Leina - Maisa* Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Beliggenhet. Naturgrunnlag. Vegetasjon og treslagsfordeling

Transkript

1 Leina - Maisa* Referansedata Fylke: Troms Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP1 Kommune: Bardu Inventør: DSV, JKL Kartblad: 1531 I, 1631 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:453512, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Areal: daa Vegetasjonseksjon: C1-Svakt kontinental Sammendrag De undersøkte områdene ligger helt østligst i Bardu kommune langs de indre delene av Leinavatn inn mot grensa til Sverige. Naturforholdene her avviker fra store deler av Troms ellers bl.a. ved kontinentalt klima og nokså rolig topografi og området befinner seg slik sett i overgangen til de vidstrakte flate landskapene videre østover gjennom Sverige. Berggrunnen utgjøres av grunnfjell og store deler av området har dype kvartære avsetninger i form av finsortert bresjø- og breelv- avsatt materiale samt en del usortert morene av varierende dybde. Området domineres av fattige bjørkeskogstyper som tyttebær-krekling-utforming av bærlyng- og lavbjørkeskog og overgangstyper mellom disse. Relativt store partier langs nordvestsiden av vannet har viddepreg med glissen og kortvokst bjørkeskog med en del innskutte, helt åpne partier. De mer kuperte deler av området har blåbærskrubbær- og småbregnebjørkeskog og i haugete morenelandskap gjerne en mosaikk mellom disse typene. Rikere skogtyper som forskjellige utforminger av høystaudeskog forekommer som mindre arealer en del steder, ofte som smale belter eksempelvis langs elvebredd (flommarkskog) og kildedrag og andre steder med næringsrikt jordvannsig. Disse rikere skogtypene har arealmessig liten utbredelse i området. Området har forekomst av den sjeldne naturtypen palsmyr som Norge har særskilt ansvar for. Intakte palsmyrer i indre Troms skal i følge DN naturtypehåndbok verdisettes som svært viktige A. Vurdert ut fra kriteriene som er påpekt i mangelanalysen av dagens skogvern (Framstad 2002, 2003) har området liten verneverdi men området har ellers betydelige naturkvaliteter som tilnærmet urørt villmark i et ellers storslått landskap. Området har også store rekreasjonsverdier knyttet til bl.a. jakt og sportsfiske. Feltarbeid Registreringsarbeidet ble utført i løpet av en lang feltdag under gunstige værforhold. Den avsidesliggende lokaliteten ved de indre delene av Leinavatn ble nådd ved hjelp av utleid båt. Beliggenhet Leinavatnet ligger inn til grensa mot Sverige helt østligst i Bardu kommune. Vannet drenerer nordover til Altevatn gjennom den vel 1 km lange elvestubben Astuædno (Åsto). De undersøkte områdene befinner seg langs de indre delene av Leinavatn helt inn til grensa mot Sverige og med arealer på begge sider av vannet. Områdene langs sydvest-siden av vannet utgjør størst areal og strekker seg i nord fra elva Cuolbmaædno og langs Leinavatn helt inn mot Sverige. Arealene på nordøstsiden av Leinavatn utgjøres av skogs- og myrområdene syd for fjellpartiet Maissavarri og inn mot Svenskegrensa. De aktuelle områdene befinner seg i likhet med store deler av indre Finnmark innenfor den svakt kontinentale vegetasjonssonen (C1) som ellers har liten utbredelse i landet (A. Moen 1998). Naturgrunnlag Topografi Store deler av de lavereliggende deler av området dekkes av mektige kvartære løsmasseavsetninger som består av finsorterte breelv- og bresjøavsetninger. Mye av områdene mellom Cuol`bmaædno og Avzejohka på vestsiden av Leinavatn samt de lavestliggende deler av området på nordøstsiden av vannet har slikt overdekke.(ngu 2007) Mindre innskutte partier med utsortert grovmateriale i form av blokkmark sees stedvis her. Partier med mange småsjøer og dødisgroper med temporære dammer er typisk for disse deler av området. Områdene ellers har overdekke av usortert bunnmorene av varierende dybde. Terrenget har stedvis preg av haugete morenelandskap med en del innslag av blokkmark som for eksempel i lia nedenfor fjelltoppen Coalos. Fjellbjørkeliene nedenfor Gaivarri preges også av mye grov blokkmark. Geologi Traktene rundt Leinavatn og den indre delen av Altevatn befinner seg innenfor det store grunnfjellsområdet som strekker seg herfra og videre østover gjennom Sverige. Vegetasjon og treslagsfordeling Den rolige topografien kombinert med dype, permeable løsmasseavsetninger, gir bare grunnlag for fattige og tørre vegetasjonstyper i store deler av området. Det er kreklingdominert bærlyng-bjørkeskog og noe lav-bjørkeskog, samt overgangstyper mellom disse som preger mye av området. Foruten den dominerende kreklingen er det varierende innslag av tyttebær

2 og ellers inngår bl.a. linnea, skogstjerne, lusegras, myk kråkefot og stedvis finnjamne. Orkideen knerot er sett et par steder i syd-eksponerte skråninger. En del einer inngår stedvis der det akkumuleres en del snø vinterstid. Området er sterkt preget av reinens vinterbeiting med nedbeitet lavdekke og mye blottlagt grus. De relativt store helt, eller delvis treløse partiene har rabbepreg med spredt dvergbjørk, krekling, tyttebær og rypebær i veksling med helt åpne partier med lav og blottlagt grus. Spredte tuer med sauesvingel, finnmarksrørkvein og rabbesiv er også typisk slike steder. De mer kuperte deler av området har hovedsakelig blåbær-skrubbærbjørkeskog med stedvis overgang til småbregnebjørkeskog i veksling med krekling-bjørkeskog. Rikere vegetasjonstyper som forskjellige utforminger av høystaudebjørkeskog finnes lokalt som mindre og avgrensede arealer der det er mineralrikt jordvannsig eksempelvis nederst i lihellinger og langs kildedrag. Langs elvene er det stedvis flommarkskog med rik og variert flora. Denne typen finnes som mest velutviklet langs de nedre delene av Avzejohka. Cuolbmaædno går for en stor del dypt nedskåret i de dype løsmassene og det finnes derfor bare små arealer med slik vegetasjon her. På stabile elvestrender og elvegrusholmer vokser det her arter som kongsspir, rosenrot, rypestarr, frynsestarr, jåblom og dvergsnelle. Som nokså konstante arter i de fleste utformingene av staudeskog finnes bl.a. mjødurt, vendelrot, skogstorkenebb, ballblom, skogrørkvein, myskegras, gullris, kvitbladtistel, setersyre og teiebær. Lavvokste urter som fjellfiol, marikåper, ljåblom, harerug og stedvis åkerbær inngår ellers vanlig i denne typen. Mer sjeldent finnes firblad, øyentrøst, turt, fjellpestrot, bekkeblom og nubbestarr hvorav de tre sistnevnte særlig er knyttet til kildedrag. Det samme kan sies om stor myrfiol og kvann. Staudeskogen langs elveløp og kildedrag har i tillegg til frodig urtevegetasjon ofte et velutviklet busksjikt av høyvokst vier, hovedsakelig grønnvier med innslag av lappvier, ullvier og bleikvier. Villrips inngår stedvis. En lysåpen, relativt høystammet, engpreget høystaudeskog nesten uten busksjikt finnes også lokalt langs terrengsenkninger preget av mineralrikt sigevann. Her dominerer ofte ballblom og skogstorkenebb. Tørre og lågurtpregete utforminger av staudeskog finnes bl.a. i de bratte sørhellingene under Maissavarri. Typiske lågurtarter mangler og istedet dominerer småvokst skogstorkenebb, gullris, rød jonsokblom, geitrams, fjelltistel, hvitbladtistel, åkerbær og fjellfiol. Fattige bakke- og flatmyrer utgjør størstedelen av myrarealene i området. Høystarrmyr dominert av nordlandsstarr, gjerne med en del innslag av flaskestarr og stedvis rundstarr er mest vanlig. I denne artsfattige myrtypen inngår ellers en del hvitlyng og bjønnskjegg samt torvull og duskull. Drenerings-systemer langs utkanten av større flatmyrer har stedvis preg av sumpskog med høyvokst vier og stolpestarr-tuer. Blandingsmyrer med ombrotrof tuemyr i mosaikk med minerogen fattigog intermediær myr forekommer også noen steder. På tuene vokser her bl.a. molte, hvitlyng, blokkebær og krekling mens de minerogene partiene bl.a. har seterstarr, frynsestarr, flaskestarr og myrhatt. Krattbevokst fattigmyr med mye lappvier og dvergbjørk er også nokså vanlig i området. Den sterkt østlige arten finnmarkspors ble bl.a. registrert på slik myr på østsiden av Leinavatn og dette er en av de meget få vestlige utpostlokalitetene for denne arten i Troms (Olav Skifte 1979). På bakkemyr nedenfor kildesoner finnes det lokale fragmenter av rikmyr blant annet karakterisert av arter som fjellfrøstjerne, hårstarr, særbustarr, svarttopp, ljåblom, gulmjelt og grønnkurle samt bl.a. rosetorvmose, piperensermose og gullmose i bunnsjiktet. I det store flate myrkomplekset ved nedre del av Maissajohka er det forekomst av palsmyr. De ca 1,5 m høye torvhaugene (palsene) ligger som øyer i en stor minerotrof flatmyr og er omgitt av løsbunn og høljegjøl. Denne sjeldne naturtypen dannes bare i nordlige, kontinentale strøk med liten vinternedbør. I det sparsomme plantedekket på palsene vokser litt finnmarkspors sammen med noe krekling og dvergbjørk. Den sjeldne habitatspesialisten lappstarr ble registrert på myra like ved palsene. Skogstruktur og påvirkning I tillegg til fjellbjørka finnes det spredte innslag av rogn og litt selje i lihellingene. Langs kildedrag og lignende vokser dessuten også litt gråor. Det finnes også noe osp i området men treslaget finnes her nesten bare som helt unge eksemplarer med høyder på knapt halvmeteren. Større eksemplarer av osp ble det bare sett noen få av i hele området som må betraktes som marginalt for treslaget. Osp beites selektivt av flere viltarter inkludert tamrein og har trolig av denne grunn vansker med å nå opp i tresjiktet. De fattigste bjørkeskogstypene preges av glissen og kortvokst bjørkeskog hvor trærne ofte er buskformet og flerstammet med trehøyder ned mot 2-3 meter. Mer sluttet og høyvokst bjørkeskog finnes i nedre deler av lihellinger, langs elvekant og høystaudedrog ellers. Trærne kan her nå høyder opp mot meter og brysthøydediameter opptil cm. Enkelttrær med dbh opptil 30 cm er registrert. Langs kildedrag og elvekant er det ofte velutviklet busk- og mellomtresjikt av høyvokste vierarter. Området er sterkt preget av tamreinens vinterbeite ved nedbeitet lavdekke de fleste steder. Det er ellers lite spor etter menneskelig virksomhet og området har i stor grad preg av urørt villmark. Som tydeligvis populær fiskeelv ble det sett en god del spor etter leirslagning og bålplasser langs Guolbma`ædno. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Leina - Maisa. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

3 1 Avdæjohka Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Ren høgstaudeutforming UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 175,45daa Langs et par små vann og langs bekken (Avdæjohka) nedstrøms disse er det en frodig, delvis flompåvirket, bjørkeskog. Vegetasjonen veksler mellom småbregne-, storbregne- og rik høystaudevegetasjon. Typiske karplanter innen lokaliteten er hengeving, skrubbær, skogstorkenebb, teiebær, åkerbær, ballblom, svarttopp, fjelltistel, marikåpe coll., seterrapp, mjødurt, skogrøyrkvein og fjellburkne. Mer eksklusivt forekommer vendelrot, kvann, strutseving, sumpmaure, fjellpestrot, hvitbladtistel, soleihov, rød jonsokblom og myskegras. Noen av disse artene, bl.a. strutseving og fjellpestrot, er sjeldne i dette landskapet. Lokaliteten har også et til dels velutviklet busksjikt av grønnvier og stedvis rogn. Tresjiktet består av bjørk, og litt selje, som i snitt er mer storvokst enn i landskapet rundt. Snittdiameter ved brysthøyde er om lag cm, men et par grove bjørk på inntil 30 cm dbh finnes. Dødved mengden er rimelig høy og lokaliteten bærer ikke preg av virkesuttak. Biotopen særpreges av stabilt høy luftfuktighet. Den fuktighets- og kontinuitetskrevende knappenålslaven rustdoggnål Sclerophora coniophea er påvist. Lokaliteten er relativt liten og danner bare en smal brem langs vassdraget. Ingen spesielt sjeldne arter er påvist, verdien er derfor vurdert som lokal C. 2 Habagas S Naturtype: Annen viktig forekomst - Palsmyr UTM: Ø:456350, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 88,81daa Palsmyr bestående av 3-4 ganske store palser (inntil 1,5 m høye). Det er en typisk konsentrisk sonering av myrutforminger rundt palsene. Umiddelbart rundt palsene er det myrhol (gjøler), lenger ut er det høystarrmyr med bl.a nordlandsstarr, myrhatt, rundstarr, særbustarr og duskull. Utenfor denne sonen er det ombrotrofe tuemyrer. Oppå palsene er det bare flekkvis vegetasjon av krekling, dvergbjørk og noe finmarkspors. Habitatspesialisten lappstarr Carex lapponica er påvist fra gjøl-randen rundt palsene. Palsmyr er en sjelden naturtype som Norge har særskilt ansvar for. I følge DNs naturtypehåndbok skal intakte palsmyrer i indre Troms verdisettes som svært viktige A. Artsmangfold Floraen i området er i hovedsak triviell og artsfattig og typisk for store deler av de kontinentale, indre deler av Nord-Norge og Nord-Sverige. Mer frodig og artsrik vegetasjon finnes som belter bl.a. langs vassdrag og kildedrog uten at noen spesielt sjeldne arter er påvist. Av karplanter er det registrert enkelte arter med typisk østlig hoved- utbredelse som åkerbær, kongsspir og finnmarkspors. Sistnevnte befinner seg her ved vestgrensa for sitt utbredelsesområde og ble her registrert blant annet på en av myrpalsene ved nedre del av Maissajohka. Som eneste sjeldne art i området ble også lappstarr registrert i tilknytning til denne palsmyra. Tabell: Artsfunn i Leina - Maisa. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Sclerophora coniophaea Rustdoggnål NT Vurdering og verdisetting Lokaliteten Leina-Maisa ligger i et landskapsmessig storslått område med betydelige kvaliteter som tilnærmet urørt villmark med store rekreasjonsverdier bl.a. knyttet til jakt og sportsfiske. Lokaliteten bør sees i sammenheng med det nærliggende store området østafor Altevatn (Sarevuopmi) som ble undersøkt samtidig og det store myrreservatet som ligger inntil dette. Tilsammen utgjør disse et meget stort areal med store naturverdier samlet sett der bl.a. de store vann og våtmarksområdene bidrar til et rikt dyre og fugleliv. Forekomsten av den sjelden naturtypen palsmyrer som ble registrert i begge områdene er også viktige her. Området utgjøres ellers hovedsakelig av fattig fjellbjørkeskog av typer som finnes vidt utbredt i våre nordlige landsdeler, spesielt i Finnmark. Innslagene av rikere vegetasjontyper gir landskapet variasjon men betyr arealmessig lite og består dessuten av typer som er vanlige i landsdelen. Med unntak av en art knyttet til palsmyr (Lappstarr) er det heller ikke påvist noen spesielt sjeldne arter i området. Forekomsten av finnmarkspors er plantegeografisk interessant som vestlig utpost for arten. På tross av kvaliteter som nevnt ovenfor bidrar ikke dette området til oppfyllelse av noen av kriteriene som er påpekt i mangelanalysen av dagens skogvern (Framstad 2002, 2003) og verneverdien er sett i denne sammenheng derfor liten (*) eller kanskje heller ikke relevant. Det kan derimot være verdt å se Leina-Maisa- og Sarevuobmi-områdene med tilliggende myrreservat i sammenheng med den nærliggende Dividalen nasjonalpark som utvidelse av denne.

4 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Leina - Maisa. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Avdæjohka *** ** ** - ** - * ** ** * - - * 2 Habagas S *** * - - *** Samlet verdi Totalt for Leina - Maisa *** * ** - ** - * * * * *** ** *

5 Leina-Maisa (Bardu, Troms). Areal daa, verdi * Gulmmaeatnu Gámasjohka Bálggesgorsa Strømmen Lenesèoalbmi Gaskorddajohka Mannanèearru Máissa Èearroèohkka 745 Bihppáºluokta Gassanjárga Lágoèohkka UnnaÈoalmmoaivvẠLappbukta Skierreluokta 612 Lágojávri Bahta Gulmmanjárga Uvhrenjárga 789 Geavdnjajohka-stua Gask Geavdnjajohka Èoalmmevadda 503 Vuolit 494 orda Gulmmajávri Máissavárri Máissa-bukta Gaskorddaluokta Bajit Máissajohka 632 MáissahuortnẠGjedde bukta HávgajávrráŒat Ostojeaggi Leinavasstua Golmenstua Èu¹ebuolŒa Hávgaluokta Storbukta Sandholmen Èoalmmoaiveluokta Jalgesnjunni Èu¹esuolo 844 Bjørkholmen Soahkesuolu Áitegállu Jorbasuolu 875 Bálggesgorssa Leinavatn Èoalmmoaivi jávrráœat Davit 857 Lenesjávri 882 Áitegállonjunni 777 Láttatsuolu Èoalus Èoalosèuolbma Èoalosjávri ÈearrovárẠ718 Gulmmava¹at Várdodievvá Èieknalisnjárga Èieknalissuolu Leinavatn Lulit Lenesjávri 495 Turistbukta ÁvŒeluokta 491 ÁvŒenjárga ÁvŒejohka Buddogeaºluokta Duopmassuolu Hábagaº Vuoskko MuotkkejávrráŒat Máissajohka Rr 279a 536 Suottásgielas Tomasodden Duopmasnjárga muotki Rr Rr 277 A Rr 277A Rr 278 A Gáivárri Rr Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2006 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2006) Eksisterende verneområder Målestokk 1: Ekvidistanse 20m Rutenett 1km WGS84, sonebelte 34 Kartgrunnlag N50 Produsert mN mE mE

6 Bilder fra området Leina - Maisa Typisk skogutforming vest for Turistbukta. Tørr bærlyngvegetasjon med buskformet bjørk. Foto: Jon T. Klepsland Indre, østre del av Leina-Maisa. Foto: Jon T. Klepsland Enkelte grovdimensjonerte bjørk og noe død ved i kjerneområdet Avdæjohka. Foto: Jon T. Klepsland Palser innenfor kjerneområdet Habagas S. Foto: Jon T. Klepsland