852HTB-V NOR0214 Norsk hovedmål 10. årstrinn, skriftlig

Transkript

1 Kandidatnummer: Fagkode: Fag: Dato: 852HTB-V NOR0214 Norsk hovedmål 10. årstrinn, skriftlig

2 A1 Sykkelstyret «Lån mig syk len» hører jeg bak meg, og kinnene mine blir røde med en gang. I det jeg vender på hodet ser jeg ham, like kjekk som alltid. Han har på seg en dress som sitter helt som den skal, og brune sko som står perfekt til det brunfargede håret hans. Jeg stanser sykkelen, stiger beskjedent av den og rekker styret mot ham. I det han tar tak i den andre enden, smiler han til meg, og i et øyeblikk føles det som om denne varme sommerdagen blir enda varmere enn den allerede er. Håret hans flagrer i vinden, og det er ingenting å si på farten han opprettholder. Beina hans beveger seg opp og ned på pedalene i et raskt tempo, og han er allerede langt foran de andre guttene. I det han når bjørka ved enden av veien stanser han sykkelen så fort at det oppstår et bremsemerke i grusveien. Han snur seg, jubler og ler høyt til de andre, som ennå jobber intensivt for å komme i mål. Deretter sykler han tilbake til meg og de andre jentene. Bagasjeholderen hopper fælt i det han kjører over de store veihumpene, men det er ingenting jeg ønsker mer i verden enn å sitte på den i akkurat dette øyeblikk. Jeg vet at det ikke kommer til å skje. Jeg vet at det ikke er noen spesiell årsak til at han valgte akkurat min sykkel. Jeg vet at han ikke føler det samme for meg som jeg føler for ham. Det går opp for meg i det samme øyeblikket som han stiger av setet, og rekker styret tilbake mot meg. Metallets temperatur synker for hvert sekund, i takt med mitt håp. En liten motstand i det jeg tråkker ned pedalene får meg til å se ned på sykkelstyret. Jeg skvetter, for han holder fortsatt tak i det! Og selv om jeg har begynt å sykle slipper han ikke! Jeg tråkker saktere på pedalene, ser rett frem, og later som ingenting. Men i samme hastighet som styret varmes opp igjen, for hvert eneste sekund, øker håpet mitt mer og mer. Side 1 av 9

3 A2 Ord om ord I denne teksten skal jeg ta for meg tre ord og uttrykk hentet fra diktet «Sykkelstyret», og forklare den grammatiske oppbygningen av disse. Det første uttrykket jeg har valgt ut er ganske likt navnet på diktet, nemlig et sykkelstyre. Et sykkelstyre er et objekt, og går derfor under kategorien substantiv, som omhandler blant annet navn, objekter og steder. Det at det er plassert et et foran objektet, viser oss at det er snakk om et hvilket som helst sykkelstyre i hele verden, det er nemlig skrevet i ubestemt form entall. Hvis det derimot hadde stått som i navnet på diktet, altså sykkelstyret, ville det vært ment om akkurat dette ene, spesifikke sykkelstyret som vi skriver eller snakker om. Substantiv bøyes etter entall og flertall, og etter bestemt og ubestemt form. Det er lett å se at sykkelstyre er et substantiv i intetkjønn, grunnet at det står et foran, og ikke en eller ei som representerer hankjønn og hunkjønn. Da kan vi ut i fra kjønnet, finne den grammatiske bøyningen av ordet, som blir slik: et sykkelstyre, sykkelstyret, flere sykkelstyrer, alle sykkelstyrene. Det neste ordet jeg har tatt for meg er et adjektiv i flertall, som lyder modige. Måten jeg kom frem til at dette er et adjektiv er fordi modig er et ord som beskriver noen. I samme grad som for eksempel farger beskriver hvordan noe eller noen ser ut, beskriver modig hvordan noen er. Det er lett å se att dette er i flertall, siden det er plassert en -e i slutten av ordet. Modig eller modigere er korte ord, og bøyes derfor etter hovedregelen i gradbøying av adjektiv; modige, modigere, modigest. Bøyningsformene i adjektiv kalles for positiv, komparativ og superlativ, og kort sagt beskriver de i hvor stor grad noe tilhører et adjektiv i forhold til noe annet. Til slutt vil jeg ta for meg ordet later. Dette er et verb, siden å late er å gjøre noe, og verb er den ordgruppen som tar for seg ord for det som noe eller noen gjør, har gjort eller skal gjøre. Later er presensformen for å late, som for det meste settes sammen med ordet som, og danner uttrykket later som. Verb bøyes ikke etter antall, bestemt eller ubestemt form, eller grader, men etter tider. Presens er den verbtiden som brukes om det som skjer akkurat nå, i dette øyeblikk. Det finnes også verbtider for fortid og fremtid, i tillegg til Side 2 av 9

4 infinitiv, som inneholder verbet, etter en å, og som kan brukes for det du skal gjøre i fremtiden, hvis du erstatter å-en med verbet skal. Alle verdens språk er satt sammen av grupper som for eksempel substantiv, adjektiv og verb, og det er viktig at man vet hvordan man skal bruke disse riktig grammatisk. Hvis man ikke behersker dette, kan man oppleve å bli sett på som mindre intelligent av medmennesker. Derfor, uansett hvor kjedelig det er, er det viktig at du pugger grammatikk, for det kan faktisk ha stor innflytelse på livet ditt. Side 3 av 9

5 B1 Førsteinntrykket stemte ikke Illustrasjonsbilde hentet fra: "Slik er barnet som er utsatt for vold hjemme." (2015) (Lastet ned ) Hun har på seg mørkeblå slengbukser og en ren, hvit skjorte, som er delvis stukket ned i buksen. Det lyse håret henger på hver sin side av ansiktet hennes, og rammer inn ansiktet med det målrettede uttrykket. Lyserosa leppestift dekker leppene hennes, og de mørke, lange vippene står ut fra øynene. Det eneste som forstyrrer i ansiktet hennes, er et arr på det venstre kinnet, som strekker seg fra tinningen og ned mot munnviken. Vi møter Emilie (17) i hjemmet hennes i Oslo by. Hun åpner døren, og slipper oss inn med et smil på munnen. Hun viser oss inn i stuen og vi slår oss ned på en brun skinnsofa, hvor vi har utsikt utover den isbelagte Oslofjorden. Ute daler snøen ned, og legger seg i fonner på veien, men her inne er det varmt og godt. I bakgrunnen hører vi knitring fra peisen og lyden fra oppvaskmaskinen som står på, men ellers er det helt stille. På stuebordet framfor oss står det en bilderamme med et bilde av tre personer som Emilie har funnet frem for oss. To små jenter og en mann i femtiårene. Emilie ble utsatt for seksuelle overgrep fra hun var 12 år gammel av mannen som er avbildet ved siden av henne og søsteren. Hvordan startet historien om overgrepene? - Da jeg var rundt åtte år kom mamma hjem med en ny kjæreste. Han hadde rene, pene Side 4 av 9

6 klær, nyklippet hår og virket utrolig hyggelig. I begynnelsen var han bare på besøk hos oss en eller to ganger i uken, men etter hvert som jeg fylte ni år var han her stort sett hver dag. Da det var gått cirka ett år siden vi møtte ham for første gang, flyttet han inn. Vi fikk alltid leker av ham. Han virket alltid så glad for å se oss, og snakket alltid med meg når han så meg. Jeg lo alltid masse av vitsene hans, og førsteinntrykket jeg fikk av han kunne ikke ha vært bedre. Når Emilie ser tilbake på hendelsen i dag, synes hun det er vanskelig å forstå at moren ikke fattet mistanke om at det ikke bare var henne selv som samboeren hennes fant tiltrekkende. - Da jeg hadde fylt elleve fikk jeg ikke lenger Barbie-dukker og My Little Pony-hester. De ble i stedet byttet ut mot kjoler og skjørt, forteller hun, og ser ut av vinduet. Jeg husker godt at jeg en gang spurte hvorfor jeg aldri fikk leker lenger, og da svarte han: Det er fordi du er voksen nå Emilie. Jeg ble så glad da han sa det, jeg følte meg så stolt. Snøen daler fortsatt ned utenfor, og mørket begynner å legge seg, men vi har bare så vidt begynt på historien. «Han ville at jeg skulle sitte på fanget hans» Ettersom tiden gikk, fikk moren til Emilie jobb på det lokale sykehuset, og ble derfor mindre hjemmeværende enn før. Emilie merket da store forandringer i det hun nå så på som stefaren hennes sin oppførsel. - Jeg merket at han begynte å se mye mer på meg enn før. Spesielt etter at jeg kom i puberteten. Da mamma var borte hadde vi ofte TV-kvelder, og det var gøy, helt til søsteren min som da var rundt syv år hadde lagt seg. Han ville alltid at jeg skulle sitte på fanget hans, og når jeg ikke hadde lyst fristet han meg med sjokolade. Jeg tenkte aldri noe mye over det. Emilie ser ned på bildet av henne, søsteren og stefaren hennes med forakt i blikket. Det ble tatt da hun var ti år, og de var på ferie i Hellas. Det er ingen gode minner knyttet til dette bildet lenger. - Vi skulle på stranda, og jeg hadde kjøpt meg ny bikini og gledet meg så fælt til å bruke den. Men han syntes ikke jeg trengte å ha på toppen, sier hun og peker på mannen på bildet. Mamma protesterte ikke, så jeg måtte gå toppløs på stranda, og i en alder av ti år, føler du at du er litt for gammel for det. Det syntes i hvert fall jeg. Side 5 av 9

7 «Han sa at alt var normalt» - 12-årsdagen min var som et helvete. Etter at selskapet hadde gått hjem, måtte mamma dra på jobb, og søsteren min hadde mast seg til å få lov til å overnatte hos bestemor og bestefar. Jeg ba mamma om å være så snill og la meg få overnatte hos dem også, men hun sa at jeg ikke fikk lov, siden de ikke hadde plass i bilen. Derfor ble det bare jeg og stefaren min igjen. Emilie knytter neven, og det begynner å dukke opp tårer i øynene hennes. Det er tydelig at vi nå har kommet til et sårt punkt som er vanskelig å snakke om. - Jeg dusjet, da han plutselig kom inn på badet. Jeg trodde at jeg hadde låst døren, men det kan godt hende at jeg hadde glemt det, eller at han hadde dirket den opp. Plutselig sto han der og så på meg, og sakte, men sikkert, begynte han å kle av seg. Tårene har nå begynt å renne nedover ansiktet hennes, og ordene kommer ut vanskeligere enn før. Stemmen skjelver, men hun er fast bestemt på å fortsette. - Jeg var livredd, jeg begynte å skrike, men ingen hørte meg. Han prøvde å roe meg ned, han sa at alt var bra, at det var helt normalt og ikke noe farlig. Deretter kom han naken inn i dusjen, og dere kan vel tenke dere til resten. Ingen støtte fra moren Emilie var altså 12 år den første gangen hun ble voldtatt av den 41 år eldre mannen som hun hadde vært så glad i, og som hun fortsatt var glad i. - Jeg var fortsatt glad i ham, men på en helt annen måte enn før. Årene før overgrepene startet hadde han vært som faren jeg aldri hadde, og jeg håpet vel at dypt der inn var fremdeles den samme mannen. Mange kan ha vanskeligheter med å forstå hvorfor overgrepsofre velger å ikke si i fra til noen. Flere føler skam og skyld, mens andre blir truet til å ikke si noe. Dette var tilfellet med Emilie. - Da jeg var 14 begynte det å gå opp for meg at det ikke skulle være slik, at det ikke var normalt. Jeg prøvde å snakke med mamma. Jeg sa at jeg ikke likte stefar, og at jeg ville at han skulle flytte ut. Mamma forsto ikke alvoret, hun pratet så vidt med han, og han dreide Side 6 av 9

8 det til at vi hadde hatt en krangel om penger. Den neste gangen han voldtok meg truet han med å skade moren og søsteren min hvis jeg noen gang sa noe til noen, og fra da av var jeg konstant redd for å være hjemme. Ventet med kniv Etter fire år med overgrep var Emilie lei av å leve i konstant frykt for både sin egen, søsterens og morens helse. Hun forteller oss om hvordan hun prøvde å få en slutt på overgrepene ved å ta saken i egne hender. - For omtrent ett år siden ventet jeg på stefaren min med en kniv i hånda. På den tiden hadde han satt opp torsdager som fast dag, og hvis jeg ikke var hjemme da ble han rasende. Den torsdagen kom han hjem, så meg på kjøkkenet, og sa at jeg skulle gå opp på soverommet. Jeg nektet. Da gikk han mot meg, og prøvde å ta tak i armen min. I det hånden hans rørte ved meg holdt jeg opp kniven min mot ham, og sa at han aldri fikk lov til å røre meg igjen. Jeg husker ikke mye etter det, før jeg våknet opp på legevakta med ett kutt i ansiktet, og blåmerker over hele meg. Stefaren til Emilie hadde slått kniven ut av hånden hennes, brukt den mot henne selv og slått henne kraftig, for så å ta henne med til legevakta selv for å si at hun hadde vært i slagsmål på en fest. Legene mistenkte aldri at det var han som sto bak overgrepene. Dette har sykehuset senere beklaget ved flere anledninger. Bestevennen ble redningen Den som til slutt viste seg å være Emilies redning var bestevennen Josefine, som så de store blåmerkene og kuttet i Emilies ansikt da hun kom for å besøke Emilie da hun ikke kom på skolen dagen etter. - Josefine forsto med en gang at noe var galt. Hun visste at jeg alltid var hjemme på torsdager, og hun sa i fra til politiet med en gang. Jeg var veldig sint på henne der og da, men uten henne er jeg ikke sikker på hvordan livet ville vært i dag. Kort tid etter ble stefaren arrestert, mistenkt for voldtekt av Emilie, som etter at han var blitt fengslet endelig turte å stå frem med sannheten. Side 7 av 9

9 - Mamma var den som tok det verst. Hun gråt i flere uker, og hadde utrolig stor skyldfølelse. Hun har beklaget seg utrolig mange ganger, og jeg har tilgitt henne. Det var ikke hennes skyld at det skjedde, men jeg forstår samtidig skyldfølelsen hennes. Det er foreldrenes ansvar å passe på barna sine, og mamma føler nok at hun mislyktes veldig med sin oppgave. Førsteinntrykket gjorde at jeg ikke forsto at noe var galt Emilie bor i dag på hybel sammen med Josefine, etter at hun ikke lenger klarte å bo i huset som vi nå befinner oss i. Hun går Helse og omsorg på Elverum Videregående skole, og drømmer om å bli psykolog da hun er ferdig med utdannelsen sin. Mye av dette er på grunn av hennes livshistorie. - Jeg har forandret meg mye som person siden overgrepene sluttet, og jeg er ikke lenger konstant redd for at noen skal komme og ta meg. Derimot har jeg blitt mye mer skeptisk til å slippe nye mennesker innpå meg, siden det var førsteinntrykket jeg fikk av stefaren min som gjorde at jeg ikke forsto at noe var galt på lang, lang tid. Når jeg blir stor ønsker jeg å gi andre den hjelpen jeg trengte, men aldri fikk. Jeg vil være den som oppdager at overgrep skjer, og hjelper offeret videre. Emilie merker også at hun har blitt mer aksepterende ovenfor de som ikke har like mye som henne selv på grunn av førsteinntrykket hun fikk av stefaren. Hun mener at vi bør se mer på personlighet enn materielle goder. - Jeg tror at mange forhåndsdømmer de som ikke har like mye som dem selv. Hvis jeg hadde vært mer skeptisk til stefaren min da jeg var liten, ville kanskje disse overgrepene aldri ha skjedd. Man forventer at de som har penger og kler seg bra er snille, men dette er ofte ikke tilfellet. Jeg synes at vi ikke skal dømme andre på utseende og eiendeler, men på deres personlighet. Selv var jeg et lite barn, men moren min burde ha lagt merke til «Det vil ta slutt» Det var Emilie selv som valgte å stå frem med sin historie i dag. Selv synes hun det er viktig at hun gjør dette. Side 8 av 9

10 - Hver dag skjer overgrep mot tusenvis av barn der ute, og jeg vil at de skal vite at hvis de trenger noen å snakke med, så er jeg her for dem. De er ikke alene. De skal vite at det ikke er deres feil, og det er ingenting å føle skam for. Det vil ta slutt, men du må tørre å si i fra til noen. Jo tidligere du sier i fra, jo tidligere er alt sammen over. Livet vil bli bedre hvis du åpner munnen din og snakker, det lover jeg deg. Etter at vi avslutter samtalen, blir Emilie med oss ut av huset. Hun vrir om nøkkelen i døren, og går rolig ned trappen. Det er nå mørkt, og det kommer frost ut av munnen hennes da hun puster. Hun stenger porten og går langs veien. Hun snur seg en siste gang mot huset før hun runder svingen. I hagen står et skilt for forbipasserende, hvitt av frost, men man kan tydelig se fire bokstaver gjennom rimet. En s. En a. En l. og En g. Side 9 av 9