En nabokrangel som endte tragisk fra 1654. Vi har fremdeles nabokrangler, vi blir uenige om en hekk eller plassering av et gjerde. Men heldigvis ender kranglene uten at vi tar livet av hverandre. Nabokrangler var harde saker før i tiden, de kunne ofte ende med mord, slik som denne fra den lille bygda Høle utenfor Sandnes. Jon Iverssønn og onkelen Rasmus var naboer på gården Høle ved Høgsfjorden i Rogaland.Naboskapet var alt annet enn godt. I årevis lå de to karene i krangel og uvennskap. Ja, ikke bare Jon og Rasmus selv, også kjerringer og unger tok del i munnhuggeri og håndgemeng. Tilslutt gikk det som man kunne frykte. Ved juletider i 1654 slo Jon onkelen sin Rasmus i hjel. Det var flere gårdsbruk på Høle. I 1642, seks år før dette skjedde, var det fire brukere på gården., utenom Jon og Rasmus var det Israel og Kristoffer. Den siste var også blant vitnene i saken. Når flere brukere skulle leve tett inn på hverandre, sier det seg selv at krangel og kiving kunne få store konsekvenser i hverdagen. Når uvennskap først hadde satt seg, kunne det bli en alvorlig hemsko for driften av gården og det sosiale livet på gården. Det ble en ond sirkel som det var vanskelig å komme ut av, nesten umulig. En skjebnesvanger lørdag på Høle. Denne lørdagsettermiddagen hadde Rasmus vært innom Torgeir Erikssøn, en av naboene og drukket seg full på nybrygget øl. Rasmus var glad i det sterke, og uberegnelig når han ble full. Nå begynte han som vanlig å slenge dritt om Jon, sin egen nevø. Hvorfor var det slik at Jon alltid lastede og talte ille om hans Børn,? spurte han naboen. Naboen hadde ikke noe svar til Rasmus om dette, og desto mer han snakket om dette, desto mer drakk han og mer opphisset ble han. Tilslutt for han opp og skulle ut og ta Jon, nå skulle han endelig få som han fortjente! Dermed forsvant Rasmus, og Torgeir naboen så ikke mer til ham. Senere på kvelden kom det bud til Torgeir om han kunne komme og se på skadene Rasmus hadde fått. Rasmus lå til sengs i røykstuen og kvinnene hadde vasket alt blodet av ham. I bakhodet,ved det venstre øret, hadde han en kul på størrelse med et halvt Hønse Egg. Flere andre hadde sett hva som skjedde i mellomtiden. De kunne fortelle at Rasmus løp bort til Jons hus og tok til å rope og skjelle Kom her du Jon skrek han, du haver alltid forbannet mine Børn. Nu skal vi skiftes med hindanden! Han truet med en staur han hadde funnet. Men Jon var ikke inne, bare kona hans Malene var hjemme. Så Rasmus måtte gå med uforrettet sak. Men Rasmus hadde ikke roet seg med dette nei, nå eller aldri var det for ham. Anne Torgeirsdatter som drev og arbeidet i eldhuset kunne se ham gå rundt og banne og sverge for seg selv med stauren i hånden. Så plutselig kastet han stauren og trev tak i en åre som hang på veggen. Var dette et bedre våpen? tenkte Rasmus. Etter å ha tenkt seg om litt hengte han åren på veggen, og gikk inn i huset. Så kom han ut med en liten sabel. Bevæpnet med denne, satte han på ny kursen mot Jons hus. Han stilte seg opp foran vinduet og trakk sabelen mens han ropte etter Jon. I vilt raseri fektet han rundt seg med sabelen. Jon skulle komme ut skrek han, han var en rødskjegget skjelm og en simpel tyv! Kom her du du saa skal jeg hugge Hovedet af dig, skrek han mens han hogget sabelen i en stein så gnistrene sprutet.
Flere vitner hørte bråket, og da de skyndte seg fram for å se på hva som foregikk fant de Rasmus liggende på bakken, på den flate steinen utenfor Jons vindu. Blodet rant av ansiktet hans, over ham stod Jons kone og hans mor, de to kvinnene prøvde gråtende å få Rasmus på beina. Jon var ikke å se. Nå stod Rasmus og svaiet mens de to kvinnene forsøkte å holde ham oppreist.så kom det uvit paa ham og han segnet sammen på nytt. Flere av beboerene på Høle hadde etter hvert samlet seg sammen rundt Rasmus, og de klarte etter hvert å få brakt den skadede Rasmus inn i huset og i seng. Kristoffer Kristenssøn, en av naboene på Høle satt i stua si og ante fred og ingen fare da han plutselig hørte denne Alarm i Gaarden. Han skyndte seg ut og der fikk han se Gunnli Eriksdatter og Oluf Trondssøn støtte Rasmus mellom seg mens hodet hans dinglet fra side til side. Var han full tenkte Kristen? Det fikk han snart svar på fordi Rasmus sin kone Kari sendte bud etter ham. Gud bedre mig Rasmus sitt Hoved er sønderslagen!, det var ordene han ble møtt med da han steg inni røykstua til sin nabo Rasmus. Kristoffer selv kunne se blodet som rant fra munn og nese, og den stygge kulen i bakhodet. Hvem var det der slo mig? lød det fra Rasmus i sengen. Det var Jon, sa kona Kari. Da slo han mig som en Skjelm, stønnet Rasmus. Gud give jeg have sett ham.! Tredje søndag i advent på Høle anno 1642. Denne søndagen samlet folk seg i kirken til gudstjeneste. Fra Forsand på andre siden av fjorden kom Jakob Mikkelssøn, Endre Forsand og Halvor Erevik- disse tre var venner av Jon. Han bad dem oppsøke den skamslåtte Rasmus. Han bad dem spørre Rasmus om hvorfor han( Jon ) ikke kunne nyde Fred i sitt eget Hus men ble manet ut til å slåss? Hvorfor ville Rasmus gå løs på ham både med sabel og åre? Til svar fra den skamslåtte Rasmus fikk de tre karene følgende : Rasmus hadde aldri brukt noen åre på Jon, og sabelen hadde han aldri trukket ut av hylsteret. Det var presten Kjell Hanssøn som skulle holde adventsgudstjenesten denne søndagen. Han oppsøkte Rasmus etter gudstjenesten som lå til sengs. Presten ville vite hvordan skadene hadde oppstått, til det svarte Rasmus at det var hans nevø Jon som hadde slått ham slik. Som en Skjelm gjentok Rasmus flere ganger. Kari kona til Rasmus fortalte at Rasmus i raseri på vegne av sine barn hadde fordret Jon ud, men at Jon hadde slått ham bak hans rygg i hodet med en staur som brakk! Rasmus falt strax til Jorden og de matte slebe ham bort. En uke senere. Like etter 1. juledag sendte Rasmus bud på presten igjen. Han ville vite om presten hadde hadde råd for hvordan han kunne berge livet sitt. For hans Graat og Bejærings skyld reiste presten på ny til Høle og undersøkte Rasmus. Han så straks at de tvende Hinder som er om Hjernen var knust. Øynene var ophovnet og han var blitt tett for brystet. Dette så ikke bra ut for Rasmus, det skjønte presten. Hvem slog Eder Rasmus? spurte presten. Han visste jo svaret, men han ville at Rasmus skulle oppgi navnet på sin drapsmann. Rasmus kom til å dø ganske snart det skjønte presten. Det gjorde Jon, og maatte han faa Skam deraf! Rasmus I vet ikke naar Gud vile kalde Eder til sig. Derfor skal I tilgive ham av Eders Hjerte, saafremt I vil at Gud skal tigive Eder. Ja svarte Rasmus jeg vil tilgive Ham. Dette var de siste ordene presten hørte fra Rasmus. Hva tenkte Jon.
Det var ikke bare presten som ante hvilken vei det ville gå med Rasmus. Også Jon forstod at han snart ville bli drapsmann. Og også han fulgte lovens bokstav, ved vitners nærvær lyste han drapet på seg. Jon oppsøkte Lars Tjærandssøn, og Lars og Torgeir Høle og beklaget seg over sin ulykke. Han innrømmet at han hadde slått Rasmus og at han befryktet det skulde blive hans Død. Tredje juledag på Høle. Denne dagen var det Laurits Samuelssøn Lind som forrettet gudstjeneste på Høle. Da var Rasmus så dårlig at han ikke lenger kunne snakke. Kort tid etter døde han. Rettssaken på Høle tingstue 23. mars 1655.. Begge parter, både Jon og Rasmus sine etterlatte hadde skaffet seg stevning fra lensherren i Stavanger for å kunne innkalle vitner. Et slik dokument kunne ingen neglisjere. Så vitnene ble avhørt i tur og orden. Fiendskapen mellom de to familiene kom tydelig fram i den lille tingstovå på Høle den 23. mars 1655. Samme dag som slagsmålet skjedde hadde konene til Jon og Rasmus også vært i slagsmål. Jons kone Malene hadde slått til Kari, Rasmus sin kone under øret med flat hånd. Malene unnskyldte seg med at Kari hadde slått først. Men bare Kari hadde vitner å støtte seg til. Disse vitnene kunne fortelle at Malene hadde kalt Rasmus sin datter for et Drog og en Sekk, etter at denne datteren hadde skjelt ut henne for å ha slått moren Kari. Og om kvelden da Rasmus lå til sengs med blodig hode, kom sønnen Sven og truet naboen med øks. Her var det sterke motsetninger, ingen tvil om det! Zakarias Hommeland fortalte at han hadde vært i drikkelag på Høle året før. Da ble Rasmus full og sa i fylla at han skulle skyde Jon i hjel Full hadde Rasmus også vært på Gjesteland sist de hadde drikkelag. Da hadde Rasmus kommet med noen sterke uttalelser han forbannet sig paa at nu skulle han Jon til livs, enten skulle han miste sitt eller Jon sitt Liv! Også andre ting kom fram denne dagen på Høle, en odelssak fra sommeren 1654, altså samme år som det fatale slagsmålet stod. Jon hadde da stevnet Rasmus i en krangel om odelsrett i gården Hommeland. Da Rasmus skjønte at saken ikke gikk hans vei hadde han plaget retten med mange unyttige Ord, mye Trass og Overmod. Dersom Jon ble tilkjent noe i Hommeland, så truet Rasmus med at da skulle han ta i det med blodige fingrer. De to konenes forkaringer. De eneste som hadde sett selve nedslåingen, var Malen, Jons kone, og Anne datter av Rasmus. Forklaringen fra de to var ganske forskjellig. Malene påstod at ektemannen Jon hadde kommet løpende ut fra låven da han hørte bråket fra Rasmus. Med en staur hadde han forsøkt å slå sabelen ut av håndå til Rasmus.,men hadde bommet og truffet Rasmus i hodet. Dette var rent selvforsvar! Anne Rasmusdatter fortalte at da Jon kom ut fra låven hadde han gjemt seg bak eldhuset til sin mor. Han fandt en staur og snek seg innpå Rasmus bakfra. Han slo så hardt at stauren brakk. Dette var et rent overfall! Seks år tidligere. Da hadde folk fra flere gårder vært sammen om å sette sildegarn. Fra Høle hadde både Jon og to av sønnene til Rasmus vært med. Et eller annet hadde skjedd ute på fjorden, fordi da de kom i land hadde Jon skjelt ut de to sønnene til Rasmus ( Torsten og Fanuel) for
Tjuvsunger. Dette skulle ikke Jon ha gjort fordi de to guttene ble rasende. Fanuel grep en åre og jaget Jon inn i naustet. Der inne fandt Jon også en åre, kom ut og slo den tredje sønnen Sven i hodet så blodet rant. Jon måtte flykte hjem med Fanuel i helene på seg, Fanuel var så sint at han kastet stein etter den flyktende Jon. Ved juletider samme år. På selveste julaften det året hadde en av Rasmus sine sønner kommet inn i stua til Jon og Malene. Jon ville skjenke ham slik skikken var, men sønnen til Rasmus nektet å at imot og ville gå ut igjen. Kommer du med det gode eller det onde? ville Jon vite. Gutten svarte ikke og forsvant ut døren, for å komme tilbake med brødrene sine litt senere på kvelden. Mens Rasmus sine tre sønner stod utenfor huset til Jon og bød på juling, måtte tjenestejenta holde på døra for å stagge en sint Jon. Tjenestedrengen klarte å stagge Jon. Og endelig kunne vitnene fortelle om den gang de spadde opp åkeren på Høle. Det ble slått peler i bakken som de kunne sikte etter. De forskjellige brukene hadde åkerlapper ved siden av hverandre, og alle slo ned sine peler. Disse måtte stå riktig. Samme dag som pelene ble satt ut, ble pelene til Rasmus trukket opp igjen. Det var ungene til Jon som gjorde det. Det endte da opp i at Sven sønnen til Rasmus kom opp fjernet Jon sine peler. En irritert Jon måtte hogge nye peler og få med seg naboene da han satte dem ut igjen. Mens Jon strevde med nye peler drev tjenestejenta og to av ungene til Rasmus på med å spa opp deres del av åkeren. Dere er noen forbannede Schødhunde, dere kunde lat mine Peler staa! skjelte Jon. Det han burde ha gjort var å hente øksa og hogge armen av på Sven Rasmussøn,! ropte en sint Jon. Alltid giver du Skyld paa os svarte Sven. og det var dine Børn som gikk ned og slo stavnen av min Faders Baad Da dette ble sagt, ville Jon straks ha de andre naboene til prov på at Sven beskyldte ungene hans. Alltid tager du Prov paa os din forbannede Tjuv, ropte Anne Rasmusdatter. Skal jeg blive en Tjuv, saa skal du blive en Hore skrek Jon tilbake. Din forbannede Sekk og din Hore all den Trette som kommer imellom din Fader og mig. det volder du, din Djevel. Mens han gikk hjemover ropte han rasende tilbake Din Hore, din Hore, din Erkehore! Når alle vitner var avhørt, mente Rasmus sine arvinger at Jon hadde begått niddigsverk mot sin farbror ved å slå ham uvitendes. Dette var fogden enig i, dette var ubotamål, og all Jons eiendom burde tilfalle kongen. At Jon selv ikke hadde møtt for retten, talte også i mot ham. Kona til Jon, Malene sa at han var i byen for å skaffe seg flere prov. Uansett så kunne ikke Jon dømmes på dette tingmøtet. Jon hadde skaffet seg gridsbrev fra den norske kanseleren i Bergen. Kanseleren var øverste leder for rettsvesenet, og et gridsbrev gav drapsmannen beskyttelse og frihet fram til saken var skikkelig undersøkt. Med et slikt dokument unngikk han arrestasjon og kunne skaffe seg vitner og møte for retten uhindret. Forutsetningen for å få et slikt brev var at gjerningsmannen hadde lyst drapet på seg, slik som Jon hadde gjort. Men brevet gav ham bare midlertidig rettsvern, til botolvsmesse i juni måtte han møte for lagmannen i Stavanger og forsvare seg så godt han kunne. Retten den 18. juni 1655. Rettsmøtet satt i Stavanger rådstue. Henrik Bulow, lensherren i Stavanger var tilstede og kastet glans over rettsmøtet.
Jon møtte heller ikke her. Han ante tidlig hvilken vei dette ville gå. Det ble opplyst på møtet at han hadde reist fra landet, og det gjorde han klokt i. Etter alle grundige undersøkelser av prov og vitnesbyrd som var nedskrevet i tingboka, kom retten fram til at Jon hadde slaget og drebt en sagesløs Mand. Hans eget liv var tapt, om han noen sinne ble tatt. Alt han eide, med unntak av odelsgården gikk til kongens kasse. Uvennskapet på Høle endte på verste måte for alle parter. Hva er så moralen i denne historien? Vær grei mot naboen din ellers så kan det gå ille! Skrevet av Mari Anne Næsheim Hall