Hvalbåten Urd og skonnerten Forsyte i Gjánøyri i En hval blir tauet inn til stranda for flensing. Foto: Hvalfangstmuseets fotoarkiv.

Transkript

1 34 Hvalbåten Urd og skonnerten Forsyte i Gjánøyri i En hval blir tauet inn til stranda for flensing. Foto: Hvalfangstmuseets fotoarkiv. KYSTEN utgave

2 Tekst: Stig Tore Lunde Hvalfangstmuseet i Sandefjord 35 Industriens inntog på Færøyene Storhvalfangst var starten på industriell, kommersiell virksomhet flere steder i verden. På Færøyene ble hvalfangerne fra Norge tatt vel imot for hundre år siden. Nå planlegges et maritimt museum i en gammel og godt bevart hvalfangststasjon. 29 april i 1894 avgikk hvalbåten «Urd» av Sandefjord fra Syltefjord i Finnmark til et nytt fangstfelt - Færøyene. Svend Foyn fra Tønsberg hadde 30 år tidligere utarbeidet sin moderne metode for hvalfangst. Han startet med fangst av blåhval i Varangerfjorden. Seinere etablerte en rekke selskap fra Vestfold landstasjoner for hvalfangst langs kysten av Finnmark for å være med på den nye typen kommersiell virksomhet. Etter bare noen få år var resultatet en kraftig overbeskatning. Fangsten i fjordene ble det nesten slutt på. Hvalfangerne måtte langt fra land for å finne hval, og byttet måtte ofte slepes i flere dager før produksjonen kunne skje. Ved århundreskiftet ble det stadig klarere at hvalfangerne måtte finne nye fangstfelt. I Finnmark var det også en gryende motstand. Det var en utbredt oppfatning at hval langs kysten var gunstig for fiskeriene. I en årrekke hadde det vært «svart hav» og dårlig utbytte for fiskerne. Motstanden kulminerte med et opprør i Mehamn i 1903 og Stortingets vedtak om å frede hval langs finnmarkskysten i Svend Foyn etablerte seg på Island allerede i Der møtte hvalfangerne de samme holdningene blant fiskerbefolkningen som i Finnmark. Dessuten ville myndighetene at rederne skulle bosette seg på øya. Da skipsreder Hans Albert Grøn tok skrittet og sendte hvalbåten «Urd» til Færøyene, hadde han erfaring både fra Finnmark og Svalbard, seinere ble han for øvrig en av pionerne også i Antarktis. I 1893 besøkte han Færøyene og fikk tillatelse til å etablere en landstasjon. Rapportene fra hvalfangerne på Island var svært gode. Hvalen var betydelig feitere enn den de tok i Finnmark. Teorien var at trekket av disse hvalene måtte passere Færøyene på sin vei til matfatet i nord. En av mannskapet til Grøn forteller at det var vanskelig å finne et egnet sted for å sette opp landstasjonen. Stasjonen skulle bygges i sundet mellom Strømøy og Østerøy. Da båtene nærmet seg bygdene i sundet, var det ingen folk å se. I ettertid fikk man høre at innbyggerne hadde flyktet og gjemt seg da båtene dukket opp i sundet. De hadde ikke sett en hvalbåt med tønne i masta og kanon i baugen før, og trodde det var sjørøvere som var innom! Det var tre viktige forutsetninger

3 36 Industriens inntog på Færøyene Rensing av barder for salg i Gjánøyri. Folk fra Færøyene deltok i den nye industrivirksomheten. Foto: Privat arkiv. som måtte være på plass for å kunne drive en landstasjon. Det måtte være rikelig med tilførsel av vann, båtene måtte kunne komme til og det måtte finnes et område langs land som ikke var for bratt. En annen forutsetning var naturligvis at det måtte være hval i nærheten. En slik plass fant de omsider ved Gjánoyri. Ved å utnytte flo og fjære ville det la seg gjøre å flense hval på stranda. Bonden som eide grunnen solgte for 300 kroner. Selskapet Urd ble etablert med en startkapital på kroner. Stasjonen som Albert Grøn hadde i Syltefjord i Finnmark ble demontert for å bli brukt på Færøyene. Historien sier at arbeiderbrakkene var det siste som ble pakket ned og det første som ble gjenoppbygd. Turen over må ha gått greit. Bare en måned etter at de hadde spist kveldsmat i brakkene i Finnmark, kunne et måltid serveres på Færøyene. Bygningene hvalfangerne benyttet på denne tida var gjerne prefabrikkert med maskinlaft. De var enkle å montere og plassen ble utnyttet effektivt når de skulle fraktes om bord i skuter. Allerede jonsok lå den første hvalen i fjæra klar til å bli flenset. Forholdene minnet mye om det hvalfangerne var vant med fra Finnmark. Arbeidene skjedde ved fjære sjø. Det var vanlig å bare bruke spekket. Resten av dyret ble tauet til sjøs og dumpet. Grøns antagelse om hvaltrekket forbi øyene viste seg å holde stikk. «Dette første forsøk på hvalfangst ved Færøyene er således falt meget tilfredsstillende ut». Den 9. september i 1894 kom Grøn til Sandefjord med resultatet av årets fangst. Sett i lys av at det var det første året var resultatet til å leve med, 940 fat med olje, fem tonn med barder, 46 hval og en bruttoinntekt på kroner. De første åra ga virksomheten så gode resultater at han fikk råd til å bygge en ny hvalbåt, «Skuld», i At miljøet rundt en landstasjon bærer preg av virksomheten er kjent. Lukt og annen forurensning irriterte tydeligvis noen naboer, mens andre forsvarte virksomheten. En anonym leser skrev et leserbrev i avisa Føroyingatíðindi 16. september 1897: «Der er blevet snakket meget om urenlighed nord ved Gjánoyri. Mænd mener, at noget må gøres for at det ikke skal ende galt her nord i Sundalagið. Der bliver snakket om den ulykke, urenligheden her kan føre med sig for både færøkassen og for folket, som her bor. Jeg må spørge hvorfor? Jeg er vel kendt med situationen i Gjánoyri, men jeg kan ikke sige, at den er noget at råbe op om. Selvfølgelig ved jeg, at lugten er fæl en gang imellem. Men vi færinger, i al fald vi, som bor i Sundalagið, har ikke so fin en næse eller dårlige nerver, at vi tager skade. Gud vide, hvordan det skulle gå KYSTEN utgave

4 37 Hvalfangststasjonen i Syltefjord i Finnmark ble demontert og satt opp i Gjánøyri. Foto: Færøyenes kulturarv. os for eksempel ved váring, hvis vi ikke tåler anden røg end den, som gode mænd har i lommekluden og som fine folk har på flaske. Det ærgrer mig, at manden fra Gjánoyri skal udstilles, som gjorde han bare dårligt for Færøerne. Ingen anden mand i vores rige har gjort så meget godt for det færøske folk, som denne udlænding har gjort i disse år. Hvalkødet fra Gjánoyri har været en utrolig støtte i mange fattige husmandshjem. Derudover har vi fået et mønsterbrug i landet i en branche, som helst ikke ville være kommet med andre end fremmede, kom det ikke fra færinger selv, og hidtil har færinger ikke haft kendskab til hvalfangst, som skal til, så havde de intet kunne stille op. Nu kan de uden tvivl få kendskab til sligt, om de vil. Var det ikke rigtigere av færinger at hjælpe Grøn at løse knuder hellere end at slå knuder i hans tråd, og rydde vejen i stedet for at rulle sten på vejen»? Etter få år var produksjonen utvidet til også å omfatte bein og kjøtt. Et stort flenseplan var bygd opp slik at hvalen kunne opparbeides på land. Dampdrevne vinsjer var til stor hjelp for flenserne. Som den første på Færøyene bygde Grøn en guanofabrikk i Her ble det produsert både gjødsel og dyrefor. Etterspørselen etter guano var økende og bidro sterkt til at fortjenesten fra hvalfangsten økte. Fire år etter ble en ny stasjon etablert på Bordø i nord. Få år senere var det drift ved sju stasjoner. Mens Island hovedsakelig fikk etableringer fra Tønsberg, var det sandefjordinger som dominerte på Færøyene. Hvalfangsten på Færøyene Fangsten på grindhval er en urgammel tradisjon på Færøyene. Den er ikke kommersiell i motsetning til den industrielle fangsten som nordmennene introduserte rundt forrige århundreskifte. I motsetning til andre steder hvor nordmenn startet industriell hvalfangst på denne tida, (Island, Orknøyene, Shetland, Irland og Hebridene) tok lokalbefolkningen på Færøyene imot den nye virksomheten med åpne armer. Her hadde hvalen nesten vært en livsbetingelse. Når de nå fikk nærmest ubegrenset tilgang på hvalkjøtt, var det svært populært. For en latterlig lav pris, to-tre øre kiloen, kunne de sikre seg nok mat. Fiskernes hatske retorikk uteble her. Det viste seg at hvalfangsten heller ikke utgjorde noen merkbar påvirkning på fiskebestandene. Et annet viktig forhold var at lokale krefter kom inn både som mannskap og på eiersiden. Da de norske selskapene trakk seg ut etter noen år, var det flere steder færøyinger som overtok og drev hvalfangst i flere tiår. Hvalfangsten fra Færøyene var på topp rundt 1910 med 17 hvalbåter som fanget fra sju stasjoner. Etter opplagsåret 1931/32, da det internasjonale markedet for hvalolje kollapset, kom virksomheten bare i gang på to av landstasjonene (Lopra på Suderøy og Áir). Nå var det bare færøyingene selv som drev fangsten. Mange av mannskapene fra øyene deltok i hvalfangst andre steder. Da det nederlandske hvalkokeriet Willem Barendsz startet fangsten i Antarktis i 1946 var det med 63 mann fra Færøyene. Flere færøyinger var også på Sør-Georgia. Framtidig maritimt museum Ikke langt fra plassen der Grøn startet sin virksomhet, ble stasjonen Áir Gjánoyri stedsnavnet hvor Albert Grøn hadde sin landstasjon Sundalagið fellesbetegnelse for bygdene på begge sider av sundet ved stasjonen Váring våronn Manden fra Gjánoyri betyr her Albert Grøn

5 38 Industriens inntog på Færøyene Kjøttvekt for salg av hvalkjøtt til lokalbefolkningen. Det var uhyre populært at det plutselig ble tilgang på store mengder kjøtt for en billig penge. Foto: Privat arkiv. grunnlagt i Det var den skotske rederen Christian Salvesen som etablerte seg gjennom selskapet Dansk Hvalfangst & Fiskeri. Da nordmenn trakk seg helt ut fra fangsten på øyene i 1930, fortsatte driften i Áir med lokalt eierskap. I 1958 gikk stasjonen konkurs for annen og siste gang. Det færøyske landsstyre tok da over driften både i Lopra og Air. Stasjonen i Lopra ble fjernet, mens Air ble leid ut til ulike selskaper på og 70-tallet. De siste åra var Air base for vitenskapelige formål for Færøyenes Fiskeriundersøkelser. Den siste hval kom på flenseplanet i Det ble gjennomført betydelige moderniseringsarbeider både på 1940-tallet og i 1950-årene. Etter 1984 ble stasjonen liggende intakt i påvente av ny aktivitet. Fra kulturvernhold ble det meldt at det fantes gjenstander av stor kulturhistorisk verdi på området. Det ble besluttet at disse skulle sikres, og en undersøkelse av bygningsmassen ble gjennomført. I 1989 besluttet myndighetene på øyene at området skulle bevares. I 2007 ble en bevaringsplan lansert for området. Her presenteres tankene om en framtidig bruk som et maritimt museum. Alle bygninger og installasjoner skal ivaretas og settes i stand slik at de kan formidle historien om hvalfangsten. Dessuten vil øyenes rike fiskerihistorie bli presentert, et besøkssenter der publikum kan ta del i maritime aktiviteter planlegges. Hvalfangst i hele verden Da hvalloven ble vedtatt av Stortinget i 1904 ville næringen møtt «veggen» i Norge, hvis de ikke hadde satt i gang virksomhet andre steder. I løpet av en periode på noen få tiår etablerte norske hvalfangere landstasjoner en rekke steder, først på Svalbard, Island og Færøyene, siden i alle verdensdeler. I 1910 var det virksomhet på mer enn 50 steder. På dette tidspunktet var det utvilsomt norske interesser som var dominerende i utviklingen av hvalfangsten. Verkstedindustri bygde fartøy og leverte utstyr til alle landstasjonene. Fra å ha vært en næring som hentet arbeidskraft i Vestfold, måtte man nå i økende grad ut av fylket for å dekke behovet. Fra mange fjellbygder reiste bønder på arbeid i fjerne strøk. Ble det lite regningssvarende å drive i ett område, demonterte hvalfangerne stasjoner og flyttet dem til nye himmelstrøk. Derfor er det ofte få spor etter produksjon når vi i dag besøker et område hvor det tidligere har vært en landstasjon. Hvalfangsten fra landstasjoner ble mindre attraktiv etter noen tiår. Utviklingen av den pelagiske fangsten med flytende kokerier var mer effektiv. Disse ekspedisjonene kunne fange og produsere der det var mest hval. Flere steder i verden finnes det fortsatt nedlagte landstasjoner som er åpne for besøk. I Albany i Australia samt i Grytviken på Sør-Georgia kan turistene besøke anlegg som er fra hvalfangstens storhetstid. Andre steder er det ikke adgang på grunn av farlig miljø, eller så er stasjonene vanskelig tilgjengelige. Norge var det aktivitet fra flere landstasjoner etter at fangsten stoppet fra Finnmark i Mest kjent er nok virksomheten i Steinshamn i Sandøy kommune i Møre og Romsdal og på Skjelnan i Tromsø. I dag er det bygd opp annen virksomhet på disse stedene. Landstasjonen i Áir er kanskje det best bevarte produksjonsanlegget. Det representerer en viktig epoke i historien til Færøyene, dette var den første industrielle virksomheten i øyriket. Museer på Færøyene viser i stor grad historien fra landbrukssamfunnet. Noen skuter og motorbåter er vernet, men ikke i offentlig regi. Lite er gjort for å ivareta historien om framveksten av det moderne KYSTEN utgave

6 samfunnet på øyene, som i stor grad er knyttet til utnyttelse av havets ressurser gjennom blant annet fiskerier og hvalfangst. Innsamlingsog forskningsprosjekter er utført i forbindelse med den tradisjonelle færøybåten, båtkultur, havfiskeri, slupfiskeri og fiskerisamfunn til ca Leder for kulturhistorisk museum på Færøyene, Erland Viberg Joensen, som har det daglige ansvar for arbeidet med stasjonen, forteller at interessen er stor. Myndighetene gir tilskudd som gjør det mulig å bevare og restaurere anlegget. Likevel er utfordringene store. Museet har blant annet liten erfaring med bevaring av industrielle minner. De ønsker derfor å utfordre kunnskapsrike krefter i Norge til et framtidig samarbeid. Historien knyttet til fangsten på storhval handler i stor grad om et stykke norsk kulturhistorie. 39