Skjøtselsplan for slåttemark på Elnestangen, Asker kommune, Akershus

Transkript

1 Skjøtselsplan for slåttemark på Elnestangen, Asker kommune, Akershus Madlaina Bichsel og Kim Abel BioFokus-notat

2 Ekstrakt BioFokus har på oppdrag for Fylkesmannen i Oslo og Akershus naturtypekartlagt og utarbeidet skjøtselsplan for slåttemark på Elnestangen i Asker kommune. Lokaliteten har blitt kartlagt som naturtypelokalitet og består av rik slåttemark og kant av en åpen kalkfuruskog. Området har blitt delt inn i fem skjøtselssoner som hver har fått en egen beskrivelse og skjøtselsråd. Den viktigste skjøtselsjobben består i å opprettholde slåtteregime på enga og bekjempe utbredelsen av fremmede arter i området. BioFokus-notat Tittel Skjøtselsplan for slåttemark på Elnestangen, Asker kommune, Akershus Forfattere Madlaina Bichsel og Kim Abel Dato Antall sider 20 sider Nøkkelord Akershus Asker Kulturlandskap Skjøtsel Naturtyper Rødlistearter Slåttemark Fremmede arter Refereres som Bichsel, M Skjøtselsplan for slåttemark på Elnestangen, Asker kommune, Akershus. BioFokus-notat Stiftelsen BioFokus. Oslo Publiseringstype Digitalt dokument (Pdf). Som digitalt dokument inneholder dette notatet levende linker. Oppdragsgivere Fylkesmannen i Oslo og Akershus Omslag Foto: Kim Abel, slåttemark på Elnestangen, Tilgjengelighet Dokumentet er offentlig tilgjengelig. Andre BioFokus rapporter og notater kan lastes ned fra: ISSN: ISBN: BioFokus: Gaustadallèen 21, 0349 OSLO E-post: post@biofokus.no Web: 2

3 Bakgrunn Slåttemark fikk i 2011 status som en utvalgt naturtype med egen handlingsplan (Direktoratet for naturforvaltning 2009). En av de viktige målsetningene med handlingsplanen er å sette alle viktige slåttemarkslokaliteter inn i et skjøtselsregime for bedre å sikre kvalitetene inn i fremtiden. Et viktig ledd i dette arbeidet er å utarbeide skjøtselsplan for hver enkelt slåttemarkslokalitet. Elnestangen har vært slått noen år av Asker kommune, men har ikke ligget inne i Naturbase som en naturtypelokalitet. BioFokus, med Asker kommunes tillatelse, søkte om midler til å få registrert lokaliteten som en naturtype og for å få lagd en skjøtselsplan med tanke på å fortsette skjøtselen som har vært gjennomført på lokaliteten. Åpen kalkfuruskog inngår også i planen da det også for disse arealene er behov for skjøtselstiltak. Den generelle delen er ikke skrevet av BioFokus, men hentet fra malen til skjøtselsplaner for slåttemark på Østlandet. 3

4 Generell del Den generelle delen er ikke skrevet av BioFokus, men hentet fra malen til skjøtselsplaner for slåttemark på Østlandet. Om slåttemark generelt Slåttemarker er arealer som blir regelmessig slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåttearealer (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen engvegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger på Østlandet Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for Østlandet og dermed gir denne regionen et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter. 4

5 Telemark er kjerneområde for søstermarihånd. I Svartdal-Hjartdalbygdene, Seljord og Hjartdal kommuner, finnes flere orkidérike slåttemarker med store søstermarihåndforekomster. Engene kan defineres som flekkgrisøreeng (boreal slåtteeng) med arter som småengkall, storblåfjær, marinøkkel, lifiol, skogmarihånd, brudespore, kvitkurle, grønnkurle og stortveblad. I tillegg er vårmarihånd, rødflangre, hjertegras, handmarinøkkel, storengkall og ormetunge registrert i noen av dem. Noe tørrere tjæreblomeng finnes også i Svartdal-Hjartdal med bl.a. søstermarihånd, prestekrage, tiriltunge, hårsveve, rødknapp, flekkmure, marinøkkel, gjeldkarve og engkvein. En viktig slåttemarkslokalitet med en stor søstermarihåndbestand er også registrert i Flesketveit i Tokke. Den boreale slåttemarka (flekkgrisøreeng) er skogtraktenes blomsterenger og fine utforminger finnes også bl.a. i Oslo og Akershus på Nordli, Eidsvoll, med innslag av bl.a. grov nattfiol, brudespore, flekkgrisøre, hjertegras, vill-lin og marinøkkel og på Sør-Kringler på Nannestad der det finnes en rekke rødlistede sopparter. Også Rajesetra i Kongsberg kommune i Buskerud har fine slåtteenger med mye søstermarihånd, samt marianøkleblom, harerug, storblåfjær, flekkgriseøre, dunkjempe og gjeldarve. Veirublomst, sandarve og vanlig marinøkkel er også funnet i tørrenger på Rajesetra. Østlandets største solblombestand er registrert på Mikkelsrud i Aurskog-Høland i Oslo og Akershus. Lokaliteten har vært slått kontinuerlig i ca. 300 år og er meget artsrik med arter som bakkesøte, brudespore, flekkmarihånd, flekkgrisøre, marinøkkel og rødknapp. En annen meget artsrik lokalitet i Aurskog-Høland er Lysaker. Der vokser bl.a. flekkgrisøre, brudespore, enghaukeskjegg, bakkesøte, vanlig nattfiol, prestekrage og knollerteknapp. På flere av disse lokalitetene finnes den boreale enga (flekkgrisøreenga) i mosaikk med tørr-frisk fattigeng (som også kan være meget artsrik) og/eller skogstorkenebb-ballblomenger (frisk, næringsrik eng). Denne boreale engtypen er frodigere enn flekkgrisøreeng. Dette er fjelltraktenes og Nord-Norges blomsterenger. I sør er de kulturavhengige (først og fremst knyttet til slåttemark) og på sterk tilbakegang. Særlig viktige lokaliteter finnes i den sørvestligste delen av ballblomens utbredelsesområde for eksempel i Telemark i Svartdal-Hjartdalområdet. Nevnes bør også Bøenseter i Aremark i Østfold; her vokser bl.a. bakkesøte, stavklokke, marinøkkel, gullkløver, nattfiol, harerug, blåknapp, solblom, enghaukeskjegg og griseblad. Gode insektforekomster med flere nye arter for Norge er også registrert her. I Hedmark finnes flere enger innen Gravbergetområdet i Våler kommune. Karakteristiske arter for disse engene er småengkall, knollerteknapp, prestekrage, gulaks, karve og harerug samt skogmarihand, hvitbladtistel og ballblom i enkelte friskere partier. Disse engene er fortsatt i hevd ved slått og har ikke blitt gjødslet. I Stange kommune finnes rikere engtyper ved Oppset med bl.a. brudespore, flekkgriseøre, solblom og storblåfjær. Stjerneområder med artsrik frisk fattigeng, boreal slåtteeng og/eller frisk næringsrik eng finnes også i Buskerud i øvre Numedal og Hallingdal. Rygh-setra i Nedre Eiker, som skjøttes av Naturvernforbundet, bør også nevnes. I Oslofjorden finnes rester av slåttemarker på kambrosilur bl.a. på Hovedøya. Her finnes eng (knollmjødurteng) som domineres av smaltimotei og har et stort artsmangfold med bl.a. aksveronika, 5

6 fagerknoppurt, enghavre, gullkløver, bakkekløver og rundskolm. Denne enga har skjøtselsplan og slås årlig. En viktig lokalitet med kalkrike tørrenger med arter som dunhavre, hjertegras, marianøkleblom, flekkmure, gjeldkarve, flekkgrisøre og gulmaure finnes i Telemark, på Marker-gårdene i Skien. Viktige dunhavreenglokaliteter finnes også i sentrale fjellstrøk. Slåttemarkene i Vågå i Oppland var eksempel på det med karakteristiske arter som bitterblåfjær, blåmjelt, fjellnøkleblom, marinøkkel, bakkesøte og brudespore (Norderhaug 1988). Restenger av denne typen er viktige å ivareta. På kambrosiluren i dalførene fantes det tidligere knoppurteng, men de fleste av disse kalktørrengene har forsvunnet. En av de viktigste gjenværende kalktørrengene på Østlandet finnes på Gile, Østre Toten. Den er artsrik med arter som markmalurt, dragehode, bakkestarr, smånøkkel og mange rødlistete arter av beitemarkssopp. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Slått før 10. juli var imidlertid meget sjeldent! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset må bakketørkes/ev.hesjes før det fjernes. Bakketørkinga viktig for at frøa til engartene både skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der en har tidligblomstrende arter som til eksempel søstermarihånd er det særlig viktig at en unngår vårbeite. Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. 6

7 Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (eksempelvis platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil ellers fort føre til ny dominans av uønska rask- og storvoksen konkurransesterk vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale. Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som for eksempel bringebær, brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor viktig. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Osp og or sprer seg ved rotskott, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedenfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre sommere må de døde trea fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Med unntak av osp og or kan en også unngå renninger på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder. Ev. felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. 7

8 For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: 8

9 Spesiell del SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Kommune: Områdenr. Elnestangen slåttemark Asker Natur2000 Lok. Nr: 998 ID i Naturbase: Registrert i felt av: Dato: Madlaina Bichsel og Kim Abel Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Lokaliteten har tidligere ikke vært registrert som en egen naturtypelokalitet. Asker kommune har i noen år slått lokaliteten for egne driftsmidler. Tomas Westly i Asker kommune tok med Kim Abel (BioFokus) på en befaring i lokaliteten i 2016 for å få en tilbakemelding på skjøtselen. Det ble enighet under befaringen om at BioFokus skulle søke om midler til å få naturtypekartlagt lokaliteten, samt for å få utarbeidet en skjøtselsplan slik at lokaliteten kunne komme inn under tilskuddsordningen for den utvalgte naturtypen slåttemark. Skjøtselsavtale: Inngått år: 2017 Utløper år: - Søkt midler: Hovednaturtype: Slåttemark Rik edellauvskog i kanten Utforminger: Rik slåttetørreng Kalklindeskog Verdi (A, B, C): A (Svært viktig) Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Bilder, se dokumentet. Artsfunn kartlagt av BioFokus er registrert i BioFokus ArtsfunnBase (BAB) og gjort tilgjengelig i Artskart. Øvrige funn er hentet fra rapporter og Artskart. Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God X Slått X Torvtekt Etter Fremstad (1997): m Svak Beite Brenning m Ingen Pløying Park/hagestell Hestehavre-eng (G10) Rik edelløvskog Alm-lindeskog (D4) > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving 9

10 OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Elnestangen slåttemark Innledning: Lokaliteten er sist befart av Madlaina Bichsel og Kim Abel (BioFokus) den i forbindelse med utarbeidelse av skjøtselsplan for slåttemarka på oppdrag fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger vest for Håkavik på Elnestangen i vestre delen av Oslofjorden i Asker kommune. Lokaliteten inneholder enga som ligger på en svak hellende sørvest-nordøstvendt rygg med høyeste punkt i vest. Berggrunnen er kalkstein med et lag av forvitringsmateriale. Enga er soleksponert og kan oppnå høye sommertemperatur som er gunstig for mange insektarter. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Naturtypen utgjøres av slåttemark med utformingen rik slåttetørreng. Enga grenser mot kalklindeskog i sør og kalkfuruskog i vest og nord. I øst grenser den mot hage. Engen strekker seg i retning sørvest-nordøst. Vegetasjonstypen er noe vanskelig å bestemme, men hører nærmest under hestehavre eng i artsinventar, men havreartene mangler. Artsmangfold: Enga er kalkrik og næringsrik. Av karplanter er følgende registrert - legevendelrot (Valeriana officinalis) (NT), ask (Fraxinus excelsior) (VU), krattsoleie (Ranunculus polyanthemos) (NT), fagerklokke (Campanula persicifolia), engknoppurt (Centaurea jacea), fagerknoppurt (Centaurea scabiosa), blodstorkenebb (Geranium sanguineum), krattalant (Inula salicina), prestekrage (Leucanthemum vulgare), bergmynte (Origanum vulgare), gjeldkarve (Pimpinella saxifraga), dunkjempe (Plantago media), storblåfjær (Polygala vulgaris), marianøkleblom (Primula veris), bakkefiol (Viola collina). Det er et stort potensial for sjeldne og rødlista arter av insekter på enga. Bruk, tilstand og påvirkning: Steingjerdet i sørligste delen av enga tyder på at enga en gang i tida har blitt brukt som beiteområde. Ellers tyder topografien på at enga egner seg som slåttemark. I vestenden står et lindetre som en gang i tida har vært styvet. En sti fører gjennom hele enga, men påvirkningen er minimalt. De siste ca. 10 år har enga blitt slått av kommunen, men ikke systematisk hvert år. Fremmede arter: Bladfaks (Bromopsis inermis) (HI) og kanadagullris (Solidago canadensis) (SE). Kulturminner: Ifølge er det to kulturminner i lokaliteten (St Hanshaugen). Dette er to automatisk fredete gravminner i søndre kant av lokaliteten og rett nord for steingjerdet (ved lindetrærne som står litt ut i enga). En del rydningsstein er lagt i kanten mot nord. Skjøtsel og hensyn: Det er utarbeidet en egen skjøtselsplan for lokaliteten. Kort oppsummert lyder den slik - For å bevare engkvalitetene er det nødvendig å fortsette å slå enga omtrent en gang i året, bakketørke høyet og fjerne det etterpå. I tillegg bør skogkantene ryddes ved behov. Det for å unngå at enga gror igjen fra kantene med unge trær og busker. Skogkanten mot sør kan være forholdsvis smal, mens den sørvendte skogkanten på nordsida kan være ganske, bred, åpent og flersjiktet. Del av helhetlig landskap: Den avgrensa naturtypen er en del av en rekke mindre lignende habitater spredt i kystnære områder i Asker, Bærum og Oslo vest. De utgjør en naturtype som er svært artsrik med godt potensialet for høy tetthet av truete arter fra en rekke organismegrupper. Gjenværende rester må sees i sammenheng og skjøttes optimalt for bevaring av biologisk mangfold. Verdibegrunnelse: I henhold til forslaget til faktaark for slåttemark scorer lokaliteten lavt på typevariasjon og landskapsøkologi, samt høyt på størrelse, artsmangfold (basert på potensial rødlistearter), tilstand og påvirkning. Samlet gir dette en klar A-verdi (svært viktig). 10

11 SKJØTSELSPLAN DATO Utformet av: Firma: skjøtselsplan: Madlaina Bichsel BioFokus UTM: Gnr/bnr.: AREAL (nåværende): AREAL etter evt. Del av verneområde? SONE 32 V 67/37 Ca. 4,5 daa restaurering: Nei / Ca. 4,5 daa Kontakt med grunneier/bruker (ev /informant). Løpende kontakt med Asker kommune ved Tomas Westly. Type kontakt (befaring, tlf, e-post med mer): Befaring, epost og telefon. BESKRIVELSE AV SKJØTSELSSONER (KART 1 OG 2): Sone 1: Slåttemark. Sone 2: Tidligere styvet lindetre. Sone 3: Lindeholt. Sone 4: Bred og åpent skogkant. Sone 5: Gammel steingjerde. MÅL: Hovedmål for lokaliteten: Å bevare å videreutvikle naturkvalitetene knyttet til kalkslåtteeng og rik edelløvskogskant. Tilstandsmål arter: Opprettholde legevendelrotbestanden (Valeriana officinalis) (NT). Dagens totale artssammensetning av stedegne karplanter bør opprettholdes. Fremmede arter bør fjernes. Mål for delområder: Sone 1 skal være en slåtteng, ikke tresatt, bortsett fra noen få store trær som per i dag står i kanten av området. Sone 2 inneholder et lindetre som en gang har blitt styvet. Det kan vurderes å gjenoppta selve styveaktiviteten. Sone 3 er en holt av lindetrær, som skal være en del av lokaliteten. Sone 4 skal skjøtes som en bred og åpen skogkant. Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Innslag av fremmede arter bør bli holdt ned, og helst fjernet totalt, slik at stedegne arter ikke er negativ påvirket i sin utbredelse og livdyktighet. 11

12 AKTUELLE TILTAK: Prioritering (år) Ant daa og kostnad/daa Kontroll: (Dato) Alle soner: Fjerne alle fremmede arter innenfor hele lokaliteten. Materialet skal ikke ligge igjen Middels (2018) 4,5 daa men bortkjøres og leveres til forbrenningsanlegg (skal ikke komposteres). Mengden fremmede arter i lokaliteten er ganske lavt. Enkelte kandagullris og bladfaks forekommer og kan bekjempes manuelt før de setter frø. Bladfaks blomstrer tidlig (juni- juli). Det vil kreve mindre innsats etter hvert som vegetasjonen bli erstattet av stedegne arter. Sone 1: Sein slått (i løpet av august), men arealet må slås før kanadagullrisen setter frø og sprer Høy (årlig) 3,2 daa årlig seg. Etter slått bør høyet ligge å bakketørke et par dager før alt høyet rakes sammen og fjernes fra enga. Urterikt fôr bør brukes til dyrefôr om det er mulig å få til. Det kan vurderes å ha en vegetasjonsstripe gjenstående, som ikke slås i selve året. Lokaliteten til vegetasjonsstripet må rotere fra år til år, slik at alt blir slått minst hvert annet år. Selve stripet kan f. eks. det ene året følge stien i 35m og med 1m brede. Et annet år følger det skogkanten i vest, eller kanten mot hagemark i nordøst. Gjenstående vegetasjonsstriper bør forbeholdes til de skrinnere partiene av slåttemarka. De mest produktive partiene på toppen (vestre del av sone 1) derimot bør slås hvert år. Vegetasjon som blir stående over høsten og vinter kan være nyttig som overvintringssted for en del insekter, frøtilbud til fugl eller til frøsetting av de gjenstående karplantene. Viktig er at det finnes ingen fremmede arter i de gjenstående lokalitetene. Sone 2: Lindetreet ved Sone 2 har en gang i tida vært styvet. Selve styvingsaktiviteten kunne tas opp igjen. Styving må gjennomføres av erfarent fagfolk. Det gjentas Lav (2018) hver år. Sone 3: Lindeholtet ved sone 3 bør bevares, men det bør ikke utvides. Oppslag av busk rundt Middels (årlig) holtet bør derfor fjernes hvert år. Sone 4: Skogkanten i nord og vest bør ryddes for noe busker for å holde det åpent og lyst. For Høy (2018) 1,3 daa årlig å beholde skogsvegetasjonen skal det ikke slås med kantklipper, men heller fokusere på å rydde oppvoksende busker. Ryddearbeidet bør gjentas i første omgang årlig, men kan tilpasses ved behov til 1-3 års intervall. 12

13 Sone 5: I sørvestkanten står det et gammelt steingjerde som kan ryddes fram. Steingjerder kan skape en variasjon av økologiske nisjer på grund av både særegent mikroklima og fysiske nisjer i form av hull og fordypninger. Flere karplanter, moser og lav er tilpasset slike mikroklima og forskjellige dyrearter nytter gjerdet som habitat og korridor. Ryddearbeidet bør gjentas i første omgang årlig, men kan tilpasses ved behov til 1-3 års intervall. Middels (2018) årlig Annet: Gras og annet slått/hogstavfall fraktes vekk fra området til kompostering på kommunalt mottak eller brukes som dyrefôr om mulig. Materiale som inneholder fremmede arter skal ikke komposteres, men leveres til restavfall. Sein slått (midten-slutten av august) for å sikre frøspredning. Alt plantemateriale tørkes helst på lokaliteten og fjernes i sin helhet. Urterikt fôr som bør brukes til dyrefôr om det er mulig å få til. Det er ønskelig med ytterligere kartlegging av artsmangfoldet i området for å kunne tilpasse skjøtselen de artene som måtte finnes her. Det må ikke tilføres gjødsel. Det bør på sikt skrives en plakat med informasjon om naturverdiene i området som kan stå i tilknytning til kyststien. 13

14 UTSTYRSBEHOV: Tohjuls slåmaskin, raker og greip. Asker kommune bistår med bortkjøring av plantemateriale etter slått. OPPFØLGING: Skjøtselsplanen bør evalueres innen 5 år dvs For å sikre at skjøtselstiltak fungerer etter sin hensikt bør endringer i vegetasjonen overvåkes. Resultater fra overvåkingen vil kunne ha stor betydning for hvordan skjøtselstiltak skal tilpasses og iverksettes til enhver tid. Det bør derfor utarbeides et eget overvåkingsprogram, med faste punkter som følges opp regelmessig. Utvikling i vegetasjonen (inkludert gjengroing) på hvert voksested må følges opp, også med bilder. Bilder bør tas fra et bestemt sted i en bestemt vinkel for hvert voksested, slik at de kan sammenlignes fra år til år. Tilskudd søkt år: 2017 (for slåtteareal og areal som skal Søkt til: Handlingsplanmidler (UN) ryddes, samt skjøtselsplan) ,- Tilskudd år: tildelt 2017 (Tildelt ,-) Tildelt fra: Handlingsplanmidler (UN) Skjøtselsavtale parter: BioFokus, Asker kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. ANSVAR: BioFokus, Asker kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Kontaktperson hos BioFokus er Kim Abel, hos Asker kommune Tomas Westly og Fylkesmannen i Oslo og Akershus Øysten Røsok. 14

15 Kilder Artskart ( ). Artsdatabanken & GBIF Norge. Direktoratet for naturforvaltning Kartlegging av naturtyper -Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13 2.utgave 2006 (oppdatert 2007) Direktoratet for naturforvaltning Handlingsplan for slåttemark. Gederaas, L., Moen, T.L., Skjelseth, S. & Larsen, L.-K. (red.) Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste Artsdatabanken, Trondheim. Henriksen S. og Hilmo O. (red.) Norsk rødliste for arter Artsdatabanken, Norge Lindegaard, A. og Henriksen, S. (red) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Naturbase ( ). Miljødirektoratet. NGU ( ). Norges Geologiske Undersøkelse. Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. (red.) Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. 15

16 Ortofoto/kart Kart 1: Avgrensning av naturtypelokalitet. Rødt avgrenset området med A verdi (svært viktig), grønt med B verdi (viktig) og gult med C verdi (lokalt viktig). Naturtypelokaliteten «Elnestangen slåttemark» er samtidig omtrent avgrensing til skjøtselsplanen. Kart 2: Inndeling i skjøtselssoner. Se tabell ovenfor for nærmere forklaring av nummerering. 16

17 Bilder Figur 1: Kalkslåttemark med kalkfuruskog i kanten. Foto: M. Bichsel Figur 2: Kalkslåttemark med kalkfuruskog i kanten. Foto: M. Bichsel

18 Figur 3: Øvre delen av enga er dominert av legevendelrot (Valeriana officinalis.). Foto: M. Bichsel Figur 4: Stedvis en del prestekrage. Her fra øvre del av enga. Foto: Kim Abel

19 Figur 5: Nedre del av enga er dominert av krattalant. Også iblandet noe blodstorkenebb. Foto: Kim Abel Figur 6: Oversiktsbilde av den øvre delen av enga sett fra øst. Foto: Kim Abel

20 Artsliste Tabell 1: Tabell over karplanter fra Øystein Røsok (Fylkesmannen i Oslo og Akershus) fra Norsk navn Vitenskapelig navn Status Ryllik Achillea millefolium Åkermåne Agrimonia eupatoria Hundekjeks Anthriscus sylvestris Burot Artemisia vulgaris Gulmjelt Astragalus frigidus Bladfaks Bromopsis inermis HI Fagerklokke Campanula persicifolia Fingerstarr Carex digitata Engknoppurt Centaurea jacea Fagerknoppurt Centaurea scabiosa Åkertistel Cirsium arvense Liljekonvall Convallaria majalis Hundegras Dactylis glomerata Markjordbær Fragaria vesca Nakkebær Fragaria viridis Ask Fraxinus excelsior VU Stormaure Galium album Kvitmaure Galium boreale Gulmaure Galium verum Blodstorknebb Geranium sanguineum Skogstorkenebb Geranium sylvaticum Kratthumleblom Geum urbanum Korsknapp Glechoma hederacea Blåveis Hepatica nobilis Firkantperikum Hypericum maculatum Prikkperikum Hypericum perforatum Krattalant Inula salicina Rødknapp Knautia arvensis Haremat Lapsana communis Prestekrage Leucanthemum vulgare Lintorskemunn Linaria vulgaris Norsk navn Vitenskapelig navn Status Vivendel Lonicera periclymenum Tiriltunge Lotus corniculatus Hårfrytle Luzula pilosa Bergmynte Origanum vulgare Timotei Phleum pratense Gjeldkarve Pimpinella saxifraga Dunkjempe Plantago media Storblåfjær Polygala vulgaris Tepperot Potentilla erecta Marianøkleblom Primula veris Engsoleie Ranunculus acris Krattsoleie Ranunculus polyanthemos NT Teiebær Rubus saxatilis Engsyre Rumex acetosa Engsmelle Silene vulgaris Kanadagullris Solidago canadensis SE Gullris Solidago virgaurea Grasstjerneblom Stellaria graminea Musekløver Trifolium dubium Skogkløver Trifolium medium Rødkløver Trifolium pratense Hvitkløver Trifolium repens Legevendelrot Valeriana officinalis NT Mørkkongslys Verbascum nigrum Tveskjeggveronika Veronica chamaedrys Fuglevikke Vicia cracca Gjerdevikke Vicia sepium Skogvikke Vicia sylvatica Bakkefiol Viola collina Skogfiol Viola riviniana 20

21 ISSN ISBN BioFokus-notat