål, ikke sjældent med kulturmindebevaring for øje. Jeg analyserer hvordan arbejder- og industrimuseer samt amatørsamlere, navnlig de tidligere stålarbejdere, deltager i denne proces. Stålværkerne i det man kalder kerne-europa er langt i denne proces og internationalt anerkendt som kulturmindesmærker med opbygning af nye museumssamlinger, mens stålværkerne i Østeuropa og i Skandinavien følger i kølvandet med deres egne særlige museologiske traditioner. Jeg interesserer mig for, hvilke historier en højovn kan fortælle. Hvem indsamler genstandene, fotografierne, beretningerne og dokumentationen af den nedlagte stålproduktion? Og hvordan indgår museerne i nye former for kulturarvsproduktion? For hvem laves der egentlig industrimuseer i en efterindustriel tid? Er det for lokalsamfundet, nationerne eller kan der komme fælleseuropæisk historie ud af stålet? Delprosjekter: Collecting Europe-Musealising Europe Stefan Krankenhagen Musealising the Witness Steffi de Jong Integration on Display Wolfram Kaiser Collecting the European Steel Worker Lasse Kristensen Politics on Display Leonore Scholze-Irrlitz & Kerstin Poehls Krigsvidnernes historier Steffi de Jong analyserer i sit ph.d.-projekt, hvordan en anden af oprindelsesmyterne om EU præsenteres i museerne, nemlig historierne om Anden Verdenskrig. Det er vigtigt, at historier skrives i flertal, ikke kun fordi der findes forskellige versioner af krigshistorien i de europæiske lande, men også fordi det i løbet af de sidste år er blevet mere udbredt at bruge personlige tidsvidner til at lære os om krigen også i museerne. Krigsvidner optræder i udstillinger i mange former, som uddrag af biografier og personlige breve, interviews i video- eller audioinstallationer eller endda som museumsguider, hvilket peger på at museerne befinder sig mellem historie og minde, mellem akademisk forskning og populærkultur. Hvordan og med hvilket formål præsenteres vidnerne i museet? Og hvad fortæller denne repræsentation af krigen os om Europa? Indvandreren på museum Og endelig analyserer vores partnere i Berlin, hvordan indvandring til og udvandring fra Europa præsenteres i museerne. Det er ofte i forbindelse med diskussioner om indvandring, at debatten om Europa og muligheden for en europæisk identitet når nye højder, men hvordan disse temaer behandles i museerne, ved vi lidt om. Der findes museer om europæernes udvandring til andre kontinenter og efterhånden er der også flere museer, bl.a. i Frankrig, Tyskland og England, der har indvandrernes kultur i Europa som tema. Når man nævner ind- og udvandring, er man også nødt til at forholde sig til, hvilke grænser vandringerne går over. Er Europas grænser religiøse, sociale, kulturelle eller politiske? Hvordan præsenteres Europas grænser i museerne? Mohamed Bourouissa (f. 1978): La fenêtre, Hænger på det nyligt åbnede Musée national de l histoire et des cultures de l immigration i Paris. De to udslukte højovne A og B i Belval i det sydlige Luxembourg indgår nu i en museumssamling og et byudviklingsprojekt. Illustrasjonsfoto: Pierre J./ Flickr.com 27

15 Aktuelt Lièges mega-museum I Liège, Belgia, er 5 museumssamlinger nå samlet under ett tak, skriver avisa The Art Newspaper. Museet heter Le Grand Curtius. Planene har pågått siden 1995, men problemstillinger knyttet til historiske bygninger har forsinket prosessen, og flere arkitekter har trukket seg underveis. Nasjonalt leseår i 2010 Digitalmeldinga og Bibliotekmeldinga ble lagt fram fredag 17. april, etter å ha blitt utsatt en rekke ganger. I Bibliotekmeldinga er 2010 utpekt til nasjonalt Leseår, som vil være starten på et nasjonalt leseløft i perioden Alle punktene i stortingsmeldinga varsler om ei satsing på bibliotekene i perioden Etter at Giske varslet en større bibliotekreform, har mange fryktet tvangssammenslåinger av bibliotekene. Slik blir det ikke, i følge stortingsmeldinga. Imidlertid vil det bli gitt statlige midler til å stimulere økt interkommunalt samarbeid om bibliotektjenestene. Målet er at det vil gi en mer fleksibel organisering på lokalt og regionalt nivå, men at kommunene skal fremdeles ha ansvaret for folkebibliotekene. Formålet med Digitalmeldinga er å sikre samlingene i arkiv, bibliotek og museer for kommende generasjoner. Meldingen redegjør, i følge en pressemelding, for en nasjonal strategi som omfatter langtidslagring av digitalt materiale, en felles søketjeneste for arkiv, bibliotek og museum, digitale formidlingstjenester og tiltak for å samordne digitaliseringsvirksomheten. Den varslede Museumsmeldinga er på nytt utsatt og er nå bebudet i juni. abonnér på abm-skrift katalogdata juridiske problemstillinger knyttet til eierskap og produksjon Vebjørn Søndersrød ABM-skrift blir gitt ut av ABM-utvikling. Skriftserien inneholder fagrelevant stoff for hele abm-sektoren og fås gratis ved henvendelse til post@abm-utvikling.no. Alle er også tilgjengelige på #53 Museumsbygging i hovedstaden Arkitektkonkurranse for nytt nasjonalmuseum på Vestbanetomta i Oslo ble utlyst 30. mars, og planen er å flytte inn i Konkurranseprosessen skal gjennomføres i to faser; første fase er en åpen konkurranse hvor man ønsker å finne fram til et hovedkonsept, frist 12. juni. Utlysningen er gjennomført til tross for protester fra flere hold, fra personer og grupperinger som ønsker å bevare Nasjonalgalleriet. Det har tidligere vært gjennomført 2 arkitektkonkurranser for utbygging av Nasjonalgalleriet på Tullinløkka. I Bjørvika ved operaen skal Munch-museet og Stenersenmuseet samlokaliseres. Deichmannske bibliotek skal også til Bjørvika, og vinnerne av arkitektkonkurransene for de to bygningene ble avgjort i mars. Etter planen skal museene flytte inn i 2014, mens biblioteket må vente til E18 er lagt i tunnel, i 2015 eller Senest i 2012 kommer nytt Astrup Fearnley Museum for Moderne Kunst på Tjuvholmen, tegnet av verdenskjente Renzo Piano. Med regjeringens tiltakspakke kom det endelig midler slik at Naturhistorisk museum (UiO) kan begynne prosjekteringen av nytt veksthus i botanisk hage. Veksthuset har vært planlagt i over 70 år. Dersom Kulturhistorisk museum (UiO) får det som de vil, flytter de etter hvert til Sørenga, middelalderparken. Det pågår for tiden en opphetet debatt om hva som skal skje med de fraflyttede bygningene, spesielt Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet. Vinnerutkastet til Munch/Stenersenmuseet Lambda av Herreros Arquitectos Fengsel for brudd på kulturminneloven To menn ble i april dømt til fengsel og en tredje til bot for salg av fredede antikviteter i Nord-Østerdal, skriver Økokrim i en pressemelding. Saken dreier seg om et framskap, et matskap, et skatoll, to hjørneskap, to hyller, en stor klokke og 15 meter veggbenker. Til i 2005 sto de på den fredede barfrøstua på Koppangtunet fra ca Da solgte den daværende eieren møblene via en antikvitetshandler til hotellinvestoren. Salgssummen var kroner. I dommen er kroner inndratt fra antikvitetshandleren, og møblene ble inndratt fra kjøperen. Selgeren av møblene ble dømt til 30 dagers fengsel for brudd på kulturminneloven. Antikvitetshandleren ble dømt til 14 dagers fengsel for uaktsomt heleri, og kjøperen fikk en bot på kroner, også for uaktsomt heleri. Vil mer mediatenkning i museer gi mer om museer i media? Leserinnlegg av Astrid M. Strømsnes, informasjonsrådgiver ved Bymuseet i Bergen og Elise Lund, pressesjef ved Nasjonalmuseet Museumsreformen krever nye strategier for informasjon og markedsføring. Dette har gitt oss nye utfordringer, men også nye muligheter Som informasjonsarbeidere blant landets største konsoliderte museer, ønsker vi å rette søkelyset mot utfordringer og problemstillinger som knytter seg til informasjon, og markedsføring av museer i media. Museene er bare produksjonsorientert Mange museer er fremdeles produksjonsorientert. Det vil si at valg av arrangementer og utstillinger ofte er basert på kuratorenes personlige interesser og fagmiljø. I en kommunikasjonssammenheng er dette problematisk. Hvis produktet ikke er etterspurt eller ønsket, hjelper det verken med markedsføringsstrategier eller store oppslag i media. Hvis publikum synes tilbudet er kjedelig, hjelper det verken med journalistiske omtaler eller annonseringer, og hvordan skal museene nå frem med sine tilbud i flommen av andre kulturtilbud? Hvilke prioriteringer må gjøres internt? Intern informasjonsplanlegging Museene har mye å hente ved å ha en strategi og planer for forholdet til media. I forbindelse med prosjekter og spesielle planlagte aktiviteter er det nyttig å lage en samlet medie- og mediaplan. Mens medieplaner utarbeides av informatører, har markedavdelingen ansvaret for mediaplanen. Samarbeid mellom disse to avdelingene/seksjonene er for øvrig en selvfølge. Tverrfaglige idédugnader kan i mange tilfeller bidra til å øke forståelsen internt for hva slags informasjon som kan være interessant for mediene. Det er også viktig med en gjennomtenkt strategi for hva som er sakens kjerne i forhold til media. Regn med at hvis mediene har mulighet til å konfliktvinkle en sak, eller på andre måter få frem negative sider, så vil de gjøre det! Eksternt informasjonsarbeid Kjernen i det proaktive informasjonsarbeidet mot mediene er å regelmessig selge inn saker til journalister. Mediene bombarderes hver dag med innspill fra kilder som ønsker omtale av sine saker og budskap. Det blir derfor viktigere og viktigere å ha store saker å selge inn til media. Her har ikke de fusjonerte museumsenhetene vært flinke nok til å ta ut synergiene av et stormuseum, i forhold til hva de gamle enhetene kunne tilby media. Fortsatt henger en del igjen i sine gamle institusjoner og klarer ikke se det de holder på med i forhold andre aktiviteter generert ved museet. Det kan være vanskelig å få dette overblikket hvis ingen har som primæroppgave å samle denne informasjonsflyten innen den nye institusjonen. Integrert markedsføring De som planlegger en aktivitet eller en utstilling må integrere markedsføring som en del av prosessen. Mediearbeid i museene er ikke lenger litt nice to have, men helt nødvendig. En kurator må for eksempel planlegge kommunikasjonselementene som en del av utstillingen. Like viktig er det at målgruppen er klart nok definert når organisasjonen går i gang med et prosjekt. Skal den nå alle, når den ingen. Valg av medier og målgrupper I en konsolidert museumsenhet er det ekstra viktig at det foreligger en kommunikasjonsplan. Pressen er i økende grad blitt oppmerksom på de konsoliderte enhetene, og når det gjelder spalteplass ser vi tendenser til at de ser museet under ett. Det betyr i praksis at hvis aktiviteter innen en av de tidligere enhetene blir omtalt i media, er på en måte kvoten for å få andre saker fra museet på trykk oppbrukt. Det er derfor lite strategisk å sende ut pressemeldinger for ofte i den tro at før eller senere kommer vel en av dem på trykk. Det første spørsmålet som må stilles når noen i virksomheten vurderer å gå til mediene med en sak, er om pressen er den best egnede kanalen for å oppnå det man faktisk ønsker. Hvis målsettingen er å få en spesiell målgruppe til et spesielt arrangement kan nisjemedier som digitale nyhetsbrev, samt sosiale medier som Facebook og Underskog være langt mer effektivt enn riksmediene. Men også nyhetsbrev bør planlegges nøye som en del av en strategisk kommunikasjonsplan. Kommer de for ofte, går folk lei. Å tro at pressen representerer en lettvint mulighet til gratisreklame, er en feilvurdering, og kan gjøre mer skade enn nytte. En nøktern og kritisk vurdering er nødvendig før en sak spilles inn. Dette kan løses ved strategiske informasjons- og markedsføringsplaner. Seniorkurator Ulf Grønvold ved Nasjonalmuseet har svart anmelder Leif Anker på hans innlegg i Museumsnytt nr Se museumsnytt.no for dette og tidligere leserinnlegg. Innlegg 28 29

16 Anmeldelse: Bok Aldri den samme Vi er i Darwin-året med stor D og store ord flyr gjennom luften. Det er 200 år siden Darwins fødsel, og 150 år siden utgivelsen av Artenes opprinnelse. Det er grunn til å feire, men ikke til å overdrive. Anmelder: Morten Falck Oppi alle påstander om at darwinismen kan forklare absolutt alt, og at Darwin var historiens største vitenskapsmann, er det velsignet med en bok som holder beina på bakken. I boka Darwin Verden ble aldri den samme får fjorten norske forskere uttale seg om darwinismens stilling i dag. Synspunktene er ikke samstemt så det er opp til leseren å trekke konklusjoner. De mest rabiate utslagene av ultradarwinisme blir avvist av de fleste som E. O. Wilsons sosiobiologi, Richard Dawkins egoistiske gen-teori, den mest ytterliggående evolusjonspsykologien, osv. Men en av bidragsyterne, Leif Edward Ottesen Kennair, er evolusjonspsykolog. Han fremmer den vanlige kritikken mot dem som angrep Wilsons sosiobiologi i 1975 angrepene var ideologisk-politisk motivert. At Wilsons teser kan ha vært ideologisk-politisk motivert ser ikke ut til å streife ham. Kan Nico Tinbergen og Konrad Lorenz ha vært påvirket av politikk? Og Kennair hevder at på 60- og 70-tallet var akademia blitt svært så venstreradikalt. Tenk det, Hedda! Hvis de store universitetene i verden var venstreradikale, ville mye sett annerledes ut. Det som skjedde var at det ble åpnet rom for venstre-synspunkter gjennom studentopprør og en mer aktiv klassekamp, borgerrettsbevegelsen i USA, kampen mot Vietnamkrigen og kampen mot imperialismen. Men den allmenne tenkningen i samfunnet og akademia var da som nå høyrevridd, borgerlig. Hvis man ikke ser det, blir det heller ikke mulig å få et klart bilde av Darwin. For tesen om den perfekte og altforklarende teorien er lite fruktbar. Også Charles Darwin blir mer spennende når man ser ham på bakgrunn av sin egen tid og materielle vilkår. Da slutter han å være universalgeni og blir et levende menneske av kjøtt og blod, med menneskelige svakheter og begrensninger. Da blir det også mulig å se hans virkelige storhet. Thore Lie, Dag O. Hessen, Nils Christian Stenseth Darwin Verden ble aldri den samme Gyldendal norsk forlag, 2009 ISBN: Pris kr. 399,-. Han vokste opp under svært trygge kår, med en omsorgsfull familie, en far som elsket ham. Gamle doktor Darwin førte et måteholdent hus, men det var ingen tvil om at det var penger nok, og som ung student gikk det opp for Charles at han ville arve nok til å kunne leve et sorgløst liv. Da medisinstudiet ble for heftig, bestemte han seg for å følge farens råd om å bli prest. Han kunne leve godt med et kall på den engelske landsbygda, og bruke livet på naturvitenskap etter eget hode. Det forutsatte bare én ting: At han beholdt sin samfunnsmessige status og sine likemenns aktelse. Han arvet ikke bare penger. En viktig del av arven fikk han etter farfaren, som skrev det evolusjonshistoriske verket Zoonomia. Erasmus Darwin var en begeistret tilhenger av opplysningsfilosofien. Charles leste Zoonomia som ung student, og møtte de revolusjonerende evolusjonstankene da han kom til Edinburgh for å studere medisin. Problemet var at disse tankene ble sett på som opprørske. I reaksjonen etter Den franske revolusjon i 1789 samlet det etablerte England seg om biskopenes versjon: Verden var stabil, og samfunnsordenen gitt av Gud. Alle evolusjonære tanker ble subversive, og karakteristiske for sosiale opprørere, som det var nok av. England i Darwins ungdom var ikke fredelig, det var martret av hard undertrykking og sosiale omveltninger, og oppstander og oppløp hørte nærmest til dagens orden. En rik landsens gentlemann kunne ikke slutte seg til disse tankene, han ville bli utstøtt og stigmatisert øyeblikkelig. Men tanker plantet i et ungt hode kan åpne øynene som sitter i den samme skallen. Darwin hadde forutsetninger for å tolke variasjonen i naturen riktig og forme en teori om konsekvensene. Det ble teorien om det naturlige utvalget, som er Darwins egentlige bidrag. Han ruget på den i 22 år, og samlet så mange og grundige argumenter at den ikke kunne avfeies. Og da han omsider offentliggjorde den, var tida også modnet. Darwins sosiale plassering, hans ambisjoner og politiske grunnholdninger, preget utformingen av evolusjonsteorien. Og dette er viktig å se, både fordi det muliggjorde sosialdarwinismen og dens forsvar for imperialismens talløse overgrep, og fordi det forklarer hvorfor darwinismen i dag får form av overideologi for det borgerlige samfunnet. Når darwinismen skal brukes som analyseverktøy for ting den ikke kan forklare, som samfunnsøkonomi, språkutvikling og kreft, er det snakk om ideologi. Selvsagt kan darwinismen inspirere til å se utviklingshistorisk på fenomener, også innenfor andre disipliner, og det kan gi fruktbar innsikt. Men det må finnes et naturlig utvalg for at darwinismen skal være anvendelig som forklaring. Elementer av dette bildet finnes først og fremst i Eli Rueness og Inger Nordals kapitler. Man kunne ønske at boka viste dette tydeligere, men sånn som den er sammensatt, oppfordrer den leseren til å tenke selv. Det er ingen dårlig egenskap! Men jeg skulle gjerne ha sett en litt strammere språklig redigering. Da kunne vi ha sluppet sånne fadeser som at resistente bakterier vil si de med mekanismer som unngår å bli drept av menneskenes kjemiske krigføring. (s. 170). Enkel korrektur kunne ha luket ut sånt som med andre har ord (s. 199), arkeisk for arkaisk, eller bok som adresserer hva filosofi er.. (p. 351) Og jeg sitter igjen med spørsmålet om for hvem boka er skrevet. Thomas F. Hansens utmerkede kapittel inneholder setninger som: i postsyntesen har vi sett en gradvis gjeninnføring av historiske, mekaniske, ontogenetiske og stokastiske forklaringsmåter. Eller: Populasjonsgenetikerne noterte seg at kontinuerlig fenotypisk variasjon kunne forklares som en funksjon av mange mendelske loci, og fokuserte på å modellere allelfrekvenser på enkeltloci. Det krever en del biologisk kunnskap å forstå slike setninger og boka har ikke engang ordforklaringer. På samme måten skriver Kennair om hominin evolusjon. Hvor mange av leserne har så sofistikerte taksonomiske kunnskaper at de oppfatter nyansene her? Men la deg ikke skremme: Dette er en spennende bok, som fortjener å bli lest

17 Returadresse: Museumsnytt Ullevålsveien 11, 0165 Oslo B-BLAD arbara Crawford njer ved å fjerne BARONIET ROSENDAL Kulturprogram kl Konsert: Vilde Frang Bjerke, fiolin og Marianna Shirinyan, klaver. Utstillingsåpning: Svein Strand (1934-). Introduksjon v/magne Malmanger kl Omvisning i utstillingen ved professor Magne Malmanger kl Foredrag: Champagneforedrag med smaksprøver. Alder: 18 år kl Borggårdskonsert: Leif Ove Andsnes, klaver. Musikk av bl.a Beethoven og Mussorski kl Foredrag inkl. Buffet. Henry Notaker, forfatter: Champagne på norsk drikkevaner før pilsens tid kl Konsert: Solveig Kringlebotn, sopran og Håvard Gimse, klaver kl Konsert: Solveig Kringlebotn, sopran og Håvard Gimse, klaver Utstillingsåpning etter konserten ved Kasper Monrad. Utlånte bilder fra Statens Museum for Kunst i København og Thorvaldsens Museum i København, Nationalmuseum i Stockholm, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo, Bergen Kunstmuseum og privat eie kl Omvisning: Kasper Monrad, dr. phil. og overinspektør ved Statens Museum for Kunst i København. Det Danske Landskap. Danske kunstnere på J.C. Dahls tid kl Foredrag: Sigrid Lien, professor i kunsthistorie. Lengselens bilder. Fotografiet i historien om den norske amerikautvandringen kl Konsert: Julian Berntzen sang/klaver kl Botanisk vandring. Geir Flatabø, lækjar og Gunnbjørg Øyre, lektor. Botanisk vandring. Foredrag kl : Eksotiske frukter på 60 grader nord og kl Borggårdskonsert: Vamp kl Konsert: Ketil Bjørnstad, klaver kl , kl og kl Borggårdsteater: Theatre Set-Up, London. ( Cymbeline av William Shakespeare. En komedie i den magiske keltiske tradisjon! kl Konsert: Ingrid Andsnes, klaver. Musikk av bl.a. Mozart og Prokofiev kl Konsert: Nordic Tenors. Sveinung Hølmebakk, Jan-Tore Saltnes og Aasmund Kaldestad sammen med akkompagnatøren Sjur Hjeltnes kl Borggårdsteater: Henrik Mestad, opplesing, Ingrid Lorentzen, dans, Trygve Seim, saksofon og Frode Haltli, akordion. «Ein tanke slo meg her om dagen» Frå Olav H. Hauge sine dagbøker kl Foredrag: Vetle Lid Larssen, forfatter. Veien til lykken i 5 1/2 leksjon kl Borggårdskonsert: Herborg Kråkevik, sang og Anne Grete Preus, sang/gitar kl Konsert: Susanne Sundfør, sang/klaver kl Foredrag: Thomas Marco Blatt, forfatter. Hvem var Knut Hamsuns Victoria? kl og kl Konsert: Lynni Treekrem, sang og Frode Alnæs, gitar kl Foredrag: Inge Eidsvåg, lektor/forfatter Mellom fasinasjon og fordømmelse. Om Knut Hamsuns liv og diktning kl Konsert: Julie Coucheron, klaver og David Coucheron, fiolin. Musikk av bl.a. Grieg og Brahms kl Foredrag: Elisabeth Aasen, lektor/forfatter: Det skjønnes hage. Middelalderens kvinner kl Foredrag: Gunnar Danbolt, professor i kunsthistorie: Hvorfor må kunst være så vanskelig? kl Opplesing/konsert: Hanne Bramness, opplesing, Lars Amund Vaage, opplesing, og Knut Vaage, klaver. Hanne Bramness leser sin diktsekvens «Ørkentilstander»og Lars Amund Vaage leser sine dikt om sauebonden til musikk komponert og fremført av Knut Vaage kl Konsert: Elizabeth Norberg-Schulz, sopran og Erling R. Eriksen, klaver. På programmet står bl.a. italienske kammerromanser kl og kl Foredrag: Kjell Arild Pollestad, forfattar. Litterær kabaret kl Konsert: Henning Kraggerud, fiolin og Christian Ihle Hadland, klaver. Brahms: Sonate nr. 2, Sibelius: 6 humoresker og Szymanowsky: 3 myter kl og Konsert: Karoline Krüger, sang og Sigvart Dagsland, sang/klaver kl Jon Fosse, opplesing og Knut Hamre, hardingfele kl og kl Konsert: Kari Bremnes, sang og Bengt Hansson, klaver kl Historisk seminar: Barbara Crawford, professor: Papa Stour and Shetland- Norway connections. Brian Smith, arkivar: Norway and Shetland, Kjell Magnus Økland, frilanser: Båthandel over Nordsjøen. Jørn Øyrehagen Sunde, professor: Mowat-familien på Shetland på og 1600-talet. Seminar inkludert lunsj. Velkommen til Baroniet Rosendal Slottet frå 1665 mellom fjord, fonn, fjell og fossefall Renessansehagen med et vell av roser. Baroniet Rosendal Avlsgård&Fruehus. Overnatting med frokost og tilbud om 3 retters middag i romantiske omgivelser. Hattebergsfossen er en del av Rosendal Have. Rosendal Drivhus HageCafé & Butikk. / Einar Nilsson Billetter og informasjon: / tel / info@baroniet.no Hesteskyss i Rosendal Have. Baroniet Rosendal / Den Weis Rosenkroneske Stiftelse i samarbeid med UiO.