NR. 2 2007 30. ÅRGANG INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

Mortepumpen Mortepumpen 30 30 år år NR. 2 2007 30. ÅRGANG INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby Redaksjonskomité: Inger Lied inger.lied@stavanger.kommune.no Helga Laake hlaake@online.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@chello.no Gerd Borgenvik gebo80@msn.com Stein Hugo Kjelby skjelby@stavanger.kommune.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Eiganes og Tasta helse- og sosialdistrikt Løkkeveien 99 Postboks 55, 4001 Stavanger Tlf. 51 50 82 96 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 24. september 2007 Stoff må være i redaksjonen 20. august 2007 Forsidebilde: Margot Pedersen fikk kongens fortjenestemedalje i gull. Her fra overrekkelsen på Ledaal, sammen med fylkesmann Tora Aasland. Foto: Helga Laake Opplag: 12.000 eksemplarer Trykk og layout: Allservice AS 4017 Stavanger Internett: www.stavanger.kommune.no Publikasjoner På redaktørkrakken: Hjerte av gull Gjennom alle tider har menneskene målt sine varer, tjenester og eiendom i datidens og samfunnets valutabegrep. Fra glassperler til gull. Rart å tenke på for oss, at faktisk var glassperler, i noen samfunn, mer verdsatt enn gull. Vi måler heller ikke lengre våre verdier i gull, men i kroner. En mer praktisk og håndterlig betalingsform enn gull. Vi kjenner alle uttrykket «å ha et hjerte av gull». Dette uttrykket handler ikke om hard valuta. Heller ikke om jordisk rikdom. Det beskriver godhet. Der er mange gode mennesker, men ikke alle har «hjerte av gull». Der ligger forskjellen. Og forskjellen er nok den at de med «hjerte av gull» kanskje gir det lille ekstra og som blir lagt merke til, både av dem som mottar og dem som observerer. Nå skal vi være varsomme og ikke gå i grøften og glorifisere. Vi vet at det er svært mange gode mennesker som aldri, og heller ikke vil, komme i rampelyset for det de gjør. Vi fornemmer likevel dybden og forstår verdien i uttrykket «et hjerte av gull». Stavanger har opp igjennom tidene hatt mange personer som har fått kongens fortjenestemedalje. Personene er blitt lagt merke til fordi de har gjort en særlig innsats. Så opplever vi at i Norge er det kun kongen som verdsetter i edelt metall. I dette nummer presenterer vi Margot Pedersen som nylig mottok kongens fortjenestemedalje i gull for sitt frivillige arbeid. Hun vil nok være i kategorien blant dem som har «et hjerte av gull». Æres den som æres bør. Mortepumpen gratulerer. 2

BYPROFILEN Irma Bruun Hodne Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Byprofilen med sine kjære små og store. Det vi ikke umiddelbart kjenner til og vet om enkelte mennesker, er i denne nye «datatid» tilgjengelig på andre områder. Nå er imidlertid mange sikkert godt kjent med hva byprofilen denne gang representerer, men vi har en mulighet til å finne fram til sider som kanskje ikke er så kjent, ved å gå inn på internett å søke der. Et av stedene hvor opplysninger florerer om de fleste av oss, er programmet som har betegnelsen «Google». Ved første forsøk på navnet Irma Bruun Hodne, fikk vi ti treff, bare innenfor en kategori. Og det er mange å velge mellom. Innledningsvis tar vi med noen «treff» som vi «frykter» byprofilen vår ikke vil si så mye om. Vi opplever henne nemlig som en beskjeden profil i egne øyne. Her er noe av det vi fant: Forfatteren Arvid Møller har skrevet bok om Irma Bruun Hodne og hennes mann, maleren Erling Hodne. Boken kom ut i år 2000. I et oppslag Jærbladet hadde 16. september 2005, er hun en av mange, som sammen med sin mann blir omtalt i et stort oppslag med tittelen «Gjensyn med rogalandskunstens veteraner». Og sammen med disse to nevnes flere kjente kunstnere fra fylket vårt, så som Frank Frantzen, Oskar Sørreime, Annalise Convad og hennes avdøde ektemann, Harald Stokkeland. Når det gjelder ekteparet Hodne bemerkes det at atelieret er fylt av hans bilder og hennes skulpturer og at de har et 3

Karakteristisk Bruun Hodne skulptur. Det store maleriet bak heter «Gartneren» som ses til høyre under blomsterranken. Malt av ekteparet Hodnes datter, Siri. Slekt skal følge slekters gang. livsverk bak seg, innenfor fire vegger, i et atelier med utsikt over Hafrsfjord, som nok har gitt verdifull inspirasjon både til bilder og skulpturer. Slik ble vel også Arne Garborg inspirert til å skrive diktet «Det stig av hav eit alveland», når han fra Knudaheio så Nordsjøen stige opp over det flate Jærlandskapet. Videre finner vi på Google-sidene bilde av Irma Bruun Hodne sammen med skultpturen «Skarven». Det er en sjøfugl som illustrerer Rachel Carsons engasjement for å redde livet i havet. Skulpturen representerer en dyreart som er truet av menneskets ukritiske bruk av kjemikalier. Prisen ble delt ut under ENS-konferansen i Stavanger i 1991. I 2001 var det Kvinner Viser Vei-messen i Stavanger som sto for utdelingen. I 2003 under «Internasjonal uke» og i 2005 under «Forskningsdagene». Rachel Carson var en sterk forkjemper for ukritisk bruk av kjemikalier og har en solid utdannelse og bakgrunn for bekjempelse av miljøforringelse. Og det er Irma Brunn Hodne som har laget skulpturen som gis til pro- 4

filerte forkjempere for et bedre miljø for oss alle. Så langt internett. Nå direkte over til byprofilen selv, som vi møter smilende og vennlig i kunstnerhjemmet ved Hafrsfjorden. Der tar vi utgangspunkt i nettopp skulpturen «Skarven» som hun forteller var vanskelig å danne seg et bilde av da den for det meste var i flukt. Hun besøkte derfor Stavanger Museum, hvor hun visste det fantes en skarv som hun kunne ta nærmere i øyesyn. Og dermed ble fuglen til, også i leire. Oppvekst og kunst Det hører med til god folkeskikk ikke å spørre om en dames alder. Men da forfatteren Arvid Møller har skrevet bøker både om forfattere, konger, dronninger og billedkunstnere, og bl.a. også skrevet bok om ekteparet Irma Bruun Hodne og mannen, maleren Erling Hodne, hvor han ikke har sjenert seg over å nevne fødsels-årstall, må også vi få lov å nevne at hun ble født i Oslo i 1919 og han i Stavanger samme år. Hun følte tidlig lysten til å arbeide med bilder og med farger. Imidlertid hadde hun ikke helt «tak» på fargene og dette gjorde det selvsagt vanskelig å uttrykke seg i bilder. Da jeg imidlertid fikk en klump leire i hånden, da følte jeg at dette måtte bli mitt materiale. Leiren lå så godt i hånden, forteller hun. Hun minnes videre hvordan også familien etter hvert ble engasjert i det hun arbeidet med. Og arbeide kunne ta tid når hun ikke i første omgang fikk det slik hun ville. Og hun fortsatte inntil det hun ville skape, var skapt. Da nyttet det ikke at familien rundt henne, mor, far og en søster mente at skulpturen var fin nok. Den var ikke det før hun mente det selv. Det var sterkt engasjement rundt meg når jeg arbeidet, minnes hun med et smil. Irma Bruun Hodne vokste opp på Stabæk med alle skoleår på det hjemlige plan, som hun uttrykker seg. Moren var hjemmeværende, lærerutdannet og med 10 års «fartstid» i Oslo Øst og underviste også i musikk. Profilen vår forteller videre at hun selv var preget av et lite «handikapp», noe som i våre dager ikke betegnes som det. Jeg var nemlig venstrehendt, keivhendt, ler hun. Det har tydeligvis ikke hatt noen synlig betydning i negativ forstand for hennes kunst. Da jeg var 12 år fikk jeg prøve meg på ABCskolen, en korrespondanseskole hvor det også het at «kan du skrive, kan du også tegne». Selv om jeg var venstrehendt, tegnet jeg til alle tider. Jeg var da i 17 18 års alderen og fikk en ungdomstid med interessante utfordringer. Vi flyttet til Asker i 1932 hvor jeg bl.a. fikk bli med i Asker kristelige ungdomsforening og fikk en fin tid sammen med gode venner i et godt fellesskap som siden har betydd mye for meg i livet. Vi flakket noe om inntil vi i 1937 bosatte oss i den såkalte «Kunstnerdalen» hvor Hulda og Arne Garborg i sin tid var de to mest kjente som hadde bodd der. Jeg begynte i 1937 å modellere i plastelin. Og søkte meg inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i 1939 1942. Jeg følte at leire lå godt til rette for fingrene mine og det var vel da jeg fant ut hva som kom til å oppta meg i årene som da lå foran. Veivalg og utdannelse Har du noen gang angret på at du valgte «kunstens tornefulle vei»? spør vi. Hun «arresterer» uttrykket «torneful- 5

Mor og barn, prototypen i atelieret. Ferdig støpt i bronsje ved Mosheim sykehjem. le». Og føyer til at denne utfordringen til å skape, var noe hun påtok seg. Å skape noe, gir mening i livet. Hun har heller ikke noe til overs for at det går et skille mellom amatør og profesjonell kunstner, som vi antydet under samtalen. Alle starter vi som amatører, mener hun. Det er utviklingen av vårt «amatørskap» som preger oss senere i livet i det arbeid vi utfører. I 1946 begynte Irma Bruun Hodne på Statens Kunstakademi i Oslo, en studie på 3 år. Fra den tiden minnes hun med glede sine lærere, Stinius Fredriksen og Per Palle Storm. «Kravstore tungvektere» innenfor faget, skriver Fredrik Koch om disse i sitt forord til boken om ekteparet Hodne. Hun snakker med varme og takknemlighet om dem hun fikk sin utdannelse gjennom. I 1952 var hun hospitant ved Det kongelige Akademi i Kjøbenhavn. Vi er videre interessert i hvordan hun stiller seg til nåtidens uttrykksformer, gjerne omtalt som den «non-figurative». På den måten hun svarer får vi inntrykk av respekt for andre uttrykksmåter enn 6

den hun selv representerer. Hun betegner denne formen som «uten grenser» og med det mener hun mangfoldig i sitt uttrykk. Men hun lar skinne gjennom at om man selv er utøvende kunstner, er det retninger innen kunsten man ikke helt forstår, men respekterer. Jeg får vel svare slik Picasso ble omtalt, sier hun, at «han åpnet alle veier, men stengte alle dører.» Ideer og motiv Vi er sikkert mange som har oppdaget at Irma Bruun Hodne har en forkjærlighet for portretter, særlig av barn. Hun understreker da også at så er tilfelle. Hun forteller at det er ulike opplevelser gjennom livet som har gitt henne ideer til utforming i leire. Og ved å se på hennes arbeider, enten det nå er in natura, eller avbildninger som vi bl.a. finner rikelig av i boken til Arvid Møller, skriver han at «arbeidene hennes først og fremst utmerket seg ved at de er sikkert modellert i en fast skulpturell form, samtidig som de eier en stor grad av følsomhet i uttrykket. Hvordan er det så å bo sammen, være sammen om alt som har med hverdagen å gjøre, til og med yrkesutøvelsen, i samme hus? spør vi, kanskje noe naivt spurt? I vårt tilfelle, svarer hun, har dette vært en velsignelse. Vi har vært til gjensidig inspirasjon og hatt respekt for hverandres uttrykksmåter. Jeg prøvde meg jo, som nevnt, med farger og palett, men fant ut at jeg ikke skulle male, selv om jeg beundret malingens kunst. Og så møter jeg en mann som er maler, men som også er interessert i skulpturer. Kan det tenkes noen bedre kombinasjon for et ektepar gjennom et langt liv? Vi lar dette være sluttreplikken fra samtalen med en beskjeden, men stor kunstner både i ord og gjerning. Kort litt fra Irma Bruun Hodnes biografiske liste: I 15 år, fra 1971 til 1986, var hun formingslærer ved Døveskolen i Stavanger. La oss videre se litt over noe av det hun har vært representert ved gjennom Utstillinger og innkjøp: Statens høstutstilling fra 1952. Vestlandsutstillingen fra 1954 Stavanger kunstforening Kunstforeningene i Ålesund Kristiansand Bergen Klepp. Stord kunstlag Rogaland kunstmuseum Innkjøpt av Norsk Kulturråd Innkjøpt av Stavanger kommune Barnegruppe Østre Bydel, Stavanger Relieff Ganddal skole Haugesund galleri Relieff Ankerbygget «Mor og barn» Mosheim aldershjem Gustav Natvig Pedersen, byste i Kleivaparken, Stavanger. Medlemskap og verv: Bildende kunstneres forening Norsk billedhuggerforening Jurymedlem Vestlandsutstillingen Utsmykkingskonsulent ved flere skoler i Stavanger Styremedlem Stavanger kunstforening Styremedlem i Stavanger faste galleri. Omtalt i: Norsk kulturleksikon Norske billedhuggere i dag Kunstnerliv i Rogaland Skulptur i Norge Skulptur i Stavanger og mye, mye mer. 7

Kongens fortjenestemedalje i gull til Margot Pedersen Tekst og foto: Helga Laake I sin tale la Fylkesmann Tora Aasland særlig vekt på det som nok er det mest imponerende i dette arbeidet, nemlig kafe- og kulturtilbudet på kreftavdelingen ved Stavanger Universitetssjukehus, samt serveringstilbudet på «Lindrende Enhet» ved Boganes sykehjem. Det kan ikke stikkes under en stol at det er disse tiltakene Kongen har lagt særlig vekt på ved tildelingen av gullmedaljen. Da Margot Pedersen (76) ble hedret med Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt mangeårige frivillige arbeid for kreftrammede og deres pårørende, var det stor stas og mange blide ansikter å se på Ledaal. Men den blideste var nok Margot selv. Hun lyste som en sol, der hun sto i sin vakre Rogalandsbunad og ønsket slekt og venner velkommen til den fine markeringen som Stavanger kommune hadde stelt i stand for henne på selveste Ledaal. I tillegg til sin nærmeste familie og venner, gamle kollegaer og medarbeidere i Statoil og Odd Fellow, var de der alle de andre også, som må være tilstede ved en slik anledning. Ordfører Leif Johan Sevland i egen høye person var der selvsagt som vertskap for evenementet, men også andre representanter for den politiske ledelsen i kommunen, blandt annet Hilmar Egeli som leder av eldrerådet. Den viktigste av alle koryfeene denne dagen var likevel fylkesmann Tora Aasland, som representerte selveste majesteten og som derfor også overrakte medaljen. Margot Pedersen og Leif Johan Sevland Men før Tora Aasland fikk ordet, ble oppmerksomheter rettet mot 2 musikere som sto klar med sine instrumenter en fiolin og et trekkspill åpenbart i den hensikt å åpne denne høytidelige seremonien med litt musikk. Og da det ble fortalt at den ene av musikerne var Margots egen sønn, Eivind One Pedersen, og den andre var førstefiolinist i symfoniorkesteret, Florian Kellerhals, ble selvsagt forvent- 8

Florian Kellerhals og Eivind One Pedersen. ningen til det som nå skulle skje ekstra stor. Og vi ble ikke skuffet. For i løpet av noen sekunder klarte disse to musikerne med tonene fra en argentinsk tango å nesten få oss til å glemme hvorfor vi var der! Jeg vil likevel hevde at en mer henrivende måte å innlede en medaljeoverrekkelse på, skal man lete lenge etter! Tora Aasland holdt deretter en vakker tale for Margot da hun overrakte medaljen. Hun omtalte først Margot som det vennlige og fine mennesket hun er og hvordan dette kommer til uttrykk i all hennes gjøren og laden ikke minst i det frivillige arbeidet. Deretter gav hun en ganske detaljert orientering både om tilbudet for de kreftsyke på Boganes Lindrende Enhet og om det som nok er det mest imponerende i dette arbeidet, nemlig artoteket og kafeen Sirius på kreftavdelingen ved Stavanger Universitetssjukehus. Det kan ikke stikkes under en stol at det er disse tiltakene Kongen har lagt særlig vekt på ved tildelingen av gullmedaljen. Men fordi både Sirius og tiltaket på Boganes vil bli omtalt spesielt i neste nummer av Mortepumpen, tar jeg ikke med mer om dette her. Etter at fylkesmannen hadde festet medaljen på brystet til den åpenbart stolte, men samtidig så beskjedne mottakeren (for egentlig syns Margot at dette er nesten for mye av det gode!) fulgte flere talere opp Rigmor Tou, leder for Rebekkalosjene, gratulerer. 9

Tora Aasland og Margot Pedersen. med gode ord og blomster. Den første taleren var Distrikts Storsire, eller mer forståelig for de fleste av oss, lederen for alle Rebekkalosjene i distriktet Rigmor Tou, som meget generøst gav til kjenne den pris man satte på Margot ikke bare i Rebekkalosjen men i Odd Fellow som helhet. Deretter hilste Hilmar Egeli fra eldrerådet, også han med mange god-ord og blomster. Den som likevel rørte oss mest var Margots yngste sønn Morten Pedersen, da han på en enkel og likefrem måte gratulerte moren, og med kjærlige ord også hilste fra de to andre brødrene. Etter alle disse fine ordene, opplevde nok samtlige av oss tilstedeværende at gullmedaljen denne gang var kommet frem til riktig adresse! Og da Margot avslutningsvis holdt sin takketale, der hun også oppsummerte sitt liv og sin livsgjerning, ble denne opplevelsen ettertrykkelig bekreftet. Da Eivind One helt til slutt spilte en av sine egne komposisjoner et stykke han faktisk laget til filmen «Karachi» gav disse eiendommelig vakre tonene akkurat den stemningen og ikke minst pausen vi nå trengte for å samle oss om det nest beste, nemlig serveringen av mat og drikke. Serveringen på Ledaal er alltid i en klasse for seg! Etter at seremonien på Ledaal var avsluttet, fortsatte feiringen av Margot på Skipper Worse, men dette var i privat regi, og vil derfor ikke bli omtalt i Mortepumpen! 10

Karsten Skadberg Årets forfatter 2007 Stavangerbokens Venner har valgt Karsten Skadberg til Årets forfatter 2007, sikkert til glede for mange eldre som minnes læreren, misjonsmannen, gutteklubblederen og forfatteren. «En hedersmann som betydde mye for byen», sier noen. «Vi så opp til ham som en helt,» sier en som var med i gutteklubben Sydkorset. Foreldrene var innflyttere, men Karsten Skadberg var ekte Stavangergutt. Han ble født i Lysefjordsgaten i 1916, og etter en del flytting slo familien seg til ro i eget hus i Solbakkeveien 7, og det var fra miljøet her at han hentet mye av sin inspirasjon til forfatterskapet. Foreldrene hadde haugianske røtter og høye moralske idealer, noe som kom til å prege Karsten Skadberg gjennom hele livet. En engasjert Karsten Skadberg 17. mai. 11

Etter folkeskole på Solvang, realskole og ettårig handelsskole fikk han jobb som selger hos ingeniør Finn Brodal. Siden tok han artium som privatist og lærerskolen på Stord. Dermed var livsveien staket ut. Det var barna som alltid kom til å stå hans hjerte nærmest. Før han kunne gi seg i kast med lærergjerningen, ble han imidlertid arrestert av tyskerne, i forbindelse med læreropprøret mot Quisling og hans direktiver, men i 1943 kunne han endelig ta fatt som lærer. Samme år giftet han seg med Gerd Alice Torgersen fra Kampensgata. De fikk to gutter, som begge ble lærere i grunnskolen i Stavanger. I 1946 til 1950 var han tilknyttet litteraturavdelingen i NMS, og her kom han inn i et litterært miljø som stimulerte hans egen skrivelyst. Det begynte med guttebøker og misjonærbiografier. De tre guttebøkene «Mot mål Ove», «Ove Tjuvstarter» og «Ove i innspurten» ble svært populære og kom ut i henholdsvis 11000, 9000 og 8000 eksemplarer, oppsiktsvekkende store tall til barnebøker å være. Målet med disse bøkene var å vise barna hvor viktig det var å verdsette heim, skole og kirke. Han skrev artikler, prologer og dikt og var en skattet foredragsholder. Karsten Skadberg var interessert i historie, ikke minst historien til den byen han vokste opp i, og det var derfor med glede han tok imot utfordringen om å skrive byens historie for ungdom i forbindelse med Stavanger bys 850-årsjubileum. Boka kom i 1975 og har vært flittig brukt i skolen like til våre dager. I 1981 fikk han Aftenbladets hederspris «Markblomster» for sin innsats som lærer, og fordi han hadde gjort Auglend til en syngende skole i 17. maitoget. Karsten Skadberg døde på post. Han ble funnet i sin kontorstol den 22. april 1982, åtte dager før han ville ha fylt 66 år. En hedersmann hadde «stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.» 12

TRO OG TANKE «Seier n er vår!» Noen minner sitter som spikret fast hos oss som har levd en stund. Ikke minst dukker de opp i mai maidagene i 1945! I Oslo, hvor jeg bodde, dro vi tenåringer og mange andre mot sentrum for å feire. Lastebiler åpnet planet for oss det ble mer enn fullt. Vi kjørte uten noe mål vi måtte bare juble: «Seier'n er vår!» En bokhandler satte plakat på døra: «Stengt p.g.a glede!» og ble med... Men var egentlig «seier'n» vår? Hadde lille Norge noen sjanse mot Hitler-Tyskland? Vel gjorde «gutta på skauen» og handelsflåten en fantastisk innsats, men det var våre mektige allierte som sørget for «seier'n». Slik er det også i livet. I den store verden, og i vår lille. «Ondskapens åndehær i himmelrommet» kaller Paulus det, og den merkes. «Dagsrevyen» gir oss dystre eksempler hver dag fra den store verden. Og er vi bunn ærlige mot oss selv, må vi innrømme at den ofte for ofte har gode kår også i våre liv. Da er det godt å kunne ty til den aller mektigste, han som vil være vår allierte i livets kamp. Jesus beseiret den onde ved sin død og oppstandelse uansett. Vender vi oss til ham, er «seier'n» vår. Han har gjort opp for alt en gang for alle. Vi lider små kanskje også store nederlag hver dag, men den endelige seier er forlengst vunnet. Så kan vi se framover mot den seierspris Gud har kalt oss til ikke fordi vi seiret, men fordi han gjorde det. «Look to Norway!» sa Roosevelt. Nei! «Look to Jesus!» «Stengt p.g.a. glede» blir du med? Seierherren venter der framme. Han har selv sagt han har gjort i stand et rom for deg. Og underveis kan du synge med Johan Nordahl Brun: «Jesus vant, og jeg har vunnet!» Carl Bjarne Johnson 13

Hvem er SeniorForbundet Senior Norge startet i Rogaland allerede i 2001, senere ble vi dessverre med på en sammenslutting med Seniorsaken som utviklet en organisasjonsmessig ukultur. Dette medførte en udemokratisk organisasjonsform, samarbeidsproblemer, maktkonsentrasjon, økonomisk rot og overkjøring av medlemmene, som også var årsaken til splittelsen blant de tillitsvalgte i styre og råd. Fra Aftenposten august 2004 Utbrytere fra Seniorsaken dannet nytt forbund Seniorforbundet «De fikk nok av kjendiseri, hemmelighold og økonomisk rot. I Rogaland har medlemmer gjort opprør mot Seniorsaken og dannet egen konkurrerende organisasjon Seniorforbundet med styreleder tidligere fylkeslege Egil Willumsen. Med motto: «Gamle Stavanger Sykehus tilbake til Folket». 90% ble medlemmer på grunn av saken, og «bleiesaken» i Haugesund. Udemokratisk. For oss var det umulig å jobbe videre i en organisasjon som er så udemokratisk som Seniorsaken. Seniorsaken styres som en butikk og er en ren business for få utvalgte. Det er uverdig for en forening som skal ivareta de eldres interesser. Organisasjonen mangler den organisasjonsmessige og økonomiske ryddigheten som er nødvendig for å få gjort en jobb til medlemmenes beste, sier det nye styret i Rogaland. Styreleder Egil Willumsen. Dagens fakta Seniorforbundet Seniorforbundet er en landsomfattende frivillig organisasjon/interesseorganisasjon av norske menn og kvinner som til enhver tid har sin oppmerksomhet rettet mot alle forhold som har betydning for eldre menneskers levevilkår og livskvalitet. Seniorforbundet skal helt spesielt ivareta interessene til de svakere eldre og motarbeide alle former for diskriminering, overgrep og mishandling. Kjernesak: Verdig behandling og omsorg av de svakeste eldre. Kampsaker: 1.) Krever nasjonal minstestandard på kvalitet og kapasitet i alle ledd av pleie- og omsorgstjenester. 2.) Lovfestet rett til sykehjemsplass når du trenger det. 3.) Sikre rettferdig pensjonsordning for alle, spesielt for kvinner. 14

For tiden arbeider vi med: 1.) Gamle Stavanger Sykehus Tilbake til folket. 2.) Etablere et utdannings- og forskningsfond for eldres helseproblemer. 3.) Arbeider for å føre seniorene inn i data- og internett-verden. 4.) Opprette egen boligavdeling, med veiledning og rådgivning. 5.) Opprette egen hjemmeside. 6.) Utgi eget magasin. Seniorposten. 7.) Medlemsfordeler rabatter, advokat, rådgivning 8.) Planlegger Landskonferanse Helse. 9.) Medlemsutsendelse. 10.) Fra institusjon til åpen omsorg. Fellesskap gir styrke fra 40+ til 90+++ Seniorforbundet samarbeider og deler kontor sammen med Norsk Pensjonistforbund og Fagforbundet. Seniorforbundet Adr: Eldres Hus, Kongsgt. 43 Pb. 592 4003 Stavanger Tlf: 51 50 73 17 Mob: 90 26 26 91 E-post: info@seniorforbundet.no www.seniorforbundet.no «Hvor lenge var Adam i Paradis» Enhver nordmann ville forstå spørsmålet, mens for ekempel en engelskmann ville kikke på deg og svare: Til utpå høsten når eplene ble modne. Uttrykket på engelsk er nemlig: It is a fools Paradise. (Det er et Paradis for en narr.) Det engelske uttrykket er kanskje mer dekkende enn vårt. I alle fall dersom det gjelder hvor mye plass i det nye kleskapet en mann kan disponere. Et eksempel: Et nytt graderobeskap ble montert gulv til tak og med speil skyvedører, lengde 180 centimeter. Stor var gleden bedre plass og bedre oversikt. Høytidelig deling av centimeter til hver markert med en rød sløyfe på midtstreken. Men så er det dette med paradiset og hvor lenge: Mine 90 centimeter er skrumpet inn til snaue 40 cm. Og da er høsten forlengst passert og vinteren satt inn. Og jeg har lært hvor lenge Adam var i paradiset. Jan Ivarson 15

Norges eldste bedehus: Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Det er sikkert mange i vår by som ikke kjenner til at midt i sentrum, godt skjult bak moderne forretningsfasader, ligger vårt lands eldste bedehus, i en artikkel i Stavanger Aftenblad i 1993, også betegnet som «byens mest verneverdige hus», og med den sparsomme betegnelse og anonyme adresse som overskriften antyder. Navnet ble senere endret til Nygatens forsamlingshus. Tar man seg en liten tur innom gårdsplassen mellom nabohuset, vil man se en inngangsdør med et lite, blått skilt på venstre side, som forteller innledningen til den historien vi her skal presentere. Å få informasjon om noe som er «Norges eldste», og refererer seg til et godt stykke tilbake og inn i det attende århundre, til å fortelle når og hva som da begynte, er ikke enkelt å finne. Hvem lever i dag som kan «huske» noe fra den gang? For Mortepumpens utsendte fortoner det seg likevel som om vi har funnet fram til personen: Fredrik Moss- Iversen, tidligere banksjef i Hetland sparebank, nå formann i husets styre, sitter inne med så mye informasjon om det at man skulle tro han hadde vært med allerede i byggefasen. Vi har bedt ham fortelle hvem som tok initiativet og hvilken virksomhet huset skulle romme? Han forteller at huset ble innviet i 1846 og at tomten det er bygget på i utgangspunktet hadde navn av «Pralehaugen». Ordet «prale» betyr egentlig i den tidens språk, å «skryte». Og vi kan 16

gjerne «prale» over at vi midt i byens sentrum har landets eldste forsamlingshus, bygget på den gang kjøpmann Johan Prahls landsted, «Pralehaugen». Tenk det; landsted midt i Stavanger sentrum... Huset var i mange år samlingssted for Hans Nielsen Hauges venner. Og de første 30 årene ble lokalet for det meste brukt til kristelige møter i byen. Det var her Lars Oftedal holdt sine første møter. Men da huset ble for lite, bygde han Bethania i 1875. I de kommunale dokumenter fra den tid er huset betegnet som «Haugianernes Hus», kan Moss-Iversen fortelle. Han forteller videre om bakgrunnen for at huset ble bygget, var at de kristne oppbyggelsesmøtene inntil da hadde foregått på to steder i byen: På Valbjerget og hos John Haugvaldstad på Jorenholmen. Det hadde lenge vært et ønske om et felles lokale av frykt for at to steder kunne føre til splittelse. Det ble på et datidens «almannamøte» vedtatt å kjøpe tomten hvor huset nå står, av daværende eier, Asser Tollagsen. Prisen var 346 spesiedaler og 60 skilling. Materialene ble hentet fra Suldal. Og finansieringen ble ordnet i samarbeid mellom Valbjergetog Jorenholmen foreningene. Byggetiden tok kun 6 måneder og ble innviet palmesøndag 5. april 1846. Testamente og finansiering Hvordan ble den felles drift organisert? spør vi. Det ble aller først valgt en komite som fikk i oppgave å lage et «testament», eller vedtekter vil vel vi nærmest kalle det. Dette testamentet, eller vedtektene er et uhyre interessant dokument. Og disse gjelder fortsatt. De er datert 24. september 1846 og undertegnet av hele 103 personer hvorav 10 er kvinner. Protokollene fra den tid er svært verdifulle og er forsvarlig tatt vare på i bankboks, sammen med protokollene fram til vår egen tid og videre også, kan «banksjef emeritus» Fredrik Moss-Iversen fortelle oss. Han sier videre at utenom summen for tomtekjøpet, viste byggeregnskapet fra 17. juni 1847 at byggekostnadene kom på 1.785 spesiedaler. Så i tillegg til egeninnsatsen, måtte man også den gang ut på lånemarkedet hos «Pensionindretningen i Stavanger» og Haugianerne, som var velstående mennesker, og var sikre som Norges Bank, garanterte for lånet på 380 spesiedaler. 17

Kvinner med fra starten og vern for søndagens gudstjeneste Det er særdeles viktig å legge merke til at kvinnene var med i bestyrelsen allerede fra starten av. Som Moss-Iversen nevnte, var det blandt de 103 underskriverne til vedtektene, også 10 kvinner. At noen av disse har fått bokstavene «p.p. Pen» (med påholden penn) under navnet sitt, trenger ikke bety at de ikke selv hadde samme innflytelse som de øvrige underskriverne. Det er i det hele interessant å se i hvilken grad kvinnene på den tiden ble tillagt ansvar og medbestemmelse. Det gjaldt ikke minst angående stemmerett. Eksempelvis var Det Norske Misjonsselskap med å gi sine kvinner stemmerett for styre og stell i organisasjonen, lenge før det ble innført almen stemmerett for kvinner i Norge. Man hadde også klare retningslinjer for husets bruk, som skulle være til «kristeligsinede oppbyggelsessøkende venner i Stavanger by og omegn». Og møtene måtte ikke konkurrere med den vanlige gudstjeneste. Det står i testamentet at det ikke skal arrangeres møter i gudstjenestetiden om søndagen, understreker Moss-Iversen. (Mortepumpens utsendte gjør seg av dette refleksjoner om hvordan kirkebesøket kunne være i dag, dersom denne paragrafen også hadde fått plass i flere kristne organisasjoners «testamente»???) Bruken den gang og i dag Det var haugianerne og brødrevennene som vesentlig nyttet lokalet den gang. Andre som har og sporadisk nytter det nå, er Det Norske Misjonsselskap, Normisjon, Israelsmisjonen og Sjømandsforeningen. I omlag 30 år var lokalet i Nygaten det best skikkede og mest brukte sted for kristne møter i Stavanger. Huset har derfor vært et midtpunkt for den åndelige livsutfoldelse i byen og omegn, sier Moss- Iversen og legger til at etter Lars Oftedal bygde Bethania i 1875 kom også Misjonshuset til. Dette ble oppført året etter, altså i 1876. Det er i det hele litt rart når vi i dag betrakter huset i Nygaten, der det ligger med forretningsfasade for moteklær ut mot en av byens mest travle handlesentra. De fleste forbinder vel forretningsdriften der med butikken A/S Glas, som opp gjennom alle år skrev firmanavnet med en s, slik det ble skrevet i 1926 da forretningen startet. Huset har altså til alle tider vært tro mot fortiden. Hvem holder til her nå? Vi vil vite. Til det forteller Moss-Iversen at leietakerne i dag er Den kinesiske kirken i Stavanger, foreningen Nytt Liv, Hafrsfjord Hørsellag og Sjømannsmisjonens kvinneforening. Vi er meget stolte av huset, som altså er landets eldste forsamlingshus, et lokale for kristen virksomhet, midt i byen. Og vi tar godt vare på det. Vi har av frykt for brann i det sterkt belastede strøket, investert i det aller beste verneutstyr som finnes gjennom alarmsystemer. Og Brannvesenet er våre gode veiledere. Vi er glade for at huset også er i aktivt bruk i dag. I tillegg til dem som allerede er nevnt, vil jeg fremheve gleden ved å få avgangsklasser fra den videregående skolen på besøk til omvisning og orientering og å registrere den store interessen disse viser. Som et fromt ønske for huset er, at dets 18

Fredrik Moss-Iversen, styremedlem i 20 år hvorav 15 som formann, og fortsetter å være det. historie og oppgave må bli enda bedre kjent av byens og omegnens innbyggere, sier Fredrik Moss-Iversen som har vært med i styret for «Oppbyggelseshuset i Nygaten» i hele 20 år, av disse 15 år som formann og er det fremdeles. Styret har 7 medlemmer. Disse kommer fra Det Norske Misjonsselskap og Normisjon, forteller han. Et lite PS Mortepumpen synes det kan være interessant med et sitat fra husets testamente, hvordan første avsnitt med målsettingen er utformet, både når det gjelder innhold, språk og tegnsetting. Les bare: Deels af Mangel paa tilstrækkelig Locale for de Mange, der med os føle Trang til udenfor de til den offentlige Gudstjeneste bestemte Tider at samles med hverandre til gjensidig christelig Opbyggelse i vor allerherligste Troe, og dels i det Haab, næst Guds Bistand derved maaske at bidrage til større Lyst til Guds Ords Betragtning hos os selv og vore Medmennesker, besluttede vi os for flere Aar siden til at benytte to forskjellige Steder her i Byen til saadanne vore Sammenkomster, og vi tør haabe at ingen Aarsag til Partier derved hidtil er afstedkommet. (Det er tydelig at språkvettreglenes 1 ikke er brukt i dette tilfellet. Der heter det nemlig: «Det er ingen skam å sette punktum». (Redaksjonens bemerkning)). 19

Samvirke ideologi eller tilbudsmas? Av Jan Gjerde Gunnar Roalkvam: Tjene hverandre ikke tjene på andre. Samvirke mellom ideal og virkelighet. 197 sider. Wigestrand Forlag 2006 Boken er utgitt med støtte av Det faglitterære fond, Sparebank 1 SR-bank og COOP ØKONOM Det er ikke så mange tiårene siden at fine folk i Stavanger av prinsipp ikke kunne gjøre sine innkjøp i et samvirkelag. Folk var mer romslige utenfor byens grenser. I dag handler alle typer folk på Prix, Madla Handelslag og OBS!, kanskje helt uten å tenke på at disse virksomhetene sammen med mange andre springer ut av en idé som provoserte både det gode borgerskap og det frie kjøpmannskap. Men hvor mange er det som tenker på det i dag? Kanskje bare Gunnar M. Roalkvam. Gunnar M. Roalkvam, historiker og samfunnsviter, lektor, dikter og sosialist, har allerede skrevet to bøker om forbrukersamvirket i Rogaland og i Stavanger. Det er fortellinger om de samfunnsforhold som førte til at forbrukere startet sine egne innkjøpsforeninger. Virksomhetene hadde brodd mot kjøpmannsstanden, dette var i klassesamfunnets tid. Da Forbruksforeningen Økonom kunne dele ut medlemsutbytte på 20 % julen 1903, mente formannen i Stavanger Handelsforening at det måtte være feil i regnskapet. Det var det ikke. Men vi skal også huske på at forbrukersamvirket ikke bare hadde som formål å gi medlemmene billigere varer og kjøpeutbytte. Like viktig var det å oppdra kundene. I samvirkelaget fikk ingen handle på bok. Frihetstanken som lå bak de første samvirkeforetakene var også rettet mot den nød som gjeld kunne forårsake. Forbrukersamfunnet I dag er samvirkebedriftene markedsaktører i det moderne forbrukssamfunnet. De konkurrerer som alle andre og benytter de samme metoder i konkurransen. De har måttet anerkjenne logikken og spillereglene innenfor det kapitalistiske markedssystemet. Men det er ikke bare samvirkebedriftene som har blitt mer og mer like alle andre typer næringsvirksomheter. Også de store private matvarekjedene tilbyr sine kunder «kjøpeutbytte», selv om de kaller det noe annet. Det er dette som er bakgrunnen for at Roalkvam har skrevet en annerledes bok om samvirkebevegelsen. Hans tilnærmingsmåte til «samvirketanken» er ideologisk og politisk. Samtidig slår 20