NIKK magasin. Seksualitet OG identitet NR NIKK - Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning

Transkript

1 NIKK magasin NR Seksualitet OG identitet NIKK - Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning

2 Foto: Per Eide / Samfoto Seksualitet, identitet og kjønn Seksualitet har blitt tema for humaniora og samfunnsvitenskap på fundamentalt nye måter de siste årene. I nordisk og internasjonal kvinne- og kjønnsforskning stilles det i dag spørsmål ved 'det naturlige' ved seksualitet. Det som før ble studert som et rent kroppslig fenomen knyttet til en opprinnelig og stabil seksuell identitet, blir nå oftere utforsket med fokus på de sosiale og kulturelle aspektene, der også endring og utvikling står sentralt. Seksualitet blir nå ofte forstått som forhandlingsprosesser i individers liv, relatert til historisk skiftende samfunnsinstitusjoner og rådende ideer om kjønn og seksualitet. Seksuell identitet blir utforsket som sosio-kulturelt og diskursivt konstituert. Dette gjør at seksualitet som politikk, seksualitet og makt, også blir studert ved hjelp av nye analytiske tilnærminger. Portrettintervjuet av Tiina Rosenberg, docent i teatervitenskap og genusvitenskap ved Stockholms universitet og for mange kjent som Ms Queer i Sverige - kan være et bilde på hvordan mange har opplevd denne endringen. Som queerteoretiker tror jag inte på att kön och sexualiteter är stabila identiteter utan formade av diskriminerande maktstrukturer som ständigt upprepas. För mig är heteronormativiteten den maktstruktur som styr vad som anses normalt, naturligt, sunt och riktigt i samhället. Jag menar att den heterosexuella matrisen producerar genus, snarare än tvärtom, sier Tiina Rosenberg i dette NIKK magasin intervjuet. Eva Lundgren kritiserer i sitt bidrag queertenkning for å være udemokratisk, særlig fordi den gir rom for en ekspanderende mannlighet. De fleste artiklene denne gangen benytter seg av analytiske perspektiver som kan benevnes som poststrukturalistisk eller konstruktivistisk. Felles for dem er at de er fundert på en forståelse av seksualitet og identitet som noe som forhandles i sosio-kulturelle handlingsrom. I to artikler er kjennetegnene ved handlingsrommet helt vesentlige; i Nina Rundgrens artikkel gjelder det spørsmålet om etnisk tilhørighet, for Janne Bromseth gjelder det nett-medierte forhandlinger om seksuell identitet. I to bidrag tematiseres seksuell orientering og heteroseksualitet som norm. Trine Annfelt undersøker konstitueringen av en heteroseksuell norm på jazz-arenaen, mens Dorthe Staunæs studerer skoleelever mellom 12 og 14 år, der kjønn og forventninger om heteroseksualitet infilterer seg seg med kategorien etnisitet. Sarah Holst Kjær viser hvordan ungdoms seksuelle identitet skrives inn i forestillingene om mannlig, kvinnelig, voksen og barn som såkalte eksperter besitter. Anette Dina Sørensen tar for seg hvordan symboler og fragmenter fra pornografien glir inn i massekulturen med den konsekvens at tradisjonelle kjønnsrollemønstre forsterkes. Agnes Bolsø diskuterer den mannlige begjærstrukturen og det kvinnelige som det andre i pornografien, om hvordan vår kultur kobler nytelsen og begjæret til makt og kjønn. Hun stiller spørsmål om symbolikken i pornografien kan endres, om vi kan installere andre tegn for å gi betydning til seksuelt begjær. Redaksjonen håper at dette temanummeret vil inspirere til debatt på nordisk plan om forståelser av kjønn, seksualitet og identitet.

3 innehold:nr NIKK magasin 3 DE PERFEKTE, DE KEDELIGE OG DE BILLIGE Forventinger til seksualitet og normativitet infiltrerer sig ikke bare med køn men også med kategorier som alder og etnicitet, når årige skoleelever forsøger at skabe mening og orden i deres skoleliv. I denne proces konstrueres de perfekte, de kedelige og de billige, viser ph.d. projektet til Dorthe Staunæs ved Danmarks Pædagogiske Universitet. SIDE 4 QUEERING ME SOFTLY Gjemmer det seg ekspanderende mannlighetsprosjekter bak trendy queer iscensettelser? spør professor Eva Lundgren ved Uppsala universitet med henvisning til den norske legen Espen Benestads trans-iscenesettelse av seg selv som Esther Pirelli i dokumentarfilmen "Alt om min far" laget av sønnen Espen (bildet). SIDE 8 NIKK NR magasin Seksualitet OG identitet INTERVJUN: SVERIGES MS QUEER I sin senaste bok Queerfeministisk agenda beskriver Tiina Rosenberg queer som en vidareutveckling och påbyggnad på feministisk-, lesbisk- och gay-teori och aktivism. Den är ett stycke samtida köns-och sexualitetshistoria och kan kännas befriande för dem, som liksom Tiina Rosenberg, inte känner sig hemma i traditionell feminism. Det säger journalist Maria Jacobson som har porträtterad Sveriges Ms Queeer. SIDE 15 NIKK - Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning NIKK magasin ISSN UTGIVER: NIKK Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning REDAKTØR: Trine Lynggard trine.lynggard@nikk.uio.no TEMAREDAKTØR: Agnes Bolsø agnes.bolso@hf.ntnu.no GRAFISK DESIGN: Alien Design TRYKKING: CDDU Repro OPPLAG: FORSIDEFOTO: Foto: Jo Selsing / BAM / Samfoto GRATIS ABONNEMENT: Ære/skam og forhandling om egen seksualitet Innenfor en moral av ære og skam er unge jenters seksualitet et offentlig anliggende i tyrkiske innvandrermiljøer i Stockholm. Men i det private har jentene mulighet til å forhandle. SIDE 12 Nettets "private sfærer" Internett gir økte muligheter og ressurser for utforsking og utvikling av seksuell identitet på siden av det heteronormative. SIDE 19 Jazz og seksuell orientering Jazzutdanning ser ut til å være spesielt mannlig heteroseksuelt dominert, og hvorfor er det så få få åpne homoseksuelle og lesbiske jazzutøvere? SIDE 22 Eksperter om unges seksualitet Omtalen av unges seksuelle identitet i den københavnske gratisavis Urban analyseres som en ekspert-genre som reproducerer en fremherskende heteroseksuel og hegemonisk mandlighetsorden. SIDE 26 Rosen og kjønnsorganet Både i erotiske og pornografiske tekster dominerer den mannlige begjærstrukturen mens kvinnen er "den andre." Er det mulig å endre symbolikken - installere andre tegn for å gi betydning til seksuelt begjær? SIDE 31 Pornografi og køn i massekulturen Med pornografiens massekulturelle gennemslag bevæger vi os mod kvindelighedens ultimate seksualisering, med en kønsrollefordeling som i mainstream hardcore-pornografien. SIDE 32 Debatt SIDE 35

4 4 Foto: Olle Lindstedt / Mira / Samfoto NIKK magasin NR

5 NR NIKK magasin 5 DE PERFEKTE, DE KEDELIGE og DE BILLIGE Om (hetero)seksualitet og etnicitet blandt årige piger Af DORTHE STAUNÆS Adjunkt, cand. psych. Danmarks Pædagogiske Universitet, Institut for Pædagogisk psykologi dost@dpu.dk årige elever i skolen bruger sociale kategorier som køn, etnicitet, alder og seksualitet som orienteringsredskaber, hvormed de kan forstå, kategorisere og hierarkisere hinanden. I forhold til seksualitet er der set med elevernes øjne noget, der hører til drengekategorien og noget der hører til pigekategorien. I den proces konstrueres de perfekte, de kedelige og de billige piger. De piger, der positioneres som indvandrerpiger er tendentielt fraværende i elevernes fortællinger om seksualitet. Tre pointer har domineret den nyere kønsforskning om seksualitet og identitet. For det første, at køn og seksualitet er sociale kategorier man kan bruge som orienteringsog sorteringsredskaber til at forstå og hierarkisere hinanden med (West & Zimmerman 1987). Og for det andet, at seksuel orientering medformer de måder, man kan gøre køn på og dermed også de måder, man i andres øjne kan blive et værdigt og genkendeligt subjekt på. For det tredje at det heteroseksuelle imperativ, dvs. den normative forestilling og forventning om, at seksuelt begær skal rettes mod personer af modsat køn er stærkt og dominerende (Butler 1990; 1993). I mit ph.d.-projekt om etnicitet, køn og skoleliv blandt årige skoleelever (Staunæs 2002), viser det sig, at disse tre pointer må tænkes videre og kompliceres i forhold til yderligere to sociale kategorier, nemlig alder og etnicitet. I forhold til seksualitet er der også set med elevernes øjne noget, der hører til drengekategorien og noget, der hører til pigekategorien. Men der er yderligere forventninger og normer blandt eleverne, der handler om, hvad man kan og ikke kan, når man er barn, og noget man kan og ikke kan, når man er ung. Og der er noget man kan, og noget man ikke kan, når de kategorier man tildeles er hhv. hvid/etnisk dansk og sort/etnisk anden. Reguleringen af seksualitet har ikke bare en kønnet dimension men endvidere en etnisk gennemfarvning, og den ser ud til at strammes i tiden fra barndommen og ind i ungdommen. For at forstå et sådan flerkategorialt tema kan man bruge begrebet intersektionalitet, der skal fange, hvordan kategorier og systemer gennemkrydser (intersect) hinanden. Kategorier ikke blot gennemkrydser hinanden, de griber også ind i hinanden, indholdsudfylder og sammenlåser hinanden (interlock) gensidigt (Mørck 1994; Ratschack 1998; Min-ha 1989). Kategorierne er snarere indbyrdes infiltrerede. Mit analytisk fokus ligger på de betydningssystemer og orienteringskategorier forskellige piger anvender og skaber i deres indbyrdes relationer, og på de måder disse infiltrer sig med kategorierne alder og etnicitet. Hvilke seksuelt konnoterede kategorier bruger de som redskaber til at sortere sig selv og hinanden? Hvordan spiller deres forestillinger om det alderssvarende sammen med sådanne kategorier? Og hvordan spiller deres forventninger om etnicitet sammen med/udfordrer sådanne kategorier? Jeg vil skitsere konkrete subjektiveringsmuligheder for piger i skolelivet og vise, hvorledes sociale kategorier infiltrer sig med hinanden, og hvordan oriente-

6 6 NIKK magasin NR ringskategorier står parat til at hverve bestemte skolepiger. Om hvervningen lykkes afhænger af, hvordan pigerne forholder sig til drenge og til ungdomslivet som sådan, og det afhænger især af hvilke etnisk/racialiserede tegn på kroppen, de bærer (se Søndegaard 1996). Det empiriske materiale er produceret i to 7. klasser på to forskellige folkeskoler i en københavnsk forstad. Materialet består af feltnoter, interview med lærere og elever, elevers egne fotos samt en række stile og projektarbejder, eleverne skrev, mens jeg deltog i deres skoledage. Alder og passende heteroseksualitet Det kan se ud, som om det heteroseksuelle imperativ om begær på tværs af køn tilspidses i netop overgangen mellem barndom og ungdom (Thorne 1993; Rich 1980). Men det er ikke nok at opfylde imperativet. Opfyldelsen skal gøres på passende måder, der svarer til de forventninger, der knytter sig til alderen mellem 12 og 14 år. I den alder er man ikke længere rigtig barn. Man er på vej til at blive ung, men man er heller ikke rigtig ung endnu. De seksuelt romantiske muligheder og forventninger handler om, hvad der ifølge elevernes betydningssystemer er legitimt at tænke, føle og gøre som årige piger årsalderen, pigekønnet og heteroseksualitet filtrer sig ind i hinanden, og det kommer i den dominerende diskurs blandt eleverne til at skabe en norm og forventning om, at piger i den alder er nybegyndere i seksuelt-romantiske relationer, og at det hovedsagelig er romantiske og i mindre grad seksuelle møder, de deltager i. Hvis man som årige pige gør seksualitet på den måde, kan man hverves til orienteringskategorien de perfekte. De perfekte I løbet af tiden ud af barndommen og ind i ungdommen ser det ud til, at man i højere og højere grad skal være en bestemte slags ung, hvis man skal være med der, hvor det sker og blive perfekt, dvs. en der opfylder de normer og forventninger, der dominerer skolekonteksten. Den perfekte pige er hende, der fester igennem, drikker spiritus, går i kropsnært tøj og deltager på passende vis i seksuelt-romantiske relationer. Det passende er at styre sine følelser og sit seksuelle begær. Man bryder ikke sammen, når der slås op. Man begærer ikke for intenst. Man håndterer sit begær, og man indretter det på et passende leje. I den seksuelt-romantiske alliance går man ikke hele vejen; man gør ikke det med dem endnu. Man taler om og kigger på drenge. Man er interesseret i og seksuelt tiltrukket af drengene, men man går ikke hele vejen. Det er heteroseksualitet uden berøring (Haavind 2002 in prep), og man indretter sit begær i forhold til passende begærsobjekter, dvs. nogle jævnaldrende, kønnede Andre. De billige Men den subjektiveringspraksis foregår ikke i isolation, og den gør noget ved andre måder at positionere sig på. Sabrina er en af de piger, der gang på gang udpeges af de øvrige piger, som en der gør køn, seksualitet og alder skævt. Den figur Sabrina gør udpeger en grænse, indenfor hvilken en legitim og acceptabel subjektposition som pige udfolder sig. Sabrina nøjes ikke med at tale om eller kigge på drenge. Hun gør det med dem. Og fordi hun gør det med dem i en alder af kun 13 år (!), opfatter de øvrige piger hende som billig. Billigheden fasttømres, når hun oven i købet gør det med drenge, der er betydeligt ældre end hende selv. Den cementeres yderligere, når hun overtræder et andet af skolegårdens imperativer, nemlig det der handler om monoetniske begærsrelationer ved at gøre det med udlændingedrengene. Der er nogle, man helt naturligt kan rette sit begær mod, og så er der nogle, der kræver forklaring. Hvor begærsretning forventes at gå på tværs af køn, er begærsretning på tværs af etnicitet forklaringskrævende. De kedelige Hvis man overhovedet ikke engagerer sig i det heteroseksuelle imperativ og slet ikke interesserer sig åbenlyst for drenge, bliver man let hvervet til kategorien kedelig. Det er sådan nogle som f.eks. Tina og Marie, der hellere vil lave skoleblad og tegne, og sådan nogle som Aisha og Sonja, der i stedet bruger frikvartererne ved skolens computere. Og det er sådan en som Selma, der går med tørklæde og ikke må noget med drenge. Det er piger, der ikke umiddelbart ser ud til at kigge på eller interessere sig for drenge. De tre orienteringskategorier peger på, at relationen til drenge er vigtig i forhold til pigernes gensidige positioneringer. Og hvor homoseksualitetstemaet ville aktiveres blandt drenge, er det snarere promiskuitet eller aseksualitet, der tænkes i, når piger ikke gør passende heteroseksualitet. Spørgsmålet er nu, om bestemte etnisk racialt kropsmærkede piger lettere hverves til de promiskuøse kategori, og om andre lettere hverves til de aseksuelles? Den perfekte og etnicitet I interviewene spørger jeg om den perfekte unge har en bestemt etnicitet, og om den perfekte unge ændrer sig, hvis etnicitetskategorien ændres. Rebecca er ved at skrive et projekt om den perfekte ung, og hun svarer, at hun og hendes gruppe sagtens kunne skrive om en perfekt ung, der går med hovedtørklæde: Det kan jo også godt være en perfekt ung. Men altså nu skrev vi også, at hun gik meget til fester. Det ku så være, vi havde dæmpet lidt ned på det. Trods Rebeccas princip om, at den perfekte unge kan gå med tørklæde og være positioneret som sort/etnisk anden, er det ikke den figur, der vælges, når den perfekte unge skal tales frem. Det er en bestemt pigefigur, der bliver den altdominerende norm i overgangen mellem barndom og ungdom. Man skal nu konformere til noget helt bestemt for at være den perfekte unge pige. Ellers er man ikke med. Der er grænser for mangfoldigheden. Som Rebecca-citatet indikerer, ved de øvrige elever godt, at piger med tørklæder eller/og sorte/ etnisk andre kropstegn også kan være de perfekte unge. Men målt efter idealerne i skolelivets hegemoniske diskurser er de det bare ikke. I overgangen fra barndom til ungdom bliver de piger snarere irrelevante Andre for de piger,

7 NR NIKK magasin 7 der gerne vil ind i kategorien af de perfekte. Piger som f.eks. Selma, der går med hovedtørklæde, ekskluderes gradvist gennem den indsnævring og seksualisering af subjektiveringstilbudene, der sker i overgangen fra barndom til ungdom. De bliver lettere hvervet til kategorien kedelige. For de fleste voksne kvinder er det uantageligt, at blive taget på dagligt, når man går gennem bestemte passager i arbejdspladsens bygninger. For nogle piger mellem 12 og 14 år ser det ud til, at drenges gramserier er en obligatorisk del af skolelivet, når de går gennem skolens korridorer. Men det er ikke alle unge pigekroppe, der aktiverer forestillinger blandt drenge om, at her kan der gramses. Det handler om, hvilke aldersog etnicitetskonnoterede tegn de bærer. Det ser ud til, at den biologiske forandring, der indtræder i den alder, får en betydning, når en fremmelig pigekrop i højere grad læses som en del af korridorlivets gramsezone end en mindre fremmelig krop. Men også bestemte etnisk racialiserede kropstegn seksualiseres i højere grad, hvorimod andre nærmest afseksualiseres. Det ser ud til, at den kategori eleverne kalder indvandrerpiger nemmere kan undgå gramserier: fordi indvandrere kan sige: Jeg er muslim, og det må du ikke gøre. Danskerne, de kan sige: La vær med at gøre det, jeg kan ikke li det. Så siger drengene bare: Næ, næ, du ka godt li det. Der er også nogen andre, der har prøvet det på dig. siger 13-årige Birgül og peger på, at piger med hvide, etnisk danske kropstegn for det første aktiverer en forestilling om seksuel tilgængelighed, og for det andet ikke kan henvise til hverken manglende individuel lyst eller overordnede religiøse hensyn, hvis de vil undgå gramseri. I Birgüls fortælling produceres der to dominerende positioner for piger i korridorerne. Det er hovedsageligt piger, der positioneres som muslimske indvandrer, der kan holde begramsende hænder på afstand, og det er hovedsageligt piger, der positioneres som etnisk danske, der må lægge krop til forestillinger om kvindelig seksualitet. Det er en etnisk forskelssætten, hvor det ene sæt kropstegn, det sorte/etniske andet signalerer utilgængelighed. Også i mit øvrige materiale kan jeg se, at de piger, der positioneres som indvandrerpiger tendentielt er fraværende i elevernes fortællinger om seksualitet. De er ikke blot gjort ærbare. De er snarere usynliggjorte som seksuelle væsener. Det andet sæt kropstegn, det hvide/etnisk danske, aktiverer derimod forestillinger om lyst, tilgængelighed og undertiden promiskuitet. En ny rollefordeling Det er, som om de to sæt kropstegn gensidigt kommer til at dekonstruere, forstærke og forvride hinanden, hvorved den pige, der positioneres som etnisk dansk, er snublende nær på positionen som billig luder og den pige, der positioneres som muslimsk indvandrer, glider ind i de aseksuelles, de kedeliges rækker. De to pigekategorier konstituerer hinanden gensidigt og strammer konstruktionerne om hinanden. Det betyder, at årige piger, der bærer hvide/etnisk danske kropstegn lettere kategoriseres promiskuøse og årige piger, der bærer sorte/etnisk andre kropstegn lettere opfattes som aseksuelle. Der etableres altså et mønster, hvor fortolkningen af feminin hvid- og danskhed hovedsageligt foregår i rummet mellem de perfekte og de billige, og hvor bærere af sorte/etnisk andre kropstegn, udlændingetegn principielt kan hverves til de perfektes kategori, men sjældent gør det, fordi kedelighedskategorien allerede har grebet dem. Det er en interessant rollefordeling i forhold til, at koloniale diskurser ofte hyperseksualiserede og fremskrev Østen eller Orienten som arnested for den frie og tøjlesløse seksualitet modsat de repressive systemer i de vestlige industrialiserede lande (Loshitzky 2000). De vestlige verdenskulturprodukter har budt på en række historiske haremsfantasier om tilslørede kvinders seksualitet og lystighed (Piertse 1994), og i orientalske kulturprodukter blev Orienten med Edward Saids ord løftet frem som stedet for excessive freedom of intercourse and freedom of licentious sex (Said 1978: 167). I fortællingerne fra skolelivet omvendes de koloniale forestillinger. Hermed udfordres det plot, hvor den hvide kvinde optræder som sart jomfru på piedestalen, og hvor vellyst og potentiel promiskuitet placeres blandt de sorte/etniske andre. Udfordring og ombytning af rollerne understøttes af elevernes viden om historiske begivenheder som den danske seksuelle frigørelse og pornoens lovliggørelse i 1960 erne. Spørgsmålet er nu, om en jævnaldrende pige med sort/etnisk andre kropstegn kan hverves til de billiges kategori? Og om en jævnaldrende pige med hvid/etnisk dansk kropstegn kan hverves til de kedeliges kategori? Det kan de principielt godt, og i mit materiale kan jeg også finde dem. Men pointen er, at deres praksisser skal udsende meget kraftige signaler for at overdøve det subjektiveringsmønster, der allerede står parat til at hverve dem. LITTERATUR Butler, Judith (1993): Bodies that matters. On the discursive limits of sex. Routledge. London. Haavind, Hanne (2002 in prep): Contesting and Re cognizing Historical Changes and Selves in Development. Upubl. Manus. Loshitzky, Yosefa (2000): Orientalist representations. Palestinians and Arabs in some postcolonial film and literature. I Hallam, Elizabeth & Brian V. Street (eds.): Cultural Encounters. Representing Otherness. Routledge. London. Minh-ha, Trinh (1989): Woman, Native, Other. Writing Postcoloniality and Feminism. Indiana University Press, Bloomington and Indianapolis. Pieterse, Jan Nederveen (1994): Hvidt på sort. Illustrerede fordomme. Mellemfolkeligt Samvirke. København. Rich, Adrienne (1980): Compulsory Heterosexuality and Lesbian Existence. Signs 5. p Said, Edward W. (1978): Orientalism. Western Conceptions of the Orient. Penquin Books. London Staunæs, Dorthe (2003): Etnicitet, køn og skoleliv. Ph.d.-afhandling. Institut for kommunikation, journalistik og datalogi. Roskilde Universitetscenter. Roskililde Søndergaard, Dorte Marie (1996): Tegnet på kroppen. Køn: Koder og Konstruktioner blandt Unge voksne i Akademia. Museum Tusculanum. København. Thorne, Barrie (1993): Gender Play. Girls and Boys in School. Open University Press. Buckingham.

8 8 NIKK magasin NR QUEERING ME SOFTLY eller ekspanderende mannlighet? Av EVA LUNDGREN Professor i sosiologi, Avdelingen för samhällsvetenskapelig genusforskning, Uppsala universitet eva.lundgren@samgenus.uu.se Foto: SCANPIX I dokumentarfilmen "Alt om min far" skildrer sønnen Even (til v.) farens iscenesettelse av seg selv som mannen Espen og kvinnen Esther (til h.). Hun lengst til venstre kjenner seg som Martin. Han ved siden av er Madeleine. Han sier at følelsen er den viktigste bekreftelsen på hvem en er, og han kjenner seg krenket dersom noen ikke behandler ham som kvinne. De sitter i panelet sammen med Don Kulick, som føler seg som queer-ekspert og en lesbisk kjendis som føler seg nervøs for å benevne feil, når alt står og faller med rett navn: mann, kvinne, HBT: homo, bi, trans. En annen i panelet føler seg ubehagelig forvirret: Når vi i homobevegelsen ikke vet hvem som er hva, hvordan skal vi da vite hvem som er fienden? For alle paneldeltakerne er selvdefinisjonen livsviktig, så viktig at de krever at andre bare får oppfatte det de har bestemt at andre bør oppfatte.

9 NR NIKK magasin 9 Denne forfatteren føler at queertenkningen er en udemokratisk teori og spør om det kan gjemme seg ekspanderende mannlighetsprosjekter bak trendy queer iscenesettelse. Trans og queer På nevnte debatt om transbevegelsen fra fjorårets Pridefestival i Stockholm påberoper deltakerne seg at de genuint er som de kjenner seg, og vil leve deretter. For transene er det viktige å skape en utside som passer innsiden, å signalisere en indre identitet gjennom ytre tegn slik at andre forstår hvem de er. Tanken forutsetter modernitetsdiskursens forestilling om et subjekt som er oppdelt i en utside og en innside, der det ytre og indre forutsettes å korrespondere etter kulturelle regler for overensstemmelse. Underforstått er det innsiden, den indre følelsen, som er overordnet og gis sannhetsstatus (Lundgren 2001). Dette er bakgrunnen når de henviser til å være født i feil kropp, de har alltid opplevd og kjent seg som at de eksempelvis er kvinner født i en manns kropp. Samme dag i samme bygning avholdes et queerfeministisk seminar, der seksualitet står i fokus. Tegnene kvinne og mann er mer interessante enn virkelighetens kjønn påpekes det fra podiet, ettersom seksualitet i vår kultur defineres via kjønn. Publikum blir fortalt at dragking er årets tilbud til queere kvinner; men også den butchige lesben, hun som benytter maskuline kjønnsattributter, lades positivt ettersom butch konnoterer til hjerne. Både dragkingen og butchen er ment som dissonanser, en lek med seksuelle attributter, men iscenesettelsene dissonerer kun dersom man tolker dem med gitte kulturelle koder for overensstemmelse. Iscenesettelsen avhenger av en dikotom kjønnsmodell; uten de kulturelle tegnene for mann og kvinne og deres strenge betydning, og med heteroseksualitet som avstandsmarkør, gir ikke iscenesettelsen mening. Grunnoppskriften, to genus med motsatte tegn, kan blandes på nye måter, forutsatt at utsidens uttrykk, som klær og oppførsel, er konsistente og overensstemmer med hverandre. Disse poststruktualistiske deltakerne iscenesetter identitet i det ytre, gjennom ytre tegnpar som må overensstemme med hverandre (Rosenberg 2002). For eksempel kan ikke den som kler seg som en femme, med feminine kjønnsattributter, oppføre seg som en butch. Reglene for hva som harmonerer og hva som diss(oner)er, er kulturelt innarbeidede, og de andre individuelle andre, media, offentligheten - må bekrefte dissonansen. De andres kulturelle blikk Felles for post- og modernitetstenkningen om identitet er at folk forstår seg selv via de kulturelle tegnene for kjønn og seksualitet. Etablerte kategorier for kjønn og seksualitet kobles sammen, avhengig av hvilken individuell identitet som signaliseres, og de andres bekreftelse av denne identiteten er helt nødvendig. Andre forutsettes å se med samme kulturelle blikk og å forstå hva tegnene betyr, inklusive de kulturelle kodene for hva som overensstemmer med hva, og hva som dissonener. Usortert iscenesettelse og protest mot kategoritvangen er det neppe rom for, annet enn de påbudte brudd som følger strenge og innarbeidede regler. Jeg spør meg; hvilke scenarier legger vi til rette for dersom vi utgår fra at selvdefinisjon er en menneskerettighet og samtidig insisterer på at bekreftelsen i andres blikk er livsviktig - så viktig at vi krever at andre skal se hvem vi er, som vi selv ser oss? Ovennevnte trans og queerprosjekter er ment å queere og dissonere, noen mer softly enn andre, men jeg undrer: Kan ekspanderende mannlighetsprosjekter gjemme seg bak queering me softly-iscenesettelsen? Esben og Esther i titteskapet I den prisbelønte filmen Alt om min far møter vi Evens, dvs sønnens, iscenesettelse av faren, den norske legen Esben Benestad. Når hovedpersonen vekselvis iscenesetter seg som mann, Esben, og som kvinne, Esther Pirelli, skjer det på en stereotyp måte. Esben mekker med bilen og lukter svett, Esther sminker seg og er usedvanlig dårlig møblert i hodet; det veksles mellom utpregede over- og underordningstegn. Hovedpersonen bestemmer ikke bare at han er mann eller kvinne, men også når han vil være mann eller kvinne, hva slags mann og kvinne han vil være, samt insisterer, i møte med de andres tolkning, på tolkningsprivilegium, bl.a. ved hjelp av argumentet medfødt legning, jeg er sånn. I min tolkning av filmen (Dagbladet 2/ ) er dette en illustrasjon av at mannlighet kan bety suveren valgfrihet (Svalastog 1998), og at Esbens trans-iscenesettelse kan ligne et velkjent mannlighetsprosjekt. Dette høyst modernitetsinspirerte identitetsprosjektet kan forstås som et merverdiprosjekt med maskulint kjønnede fortegn, der merverdien ligger i vekslingens mektige mulighet for den med full valgfrihet. Identitetsprosjektet har med andre ord store gevinster. I sitt tilsvar til meg (Dagbladet 17/ ) sier hovedpersonen: Jeg føler meg alltid som kvinne, alltid som mann (min kursivering). Det ytre uttrykket eller utsiden, kvinneutrykket kaller Esben Esther det, er derimot et virkemiddel for å få andre til å oppfatte ham/henne som en kvinne, og på den måten skape kvinnetilhørighet for hovedpersonen. Da kjenner han seg som den han alltid føler at han er. Hovedpersonen skiller skarpt mellom den egentlige Esben Esther og det ytre uttrykket, som kun er et virkemiddel for å få andre til å se det han vil at de skal se. Den ytre iscenesettelsen eksponeringen - i andres blikk blir likevel grunnleggende i identitetsskapingen: det er den som skal bekrefte at han er den han føler seg som. Som pride-seminarenes innlederne forutsetter også Esben Esther at det er nødvendig å sette seg i et titteskap, og de forventer alle at titterne har samme blikk som dem selv. De skjenker det ikke en tanke at det kan finnes andre briller, folk med skjeve hornhinner og øyne som skjeler. Fortellingen I dette perspektivet kan Benestads egeneksponering i titteskapet over tid være interessant, dvs slik den kommer til uttrykk i narrativet om Esben Esther Pirelli Benestad. Via de mange ekspone-

10 10 NIKK magasin NR ringer som har vært gjort i media og i filmen Alt om min far er det skapt en beretning om en mann som allerede tidlig, som barn, av og til kledde seg i kvinneklær. En mann som etter hvert føler seg som mann og av og til som kvinne men som nå alltid føler seg som både kvinne og mann. I fortellingen er det ekspanderende kjønnsprosjektet innfiltret i et seksualitetsprosjekt. I den tiden da Esben fra tid til annen kledde seg i kvinneklær, var han tobarnsfar og gift med Liv. Han skilte seg og giftet seg med psykologen og sexologen Elsa Almås. Den stabile heteroseksuelle begjærsretningen kombineres i denne perioden med at Esben innimellom føler seg som og blir kvinne, men det er ikke som Esther, det er som Esben han tiltrekkes av Elsa. Esther har ikke noe seksuelt begjær overhodet, hun fremstiller seg nærmest som et aseksuelt vesen som føder dikt mens hun baker brød. Elsa har på sin side å forholde seg snart til Esben, snart til Esther, men det er mannen, Esben hun attraheres av. Når det over tid er blitt mer og mer Esther som iscenesettes mens Esben gradvis forsvinner, nærmer det seg en grense for Elsas interesse. Hvem tiltrekker hvem? I sitt tilsvar til meg sier Esben Esther: Jeg er en person som tiltrekkes av kvinner, ikke alle kvinner, men noen av dem og da især Elsa Almås (min kursivering). Det er trolig ingen tilfeldighet at kjønnsbetegnelsene her har forsvunnet til fordel for person. Tiltrekkes mannen og kvinnen som hovedpersonen alltid føler seg som av Elsa? Lesbisk flirt med Elsa er ikke det i livet mitt som gir det mest svingende erotiske samspillet, men helt utbytteløst er det ikke, sier hovedpersonen. Lesbisk er en term for kvinnelig samkjønnet seksuelt begjær, det forutsetter altså at det er Esther som begjærer Elsa. Men her blir i alle fall jeg forvirret, ikke bare av den åpenbare selvmotsigelsen. Hovedpersonens iscenesettelse er avhengig av bekreftelse fra den andre for å bli den hun er, men Elsa begjærer ikke Esther og da kan Esther ifølge sin egen logikk ikke få den bekreftelse som er nødvendig for å kjenne seg som den hun føler at hun er. Om nå dessuten hovedpersonen alltid kjenner seg som to kjønn, mann og kvinne, og Elsa og andre tittere vet det og ser bakenfor den stereotypt enkjønnete eksponeringen i det ytre, hvem og hva er det da mulig for de andre å bekrefte? Det ekspanderende kjønnet? At det ikke finnes grenser for mannekjønn? Det ekspanderende kjønn I TV-3-dokumentaren Fødd i fel kropp (21/ ) møter vi tyveårige Jojo - Johan - Pettersson. Han har kort pelsjakke, munn à la Julia Roberts, kunstige øyenvipper, langt blondert hår, glitrende lakkerte negler. Jag ser gärna ut som en Barbiedocka men en smart Barbiedocka, sier Jojo. Han følger det velkjente scriptet om å være født som gutt, men har så lenge han kan huske følt seg som jente. Jojo har levd i mange år som homoseksuell mann, men har nå bestemt seg for å leve som heteroseksuell kvinne. For å bli som hun kjenner seg, vil Jojo spise hormoner og få kvinnelige former. Det som skiller Jojos fortelling fra mange andres er at Jojo vil beholde penis mens venninnen Hanna vil byta køn fullt ut. Jojo sier: Jag känner mig som en tjej, men samtidigt tycker jag om min kropp och min snopp. Måste jag stympa mig før att passa in i en mall? Å bli kvinne på den vanlige måten, få et kjønnsorgan som overensstemmer med kjønnstilhørigheten, er å lemlestes for Jojo. Lemlestelsen indikerer at man klipper bort noe som tilhører en, altså; den normerende modellen er en mannskropp. Jojo vil ikke bli en lemlestet kvinne, hun vil bli en kvinne med penis. Men identiteten som kvinne sitter inte i organet ; som hos Esben sitter den i den indre følelsen. Ingen av dem vil kvitte seg med penis, men de vil begge ha andres bekreftelse på kvinnetilhørigheten. Ifølge forskerne Suzanne Kessler og Wendy McKenna (1978) er fremvisning av ett eneste penisattributt tilstrekkelig for å bli sett som en mann i vår kultur. Ofte er det vanskeligere for MTF (Man To Female) transseksuelle enn FTM-transer å overbevise omgivelsene om sin indre kjønnsidentitet ; dersom det titter fram litt skjeggstubb er man avslørt. Etter dette resonnementet er det hovedkriteriet for mannlighet Jojo og Esben Esther vil beholde. Finner vi muligens mannlighetsprosjektets merverdi i fallos, der penis symboliserer maktpotensiale? Er det derfor mannlighet kan bli et så omfattende prosjekt ekspandering til suveren valgfrihet, tolkningsfortrinn, to kjønn i ett, kvinne med penis? I Suzanne Ostens teateroppsetning Det allra viktigaste på Unga Klara i Stockholm bytter skuespilleren Ann Petrén kjønn som andre bytter kostymer. Fem mannlige gestalter iscenesettes. Den erotisk attraktive drømmemannen for kvinner er androgynt perfekt, fører seg vel, er vakker, flyter i sin seksualitet, og begjærer både kvinner og menn. Men mest kvinner. En annen tiltrekkende mann er den heteroseksuelle ensomme cowboyen. Uansett versjon, å ta rom og plass som mann var det vanskeligste å iscenesette, sier Ann Petrén (Dagens Nyheter 12/1 2003). Bekreftelse fra de andre er nødvendig også for å bli mann, men en mann behøver ikke å søke bekreftelse, for eksempel ved å tilpasse seg og nikke eller le og være søndagsglad. Å iscenesette seg som mann betyr å forutsette at de andre lytter til den du signaliserer at du er, og at de gir deg plass som denne personen uten at du pynter på deg selv. Om dette er maktens kostyme i den betydningen Petrén gir det mannlige tegnet, kan man(n) i den ytre iscenesettelsen og eksponeringen regne med ikke bare de andres bekreftelse, men også at andre bekrefter den man(n) vil være. Sex i det offentlige blikk Pirelli ser ut til å kjenne seg mer som den han er når han blir eksponert i det offentlige medieblikket enn i bekreftelsen av Elsas blikk. Titteskapet virker å passe hans prosjekt, og illustrerer at identitet som ytre iscenesettelse krever stadig mer utvidede eksponeringer i det offentlige blikk. Det antatt private

11 NR NIKK magasin 11 seksuelle møter kan da lett bli omformet til noe offentlig. I forbindelse med at queerinspirert seksuell utfoldelse er blitt offentlig eksponering i det offentlige rom med krav om bekreftelse av det offentlige blikk kan man bli den man vil være: helt korrekt grenseoverskridende. Som en logisk forlengelse fremmes det i Stockholm menns homopolitiske krav om å anvende offentlige parker til knulling og avsugning i andres bekreftende blikk..og enda flere utvidelser Dersom identitet er en ytre markering, noe vi velger å være, hvorfor da begrense valget til kjønn og seksualitet kvinne, mann, trans, hetero, homo, bi, queer? For min egen del har jeg lenge hatt lyst til å være en nigeriansk unghest med aristokratiske aner. Kan jeg velge etnisitet? Klasse? Alder? La meg være ung Det gjør den 75-årige norske kunstneren Lars Kristian Gulbrandsen som kommer fra mine hjemtrakter i Norge. Hver gang han ser seg i speilet ser han Tatjana, 23 år. Tatjana kler seg i minskjørt og platåsko, og sminker seg med maling fra Jotun. Det samme selskapet som sto bak filmen "Alt om min far" har laget en dokumentar også om henne. Dersom vi kan velge hvem vi vil være, må vi selv ta ansvar for våre valg, og altså utsette valgene for kritikk. Med den mannlige ekspanderingens mulighet som denne tenkningen tilbyr, bør gamle griser finne seg i den harde kritikken som rettes mot dem siden de er så dumme å velge seg en så usympatisk identitet! Dersom vi kan velge hvem vi er og hvordan andre skal se oss som temporære kjønnsvekslere, som to kjønn samtidig, som kvinne med penis, går det an å snakke om et ekspanderingsprosjekt! Hva blir neste ekspanderingstegn, dersom bekreftelsen i andres blikk fungerer som et kick som krever stadige utvidelser? Usorterte blikk - hvor queer er queer? Queers intensjon om å sette spørsmålstegn ved kjønns- og seksualitetsgrenser indikerer en enorm opptatthet av grenser. Grenseoverskridelser og dissonans kan kun forstås i lys av en slik fiksering ved kategorier (benevninger). Dette innebærer at det man overskrider, det som er på feil side av grensen, blir viktig som normalkulisse, som det vi tydeliggjør oss i forhold til. I et samfunn som mangler de koder den queere livsstilen sier seg å ville utfordre og overskride, ville det å iscenesette seg som vesterlandsk queer ikke framstå som særlig utfordrende, dens sprengkraft er avhengig av de kulturelle kodene for å kunne skape dissonans. Jeg innbiller meg at den politiske sprengkraften i det feministiske prosjektet ikke kan ligge i å ville beholde patriarkalske ordninger for å fremstå som feministisk tydelig, men i å drive patriarkalske ordninger mot stupet og styrte dem utfor fallet, knuse dem, så det ikke blir støv tilbake på støv. I dette perspektivet virker queerteoriens symbiose med eksisterende heteronormativitet og strenge kjønnsregler ganske problematisk. Og identitetsskaping utelukkende innenfor den kulturelle apekattens ramme gir ikke noen mulighet for usortert identitetsdannelse, verken individuelt eller gruppemessig. Velkjent mannlighet Esben Esther Pirelli Benestad representerer en velkjent mannlighet basert på det frie valg. Han veksler mellom stereotype kategorier, men er helt avhengig av den ytre iscenesettelsen for å bli den han er. Det er alltid en risikofaktor involvert når en speiler seg i andres blikk, både når det gjelder individuelle andre og media som aktør. For det er ikke sikkert de andre ser det som Pirelli eller pride-deltakerne eller Jojo vil uttrykke. Pirelli tar det for gitt at han står øverst i tolkningshierarkiet, han som Peténs menn har lært av den gammeltestamentlige guden Jahves presentasjon: Jeg er den jeg er. Pirelli forutsetter at de andre, de man speiler seg mot, slavisk skal følge den kulturelle fasit hva gjelder kjønnstegn og seksualitetstegn, korrespondanse og dissonans. Men heldigvis hender det at andre har et usortert blikk, og bryter med kulturelle koder for hva som passer sammen og hvilke grenseoverskridelser som er korrekte. Queer påkaller feministisk agenda Den lesbiske kjendisen som jeg nevnte innledningsvis var redd for å benevne feil. Dersom selvdefinisjon og dens bekreftelse i andres blikk er en menneskerett, er redselen høyst begrunnet. Hvis andre bare får se det jeg vil at de skal se, inntar jeg en gedigen maktposisjon når jeg krever at andres hjerner skal kolonialiseres. I dette perspektivet er queer et udemokratisk prosjekt, og bygger på samt vil bevare ulikeverd og over-/underordning. I møte med det ekspanderende mannlighetsfokuset under seksualitetens queerflagg, der mannlighet gis skinn av grenseoverskridelse uten makt, bør feministisk teori ikke nøye seg med å minne om at det finnes flere kjønn. Å analysere kjønn uten å bortse fra maktens iscenesettelse er mer feministisk påkrevet enn noensinne. REFERANSER: Fødd i fel kropp TV-3 dokumentar 21/ (se også kerstin.nilsson@aftonbladet.se: De är kvinnor fødda som män ). Kessler, Suzanne og McKenna, Wendy 1978: Gender. An Ethnometodological Approach. University of Chicago Press, Chicago. Lundgren, Eva 2001: Ekte kvinne? Identitet på kryss og tvers. Pax Forlag A/S, Oslo. Lundgren, Eva 2002: En gammeldags machomann. Dagbladet 2/11. Pirelli Benestad, Esben Esther 2002: Eva Lundgrens uetterretteligheter. Dagbladet 17/11. Rosenberg Tiinba 2002: Qeer feministisk Agenda. Atlas. Stockholm. Skawonius, Betty 2003: Befriande att få vara sexistisk. Dagens Nyheter 12/1. Svalastog, Anna Lydia 1998: Det var ikke meningen. Om konstruksjon av kjønn ved abortinngrep, et feministteoretisk bidrag. Teologiska institutionen, Uppsala universitet.

12 12 NIKK magasin NR Ære/skam og forhandling om egen seksualitet Av NINA RUNDGREN Hovedfagstudent, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo nina.rundgren@student.sv.uio I Stockholms innvandrerforsteder møtes ulike syn på individ og moral. Ære og skam er en del av livet for mange med tyrkisk bakgrunn, men samtidig vokser de unge opp med andre verdisyn rundt seg. Innenfor en æresmoral er jenters seksualitet et offentlig anliggende, mens det i en vestlig moral er en privatsak. I dette tyrkiske miljøet bedømmes jentenes moralske verdi ut fra deres offentlige handlinger, og ofte synes jentene dette er urettferdig, strengt og begrensende. I det private er det imidlertid rom for forhandling om mer frihet. Her kan de av og til, hvis de er forsiktige, tillate seg andre handlinger som er offisielt ikke-eksisterende. Foto: Olle Lindstedt / Mira / Samfoto

13 NR NIKK magasin 13 Mange tyrkere i Stockholm kommer fra det samme landsbyområdet i Tyrkia og lever i de samme forstedene i Stockholm. En moral basert på ære og skam står sterkt, men for de unge som vokser opp i Sverige kan dette være vanskelig å forene med et vestlig ideal om individets rett til å bestemme over egne handlinger. En æresmoral innebærer at jentenes seksuelle renhet er helt sentralt for familiens ære, og jentenes oppførsel blir betraktet og vurdert av det tyrkiske fellesskapet som finnes i forstedene, der alle kjenner alle. Brudd på kodene straffes med sanksjoner som baksnakking og utfrysing, og rammer ikke bare jenta, men også hennes familie. I enkelte tilfeller kan jenter oppleve press for å gifte seg. Mer brutale straffer som vold og æresdrap var aldri noe tema for mine informanter, men Akpinar (1998) og Engelbrektsson (1995) nevner bruk av vold som sanksjoner mot kvinner blant tyrkere i Sverige. Jentas seksualiet angår fellesskapet Innenfor en æresmoral blir jentenes seksualitet noe som angår hele familien og hele fellesskapet, mens seksualitet i Sverige blir sett som privat og noe individet selv skal bestemme over. Imidlertid er ikke moral noe rigid og uforanderlig. Moral oppfattes forskjellig av ulike mennesker, og har varierende betydning etter kontekst og situasjon. Dette gir rom for tolkning og muligheter til å velge i en viss grad. De tyrkiske jentene forhandler seg til sin egen posisjon, utfra de muligheter og begrensninger de omgis av. Det er ikke snakk om enten-eller, men snarere et forsøk på å finne sin egen vei utfra de muligheter som finnes. Jeg gjorde feltarbeid i Stockholm over ti måneder i 1999 og 2000, med fokus på unge tyrkiske jenters identitetsarbeid. Mine hovedinformanter var ni ugifte jenter mellom 17 og 20 år, i tillegg til tre litt eldre kvinner, hvorav to var gift (Rundgren, 2000). Alle bodde i typiske innvandrerforsteder, og alle de ni jentene holdt på med eller planla høyere utdanning. Jeg kontaktet dem gjennom gymnas og tyrkiske foreninger, i tillegg til at jeg møtte andre gjennom nettverk. I en storby er det umulig å skulle følge sine informanter gjennom dagen, da de ofte lever sine liv på en rekke ulike arenaer, og jeg vanskelig kan få tilgang til alle disse. Som regel møtte jeg dem på skolen i fritimer og friminutt eller i foreningslokaler og kaféer. Alle disse stedene er relativt frie arenaer hvor foreldregenerasjonen ikke har umiddelbar tilgang. Tradisjon og det moderne Jentene snakket ofte negativt om en moral basert på ære. De mente at denne moralen begrenset deres handlingsfrihet, mens deres brødre fikk gjøre stort sett hva de ville. De uttrykte oppgitthet og frustrasjon over dette og følte seg diskriminert på grunnlag av sitt kjønn. De ønsket større frihet til selv å bestemme sine handlinger, til å ta egne valg. Det er ikke slik at de vendte alt tyrkisk ryggen, for alle var veldig stolte av sin tyrkiske bakgrunn, og kunne ikke tenke seg å være helsvenske. Men noen sider ved det de gjerne omtalte som tradisjon ville de endre på, nemlig det som de opplevde som begrensende og urettferdig, og som alltid ble begrunnet med ære. De ville gjerne oppfattes som moderne og frie, og mange søkte seg til kontekster hvor de kunne oppleve mer frihet enn i forstaden hvor de bodde. Deres holdninger til seksualitet speiler dette ønsket om å være moderne og selvstendig, men kommer i konflikt med æresmoralen. Jentene har ulike måter å leve med denne konflikten på. Av respekt for foreldrene godtar jentene mange ganger å leve etter æresmoralen, selv om de i andre tilfeller kan kritisere den. Tradisjon og kultur er ikke uforanderlige helheter som enten overføres fra foreldrene som en ferdig pakke eller avvises i sin helhet. En god del av menneskers levesett, deriblant deler av tradisjon og kultur, er ikke bevisst vurdert. Det læres i barndommen og blir til selvfølgeligheter. Når man møter andre væremåter og livsanskuelser blir man mer klar over slike selvfølgeligheter, og kan vurdere noen av dem mer kritisk. Jentene har på denne måten blitt kritiske til deler av det som mange av deres foreldre ser som selvfølgelig. Det er lett å ende opp med et skille mellom det tradisjonelle tyrkiske og det moderne svenske, men dette stemmer ikke helt med virkeligheten. I dagliglivet flyter det svenske og det tyrkiske sammen, og tradisjon blandes med det moderne. I noen kontekster står æresmoralen sterkere, men det betyr ikke at livet er mer tradisjonelt her. Imidlertid trengs det en viss nærhet og lokalt fellesskap for at æresmoralen skal overleve. Kvinners seksualitet som trussel mot samfunnet I et nært fellesskap er jentenes handlinger veldig tydelige, og alle kjenner deg og vet hva som foregår i forstaden. Det er derfor vanskelig for jentene å bryte ut av den kvinnerollen som tildeles dem selv om de skulle ønske å gjøre det. Omgivelsene vil prøve å beskytte dem og kontrollere dem. Jentas renhet er viktig for familiens ære, men også resten av det tyrkiske fellesskapet følger med på hva jentene gjør. I middelhavsregionen blir kaos i relasjonen mellom mannens og kvinnens verden sett som den største trusselen mot samfunnets orden, skriver Sjögren (1993). Mernissi (1975) mener muslimer ser kvinners seksualitet som aktiv, og at kvinner har en makt til å forføre menn. Kvinner må derfor beskyttes fra seg selv for ikke å bringe kaos til verden. Delaney (1991) hevder derimot at det tyrkiske samfunnet ser kvinnen som

14 14 NIKK magasin NR maktesløs og sårbar, og at hun derfor må beskyttes fra mannens umettelige seksualitet. Uansett om kvinnens seksualitet sees som aktiv eller passiv er det viktig å beskytte kvinnen, slik at hun kan forbli ren, og dette gjøres ved kjønnssegregasjon, tidlig ekteskap, og ekteskap innenfor gruppen. Offentlig eller privat? Innenfor en moral av ære og skam er jentenes seksualitet et offentlig anliggende. Jenters og kvinners renhet er noe som snakkes om og diskuteres, både blant slekt og andre innenfor det tyrkiske fellesskapet. Hvis det er mistanker om at ei jente har kjæreste eller ikke lenger er jomfru, vil både hun og familien merke sanksjoner. Jentene fortalte at de helt siden de var små har hørt at de må være bra jenter, og at det er de som er ansvarlig for familiens ære. Gjennom sin renhet sikrer de familiens anseelse og omdømme. Dette betyr at deres seksualitet ikke bare er deres egen, men noe hele familien og slekten er opptatt av. I motsetning til dette står det svenske eller vestlige idealet om at individet selv bestemmer over egen kropp og seksualitet. Det er en oppfatning om at seksualitet er noe privat, noe som ingen andre skal bestemme over. Når jeg snakket med jentene hendte det at de selv tok opp temaet seksualitet. Alle som snakket om det, hevdet at de selv bestemte om og når de ville ha sex, selv om de fleste også understreket at de ville vente til de giftet seg. Seksualitet og identitetskonstruksjon Ei av jentene, Hülya, fortalte meg at hun selv bestemte når hun ville ha sex, og at det for henne føltes rett å vente til ekteskapet. Det virket som om hun hadde tenkt gjennom saken, og vurdert hva hun selv ville, og hun nevnte ikke noen begrensninger eller press fra andre ved dette tilfellet. Hun ga et inntrykk av å være fri og selvstendig, og at hun selv hadde full kontroll. I forhold til andres utsagn kan det virke umulig for noen av jentene å ha kjæreste uten at noen fikk vite om det. Hvordan kan denne jenta si at hun selv bestemmer? For det første er ikke alltid ideal og praksis sammenfallende. En annen viktig side ved denne hendelsen er identitet. Nesten alle jentene jeg snakket med var opptatt av å fremstå som moderne og selvstendige. Ved å fortelle andre at man er det, forteller man det også til seg selv. Ved å hevde at ens seksualitet er ens egen, konstrueres et selvbilde som sprenger stereotypien om undertrykte jenter. Men handling er også viktig i prosessen med å konstruere identitet. Kan jentene handle på tvers av normene i det tyrkiske fellesskapet? Ideal og praksis I det tyrkiske fellesskapet i forstedene er idealet om ære stadig til stede, og de unge jentene søkte seg gjerne til kontekster hvor de kunne føle seg friere. På skolen er det godtatt at gutter og jenter snakker og tilbringer tid sammen, og i sentrum av byen er det ikke så mange av den eldre generasjonen som kan overvåke hva du gjør. Selv om det i teorien ville være umulig for en jente å ha kjæreste, møtte jeg ei som hadde det. Kjæresten var til og med av pakistansk opprinnelse, og hun kunne derfor ikke gifte seg med ham uten mye oppstuss og sanksjoner. Dette forholdet var imidlertid ikke offentlig kjent, det var noe som bare de nærmeste vennene visste om. Det at jeg fikk vite det viser at også andre antakelig visste om det, men så lenge det ikke ble snakket om var det offisielt ikke-eksisterende. Vi ser et skille mellom hva som er offentlig og hva som er privat. Jentenes seksualitet er, kan hende, offentlig i forstaden, men de har også en privat side. Offentlig lever de etter normene som gjelder i forstaden, men privat uttrykker de andre holdninger og søker seg til kontekster hvor andre normer gjelder. Offisielt ikke -eksisterende Det er i de private sonene jentene som individer forhandler seg til større handlingsfrihet og selvbestemmelsesrett. Flere av jentene forklarte at deres foreldre ikke var av de strengeste, og at det var viktig å ha tillit hos foreldrene for å oppnå mer frihet. Ved ett tilfelle reiste en gruppe jenter på ferjetur til Finland. Foreldrene hadde gitt dem lov, men de måtte holde det skjult for andre, for ellers ville sladderen gå, forklarte de til meg. Jeg fulgte dem til t-banen inn til byen den kvelden de skulle reise, og vi møtte noen jenter de kjente. Den offisielle historien som de andre jentene fikk, var at vi skulle på kafé i byen. I det private ligger en buffersone, en frihet. Her har jentene mulighet til å forhandle seg frem til visse friheter. Foreldrene kan gi lov til handlinger hvis de holdes utenfor offentligheten i det tyrkiske fellesskapet. Ved andre tilfeller kan også foreldrene være mer eller mindre uvitende, som når jeg var med noen jenter på fest og nesten alle drakk alkohol. Når jeg spurte hva foreldrene syntes om at de festet, svarte ei av jentene: Hva kan vel de si? De er jo hjemme og sover!. Foreldrene visste hvor de var, men var uvitende, eller valgte å være uvitende, om hva som foregikk der. Forhandlingen foregår også offentlig, gjennom åpent å uttrykke sine holdninger, eller utfordre normene ved små handlinger. Både offentlige og private handlinger har betydning for identitet. Ved tale og handling forteller de seg selv og andre hvem de er, og samtidig påvirker de andres oppfatninger om moralkodene. Ved sine handlinger kan de dermed også inspirere andres selvbilder og moralsyn. Selv om de ikke åpenlyst kan utfordre idealet i det tyrkiske fellesskapet, har de muligheten til å leve ut andre sider ved seg selv i det som offisielt ikke finnes. REFERANSER: Akpinar, Aylin 1998: Male s honour and female s shame. Gender and ethnic identity constructions among Turkish divorcées in the migration context. Uppsala: Department of Sociology, Uppsala University. Delaney, Carol 1991: The Seed and the Soil. Gender and Cosmology in Turkish Village Society. Berkeley: University of California Press. Engelbrektsson, Ulla-Britt 1995: Tales of identity. Turkish youth in Gothenburg. Stockholm: CEIFO. Mernissi, Fatima 1975: Beyond the veil. Male-female dynamics in muslim society. London: Al Saqi Books. Rundgren, Nina 2003: Å leve sitt eget liv. Identitet i praksis blant tyrkiske jenter i Stockholm. Hovedoppgave Universitetet i Oslo. Sjögren, Annick 1993: Här går gränsen. Om integritet och kulturella mönster i Sverige och Medelhavsområdet. Stockholm: Arena Förlag: Sveriges Invandrarinstitut och Museum.

15 NR NIKK magasin 15 Intervjun Sveriges Ms Queer Foto: Cecilia Mellberg Av MARIA JACOBSON Frilansjournalist, Göteborg Jag är urbanist och för mig är endast staden och urbana miljöer dynamiska. Det är där teatrarna, biblioteken, universiteten, barerna och det sociala livet finns. Stockholm är en trevlig landsortsstad med ett numera vitalt queerliv med både klassiska och mer nydanande queera stilar. Jag trivs här och ute i världen. Men aldrig i en skog eller på en bergstopp, säjer Tiina Rosenberg, docent i teatervetenskap och genusvetenskap på Stockholms universitet för många synonym med Ms Queer i Sverige.

16 16 NIKK magasin NR Under sista helgen av Göteborg Film Festival i slutet av januari hölls en hearing om varför antalet regisserande kvinnor i svensk film har minskat på tio år under en tid när många andra branscher ökat kvinnnorepresentationen. Teatervetaren Tiina Rosenberg minst lika känd som queerteoretiker hade bjudits in som debatttör/provokatör. Hon kommenterade den Stockholmstunga panelen med: Men ni är ju så mycket bättre på att kasta sten här i Göteborg. Denna referens till de så kallade Göteborgskravallerna de våldsamma sammandrabbningarna mellan polis och aktivister under EU-toppmötet - utan ironi som jag uppfattade det och jag tyckte det var överraskande att en akademiker uttalade sig så expressivt. Men, tänkte jag, det ingick kanske i provokatörsrollen. Gammal revolutionär När jag en dryg månad senare träffar Tiina Rosenberg, docent i teatervetenskap och genusvetenskap, på Teatervetenskapliga institutionen på Stockholms universitet fattar jag att det inte var en tillfällig pose. Jag är en välutbildad akademiker som kan vara hur älskvärd som helst. Men jag är också en gammal revolutionär med rötter i Kommunistisk ungdom, i finsk arbetarklass och betongförort och inte alls främmande för att bråka, säger hon. För mig är forskning och undervisning en fortsättning på ungdomens aktivism där ifrågasättande av det normala och rådande går igen. Också teaterintresset började i barndomen min farmor och jag sjöng finska schlagers och lekte ofta teaterlekar, sen spelade jag politisk amatörteater i Förortsteatern i Gårdsbacka (som förorten heter på svenska) utanför Helsingfors. Jag identifierar mig som finsk, pappa var finsk och mamma finlandsssvensk. Och jag identifierar mig med livet i förorten. På sätt och vis kan talet om identiteter verka motsägelsefullt i munnen på en queerteoretiker för sådana anses ju inte tro på fasta identiteter eller hur? Det där är ett vanligt sätt att förrringa eller förytliga queer, att framställa det som en identitetsmarknad där alla kan byta roller och identiteter dag för dag. Som queerteoretiker tror jag inte på att kön och sexualiteter är stabila identiteter utan formade av diskriminerande makstrukturer som ständigt upprepas. För mig är heteronormativiteten den maktstruktur som styr vad som anses normalt, naturligt, sunt och riktigt i samhället. Jag menar att den heterosexuella matrisen producerar genus, snarare än tvärtom. Utifrån denna verklighet; förtryck, marginalisering, diskriminering är jag en politisk varelse som måste utgå från här och nu när jag ska agera. Då blir identiteten en utgångspunkt för politisk kamp, att kräva rättigheter, för att synliggöra förtryck och den kultur som skapats av många människor som levt som avvikare i dominanskulturen. Queer och marxismen Tiina Rosenberg har sina rötter i den socialistiska feminismen, Jag hade kunnat vara Clara Zetkins polare, jag gillar att agitera. Queer och marxism gör gemensam sak när det gäller synen på det sociala som konstruerat, menar hon. Det var i DDR Foto: Cecilia Mellberg

17 NR NIKK magasin 17 dåvarande Östtyskland hon höll sin första feministiska föreläsning. Feminism har varit och är ett rött skynke i det forna östblocket. Med egalitära Sovjetkommunistiska ögon sågs den som ett borgerligt västerländskt påfund och nu i det postsovjetiska Östeuropa ses den som en avknoppning från kommunismen en likhetsideologi. Jag sökte mig till Östtyskland av politiska skäl och bodde där i två och halvt år. Pluggade germanska språk på Karl Marx-universitetet i Leipzig. Egentligen skulle jag vara där i fem år men jag blev så förbannad över att det var en diktatur, inte alls den socialism jag arbetat för. Länge ville jag inte tala om det där, det var nästan traumatiskt. Men jag tror fortfarande på socialismen och föreläser en hel del i marxistisk teori på gräsrotsnivå Väl hemma igen började jag plugga teaterhistoria, film och litteratur. Det blev Stockholm av studiepraktiska skäl, sen har jag blivit kvar. Tog min grundexamen och jobbade sedan på Drottningholms teatermuseum i fyra år. Min avhandling handlade om teateroch regihistoria på 1800-talet. Tredja vågens feminism Men sedan började det rycka i min politiska ådra igen. Under några år hade jag levt ganska lugnt när det gäller aktivism. Jag kände mig inte hemma i den feminism och kvinnorörelse som fanns i Sverige under 1980-talet, jag tyckte den var inåtvänd. I början av 1990-talet började det hända saker. Tidskriften Bang föddes, queerbegreppet öppnade för nya tankar kring kön och sexualitet dock ännu inte i Sverige men Judith Butler hade skrivit den banbrytande Gender Trouble I början av 90-talet anlände den så kallade tredje vågens feminism till Sverige med böcker som Susan Faludis Backlash och Naomi Wolfs Skönhetsmyten. Åsa Crona skrev Bakom spegeln och Kopiornas uppror. Något senare kom Under det rosa täcket av Nina Björk. Samtliga var reaktioner på den kommersiellt exploaterade särartstanken. Även en icke-akademisk allmänhet fick redskap att ifrågasätta konstruerad feminitet. En queerteoretiker betonar den så kallade socialkonstruktivismen. Förenklat innebär den att vi som könsindivider producerar oss själva genom våra handlingar. Den synen skiljer sig från essensialismen som i stället utgår från att varje individ har ett grundlägggande inre varande ; en själ, ett jag, en egen identitet. Rötterna i homoforskning För mig har genus alltid varit en helt igenom ideologisk konstruktion. Både radikalfeminismen och essensfeminismen känns helt främmande. De flesta feminismer utgår från män och kvinnor som motsatta kategorier. Queer gav andra synsätt som tilltalar mig. Vi intresserar oss för variationer i alla grupper i stället för att koncentrerar oss på hur kvinnor och män förhåller sig till varandra. Men queer svävar inte i ensamt majestät. Där har jag svängt. Tidigare såg jag queer mer fristående men nu betonar jag rötterna i homosexualitetsforskningen. Annars kan det bli som med genus en tendens att bortse från feminismens roll i genusforskningen. Forskningen om lesbiska bi-och homosexuella får absolut inte komma bort; tvärtom ser jag gärna att det inrättas en professur i ämnet i Sverige. Så länge inte ämnet får en institutionell status är det beroende av att enskilda forskare driver utvecklingen framåt. En annan idé är att skapa ett nordiskt forskningsråd för gayand lesbian studies. I sin senaste bok Queerfeministisk agenda beskriver Tiina Rosenberg queer som en vidareutveckling och påbyggnad av feministisk-, lesbisk- och gay-teori och aktivism. Den är ett stycke samtida köns-och sexualitetshistoria och kan kännas befriande för dem, som liksom Tiina Rosenberg, inte känner sig hemma i traditionell feminism. Den svenska socialdemokratiska feminismen handlar framför allt om att skapa bättre villkor för den arbetande modern, inte om befrielse i vidare bemärkelse. Den queera feminismen erbjuder frigörelse också från normen om genuskontraktet mellan kvinnor och män. Butler queerteoretisk favorit Om man frågar Tiina Rosenberg om hennes queerteoretiska favorit är svaret: Butler. Frågar man om vilken feminist hon föredrar svarar hon: Butler. Frågar man om vem hon bäst gillar bland sexualitetsteoretikerna blir svaret återigen: Butler. Butler är en toppenpingla ett slags nav när det gäller köns-och sexualitetsteori. En aha-upplevelse för mig var också Wayne Koestenbaums The Queen s Throat; Opera, Homosexuality and the Mystery of Desire som kom Han skriver om Maria Callas och divakulten ur ett queer perspektiv. Divakulten odlas särskilt i gaykulturen och i förstone kan den tyckas vara ett tecken på ytlighet och fåfänga. Men Koestenbaum ser divakulten som ett förhållningssätt till världen för homosexuella queens okrönta drottningar får kröna sig själva en motståndsstrategi i lyxförpackning. Divan är den totala konstruktionen som kan rämna när som helst, bryta samman, excellera i teatrala uttryck men också prestera formidabelt. I mitten av 1990-talet dök begrepppet queer upp i svenska medier. Don Kulick, professor i socialantroplogi, använde termen i 1995 i en intervju i Kom ut, RFSL:s tidning, Riksförbundet för sexuellt likaberättigade. I Göteborg arrangerade den första stora konferensen om homosexualitetsforskning i Den blev en bekräftelse på att något var på gång, och en inspiration. Ett hundratal forskare kom, många fler än väntat. Året därpå var Tiina Rosenberg med och startade Queerseminariet i Stockholm som fortfarande pågår gjorde också Lambda Nordica, tidskrift för homosexualitetsforskning, ett specialnummer om queerteori där Tiina Rosenberg bland annat skrev Om queer ögonblick i teater och opera. Därefter har hon skrivit en mängd artiklar på svenska, finska och tyska. År 2000 kom boken Byxbegär där hon fortsätter att undersöka queer i teater och opera, med tonvikt på kvinnor i byxrolller. Ligger queer nära till hands för just en teatervetare om man betänker att teater handlar om att skapa roller?

18 18 NIKK magasin NR Märk väl, jag pratar inte om roller när det gäller queer, utan om sociala positioner. Men visst är det lätt att förstå processen att skapa och gestalta karaktärer. Performance är ju ett scenterm som ligger nära begreppet performativitet som socialkonstruktivismen använder för hur vi gör genus. Queerofori, men också tysnad Snart hade Sverige drabbats av queerofori, som Tiina Rosenberg kallar det. Tidningar där feminism, lesbiskhet och homosexualitet varit blinda fläckar publicerade långa reportage om queer och transfrågor. Fortfarande fanns dock avvikar-perspektivet kvar, men nu framstod queerfolket snarare som showartister än perverterade. En förklaring till att medierna blev så förtjusta i begreppet kan vara att det kändes lättare att säga queer än att tala om den så självklara heterosexualitet som ett problem, en maktfaktor. Tyvärr har exponeringen fört med sig att queer urvattnats och uppfattas som nån slags underhållning snarare än ett maktanalytiskt verktyg och en politisk kraft. Queer blev ett emblem för allt möjligt, en gimmick. Intåg av queer sammanföll med den svenska nationella komma ut-processen i slutet av 1990-talet. Elisabeh Ohlsons bildsvit Ecce Homo väckte starka känslor och tvingade fram ställningstaganden. Europride i Stockholm drog fler människor än någonsin och visade större mångfald än tidigare pridefestivaler. Ordet queer användes som beskrivning av den mångfald av männniskor som inte var heterosexuella. Första gången jag stiftade bekantskap med Tiina Rosenberg som föreläsare var på Valands konsthögskola i Göteborg våren Ämnet var motttagandet av Fucking Åmål, Lukas Moodyssons populära och nydanande film. Pressen teg nästan unisont om filmens bärande story, kärlekhistorien mellan Elin och Agnes. Vad berodde tystnaden på? Jo,sa Tiina Rosenberg, att inte-låtsas-om ser vi som ett uttryck för generositet, något storsint och tolerant. Men egentligen är tystnaden en homofob handling. Den är en medveten blindhet som kan uppfatttas som en makthandling, så länge homosexualitet betraktas som ett avvikande beteende till skillnad mot heterosexualitet som anses vara det önskvärda och privilegierade. Varför provocerar transpersoner? Queer är teori men det är också praktik. I sin politiska form växte queer fram under 1980-talet i USA när homosexuella skuldbelades för hiv/aids. På pridemarschen 1990 delades Queer Nations Manifest ut på New Yorks gator där ordet queer återtogs från heterosamhälllet som utpekat avvikarna som queer; knäppa, konstiga. På aktivistnivå kom queer att representera människor som överskrider och utmanar normerna kring sexualitet och kön: bisexuella, homosexuella, lesbiska, transpersoner, transsexuella, transvestiter, crossdressers, dragkings/queens, butch/femme med flera. I USA har det varit en konflikt mellan transkvinnor och feminister en konflikt som också finns här hemma. Radikalfeminister kan provoceras av den feminitet som vissa transpersoner tillämpar, en konservativ utseendefixerad kvinnlighet som ibland motsäger feminismens kamp för att slippa den sortens attribut och skönhetsnormer. Dessutom menar en del att endast den som är född biologisk kvinna kan förstå kvinnans position i könsmaktordningen och att den politiska kampen ska föras könsseparatistiskt. Jag fattar inte vad som kan vara så provocerande med transpersoner, säger Tiina Rosenberg. Det finns både en feministmoralism och en feministfundamentalism som kretsar kring den heliga kvinnan. Den är helt outhärdlig. Socialkonstruktivismen har i praktiken haft en liten betydelse för feminismen trots att den teoretiskt sett dominerar. I vissa situationer är separatism nödvändig som metod, inte som mål. Butchiga kvinnor og fjolliga queens Ett par Tiina Rosenberg gärna återkommer till är butch/femme. Butch är den lesbiska kvinnan i manskläder och femme den lesbiska kvinnan i kvinnokläder. När är en handling queer och när är den könsstereotyp? Stereotypt? I vems ögon? Jag intresserar mig för synliga queera-, lesbiska-, gay- och transidentiteter. Mina favoriter är butchiga kvinnor och fjolliga queens. Jag kan inte tänka mig något mer förföriskt, och jag tänder inte på kvinnor i största allmänhet. För mig är dykes de mest begäransvärda kvinnor som finns. Så det är en begärsfråga, helt klart. I övrigt dyrkar jag fjollighet hos män och är en gammal faghag. Fördjupar eller tillför queer något kring kvinnors begär? Begär, erotisk energi, är en central fråga för queer och fördjupar definitivt frågan om begär och sexualiteter. De queera idéerna strävar bort från kvinnligt/manligt-tänkande som så starkt präglar det feministiska tänkandet. Vilka är svagheterna med queer? En tendens att överbetona individen som sammanfaller med det marknadsliberala projektets idéer. Genom öppenheten för det icke-normativa och för positionsbyten finns också en viss oansvarighet, en risk att maktperspektiven fördunklas, att man överser med kränkningar, övergrepp, förtryck. En västerländsk fluga? Närmast i Tiina Rosenbergs bokproduktion kan vi se fram emot Besvärliga människor: Teatersamtal med Suzanne Osten om normalitet och feministisk teater. (Osten är regissör och professor i regi på Dramatiska institutet i Sverige) Och för den som undrar om queer är en västerländsk anglosaxisk fluga kan Tiina Rosenberg så småningom ge svar i projektet queer och postkolonialismen. Hittills har hon varit i Bangladesh, Indien och är på väg till Filippinerna i höst.

19 NR NIKK magasin 19 Nettets private sfærer arena for utvikling av seksuell identitet Av JANNE BROMSETH Stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning Institutt for tverrfaglige kulturstudier, Norges tekniske-naturvitenskaplige universitet Foto: Christoffer Askman / BAM / Samfoto De unike mulighetene til å danne grupper på tvers av geografisk plassering har ført til et vell av ulike medierte interessefellesskap på internett. Det unike ved mange av disse fellesskapene og nettverkene er at områder som tradisjonelt sett har vært en del av den private sfæren, synliggjøres i større grad i den nye nett-offentligheten. Tema og livssituasjoner som både er tabubelagte og marginalisert i den hegemoniske kulturen, har blitt spesielt sentrale som utgangspunkt for nettmedierte fellesskap, enten det dreier seg om psykiske og fysiske lidelselser, politikk, livssyn eller seksualiteter.

20 20 NIKK magasin NR Slike nettsteder er viktige som alternative medieoffentligheter, som motvekt til tradisjonelle medier hvor det som formidles sluses gjennom redaksjoner. I tillegg er de arena for identitetsprosesser og nettverksbygging i samhandling med andre mennesker. Fokus her er nettet som arena for utforskning og utvikling av seksuell identitet, og hvordan medierte grupper kan fungere som ressurser i slike prosesser. Hvilke muligheter oppstår for å ta i bruk nettet som arena og redskap for relasjonsskaping og nettverksbygging når mange innenfor samme geografiske område har tilgang til og bruker nettet som kommunikasjonsmedium? Sentralt i en sosial konstruksjonistisk teoretisk forståelse av kjønn og seksualitet er at innholdet i disse dypstrukturelle kategoriene er sosialt og kulturelt situert og noe som aktivt skapes og forhandles av situerte aktører innafor spesifikke rammer. Hvilke rammer utgjør nettet som kontekst for disse prosessene - for hva som forstås som normalt og naturlig? Seksuell orientering er en kategori som tillegges betydning av samfunnet rundt for hvordan man tolkes og forstås som individ og også for individets forståelse av seg selv i verden. Særlig dersom den seksuelle orienteringen avviker fra den heteronormative, er det viktig å få gjenkjennelse og bekreftelse på seg selv ved å møte andre i lignende subjektposisjoner. Det empiriske grunnlaget for å diskutere disse spørsmålene er min egen og andres forskning, så vel som noen erfaringer og introspektive refleksjoner jeg selv har gjort meg i tilknytning til egne identitetsprosser som norsk og lesbisk. Eget materiale er basert på en etnografisk og refleksiv tilnærming, og består av bredde- og dybdestudier av en rekke norske, svenske, danske, nordiske og europeiske interessefellesskap med ulike tema og kjønnssammensetning, med vekt på e-postmedierte diskusjonsgrupper (Bromseth, under arbeid). Spesielt relevant for tema i denne artikkelen er studiene av nettverk organisert rundt seksuell minoritetsorientering, med vekt på lesbiske og bifile kvinner. Nettet en normløs sosial arena? På tross av tidlige forhåpninger og spådommer om nettets potensiale for oppløsning av tradisjonelle makthierarkier, både gjenskapes og utfordres kulturelle hegemoni i medierte kontekster, ofte med tekst som eneste redskap. At de første brukerne og utviklerne som plantet flagget i sin tid besto av hvite middelklasse mannlige nord-amerikanere, har lagt premisser for hvilke praksiser og verdier som får posisjon som naturlig og normativt. Dette gjelder både forståelser av hva nettet er og hva dette innebærer på makro så vel som på mikronivå. På et overordna nivå blir dette synlig gjennom for eksempel navn og kategorisering av nettmedierte grupper/websider. Her finner vi både Senior-net, women-only-lists, lesbiske lister/ sider og chatterom kun for svarte. Amerikanskdominerte grupper karakteriseres ofte som internasjonale, med nord-amerikansk kulturell tilhørighet som stilltiende tatt-for-gitt-het, og egne grupper for hvite menn eller heterofile glimrer med sitt fravær. Dette er ett av mange eksempler på at normativitetshierarkier blomstrer også i nettverdenenen, og som setter spørsmålstegn ved demokratiserende spådommer om blanke ark. Felles kulturell ramme Den amerikanske dominansen og diskursen om det globale nettet har imidlertid blitt utfordret etter hvert som nye grupper av brukere har inntatt nettarenaen. Grupper for homofile og lesbiske var tidlig ute med å bruke nettet, samtidig som de kulturelle og sosiale hierarkiene er de samme innafor denne gruppa (Wakeford 1997), hvor kvinners inntog har generelt kommet seinere sammenlignet med homoseksuelle menn. Fra siste halvdel av nittitallet, i takt med at nett-tilgangen økte kraftig i en rekke nordiske land (Nettstedet Nua), ser det ut til å være en framvekst av nordisk baserte grupper med et snevrere kulturelt og geografisk nedslagsfelt. I de nordiske gruppene jeg selv har sett på, framhever flere av deres initiatorer eksplisitt et ønske om å lage et gruppefellesskap hvor deltakerne forholdt seg til en snevrere sosial og kulturell referanseramme enn på de internasjonale gruppene. De snakker om behovet for en egen liste, uavhengig av de store amerikanskdominerte. Et sted hvor min gruppe av likesinnede kan snakke om våre ting som er viktig i vårt land, eller en annen avgrensa fysisk enhet. Eva Isakson (1997), som startet den første europeiske diskusjonslista for lesbiske og bifile kvinner, uttrykker sin opplevelse av kulturell fremmedgjorthet slik: after writing and writing, and being aware (after having been on US sappho for 1 year that my bytes would continue to add an exotic Finnish flavour to the sea of its postings while giving me but a little nourishment back in the long run, I knew that the time was becoming ripe. (ibid: 3). Det fysisk geografiske blir dermed utgangspunkt for å organisere mediert kommunikasjon gjennom felles kulturell referanseramme. Seksuell identitet som kulturelt situert Når en beveger seg ned på delkulturelle nivå, som lesbekulturen, eller en akademisk kultur med sterke bånd på tvers av nasjonale grenser, ser det altså ut til at det fremdeles er viktig å dele nasjonal kulturell overbygning i nettmedierte fellesskap når muligheten er der. Seksuell identitet er tett vevet sammen med andre deler av sosial identitet, og studier av de nye lokale fellesskapene for seksuelle minoriteter bekrefter nettopp dette (Nip 2002, Bromseth 2003). Hva som får posisjon som viktig tema, praksiser og verdier for lesbiske og bifile kvinner og dermed utgangspunkt for gjenkjennelse og bekreftelse på egen identitet, er i høy grad knytta til kvinners og seksuelle minoriteters posisjon i hovedkulturen. Dette gjelder medierte så vel som ikke-medierte kontekster. Som jeg skrev i dagboka mi etter å ha pendlet mellom Chicago og Trondheim i ett år i et anfall av dyp savn etter den store lesbiske delkulturen i storbyen: Jeg elsker å være lesbisk i Chicago, elsker storbyen og mangfoldet med hensyn til normer, at jeg kan kle meg som jeg vil