Vedlegg 2. Tas til etterretning.

Transkript

1 Vedlegg 2 Innspill til ordensforskrift og fartsforskrift i Sarpsborg kommunes sjøområder Innsender Innhold Rådmannens kommentarer Kystverket Borg Havn IKS har delegert myndighet etter havne- og farvannsloven i Sarpsborg kommune, jf. ovennevnte saksutskrift. På denne bakgrunn stiller Kystverket Sørøst seg noe undrende til at den lokale fartsforskriften i medhold av havne- og farvannsloven skal fastsettes av Sarpsborg bystyre. Delegeringa av myndighet innebærer ikke frasigelse av myndighet. Uavhengig av tolkningen av kommunens delegeringsreglement, som det vises til i sak 6/18 i utvalg for plan, miljø og teknikk, har det organet som har delegert ned myndighet også adgang til å trekke tilbake delegeringen i enkeltsak eller for sakstype. I denne aktuelle saken ble temaet vurdert til å være av en slik karakter at det var ønskelig å få et vedtak i kommunens øverste politiske organ. Borg havn IKS har vært aktiv deltaker på alle samarbeidsmøtene mellom kommunene. Siden Sarpsborg ønsket å samkjøre ordensforskriften med Fredrikstad og Hvaler har rådmannen tatt utgangspunkt i oversendt forslag til ordensforskrift fra Borg havn. Kommunen har også hatt utstrakt dialog med Borg havn gjennom hele prosessen med å utarbeide fartsforskriften, og rådmannen har tatt hensyn til deres faginnspill. Av hensyn til brukerne av sjøområdet og av hensyn til håndhevelsen av forskriften, foreslår Kystverket Sørøst om å endre ordlyden i 1 første ledd til følgende: «5 knop er høyeste tillatte hastighet innenfor 150 meter fra land, holmer og skjær som er synlige over vannflaten...». I vurderingen av behovet for lokal ordensforskrift har Kystverket vurdert hvorvidt reguleringen er tilstrekkelig begrunnet. Kystverket Sørøst kan ikke se at vurderingen inneholder momenter som er spesielle og som kun gjelder vannscootere og lignende motoriserte fartøy. Etter vårt syn er vurderingen allmenn for alle typer motoriserte fartøy. En god lokal fartsforskrift og eventuelt et generelt ferdselsforbud for alle motoriserte fartøy i sårbare områder vil etter vår vurdering ivareta de utfordringer som vannscooter, jet- brett, delfinbrett/scooter, speedbåter, og annen motorisert ferdsel skaper. Det vil etter vårt syn være en velegnet måte å regulere bruk av fartøy i områder med ulike aktiviteter og konkurrerende brukergrupper. Tas til etterretning. Ett av hovedargumentene for å vedta en ordensforskrift var å lage et likelydende regelverk for ferdsel med vannscooter for Sarpsborg og nabokommunene. Etter å ha vurdert de innkomne høringsinnspillene, sier rådmannen seg enig i at den faglige vurderingen som ble lagt til grunn i høringsdokumentet ikke er tilstrekkelig for å imøtekomme de kravene som stilles for å ha strengere regler for vannscootere enn andre motorfartøy. Etter rådmannens syn er det dermed ikke juridisk grunnlag for å kunne vedta 9A i ordensforskriften. Kommunen har mulighet til å vedta ordensforskrift som gjelder for alle typer fartøy. Rådmannen tar ikke stilling til dette alternativet på nåværende tidspunkt. Behovet for ferdselsrestriksjoner vil trolig

2 Politiets sjøtjeneste, Øst politidistrikt Vi anbefaler at 9A i forskriften endres til å bli så enkel og entydig som mulig. Før fastsettelse av forskriften bør det vurderes nøye hvorvidt det er hensiktsmessig å forby sport- og lekbasert kjøring for vannscootere og lignende motordrevne fartøy innenfor bestemte klokkeslett, når det samme forbudet ikke vil gjelde for andre typer motoriserte fartøy, eksempelvis vannski. Kystverket Sørøst gjør videre oppmerksom på at det som allerede er tilstrekkelig regulert og sikret gjennom annet lovverk/ annen forskrift ikke hører inn i en lokal forskrift. Vi anbefaler derfor at følgende tas ut i 9A: - Punkt A bokstav d om definisjon av transport/ lekkjøring, første punktum - Punkt 1 om generelle regler, første og andre ledd - Punkt 3 om forbudsområder i sin helhet Dersom 150-metersregelen blir innført for alle tre kommuner, vil svært store arealer bli berørt og politiet risikerer å ha begrenset anledning til å håndheve dette. Å måle avstander til sjøs er komplisert og kontrollvirksomheten vil være utfordrende. Det vil antagelig i praksis kun være anvendbart og hensiktsmessig i åpenbare tilfeller. Man risikerer at dette kan bli en sovende regel som få overholder eller ikke har forståelse og respekt for. 150-metersonen vil kanskje få mindre hurtiggående småbåter til å velge å gå utaskjærs i stedet. Man kan se for seg at det vil oppstå langt oftere farlige situasjoner av det, særlig i dårlig vær. Videre vil man risikere at man konsentrerer kjøring i høy hastighet til bli tilstrekkelig ivaretatt gjennom en fartsforskrift. Forslag til fartsforskrift vil kun gjelde i Sarpsborg kommunes sjøområder. Hvaler og Fredrikstad har allerede egne fartsforskrifter for sine sjøområder. Rådmannen viser til at kommunen skal utarbeide regelverk som ivaretar de hensyn som kommunen har ansvar for. Rådmannen har vurdert at det er behov for en generell fartsbegrensning nær land for å redusere støy og ivareta hensynet til naturmangfold og sikkerheten for brukerne av farvannet. Rådmannen ser ingen alternativer som vil ivareta disse hensynene like godt som en fartsforskrift. Hvordan politiet prioriterer sine ressurser for håndheving av disse regelverkene kan ikke tillegges avgjørende vekt i denne saken. Rådmannen mener at sikkerheten til førerne av fartøy i Sarpsborg kommunes farvann blir best ivaretatt ved at det holdes lav hastighet i de uoversiktlige områdene nærmest land. I de oversiktlige områdene 150-meter fra land må førerne utvise aktsomhet overfor andre førere.

3 et begrenset område, for eksempel når man kjører inn Skjebergkilen. Her vil det være en sone på ca. 200 meter hvor alle som kjører i plan blir henvist. Det kan kanskje skape fler farlige situasjoner fordi tettheten av hurtiggående båter blir stor og manøvreringsområdet er svært begrenset. Tjenestemennene som jobbet i politiets sjøtjeneste denne sesongen er omforent om at vannscooterbrukere så ut til å bruke fartøyet til mer enn bare sport/-lek. Mange pakket vannscooteren og dro på tur. De brukte den i større grad som fremkomstmiddel og det var tilsynelatende mindre konsentrasjon av kjøring på kun ett sted. Alt i alt fremstår ikke vannscootere som mer farlig enn småbåttrafikken. Tjenestemennene på politibåten kan ikke se behovet for å regulere vannscootere mer enn småbåter. Utfordringene er den samme, uavhengig av om det er hurtiggående småbåt eller vannscooter. Innspill vedrørende erfaringer fra fjorårets sesong tas til etterretning. Tjenestemennene i politiets sjøtjeneste er av den oppfatning at det allerede eksisterer lovverk, som både kan og blir benyttet, der det er behov for å regulere uønsket aktivitet. Både mot vannscootere og småbåter. Politiets sjøtjeneste kan ikke se noen empirisk støttet begrunnelse for å påstå at farepotensialet med vannscooter er større eller avvikende fra øvrig bruk av småbåt. Politiet må følge fastsatte fartsbegrensninger som alle andre, unntatt ved utrykning for å løse et oppdrag. Det vil begrense politiets tilstedeværelse og forebyggende arbeid i store deler av distriktet vi opererer i, all den tid politiet kun kan fravike hastighetsbegrensningen kun under utrykning. Politiets sjøtjeneste anbefaler å beholde dagens reguleringer, eventuelt innføre ytterligere skiltede hastighetsbegrensede soner og regulere flere vernede områder for ferdsel dersom det er behov for Rådmannen vurderer det som naturlig at hastighetsbegrensningen etter fartsforskriften bør gjelde alle fartøyer som ikke er under utrykning, og ser ingen logisk begrunnelse for at politi som ikke er under uttrykning skal ha forskjellsbehandling når det gjelder dette. Det er mest hensiktsmessig at spesielt påkrevde ferdselsrestriksjoner av hensyn til verneformålet blir tatt inn i verneforskriftene for de aktuelle områdene. Dette må vernemyndigheten ta stilling til.

4 Vannscooterforbund dette av hensyn til naturmangfoldet. Dersom en 150 meters-sone blir innført, er det vår anbefaling at dette gjelder for både småbåter og vannscootere. Det vil være enhetlig og i så måte enklere å håndheve for sanksjonerende myndigheter. I tillegg vil det være en likebehandling å ha felles regler for småbåter og vannscootere. Videre vil det eliminere et 50-meters belte der vannscooteren, som er en mindre farkost, kjører i lav hastighet, mens større fartøyer kan kjøre i stor hastighet. Vi har ingen vesentlige bemerkninger til forslaget til fartsforskrift. Den foreslåtte artsforskrift eller en utvidelse av denne er mer formålstjenlig i tillegg til regulering i annet lovverk for aktuelle områder. Tar man i betraktning at kommunenes innbyggere på internett uttrykker at det nok i langt større grad er fart og adferd fra alle typer fartøy som er den reelle utfordringen i kommunene taler det for at man nok bør se på fartsforskrift i stedet for lokale forbud og påbud kun for en fartøyskategori. Det stilles allikevel et stort spørsmålstegn ved hvorfor man har valgt å trekke tilbake delegeringen gitt til Borg Havn IKS. Sett i lys av forslagets utarbeidelse og innhold fremstår det som klart at både ordens og fartsforskrift klart burde vært utarbeidet av kommunens delegerte faginstans på nettopp Havne og farvannsloven. forslagene ville ha fått en vesentlig annen utforming enn det vi nå ser foreslått om Borg Havn IKS hadde kjørt denne prosessen i en langt mer selvstendig grad. Havne- og farvannsloven 14 gir kommunen bare adgang til å regulere bruk av fartøy, når hensynet til a) god fremkommelighet, b) trygg ferdsel og c) forsvarlig bruk og forvaltning av farvannet krever det. Vilkåret "krever det" er et synonym med "nødvendig" og er et såkalt rettsvilkår ettersom det fremgår av lovteksten. Det innebærer at det ikke er tilstrekkelig at noen eller flere synes at vannscootere ikke er greit, at det «ville vært mye bedre» uten, at de bråker fælt og Se Tas til etterretning. Se

5 skremmer folk og fugler. Ber om at forslagets punkt 9a fjernes eller endres i sin helhet, da det ikke er i tråd med kravene til slik forskrift og påkrevd utredning og begrunnelse. Ordensforskriften 9a tar kun sikte på å vanskeliggjøre ferdsel for en fartøygruppe uten at reguleringen er saklig begrunnet i tråd med lovens krav om slike reguleringer En 150m sone er i hele kommunens farvann er ikke alltid det beste alternativet man kan innføre. Se bare på vedlagt kart over den nå opphevde 7-knops sonen ved Grimsøykilen. Man bør også se på justering av verneforskrifter eller regulering gjennom annet lovverk om dette er påkrevd. Vi skulle gjerne sett at de foreslåtte reguleringene ikke vedtas, eventuelt blir gjeldende for alle fartøystyper, jamfør likestillingsprinsippet og lovgivers ønske om likestilling og forenkling av lovverket. Alt man ser ut til å ønske å regulere er allerede ivaretatt i den sentrale fartsforskriften, småbåtloven, sjøveisreglene og i tillegg ytterligere ivaretatt på en enda bedre måte i lokal fartsforskrift. Sårbare områder med Ålegress osv. er ikke relevant for bruk av vannscooter, spesielt i 5knop. Dette siden vannscooter ikke kan benyttes med motor i drift på dybder under 0,9m under fartøyet. I praksis benytter man aldri vannscooter uten minst 2-3 meter vanndybde da dette medfører store skader på vannjet-pumpe. Argumentasjon om at vannscooter kan kjøres nært land og i grunne farvann er altså elementær feilinformasjon. Den foreslåtte 200m sonen er ulovlig grunnet at den øker risiko for sammenstøt med andre fartøy. Dette innebærer at skulle en 200m sone der vannscooter blir tvunget til å kjøre med «stø kurs» og samtidig ikke forårsake sammenstøt være aktuell, måtte alle fartøystyper reguleres likedan. Det er mest hensiktsmessig at spesielt påkrevde ferdselsrestriksjoner av hensyn til verneformålet blir tatt inn i verneforskriftene for de aktuelle områdene. Dette må vernemyndigheten ta stilling til. Se Tas til etterretning. Se

6 BRP Norway AS Østfold fylkeskommune Sarpsborg kommunes modell forbyr ikke uvettig kjøring på vannscooter, men derimot forskjellsbehandler den selve fartøyet, uavhengig av hvor pent man kjører. Ved å legge opp til en totalt unødvendig forskjellsbehandling, er kommunens forslag ikke i tråd med hjemmelen i havne- og farvannsloven slik denne forstås i praksis, jf. blant annet flere uttalelse fra Kystverket. Kommunen bør derfor droppe forskriftsforslaget om bruk av og orden i havner og farvann i Sarpsborg 9A, og holde seg til å fastsette kun forslaget til ny fartsforskrift. Eventuelt kan kommunen vurdere å utvide sonen for fartsforskriften fra 150 til 200 meter. Det er relativt dårlig begrunnet i kommunens saksutredning hvorfor vannscootere skal utgjøre en større fare for natur og miljø enn øvrige fartøy. Sarpsborg kommune synes også å legge til grunn at vannscootere utgjør en miljørisiko fordi de kjøres på grunt vann. Brukermanualen til de fleste vannscootere sier at de aldri bør kjøres på grunnere vann enn 90 cm.3 Dette er en absolutt minstestandard, og i realiteten ville en vannscooterfører med kunnskap om fartøyet sitt aldri kjørt vannscooteren på grunnere vann enn 2-3 meter av frykt for å ødelegge impellerne. Dette gir lite mening dersom formålet er at regelverket skal være lett å håndheve. For politiet vil det være det klart enkleste å håndheve et regelverk som ikke forskjellsbehandler fartøyer, og som kun handler om fart. Saksfremlegget redegjør på en god måte for forutsetningene i gjeldende lovverk og behov for tilrettelegging innenfor Sarpsborg kommune. Vi ser at 200 meters grense for aktiv bruk av vannscooter gir en sikringssone for både naturmangfold og flertallet av brukerne i strandsonen. Det er mest hensiktsmessig at spesielt påkrevde ferdselsrestriksjoner av hensyn til verneformålet blir tatt inn i verneforskriftene for de aktuelle områdene. Dette må vernemyndigheten ta stilling til.

7 Forum for natur og friluftsliv Østfold Kongelig Norsk Båtforbund Vi ber om at merkingen av de ulike avstandssonene framgår tydeligere. Dette for å sikre at avstanden på 150 meter, jf. fartsforskriften for alle, og begrensninger for vannscooter i 200- meters avstand, jf. ordensforskriften er entydig både i kart og forskrifter. Tilslutta organisasjoner i FNF Østfold støtter forslagene til henholdsvis fartsforskrift og ordensforskrift for bruk av motoriserte fartøyer i Sarpsborg kommunes sjøområder. Vi ser også i saksopplysningene at regulering av motorisert ferdsel i Tunevannet, Isesjø og Glomma oppstrøms Solli og Sarpefossen vil bli utredet i en egen sak på et senere tidspunkt og oppfordrer kommunen til å ta tak i dette så fort som mulig. Forskjeller mellom kommuner er uheldige og vil kunne gjøre en normalt ansvarlig båtfører til «lovbryter». Vi er derfor tilhenger av at reguleringer som begrenser båtførers handlingsrom skal være likest mulig, og helst landsomfattende. Om det, unntaksvis, lokalt, må innføres begrensninger, skal merking/informasjon være tydelig og tilgjengelig for enhver som ferdes i det aktuelle området, til enhver tid. Lokale reguleringer/begrensninger som en båtfører ikke har/får kunnskap om enkelt og naturlig blir å betrakte som «skrevet i vannskorpen». Den tidligere vannscooterforskriften ble opphevet i Dette innebærer at vannscootere i dag er likestilt på sjøen med andre fritidsfartøy. KNBF mener derfor at fartsreguleringer/avstand til land skal være like for alle fritidsfartøyer. Ordensforskriften for øvrig, med tidsavgrensning og fokus på begrenset sport/lek-aktivitet støttes, og bør gjelde for alle fritidsbåter. For å lykkes med gode reguleringer for å oppnå et godt båtliv for alle, er enhetlig (nasjonale) bestemmelser, tydelig merking, informasjon og holdningsskapende arbeid viktig. Tas til etterretning. Havnemyndigheten vil bli varslet om dette. Reguleringer av motorisert ferdsel i Tunevannet, Isesjø og Glomma oppstrøms Solli og Sarpsfossen vil bli utredet på et senere tidspunkt. Ett av hovedargumentene for å vedta en ordensforskrift var for å få til et identisk regelverk for ferdsel med vannscooter mellom nabokommunene. Rådmannen anbefaler at denne ikke vedtas. Se Hvaler, Fredrikstad og Halden har eksisterende fartsforskrifter. Felles utforming av fartsforskrift har vært drøftet, men vil ikke bli gjennomført på nåværende tidspunkt. Tas til etterretning. Havnemyndigheten vil bli varslet om dette.

8 Norges hytteforbund Vi mener at det selvfølgelig skal være åpning for en fornuftig og hensynsfull bruk av vannscootere. Forutsetningen er da at farts- og fornøyelseskjøring, som disse farkostene er spesialkonstruert for, henvises til dertil egnede områder. Områder hvor man er til minst mulig sjenanse for andre og mykere sjøfarende, beboere, hyttefolk og turfolk langs land, samt natur og dyrelivet. I kombinasjon fremviser de foreslåtte forskrifter et 150 meters belte langs land der fartsbegrensningen for alle farkoster er 5 knop. Vi slutter oss til at det er et fornuftig utgangspunkt å fastsette slik konsekvent sone for lav fart langs land. Så vil det for vannscootere være et ytterligere belte på 50 meter, ut til 200 meter, der det kun er tillatt med «transport og nyttekjøring», som den spesielle forskrift sier. Norges Hytteforbund mener dette blir noe illusorisk. I praksis vil denne bestemmelsen ha liten betydning fordi man tillater FRI FART i området utenfor 150 meter fra land, holmer og skjær. Etter hva vi har forstått er den eneste restriksjon for scootere i området meter at «sportslig adferd» (hopp/sprett og farlig fartslek) ikke tillates i dette begrensede 50 meters beltet. Kjører man i 100kmt rundt andre farkoster på sjøen i meters beltet, blir dette til tross for farlig kjøring likevel fullt lovlig. Mye fornøyelseskjøring tror vi vil finne sted under dekke av å være «nyttekjøring» og «transport» i dette området, og dette blir lett papirbestemmelser uten praktisk betydning. Norges Hytteforbund mener derfor at de foreslåtte retningslinjer er for liberale for slike fartsfartkoster som vannscootere faktisk er konstruert for å være. Bestemmelsene for scootere bør være strengere. Vi vil anbefale at kommunen vedtar en annen løsning der det fastsettes en fartsgrense for scootere på 10 knop i beltet meter fra land. En slik løsning/fartsgrense gjør at transport- og nyttekjøring med scootere i dette beltet ikke forhindres, men at man må ut minst 200 meter fra land før fartspotensialet på scooterne kan tas i bruk.

9 Ove Stokstad Fylkesmannen i Østfold Tilslutt vil vi minne om at det ikke er tilstrekkelig å vedta reglement og bestemmelser, men at disse også må gjøres kjent ved tydelig skilting langs land slik, at de sjøfarende klart ser hvilke regler som gjelder. Jeg og mine barn har en vannscooter som er godkjent for 3 personer og vi bruker den på lik linje som en båt. Vi kan ikke godta at vi skal diskrimineres ved bruk av denne. Undertegnede kan ikke se at forslagets 9a bestemmelser er utredet, begrunnet eller påkrevd slik havne og farvannsloven krever for slike reguleringer. De diskriminerende bestemmelsene er ikke i tråd med Havne og farvannslovens krav og er heller ikke i tråd med kommunens oppgaver og forvaltningsansvar etter loven. Jeg ber om at forslaget til 9a fjernes fra forskriftsforslaget og at kommunen vurderer regulering av fritidsfartøy gjennom annet lovverk om dette kan saklig begrunnes nødvendig. Fylkesmannen i Østfold er positiv til at Sarpsborg kommune, i samarbeid med andre kystkommuner i Østfold, tar sikte på en lokal regulering av motorisert ferdsel på sjøen. Etter at de nasjonale bestemmelsene om bruk av vannscooter ble opphevet i 2017, er det etter vår vurdering et stort behov for lokalt tilpassede regelverk. Med utgangspunkt i gjeldende lovverk synes det å være en hensiktsmessig løsning å kombinere en generell fartsforskrift med særbestemmelser for vannscootere i en ordensforskrift. Etter vår oppfatning vil det kunne medføre betydelige pedagogiske utfordringer å ha to forskjellige soner som er såpass like. Vi ber kommunen vurdere dette momentet ved fastsettelsen av de to sonene. Det foreslås at det innføres forbud mot sport-/lek-kjøring i tidsrommet kl. 23:00-07:00. Vi mener at denne perioden bør forlenges til 21:00-08:00. Vi vil foreslå at hele sjøområdet i alle aktuelle verneområder fastsettes som forbudssoner for vannscooter hele året. I Sarpsborg kommune vil dette gjelde verneområdene Skjebergkilen, Hansemakerkilen, Haslau og Skorpen. Når det gjelder de to Tas til etterretning. Havnemyndigheten vil bli varslet om dette. Det er mest hensiktsmessig at spesielt påkrevde ferdselsrestriksjoner av hensyn til verneformålet blir tatt inn i verneforskriftene for de aktuelle områdene. Dette må vernemyndigheten ta stilling til.

10 Norges motorsportforbund førstnevnte, er sjøområdene nesten i sin helhet meget grunne. Når det gjelder hekkeholmene Haslau og Skorpen, vil vi påpeke at de har et rikt fugleliv også etter Ofte ligger det fugler på sjøen nær holmene. En generell regel der verneområder utpekes som forbudssoner, vil være enkel å forholde seg til og ta hensyn til at disse områdene allerede er sikret på grunn av spesielle naturkvaliteter. Vernegrensene er avmerket på offentlige kart og er således enkle å skaffe seg kunnskap om. Våre merknader vil dreie seg om mulighetene og begrensningene rundt båtsport i kommunene generelt og ikke spesifikt rundt forskjellsbehandling av fartøystyper. Men det vi oppfatter som en uheldig diskriminering av nettopp Aquabike, kan slik forslagene til ordensforskrift er skissert potensielt vanskeliggjøre organisert båtsport for barn og voksne i fremtiden. Dersom det skulle skje noe kan vi ikke være i en slik situasjon at førstehjelp blir vanskeliggjort fordi vi da er henvist til å være langt fra land slik at påkrevd redningstjeneste umuliggjør aktivitet fordi det ikke er ressursmessig mulig å ha en tilfredsstillende sikkerhetsmessig forsvarlig beredskap. All form for motorsport har som kjent en større risiko enn mange andre idretter. Det fører derfor til at vi må ta hensyn til dette når områder planlegges for motorsportaktiviteter. For båtsport og da spesielt Aquabike vil forslagene i 9a kunne gi flere unødvendige utfordringer knyttet til behandling av dispensasjonssøknader knyttet til eventuelle løp eller regulering av treningsområder. Forslagene som regulerer adferd og ikke fart (siden fartsregulering i ordensforskrift ikke er tillatt), ser da også ut til å være regulert tilstrekkelig i flere andre lovverk, blant annet Småbåtloven 24, sjøveisreglene mv. Forslagene til regulering ser ut til å være basert på ett ønske om å redusere støy og villmannskjøring nært land og andre brukergrupper av farvannet. Det virker for NMF mer naturlig å adressere dette gjennom regulering av hastighet i fartsforskrift for alle typer fartøy, og holdningsskapende arbeid. I så måte vil nettopp båtsport og regulerte områder for idrett på vannet Det er naturlig at utøvelse av motorsport som innebærer større risiko enn alminnelig ferdsel bør skje innenfor avgrensede områder. Fastsetting av slike områder gjøres gjennom kommunens arealplan. Rådmannen tar ikke stilling til dette i denne saken. Se

11 være en god måte for kommunene å legge til rette for avlastende tiltak i enkelte områder. NMF er i utgangspunktet positiv til regulering av vassdrag og farvann gjennom lokal fartsforskrift, dersom den sentrale fartsforskriften ikke ivaretar lokale forhold godt nok. Fartsregulering ivaretar alle aspekter man ser ut til å ønske å redusere i blant annet ordensforskriftene. I foreslått 3 i Sarpsborgs fartsforskrift virker man å forvirre mer enn man klargjør hvem som faktisk har ansvar i kommunens farvann. Vi ber derfor om at man forenkler teksten i 3 og gir ett langt mer ryddig bilde av hvem som har myndighet ut fra dagens delegering. I følge selskapsavtalen med Borg Havn IKS og kommunenes delegeringsvedtak og reglement er det Borg Havn IKS som har myndighet i farvannet og til å utarbeide forskrifter etter havne og farvannsloven. Vi stiller derfor spørsmålstegn ved hvem det i realiteten er man skal søke om dispensasjon til gitt forskriftens ordlyd: «3 (dispensasjon) Kommunestyret kan gi dispensasjon fra forskriftens bestemmelser. Dispensasjon kan bare skje etter begrunnet søknad. Dispensasjon skal videre bare skje i særlige tilfeller og det skal legges vekt på at det ikke ved bølgeslag eller på annen måte oppstår skade eller fare for skade på personer, herunder badende, andre fartøyer, farvannets strandlinjer, kaier, akvakulturanlegg eller omgivelsene for øvrig. Dispensasjonen skal gjøres tidsbegrenset. Tas til etterretning. Ordlyden i 3 følger malen fra kystverket. Det er slik at kommunestyret (bystyret) i utgangspunktet har myndighet etter havne- og farvannsloven, og dermed også for alle lokale forskrifter fastsatt med hjemmel i denne. Bystyret kan velge å delegere denne myndigheten til havnestyret. Havnestyret har allerede fått delegert myndighet etter havne- og farvannsloven, jf. kommunens delegeringsreglement. Dette betyr at det vil være havnestyret som behandler søknad om dispensasjon etter fartsforskriften 3. Hverken kommunen eller havnestyret har mulighet til å gi annet enn tidsbegrensede dispensasjoner. Kommunestyret kan delegere myndighet etter første ledd til havnestyret. Innvilgelse eller avslag på søknad om dispensasjon kan påklages. Kystverkets hovedkontor er klageinstans for vedtaket truffet av kommunestyret eller havnestyret.» At også dispensasjons paragrafen i seg selv virker å legge direkte begrensninger på hva som kan tillates av dispensasjoner og at disse

12 kun kan være tidsbegrenset er beklagelig sett i lys av tillatelser for båtsport. Vi håper kommunen kan legge inn en føring som sier at båtsport arrangementer er av de potensielle særlige tilfeller man kan tillate å gi dispensasjon for av sikkerhetsmessige grunner. I tillegg bør man legge inn en mulighet for at områder som reguleres som permanente båtsportområder ikke omfattes av fartsbestemmelsene.