Aslak Dørum. En flåte av gull

Transkript

1

2 Aslak Dørum En flåte av gull

3 Om forfatteren: Aslak Dørum (f.1964) har spilt bass og skrevet låter for Dumdum Boys i 20 år. Han har en gedigen samling av guttebøker. En flåte av gull er den første han skriver selv.

4 Om boken: En glemt indianerstamme, blodtørstige smuglere og en mytisk skatt. Olav fra Lambertseter trodde han skulle på en rolig seiltur. Nå er han midt oppe i et livsfarlig eventyr sammen med sin nye venn Amir. Aslak Dørum, bassist i Dumdum Boys, debuterer med denne forrykende eventyrromanen.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 EN FLÅTE AV GUMMI Stormen traff oss med full kraft idet vi rundet sydspissen av Cuba og kom inn i Mexicogulfen. Den svære seilskuta ble kastet rundt i bølgene som en liten balje mens brottsjøene vasket over dekk. Vinden ulte mellom mastene, det smalt av torden i ett sett og jeg tviholdt i tauet mitt. Jeg var høyt oppe i den bakerste masta sammen med en annen gutt som het Amir. Det var bare ett seil vi skulle ta inn, men vi rotet og brukte altfor lang tid. Amir hadde hektet fast redningsvesten flere ganger og til slutt hadde han tatt den av seg og slengt den ned på dekk. Vi hadde på oss klatreseler, men når jeg så de frådende bølgene som kastet seg som ville dyr mot skuta, virket tauet plutselig veldig tynt. Jeg kunne såvidt høre Jørn, kapteinen, brøle til oss nede fra dekk. Dette blir en orkan, ropte han, kom igjen, drit i seilet, dere må ned nå! Amir! Hvor er vesten din? Få den på deg med en gang! Jeg så bort på Amir for å se om han hadde hørt det, han stod tett inntil masta og var opptatt med å lage en stor og komplisert spleis på et tau. Han hadde nevnt at han hadde høydeskrekk, men han virket uberørt av vinden og regnet som herjet rundt oss. Hører dere meg? Olav, få ham med deg ned nå! Kraftige lyn lyste opp Jørn der han stod og ropte nede på dekket. Det eneste vi skulle gjøre før vi var ferdige var å dra det tjukke tauet rundt seilet og feste det til masta der

7 Amir stod. Akkurat idet han skulle rekke meg tauenden så jeg ham i øynene og skjønte at han var vettskremt. Han svaiet litt og så gled han på det glatte treverket og falt mot meg. Jeg rakk instinktivt ut hånda for å ta tak i ham, men han falt forbi meg og ble hengende og dingle i klatreselen. Båten krenget så mye at han hang rett over de voldsomme brottsjøene, det så ut som det kokte under ham. Jeg strakte meg bort til tauet og prøvde å dra ham opp, men han var for tung og jeg hadde ikke sjans. I det samme så jeg at klatretauet hans hadde kilt seg fast mellom masta og råen og ble raskt fliset opp. Jeg trenger hjelp, tauet hans kommer til å ryke! Jeg ropte desperat ned mot dekk og Jørn var allerede på vei opp masta. Samtidig var et par av de andre voksne i ferd med å gjøre klar en av de store redningsflåtene. Synet av den fikk meg bare til å bli mer redd. Jeg tok en sjanse og firte meg ned til jeg dinglet ved siden av Amir og tok et fast grep i beltet hans. Han tok tak i vesten min og så på meg med frykt i blikket, men virket fremdeles underlig rolig. Jeg kan ikke svømme, sa han lavt og i det samme røyk tauet hans. Jeg kjente et kraftig rykk i selen min, vi hang nå i tauet mitt bare et par meter over dekk. Skuta krenget kraftig og vi svingte som en pendel utover de frådende vannmassene. Det var full oppstandelse på dekk, redningsflåten lå klar på rekka samtidig som tre av de voksne stod på dekk og strakte seg etter oss. De nådde oss ikke og det så nesten komisk ut der de hoppet opp og prøvde å få tak i beina våre som svingte fram og tilbake rett utenfor rekka. Jeg så opp, der var Jørn allerede på vei ut råen for få tak i tauet som vi hang i og båtsmannen, Truls, var også på vei oppover masta. Idet Jørn satte seg på tvers av råen kom det en brottsjø

8 som fikk hele skuta til å riste, vi svingte inn over dekket og jeg kjente at noen tok tak i foten min. Deretter svingte vi tilbake utover sjøen og karabinkroken i tauet mitt ble slitt rett av. Vi fløy i en bue rett ut i havet og jeg rakk såvidt å se noe stort og oransje som blaffet opp under oss før vi forsvant i bølgene. Vi tviholdt i hverandre og kom opp til overflaten sammen. Bølgene tårnet seg opp rundt oss og kastet seg ned som om de ville slå oss flate. Vannet fosset inn i munnen min og jeg gispet etter luft. Redningsvesten min holdt oss begge flytende, men det var bare såvidt. Brått kjente jeg noe som gled over ansiktet og jeg ropte ut og svelget masse vann før jeg skjønte at det var et tau. Jeg grep fast i det og tviholdt mens jeg hostet og brekte meg, men det grove tauet dro seg sakte ut mellom fingrene mine og jeg brølte fortvilet inn i øret på Amir. Tauet, tauet, ta det, jeg skrek det ut, ta det fordømte tauet! Han åpnet øynene og så forvirret på meg. I neste øyeblikk så han tauet som gled over oss, slapp taket i meg og grep det med begge hender. Han ble dratt fra meg og jeg fikk akkurat tatt tak i beltet hans før han forsvant. Jeg ble dratt etter ham og håpet at vi snart skulle bli heist om bord i skuta igjen av sterke armer. Men da jeg åpnet øynene igjen så jeg rett på redningsflåten, den hadde blåst seg opp og lyste mot oss i mørket. Amir halte seg bortover langs kanten og brølte, Hvor er åpningen? Vi kommer oss ikke inn her! Jeg grep tak i tauet som var festet rundt hele flåten og heiste meg opp ved siden av ham. Den må være på andre siden, ropte jeg inn i øret hans. Vi dro oss sakte fram til vi fant den blafrende åpningen og klarte til slutt å hale oss over den sleipe

9 kanten. Jeg prøvde å se etter skuta, men jeg så bare en vegg av vann og skjønte fort at vi måtte stenge åpningen før hele flåten ble oversvømmet. Jeg dro igjen glidelåsen og vi sank tilbake i vannet som plasket rundt på bunnen. Det var fullstendig mørkt bortsett fra lynblaffene utenfor. Regnet pisket som småstein mot det tynne taket og jeg var livredd for at det skulle revne. Bølgene rev og slet i flåten som om de ville inn og svelge oss hele, men den holdt seg på rett kjøl. Ingen av oss sa noe, vi bare tviholdt i håndtakene på siden av flåten mens den ble slengt rundt som en liten ball. Jeg lukket øynene og tenkte på hvordan i helvete jeg hadde havnet her. Alt var egentlig onkel Henrys feil. Han var førtidspensjonert sjømann som hadde vært jorda rundt mange ganger og han syntes jeg var en slappfisk. Han pleide å kalle meg for en «tørrpinn av en landkrabbe» når han skulle erte meg. Da jeg var på din alder sloss jeg med fulle sjømenn i Buenos Aires og danset med de vakreste kvinnene i New Orleans, sa han og helte opp et glass med rom, han drakk alltid et glass hver kveld, og du sitter her og leser og spiller spill på dette fordømte internettet. Onkel Henry hadde tatt seg av meg etter at moren min døde da jeg var ti. Faren min hadde jeg aldri sett, men Henry hadde vært en slags reservefar gjennom hele oppveksten min. Han var eldre enn mamma, men han mente selv at han var mye yngre enn henne i hodet. Når du ser nye steder og nye folk hele tiden holder du deg ung. Husk det Olav, du må komme deg ut av dette inntørkede landet før du tørker helt inn selv! Han mente det godt, det visste jeg jo, og han hadde alltid smilet på lur når han ga meg disse overhalingene.

10 Men jeg visste også at han mente det og det var nok en av grunnene til at jeg nå stod og svaiet i toppen av en mast. Han hadde ingen problemer med å skjønne at jeg var skolelei og da det åpnet seg en mulighet for at jeg kunne dra til sjøs, var han langt mer entusiastisk enn jeg selv var. Det var han som hadde funnet ut om turen og han hadde meldt meg på uten å spørre meg først. En kveld da jeg kom hjem, satt han ved skrivebordet med en fargerik brosjyre og flere gamle kart foran seg og vinket meg entusiastisk bort til seg. Nå, Olav, nå skal du endelig få kjenne på livet! Han smilte bredt og tente seg en pipe selv om han aldri pleide å røyke inne. Dette er jo selvfølgelig bare en liten ferietur, men det er en god start. Hva er det du snakker om? sa jeg forsiktig. Jeg skjønte ingenting, jeg hadde jo sett noen av de gamle kartene hans før når han skulle fortelle historier fra de syv hav som han kalte det, men jeg klarte ikke å koble det til at jeg skulle kjenne på livet. Kom hit og sett deg gutt, jeg har fantastiske nyheter. Jeg er så misunnelig. Han så plutselig nesten trist ut og jeg skjønte fremdeles ingenting, men jeg gikk bort og satte meg ved siden av ham. Han ga meg brosjyren og la ut om hvilket enestående tilbud det var. S/S Aurora Borealis, som skuta het, var en stor tre-mastet skonnert bygd i Holland i Nå ble den brukt som kombinert skoleskip og langturbåt og skulle seile fra Kanariøyene til Cancun i Mexico. Seks uker skulle turen ta. Noe sånt fantes ikke da jeg var ung, å neida, vi måtte pent ta hyre og jobbe oss dit vi skulle. Det er klart at dette er ikke som det var før, men det er en begynnelse. Blir ikke det fantastisk?