rev. 26.02.15 FORSLAG TIL FORVALTNINGSPLAN LEVANGER KULTURMILJØ Forslag til forvaltningsplan Levanger kulturmiljø

FORSLAG TIL FORVALTNINGSPLAN LEVANGER KULTURMILJØ

Mosaikk av Inger Sitter, Levanger Rådhus Foto: Tove Nordgaard Forvaltningsplanen er utarbeidet av Riksantikvaren 1.9.2013-14.3.2014 Prosjektleder: Hilde Røstad (Levanger kommune, innleid av Riksantikvaren i prosjektperioden) Tekst: Hilde Røstad i samarbeid med arbeidsgruppa for Levanger kulturmiljø. I tillegg til prosjektleder har arbeidsgruppa bestått av: Francine Lampe (Riksantikvaren) Hanna Kosonen Geiran (Riksantikvaren) Elisabeth Nordling (Riksantikvaren) Eline Ova Sveen (Riksantikvaren) Jens Rytter (Riksantikvaren) Lisen Roll (Riksantikvaren) May Britt Håbjørg (Riksantikvaren) Hilde Arna Tokle Yri (Nord-Trøndelag fylkeskommune) Foto på omslag: Guri Dahl Grafisk design: Tove Nordgaard Trykk: DMT AS 2

INNHOLD 1 Forord 7 2 Generelt 8 2.1 Kulturmiljøfredningen 8 2.2 Formålet med forvaltningsplanen 8 2.3 Kulturminnemyndighet 8 2.4 Lovgrunnlag/ formelt grunnlag 8 2.5 Formål med vernet av Levanger kulturmiljø: 8 2.6 Verneverdier 9 2.7 Omfang av vern 10 3 Levanger kulturmiljø - historisk bakgrunn 11 3.1 Jernproduksjonen i eldre jernalder 12 3.2 Halstein Bygdeborg 12 3.3 Levanger omtalt i Gunnlaug Ormstunges Saga 12 3.4 Levangermartnan 13 3.5 En by gror fram 13 3.6 Levanger som kirkested 15 3.7 Levanger blir kjøpstad i 1836 18 3.8 Levangeropprøret i 1851 18 3.9 Betydningen av kavaleriets ekserserplass 19 3.10 Sykehuset til Levanger 20 3.11 Skoleetableringene i Levanger 20 3.12 Bybrannene 23 3.13 Samferdsel 23 3.14 Byplan og bygningsmiljø 24 3.14.1 Bebyggelse og bebyggelsesstruktur før bybrannen i 1846 24 3.14.2 Levangers første byplan, 1846 25 3.14.3 Bebyggelsen 1846-1877 26 3.14.4 Uendret byplan i 1877 26 3.14.5 Bebyggelsen 1877-1897 27 3.14.6 Byplanen 1897 27 3.14.7 Bebyggelsen 1897-1904 28 3.14.8 De sosiale skillenes utslag i bebyggelsen 28 3.14.9 Murtvang og villabebyggelse 1904-1945 29 3

INNHOLD 3.14.10 Økende forstadsbebyggelse og planløs utbygging 1945-1962 30 3.14.11 Tettstedsvekst, plan- og bebyggelse 1962-1980 30 3.14.12 Kjøpesenteretablering og vegomlegging, plan og bebyggelse 1980-2013 32 3.15 Næringsliv 33 3.16 Den historiske grøntstrukturen 34 3.16.1 Levanger Træplantningsselskab 34 3.16.2 Offentlige parker 34 3.16.3 Allmenningen 38 3.16.4 Paviljonger og lysthus 40 3.16.5 Gatebeplantning 42 4 Status og tilstand 43 4.1 Byplan 44 4.2 Bebyggelsen 48 4.2.1 Stilarter 52 4.2.2 Hvelvkjellerne 55 4.3 Den blågrønne strukturen 56 4.3.1 Parkene 57 4.3.2 Allmenningen 60 4.3.3 Gatebeplantning 60 4.3.4 Bakgårdene 60 4.4 Kulturlag 61 5 Tiltak og retningslinjer 67 5.1 Forvaltningens mål 68 5.2 Arbeid på eksisterende bygninger 68 5.2.1 Prinsippene for antikvarisk ivaretakelse av bygninger 68 5.2.2 Utvendig panel 69 5.2.3 Tak og taktekking 70 5.2.4 Takrenner og nedløpsrør 70 5.2.5 Piper og beslag 72 5.2.6 Vinduer 72 5.2.7 Takvinduer 72 4

INNHOLD 5.2.8 Listverk, detaljer og omramminger 74 5.2.9 Gjerder, porter og dører 74 5.2.10 Rekkverk 76 5.2.11 Skilt 76 5.2.12 Murer og fundamenter 78 5.2.13 Utemøbler og serveringssteder 78 5.2.14 Overflatebehandling 80 5.3 Tilbygg og påbygg 80 5.3.1 Takoppløft, arker og kobbhus 81 5.3.2 Balkonger, terrasser og altaner 82 5.3.3 Trappeløp mot bakgård 82 5.4 Nybygg 84 5.5 Enøk 84 5.6 Brann 85 5.7 Universell utforming 85 5.8 Grøntstruktur 87 5.8.1 Parker 87 5.8.2 Allmenning og gateløp 87 5.8.3 Treplantninger 87 5.9 Kulturlag 87 6 Administrative prosedyrer for tiltak 89 6.1 Organisering og ansvar 90 6.1.1 Oppgaver for eiere/ brukere 90 6.1.2 Oppgaver for forvaltningsmyndigheten plan- og bygningsloven 90 6.1.3 Oppgaver for forvaltningsmyndigheten kulturminneloven 90 6.1.4 Oppgaver for klageinstansen kulturminneloven 90 6.1.5 Forhåndskonferanse 90 6.1.6 Innhold i dispensasjonssøknad etter kulturminneloven 91 6.1.7 Klagebehandling 91 6.1.8 Finansiering 91 7 Begrepsavklaring 92 8 Litteraturliste 94 9 Vedlegg 97 5

rev. 26.02.15 Levanger tidlig på 1800-tallet. Kilde: Bymuseet i Levanger Levanger kirke med omkringliggende bebyggelse 1880-1897. Kilde: Bymuseet i Levanger 6

1 FORORD Den 1.9.2013 ble det satt i gang et arbeid med å utarbeide forskrift og forvaltningsplan for Levanger kulturmiljø. Arbeidet ble igangsatt på bakgrunn av at det den 10.2.2011 ble varslet oppstart av en varig kulturmiljøfredning av bortimot hele Levanger by. Forvaltningsplanen er utarbeidet av Riksantikvaren i samarbeid med Nord-Trøndelag fylkeskommune. En arbeidsgruppe har arbeidet parallelt med forskrift og forvaltningsplan. Arbeidet har pågått sammenhengende siden oppstarten den 1.9.2013. Arbeidsgruppa har hatt møter hver måned, vekselvis i Oslo og på Levanger. Medvirkning har vært en viktig del av arbeidet med forvaltningsplanen. Den 6.11.2013 arrangerte arbeidsgruppa et møte med lag og foreninger i Levanger for orientering og innspill. I alt sju personer fra fem ulike lag og foreninger i byen deltok, og det ble gitt viktig informasjon for det videre arbeidet. Den 20.11.2013 arrangerte Riksantikvaren og Levanger kommune folkemøte på Festiviteten, over 100 personer møtte fram. Riksantikvaren hadde også en orientering til kommunestyret samme dag. Kulturmiljøfredningen omfatter også fredning av etterreformatoriske kulturlag innenfor deler av området. De arkeologiske registreringene som ble utført somrene 2011 og 2012 av NIKU og NTfk frembrakte ny kunnskap om forekomst, utstrekning og karakter av kulturlagene i Levanger sentrum og danner bakgrunn for avgrensningen av området hvor kulturlag fredes. Grøntanleggene i Levanger by er lite beskrevet tidligere. Det ble derfor satt i gang arbeid med en kulturhistorisk analyse av grøntanlegg på Levanger, som grunnlag for arbeidet med forskrifter og forvaltningsplan. Arbeidet som ble utført av Solheim Arkitekter og Jernbaneverket frembrakte ny informasjon og satte fokus på å få frem viktigheten av de historiske grøntanleggene som en del av kulturmiljøet. Men fremdeles gjenstår mye som bør gjøres i form av registreringer, tilstandsvurderinger, utarbeidelse av skjøtsels- og vedlikeholdsplaner, for å nevne noe. Et stort kildemateriale er brukt i arbeidet, og viktige opplysninger er sjekket opp i flere kilder. De lokalhistoriske samlingene ved Levanger bibliotek har vært til god hjelp. En del utfyllende historiske opplysninger, som det ikke har blitt plass til i forvaltningsplanen, er lagt ved som egne vedlegg. Når det gjelder spesielt viktige kilder vil vi trekke frem forskningsprosjektet Noen norske byer og tettsteder, deres utvikling og planlegging, Levanger 1846-1976 og veilederen Byggeskikk og estetikk i Levanger. Levanger Museum, med sin unike fotosamling, har vært en viktig bidragsyter til forvaltningsplanen. Levanger 14.3.2014 Hilde Røstad 7

2 GENERELT 2.1 KULTURMILJØFREDNINGEN Riksantikvaren vedtok 10.12.2008 en midlertidig fredning av Levanger sentrum. Vedtaket ble gjort på bakgrunn av at plan- og utviklingskomiteen hadde gitt rivingstillatelse på to trehus i Levanger sentrum, Håkon den godes gate 32B (Bjøråsgården) og Jernbanegata 27A (Larsengården). Klagesaken var da inne til behandling hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Det midlertidige fredningsforslaget ble påklaget av flere. Kommunen påklaget avgrensningene. 19.2.2010 opphevet Miljøverndepartementet Riksantikvarens vedtak om midlertidig fredning. Det var ikke lenger fare for at de to bygningene skulle rives. 10.2.2011 ble det varslet oppstart av en varig kulturmiljøfredning. 2.2 FORMÅLET MED FORVALTNINGSPLANEN Forvaltningsplanen skal sikre at de kulturhistoriske verdiene som knytter seg til Levanger kulturmiljø blir ivaretatt på kort og lang sikt. Forvaltningsplanen skal vise og utdype kulturminneverdiene i området. Den skal vise hvordan en i praksis skal oppnå formålet med kulturmiljøfredningen av Levanger, ved å utdype hvordan fredningen og fredningsbestemmelsene skal følges opp i hverdagen. Forvaltningsplanen skal bidra til felles forståelse av verdiene i området, målet og virkemidlene for fredningen. 2.4 LOVGRUNNLAG/ FORMELT GRUNNLAG Fredningen av Levanger kulturmiljø er hjemlet i kulturminnelovens 20. 2.5 FORMÅL MED VERNET AV LEVANGER KULTURMILJØ: Formålet med vernet er definert slik i 1 i forskriften: Formålet med å frede deler av Levanger by som kulturmiljø er å sikre og bevare et bymiljø av nasjonal verdi som viser et godt eksempel på norsk byutviklingshistorie, med hovedvekt på byplanhistorie, kulturhistorie og arkitektur. Spesielt g jelder dette det sammenhengende lave trehusmiljøet fra perioden fra 1896 frem til murtvangloven av 1904. Videre er formålet å bevare etterreformatoriske kulturlag som viser urbaniseringstendenser fra møtested i vikingtid/ middelalder til den planløse 1700-1800- tallsbyen som reguleres i 1846. Levanger er et eksempel på en urban utvikling som ivaretar ulike behov i ulike tidsrom. Kulturmiljøet skal tas vare på som en kilde til forskning, kunnskap, opplevelse og bruk for nåværende og fremtidige generasjoner. Fredningen skal ikke være til hinder for at Levanger skal kunne opprettholdes og videreføres som en levende by med boliger, handel og annen næringsvirksomhet i samme skala som før. Forvaltningsplanen skal kunne brukes av offentlig forvaltning på ulike nivåer, eiere, håndverkere, arkitekter, konsulenter m.fl. 2.3 KULTURMINNEMYNDIGHET Forvaltningsmyndigheten er etter delegasjon fra Riksantikvaren lagt til Nord-Trøndelag fylkeskommune. 8

2.6 VERNEVERDIER Levangers byutviklingshistorie gjenspeiler bygningslovgivning og byggeskikk over tid. Byplanen fra 1846, med mindre endringer i 1897, er godt synlig i Levanger også i dag. Dette gjelder særlig gateløpene og den lukkede kvartalsstrukturen, branngate/ parkakse, karrèbebyggelsen, akseelementene, åpningen av gateløpene ned mot sjøkanten, allmenningen mellom Sjøgata og bryggene, brutte hjørner og arkitektoniske markeringer av viktige gatehjørner. Levanger har en av de få helhetlige bebyggelsene i Norge fra den korte bygningsperioden mellom bygningsloven av 1896 og murtvangsloven av 1904 og har en typisk byarkitektur for perioden rundt dette århundreskiftet. Store deler av bygningsmassen fra perioden 1897-1904 har bevart sin struktur, sine proporsjoner og sin målestokk. En del bygninger har blitt modernisert og ombygd, men det er fortsatt bygninger som har stor grad av autentisitet. Byplan og arkitektur gjenspeiler denne perioden og representerer både kulturhistoriske og miljømessige verdier som det er nødvendig å forvalte slik at kvalitetene ikke går tapt. Byggteknisk viser bygningene betydelig variasjonsbredde. Denne variasjonsbredden er karakteristisk for tidsrommet rundt 1900, da industrielt framstilte bygninger er i ferd med å erstatte den håndverksbaserte byggetradisjonen. Levanger har også eksempel på spennende bakgårdsmiljøer. Det er fortsatt igjen noen av de typiske uthusene. Bakgårdene og uthusene sier mye om hvordan folk levde. De sosiale skillene mellom Nerbyen og Øverbyen kan fortsatt leses i bebyggelsen. Trerekker og enkeltstående trær er sentrale vegetasjonselementer i de offentlige uterommene, bl.a. i Parkaksen, på den gamle og nye kirkegården og i gateløpene. Treplantingene tydeliggjør strukturen i byplanene fra 1846. Fordi det hovedsakelig var bjørk som ble benyttet som rammeplanting rundt grøntanleggene og i gateløpene, har bjørketrær som fremdeles står, stor kulturhistorisk verdi, sammen med eldre trær av andre arter. Allmenningen har hatt ulike funksjoner opp gjennom tidene, men har alltid ligget som et åpent areal og fungert som branngate mellom bryggene og boligene i Sjøgata. På 1800-tallet og rundt forrige århundreskiftet ble store deler av arealet benyttet til hagebruk og rekreasjon gjennom etablering av hager og parkanlegg. Den største kulturhistoriske verdien i allmenningen er knyttet til det åpne arealet og tverraksene med utsyn til Sundet og nærliggende kulturlandskap. De arkeologiske kulturlagene som er bevart i sentrum av Levanger er en viktig kilde til vår viten om stedets utvikling. Disse viser at urbaniseringstendenser finnes i området i mer enn 1000 år fra gård/kirkested til strandsted, tettsted og til slutt kjøpstad. Spesielt fra 1500-tallet til 1800-tallet finnes en stor dynamikk i utviklingen av strandsteder, handelssteder, tettsteder og byer i Norge, og det er glidende overgang mellom «land» og «by» med mange overgangsformer. Kulturlagene yngre enn 1536 har ikke noe formelt vern i dagens situasjon. Vår forståelse av Levangers historie og utvikling vil ha et stort hull, dersom ikke kulturlagene i sentrum blir bevart, og det er derfor viktig å sikre dem som kilde. Kulturlagene eldre enn 1537 er automatisk fredet. Grøntanleggene og treplantingene i Levanger sentrum viser en aktiv hage- og parkkultur på siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Øvre park (Seiersted park) i Parkaksen er et godt eksempel på en tidlig norsk offentlig bypark fra siste del av 1800-tallet. Parkaksens kvartalsstruktur, siktlinjer, struktur, trevegetasjon, musikkpaviljong og andre elementer i Øvre park, Torget, Nedre Park og Nedre Torg er lite endret siden anleggene ble etablert og har derfor stor kulturhistorisk verdi. 9

2.7 OMFANG AV VERN Kulturmiljøet dekker et areal på omtrent 167 daa. Grensene for fredningsområdet går frem av kartet over. Fredningsforskriften med vedlegg skal oppbevares hos Klima- og miljødepartementet, Riksantikvaren, Nord- Trøndelag fylkeskommune og Levanger kommune. Fredningen omfatter: alle utvendige arealer og eksteriøret til alle byggverk, faste konstruksjoner, anlegg og installasjoner innenfor kartavgrensningen, herunder alle bakgårder, portrom, gategrunn med gateløp, faste dekker og belegg, etterreformatoriske kulturlag, parker og annen grønnstruktur. Opplistingen er ikke fullstendig. 10

rev. 26.02.15 3 LEVANGER KULTURMILJØ: HISTORISK BAKGRUNN 11

Maleri fra ca. 1831-1846 som viser den planløse byen før 1846 med omkringliggende bebyggelse: Bymuseet i Levanger Urbaniseringstendenser i området som ble kjøpstaden Levanger går langt tilbake i tid. Levanger gård, kirkested og det årlige markedet, er viktige elementer sammen med stedskvaliteter som ei isfri havn som ligger i ly for vær- og vind, et fruktbart landskap, forsvarsmuligheter, lettdyrket mark og sentral beliggenhet i forhold til omland og andre steder. 3.1 JERNPRODUKSJONEN I ELDRE JERNALDER Levangerområdet har sannsynligvis vært et utvekslingssted langt tilbake i tid. På en 4-5 km. lang strekning rundt Eidsbotn fra Alstadhaug i sørvest til Levanger i nordøst finner man en imponerende samling av sjeldne arkeologiske funn og særpregete fornminner som til sammen utgjør et jernaldermiljø utenom det vanlige. I eldre jernalder foregikk det storstilt produksjon av jern i Trøndelagsfjellene. En ser for seg at jernet fra fjellet ble fraktet til Levanger og anvendt både i den lokale handelen innenfor Midt-Norge, men også eksportert sjøveien til Nord-Norge og Vestlandet, og kanskje også til Danmark. Det kan være utvekslingen av jern som er kilden til luksusproduktene man finner i gravene fra Romertiden i Trøndelag. 3.2 HALSTEIN BYGDEBORG Halstein Bygdeborg ligger strategisk plassert ved Eidsbotn, ca. 1.5 km. fra Levanger sentrum og midt i et sentralt bosettingsområde i eldre jernalder. Dette er en av Trøndelags største bygdeborger, med rester av murer som har vært mer enn 6 meter høye. Den hadde sine velmaktsdager i yngre romertid og folkevandringstid (200-600 e.kr.), men borgen er anlagt rundt Kristi fødsel. Borgen er spesiell i kraft av sin størrelse, sentrale plassering og ikke minst 40 cm tykt kulturlag inne på borgområdet. Det er belegg for at det har vært bosetting over lengre tid på borgen. Halstein kan ha vært en aristokratisk families befestede gård, der de bodde med husdyr, tjenere, slaver og bevæpnede menn. Halstein var viktig i perioden etter at jernproduksjonen nådde sin høyeste topp. 3.3 LEVANGER OMTALT I GUNNLAUG ORMSTUNGES SAGA Kortversjonen av sagaen: Helga den Fagre og Gunnlaug Ormstunge var kjærester, men Helgas far ville ikke si ja til giftermålet før Gunnlaug hadde vært utenlands og vist at han var noe til kar. Gunnlaug fikk tre års frist til å komme tilbake, men han var bitt av reisebasillen, og kom ikke heim før det var gått fire år. Helga var da bortgiftet med rivalen Ravn, men det var et ulykkelig ekteskap. 12

Hallstein Bygdeborg. Foto: Roger M. Svendsen, Levanger-Avisa Det var blitt forbudt med Holmgang på Island og de ble derfor enige om å gjøre opp utenfor Island. De dro da til Norge, sannsynligvis til Skallstuvatnet i Verdalsfjellene for å gjøre opp seg i mellom. Ravn ble drept, mens Gunnlaug døde tre dager senere. I følge sagaen blir han stelt av prester og gravlagt ved en kirke i Levanger. Dette skjedde rundt år 1008. Er sagaen riktig, eksisterte det en kirke i Levanger allerede før slaget på Stiklestad. Og når det var ei kirke her, var det vel kanskje også noe annet her før kirka? 3.4 LEVANGERMARTNAN Levangermartnan hører til de eldste og viktigste markedene i Norge (se vedlegg 2). Her møttes fjellbønder fra Jemtland, samene, fiskere fra Fosen og bønder og allmue fra Innherred og drev handel i stor stil. Handelen var livsnødvendig. Jemtene var innlandsboere og hadde behov for sjømat og sjøsalt for å unngå mangelsykdommer. Fra slutten av 1600-tallet begynte handelsmenn fra Trondheim å sette opp handelsboder i Levanger. De såkalte Nordfarerne trengte seg inn som mellommenn i handelen med fisk og jern, de byttet til seg jern av jemtene mot fisk. Levangermartnan er utvilsomt en viktig forutsetning for at tettstedet og byen Levanger utviklet seg langs sjøkanten ved utløpet av Eidsbotn. 3.5 EN BY GROR FRAM I Aslak Bolt (erkebiskop i Nidaros) sin jordebok fra første halvdel av 1430-tallet kommer det frem at Levanger sannsynligvis var noe mer enn en gård. Her står det at Aslak hadde kjøpt seg opp til å bli bygselhaver, og i tillegg eide han et par bygårder (Sperdzgården, Skeggia Brekko) og noen åkerteiger. Gjennom 1600-tallet var det et tettbygd strøk på Levanger, som man gjerne kan kalle et strandsted. Topografiske forhold og martnan førte til at noen mennesker slo seg ned her. De kunne tjene litt på å gi husrom til de langveisfarende gjestene og på skjenking eller øltapp. Levanger er anlagt på grunn tilhørende Levanger gård, og innbyggerne, strandsitterne som de ble kalt, var leilendinger under denne gården. De eide sitt eget hus på en leid tomt, og eide heller ikke dyrkbar jord. Levanger gård hørte i middelalderen under erkebispestolen i Nidaros, men ble ved reformasjonen konfiskert til krongods. David Jacobsen Jelstrup overtok gården i 1663, siden gikk gården i arv i generasjoner. Kommunen kjøpte bygrunnen i 1886. 13

Området ved kirka i Levanger. Kart fra ca. 1783. Kilde: Statsarkivet Middelalderkirka bak sjøbodene til venstre. Foto fra ca. 1864-1868: Levanger Museum 14

Kartoverlegg som viser grunnplanen for nåværende Levanger kirke (gråblått) over grunnplanet for middelalderkirken (brunlig). Den sorte linjen viser kirkegårdsavgrensningen i 1844. Kilde: De arkeologiske registreringene i Levanger sentrum 2011. Kartproduksjon: Thomas Risan /Jan Brendalsmo I løpet av 1700-tallet dannet det seg en klar lineær struktur i bebyggelsen. Ut mot sjøen sto bryggene og sjøbodene, inn mot hovedgata lå forretningene ( Krambogaten ) og på den andre siden av gata lå boligene med hage og uthus bak. Eiendommene lå på tvers av hovedaksen, som er kronglete og uregelmessig. Kjøpmennene fra Trondheim hadde sine hus, strandsitterne sine, og etter hvert var det en tredje gruppe som hadde selveide hus i Levanger; det var storbøndene i distriktet. 3.6 LEVANGER SOM KIRKESTED Fra 1589 til 1855 var Levanger kirke en annekskirke til Alstadhaug kirke. Siden har den vært hovedkirke. Levanger kirke har alltid vært kirke både for byen og for Levanger landsogn (Frol). Det ble oppført en steinkirke i Levanger rundt år 1150, denne ble revet i 1868, da den var for liten i forhold til størrelsen på menigheten. Kirka lå på samme sted som dagens kirke, men var vendt øst-vest. Mye tyder på at det har det vært ei kirke her også før den tid. I følge Gunlaug Ormstunges saga ble Gunlaug gravlagt ved kirka i Levanger, og det skal ha skjedd rundt år 1008. Kartet ovenfor viser at den middelalderske steinkirken ligger trangt til, påfallende nær den middelalderske kirkegårdsavgrensningen både i nordvest og sørøst (se vedlegg). Dette, sammen med det forhold at strandkanten tidligere gikk betydelig lenger inn enn hva den gjør i dag, gjør det rimelig å se for seg at det har stått en mindre trekirke på stedet før steinkirken ble reist. Alterets plassering kunne være avgjørende for plassering av ny kirke (rapport fra de arkeologiske registreringer i Levanger sentrum 2011, vedlegg 6). 15

Etter at middelalderkirka ble revet ble det oppført en ny stor trekirke på samme tomt. Arkitekt var Håkon Adelstein Mosling. Innvielsen fant sted i 1870. Så brant byen og kirka i 1877 og ny kirke måtte gjenreises. Arkitekt var Carl Bergstrøm. Ny kirke ble innviet i 1880. Så brant byen nok en gang i 1897 og man sto igjen uten kirke og byen var lagt i ruiner. For tredje gang på tretti år måtte det bygges ny kirke i Levanger. Arkitekt var Karl Norum fra Levanger. Levanger og Frol kranglet lenge om hvor kirka skulle ligge, og om den skulle bygges i mur eller tre. Først i 1900 ble grunnsteinen nedlagt og kirka sto ferdig bygd i mur i 1902. Levanger kirke med omkringliggende bebyggelse. Foto fra 1870-1877: Levanger bibliotek/ Levangsbilder. 16

Levanger kirke med omkringliggende bebyggelse. Foto fra 1880-1897: Levanger Museum Levanger kirke som sto ferdig i 1902. Foto fra 1914: Levanger Museum 17

3.7 LEVANGER BLIR KJØPSTAD I 1836 At et sted fikk kjøpstadrett var veldig viktig for at det kunne drives handel utenom markedene. Levanger var et sterkt jordbruksdistrikt, hvor mange embetsmenn satt som eiere av de største gårdene. De mente å ha stor fordel av å kunne selge sine produkter til forretningsdrivende i eget distrikt. Allerede i 1813 ble den første søknaden om kjøpstadrett sendt. De handlende i Trondheim hadde mye i mot at Levanger fikk kjøpstadrett, av den grunn at de ikke hadde lyst til å miste sine privilegier. Saken ble henlagt av departementet. I 1833 ble ny søknad sendt. Nå satte imidlertid kongen seg i mot, og saken ble igjen henlagt. I mars 1833 ble det levert et forslag til lov om kjøpstadrett for strandstedet Levanger til Odelstinget. Fortsatt var det motstand, særlig blant Trondheimsrepresentantene. Men endelig, den 18. mai 1836 ble loven vedtatt og Levanger ble den første kjøpstaden i Nordre Trondhjems amt. 3.8 LEVANGEROPPRØRET I 1851 På midten av 1800-tallet var Norge et av Europas fattigste land. Det var da Marcus Thrane begynte sin kamp for likeverd og sosiale rettigheter gjennom å organisere arbeiderforeninger. I Levanger var det stor forskjell på fattig og rik. Mens de velstående hadde egen privatskole med skolestart fra fylte 5 år var det mange som døde av fattigdom og sult. Fattigfolk gikk på legd, de ble plassert hos familier som mot et lite tilskudd gav dem tak over hodet. Rundt 1850 var arbeidsfolkene i Norge misfornøyde med skrale levekår. Uår og befolkningsøkning skjerpet krisen. Levanger hadde en befolkningsvekst på 50 % i løpet av 40 år, og landbruket klarte ikke å øke matproduksjonen tilsvarende. Arbeidsfolkene krevde billigere mat, full handelsfrihet, bedring av husmennene sine kår, slutt på brennevinshandel, bedring av folkeskolevesenet, allmenn stemmerett og alminnelig verneplikt. Levangers første rådhus, som ble bygd i 1843 gikk tapt i bybrannen i 1877. Det lå i parkaksen, omtrent der hvor musikkpaviljongen ligger i dag. Foto fra før bybrannen i 1877: Levanger Museum 18

Kongen avviste alle krav i november 1850. I desember 1850 og januar 1851 stiftet Marcus Thrane sin utsendig, Carl Johan Michelsen, seks arbeiderforeninger i Levanger. Den 7. februar ble Michelsen arrestert etter klage fra borgerne i byen. De neste tre dagene samlet hundrevis av mennesker seg for å støtte Michelsen. Det ble opprør. 200 soldater fra Rinnleiret med skarpladde våpen ble leid inn for å stanse opprøret. Totalt 53 personer ble stilt for retten, 36 ble dømt. Straffene i Levangeropprøret var svært harde, opp til sju års straffearbeid. Levangeropprøret ble grundig knust, og arbeiderforeningene gikk i oppløsning. Hendingen ble omtalt i den britiske avisen The Times og den franske avisen Le Figaro. Kravene til thranittene dukket igjen opp senere. Da LO ble stiftet på 1880-tallet, bygde de direkte på de erfaringene arbeidsfolk hadde fått i 1850-åra. En kan derfor si at selv om Levanger-opprører fikk negative konsekvenser på kort sikt, bidro det til noe positivt på lang sikt. 3.9 BETYDNINGEN AV KAVALERIETS EKSERSERPLASS Kavaleriets ekserserplass lå en gang i tiden på Levanger gårds grunn som kartet ovenfor viser. Senere ble ekserserplassen flyttet til Rinnleiret, men er nå nedlagt. Fra 1818 til 1847 var Nossum ved Eidsbotn sjefsgård for det Skognske kompani. En del år senere ble gården Leira ved Levanger først leid, men senere kjøpt til sjefsgård. Det har hatt stor betydning at kavaleriets ekserserplass har ligget så nær byen. Det var ikke bare den økte omsetningen byens kjøpmenn og håndverkere fikk under kavaleriets samlinger som hadde betydning for byen, men kanskje vel så mye det at korpsets offiserer måtte bo innen distriktet. Offiserene, med sin gode utdannelse, fikk stor innflytelse. De ble ofte benyttet i den kommunale administrasjonen, særlig i regulerings-, kartleggings-, veg- og brubyggingsarbeider. Udatert kartkopi fra tidlig på 1700-tall. Plass hvor dragonene kan campere og manøvrere nede til venstre. Kilde: Statsarkivet 19

Sykehuset etter flyttingen til byen. Foto fra ca. 1902: Levanger Museum 3.10 SYKEHUSET TIL LEVANGER Den første spiren til et sykehus på Innherred ble lagt av tyskeren Ludvig Ferdinand Bremer. Han ble rundt 1820 korpslege nordenfjells. I 1827 kjøpte han eiendommen Kristineborg på Bruborg ved Levanger og innredet for egen regning en klinikk for åtte personer. Den drev han til amtsykehuset på Eidesøra gjorde den overflødig. Det første sykehuset for Nordre Trondhjems Amt ble bygget på Eidesøra ved Eidsbotn i 1843. Sykehuset var av høy standard og hadde 60 sengeplasser. I 1892-93 ble bygningen tatt ned og flyttet til nåværende sykehustomt i Kirkegata 2. I 1916 ble tilbygget til sykehuset i mur ferdig, og sykehuset fikk 120 ordinære sengeplasser. 3.11 SKOLEETABLERINGENE I LEVANGER Levanger har en lang historie som skoleby og skoleetableringene har hatt mye å si for utviklingen av byen. Levanger skole ble etablert som fastskole allerede i 1797 fordi de fastboende ikke hadde store nok hus til å ta i mot omgangsskolen. Dette var 60 år før loven som krevde faste skoler ble vedtatt. Huset som ble tatt i bruk som skole var vakthuset Corps de Guarde som lå på hjørnet der Kongevegen svingte østover mot Brusvebrua. Corps de Guarde var stedet der de militære vaktmannskapene holdt til under markedet før byen fikk eget politi. Bygningen ble oppført før 1740. 20

Levangers første skolebygg, Corps de Guarde. Kilde: Riksarkivet I 1823 startet fremtredende byborgere privatskolen Particulaire skole for i alt 16 barn, det var forløperen til borgerskolen. Borgerskolen på Levanger startet i 1851 som betalingsskole for barn av bedrestilte foreldre. Dette gav Levanger to parallelle skoleløp for grunnskolebarn, noe som skjerpet de sosiale skillene i byen. I 1877/78 ble borgerskolen nedlagt og omgjort til Middelskole. I 1940 ble den aller første sykepleierutdanninga i Levanger startet, nærmere bestemt ved Innherred sykehus. Lærerskolen og Sykepleierskolen ble i 1994 videreført i høgskolen i Nord-Trøndelag. I 1892 ble seminarutdanningen (lærerutdanningen) vedtatt lagt til Levanger etter hektisk lobbyvirksomhet og hard kniving med Lademoen og Strinda. I 1903 ble landets tredje skole for åndssvake åpnet på Røstad. Skolen ble først avviklet tidlig på 1990-tallet. 21

Slik så det ut etter bybrannen i 1877. Foto: Levanger Museum Sørvestre del av Levanger sentrum etter bybrannen i 1897. Foto: Levanger Museum 22

3.12 BYBRANNENE Levanger har hatt en rekke store bybranner som har betydd mye for hvordan byen har utviklet seg og for hvordan byen fremstår i dag. I 1692 ble det brann etter et lynnedslag i Levanger kirke. Størstedelen av Levanger gikk med i brannen. Det må ha vært store skader på kirka, da nesten hele kirka måtte bygges opp på nytt. I 1846 ble Levanger hjemsøkt av en katastrofal brann, som praktisk talt la hele byen i aske. 110 hus brant opp. Man lyktes i å stanse ilden ved kirken ved at man rev bebyggelsen i den nærmeste tverrgata. På grunn av dette ble også 19 hus sør og vest for kirken reddet. Utrolig nok gikk ingen liv tapt i brannen. I 1865 begynte det å brenne i en gård i Sjøgata, straks nedenfor kirka. Hele kvartalet fra kirken til Sverres gate gikk med i brannen, til sammen åtte gårder og seks brygger. I desember 1877 ble byen igjen herjet av en stor brann som la det aller meste av byen i aske. Bare 23 av 136 hus berget. Det var førjulsmarked i Levanger og masse folk, utrolig nok gikk ingen liv tapt. I 1897 brøt det ut brann ved torget. Det blåste kraftig vind fra sør. Det aller meste av byen brant ned, hele 104 av i alt 133 hus, noen få hus i søndre del av byen berget. Bøndene mobiliserte for å berge meieriet sitt og greide det. Dette gjorde også at de nærmeste nabogårdene berget. Flere av bygningene som berget i bybrannen i 1897 står fortsatt i dag. 3.13 SAMFERDSEL Den gamle kongevegen, som bandt landsdelene sammen utenom kysten, gikk gjennom Levanger. Innfarten nordfra var via Brusve bru. Også forbindelsen mellom Jemtland og Levanger gikk via Brusve bru, som sannsynligvis er veldig gammel. Frem til 1835, da Karl Johans veg ble åpnet, var det ikke noen vei over fjellet. I 1865 ble hovedinnfartsåren inn til Levanger endret, da det ble bygget ny bro over Levangerelva i forlengelsen av Kirkegata. Forbindelsen mellom byen og beboelsen på Nesset, vest for byen, ble formidlet ved ferge frem til Sundbrua ble bygget i 1864. Med dampskipene ble det skapt en ny æra for skipsfarten her i landet. Allerede i 1842 ble det gjort forsøk på å stifte et dampskipsselskap i Levanger, og under markedet i 1848 ble det første dampskipsselskap i det nordenfjeldske Norge stiftet. Jernbanen kom til Levanger i 1902. Dette var første etappe av jernbanelinjen til Sunnan i Steinkjer. Kart fra 1783 som viser sundet mellom Levanger og Nesset, en kan se fergeleie på begge sider av sundet. Kilde: Levanger kommune 23

3.14 BYPLAN OG BYGNINGSMILJØ 3.14.1 Bebyggelse og bebyggelsesstruktur før bybrannen i 1846 Før bybrannen i 1846 hadde Levanger en uregelmessig, lineær bebyggelse langs Sundet, ikke kvartalsbebyggelse som i dag. Veksten skjedde lineært langs hovedgata. Brygger og lager var plassert ut mot sjøen, bolighus med hage og uthus på den andre siden av gata. Det var ingen bevisst planlegging, byen vokste opp av seg selv. Det var utstrakt husdyrhold og funksjonsblanding i byen. Bygningene besto av mindre, laftede trehus i 1-2 etasjer, sjøboder og handelshus. Det er lite opplysninger om arkitektur, men vi kan anta at den lignet annen småhusbebyggelse fra denne tiden. Bryggene i Sjøgata er rester av denne bebyggelsesstrukturen og forteller om endringene både i bebyggelsesstruktur og erverv/ levevei. Den gamle bebyggelsesstrukturen vitner om den første bebyggelsen og ressursgrunnlaget, og angir hvor det gamle tyngdepunktet lå. Sjøgata er fra gammelt av regnet som byens hovedgate. Den planløse byen før bybrannen i 1846. En lineær bebyggelse langs sundet. I vestre del av utsnittet ser vi den middelalderske steinkirken. Nord for denne ser vi fergestedet over til Nesset. Kilde: Levanger kommune 24

3.14.2 Levangers første byplan, 1846 Reguleringsarbeidet startet opp før den første store bybrannen, i 1846. Major Seiersted ledet en komité som arbeidet med dette. På grunn av brannen ble det langt lettere å gjennomføre reguleringen, men planen måtte likevel vurderes på nytt. Det man tidligere så på som ugjennomførlige arbeider på grunn av kostnadene, kunne nå bli gjennomført. Planarbeidet gikk lynraskt. Bybrannen var den 18. april og allerede den 23. april trådte komiteen sammen og utarbeidet i løpet av noen få dager en ny fullstendig plan for byen. Planen ble godkjent ved kongelig resolusjon den 13. mai, så oppmåling av tomtene kunne ta til. Allerede den 15. juni var gater og hustomter oppmålt og utvist. Planen var en rutenettsplan med tversgående parkakse og langsgående allmenning som brannskiller. Byplanen gav rom for en ny bebyggelsesstruktur med utviklingsmuligheter i flere retninger. Planen har sine idealer fra 1800-talletseuropeiske byplanidealer med regelmessige, udifferensierte og meget skjematiske gatenett og lukket kvartalsbebyggelse. Kvartalene var på 75x52 meter. Bredden ble tilpasset to eiendommer med våningshus, bakgård og uthus. Lengden på kvartalene var en funksjon av bredden. Bygningsloven av 1845 sa at ingen kvartaler skulle være mer enn 10.000 kvadratalen. En kvartalsbredde på 52 meter gir da en maksimal lengde på 75 meter. Denne loven var også bestemmende for gatebredden, den skulle være minimalt 20 alen, dvs. ca. 12 meter. En slik bredde gav gode gaterom i forhold til bebyggelsen. Reguleringen som ble utført må ha vært et bra arbeid. Den har vist seg å bli basis for gjeldende reguleringsplaner fram til i dag, dette til tross for branner og endrede oppfatninger om byggeskikk. Utsnitt av byplan fra 1846. De fylte rosa bygningene er bygninger fra før brannen i 1846. Kvadraturen viser organiseringen av byens kvartaler etter brannen i 1846. Kilde: Levanger kommune 25

Levanger 1846-1877. Bildet viser bebyggelsen før bybrannen i 1877. Rådhuset til venstre i bildet og Øvre Park (Rådhusparken) til høyre. Foto: Levanger Museum 3.14.3 Bebyggelsen 1846-1877 Etter bybrannen i 1846 preget empirepåvirkede laftede trehus i en- til to etasjer byen. Hjørnebygningene hadde brutte hjørner, noe som var fastsatt i byplanen. Fasadene var enkelt utstyrt, ofte med tømmermannspanel. Vinduene var som oftest tofags med ruteinndeling og enkel dør- og vindusomramminger. Laftekassene var ofte kjøpt inn fra omlandet. Uthus og verksteder var i bakgårdene. Bebyggelsen i Sjøgata før 1877. Foto: Levanger museum 3.14.4 Uendret byplan i 1877 Da byen skulle bygges opp igjen etter brannen i 1877 ønsket departementet at det skulle gjøres endringer i byens regulering. De mente at gatene burde utvides og at det burde være flere åpne plasser. Politikerne var redde for at en ny regulering ville ta lang tid og føre til en utsettelse av byens gjenreisning. Det hele endte med at departementet ikke stilte noe krav om ny regulering. 26

Bebyggelsen i Kirkegata ca. 1877-1897. Foto: Levanger Museum 3.14.5 Bebyggelsen 1877-1897 Ved gjenoppbygging av byen etter bybrannen i 1877 ble det vanlig med liggende panel på veggene. Vinduene ble større og fikk ofte krysspost. Det ble brukt profilerte lister til omramming. Ofte ble etasjeskillene og gesimsene markert med eget listverk. Noen få bygninger fra denne perioden står fortsatt i dag. Det er Kirkegata 11 (Middelskolebygget), Kirkegata 13 med uthus, Kirkegata 15 (Apoteket), Kirkegata 16B (Musikkens hus) og Sjøgata 3 (Bambergbrygga). Etter at Meråkerbanen åpnet i 1881 går næringslivet i stå. Ærverdige gårder oppsatt etter brannen i 1877 ble solgt for nærmest ingenting, revet og oppsatt andre stedet, blant annet i Kabelvåg. 3.14.6 Byplanen 1897 Etter brannen i 1897 ble byen bygd opp etter bygningsloven fra året før. Planidealene var endret og bidro til at byen fikk et gatenett hvor enkelte gater fremsto som mer betydningsfulle enn andre. Dette ble markert i form av akser og med beplantning. Viktige bygninger som f. eks stasjonsbygningen og Røstad skole ble lagt som fondsmotiver i aksene. Byen fikk en klarere og mer ordnet struktur. Arkitektoniske markeringer av viktige gatehjørner understreker dette. Det ble krav om branngavler mellom husene, trebygningene skulle ikke ha grunnflate over 250m 2 og krum takstein ble forbudt. Klart avgrensede kvartaler med enhetlig, likevel variert trehusbebyggelse, bygget opp om de klare formene. Alt tyder på en bevisst holdning til byplanidealene. Presset på tomtene og variasjonen i behov og byggeskikk var ikke større enn at man tilsynelatende uten større vanskeligheter kunne ivareta disse idealene. 27

3.14.7 Bebyggelsen 1897-1904 I denne perioden er det først og fremst den trønderske byarkitekturen som dominerer med to-etasjes trepanelhus med innslag fra tysk jugend- og sveitserstil. Brannen i 1897 virket både konserverende og fornyende på byggeskikken. De mest utadrettede og motebevisste byggherrene (byggmestre) så sin sjanse til å bygge tidsmessig. På flere steder i byen, særlig langs parkaksen og Sverres gate ble det oppført en del palèaktige bygninger med hjørnetårn og rikt dekorativt utstyr. Disse har gjerne kontor- eller forretningslokaler på gatenivå, og boliger i 2. etasje. Til sist er en anselig gruppe større merkantile og offentlige bygninger som kirke, bedehus, fabrikkbygninger, ofte oppført i mur. Disse bygningene dokumenterer også en begynnende urban livsførsel. Det var spesielt de stort anlagte palèaktige privatboligene utformet av arkitekter, som har grunnplaner som viser en urban levemåte. De toetasjes familiehusene var ofte flerfamiliehus, hvor inngangen til 2. etasje var gjennom et utvendig trapperom på gårdssiden. Svært mange av de mindre husene ble kjøpt opp fra distriktet, demontert og flyttet inn til Levanger etter brannen. Dermed har de tradisjonelle landbruksbygningene sikkert hatt noe å si for bebyggelsen, særlig for de innvendige planløsningene. Fasadene fiffet man gjerne opp med listverk. En forutsetning for flyttingen av bygningene var at de var laftet. Et særtrekk ved bebyggelsen var en utstrakt funksjonsblanding. Forretningsdrift og håndverk var de viktigste næringene, som regel lå verkstedet eller forretningen i samme hus eller på samme tomt som boligen. Bakgårdene og uthusene hadde viktige funksjoner som klestørk, lager, do, vedskjul, stall, andre husdyrrom, samt verksteder og rom for mindre næringsvirksomheter. Bakgårdene ble i liten grad brukt til boliger, rundt år 1900 lå under 10 % av boligene i bakgårder. 3.14.8 De sosiale skillenes utslag i bebyggelsen Det var stor forskjell på Øverbyen (sør for parken) hvor de finere bodde og Nerbyen (nord for parken) hvor de mindre fine bodde. En eldre dame forteller i et intervju i 1974 følgende: Parken delte byen i to. Jeg var aldri i Nerbyen før jeg var nesten voksen. Nå er det ikke slik lenger. De fleste forretningene, og ikke minst sykehuset, lå i Øverbyen, sør for parken. Dette gjenspeiler seg også i den eldre bebyggelsen. Husene i sør er jevnt over større og mer staselige enn de i nord. Kirkegata nordover fra krysset ved kirka. Foto fra 1920: Levanger Museum 28

Nerbyen i 1914. Foto: Levanger Museum 3.14.9 Murtvang og villabebyggelse 1904-1945 Da byen var så godt som gjenoppbygd i 1904, ble det innført total murtvang i det gjenoppbygde området. Dette resulterte i enkelte murbygninger i sentrum, men det var stort sett forretningsbebyggelse, idet det ble for dyrt å bygge boliger i mur. Utenfor murtvanggrensen kunne man bygge i tre, men bebyggelsen måtte være frittliggende. Murtvangen førte med seg en ny hustype, den frittliggende villaen med sterk påvirkning fra sveitserarkitekturen. Dette var et resultat av både nye byggeforskrifter, nye byggeteknikker og nye idealer. Bolighusene ble bygd i to etasjer, ofte horisontaldelt. Kart som viser murtvangområdet av 1904. Resten av kommunen var unntatt murtvangen, men bebyggelsen skulle være åpen. Kilde: Levanger 1846-1976, Vegard Hagerup Kirkegata 50, bygd i 1912 etter at murtvangen ble innført. Arkitekt: Axel Guldal. Foto: Tove Nordgaard 29

3.14.10 Økende forstadsbebyggelse og planløs utbygging 1945-1962 I 1950 er så godt som hele bykommunen Levanger bebygd. Det lille arealet som er igjen på halvøya blir i løpet av 1950-tallet utbygd med tomannsboliger. Den tiltagende bilismen muliggjør større avstand til byen og et friere tomtevalg. I 1947 ble det utarbeidet en plan for nedbygging av Levanger stadion med boliger. Tomtemangelen i Levanger var prekær og nabokommunene var lite villige til å avstå areal. Utbyggingen på stadion ble imidlertid ikke gjennomført da byen fikk en mindre utvidelse (Lillemarksbakkene) i stedet i 1951. Da var reguleringsplanen for lengst klar, og hele området ble umiddelbart bygd med boliger, overveiende en- og tomannsboliger i to etasjer 3.14.11 Tettstedsvekst, plan- og bebyggelse 1962-1980 Fra slutten av 1950-tallet og fram til ca. 1970 ble det bygd 3-4 etasjes blokker i og i nærheten av sentrum. Ny bebyggelse i sentrum foregikk ved punktsanering, dette på de best beliggende tomtene eller på tomter med spesielt lav bebyggelse. Man fikk nye bygninger med nytt formspråk og kalde materialer. Det var også en omfattende oppussing og modernisering av den eksisterende bebyggelsen, særlig populært var det å kle fasadene med asbestcementplater, som var rimelige og enkle å montere. Det ble gjennomført en omfattende utskifting av vinduer, noe som forstyrret harmonien i de gamle fasadene. Industri og institusjoner ble presset ut av sentrum til fordel for forretninger og kontorer. Antallet boliger i sentrum går ned. Forslag til reguleringsplan for sentrum ble utarbeidet i 1968 og vedtatt av kommunestyret i 1969, men ikke stadfestet av departementet, hovedsakelig på grunn av at man ville avklare traseen for ny E6 gjennom Levanger før man vedtok ny plan. Planen ble likevel veiledende for bygningsrådets holdning til utbygging. Maksimal byggehøyde var 3-4 etasjer, all sentrumsbebyggelse skulle ha flate tak (på grunn av fare for snøras). Parkering og varetransport skulle foregå inne i kvartalene, som skulle åpnes i hver ende. Utsikten til sjøen ble delvis regulert igjen. Planen brøt radikalt med karakteren på den eksisterende bebyggelsen. Halsanvegen i Levanger, utbygd på 1950-tallet Foto: Tove Nordgaard 30

Blokkene i Sjøgata, oppført i 1957. Foto: Levanger kommune Eksempel på bygning med asbestcementplater, Kirkegata 64. Foto: Tove Nordgaard 31

3.14.12 Kjøpesenteretablering og vegomlegging, plan og bebyggelse 1980-2013 Etter lang tids arbeid ble reguleringsplan for Levanger sentrum vedtatt i 1980. Planen forsøkte å ta vare på sentrum sin karakter, men gikk ikke inn for konservering av den eldre bebyggelsen. Kvartalenes lukkede form skulle beholdes og fasaderekkene skulle være kontinuerlige. All bebyggelse skulle ha skråtak og gatene skulle ha samme bredde som før. Planen anbefaler større grad av rehabilitering. I 1980-åra ble det store endringer i Levanger sentrum slik det skjedde mange steder i landet. Årsakene kan være sammensatte, men her kan nevnes: Innstramminger i den nasjonale økonomien. Etableringen av kjøpesenter utenfor sentrum Omlegging av E6 Dette førte til at Levanger framsto som en spøkelsesby med tomme lokaler og vinduer rundt 1990. I sentrum sluttet flere av forretningene, noen flyttet til kjøpesenteret, andre sluttet seg til større kjeder, mens flere ikke hadde økonomi til å drive videre. I 1984 ble saneringsfondet avviklet og det ble etablert et restaureringsfond i kommunen. I stedet for å få tilskudd for å sanere fikk man nå tilskudd for å restaurere. Formålet med fondet var å gi økonomisk støtte til restaurering og/ eller fornying av bygg- og bomiljø i Levanger sentrum. Når kommunen solgte tomter i sentrum ble salgssummen overført til fondet. 90 % av rentene ble utdelt hvert år. Avviklingen av saneringsfondet og opprettelsen av restaureringsfondet har utvilsomt hatt mye å si for at så mye av trehusbebyggelsen er bevart. Utover 1980 og 1990-tallet vokste interessen for restaurering. Foreningen Gamle Levanger var aktive på 1980-tallet. I 1988 ble heftet Byggeskikk på Levanger utarbeidet. Selv om det blant enkelte grupper av befolkningen var en økende interesse for å ta vare på den gamle bebyggelsen, fortsatte det å strømme på med rivingssøknader. Det var ofte økonomisk lønnsomt å rive fremfor å restaurere, noe som resulterte i at hele kvartaler ble revet. Særlig utsatt for riving var bygninger som var dårlig vedlikeholdt og bygninger hvor det tidligere var gjort store endringer i fasadene. Reguleringsplanen for Levanger sentrum ble revidert i 1993 og i 2008. Større områder ble regulert til spesialområde bevaring, med særlige bestemmelser om riving, fasadeendringer osv. Program for seminar avholdt av foreningen Gamle Levanger. Kilde: Levanger kommune 32

Perioden preges ellers av en stadig kamp mellom ulike verne- og utbyggingsinteresser. Kampen toppet seg i 2008 da plan- og utviklingskomiteen gav tillatelse til riving av Jernbanegata 27 A (Larsen gården) og Håkon den godes gate 32B (Bjørås gården). Det hele endte som kjent med midlertidig kulturmiljøfredning av det aller meste av byen. 3.15 NÆRINGSLIV Det har vært handel, håndverk og småindustri i bakgårdene langt tilbake. Fiske var også en viktig næring for beboerne i Levanger. Håndverkere er registrert tilbake til 1600-tallet. Det var flere kobberverk i Levangerområdet. På Ytterøy er det dokumentert drift allerede i 1636, muligens enda tidligere. På Tingstad like øst for Levanger startet kobberdrifta tidlig på 1700-tallet. Det var smeltehytter på Gran og Ekne. Det har vært hagebruk i Levanger langt tilbake i tid. Gerhard Schøning skriver følgende om hagebruket da han besøkte Levanger i 1774: Østen for den lange Gade ligger en lang Række af lutter indhegnede Pladse eller smaae Haver, besatte over alt, fornemmelig med Rotkaal [kålrabi], dernest med guule Rødder, Hoved-Kaal, Potatos, Pastinaker etc., og det Mener at det alltid er mulig å restaurere Ingen trenger å rive for tisk å restaurere gamle bygg. Det er klart det blir urealistisk å sette opp nytt. Er når en har en organisasjon som viljen der, finnes alltid er oppbygd for å administrere store utbygginger. Mindre restaureringsløsninger. entreprenører har helt andre forutsetninger, mener han. Det mener byggmester Martin Sivertsen og daglig leder Ketil Byens egenart Hveding i Innherred bygg. De Hveding eier selv en forretningseiendom i sentrum, Kir- to presiserer at det finnes andre syn på trehusbebyggelsen, også kegata 15, rett overfor kinoen. fra entreprenørenes siden, enn Den kommer neppe til å bli det daglig leder Kåre Hynne i revet i overskuelig framtid. Grande Eiendom forfekter i et Trolig hadde det vært intervju Levanger-Avisa tirsdag. rimeligere å rive gården, og bygge nytt. Men i respekt for Det er slett ikke urealistisk byens egenart har vi brukt flere å restaurere. Du må kanskje millioner på å restaurere bygget. Gården er til salgs, og det tenke annerledes. Men det finnes alltid løsninger, mener er viktigere at bygget blir ivaretatt på en god måte, enn at byg- Ketil Hveding. Og ifølge ham, også med pluss i regnskapet. get skal rives for å maksimere Kanskje blir ikke fortjenesten like stor. Men den er det kortsiktige økonomiske utbyttet, hevder Ketil Hveding. der, om du vil det. Dette handler dessuten om å ta et sam- Spørsmålet om hvilken tid et gitt bygg skal restaureres tilbake til, er heller ikke vanskelig funnsansvar. For du kan alltid finne argumenter om at det er å svare på, ifølge Hveding. lønnsomt å rive. Da må vi stille oss spørsmålet: Er det riktig? Uansett er det ikke byggmestrene, men andre som bør Hveding mener det ikke er bestemme det. Men vi har en riktig. Ikke om vi skal ta vare byggeskikk i Levanger, blant på Levangers egenart. annet går sveitserstilen igjen, Her må vi ha vilje til å se og det er ikke verre enn at vi de alternative mulighetene. restaurerer i tråd med den Levanger kan aldri gjenoppstå i eksisterende stilen, sier han. den form byen var før. Men det Sopp og råte er heller ikke er likevel fullt mulig å ta vare argument godt nok for ta den på vår egenart, sier han. enkle utveien med riving, tilføyer han. Ikke urealistisk I alle tilfeller kan du få til Nordenborggården i Levanger en topp moderne gård i en gammel innpakning. Hvis Levang- sentrum er et eksempel på at det går an å restaurere. Her har er skal framstå som en trehusby, må det tas noen beslutning- Aasen sparebank tatt samfunnsansvar, påpeker Hveding. Han er om at den skal være nettopp sier videre at han som entreprenør bygger det kunden ber ham havner litt for fort i et spor hvor det. De politiske diskusjonene om, uansett form og fasong, enkeltsakene diskuteres det men argumenterer likevel sterkt og det huset er fint, mens det og for bevaring av trehusbebyggelsen i sentrum. svinner helhetstenkingen. det huset er stygt og så for- Vi er stolte over å ha restaurert svært mange praktbygg i Levanger sentrum. Det blir helt feil når store entreprenører ROGER M. SVENDSEN framstiller det som helt urealis- 740 19010 - roms@levangeravisa.no ALT KAN RESTAURERES: Det blir for lettvint å si at bygg må rives fordi det er urealistisk å restaurere, mener byggmester Martin Sivertsen og daglig leder Ketil Hveding i InnherredBygg. Aasen sparebank tok samfunnsansvar da Nordenborg-gården ble restaurert, mener de. saaledes, at Kaalen er sat i Gangene, mellem de Beder, i hvilke Urterne og Rødderne staae, saa den heele Plads er overalt indtagen. En stor Mængde, af bemeldte Have- Væxter, føres aarlig herfra, fornemmelig til Trondhiem, som ogsaa til Christiansund, og til andre Steder. I 1821 etablerte Sivert Hougan det første apoteket i Nordre Trondheims Amt i Levanger. Enkelte av byens handelshus utrustet jekter om våren til Nordland og Tromsø. Disse returnerte på ettersommeren med forskjellige varer for salg. Ved folketellingen i 1835 var det 639 innbyggere i Levanger med 166 husholdninger. Yrkene var som følger: 1 sivil embedsmann 2 pensjonister 18 handelsmenn 40 håndverkere 22 sjøfarende og fiskere 83 daglønnere 100 tjenestefolk 12 fattige Ved bedriftstellingen i 1936 oppgis 57 bedrifter i Levanger. Siden midten av 1800-tallet har det vært store industribedrifter i Levanger sentrum. To større industribedrifter er fortsatt i drift, det er Normilk og Tommen Gram Folie AS. For nærmere beskrivelser av industribedrifter i Levanger, se vedlegg 4. Avisene sommeren 2008 preges av kamp mellom ulike verneog utbyggingsinteresser. Kilde: Levangeravisa 33