Amerikavegen 41 2350 Nes på Hedmark Fylkesmannen i Oppland Serviceboks 2626 Lillehammer Nes på Hedmark, 27. februar 2009 Verneplan Breheimen-Mørkridsdalen. Høyringsuttale: Verneforslag, KU og forvaltningsplan. Eg viser til høyringsframlegg frå Fylkesmannen i Oppland og Fylkesmannen i Sogn og Fjordane frå desember 2008, og gir med dette mi høyringsuttale. DEL 1. Verneforslag Eg støtter utleggjinga av Breheimen nasjonalpark, med tilhøyrande landskapsvernområde og naturreservat, med dei unntak og tillegg som følgjer nedanfor. I stor grad er det heilskapleg og gode løysingar på avgrensinga av verneområda i forslaget. Det som i størst grad hindrar dei beste, heilskaplege løysingane, er avveigningane som må gjerast mot store tekniske inngrep i form av vassdragsutbyggjingar i Fortundalen og Jostedalen. Gjeldande lovverk og rigide krav til urørtheit er også til hinder for avgrensinga på Strynefjellet og i Breidsæterdalen. Breidsæterdalen, utvidelsesforslag Nasjonalparkriket ville i si tid jobbe for politikkendring for å mogleggjere vegar i nasjonalparkane. I forbindelse med åpning av Rv 51 som Nasjonal turistveg, tok dåverande ordførar i Lom, turistvert Magnar Mundhjell på Raudbergstulen, til orde for at Sognefjellet burde bli med i Jotunheimen nasjonalpark. Dette er ikkje fulgt opp, og i liten grad vore tema, dessverre heller ikkje NOU 2004:28 om naturmanfaldlova. Dette er lite framtidsretta. 1
Primært har ønskt ein utvidelse av Jotunheimen nasjonalpark mellom Rv 51 og Storevatnet/Høyrokampen på strekninga Bøvertun i Lom til Prestesteinvatnet i Luster. Når Breheimen nasjonalpark nå er foreslått grensande ned mot Rv 51, ser eg dette som ei akseptabel løysing, men eg ønskjer ei avgrensing frå som ligg tettast mogleg opp mot Rv 51. Med ei slik avgrensing vil ein utvidelse av Jotunheimen nasjonalpark møte Breheimen nasjonalpark omkring Rv 51, og Breheimen nasjonalpark vil omfatte heile Gamle Sognefjellsvegen gjennom Breidsæterdalen, og ikkje berre delar slik fylkesmennene foreslår. Kraftledningen i Breidsæterdalen på 24 kv ser eg på som akseptabelt inngrep også med dagens praksis. Ei slik avgrensing vil gi vern til eit storslagent natur- og kulturlandskap, og stille forvaltninga betre rusta til å møte utfordringane ved å integrere verneverdiar med vegnær turisme og tilretteleggjingsbehov. Strynefjellet landskapsvernområde, endringsforslag Skjåk kommune ønskjer Strynefjellsvegen, også nasjonal turistveg, inn i Breheimen nasjonalpark. Fylkesmennene kan ikkje imøtekomme dette. Eg støttar Skjåk kommune og foreslår at Strynefjellet landskapsvernområde ikkje opprettast, men innlemmast i nasjonalparken. Eg foreslår at området blir lagt ut som eigen sone i vernereglane som mogleggjer vanleg ferdsel, vedlikehald og tilretteleggjingar i tilknyting til vegen. Eg viser til del 3 under. Røykjeskålsvatnet naturreservat, endringsforslag Verneverdiane i omårdet er blant anna knytt til urskogsnær skog. Brukarinteressene i området er det tatt høgde for i vernereglane for naturreservatet. Eg ser det som unødvendig å opprette ein naturreservat her. Vernekvalitetane høyrer heime i nasjonalparken, og korkje vernebehovet eller brukarinteressene er av ein slik karakter at dei krev naturreservatstatus. Eg foreslår at Røykjeskålsvatnet naturreservat ikkje opprettast, men innlemmast i nasjonalparken. I den grad det er nødvendig, vil området kunne få spesielle vernereglar, jfr del 3 under. Honnsrøve naturreservat, endringsforslag Breheimen nasjonalpark vil grense til Honnsrøve naturreservat. For å sikre heilskapleg forvaltning, og færre forvaltningsorgan, foreslår eg å innlemme naturreservatet i nasjonalparken. Dette vil tilføre nasjonalparken eit verdifullt urskogsområde. Sidan Honnsrøve ikkje har vore del av utgreiingsområdet, og heller ikkje av verneplanen, ser eg det som mest realistisk at dette blir tatt opp med Skjåk kommune og Skjåk Allmenning som omgjeringsak på seinare tidspunkt. Vigdalen landskapsvernområde, grensejustering/endringsforslag Eg foreslår at den del av landskapsvernområde som er del av Luster austre statsallmenning innlemmast som del av nasjonalparken. 2
Drægnismorkji-Yttrismorkji, utvidelsesforslag Nasjonalparkgrensa er trekt ned mot, og grensar til, område som i skrivande stund er under forhandling og frivillig barskogvern. Eg foreslår at, i den grad det er mogleg, nasjonalparken utvidast for å omfatte barskogområdet når ei avtale eventuelt er framforhandla med grunneigarar. DEL 2. Konsekvensutgreiing Eg har ingen merknader til konsekvensutgreiinga og delutgreiingane utover at dei etter mi vurdering er utfyllande og fullstendige. DEL 3. Vernereglar Eg har ingen merknader til vernereglane i seg sjølv, men saknar aktiv bruk av soneinndeling i vernereglane for nasjonalparken, slik det for eksempel er gjort for Blåfjelle-Skjækerfjella og Børgefjell nasjonalparkar, for område med spesielle vernebehov eller brukarinteresser. Grottene i Dumdalen ligg tett opptil Rv 51, og treng spesielt vern og forvaltning ut frå nærleiken, bruk og slitasje. Vernereglane for Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark kan vere ei rettesnor. I vernereglane og forvaltninga av Fulufjällets nationalpark i Sverige er innfallsporten, informasjonssenteret og ein natursti delvis tilrettelagd for barnevogner og funksjonshemma, lagt ut som anlägningsson. Dersom Gamle Sognefjellsvegen i Breidsæterdalen blir med i nasjonalparken, slik eg foreslår, vil svenskanes innpassing av veg, kraftledning og anlegg vere nyttige å sjå på. DEL 4. Forvaltningsplan Som verktøy for forvaltningsmyndigheitene, grunneigarar og rettigheitshavarar, er gode forvaltnings- og skjøtselsplanar uvurdeleg. Dei vil utdjupe og konkretisere vernereglane, og avklåre og vege verneverdiar og omsyn opp mot bruk. Eg vil likevel føye til at vernevedtaket må følgjast opp med midlar og stillingar i forvaltning, oppsyn og skjøtsel. Riksrevisjonen har peikt på at verneverdiane i verneområde blir forringa ved manglande skjøtsel og midlar til skjøtsel. Delvis er dette forårsaka av manglande politiske prioriteringar, delvis har endra eller opphøyrd bruk medført gradar av forringelsar. 3
Eg foreslår at det blir laga ein overordna forvaltningsplan, med underordna forvaltningsplanar for område som for eksempel grotter, tilretteleggjing og informasjonstiltak i vegnære område, og villrein. Utover dette har eg ingen merknader til utkast til forvaltningsplan. DEL 5. Forvaltningsmyndigheit I kronikk i GudbrandsdølenDagningen, datert 19.02.2009, skriv fylkesmann Kristin Hille Valla at Oppland er Norges største nasjonalparkfylke, og forvaltningen av disse områdene er derfor et viktig anliggende for opplandssamfunnet. I same avis 24. februar står det i ein artikkel at Styret i Skjåk Allmenning kan ikkje akseptere ein forvaltningsmodell for Breheimen med statleg overstyring på privat grunn, og der grunneigaren ikkje er medaktør i forvaltninga. Eg deler bygdeallmenniningas syn. Eg har notert meg at det lokalt eksisterar eit ønskje om å endre forvaltningsmodellen for Reinheimen nasjonalpark, som nå er forvalta kommunevist. Dette er eg einig i. Nasjonalparkane treng heilskapleg forvaltning underlagt ein forvaltningsorganisasjon. Eg har også notert meg at Direktoratet for naturforvaltning er kritiske til den lokale forvaltninga av spesielt nasjonalparkane, og derfor som eitt av fleire forslag, vil ta tilbake forvaltninga og leggje ho tilbake til fylkesmennene. Dette er eg sterkt ueinig i. I 1998 og halve 1999 var eg plan- og miljøvernkonsulent i Vågå kommune, og dermed saksbehandlar for Tilsynsutvalet for Jotunheimen nasjonalpark i Vågå. Eg og utvalet verdsette høgt den tette kontakten med dåverande nasjonalparkforvaltar i Statskog, Espen Bø. Eg har også inntrykk at bruksrettshavarar og andre lokalt verdsette den lokale tilhøyrigheita i den daglege forvaltninga, sjølv om forvaltninga låg under fylkesmannen på Lillehammer. Eit bortfall av lokale forvaltningsapparat vil vere eit utåleleg tilbakesteg, og fjerne den vilja til å sjå på og ta i bruk nasjonalparkane som eit positivt aktiva i ein region der storparten av kommunane etterkvart er lagt ut til verneområde. Dovrefjellrådet er framheva, også av Direktoratet for naturforvaltning, som den forvaltningsorganisasjonen som er best fungerande av dei igangsette forsøka med lokal forvaltning av nasjonalparkane. Eg meiner det er klokt å byggje vidare på, og utvide denne modellen også for andre verneområde. Eg vil spesielt trekkje fram forvaltningsmodellen, som også Hille Valla peiker på i sin kronikk, for Loch Lomond & The Trossacs National Park i Scotland. Her har dei eit eige styre som tel 25 medlemmar, dels oppnemde av lokale myndigheiter, 4
dels av nasjonale myndigheiter. Eg meiner at det for Breheimen nasjonalpark bør opprettast eit styre beståande av representantar frå kommunane, grunneigarane, Statskog, fjellstyra, informasjonssentra, fylkesmannennene, Direktoratet for naturforvaltning, og andre. Det kan også opprettast lokale utval kommunane. Tyrestas nationalpark utanfor Stockholm i Sverige er forvalta gjennom ein stiftelse, Tyrestastifelsen, eigd av kommunane og Natutvårdsverket. Dette er ein god modell for implementering av nasjonalparkforvaltninga i Norge vidare, der ein både har lokal forankring ved eit parkhovudkvarter lokalt, lokalt styre, lokalt tilsette, og samtidig ivaretek ønskjet om nasjonal forvaltning. Eg meiner at forvaltninga av Breheimen nasjonalpark med tilgrensande landskapsvernområde og naturreservat bør forvaltast av ein Stifelsen Breheimen nasjonalpark. Hovudkvarter bør liggje i Skjåk, gjerne samlokalisert med Skjåk Allmenning, slik allmenninga ønskjer, og med avdelingskontor i Luster. Den daglege drift og forvaltninga bør bestå av personell tilsett på heiltid, og bestå av nasjonalparkforvaltar, oppsynskoordinator, forvaltnings- og skjøtselsplanleggjarar/koordinatorar, informasjonsmedarbeidarar/evt også naturguidar og folk med undervisning som oppgåve, samt andre saksbehandlarar og fagfolk med ulik kompetanse. Det er også naturleg å ha sesongtilsette. Slik vil forvaltningsapparatet framstå som, og vere, ein lokal kompetent organisasjon, og samtidig skape arbeidsplassar lokalt. Med helsing 5