Den første kommersielle hvalfangsten

Transkript

1 Den første kommersielle hvalfangsten Roger Jørgensen Nord-Capere, der ere et Slags Hvalfiske, som komme fra Iis-Biergene, og om Sommeren søge sit Tilhold ved Nord-Capen, og haver deraf faaet bemeldte navn. Benævnede Hvalfisk værende af en meget vild og uregierlig Art, saa den skaffer Fiskefangerne nok at giøre,.. (Leem 1767: ). Tidligere tiders myter om de mest gruelige udyr som befant seg i havet var trolig basert på vandrehistorier om hval og hvalross. Disse har gitt opphav til utallige fantasifulle illustrasjoner gjengitt i beretninger tilbake til middelalderen som gir inntrykk av at de nordlig hav var hjemsted til de mest blodtørstige skapninger. Hval har til alle tider stått sentralt i nordlendingens bevissthet, både fordi den var en viktig ressurs, men kanskje særlig på grunn av dens størrelse. Store hvaler er avbildet på helleristningsfelt datert til steinalderen, men vi har ingen indikasjoner på at storhval ble jaktet i Nord-Norge i førhistorisk tid. Småhval har trolig har vært jaktet til «alle tider», mens storhvalen ser ut til å ha fått være i fred helt til fremmede hvalfangere fulgte den inn i de nordnorske fjordene tidlig på 1600-tallet. Deretter fulgte en periode med en omfattende kommersiell fangst hvor særlig utenlandske hvalfangere etablerte landanlegg rundt om på kysten for ivaretagelse av fangsten, det vil si flensing av hvalen, smelting av spekk og rensing av hvalens barder. Dette var en omfattende virksomhet som vi noen få steder fremdeles kan se spor etter. Storhval Næringsvandringer har «til alle tider» brakt store mengder hval inn mot kysten og inn i fjordene. De tidligste kommersielle hvalfangerne fangstet retthval, det vil si grønlandshval (Balaena mysticus) ved Svalbard og nordkaper (Eubalaena glacialis) ved Nord-Norge. Benevnelsen Carta marina (1539) av Olaus Magnus. Utsnittet viser kysten utenfor Troms og Finnmark. Ottar (2):

2 «retthval» viser til at dette var de rette hvalene å jakte, fordi det er store og forholdsvis langsomme dyr som det er mulig å nærme seg med robåt, de har svært tykke lag spekk og døde dyr flyter. Retthvalenes blåst avgir en lett gjenkjennelig v-formet dampsøyle når de kommer opp for å puste og denne kan ses på forholdsvis lang avstand. På nærmere hold kan retthvalene gjenkjennes ved at de mangler ryggfinne. Retthvalene er svært store dyr, grønlandshvalen kan bli over 20 m lang og veie over 100 tonn og den kan ha et spekklag på inntil 60 cm tykkelse. Den noe mindre nordkaperen kan bli opp mot 18 m og veie inntil 100 tonn. Nordkaperen har gått under mange navn. I Kongespeilet fra 1200-tallet omtales den som Sletbak, men den har også blitt kalt Biskayerhval, Sildqval, Lilliehval og av befolkningen i Finnmark, Stubben. Fangstens begynnelse og slutt Den nordatlantiske retthvalen, nordkaperen, som er utryddet i våre farvann, vandret sesongmessig mellom Biskayerbukta og kysten av Nord-Norge hvor den tilbrakte vår og sommer. Baskerne var de første som i stor stil jaktet Nordkaper, først i Biskayerbukta fra tallet og senere ved Island og Labrador. Vi har ingen dokumentasjon på jakt i nordnorske farvann før tidlig på 1600-tallet, men vi ser fra en skriftlig nedtegnelse at en britisk kjøpmann allerede i 1574 søkte råd om utrustning til hvalfangst enten ved Nord-Norge eller i Kvitsjøen. Det er imidlertid usikkert om det ble iverksatt fangst. Ved siste halvdel av 1500-tallet var det en økende etterspørsel etter olje og både engelske og nederlandske handelsmenn handlet med hvalolje både i Kvitsjøen og i Nord-Norge, men dette var helst olje fra småhval og sel. Den første kjente hvalfangstekspedisjon til Svalbard ble utrustet av engelske redere i 1611 med baskisk mannskap og det er lite trolig at det tidligere fant sted noen fangst ved kysten av Nord-Norge. Den eldste sikre kilden som omtaler kommersiell hvalfangst i Nord-Norge, er fra 1615 da tre franske skip fangstet ved Sandvær utenfor Tromsø. Hvalfangsten ser ut til å ha vært ganske intensiv ut over i første halvdel av 1600-tallet og fram mot 1640 ga myndighetene i København årlig tillatelse til fangst ved kysten av Nord-Norge. Hvalfangsten avtok ut over siste halvdel av1600-tallet, men det er rapportert om blant annet baskiske hvalfangere ved Magerøya så sent som i Fangsten Nordkaperen har vært totalfredet siden 1935, og totalbestanden er beregnet til å være individer. Arten regnes som den mest truede hvalarten på kloden. Tegning: Ellen-Marie Beck. fortsatte sporadisk ut over 1700-tallet og bergenske kjøpmenn fangstet så sent som i ved Sandholmen like utenfor Tromsø. Årsaker til fangst Den viktigste årsaken til veksten i den kommersielle hvalfangsten var en økende etterspørsel etter olje. Animalsk olje fra mindre sjøpattedyr som sel og hvalross kunne ikke lenger tilfredsstille etterspørselen og retthvalene ble dermed den viktigste kilden for olje. Det var med andre ord hvalenes tykke spekklag som var utgangspunktet for den kommersielle hvalfangstens ekspansjon, men hvalens barder ble etter hvert også en svært viktig inntektskilde for hvalfangerne. I noen tilfeller ble også kjøtt for eget konsum tatt vare på. Engelske hvalfangere anså ikke hvalkjøtt for å være særlig godt, mens 20

3 franske hvalfangere visstnok gjerne inkluderte tørket hvalkjøtt i kosten. Hvalolje Hvor store mengder hvalolje kunne utvinnes fra en hval? Dette ville ha variert svært mye avhengig av hvalens alder, kjønn (hunnhvalene er størst), hvor godt ernært hvalen var og hvor dyktige fangerne var til å utvinne olje av spekket. Skriftlige kilder oppgir svært varierende tall for hvor mye olje man kunne få fra en hval, men ut fra tidligere beregninger kan det se ut til at en voksen nordkaper ville gitt omkring liter olje. Hvaloljens bruksområder kan i hovedsak deles i tre. Det meste ble brukt som lampeolje, men såpeindustrien var også en viktig avtager. I tillegg ble olje brukt både i tekstilindustrien og til garving av lær. Retthvalene har lange kjevebein som er fylt med olje. Kjevene ble derfor hengt opp slik at oljen kunne dreneres og vi hører om at kjevebeinene ble hengt på utsiden av skipssiden for å signalisere god fangst. Barder Retthvalene er bardehvaler, det vil si at de i stedet for tenner har rekker med sorte, trekantede horn-plater Hvalfangststasjoner fra tallet. Grafikk: Ernst Høgtun/Adnan Ičagić, Tromsø Museum Universitetsmuseet. hengende ned fra overkjeven. Nordkaperen har inntil 380 barder i kjeften med en lengde på 1,5 2,1 meter. Bardene fungerer som en sil og når dyret svømmer med åpen kjeft vil plankton og smådyr bli hengende fast i hår-liknende frynser langs den ene siden av bardene. Bardene ble i fangstens tidligste periode kun ansett for å være et biprodukt og adskillig mindre verd enn oljen. Etter hvert som man fant flere bruksområder for bardene økte etterspørselen slik at de på 1700-tallet var like verdifulle som oljen. I en tid da ingen kunstfibre fantes, ble de fleksible og lett bøyelige bardene N 1 Harstad 2 Tromsø ettertraktet til bruk i parasoller, vifter, ridepisker og korsetter mens bardefrynsene gjerne ble brukt til stopping i møbler og madrasser. Etter hvert inngikk barder også som viktige komponenter i dreie-, snekker-, skredder-, knivsmed- og andre håndverksarbeider og etterspørselen økte ytterligere da det ble oppdaget at bardene lot seg forme som kitt når de ble oppvarmet, for eksempel i vann eller foran ild. Fangsten i Nord-Norge Den første kommersielle hvalfangsten foregikk langs store deler av den nordnorske kysten fra 1615 til Alta Hvalfangststasjoner fra tallet Utgravde fangststasjoner 1 Andenes 7 Gåshopen 2 Sandvær 8 Hasvik 3 Jægervatn 9 Hasvåg 4 Sandholmen 10 Sørvær 5 Skolthalsen 11 Tufjord 6 Ullsfjorden 12 Ingøy 17 Kirkenes 13 Knarvik 14 Vannfjord 15 Kjelvik 16 Tømmervik 17 Paddeby 21

4 midt på 1700-tallet. Skriftlige kilder beretter om fangst fra 17 anlegg mellom Andenes og Varanger hvor det ble drevet fangst. Myndighetene i København utstedte også pass som kun var gyldig for fangst sør for den 67. breddegrad som går ved Gildeskål kommune, men om denne fangsten ble gjennomført og hvor den foregikk vet vi ikke. Uansett ser det ut til at hovedtyngden av fangsten foregikk lenger nord, i Troms og Finnmark. Selve fangsten foregikk i hovedsak ut fra en fangststasjon på land, men til tross for omfattende og målrettede registreringer har vi kun funnet spor etter to slike anlegg i Nord-Norge; på Sandholmen ved Reinøya i Karlsøy kommune og lenger vest, på Sandvær i Tromsø kommune. Landstasjonene var anlegg hvor fangsten ble ivaretatt, hvor fangstmannskapene bodde og som dannet utgangspunkt for selve jakten. Jakten foregikk fra robåter med seks manns besetning, en harpunerer i baugen, fire roere, hvor av en hadde ansvar for å holde orden på repet fra harpunen, og en styrmann bakerst i båten. Når hvalen ble observert ble båtene rodd Utsikt fra Sandvær med spekkovn i forgrunnen. Foto: Roger Jørgensen. 22

5 så nær at hvalen kunne harpuneres. Deretter hang båten(e) etter i repet som var festet til harpunen, helt til hvalen var så utmattet at den kunne drepes med lanser. Den døde og flytende hvalen ble deretter slept etter fangstbåtene tilbake til ekspedisjonsskipet som lå oppankret ved fangststasjonen. Hvalen ble gjerne flenset i sjøen da den forholdsvis enkelt kunne snues for å fjerne spekket fra undersiden. Store spekkstykker ble deretter slept inn til landstasjonen hvor de ble skjært i mindre stykker, gjerne kalt «fritter». Disse ble kokt i en stor kobbergryte som var plassert i en oppmurt ovn nær stranden. Etter som frittene ble utkokt ble de fjernet fra gryta og brukt som brensel. Oljen ble helt over i store delvis vannfylte kar, eller båter som var satt på land, hvor oljen ble avkjølt og urenheter sank til bunns. Deretter ble oljen fylt på tønner som ble stuet inn i ekspedisjonsskipet. Bardene ble også tatt i land, hvor de ble renset, skrapt rene for fett og buntet sammen etter at de hår-liknende utvekstene var fjernet og stappet i sekker. Samlet sett var dette en svært arbeidskrevende prosess som krevde mye arbeidskraft. De som arbeidet direkte med fangsten og foredlingen av den bodde gjerne på land nær der hvor spekkovnen var etablert. Noen av fangststasjonene hadde en delvis permanent karakter der det ble bygget store ovner, gjerne av medbragt teglstein, plattformer for arbeid med spekk og barder og Dansk hvalfangststasjon på Svalbard. Maleriet er signert A.B.R SPEECK

6 bygninger for å huse fangstmannskapene og hvor båter og utstyr ble lagret til neste fangstsesong. Andre fangststasjoner har hatt en mer midlertidig karakter der ovnen er bygget av naturstein og mannskapene bodde i telt. Norsk hvalfangst på Sandholmen Sandholmen ligger i beskyttet farvann mellom fastlandet og Ringvassøy og Reinøy. Amtmann for Nordlandene, Preben von Ahnen ( ), fikk i 1663 tillatelse til å drive hvalfangst og etablere en fangststasjon der han fant det formålstjenlig. En stasjon ble etablert på Sandholmen, men virksomheten var ingen umiddelbar suksess. Uvær og ulykker forhindret fangsten og et av selskapets fullastede skip ble beslaglagt av skottene i forbindelse med krigen mellom De forente Nederlandene og England i Senere forliste et av selskapets skip og all last gikk tapt og da Ahnen fikk nytt embete sørpå ble hvalfangstselskapet oppløst. Senere ble virksomheten tatt opp i Etter en kortvarig drift i 1690 ble det ny drift på anlegget i 1699, men også denne ble av kortvarig karakter. Siste periode med aktivitet på hvalfangststasjonen på Sandholmen var i da fogd Andreas Tønder sammen med bergenske kjøpmenn tok opp virksomheten som også denne gang ble ganske kortvarig og driften ble nedlagt etter et par år. Tross urolig tider og varierende lønnsomhet ble anlegget på Sandholmen bygd ut til å omfatte en spekkovn og tre eller fire ganske store hus. Spekkovnen fremstår som en lav, rund haug med en forsenkning i midten og en utgravd sjakt i denne viser at den hovedsakelig består av naturstein med en indre ring av gul teglstein. Inne i den murte teglsteins-ringen ville det vært plassert en stor koppergryte hvor spekket ble kokt. Samme type teglstein var også brukt i en ovn inne i et av husene. På Svalbard blir gul teglstein forbundet med nederlandske hvalfangststasjoner mens de engelske gjerne bygde spekkovner av rød teglstein. De norske rederne kan ha hatt med seg teglsteinen i utrustningen, men det er også mulig at nederlandske hvalfangere kan ha bygd ovnen og brukt anlegget i perioder da det var forlatt. Fangststasjonen har en særdeles permanent karakter og virksomheten må i perioder ha vært betydelig med store skip som lå oppankret utenfor anlegget og mange mann i arbeid opptatt med jakt på hval, flensing av byttet og koking av spekk. I forhold til bosetningen i omlandet må anleggets Koking av spekk på en hvalfangststasjon på Svalbard i 1613 (Fotherby 1860). 24

7 industrielle karakter og omfattende virksomhet skilt seg svært ut og det er kanskje ikke å undre seg over at fortellinger om livet på hvalfangststasjonen nådde helt til Petter Dass på Helgeland som i maleriske vendinger beskriver virksomheten i diktverket Nordlands Trompet. Franske hvalfangere på Sandvær Sandvær er en liten, flat værutsatt holme ytterst i skjærgården mot Norskehavet. Holmen har neppe hatt fast bosetning og det kan ha vært en av grunnene til at tre franske skip uten tillatelse fra de dansk-norske myndigheter, etablerte en fangststasjon der i Skipene ankom i juli og begynte fangsten etter visstnok å ha innhentet tillatelse fra den lokale embetsmann mot at han fikk 7 % av fangsten i avgift. I mai samme år fikk det danske skipet «Krabben» tillatelse til å drive hvalfangst ved Nord-Norge og kapteinen Jacob (eller Jochim) Skomager ble gitt myndighet til å oppbringe utenlandske skip som drev med sjørøveri, eller uten tillatelse drev hvalfangst, fiske og handel i Nord-Norge. Forutsatt en fellende rettsavgjørelse i København, så skulle både skip og last tilfalle «Krabbens» danske redere. Dette var i realiteten et regulært kaper-tokt organisert av de øverste embedsmenn i samarbeid med en av de største kjøpmenn og redere i København. 22. juli ankom «Krabben» Sandvær og Skomager beslagla franskmennenes fangst og tok arrest i to av skipene. Det tredje ble sendt tilbake til Frankrike med deler av besetningen. Dette ledet til en langvarig konflikt mellom Danmark og Frankrike som endte med at det danske rentekammeret måtte betale rederen av de tre franske skipene en erstatning på riksdaler. Hensikten med hvalfangsten var å forsyne de europeiske markedene med hvalolje og barder, men noe av fangsten ble likevel omsatt lokalt. En av de rikeste handelsmennene i området, Iver Søfrensen, kjøpte 25 tønner olje av franskmennene. Fordi franskmennenes fangst ble ansett for å være ulovlig måtte han betale en bot på 85 riksdaler og 150 våg fisk, tilsvarende 2877 kg. Spor etter fangsten Besøkende til Sandvær kommer til en ganske liten lyng og gressvokst, forblåst holme ytterst mot storhavet. Ved første øyekast virker holmen og området rundt værhardt og ugjestmildt og uten spor etter mennesker, men ser man nøyere etter ses strukturer som må være menneskelagd. På holmens østside, like ved en liten sandstrand, ses en liten oval haug omkring 8 meter fra sjøen og 3,5 m over havet. Haugen er 7,7 m lang og 5,4 m bred og hever seg 60 cm over det omkringliggende terreng. Oppe på haugen er to forsenkninger, hver med en liten renne ut mot haugens periferi. For et utrenet øye vil haugen kunne fremstå Skråfoto av spekkovnen på Sandvær. Foto: Roger Jørgensen. Grafikk: Adnan Ičagić, Tromsø Museum Universitetsmuseet. 25

8 som en hvilken som helst forhøyning i terrenget, men dette er restene av en spekkovn, en konstruksjon hvor hvalspekk ble kokt til olje. Det er ingen liknende konstruksjoner på holmen og dette er utvilsomt stedet hvor de franske hvalfangerne i 1615 hadde bygd sin hvalfangststasjon og hvor de foredlet fangsten. Ved besøk på Sandvær blir det ganske tydelig hvorfor franskmennene slo seg til akkurat her. Ved å etablere et utkikkspunkt på holmens høyeste punkt ville man ha hatt 360 graders utsikt over havområdene rundt holmen og bardehvalens v-formede blåst ville vært lett å oppdage. Dermed kunne mannskapene som var i beredskap, gå i båtene og følge hvalen for om mulig å harpunere og avlive den. Sommeren 2015 ble anlegget dokumentert og en mindre utgravning av deler av spekkovnen ble gjennomført. Den bekreftet at dette var en såkalt dobbelt spekkovn med to brennkamre. Det ene utgravde kammeret hadde en diameter på 84 cm, noe som ville tilsvart størrelsen på gryten spekket ble kokt i. Ovnen var kun bygd av naturstein som lett sprekker opp når den blir utsatt for høye temperaturer. Dette ville medført at ovnen ikke kunne blitt brukt over lang tid, for eksempel i flere sesonger, før kamrene ville rast sammen. Dette indikerer at franskmennene, som nok var bevisst at de var ute i ulovlig ærend, ikke bygde en permanent fangststasjon som de i senere fangstsesonger kunne vende tilbake til, men bare planla for dette ene året. Vi vet ikke hva som skjedde etter at kaptein Skomager på Krabben hadde overtatt fangststasjonen. Ble den forlatt da de dro videre på leting etter andre skip å arrestere eller fortsatte de fangsten der franskmennene slapp? Utgravningen av det ene brennkammeret tyder på at ovnen har hatt to produksjonsfaser, men det hadde ikke vært noe langt avbrekk i virksomheten. Kanskje ble anlegget allerede neste år, i 1616, tatt brukt av andre hvalfangere som gladelig tok i bruk den forlatte fangststasjonen. Lønnsom, men farlig I perioder med høye priser på olje og god fangst, var hvalfangsten meget lønnsom. Virksomheten tiltrakk mange redere og førte til at mange skip og hundrevis av menn fra flere nasjoner på tallet deltok i en omfattende hvalfangst ved kysten av Nord-Norge. Fangstmetoden medførte at jegerne kom svært nær inn på byttedyret og i dødskampen som fulgte harpuneringen kunne båtene bli slått omkull i sjøen med det resultat at mange av hvalfangerne omkom og fikk en grav i fremmed jord. Disse finner vi ikke nær hvalfangststasjonene som på Svalbard, men helst på på lokale kirkegårder. Litteratur: Dalgård, S Dansk-norsk hvalfangst København. Hacquebord, L Utenlandsk skipsfart i Finnmarks farvann på og 1600-tallet. Årbok for Vardø 1988: Jørgensen, R Kommersiell kvalfangst i Nord-Norge på 1600-tallet. Tromura kulturhistorie 26. Leem, K Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse (oplyst ved mange Kobberstykker). København. Fotherby, R. 1860: A Short Discourse of a Voyage in the Year of our lord 1613 to the Late-Discovered Countrye of Greenland. I Haven, S. (red.) Narrative of a Voyage to Spitzbergen in the Year American Antiquarian Society s Transactions. Vol. IV, s Boston. Roger Jørgensen (Dr. philos.) er førsteamanuensis ved Seksjon for Kulturvitenskap ved Tromsø Museum Universitetsmuseet, UiT Norges arktiske universitet. Hans forskning er hovedsakelig knyttet til jernalderen, den tidligste metallbruken og den tidligste jernproduksjonen i nord samt den første kommersielle hvalfangsten ved Nord-Norge og Svalbard. E-post: roger.jorgensen@uit.no 26