stiftelsen kirkens bymisjon bergen

PROSJEKTRAPPORT stiftelsen kirkens bymisjon bergen 2010 2013 fri tiltak for ofre for menneskehandel 1

Before I didn t have a past life. But now I do.

Innhold 4 4 4 5 7 8 9 11 12 12 12 14 15 1. Innledning 2. Målsetting 3. Rammer og organisering 4. Statistikk og kvinnenes bakgrunn 5. Hva gjør FRI? 6. Akuttfasen 7. Arbeidsfasen 8. Ettervern 9. Oppholdstillatelser og rettigheter 10. Samarbeid 11. Hva nå? 12. Kilder 13. Fotnoter

1. Innledning Stiftelsen Kirkens Bymisjon i Bergen har siden etablering i 1997 hatt tilbud til kvinner med rus- og prostitusjonserfaring. I dette arbeidet erfarte en at personer i en svært vanskelig situasjon hadde behov for tett individuell oppfølging over tid. Kirkens Bymisjon i Bergen fikk i 2010 midler fra Justis- og Beredskapsdepartementets prosjektmidler på prostitusjonsfeltet til å etablere prosjekt FRI. Målgruppen for prosjekt FRI er mulige ofre for menneskehandel, personer som er eller kan være utnyttet til prostitusjon eller til andre seksuelle formål. Å være utsatt for menneskehandel vil blant annet si at man har vært under tvang eller trusler, med liten eller ingen kontroll over egen person, beslutninger om eget liv eller fremtid. Ofre for menneskehandel er ofte i en situasjon med følelse av redsel, kaos og tap av kontroll når de kommer inn i hjelpeapparatet. Ofre for menneskehandel defineres i denne rapporten som personer som har tatt imot tilbud om bistand og beskyttelse som mulige ofre for menneskehandel. FRI har tilbud om oppfølging over tid, uavhengig av oppholdsstatus, oppholdssted og straffesak. Det er blant FRI sine oppgaver å bidra til å skape stabilitet, trygge relasjoner, normalitet i hverdagen og så god oversikt over egen situasjon som mulig. Oppfølgingen styres av den enkeltes egendefinerte ønsker og behov, og preges av stor fleksibilitet i tiltaket. FRI jobber for å komme i posisjon til å bidra til at flere ofre og mulige ofre for menneskehandel får informasjon om tilbudet om bistand og beskyttelse. Alle som er i kontakt med, eller tror de kan komme i kontakt med målgruppen kan henvende seg til FRI. Prosjekt FRI ble etablert i august 2010 og per august 2013 har FRI fulgt opp totalt 63 kvinner. FRI startet som et prosjekt, og i juni 2012 vedtok styret i SKBB å etablere FRI som et fast tiltak i bymisjonen, forutsatt fortsatt finansiering fra Justis og beredskapsdepartementet. Denne rapporten presenterer arbeidsmetode og de erfaringer som er gjort i perioden august 2010 til august 2013. I praksis har kun kvinner benyttet seg av tilbudet så rapporten vil derfor henvise til kvinner. 2. Målsetting Prosjekt FRI har følgende målsetting i arbeidet: FRI skal bidra til å bedre situasjonen for den som er eller kan være utsatt for menneskehandel og utnyttet til prostitusjon eller andre seksuelle formål. FRI er et tilbud til kvinner og menn over 18 år. 3. Rammer og organisering FRI er lokalisert i Bymisjonssenteret i Bergen nær Bymisjonens øvrige tiltak på prostitusjonsfeltet. Geografisk arbeider FRI innenfor den radius det er mulig å yte god oppfølging. I praksis vil det si Bergen og omegnskommuner. FRI er etablert som et lavterskeltilbud, med åpent kontor hver dag fra klokken ni til tre. FRI har i prosjektperioden vært tilgjengelig på telefon tilnærmet hele døgnet, bortsett fra i ferier. Prosjektet har vært drevet av tiltaksleder i 80% stilling. 4

4. Statistikk og kvinnenes bakgrunn FRI fører statistikk over antall personer som er knyttet til tiltaket, hvor lenge de benytter seg av tiltaket, opprinnelsesland, og i hvilken situasjon de befinner seg i når de benytter seg av tiltaket. FRI har per august 2013 bistått i alt 63 enkeltpersoner. Dette er kvinner som er aktive i prostitusjon eller som har vært det, og senere blitt identifisert som mulige ofre for menneskehandel og har mottatt bistand og beskyttelse knyttet til denne statusen. Antall personer i oppfølging pr. år: 2011 2012 Jan Aug 2013 34 kvinner 31 kvinner Land/verdensdel Kommentarer til tallene 29 kvinner Brukergruppen fordelt på opphavsland: Antall Nigeria 37 Romania 15 Øst-Europa/Russland/øvrige 7 Spansktalende, sør Europa og Amerika 4 Totalt 63 49 av totalt 63 kvinner har mottatt oppfølging i form av å bli kjørt en eller flere ganger til helsesjekk ved Poliklinikk for seksuelt overførbare infeksjoner ved Haukeland Universitetssykehus, bistand ved behov for legetime, følge til legevakt, veiledning vedrørende muligheter og rettigheter i Norge, hjelp til å utarbeide cv/søknader, og annet. 14 av de 63 kvinnene har mottatt bistand og beskyttelse med status som mulige ofre for menneskehandel. De er/var definert som mulige ofre eller de er verifiserte ofre for menneskehandel etter straffesak. Foruten 13 nye kvinner registrert i 2013, har 21 av da totalt 50 kvinner hatt kontakt med FRI over to eller tre år. 16 av disse 21 kvinnene har i august 2013 fremdeles oppfølging i FRI. Av de 21 kvinnene som har hatt langvarig oppfølging er 10 mulige/verifiserte ofre for menneskehandel, mens 11 kvinner var ikke identifisert som mulige ofre, men var i prostitusjon i perioden og mottok annen type bistand fra FRI. Prostitusjonsmiljøene preges av stor mobilitet og de 29 øvrige kvinnene har vært i kontakt med FRI i perioder i løpet av et år. Kvinner fra Nigeria Flertallet av kvinnene med bakgrunn som offer for menneskehandel og som får bistand fra FRI er fra Nigeria. De fleste er fra staten Edo. Noen kommer fra byen, mens andre kommer fra landsbygden. De er ofte bundet av juju 1, et ritual som befester en binding til bakmannsapparatet 2. Av de kvinnene som forteller noe om sin fortid, forteller mange at de kommer fra svært fattige kår. Flere har mistet en forelder, og levd og jobbet hos slektninger siden de var åtte-ti år gamle. De forteller om et liv der de har vokst opp borte fra sine nære omsorgspersoner, og hatt ansvar for husarbeid, passet barn, laget mat og lignende for familien/slektningene. Noen forteller om utnyttelse, vold og overgrep fra disse familienes voksne og store barn. Mange av kvinnene i denne gruppen er ikke gitt mulighet til skolegang. Det synes som noen har levd i en ekstremt vanskelig og traumatiserende livssituasjon mesteparten av livet, noe som kan ha gjort dem mer sårbare for gjentatt utnytting i voksen alder. Man kan anta at disse unge voksne og deres nære familier vil være i risiko for å bli kontaktet og overtalt av bakmannsapparat til å dra til Europa. Få kvinner forteller at de visste de skulle prostituere seg i Europa. De sier de var lovet skolegang, arbeid i hårsalong og annet 5

lignende arbeid i Europa. Det var først da de kom til Italia eller Spania, som er første destinasjon for mange, at de fikk beskjed om at de skylder store summer penger og at eneste måte å betale tilbake på er å prostituere seg. De rapporterer om en gjeld på 40 000 60 000 Euro. Kvinnene presenteres ikke for andre alternativer enn prostitusjon, og de opplever i varierende grad vold og trusler fra bakmannsapparatet. Det er også ulikt hvor høye kravene til ukentlig betaling til bakmannsapparatet er. Noen er svært strengt bevoktet og lever under regimer med lite eller ingen penger, daglig vold og avstraffelse, og helt uten kontroll over når de skal ut på gaten og tjene penger. Det synes å være mange ledd i utnyttelsen. Noen «kurtiserer» familien og kvinnen i hjemlandet og juju-presten binder dem til bakmannsapparatet. Andre frakter dem til Europa, og noen huser dem for en periode i Sør-Europa før de sendes videre til der de er forventet å prostituere seg. Andre igjen har ansvar for dem i leiligheten hvor de plasseres. Disse forklarer hva som skal skje, viser dem rundt på gaten og forklarer reglene som gjelder. Enkelte kvinner forteller at de også må betale leie for å stå på gaten, og en av kvinnene uttrykte det slik: «The streets of Bergen is owned by the madams in Italy». Blir ikke leien betalt får man heller ikke leie leilighet av andre i nettverket. På denne måten spinnes man raskt inn i et nett av gjeld, krav og forpliktelser selv om en ikke er organisert i utgangspunktet og kan på den måten komme inn i en tvangssituasjon. Noen kvinner har betalt ned gjelden sin mens de har oppholdt seg i andre land og kommer til Norge med håp om å kunne tjene penger på ordinært arbeid. Å skaffe seg ordinært arbeid i Norge er svært vanskelig for denne gruppen. Det er krav til gyldig oppholdstillatelse med adekvate rettigheter, gyldig hjemlandspass, språk og kompetanse som ikke kvinnene har. De oppsøker da prostitusjonsmiljøet de allerede kjenner for å få hjelp til å skaffe leilighet og annet. Slik havner de raskt inn i det samme nettet. jobber via sexannonsemarkedet på internett, og FRI antar at flere av de østeuropeiske kvinnene i denne delen av prostitusjonsmarkedet er involvert i organisert prostitusjon. Det er ofte de samme personene som henvender seg til FRI på vegne av nye unge kvinner. De nye kvinnene får ikke ta imot kontaktinformasjon fra FRI fordi følgepersonen sier de ikke trenger det, at de bor sammen etc. Ved kjøring til Poliklinikk for seksuelt overførbare infeksjoner, ønsker FRI å kjøre en kvinne om gangen. Likevel blir mange av kvinnene fulgt til avtalen. FRI trekker i disse tilfellene kølapp for begge to, og passer på at følgepersonen går først inn til legen. Slik får FRI noen minutter alene med den nye kvinnen. Disse minuttene brukes til å informere om FRI sitt øvrige tilbud og til å gi kontaktinformasjon. De rumenske kvinnene kommer ofte fra fattige familier, gjerne med bare en forelder. Kvinnene forteller at familien ikke vet hva de gjør på i Norge, og at de jobber hardt for å opprettholde en fasade ovenfor familien. En kvinne fortalte at etter endt arbeidsnatt, hver morgen, ringte hun og snakket med moren, og fortalte om hva hun skulle bruke dagen til. Kvinner fra land i Øst-Europa Flertallet av de østeuropeiske kvinnene er i prostitusjon mens de får oppfølging fra FRI. De fleste 6

5. Hva gjør FRI? Prosjektets første fase I prosjektets første måneder var det viktig å etablere kontakt med målgruppen og gjøre tilbudet kjent blant andre aktører på feltet. Lokalt var det politi, sosialtjeneste, Utekontaktens oppsøkende virksomhet og TOT 3 -koordinator, samt krisesenteret som var viktige aktører. Krisesenteret i Bergen og prosjekt FRI laget en formell samarbeidsavtale som beskrev samarbeidets mål og form. Nasjonalt har ROSA 4 og KOM 5 vært viktige rådgivere og samarbeidspartnere i arbeidet. Via arbeid i enkeltsakene og med felles utfordringer har FRI etablert kontakt med et større nettverk som også involverer bistandsadvokater, andre prostitusjons og menneskehandelstiltak, kommunale tjenester og helsetiltak. Kontaktetablering Identifisering av mulige ofre for menneskehandel gjøres i all hovedsak av politiet i Bergen. Noen blir likevel identifisert via andre aktører. FRI jobber ikke oppsøkende, og enkeltpersoner kommer i kontakt med tiltaket som følge av at politi, krisesenter, ROSA, bistandsadvokater eller andre kontakter FRI eller ved at kvinnene får informasjon fra hverandre om tilbudet. Kirkens Bymisjon i Bergen har i hele perioden drevet en Kvinnekafè for kvinner i prostitusjon, en varmestue med en åpningskveld i uken. De ansatte har drevet oppsøkende virksomhet i forkant og etterkant av åpningstiden. I varmestuen kan en få varm mat, samtale, kondomer/glidemiddel og veiledning. Ved siden av varmestuen og det oppsøkende arbeidet tilbys gudstjeneste en kveld i måneden. Gudstjenesten skaper et rom for ta opp åndelige spørsmål og er et kontaktpunkt til preste-/diakontjeneste. Gudstjenestene er tilpasset at de fleste deltakerne er fra Nigeria. Det er et tett samarbeid mellom Kvinnekafèen og FRI når det gjelder oppfølging på dagtid. Hjelpetilbud FRI tilbyr skyss til Poliklinikk for seksuelt overførbare infeksjoner ved Haukeland Universitetssykehus for kvinner og menn som er aktive på prostitusjonsarenaen. FRI bistår videre med hjelp til å få legetime, deler ut kondomer og glidemiddel, undersøker den enkeltes rettigheter i Norge, annen praktisk bistand, støtte- og veiledningssamtaler, og annet. Mange av kvinnene som er i prostitusjon ønsker seg inn i det ordinære arbeidslivet, og søker informasjon om dette. Noen vil ha hjelp til å skrive en cv eller søke etter arbeid. FRI gir da adekvat informasjon for den enkelte avhengig av den enkeltes rettigheter og muligheter i Norge. Denne type råd/veiledning og oppfølging er viktige kontaktpunkt for FRI til å kunne etablere en relasjon, møte målgruppen og informere om FRI sitt øvrige arbeid; å bistå personer som kan være utnyttet i tvangsprostitusjon. Relasjonsbygging Sentralt i arbeidet i FRI er relasjonsbygging, å bygge og trygge en realsjon til et menneske i en kaotisk livssituasjon med liten grad av egenkontroll eller oversikt over situasjonen hun befinner seg i. Gjentakende traumatiske opplevelser og mange brutte relasjoner viktiggjør at de relasjonene som etableres har et langsiktig perspektiv preget av tillit og respekt. FRI ønsker å ha en stor grad av fleksibilitet og individuell tilnærming i oppfølgingen av målgruppen. Hver enkelt får hjelp til å definere sine egne behov og målsetting for relasjonen. Relasjonen til kvinnen er det beste verktøyet FRI og kvinnen har sammen når kvinnen skal forholde seg til en mulig straffesak, eventuelt henleggelse, spørsmål om oppholdstillatelse, frykt/ juju, helseutfordringer og andre store og mindre hendelser som kan inntreffe i livet. Kvinnene mangler et nettverk og FRI erfarer at behovet for å ha noen å ringe til i glede og krise er tilstede lenge. En av FRI sine viktigste oppgaver er å koble på de tjenester som kan yte adekvat og nødvendig bistand, og koordinere de ulike tjenestene når det er behov for det. Målet er også at behovet for oppfølging av et menneskehandelstiltak over tid skal avta, samtidig som andre relasjoner etableres utenfor hjelpeapparatet. 7

6. Akuttfasen Akuttfasen er den fasen hvor kvinnene kommer ut av den fysiske tvangssituasjonen og inn i hjelpeapparatet. Utover behov for å trygges, er det grunnleggende behov som sikres i denne fasen. Dette gjelder bosted, økonomisk stønad, ivaretakelse av psykisk og somatisk helse, kontakt med bistandsadvokat og eventuelt politi, sikkerhetsvurdering og tilbud på dagtid som skole eller lignende. Dette er en periode preget av følelse av kaos og mangel på kontroll og oversikt over egen situasjon. Ulik bistand I en enkeltsak kan FRI i akuttfasen koble på psykiatrien, skaffe legetime hos kommunal helsetjeneste som tar imot målgruppen, følge til NAV for å søke livsopphold og stønad til norskundervisning, holde kontakt med bistandsadvokat og politiet, og støtte den enkelte i å håndtere frykt for juju og for represalier mot familie og egen person. Noen kvinner ønsker samtaler med en prest og å finne sin kirke, FRI bistår da med dette. Bor vedkommende på Krisesenter vil arbeidet koordineres med dem, og mottar kvinnene bistand fra sosialtjenesten vil det gjerne etableres et samarbeid. Personer som har levd så utsatt som denne gruppen, vil noen ganger oppleve å få påvist smitte av HIV, hepatitt eller andre genetiske sykdommer. Noen kvinner finner ut at de er gravide, mens andre har barn og er i kontakt med barnevernstjenesten. FRI kan da, sammen med andre aktører, bidra til et helhetlig tilbud om oppfølging rundt en enkelt kvinne eller en liten familie. Mødrene har ofte behov for råd og veiledning knyttet til normer og forventninger i det norske samfunnet, i barnehage og skole. For at kvinnene skal oppleve så god oversikt over, og deltakelse i, egen situasjon som mulig, vektlegger FRI at oppfølgingsarbeidet og koordineringen i så stor grad som mulig skjer når kvinnen er fysisk hos FRI, slik at kvinnene kan få forklaring og informasjon i forkant og etterkant av telefonsamtaler med samarbeidende tjeneste. Frykt Kvinnene melder om en sterk frykt for at familien skal bli utsatt for represalier om de tar imot tilbud om bistand og beskyttelse og bryter med prostitusjons-/ bakmannsmiljøet. Erfaringsmessig er kvinnene mer redde for represalier mot sin familie enn mot seg selv. Dette bidrar i seg selv til at noen av kvinnene ikke kommer ut av tvangssituasjonen. Med få unntak har alle de nigerianske kvinnene som FRI har fulgt opp, opplevd at familien deres er utsatt for trusler og vold. Noen familier oppsøkes ofte og over tid, og trues med fysiske represalier og drap om ikke kvinnene kommer til rette eller det på annet vis blir betalt de penger de mener seg skyldig. Flere familier er utsatt for fysisk vold, noen har måttet flykte fra hjemmet sitt i en periode og andre har måtte flykte fra bakmannsapparatet permanent, og har bosatt seg annetsteds i landet. Noen kvinner rapporterer om at de ser seg nødt til å fortsatt betale ned på «gjelden» til bakmannsapparatet etter de er sikret trygt opphold i Norge, for å beskytte familien sin og seg selv. Kvinnene beskriver Nigeria som preget av korrupsjon. Kvinnene kommer ofte fra fattige familier, uten midler til å kjøpe seg sikkerhet eller hjelp fra politiet. De som har trafikkert kvinnene har ofte vært i kontakt med familien i hjemlandet forut for trafikkeringen, og noen ganger overtalt dem til å la kvinnen dra til Europa. De har derfor god kjennskap til familiens tilholdssted og eventuelle sårbarhet. Kvinnene selv har ingen tillit til bistand fra nigerianske myndigheter. En av dem sa det slik: «You don t know my country, Kristin. They will never do anything to protect my family». For de nigerianske kvinnene preges den første fasen av gjentatte og vedvarende mareritt. De opplever å høre stemmer, at de blir kalt på, at de kjenner fysisk smerte, eller andre tegn på at noen skader dem eller vil gjøre dem «gal». Det koster kvinnne mye å bekjempe jujuen. Mange forteller at de kjemper mot jujukraften med bønn, og en kvinne fortalte eksempelvis at hun ved gjentagende bønn klarte å få smerter bak det ene øyet til å forsvinne. 8

Kvinnene fra Øst-Europa har også sterk frykt for represalier mot familien og egen person. Disse forteller om et brutalisert bakmannsapparat som utøver alvorlige trusler, og i noen tilfeller grov vold og overgrep mot kvinnen selv eller kvinnens familie. Sikkerhet Det er politiets ansvar å vurdere sikkerhetssituasjonen og eventuelt behov for voldsalarm. For kvinnene er det ofte vanskelig å ivareta sin egen sikkerhet. Mange har så sterke bindinger til, og frykt for bakmannsapparatet at de ikke greier å holde sitt oppholdssted hemmelig. Erfaringen er at noen kvinner er så redde at de nesten ikke tør gå ut eller ferdes der de kan treffe andre kvinner fra samme miljø. Et eksempel er en kvinne som flyttet til et lite sted i nord, men som likevel ikke kunne gå forbi busstasjonen da hun fryktet det kunne sitte kvinner fra prostitusjonsmiljøet på bussen på gjennomreise. Andre igjen føler seg overhodet ikke truet eller redde, og kan være i fare for å overvurdere egen sikkerhet og dermed ta få forhåndsregler. For FRI er det viktig å samtale med kvinnen om egen sikkerhet og hvordan hun selv kan ta praktiske grep, som å bytte til annet og hemmelig telefonnummer, og være påpasselig med ikke å gi fra seg viktig informasjon på sosiale medier eller andre steder. Skole I Bergen er norskundervisning på Nygård Skole eneste reelle aktivitetstilbudet på dagtid for målgruppen da andre mulige adekvate tiltak krever for eksempel mer norskkunnskap enn de fleste vil ha på dette tidspunktet. Reflektanter 6 er sortert under samme sosialkontor i Bergen. Der har man etter søknad vedtatt å dekke norskundervisning for målgruppen. Å gå på skole har stor verdi for den enkelte og gir en mulighet til å anspore tankene annetsteds hen enn på menneskehandelssaken. En får mulighet til å etablere relasjoner med lærere og medelever, og oppleve et felleskap der alle er jevnbyrdige og der en er savnet om en ikke er der. Mange har lite eller ingens skolegang fra hjemlandet, og opplever muligheten til å gå på skole som et gode. En kvinne sa stolt da hun hadde startet skole og kom innom kontoret med permen sin under armen: «I am a student now! I wear a file, and everyone can see I am a student». 7. Arbeidsfasen Ønske om normalitet i hverdagen Denne perioden kjennetegnes ofte av at kvinnene ikke vil forholde seg så mye til sin status som mulig offer for menneskehandel. Ofte har kvinnen et sterkt ønske om å starte et annet liv, og til tross for fortsatt utrygghet for familien i hjemlandet, føler de fleste seg relativt trygge selv. I denne fasen kan oppmerksomheten være på mange andre felt i livet ved siden av menneskehandelssaken. Det kan handle om graviditet, barn, kjæresterelasjoner, organisering av hverdagen, etablering av nye vennskap, ønske om arbeid og normalitet i hverdagen. Likevel er det fremdeles fokus på menneskehandelssaken, i form av avhør og kontakt med bistandsadvokat og fortsatt å skulle ivareta egen sikkerhet. Menneskehandelssaken/ den mulige straffesaken er et stressmoment da kvinnene ofte ikke føler de har oversikt over hva som skjer, eller hvilken vei saken tar, samtidig som de lever med å ha eksponert personer ovenfor politiet. Dette gir dem problemer i forhold til sikkerhet, familiens situasjon i hjemlandet og for kvinnene fra Nigeria, i forhold til juju-eden. Kvinnene kjenner også på et sterkt ansvar for å hjelpe familien i hjemlandet økonomisk. Mange lever svært sparsommelig mens de sender penger hjem til familien. I perioder kan dette ansvaret føles overveldende da det kan være stor avstand mellom faktisk mulighet til å hjelpe og familiens forventninger til hjelp. Over alt som skjer i livet i denne perioden ligger frykten for å få avslag på oppholdstillatelse og det sterke ønsket de fleste kvinnene har om å kunne etablere seg trygt i Norge. I denne perioden, som i akuttfasen, melder de fleste kvinnene om søvnvansker. De sover dårlig gjennom og har mange og gjentagende mareritt. 9

Hjemlandspass Noen arbeidsoppgaver har dominert i prosjektperioden. Et særlig fokus har vært på fremskaffing av hjemlandspass for nigerianske borgere som er innvilget midlertidig oppholdstillatelse etter Utlendingsloven 38, med begrensinger i tid og innhold frem til fremlegging av hjemlandspass. Dette gjelder kvinner som er innvilget opphold fordi de har vitnet som fornærmede i en straffesak om menneskehandel, eller de er innvilget opphold av andre grunner etter Utlendingsloven 38. Problemene rundt fremskaffing av hjemlandspass er en kjent problemstilling for dem som arbeider med nigerianske borgere. Det har vært en lang prosess frem mot at flere av kvinnene nå er innvilget oppholdstillatelse uten begrensinger med rett på bosetting i kommuner og deltakelse i Introduksjonsprogram. Før den enkelte oppsøker sin hjemlandsambassade, må kvinnene skaffe underlagsdokumenter fra Nigeria. Alle kvinnene FRI har kontakt med, fremskaffet disse til tross for at det er tid og arbeidskrevende. Dokumentene de får er såkalte re-utstedelser av fødsels- og bostedsattester. Disse dokumentene tar kvinnene med til sin hjemlandsambassade. Kvinnene har gjerne dratt uten et sted å bo med kontanter i lommen. De fleste har ikke gyldige betalingskort som kan nyttes til å bestille hotell eller ta ut penger lokalt. Nå som en kan dra til nærmeste ambassade i Stockholm er dette noe enklere, selv om problemstillinger rundt økonomi og praktisk gjennomføring er en utfordring også der. Avslag på søknad om pass Noen av de nigerianske kvinnene har lykkes med å få utstedt hjemlandspass fra sin ambassade mens andre har det ikke. De som ikke har fått pass utstedt har hatt pass med biometriske data ved trafikkering ut fra Nigeria. Det vil si at det er tatt fingeravtrykk i forbindelse med fremskaffing av reisedokumenter for å frakte kvinnen ut av landet. Disse passene har kvinnen ikke selv hatt kontroll over, heller ikke har de hatt kontroll over informasjonen i disse passene. Noen har uriktig fødselsdato, andre uriktige navn. Beskjeden fra de nigerianske ambassadene i Europa har til nå vært at man må til Nigeria for å få endret personopplysningene i passet. Ved utgangen av 2013 er det en kvinne som forteller hun har vært to turer til ambassaden i Sverige. Første gang fikk hun beskjed om at de kunne endre disse opplysningene for tusen kroner. Noen uker etter dro hun tilbake med tusen kroner, men fikk da beskjed om at det kostet kr 2500,- å endre opplysningene. Hun dro da hjem igjen enda en gang uten pass eller annen dokumentasjon fra ambassaden. Dette eksempelet illustrerer en problematisk og lite forutsigbar kommunikasjon med ambassadene og en kostbar prosess rundt fremskaffing av hjemlandspass. Noen kvinner har sannsynliggjort sin identitet ovenfor UDi i tilstrekkelig grad etter retur fra hjemlandsambassade der de fikk avslag på søknad om pass, og er innvilget oppholdstillatelse uten begrensinger. Disse er nå bosatt. Det samme gjelder de kvinnene som ikke hadde pass ved utreise fra Nigeria, og derfor fikk pass fra sin hjemlandsambassade i perioden. Perioden mellom innvilget oppholdstillatelse med begrensinger og fremlegging av hjemlandspass opplever flere som den vanskeligste av alle. Også for hjelpeapparatet har det vært en lang prosess for å lære rett fremgangsmåte, løfte problemstillingene nasjonalt og finne løsninger. Bosetting Det er viktig i denne fasen å gi god infomajon om bosettingspolitikken i Norge og etter hvert kontakte IMDi 7 og søke bosetting i Bergen. I kontakten med IMDi og senere Introduksjonsprogrammet starter også muligheten til å forme sin egen fremtid og realisere noen av de drømmene kvinnene bærer på. En kvinnes første respons ved innvilgelse av opphold uten begrensinger var: «I want to be a nurse!». Denne drømmen er hun nå i gang med å realisere. 10

8. Ettervern Oppfølgingens avslutning Etter å ha invitert seg inn i livet til mennesker slik FRI gjør, kan det være vanskelig å se når det er naturlig å avslutte en sak. Mangelen på et nettverk som kjenner en godt er der fremdeles, og noen av kvinnene har behov for å ha noen å ringe til når det skjer noe i livet og når en trenger råd. Ved utgangen av 2013 er flere av kvinnene FRI har fulgt opp bosatt og i gang med skole. De har ikke lenger behov for oppfølging som ofre for menneskehandel. De søker og finner den hjelpen de trenger på egenhånd. Disse har hatt oppfølging i FRI siden 2010 og 2011, noe som viser behovet for langvarige oppfølgingsrelasjoner. Det er ikke sagt at kvinnene ikke fortsatt har mareritt, traumer og vanskelige dager, men det er ikke det som dominerer livet lenger. Andre kvinner sliter med konsekvensene av begrensinger i opppholdstillatelsen, og siden de ikke lykkes skaffe hjemlandspass må en finne ad-hoc løsninger. For enkelte blir situasjonen forverret med tanke på å bli i Norge på grunn av at politiet henlegger den mulige straffesaken. FRI bistår da den enkelte med å ivareta egen helse, innhente dokumentasjon for å styrke en asylsak, støtte i den sårbare overgangen fra å motta bistand fra sosialtjenesten som reflektant, eller med midlertdig arbeids og oppholdstillatelse 8, til å måtte forholde seg til UDi som asylsøker med tilhørende rettigheter. Oppfølgingen fra FRI påvirkes ikke av om menneskehandelssaken er henlagt. Spørsmål og mulighetene for frivillig retur tas opp tidlig med kvinnene. FRI har så langt ikke møtt kvinner som ønsker å returnere hverken i akuttfasen eller ettervernfasen. Mange har et savn etter hjemlandet sitt, men mener de vil bli drept eller retraffikert ved retur. De sier at de har høy gjeld til bakmannsapparatet, og at disse vet hvor kvinnene og familien hennes bor. De forteller også at bakmannsapparatet kaster nye forbannelser over kvinnen for å knekke dem psykisk. Noen av kvinnene ser ikke andre muligheter enn å dra tilbake i prostitusjonsmiljøet og forsøke å håndtere situasjonen så godt som mulig derifra. 11

9. Oppholdstillatelser og rettigheter Henlegger politiet menneskehandlesaken, faller grunnlaget for oppholdstillatelse som mulig offer for menneskehandel bort. Ut av menneskehandelssporet Når oppholdstillatelsen i menneskehandelssporet opphører har man tre alternativer. Disse er frivillig retur til hjemlandet, for eksempel via IOM 9, å søke beskyttelse/asyl eller «å forsvinne». På dette tidspunktet i saken forsvinner noen tilbake til situasjonen de kom fra. FRI har hatt kontakt med kvinner som bryter kontakten med hjelpeapparatet og begrunner dette med at de ikke ser noen annen utvei enn å gå tilbake til prostitusjonsmiljøet. De må forsøke å betale ned gjelden sin til bakmannsapparatet, forsørge familien i hjemlandet og forsøke å håndtere situasjonen på egen hånd. Andre søker beskyttelse/asyl og anfører menneskehandel som grunnlag for behovet for beskyttelse. Det er ingen saker som er like, og i utlendingsforvaltningen skal alle saker behandles individuelt 10. De vedtak FRI leser fra UDi indikerer at menneskehandel i seg selv kun unntaksvis gir grunnlag for å innvilges beskyttelse. En del får oppholdstillatelse på grunn av særlige menneskelige hensyn, Utlendingslovens 38, noen fordi de har vært fornærmet i en menneskehandelssak og derfor kommer under den såkalte «vitneinstruksen». Andre har på ulikt vis en sårbarhet eller tilknytning til riket som gir innvilget opphold. Overgangen fra det såkalte menneskehandelssporet til asylsporet er en sårbar overgang 11. Man går fra å ha rettigheter under sosialtjenesteloven (bolig, livsopphold, skoleplass og arbeidspraksis) til å ha rettigheter som asylsøker underlagt UDI sitt mottaks og stønadssystem. Det oppleves uoversiktlig og er vanskelig å forstå for den enkelte. Kvinnene opplever på ny usikkerhet og tap av kontroll. FRI forsøker å bidra til å skape ny stabilitet i denne situasjonen. 10. Samarbeid Lokalt og nasjonalt FRI er avhengig av et godt samarbeid i nettverket i Bergen. Det lokale samarbeidet preges av felles forståelse for problemstillinger rundt målgruppen og respekt for den enkelte tjenestes rolle. Det har vært svært viktig med et velfungerende Tverretatlig Operativt Team (TOT), som har gjort at rutiner for arbeidet er lagt. Erfaringen fra menneskehandelsarbeidet i Bergen per se er at de ulike tjenestene har en klar forståelse av rolle og ansvar i disse sakene. FRI opplever at flere tjenester strekker seg langt og utviser stor fleksibilitet i sin tilnærming til enkeltperoner i en svært vanskelig livssituasjon. Dette gjelder også de lovpålagte tjenester. Sakene er ikke lenger ekstraordinære, og saker med voksne kvinnelige ofre krever kun unntaksvis involvering av TOT. Det er et relativt lite antall nye ofre hvert år, og erfaringen er at gjennom dialog og skjønnsutøvelse er det høyst mulig å finne gode løsninger i enkeltsakene 12, selv om samarbeidet ikke alltid er konsensuspreget. For FRI som har en spesifikk målgruppe, er det nyttig at aktørene på feltet treffes jevnlig og holder ved like samarbeidsrelasjonene for å sikre tilstrekkelig informasjonsflyt om de ulike hjelpetjenestene. 11. Hva nå? FRI er det hjelpetiltaket, ved siden av Krisesenteret, som har nærmest kontakt med målgruppen i Bergen i dag. Sammen med de andre aktørene finner en stadig nye løsninger på felles utfordringer og nye saker kommer med utfordringer som presser tjenestene til å yte i nye retninger. For å utvikle arbeidet og holde samarbeidet varmt er den stadige kontakten og diskusjonen med de andre aktørene vesentlig. Gjennom samarbeid på feltet og god informasjon håper FRI å kunne bidra videre med oppfølging av mulige ofre, identifisering av mulige ofre for menneskehandel og bistand til ivaretakelse av egen helse for dem som er i prostitusjon. Et viktig mål for arbeidet i FRI et at kvinnene som har oppfølging fra FRI over tid skal oppleve normalitet i hverdagen. Det vil si at de opplever 12

respekt og tilhørighet. Videre vil det innebære at kvinnene skal ha et avtagende behov for oppfølging av et menneskehandelstiltak, men heller være trygg i å oppsøke adekvate instanser selv og ha andre relasjoner i livet enn ansatte i hjelpetiltak. I 2014 vil FRI utvide aktiviteten og tilføre personal ressurser i Kvinnekafeèn og slik knytte FRI og det oppsøkende arbeidet tettere sammen. FRI vil også jobbe for å knytte til seg frivillige medarbeidere som vil kunne ha en særlig fokus på å bistå kvinnene i en inkluderingsprosess i det norske samfunnet, eksempelvis gjennom aktivitet på kveld og ettermiddag. Dette er ved siden av det allerede etablerte tilbudet til FRI. En kvinne som har mottatt oppfølging fra FRI siden 2010 reflekterte i en samtale over hvordan hun i dag lever med sine opplevelser som utsatt for menneskehandel. Hun er nå bosatt, går på skole og har en deltidsstilling. Hun sa det slik: «Before - I didn t have a past life. But now I do». 13

12. Kilder braimah, tim s. (2103) Sex Trafficking in Edo State: Causes and Solutions (june 1, 2013). Global Journal Of Human Social Science Vol 13, Issue 3. pp.17-29. Available at SSRN: http:// ssrn.com/abstract=2273039 or http://dx.doi.org/10.2139/ssrn.2273039. brunovskis, anette, may-len skilbrei og marianne tveit (2010). Pusterom eller en ny start? Evaluering av refleksjonsperioden for ofre for menneskehandel. Fafo-rapport 2010:45. brunovskis, anette and rebecca surtees (2012). Out of sight? Approaches and challenges in the identification of trafficked persons. Fafo-report 2012:28. rasmussen, r h (2011). Menneskehandel og juju, Religiøs pression og kulturmøde I relation til nigerianske ofre for menneskehandel, center mod menneskehandel, Servicestyrelsen. sønsterudbråten, silje (2013). Bistand og beskyttelse til ofre for menneskehandel. Tverretatlig samarbeid i Oslo og Bergen. Fafo-rapport 2013:01. sønsterudbråten, silje (2012). Lovlig med forbehold. Bruk av oppholdstillatelser med begrensninger for å øke andelen asylsøkere som dokumenterer sin identitet. Fafo-report 2012:38. utekontakten i bergen (2013). Tverretatlig Operativt team (tot) i Bergen 2006 2012. Andre: IOM.no Politi.no Rosa-help.no/ UDI.regelverk.no Rapporten er utarbeidet av Kristin Nordvik, tiltaksleder i FRI tiltak for ofre for menneskehandel Kontoradresse Kong Oscarsgate 5, 2. etasje 5017 Bergen Kontakt e-post: fri@skbb.no telefon: 966 24 679 14

13. Fotnoter 1 Braimah, Tim S., Sex Trafficking in Edo State: Causes and Solutions (June 1, 2013). Global Journal Of Human Social Science Vol 13, Issue 3. pp.17-29. Available at SSRN: http://ssrn.com/abstract=2273039 or http://dx.doi.org/10.2139/ssrn.2273039. 2 En religiøs edsavleggelse som bekrefter og forsterker en avtale/kontrakt. Benyttes ofte av menneskehandelsnettverk i Nigeria når nye personer skal inn i nettverket for utnyttelse. Formålet med edsavleggelsen er å true personer til taushet og til å oppfylle de krav som stilles til dem angående eksempelvis betjening av stor gjeld. Menneskehandel og Juju s. 9, Center mot menneskehandel, RH Rasmussen 2011 3 Tverretatlig Operativt team (TOT) i Bergen 2006-2012, Utekontakten i Bergen 2013. 4 Krisesentersekretariatet administrerer ROSA prosjektet som tilbyr bistand og beskyttelse i hele Norge 24 timer i døgnet for kvinner utsatt for menneskehandel. http://www.rosa-help.no/. 5 Politidirektoratets Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) https:// www.politi.no/strategier_og_analyser/strategier_og_tiltak/tema_18.xhtml. 6 Refleksjonsperiode er en midlertidig oppholdstillatelse som varer i 6 måneder. Formålet med refleksjonsperioden er at personer som er utsatt for menneskehandel skal kunne bryte med miljøet bak menneskehandelen. Det er også et mål at det skal legges til rette for at bakpersoner skal kunne straffeforfølges. http://www.udi.no/sentrale-tema/fellessider/menneskehandel/refleksjonsperiode/. 7 Integreringss og mangfoldsdirektoratet Flyktninger som har fått opphold i Norge skal bosettes i en kommune. IMDi har ansvaret for å finne en egnet bosettingskommune. 8 http://udiregelverk.no/no/rettskilder/udi-rundskriv/rs-2013-014/#_toc371409822 9 IOM implementerer det frivillige returprogrammet VARP (Voluntary Assistance Return Programme). Målet med programmet er å assistere asylsøkere og andre irregulære migranter som ønsker å returnere frivillig fra Norge til sine hjemland. http://www.iom.no 10 http://www.udiregelverk.no/no/rettskilder/udi-praksisnotater/pn-2011-002/. UDIs landpraksisnotater i asylsaker beskriver praksis som gjelder bestemte land. 11 Brunovskis, Anette, May-Len Skilbrei og Marianne Tveit (2010): Pusterom eller en ny start? Evaluering av refleksjonsperioden for ofre for menneskehandel. Fafo-rapport 2010:45. 12 Bistand og beskyttelse til ofre for menneskehandel. Tverretatlig samarbeid i Oslo og Bergen. Fafo-rapport 2013:0, Sønsterudbråten, Silje (2013) 15

STIFTELSEN KIRKENS BYMISJON I BERGEN Kong Oscars gate 5 5017 Bergen Tlf.: 55 30 72 00 E.post: post@skbb.no www.bymisjon.no/bergen Org.nr.: 979 493 819 Gavekonto: 9521 05 27304