NR. 4-2006 ISSN 0807-7002 Organ for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Sykepleieledere

NR. 4-2006 ISSN 0807-7002 Organ for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Sykepleieledere

Lederen Vi har et godt samarbeid med moderorganisasjonen og vi har et ønske om å bli tydeligere og samtidig være pådrivere på en rekke viktige områder for ledere. linda warelius Styret i landsgruppa har hatt en arbeidskrevende høst. Planleggingen og gjennomføringen av konferansen i Stavanger i slutten av oktober har tatt mye tid. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger fra seminardeltagerne og evalueringen var positiv. Vi er nå i gang med planleggingen av Generalforsamlingen med jubileumskonferanse i Trondheim i september 2007. Nasjonal helseplan og Omsorgsmeldingen vil være sentral på denne konferansen. Det vil bli lagt ut informasjon på hjemmesiden vår fortløpende. Styret har deltatt på de regionale ledersamlingene i forbindelse med ledersatsningen i alle helseregionene denne høsten. LSL er svært fornøyd med at det satses på ledere og at det er fokus på ledelse. NSF/LSL står overfor mange utfordringer og lønn er en av disse. Sykepleiere er ledere på alle nivåer både på sykehus og i kommunene. Ledere med sykepleierbakgrunn har ofte dårligere lønn enn andre yrkesgrupper i tilsvarende stillinger både innenfor helseforetakene og i kommunene. F. eks har sykepleiere som er ledere i kommunene ofte lavere lønn enn ledere innenfor skolene (rektorene) til tross for at sykepleierne har større ansvar, et ansvar som strekker seg over 24 timer i døgnet 365 dager i året. I helseforetakene ser vi at leger i lederstillinger har høyere lønn enn sykepleiere i tilsvarende stillinger. Medlemmer er frustrerte og har tatt kontakt med oss. Mange opplever at de taper lønnsmessig på å gå over i en lederstilling. NSF s HTV er ofte de som gjennomfører lønnsforhandlingene for ledere, men i noen tilfeller har man trukket lederne ut av ordinære forhandlinger og det forhandles særskilt for lederne uavhengig av fagbakgrunn. LSL mener at vi må ha større fokus på disse lønnsforskjellene. NSF har en stor utfordring i kommende lønnsforhandlinger. LSL er også opptatt av hvordan vi som ledere blir ivaretatt av NSF i konfliktsituasjoner. Vi har samme rettigheter som alle andre medlemmer, men ofte kan det bety praktiske pro- Ansvarlig utgiver: Styret i NSF s Landsgruppe av Sykepleieledere Forsidebilde er tatt av Karl Henrik Nygaard Redaktør Karl Henrik Nygaard Tlf.: 55 90 39 27 E-post: karl.henrik.nygaard@ sykepleierforbundet.no Layout og produksjon: Designtrykkeriet AS Postboks 3171 Årstad, 5829 Bergen Tlf.: 55 20 77 88 Faks: 55 20 77 89 E-post: firma@designtrykkeriet.no ISDN: 55 29 61 00

blemer å løse disse sakene, blant annet fordi partene har samme HTV. Vi opplever at NSF er opptatt av disse problemstillingene og at de tar lederes behov på alvor. Her må NSF som moderorganisasjon og LSL i fellesskap finne gode løsninger for ledere som er medlem av NSF. Vi har en dialog på dette temaet og har diskutert ulike løsninger. Vi har også som mål å øke antall medlemmer. LSL er i en særstilling som faggruppe. Vi har ledere innenfor alle fagområder og mange ledere velger å være medlem i sin fagruppe istedenfor LSL. Det er også et økonomisk spørsmål i forhold til å betale kontingent til flere faggrupper. LSL ønsker også å være mer synlig i den offentlige debatten. Vi har mange muligheter, men det er en utfordring å få det til i praksis, så vi har noen utfordringer. Her ønsker vi en dialog med medlemmene om hvilken debatt dere syntes det er viktig å engasjere seg i. Sykepleielederen som tidskrift er svært viktig for oss som ledere og medlemmer av LSL. Har dere som medlemmer noen ønsker om tema i Sykepleierlederen, så ta gjerne kontakt og kom med innspill. Styret i LSL vil ønske alle medlemmer en god jul og et godt nytt år. Linda Warelius NAVN OG ADRESSER NSF LSL STYRE 2006-2007 LEDER Linda Warelius Dalsrudåsen 29, 3070 Sande tlf :priv 33776956 mobil 91140795 e-mail: lin-war@online.no Arbeidsted: Habeliteringstjenesten / Sykehuset i Vestfold, leder arb.33308221 e.mail linda.warelius@siv.no Kontaktperson for fylkene: Vestfold, Oslo, Finmark og Troms NESTLEDER/SEMINARANSVARLIG Anne Helene Frostestad Syftesokkbakken 30B, 4046 Hafsfjord tlf: priv 51591583, mobil 99516723 e.mail anne.helene.frostestad@stavanger.kommune.no Arbeidsted: Stavanger kommune, Helse -og Sosialsjef arb. 51508039 Kontaktperson for fylkene: Rogaland, Vest Agder og Aust Agder KASSERER Eli Linnerud Hans Sørumsvei 6, 2827 Hunndalen tlf: priv 61170984 mobil 91117299 e-mail priv: elilinne@online.no Arbeidsted: Gjøvik kommune, seksjonleder arb. 61146939 e-mail: eli.linnerud@gjovik.kommune.no Kontaktperson for fylkene: Oppland og Hedemark SEKRETÆR/ WEBANSVARLIG Astrid Enberget Kapt. Hannevigsvei 9, 3619 Skollenborg tlf: priv 32766009 mobil 47259212 e.mail: priv aenbe@broadpark.no Kontaktperson for fylkene: Buskerud, Telemark og Østfold MEDLEMSANSVARLIG OG ANSVARLIG FOR RESSURSGRUPPEN Marianne Dalen Bønesskogen 37, 5152 Bønes tlf priv. 55123043, mobil 90645131 Arbeidsted: Helse Bergen, fagansvarlig arb. 55973510 e.mail: marianne.dalen@helse-bergen.no Kontaktperson for: Hordaland, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane LNN KONTAKT PERSON Målfrid Bogen Geitastrandveien 14, 7300 Orkanger tlf: priv. 72486339 mobil 41306313 e- mail: malfrid.bogen@sykepleierforbundet.no priv: maalfrb@online.no Arbeidsted: NSF sentralt - Leder Sentralt Fagforum Kontaktperson for fylkene: Sør Trøndelag og Nord Trøndelag RESSURSGRUPPE Embjørg Lie Holen (leder lokalgruppen Oppland) Reichweinsgt 26, 2609 Lillehammer tlf 61253929 mobil 48052818 avdelingssykepleier, Sykehuset Innlandet HF Lillehammer tlf 61272328 e-post: embjorg.lie.holen@sykehuset-innlandet.no Kirstin Bruland Viken 2, 6843 Skei i Jølster tlf. 57727345 / 41615102 avd.sjef Lærings- og meistringssenteret, LMS tlf. 57 83 98 70 / 41 53 05 48 e-post: kirstin.bruland@helse-forde.no Redaktør SykepleieLederen: Karl-Henrik Nygaard Nygårdsmyren 19, 5164 Laksevåg karl.henrik.nygaard@sykepleierforbundet.no Karlhenrik.nygaard@c2i.net Tlf: 55940964

INNHOLD 2 Lederen 5 Redaktøren har ordet TEMA: FAG OG LEDELSE 6 Ny giv i satsing for ledere i NSF 8 Om tillit Av Michael de Vibe, GRUK 12 Modermorder og Thalias sønn? Møte med Runar Bakken TEMA: KJØNN OG LEDELSE 22 NSF og likestilling 25 Kjønnsnøytral ledelse - er det mulig? Vellykket konferanse i Stavanger 26 Kvinne i topplederrollen Børsdirektør Bente A. Landsnes 28 Har kjønn betydning for utøvelse av ledelse? Lene Rønning-Arnesen og Bjørn Eklund fra firmaet Human-Factors. 34 Kjønnsnøytral ledelse - er det ønskelig? Statssekretær Kjell Erik Øie 37 Kjønnsnøytral ledelse - er det mulig? Nina Johannessen fra Kvinneuniversitetet 43 Flytende kjønn, lederskap og evidens Psykolog og forsker Birte Folgerø Johannessen TEMA: BØKER 54 Aktuelle bøker for ledere 71 Viktige konferanser og møter 4

Redaktøren har ordet Tanker ved årets slutt Når dette skrives kan vi notere at 2006 har vært et av de varmeste årene i historien. I desember gjaller tordenbygene over Vestlandets hovedstad, regnet kommer horisontalt inn mot vinduene og vi vasser i vann over alt. Østlendingene savner snøen. Vår datter i Australia forteller om vannreserver som kun er 3% av normalen, omfattende branner, restriksjoner på vanning, selvmord på landsbygda og uttørkede parker og åkre. Budskapen må slaktes. Beitemarkene forsvinner. Ennå er sommeren så vidt begynt Down Under. For å nevne noe. Her hjemme lover vår miljøvernminister at vi nå må se nærmere på saken og finne ut hvilke tiltak vi skal sette i gang. Brende fra Høyre, vår tidligere dyktige miljøvernminister, synes regjeringen er sendrektig. Han har tatt en grønn kappe på. Sikkert inspirert av Toryene i England som under mottoet «Vote Blue, Turn Green», har fått mye oppmerksomhet, støtte og sympati. Men det er jo ikke slik at varmebølgen kom som et sjokk. Den har jo vært pekt på i minst 30 år. På midten av 70-tallet mente Erik Damman at vi om tjue år ville stå overfor en gigantisk miljøkatastrofe. Nå er den på vei sakte, men sikkert Isflakene skrumper under isbjørnens kraftige labber I helsesektoren mener statsråd Brustad at gigantunderskuddene i Helseforetakene skal skrumpes med gode ledere som samspiller med organisasjonene til de ansatte. Samtidig griper hun inn og bestemmer at en bestemt pasientgruppe skal prioriteres hver gang media klarer å få en pasient som lider av en eller annen sykdom, til å stå frem foran kamera. Løftene skal oppfylles. Budsjettene holdes. Lederne skal fikse det hele. Forventningene til lederne er store. Noen vil si alt for store. Men spørsmålet er: handler det kun om ledelse? Handler det ikke om å se vårt samfunn, våre sykehus, vårt miljø, vår velferd, de lidende osv. som et felles ansvar. Handler det ikke om å bygge kollektiver der enkeltmennesket både har verdighet og trygghet, men samtidig er villig til å se seg selv i en større sammenheng? Se seg selv som en del av den store samfunnskroppen der vi alle har en viktig rolle å spille? Jeg liker ikke uttrykket å «strebe oppover». Hvem definerer at noe er bedre enn noe annet? Hvem skal ha definisjonsmakten? Er det ikke et spørsmål om hva vi yter for fellesskapet som er viktig? Skal vi ikke snart komme dit at vi har tillit til at det å ta ansvar for samfunnet og fellesskap, er det som gir heltestatus og glorie? Jeg husker ikke lenger hvem som sa: It is not a question about what the country should do for you. It is a question about what you should do for your country. Utsagnet er imidlertid viktig, men det er vel på tide å erstatte det innsnevrende begrepet nasjon, med vår klode Tellus eller Gaia Det fellesskapet som lever på denne blå planeten alene i det verdensrommet som omgir oss. Hva som finnes langt der ute, vet vi ikke så mye om. Det betyr vel heller ikke så mye når det som betyr noe er hva vi gjør her og nå Handlekraftige mennesker ledere. De trengs, de må være dyktige, men lederne kan ikke handle alene! Godt nytt år! Karl-Henrik Nygaard 5

God på fag og ledelse Michael de Vibe, Trulte Konsmo og Øyvind Nordbø. Ny giv i satsing for ledere i NSF Tekst og foto: KARL-HENRIK NYGAARD Ledersatsingen God på fag og ledelse ble avsluttet i november. På nyåret vil det imidlertid bli tatt nye initiativ overfor sykepleiere med lederansvar, som er medlemmer i NSF. Øyvind Nordbø som har vært koordinator for prosjektet er godt fornøyd med de tilbakemeldingene som deltakerne har gitt. På en skala fra 1 til 6 ligger gjennomsnittsvurderingen på rundt 5. Landsgruppen for ledere uttrykker også stor tilfredshet med satsingen. Medlemmer fra styret har vært med på de fleste samlingene. Det har vært arrangert fire regionale 6

samlinger. Den første samlingen ble noen steder preget av vær og vindforhold. Deltakere på Vestlandet og i Nord-Norge ble stanset da vinterværet preget kysten i begynnelsen av året. De øvrige samlingene har imidlertid hatt god deltakelse. Noen har imidlertid trukket seg under veis, men i hovedsak har de fleste ment at dette har vært viktige samlinger. Prosessforbedring som verktøy for lederutvikling Skolering i prosessforbedring, stressmestring og AI- metode med vekt på å finne de gode eksemplene har gitt inspirasjon til mange. I de fleste fylker har kursdeltakere kommet i gang med å arbeide systematisk med kvalitetsutvikling. Det er også dannet en rekke ledernettverk som det lokalt i fylkene stilles store forventninger til. Forskning innen ledelse av sykepleien Det har vært en viktig oppgave å synliggjøre forskning som handler om ledelse i helsevesenet. Det har vært god dialog med flere forskningsinstitusjoner i året som har gått. Dette arbeidet vil bli forsterket i året som kommer. NSFs mener at det er viktig å skolere sykepleiere med lederansvar innen organisasjonsvitenskap, ledelse og politikk. Litteratur og sykepleieledelse Kunnskap om ledelse må formidles aktivt til ledere som er medlemmer i NSF. I 2006 har slik formidling av litteratur i hovedsak blitt gjort gjennom tidsskriftet Sykepleielederen. Dette arbeidet vil fortsette også i 2007. Det er et ønske å gi ledere en god oversikt over aktuell litteratur innen fagfeltet. Dialog med LSL NSF LSL har hatt en viktig og aktiv rolle i arbeidet med å utvikle programmet for satsingen. Dialogen mellom NSF sentralt og landsgruppen er god. Det er også etablert en god dialog lokalt mellom LSL og fylkeslederne, blant annet ved at representanter fra styret i LSL har tatt del i de regionale samlingene. Planer for 2007 På skrivende tidspunkt (27.november 2006) er ikke alle planene for 2007 lagt. Det er imidlertid lagt opp til at samarbeidet med GRUK vil fortsette og at arbeidet for ledere vil inngå som et av de viktigste satsingsområdene til NSF i 2007. Det er lagt opp til todagers regional nettverkskonferanse og dagsseminarer i samarbeid med fylkene. Den nye hjemmesiden til NSF gir også større muligheter til å utvikle sider spesielt for ledere. Tidsskriftet Sykepleielederen vil komme ut fire ganger også i 2007 og vil være et viktig bidrag i å utvikle lederkompetansen til ledere med sykepleiebakgrunn. Kartlegging av relevant forskning og litteratur vil også være viktig i 2007. Planen er at gode lederfortellinger, kloke grep, teori og erfaringer skal kunne bli tilgjengelige i et eget hefte/ bok i løpet av året som kommer. I NSF vil Øyvind Nordbø har et koordinerende ansvar for prosjektet. I tillegg vil Karl- Henrik Nygaard fortsatt arbeide med å kartlegge forskning og litteratur rundt emnet. Han vil også være redaktør for tidsskriftet Sykepleielederen. 7

God på fag og ledelse devibe OM TILLIT Av Michael de Vibe, GRUK Foto: Karl-Henrik Nygaard Tillit er sentralt for vår utvikling som mennesker. Mye tyder på at de første år av livet er viktig for vår evne til å stole på omverdenen. Tilknytning til den/de som står oss nær avhenger av en stabil primærrelasjon. Mange opplever brudd i denne relasjonen, og dette kan senere føre til vansker med å fullt ut å stole på verden rundt oss. Tillit til seg selv og omverden er avgjørende for å mestre lederjobben. Det er nok å forestille seg en leder uten tillit til sine ansatte for å forstå hvor viktig dette er. 8

Gjennom oppmerksomhetsøvelsene praktiserer vi tillit. Tillit har mange nivåer. Tillit til livet Kan jeg stole på livet? Vi kan ikke vite hva som vil skje oss eller våre kjære i løpet av livet. Vi kan likevel med rimelig trygghet si at vi alle kommer til å oppleve gleder og skuffelser, lykke og sorg, helse og sykdom, liv og død. Alle vil oppleve at det vi har håpet på og regnet med ikke blir noe av, og at våre planer eller forventninger ofte blir snudd på hodet. Vi opplever stadig at nye uforutsette ting dukker opp og forandrer våre liv. Denne uforutsigbarheten gjelder også for vår stilling som leder eller bedriftens fremtid. Er det da noen mulighet til å ha tillit til livet? Tillit til oss selv Har vi noen grunn til å ha tillit til oss selv? Vi bestemmer oss alle for noe som vi ikke greier å gjennomføre. Eller at vi gjør ting vi skammer oss over eller gjerne ville ha gjort annerledes. Vi griper oss i å ha tanker vi ikke liker, eller følelser vi ikke kan akseptere. I hele tatt er vi nokså fulle av uforutsigbarhet og usikkerhet. Er det da noen grunn til å ha tillit til oss selv? Tillit til våre medmennesker Er andre verdig vår tillit? Gjennom vårt samspill med menneskene rundt oss opplever vi stadig at det vi trodde om våre medmennesker ikke stemmer. De medarbeidere vi stolte på, gjør ting som skuffer oss. De vi viste tillit, misbruker den. De vi trodde var våre venner, vraker oss. Er det da mulig å ha tillit til våre medmennesker? Det er minst to måter å svare på disse spørsmål: 1. Verden er grunnleggende utrygg og umuliggjør tillit. Vi må bruke våre krefter på å beskytte oss mot verden, våre medmennesker og oss selv. Dette kan gjøres ved å la være å stole på noen. Alltid ta ekstra forholdsregler, og alltid handle ut fra den verste tenkelige mulighet. Våre bestrebelser blir å sikre oss gjennom forordninger og forsikringer. Aldri ta et skritt som vi ikke på forhånd har sjekket ut er trygt. Alltid dobbelt-sjekke informasjon vi får, slik at vi ikke blir lurt. Ikke begi oss inn i noe som ukjent. Aldri ta utfordringer som kan mislykkes. Dette blir en meget begrensende måte å leve på, og en måte som er selvforsterkende. Den gjør at vi hele tiden har fokus på det negative og dette vil etter hvert forsterkes og fylle mer og mer av vår oppmerksomhet. 2. Den andre muligheten er å leve ut fra at verden er til å stole på. Det innebærer å prøve å ha tillit. En fin måte å starte med dette på er gjennom oppmerksomhetsøvelser der vi øver oss i å være. Det å sette seg på stolen eller puten, hvilestille i seg selv og la ting skje, er en tillitshandling. Er det trygt å la mine tanker og følelser få komme fram slik de er? Kan jeg finne et sted i meg selv der jeg kan hvile trygt når jeg merker at tanker, følelser og kropp er i kontinuerlig bevegelse og forandring? I starten er dette vanskelig og vi vil ofte føle økt uro. Dersom vil kan tillate uroen og de 9

tanker og følelser som kommer å være der, vil det gradvis bli lettere å romme dem. Vi vil se at uroen ikke er konstant men varierer i styrke og varighet. Dette vil gi oss mot til å være til stede med oss selv slik vi er. Vi øver oss på denne måten i tillit til oss selv. Vi stoler på at vi kan bære oss selv. Etter hvert kan vi forsøke å overføre denne holdning til hverdagen. Bevisst velge å leve ut fra tillit i hverdagen og i vårt arbeid som leder. Våge å stole på at uansett hvilken situasjon vi kommer opp i, så blir det en løsning. Selv om løsningen kan føles ubehagelig og ikke være den vi ønsket. Stole på at de ting vi møter, vil vi takle når de kommer. Dette tillater oss å vente med spekulasjoner og bekymringer om hvordan ting vil gå til situasjonen har oppstått. Denne hvilen i dette øyeblikket uten å ta bekymringen for morgendagen på forskudd, frigjør energi og bidrar til å bygge tillit. Dersom vi forsøker å leve ut fra tillit til oss selv, livet og våre medmennesker, vil vi i økende Grad opplev å bli møtt med tillit. Det blir en spennende og ny måte å oppleve oss selv og omverdenen på. Det gir økt åpenhet overfor det som skjer, større nærvær i forhold til det som skjer og økt glede og livskraft. Aksept Det mest grunnleggende for alle mennesker er å bli akseptert, og dette er en grunnforutsetning fortillit. Den det er viktigst og vanskeligst å bli aksept av, er seg selv. Mangel på dette skaper indre konflikter som igjen er vesentlig for vår helse. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere seg selv? Fra vi er små, har vi alle fått utallige beskjeder fra de rundt oss som gjør det vanskeligere å føle seg akseptert. Dette skjer som oftest i god hensikt. Beskjeder om at vi må handle annerledes enn vi gjør, tenke annerledes enn vi gjør, føle annerledes enn vi gjør, se ut annerledes enn vi gjør og være annerledes enn vi er. Våre foreldre og andre viktige rollemodeller har her vært sentrale. Dette var ment som hjelp til utvikling og modning som menneske, for å gjøre overgangen fra hjelpeløst barn til selvhjulpen voksen lettere. Imidlertid vil budskapet ofte oppfattes som en beskjed om at den vi er, ikke er bra nok. Irettesettelser og kritikk vil forsterke dette. Dette skaper en indre konflikt mellom den vi tenker og føler at vi er, og den vi opplever at omverden vil vi skal være. Dette forsterkes videre gjennom påvirkning 10

fra samfunnet rundt oss. Den måten religion ofte forkynnes på, der mennesket blir fremstilt som syndig og uverdig og ute av stand til å bli bra nok slik det er, er også en viktig faktor for mange. Kulturelle impulser fra vårt samfunn som er gjennomsyret av reklame spiller også en rolle. Modellene i reklamene synes alltid å være bedre enn oss dødelige, og viser oss at vi alltid trenger å forandre oss på forskjellig vis. Reklamen skaper hele tiden behov hos oss som gjør oss mindre fornøyd med den vi er. Konsekvensen er at svært mange vokser opp med et negativt selvbilde og en stor porsjon selvforakt. Mange av våre tanker og følelser har vi vanskelig for å vedstå oss. Vi har lett for å undertrykke disse sidene ved oss selv, og tenker at de da ikke kommer til uttrykk på noen måte. Slik er det ikke. De sidene ved oss selv som vi ikke kan vedstå oss og godkjenne, de forsterker vi. Det sinne jeg føler, men ikke kan godta, blir uforløst og virker inn på sinn og kropp. De forbudte tankene som jeg prøver å holde nede, blir noe som bevisst og ubevisst påvirker meg i økende grad. Hva ville være konsekvensen av en aksepterende holdning overfor meg selv? For det første frigjøres mye energi og krefter som går med til å opprettholde det bilde som jeg tror andre ønsker å ha av meg. Videre vil de tanker og følelser man var redd for, avta i styrke og miste sin kraft. Sinnet vil falle til ro og gi psykisk og fysisk avspenning. Man vil få mer overskudd til å være tilstede med det som skjer i oss og rundt oss. Ved å akseptere den man er, vil man også åpne for en naturlig endrings- og utviklingsprosess Som er helende for kropp og sinn. Det vil også føre til at toleransen overfor andre øker, fordi Det eg har godkjent i meg selv, er jeg mer i stand til å akseptere hos andre. En leder som ser og bekrefter sine medarbeidere, og som tør å vise seg selv slik man er, vinner tillit. Undersøkelser viser at tillitsfulle og ydmyke ledere oppnår bedre resultater enn selvsikre og kritiske ledere. Det kan være nyttig å reflektere sammen med andre ledere over egen lederstil på dette området. I hvilken grad viser jeg mine medarbeidere og ledere tillit? Hvordan påvirker min tillit til meg selv og omverdenen min lederstil, og min organisasjon? Hva kan jeg gjøre for å bygge en kultur der gjensidig tillit vokser? Lykke til! 11

INTERVJUET runar bakken 12

Modermorder og Thalias sønn? Møte med makt- og kjønnsforskeren Runar Bakken. Tekst og foto: Karl-Henrik Nygaard Vi er omtrent like gamle. Vi har noenlunde samme sosiale bakgrunn. Vi har begge en gang, med entusiasme, beveget oss inn i kvinners omsorgsunivers med idealisme og tro på at vi der skulle revolusjonere manndommens egentlig omsorgskvaliteter. Vi trodde vi var radikale da vi med skjeggete haker reide senger, vasket stumper, satt sprøyter og med våre kraftige never strøk syke trøstende over kinnet. Vi prøvde å omforme våre never, som var skapt til kroppsarbeid og tunge løft. Hendene som var genetisk bestemt til å flå bjørneskinn og bygge hus på steinet mark forsøkte vi å transformere til myke kvinnehender. Det som Runar Bakken i dag betegner som karaokesykepleiere. Vi ble sykepleiere og møtte en kultur vi aldri helt ble integrert i. Vi er begge klassevandrere som har beveget oss sosialt og kjønnsmessig, men samtidig, etter hvert, sviktet det kjønnlige progressive ved at vi ikke orket det kvinnelig etos og dominans da vi var pleiere i eldreomsorgen. Eller var det slik det var? Eller er det noe vi konstruerer i dag fordi det nå er legitimt å være mann igjen? Er vi blitt politisk korrekte slik så mange andre? Det er tid for å spørre heller enn å svare. En Thalias sønn Jeg har møtt Runar Bakken flere ganger. Første gang i baren på SAS hotellet i Oslo der NSF holdt sitt landsmøte for noen år siden og sykepleierstudentene mente at NSF var for opptatt av at sykepleie var et kvinnefag. Jeg har lest bøkene hans og vært forlagskonsulent for en av dem. Jeg føler jeg kjenner mannen og på vår korte rundtur på Nygårdshøyden i Bergen oppdager vi flere fellestrekk og felles erfaringer i det radikale miljøet som dominerte Bergens kulturliv på slutten av 70- årene. Her var Runar Bakken en forkjemper for det nye. Han var litterært orientert. Han elsket teater og søkte mot alternative måter å synliggjøre motsetningene i senkapitalismen på. Etter et samarbeid med Perleporten teatergruppe hevet han ølglassene høyt til toner av The Aller Værste før han forlot Bergen. Han var en lovende dramatiker og hadde blant annet lært scenekunsten som medlem i Teateret Rundtomkring som turnerte for barn i Bergen. Her studerte han teatervitenskap, skrev drama i sene kveldstimer og var nær- 13

mest en bohem, som drømte om en verden der menneskene var frie og det å kreve det umulige var et slagord som sprang rett ut fra hjerteroten. En av drømmene han hadde senere, da han var blitt sykepleier og delvis hadde lagt teateret på hyllen, var å overta et lite sykehjem, drive det eksperimentelt og la livets gleder få utfolde seg i de gamles siste leveår. Her skulle livet hylles helt inn i døden. Her skulle vinflaskene være halvfulle, kortstokkene tykke og dansestegene dype og lange ut i nattens timer. Her skulle gleden herske. Her skulle det bygges alderdomsutopier. Slik skulle det ikke gå. Fylkeslegen var imot å fortsette dette private sykehjemmet. Runar Bakken formerte seg, fikk to døtre, som han er mektig stolt over, studerte videre og ble både forsker og lærer på sykepleierhøyskolen. Skrivingen ville han fortsette med. Det ble mange stykker både på frie scener og offentlige prestisjeteatre som Den Nationale Scene i Bergen og Nasjonalteateret i Oslo. En sann svir I en samling utdrag fra moderne norske teaterstykker fra 1998 er han representert med utdrag fra stykket En sann svir. Svir betyr ifølge ordboken stor nyting, fryd og vellyst. I stykket er vi inni et felt han lenge var opptatt av: forhold mellom barn og voksne når sykdom rammer. I beskrivelsen av scenen heter det: Mor (51) og sønn (14) lever med hverandre, og deler en felles lidenskap; skøyteløping. Året er 1963 og landskampen mellom Norge og Sovjet skal avvikles på Bislet. Mor har lenge vært syk, og sønnen er bekymret. Han har laget i stand til fest foran radioapparatet. Over sofaen i stuen hvor moren ligger, henger parsammensetting og bilder av skøyteløperne. Sønnen har iført seg skolemusikkuniform og horn, for fanfare og fest skal det bli under Norges kalde krig mot Sovjet på skøytebanen. Rett før radiosendingen får de besøk av en legevikar, som umiddelbart konstaterer at mor er alvorlig syk og må på sykehus med det samme. Sønnen fører sin avledningskamp med legen og seg selv, for å forhindre at mor blir sendt bort. For en som er født i begynnelsen av femtiårene oser stykket av nostalgi. Det er som jeg umiddelbart er i rommet jeg ser for meg radioen,, det sparsomme inventaret, koksovnen som forsøker å holde kulden borte fra leilighet. Miljøet er gjenkjennelig. Her er det et møte mellom to kultur. Den dannede legen med sin, mest sannsynlige, borgelige bakgrunn og moren som er alene med sin pubertetssønn viss viktigste fokus og glede er stemmene fra skøytebanen og det å samle rundetider og parsammensetting. Det er lenge til Batle field og strategispill blir unggutters viktigste fokus. Den unge gutten skal ut i verden der han vil møte kvinneligheten som både mulighet og trussel. Han står på terskelen til å bli mann og i møtet mellom moren og legen er det ikke alene sykdom som i fokus. Det ligger en tone av erotikk og vibrerer i rommet, akkompagnert av lydene fra skøyteløpere, publikum og reportere. Dette sanser gutten. Et lite inntrykk fra scenen: KVINNE: Er`u gift? LEGEN: Nei. KVINNEN: Det må du jammen se å gjørra noe med. Finga altså. Gåkke an å holde rundt ei dame med di finga der. 14

KVINNEN. Nei, med mer kaldt. Jeg har sagt det te n. Det er fire ting du må kunne her i livet. Det ene er at du må kunne jobbe. Væra habil i idrett, helst skøyter. Så må du kunne spelle et instrument. Så må du kunne danse. Kan du detta er e bare tel å kline tel. Speller u? LEGEN. Ja. Fiolin. KVINNEN. Har u fått noen damer på det? LEGEN. Nei. KVINNEN. Danse? LEGEN. Ikke noe å skryte av. KVINNEN. Ikke han heller. At jeg ikke fikk lært n det? [bekymret] GUTTEN. Dø kanke danse med de sålene likavæl. Dø. [Han faller tilbake på toseteren, utmattet. Guttungen ser opp på den unge legen. Han begynner å ynke seg igjen svakt, men taktfast] KVINNEN. Det har liksom bare blitt skøyter på oss denne vinter n. Ikke for det han har lært seg å spelle. LEGEN. Skulle ikke du ut å spille? KVINNEN. Han ska spelle fanfare ved premieutdelinga i kveld uansett om det skulle bli russeren som vinner. Når begynner e? GUTTEN. 500 meter n begynner om ikke lenge. [Legen pakker sammen kofferten sin, og heiser på seg frakken endelig klar, for å gå.] KVINNEN. Ikke gå. GUTTEN. Han kan da bare gå? LEGEN. Jeg har pasienter som venter. KVINNEN. Kanke gifte dere uten å kunne danse. Det lille utdraget får oss til å ane Runar Bakkens dramatiske talenter. Han er fortsatt opptatt av teater, men den siste forestillingen hans hadde premiere på Torshovteateret i 1989. Han har også skrevet enkeltstykker senere som har vært satt opp på Nasjonal-teateret og dramatisert for radio. Bohem? Vi har strevet litt for å få alt til å passe. Det er ikke lett å møtes når begge farter rundt i store deler av landet. En av de dagene Runar er i Bergen, passer det imidlertid. Han er i byen for å ha møter med ledere for de ulike sykepleierutdanningene i landet, følge opp desentralisert utdannelse av sykepleiere og drive feltarbeid i eldreomsorgen på Tysnes. Det er en litt rufsete mann som setter seg godt til rette i sofaen på kontoret mitt og nipper kjapt til kaffekoppen jeg byr ham. I hans måte å være på, hans uttrykk og måte å snakke på ligger det et lett gjenkjennelig ekko av 70- årenes radikalisme. Han kunne like godt ha vært en omstreifende teaterregissør på Den Nationale Scene, som sykepleier og forsker. Kanskje mer bohem enn forsker. Han begynner straks å prate om det som vi har avtalt skal være temaet for vårt korte møte: kjønn og sykepleie. Modermordet Jeg har prøvd å google meg frem til debattinnleggene som stod i Sykepleien da boken Modermordet kom ut i 2000. Jeg lykkes nesten. Jeg fant ikke det mest aggressive innlegget som startet debatten. Dette var en av de heteste debatter som har stått i Sykepleierforbundets erverdige tidsskrift. Her haglet skjellsordene fra en av vårt lands fremste kvinneforskere. Kari Wærness og andre som følte sin kvinnelige verdighet truet. Bakken ble 15

betegnet som reaksjonær og bakstreversk. Mannen ble så utskjelt at hans senere medforfatter, og av NSF høyt elskede, Halvard Vike, måtte rykke ut å forsvare førstelektoren fra Telemark. Runar Bakken hadde beveget seg inn på et av de meste følsomme områdene i norsk samfunnsdebatt; det kjønnlige. Her står de politisk korrekte meningene i kø og her bør enhver mann som ønsker å beholde en progressiv image trå varsomt. Det gjorde ikke Runar Bakken. Mannen som i sin ungdom søkte tilbake til det moderlige og der ikke fant seg til rette, men møtte frustrasjon og en kvinnelighet som nesten tok knekken på ham, hadde fått besøk av det feministiske meningspolitiet. Tidene forandrer seg imidlertid. Fem, seks år etter at nestoren i norsk kvinnesosiologi, Kari Wærnes, hadde fått plassert ham i hjørnet av den verbale bokseringen, der han satt med sine verbale blåveiser, møtte han henne på nytt. Tonen var mer forsonlig, men Wærnes trodde hun var kommet til et vekkelsesmøte for Runar Bakken. Hun syntes nok han hadde fått for mye oppmerksomhet, men tiden leger alle sår også de verbale blåveiser. I dag ler han av det hele, men kanskje han heller skulle gråte? Menn i forandring Runar Bakken har skrevet to viktige bøker om det kjønnlige i sykepleie og helsesektor. 16

Modermordet og Menn i forandring er kanskje to av det siste tiårets viktigste bøker om menns opplevelse av det å arbeide i kvinneyrker og kvinnedominerte arbeidsplasser. Mange av de synspunkt og argumenter han målbærer i disse bøkene finner vi også igjen i Maktens samvittighet boken som han skrev sammen med Halvard Vike, Arne Brinchmann, Randi Kroken og Heidi Haukelien. Haukelien og Vike arbeider han fortsatt tett sammen med i mange av de forskningsprosjekter han tar del over det ganske land. Makten samvittighet har nesten fått kultstatus i sykepleierkretser. Få bøker har vært så mye sitert fra og vist til i debatter som har omhandlet sykepleie de siste ti årene. Fra opprør til smøring Runar Bakken mener at det som fungerte som opprør på 70-tallet nå smører maskineriet. Intensjonen var god. Omsorgstenkningen slik den blant annet har vært formulert av Kari Martinsen, mener han i et utgangspunktet var et radikalt opprør mot den positivistisk orienterte biomedisinen. Den var også viktig for å etablere et fag på egne premisser. Det var et radikalt oppgjør. Men det førte også til at kunnskap gikk i vasken og lenge ble borte. Runar Bakken mener at man i dette opprøret ikke klarte å skille mellom mannen i medisinen og kvinnen i sykepleien. Kvinneopprøret i sykepleien bidro til at mye verdifull klinisk sykepleiekunnskap, som var utviklet i tett allianse med medisinen, ble kastet ut.. I ettertid oppfatter han det slik at dette er noe Sykepleierforbundet har etterlyst. Det sterke omsorgsfokuset finnes fortsatt. Det har sine tilhengere og sine viktige sider, men har ifølge Bakken, fått for stor betydning for utdanningen av sykepleiere. I forhold til praksis i helsesektoren har det derimot hatt liten innflytelse. Han mener imidlertid at det er et problem at sykepleierstudenter i større og større grad føler seg maktesløse i møtet med disse omsorgsholdningene. Kvinne = omsorg? Den voldsomme fokusering på omsorg og omsorgsideologi gikk, ifølge Bakken, ut over den kliniske sykepleie. Det førte på 70-80 tallet til en kobling mellom tradisjonell kvinnelighet og omsorg. Konsekvensen av dette har vært at kvinner i større grad strekker seg for å yte den omsorg som samfunnet til enhver tid gjør krav på. Særlig godt er det beskrevet i makturedningsboken Maktens samvittighet. Kvin-nene strekker seg ut over egen tåleevne og verner ikke om seg selv. 2015 det store omsorgshullet 2015. Det er et år Bakken er opptatt av. Da åpnes det store hullet rekrutteringshullet - om jeg forstår ham rett. Det hullet som både han og alle helsebyråkrater frykter. På tidspunktet da 68-erne begynner å bli moden for sykehjem og omsorgsboliger, er det ingen som vil ta seg av dem. Forholdstallet mellom generasjonene er blitt feil og barn og barnebarn til de som har båret oppe velferdsløftets ide om god omsorg og pleie til alle trengende, vil ikke lenger. Kvinner vil ikke være der. Unge kvinner har mistet omsorgslysten. Det er dette som er «modermordet» den selvfølgelige rekrutteringskilde fra unge kvinner er i ferd med å tørke ut. Runar Bakken mener at 17

modermordet allerede har skjedd. Det er en ikke-tilsiktet konsekvens av velferdsstaten og kvinnenes frigjøring. Og denne debatten mener han at NSF ikke tar. Hva er det som har skjedd? Sykepleiefaget har vært nært knyttet til kvinnenes historie. Det var et drømmefag for mang en ung kvinne gjennom mange tiår. Runar Bakken mener at sykepleiefaget ikke lenger har den tiltrekkingskraft som den tidligere hadde. Det har også skjedd endringer i den sosiale rekrutteringen til faget. Han har selv vært delaktig i et prosjekt som har fulgt 300 sykepleiere over flere år i Helse Sør. Her kommer det klart frem en endring i den sosiale rekrutteringen til faget. Omtrent 60 % av sykepleierne kommer nå fra det man tradisjonelt ville ha kalt arbeiderklassen. I vår samtale peker han på at endringene skjer seinest i arbeiderklassen når det gjelder forholdet mellom kjønnene. Her er det fortsatt greit nok å bli sykepleier. Det er et fag å vokse på. Det er faktisk et sprang en slags klassereise. Når foreldrene gjerne er hjelpepleiere og ufaglærte arbeidere, fins det en stolthet over en datter som har hevet seg opp til å bli sykepleier. Men hva om det var en gutt som ville ut av klassens sterke hegemoni? Tradisjonelt var sykepleiefaget et klassisk fag for middelklassens kvinner. For det nittende århundres borgerlige kvinner ga det kunnskap og arbeid. Det var en viktig mulighet i de borgerlige kvinnenes frigjøringsprosjekt. Både Florence Nightingale og vår egen Bergljot Larsson, er eksempler på dette. For dyktige unge kvinner, ofte ugifte, var sykepleien en karrieremulighet og en vei inn i den medisinske kunnskapens univers. I dag søker middelsklassens unge kvinner høyere. Flinke jenter viss foreldre er lærere, sykepleiere, advokater, funksjonærer etc. søker gjerne medisinen. Runar Bakken mener at omsorgskilden i samfunnet er i ferd med å tømmes. Vi er i ferd med å tape det antatte rekrutteringsgrunnlaget. Kvinner ser ikke lenger på sykepleie som et aktuelt arbeidsfelt. Søkertallet til sykepleierutdanningene mener han går gradvis nedover. Han er skeptisk til utviklingen, som også må sees i lys av den totale situasjonen i arbeidsmarkedet, samtidig som utdanningsmulighetene innen andre områder øker. Vernepleierne Vi kommer inn på vernepleierne som yrkesgruppe i vår samtale. Vi har begge registret at dette faget har lett for å rekruttere menn. Det er et av de få fagene som har en vekst om vi fremskrider dagens tendens. Det er et ekspanderende fag som søker å vinne innpass på stadig flere områder. Runar Bakken peker på at det er et ungt fag. Det er et typisk 70-tallsfag, som ble født som et resultat av en rekke reformer. Vi undrer oss sammen over hva som gjør at dette faget så lett tiltrekker menn, samtidig som hankjønnet uteblir fra sykepleiefaget. Runar Bakken innrømmer at det fra hans side her blir rene spekulasjoner. Han har nok imidlertid Michel Foucaults filosofi og historieteori i tankene når han knytter faget sammen med begreper som kontroll og beskyt- 18

telse. Det handler mye om å beskytte samfunnet det er knyttet til loven. Vernepleierfaget er nært forbundet med psykiatrien der fokuset også er på dem som er satt utenfor. Det er knyttet til ordensmakten mer enn medisinen og sykepleien. De to sistnevnte er omsorgsorienterte. Vernepleien har vært atferdsmodifiserende i sin tenkemåte. Feltstudier På Vestlandet er Bakken i ferd med å gjøre feltstudier i forhold til pilotprosjekter i Bergen, Lindås, Tysnes og Kvam. Noe av det han skal se på, er hvordan forholdet er mellom studiplaner og den kompetansen som utøves på stedet. Er det slik at planer av forskjellig slag bare er papirarbeid som ikke får noen konsekvens i praksis? Hva skjer i møtet mellom den enkelte helsearbeider og bruker i forhold til det som står i papirene at de faktisk skal gjøre? Det er ett av de mange spørsmålene som han søker å finne svar på. Dette handler om forholdet mellom teori og praksis. Vil innføring av prestisjefylte kvalitetssystemer ha noen konsekvens for praksis for utøvelsen? Han har ikke særlig tro på det. Den eneste måten å få til høy kvalitet på er å få ha høyt kvalifiserte folk som har rom og tid til å gjøre ting skikkelig, mener han. Noe av feltarbeidet til Runar Bakken skal gjøres i pu-boliger. I disse miljøene har han registrert at det er bedre bemanning enn det man for eksempel finner i eldreomsorgen. Han mener av vernepleierne er svært gode til å dokumentere. Det er også sterkt fokus på fagkompetanse. Han mener at det her i liten grad vil bli akseptert å bruke ufaglærte i noen særlig grad i de boligene der han har hatt sin erfaring. Det synes å være en oppfatning om at bruk av ufaglært bare vil forverre situasjonen, hevder han. Vernepleierne er gode til å artikulere sin faglighet i terapeutiske prosedyrer. De er terapeutisk i sin tilnærming. Det ikke bare snakk om å være sammen. Deres tilnærming til brukerne er fagliggjort i svært stor grad. Han fremhever vernepleiernes gode evne til å bruke lovverket i forhold til å dokumentere behov og stille krav som eksemplariske. Her har sykepleierne mye å lære. De utstøtte og tilsidesatte Jeg nevner egne erfaringer fra min tid som institusjonssjef da jeg registrete hvordan kolleger innen eldreomsorgen måtte streve i månedsvis for å dokumentere at de hadde prøvd å lukke avvik, før de ble hørt og fikk bevilget noen hundre tusen. Samtidig ble det pekt på behov innen pu-boliger som nesten umiddelbart fikk nærmere millionen til å styrke bemanningen. Hvordan kan han forklare en slik forskjellsbehandling? Han peker på at vi her snakker om mennesker med psykisk utviklingshemming og psykiske problemer. De er av en helt annen kategori enn eldre med vanlige alderdomsproblemer. Hva er den sengeliggende gamle fru Karlsen, med sine lekkasjer her og der, mot dem som avviker så sterkt fra det normale? Fru Karlsen vil vegetere videre. Hun dør ikke av sine plager. 19

Han mener det er en redsel hos politikere til å ikke håndtere avvik bedre. Det er farlig for politikere å få på seg at de ikke tar mennesker med alvorlige avvik på alvor. Det vekker for sterke assosiasjoner til forhold i andre land og andre tider som vi helst ikke vil sammenligne oss med. Det er sterke etiske føringer knyttet til at det er umoralsk ikke å ta avvikerne på alvor. Sterke avvik får en helt annen moralsk legitimitet enn det som i liten grad avviker fra det normale. Det er vanskeligere å få støtte og midler til den omsorg og behandlingen som er knyttet til den svake som ikke krever særlig kompetanse. Her mener han hjemmebaserte tjenester står overfor store utfordringer. Det er lettere å få politikerne til å forstå det spesielle. Denne holdningen mener han også kan komme demensomsorgen til nytte. Runar Bakken mener ellers at en større grad av differensiering i sykehjemmene vil gjøre det lettere å tydeliggjøre kompetansebehovet i institusjonene. Yrkeshierarkier Runar Bakken har deltatt i prosjekter som handler om hvordan gutter og menn i større grad kan rekrutteres til omsorgsyrkene og sykepleien. Problemet med rekrutteringskampanjer for kvinner er det store sorte hullet som åpenbarer seg for oss om en ti års tid. Det må skje noe på sikt. Noe må gjøres for å styre menn i retning av omsorgsfag. Det fins positive signaler i samfunnet. Han peker her på at menn er mer deltakende når det gjelder familien i dag enn det som var tilfellet for noen år siden. Dette mener han burde kunne gjøre det letter å rekruttere menn. For Runar Bakken er det imidlertid også viktig å peke på rangeringen av yrker som fins blant ungdom i dag. Han mener at det i dag forventes at menn skal velge noe som er lavere rangert. Kvinnene forventes å velge noe som er høyere rangert. Kvinnene jentene skal oppover. De skal vokse. Det fins et sterkt trykk blant jenter til å strebe oppover. Bakken som kjenner ungdomskulturen ut fra erfaringen med egne to døtre, viser til et uttrykk som han stadig vekk hører. Hun er sånn helse og sosial - i betydningen lite ambisiøs. Vi deler begge en bekymring for guttene som sliter. Guttene som ikke finner seg til rette og sosialt og utdannelsemessig faller utenfor. Mange gutter sliter og står dermed overfor en enorm utfordring som også vil prege samfunnet i årene som kommer om man ikke klarer å gjøre noe med dette. Det er dessverre en bekymring som lett dunster hen i fosseduren fra de oppadstigende kvinnene. Spennende prosjekt Runar Bakken er engasjert i et prosjekt i Skien. Selv har han skrevet mye om hva som skjer når menn er i mindretall. Her skal det spørres om hva som skjer med arbeidsmiljøet om halvparten av staben består av menn og den andre halvparten av kvinner. I et nytt sykehjem skal man ansette ut fra en slik fordeling. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom NSF, Fagforbundet, Helsedirektora-tet og Fylkesmannen. Det er et nasjonalt pilotprosjekt som han forventer seg mye av. Han tror det er viktig å bryte alliansen mellom det kvinnelige og omsorgsfagene. Han kaller dette for den tause alliansen. Det må gjentas 20