Styreleder Ole-Eirik Lerøys åpningstale ved FHLs Generalforsamling i Bodø 1. april 2009 Gjester, gode kolleger! Det er en stor glede for meg å ønske dere alle velkommen til generalforsamlingen i FHL her i Bodø, og temadelen som jeg håper vil gi inspirasjon og innsikt for alle som er tilstede. Inngangen til 2009 viste med all tydelighet hvor sammensatt og utfordrende sjømatsektoren er. Verdensøkonomien befinner seg i en historisk bølgedal. Heller ikke norsk sjømatnæring, som er aktør på de globale markedene, går klar av brottsjøene. Spesielt torskenæringen og industrien merker dette i form av stor usikkerhet og betydelige utfordringer. Samtidig skal vi ikke glemme at vi har sjømatsektorer som går svært godt. Laks og sild har det siste året befestet sin posisjon i markedene og sørget for at vi gikk ut av 2008 med rekordhøye eksporttall. Samlet sett utgjør vi en svært stor matproduserende næring, som praktisk talt er subsidiefri og leverer gode, sunne og etterspurte produkter i 132 land. Vi skal kjenne på at vi er stolt over det! Et finansmarked som fungerer er en forutsetning for alle næringer, og for store og små bedrifter. Finanskrisen har preget all økonomisk virksomhet i 2008. De realøkonomiske virkningene ser vi bare konturene av foreløpig. Sentralbanksjefens seneste analyse av situasjonen og den økonomiske utviklingen tegner bilde som er mer dystert enn først antatt, noe som tyder på at vi står foran en lang periode med utfordringer for næringslivet også her til lands. Ledighetstallene stiger i hele den vestlige verden og her hjemme i Norge. Tapene i Oljefondet på flere hundre milliarder kroner, er en indikator på hvor grunnleggende den finansielle krisen er. Verdiene av selskapene på Oslo Børs ble halvvert i 2008. Det meste av verdifallet kom i siste halvdel av 2008. Fra 19. mai 2008 (toppnivå) til 10. mars 2009 er verdien falt med 58,1 %! Mye tyder likevel på at Norge vil komme mindre skadeskutt ut av krisen enn de fleste andre land. Her skal vi erkjenne at oljeøkonomien har gitt oss et fundament til å møte utfordringene som få andre land har. Nedgangen i kronekursen har gitt næringen noe drahjelp i 2008, men igjen ser dette ut til å snu. Samtidig har svekkelsen av andre fiskerinasjoners valuta vært sterkere. Eksempelvis har utviklingen av den islandske kronen bidratt til å svekke vår konkurransesituasjon i markedene for torsk. Valutaproblematikken slår begge veier. Mange av oss har ønsker om større forutsigbarhet på dette området, spesielt knyttet til vårt største marked i EU, men det temaet skal jeg la ligge i denne omgang. Nasjonalt viktig næring Til tross for finanskrisen og økonomisk stagnasjon i store deler av verden, ble eksportverdien av norsk sjømat nesten 40 milliarder i fjor. Vi snakker om et eksportert volum som tilsvarer 27 millioner måltider pr dag, eller 10 milliarder måltider norsk sjømat i 2008.
Eksporten av laks og ørret passerte for første gang 20 milliarder og utviklingen ser ut til å fortsette også dette året. Verdien av lakseeksporten i februar var historisk høy, selv om kvantumet ble redusert med 10 %. Som nevnt innledningsvis har vi også andre områder som viser fantastisk god utvikling. Pelagisk sektor er inne i en meget offensiv periode; eksporten av sild og makrell viser sterke tall i 2009. Næringen gjennomgår en betydelig omstrukturering og erobrer nye markeder. Eksporten til Nigeria, med sine 150 millioner innbyggere og høyt konsum av fisk, viser at nye markeder kan vinnes også med store volum. Dette gir, sammen med en god ressurssituasjon, grunn til optimisme også for månedene som kommer på tross av usikkerheten som følger i kjølvannet av finansuroen. Torskekrisen Så langt er det først og fremst torskesektoren som har møtt effektene av finanskrisen, men det ligger også andre årsaker bak den vanskelige situasjonen: Sterk prisvekst over tid har åpnet for konkurrerende arter og produkter, og norsk torsk møter nå tøff konkurranse fra billige oppdrettsarter og stillehavstorsk. Samtidig tilføres markedene store og billige kvanta både fra Russland og Island. Når dette skjer samtidig som finansmarkedet endres dramatisk, blir effektene meget merkbare for torskenæringen her til lands. 1. januar startet fisket etter torsk - på historisk høye kvoter. Råstoffprisene ble satt på et alt for høyt nivå ut fra en intensjon om å stabilisere prisfallet. Fiskeindustrien langs kysten ble dermed satt i en situasjon der de måtte ta urimelig høy risiko. Resultatet har vi alle sett: Fulle lagre, stenging av fiskemottak og permitteringer fordi markedet var svært avventende. Vi har sett manglende dynamikk mellom leddene i verdikjeden, mellom marked og fangstledd. Vi har sett hvordan mekanismene i dagens minsteprissystem rett og slett ikke er tilpasset dagens virkelighet fordi det ikke er godt nok egnet til å takle store skift i markedene. Konsekvensene er store både for industri og flåte. Det har verken næringen eller kystsamfunnene råd til. Dette kan ikke fortsette. FHL vil ikke Råfiskloven til livs. Vi mener mye kan gjøres og oppnås innenfor rammen av dagens lovverk. Men det krever at en innser at vi trenger andre løsninger på dagens utfordringer enn de som ble utviklet for å løse 50- og 60-tallets problem. Finanskrisen og grunnlaget for videre vekst vil ellers bli tema for morgendagen. Resultater og utfordringer I styrets årsrapport går vi gjennom sakene som har vært prioritert i FHL det siste året. Jeg går derfor ikke inn på enkeltsakene nå, men nøyer meg å peke på noen få områder hvor vi har oppnådd resultater som er viktige i et lengre perspektiv. Samtidig vil jeg nevne noen sentrale utfordringer både for næring og myndigheter.
Markedsadgang La meg først si noen ord om markedsadgang. Den 17. juli 2008 avviklet Ministerrådet i EU tiltakene mot norsk oppdrettsnæring. I nesten 20 år har skiftende tiltak gitt ulike effekter på utviklingen i Norge. Dette har periodevis skapt sterk konkurransevridning mellom selskaper, endret varestrømmene, regulert veksten og medført permanent usikkerhet og kompliserende handelsbyråkrati. Vi kunne feiret slutten på laksesaken som en stor seier. Helt bevisst unnlot vi å gjøre det. Vi nøyde oss med å inviterte alle våre samarbeidspartnere innenfor EU til en enkel markering i Brussel, slik at vi fikk takket for innsatsen på en direkte måte, og for å sikre oss beredskap for årene som kommer. I laksesaken har næringen hatt tett og svært godt samarbeid med norske myndigheter og øvrig støtteapparat. Dette samarbeidet har vært helt avgjørende for at vi fikk løst saken. I dag kan vi vel også tillate oss å si at det periodevis har vært krevende for alle parter, mange har over lang tid lagt ned ufattelig mye arbeid i laksesaken. Jeg vil derfor benytte anledningen til å takke alle som har bidratt til at vi endelig kom i mål og fikk fjernet handelshindringene fra vårt desidert viktigste marked. Regelverkutvikling Et annet sentralt rammevilkår for næringen er lover og regelverk. Fiskeri- og havbruksnæringen er kanskje en av våre mest gjennomregulerte næringssektorer, både nasjonalt og internasjonalt. I året som gikk fikk vi et konkret resultat av langvarig deltagelse i nasjonale og internasjonale regelutviklingsprosesser. Regelutviklingen innenfor matområdet får større og større betydning for bedriftenes rammevilkår. Prosessene er ofte svært tidkrevende og forutsetter fokus, kompetanse og kapasitet over lang tid. Fiskehelsedirektivet og vanndirektivet er eksempler på regelverk som ble sluttført i 2008 og som blir bestemmende for norsk forvaltning og næringsutvikling i mange år fremover. Varig unntak fra EUs nye vanndirektiv var en stor seier for Norge og norsk fiskerinæring. Unntaket har resultert i at næringen kan videreføre bruken av sjøvann i produksjonen. Fiskeindustrien og store deler av fiskeflåten ville blitt sterkt berørt, både drifts- og kostnadsmessig, om vi ikke hadde nådd fram i denne saken. Utvikling av EUs nye fiskehelsedirektiv og implementeringen av dette i Norge la grunnlaget for innføring av det nye regimet for håndtering av sykdomsutbrudd i oppdrettsnæringen. Gjennom målrettet arbeid i komiteer og ulike prosesser i mange år, fikk vi et nytt regelverk på bordet. Dette har vært grunnlaget for at norske myndigheter og næringen har kunnet håndtere flere større saker knyttet til sykdom i oppdrettsnæringen i 2008 på en ny og mer tilfredsstillende måte. Regelutviklingsarbeidet er ofte usynlig for oss næringsutøvere. Vi forholder oss til selve regelverket og håndteringen av dette. Næringen har, etter min vurdering, hatt stor nytte av FHLs investeringer i kompetanse og kapasitet innenfor dette området.
Miljømerking Etter mange år med lange og vanskelige diskusjoner om miljømerking av villfisk, ble det tatt grep for å få dette omsatt i praktisk handling. I dag er mange av Norges viktigste fiskerier i prosess for MSC-sertifisering. Norsk sei er blitt MSCsertifisert, og norske reker er sertifisert av Krav og Friends of the Sea. Målsettingen er at torsk, hyse, sild og makrell skal oppnå MSC-sertifisering innen kort tid. Dermed vil alle våre viktigste konsumfiskerier være bærekraftssertifisert. WWF sier nå at forvaltningen av norsk arktisk torsk er et eksempel til etterfølgelse, og at barentshavstorsken nok er den best forvaltede i hele verden. Det er i seg selv et godt signal. Men, poenget er jo at de samme forvaltningsprinsippene legges til grunn for de øvrige artene som norske myndigheter har ansvar for. I Norge er utkastforbudet en selvfølge. Vi har også en mel- og oljeindustri som sikrer at all fanget fisk kan tas vare på og brukes som råstoff til mel og oljeprodukter. Her høster vi imidlertid på enkelte arter som vi har et delt forvaltningsansvar for, og vi nyttegjør oss av råstoff fra andre lands fiskerier. Derfor er det mer komplisert å få til sertifiseringsregimer. Ikke umulig, men mer komplisert. Som næring skal vi være tydelige på at råstoffet som nyttegjøres høstes innenfor de kvoter som myndighetene har fastsatt. Oppdrettsvekst og miljø Oppdrettsnæringen er blitt en stor matprodusent, og både næring og myndigheter ønsker å videreutvikle norsk matproduksjon langs kysten. Tildelingen av 65 nye konsesjoner i 2009 legger til rette for en nøktern vekst. I takt med veksten er også interessen fra miljøorganisasjoner stigende. Miljøorganisasjonene er pådrivere for økt miljøfokus i samfunns- og næringsliv, også i fiskeri- og havbruksnæringen. Det mener jeg oppriktig vi skal være glad for. Over tid vil vi også lykkes med våre budskap, og sjømat vil være en vinner i de aller fleste sammenhenger knyttet til matproduksjon. FHL har i dag god dialog med de aller fleste miljøorganisasjonene, det samme har flere av sjømatselskapene. Vi vil legge stor vekt på å utvikle denne kontakten. Norsk oppdrettsnæring har et sterkt miljøfokus og vi tar ansvar for den påvirkning vi har på det ytre miljø. De siste årene har vi jobbet systematisk og målrettet, bl.a. med rømmingsproblemet. Her har vi oppnådd gode resultater, og vi må sørge for å dra nytte av denne måten å jobbe på også i arbeidet på andre felter. Forsåvidt er vi i gang på flere områder. PD-prosjektet er bygd opp på litt av den samme tenkingen, og det siste er håndtering av utfordringene knyttet til lakselus. Bærekraft I dag er det bærekraft som er det store tema. Statsråden vil komme inn på dette i sitt innlegg. Også media har satt søkelys på oppdrettsnæringens bærekraft knyttet til bruken av råvarer i fôrproduksjonen. Temaet berører hele verdikjeden fra fiskerier, mel og oljeindustri, fôrindustri og oppdrett. Mel- og oljeproduksjon er ikke etterspørselsbasert, men fangstdrevet. Dette faktum har vi som næring ikke fått fram, vi har heller ikke greid å forklare sammenhengen mellom fiskerier, mel- og oljeproduksjon og anvendelsesområdene av fiskemel og fiskeolje. Diskusjonen om antall kilo villfisk inn og kilo oppdrettsfisk ut fører ingensteds hen. For oss har de siste ukers diskusjon og fokus på bærekraften i norsk oppdrett vært basert på svært snevre premisser og forutsetninger. Vi har
ikke klart å påvirke dette i forhold til programmene som er vist i Sverige og etter hvert her hjemme i Norge. FN s kommisjon for miljø og utvikling definerer miljømessig bærekraft som: En utvikling som tilfredsstiller dagens generasjoners behov uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Og FN har slått fast at retten til mat er en menneskerettighet og presisert at: Retten til mat er oppfylt når alle mennesker til enhver tid har fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat for et fullgodt kosthold som møter deres ernæringsmessige behov og preferanser, og som danner grunnlaget for at aktivt liv med god helse. Maten skal fremskaffes på en sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig måte. Dette er viktig. Det understreker at bærekraft-begrepet omfatter tre kvaliteter eller pillarer: sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Det er derfor ikke slik at tiltak for å fremme miljømessig bærekraftig sjømatproduksjon skal avklares først - og uavhengig av sosial og økonomisk bærekraft. Alle tre hensyn skal ivaretas og tiltak som velges må vurderes helhetlig. Det fritar selvfølgelig ikke næringen fra å vektlegge miljømessig bærekraft, og det fritar ikke myndighetene fra å vektlegge økonomisk og sosial bærekraft i forvaltningen av fiskebestandene og fastsetting av kvoter. Omdømme Styret i FHL har definert omdømmearbeid som den viktigste overordnede målsetting for FHL. Men omdømme er ikke et innsatsområde som egner seg for kortsiktig prosjektorganisering. Det er en kontinuerlig prosess hvor en vil oppleve oppturer og nedturer, medgang og motgang. I en næring uten mange sterke merkevarer er det summen av alle aktørenes bidrag i forhold til omgivelsene som skaper omdømmet. Derfor har vi ekstra utfordringer i sjømatsektoren som består av en lang verdikjede. Næringen bruker store ressurser på omdømmearbeid gjennom etablerte fellesorganisasjoner. Næringsorganisasjonene, Eksportutvalget, Fiskerinæringens forskningsfond og salgslagene er alle aktører på vegne av sine medlemmer. Vi er vel alle enige om at innsatsen kan bli bedre og aldri blir god nok. Målet er i kontinuerlig bevegelse. Vi må sørge for at vi bruker våre samlede ressurser på en best mulig måte slik at alle får mest mulig igjen for investeringene. Omorganiseringen av FHL er gjort ut fra en slik målsetting. Vi har samlet fragmenterte ressurser slik at vi skal kunne kommunisere entydig fra næringen. Det er ennå mye ugjort, og i denne sammenheng hadde det vært særdeles hyggelig om vi nå kunne få til en prosess der vi også kunne få med medlemmene i NSL i en felles organisasjon for sjømatsektoren. Avslutning Utviklingen av norsk sjømatnæring er avhengig av mange støttespillere. Vi er avhengig av å ha verdensledende forsknings- og kunnskapsmiljøer innen mange ulike fagområder. Vi er avheng av et forvaltningsapparat som legger til rette for næringsutvikling. Sist, men ikke minst, er næringen avhengig av politiske
myndigheter som tilrettelegger for utvikling av konkurransekraft og vekstmuligheter i Norge. Jeg opplever at FHL har et godt og konstruktivt samarbeid med dere alle og jeg ser fram til å utvikle dette videre. Avslutningsvis vil jeg gi en stor honnør til det norske kokkemiljøet som har utviklet en vinnerkultur som er eksepsjonell. I år fikk Norge verdensmester nummer 4, da Geir Skeie gikk helt til topps under finalen i Bocuse d Or i Lyon i Frankrike. I alt 51 av de fremste kokkene verden rundt deltok i de innledende delfinalene. Skeie vant den europeiske delfinalen, før han så møtte til knivskarp konkurranse blant 24 nasjoner under finalen i Lyon i januar. Og der tok han altså det svært høythengende gulltrofeet. Jeg må medgi at det gjør oss ekstra stolt at råvarene under årets arrangement var norsk torsk, kamskjell og reker. Bedre kan det ikke bli! På vegne av alle i sjømatnæringa er jeg utrolig stolt over å kunne gratulere Geir Skeie med innsatsen og resultatet. Spesielt er det at vi på kjøkkenet i kveld også har en annen fremragende kokk, Gunnar Varhaug. Han har tatt en rekke priser og medaljer internasjonalt allerede, og neste år skal han representere de norske fargene under Bocuse d Or. Takk for oppmerksomheten!