HALLENE OG STAVKIRKENE KULTBYGNINGER I EN OVERGANGSTID

HALLENE OG STAVKIRKENE KULTBYGNINGER I EN OVERGANGSTID Terje Gansum FOR MOT! Lottes varemerke er å tørre; tørre å sette kilder inn i sammenhenger som åpner nye dører i kunnskapens hus (Hedeager 1997, 1999a, 1999b, 2000, 2002). Hun har alltid støttet forskning som forsøker å se brede og dype sammenhenger. Som en homage til Lotte tar jeg mot til meg og går inn i et tema som har mange og sterke debattanter. Formatet på publikasjonen umuliggjør en omfattende argumentasjon, så det får jeg komme tilbake til. Hallene rommet en offentlig kultutøvelse i tillegg til fest og forhandlinger, de utgjorde multifunksjonelle bygninger og konkretiserte den aristokratiske makten i landskapet (Hedeager 2002:7). De tidligste erkjente trekirkene som ble reist, viser at de ble bygd over et par standardiserte skjema. Kan det indikere at disse trebygningene stod i en tradisjonsrik skandinavisk bygningstradisjon? Målsettingen min er å se nærmere på stolpebårne stavkirker og dokumentasjon av jernalderens hallkonstruksjoner for å undersøke noen av bygningenes arkitektoniske og funksjonelle aspekter. De samfunnsendringer som ligger til grunn for å forstå vikingtiden, bør søkes i perioden forut, nærmere bestemt i tidsrommet mellom 500 og 600 e.kr. (Hedeager & Tvarnø 2001). De endringene som da finner sted, er grunnleggende, og det er tydelig at aristokratiet omorganiserer sine ressurser og tar et fastere grep om kult, jurisdiksjon og eget selvbilde (Herschend 1998; Skre 2007). De trekker inn ressurser som tidligere ble brukt i marginale jordbruksområder og intensiverer dyrkningen av jorda i bygdene (Hedeager 1988; Myhre og Øye 2002). Dette medfører at eldre bosetninger i marginale strøk blir lagt øde (Stylegar 1999), og det som før ble ansett som krisetid, er nå tolket som elitens sentralisering av ressurser, ikke minst militære ressurser (Hedager 1988, 1990, 2000). Disse samfunnsendringene øker den praktiske og symbolske betydningen av de multifunksjonelle hallene. KOLLEGER FRA NÆR OG FJERN : 199

I andre halvdel av 900-tallet forsvinner de hedenske gravene i store deler av Sør-Norge, og dette skyldes nok innføring av kristendommen (Brendalsmo 1994; Solberg 2003). I Sverige skjer dette senere, i løpet av 1000-tallet (Andersson 1997, 2005; Zachrisson 1998; Gräslund 2001). Med kristendommen fulgte behovet for separate gudshus, og dette må ha meldt seg med full tyngde i perioden mellom 970 og 1070. Den offentlige kultutøvelse opphørte ikke i den ideologiske brytningstiden, og min utfordring er å se nærmere på hvor de hentet arkitektonisk inspirasjon fra da de bygde de første stavkirkene på slutten av 900-tallet. Det jeg forventer, er både å finne pragmatiske, men òg konservative handlingsmønstre som nedfeller seg materielt. DE ELDSTE TREKIRKENE I NORGE De 28 stavkirkene som fortsatt eksisterer, er en av de største kulturskatter staten Norge forvalter. Disse kirkebygningene bærer i seg historie om bygningskompetanse og tradisjoner som stadig fravristes nye erkjennelser for eksempel i form av årringsundersøkelse (Storsletten 2002). I flere av disse kirkene har det på grunn av råteskader vært behov for reparasjoner. Et av grepene har vært å senke marknivåene under de stående kirkene. Ved slike anledninger har det blitt foretatt arkeologiske undersøkelser. Slike undersøkelser har resultert i dokumentasjon av eldre bygninger på stedet, og disse bygningene er med største sannsynlighet eldre kirkebygninger. Hva vet vi om disse bygningene, og hvilke tradisjoner springer de ut av? I gjennomgangen av kirkematerialet har arkitekt dr.ing. Jørgen Jensenius hjemmeside vært til stor hjelp og nytte (www.stavkirke.org). Her finnes oversikt over alle stavkrikene og vita om hver enkelt bygning. Jensenius og arkeologen Øystein Ekroll peker begge på hull og mangler i arkitekturhistorien for perioden 970 1100: «Det første hundreåret etter innføringa av kristendommen, fra om lag 1050-1150, er ein lite utforska periode i landet si arkitekturhistorie.» (Ekroll 1997:24) Sitatet gjør det klart at det er sider ved de eldste kirkebyggene som forskningen ikke kjenner i detalj. Dette er et felt hvor arkeologi og arkitektur deler kildemateriale, utfordringer og problemstillinger. Kirkeforskere søker kunnskap om kirkebygningene, og de arbeider mest med stående bygninger. I 1956 ble grunnen under Urnes kirke undersøkt arkeologisk, og eldre bygninger på lokaliteten ble avdekket. Arkeologien ble da en del av forskningen knyttet til kirkelokalitetene. Det er gjennomført arkeologiske undersøkelser under 15 stavkirker, og det er påvist 147 stolpehull. Dette viser at det stod bygninger på samme plass som de nåværende stavkirkene står, og at disse huskonstruksjonene ble bygd med nedgravde stolper som del av den bærende konstruksjonen. Konteksten stolpehullene står i, gir også en pekepinn om hva slags funksjon bygningen kan ha hatt, og hva slags tradisjon den hørte 200 : OAS NR. 10. FACETS OF ARCHEOLOGY. ESSAYS IN HONOUR OF LOTTE HEDEAGER ON HER 60TH BIRTHDAY

til i. Mange av undersøkelsene resulterte i dokumentasjon av kristne graver som lå under den stående kirken, og at de må være eldre eller samtidig med den påviste eldre bygningen eller enda eldre forløpere. Det er registrert 13 kirker med jordgravde stolper og ytterligere påvist 14 sannsynlige eldre kirkebygninger med liknende konstruksjon. De stolpebårne bygningene dateres til 1000-tallet, og de ser ut til å gå av moten omkring 1100, uten at noen helt opplagt årsak kan gi en fullgod forklaring på det (Jensenius 1998). Status ved bygging av steinkirker kan være del av forklaringen. STOLPEKIRKENES KONSTRUKSJON Det er nødvendig å se nærmere på de konstruksjonsprinsippene som ligger til grunn for de eldste stolpebårne kirkene. De blir vanligvis delt i to planformer: A) Med stolper i rommet og stolper i veggkonstruksjonen. Det vil si en treskipet bygning. B) Som et helt åpent rom, altså en enskipet bygning. Figur 1. De to planformene de stolpebårne kirkene kan ha, etter Jensenius: www.stavkirke.org. De to planformene danner nærmest et grunnskjema som kirkebyggerne har forholdt seg til. Variasjoner over disse grunntemaene er nær sagt en regel, og elementer som stolper i veggene forekommer i de enskipede som i de treskipede bygningene. Begge planløsninger sørger for at vekten av taket bæres av stolper og vegger (Storsletten 1997). Ut fra disse to plantegningene er det vanskelig å rekonstruere hele kirkebygninger, siden muligheter for valg av løsninger er mange. Dette understrekes bare gjennom det faktum at ikke to stavkirkebygninger er like. Alle de 28 stående stavkirkene er unike i sin kombinasjon av løsninger, uten at de nødvendigvis avslører disse variasjonene ved første øyekast. Plantegningene av kirkene føles ikke fremmede, KOLLEGER FRA NÆR OG FJERN : 201

og det skyldes nok at stående stavkirker er bevart. Det ville vært noe ganske annet å nærme seg slike plantegninger uten forelegg i eksisterende bygg. Valg av bygningstekniske løsninger viser at kompetansen blant håndverkerne var høy, og at valg og preferanser ble tilpasset etter bygningsmaterialer og lokale behov. Den konklusjonen trekker Jensenius i sitt doktorgradsarbeid (2001). Konklusjonen synes å etablere at den bygningsmessige kompetansen var spredt over store geografiske områder på 1000-tallet. Spørsmålet som da kan reises, er om dette skyldes import av kunnskap, som parallell prosess i kristningen, eller om håndverkstradisjonen bør søkes i en eldre skandinavisk bygningstradisjon. For å avgrense hvilke bygningstradisjoner de eldste kirkene står i, skal vi begynne med å avgrense emnet ved å stille spørsmål om når bygging med stein og bindemiddel ble introdusert i nordvestre Skandinavia. Kunnskapen knyttet til å bygge med kalk, mørtel og stein kom, kanskje med ett unntak, med kirkebyggeriene i middelalderen (Ekroll 1997; Ekroll et al 2000). Unntaket var steinhallen som Magnus den gode lot reise i Trondheim omkring 1050. De eldste stavkirkene synes ikke å hente sin arkitektur fra steinkirkene, og de forholder seg til topografisk dominerende plasser i landskapet (Gaukestad 1990; Jensenius 1997). I tillegg ligger mange av middelalderkirkene nært forbundet med gravplasser fra yngre jernalder (Brendalsmo 1990). Med andre ord er det to forhold som bør avklares: Det ene er stedskontinuitet med hensyn til bygninger hvor det senere er reist kirke, og hvor oppgaven er å forsøke å identifisere de eldre bygningenes form og funksjon. Det andre er et spørsmål om kultkontinuitet, og eventuelt på hvilken måte det kan belegges eldre førkristen kultpraksis på stedet hvor kirkebygningen ble reist. Debatten om kultstedskontinuitet er lang i nordisk arkeologi. Fram til Olaf Olsen la fram sin avhandling om Hørg, hov og kirke (1966), var det herskende grunnsynet at hovet var en egen bygning for hedensk kult, og at den stod på samme sted hvor kirken senere ble reist. Olsen avviste hovet som bygning, men ikke kultstedskontinuitet, og mye av den yngre forskningen har gått ut på å verifisere eller falsifisere Olsens teori (McNicol 1997). I norsk forskning har Dagfinn Skre argumentert for at kirkene i Sør-Gudbrandsdalen i liten grad kan sies å være bygd på eldre samlingsplasser, men at samvirke mellom ledere og bondebefolkningen sørget for en plassering av kirken som gagnet fellesskapet, og at tesen om kultstedskontinuitet derfor ble svekket (1988). Det Skre vil trekke oppmerksomheten mot, er at bygdeorganiseringen har moderert elitens dominans i valg av kirkested på 1000- og 1100-tallet, men han underslår ikke at de ledende kirkebyggerne var stormennene (Skre 1988). Senest har Jan Brendalsmo i sin doktorgradsavhandling understreket aristokratiets rolle som kirkebyggerne i Trøndelag (2006). De stolpebårne trekirkene ligger på lokaliteter hvor det har vært opportunt å markere 202 : OAS NR. 10. FACETS OF ARCHEOLOGY. ESSAYS IN HONOUR OF LOTTE HEDEAGER ON HER 60TH BIRTHDAY

seg i landskapet. De er knyttet til steder som har en historie som er lenket til utøving av makt (Brendalsmo 2006). Kirkebygningene fra 1000-tallet ligger ikke tilfeldig spredt rundt, de forholder seg til maktens landskap, som intimt er knyttet til ledende miljøer (jf. Hedager 2002:7). ARISTOKRATIETS RESIDENSER: HALLENE For å kunne gjøre observasjoner om likhet og ulikhet fordrer det at det er mulig å framstille miljøer hvor aristokratiet holdt til i jernalder, gjerne i perioden som ligger tett opp mot 1000-tallet, slik at sammenlikninger i liten grad blir påvirket av tidsfaktoren. I de skriftlige kildene finnes det opplysninger om haller, og litteraturviter Lars Lönnroth gir følgende korte utgreiing: «Observeras bör för övrigt att ordet «hall» (höll) i norröna sagor endast används om en kunglig festlokal av anständiga dimentioner, medan däremot «skåle» (skáli) eller «långhus» (langhús) normalt används om motsvarande (sannolikt något mindre) lokal hos hövdingar och storbönder på lägre nivå.» (Lönnroth 1997:33 34) Hallene var store bygninger, og aristokratiet gjorde seg synlige i landskapet, ikke bare ved store gravhauger, men særskilt ved store og høye bygninger. Navnet Uppsala består av to ledd, nemlig salr som betegner stort hus, og upp som viser til at salen lå høyt og dominerende i landskapet (Duczko 1997). Haugene i Gamla Uppsala er store, men bygningene har vært større og mer prangende! Det som skiller en hall fra et vanlig langhus, er formen og innredningen av husets rom samt spesielle funn som plasserer bruken av bygningen i et aristokratisk miljø (Larsson 2007; Skre 2007). Drikkeglassfragmenter, ulike perler og edelstener, gullgubber og sølvfunn ligger ikke spredt på enhver gård. Slike funnkategorier går igjen i de arkeologisk undersøkte hallbygningene. Frans Herschend har arbeidet inngående med hallene og deres funksjoner, og han har stilt opp følgende karakteristika (Herschend 1998:16): 1) They belong to big farms. 2) Originally they consisted of one room with a minimum of posts. 3) They are singled out by their position on the farm. 4) Their hearths were not used for cooking or for handicraft. 5) The artefacts found in the houses are different from those found in the dwelling part of the main house on the farm. Hallen er ikke et bolighus, den er et bygg som skal imponere med storslagent ytre og et indre preget av et stort åpent rom. Hallen er bygget som rommer fest, kult og forhandlinger. Det er aristokratiets festsal. Sal og hall betegner rom hvor stormannen befestet og utøvde sin makt ved forlening av jord og gavegiving og styrket alliansebyggingen ved oppfostringsavtaler KOLLEGER FRA NÆR OG FJERN : 203

og ekteskapsinngåelser (Hedeager & Tvarnø 2001:144 147; Hedager 2002:6; Jørgensen 2002:218). Aristokratiske miljøer og storgårder har vært gjenstand for omfattende forskning de siste 15 årene. Begreper som sentralsteder og sentralgårder er blitt brukt, og hallene inngår som komponenter i analysene av den yngre jernalderens maktelite og deres rolle i samfunnsorganiseringen (Herschend 1993, 1997). I Danmark er det påvist slike miljøer på Sjælland, nærmere bestemt på Tissø (Jørgensen 2002), Gamle Lejre (Christensen 1997) og Toftegård (Tornbjerg 1998). I Sverige er Slöinge (Lundqvist 1996, 2000, 2003), Uppåkra (Larsson & Hårdh, 2006), Järrestad (Söderberg 2003), Fornsigtuna (Hedman 1991), Helgö (Holmqvist 1969, 1980), Lunda (Andersson et al 2004), Huseby (Ekman 2000) og Gamla Uppsala (Duczko 1993, 1996; Nordahl 1996) steder hvor det er påvist miljøer med funn som klart peker på aristokrati (Kyhlberg 1995; Callmer 1997, 2001). Også miljøer i Norge er undersøkt, blant annet Borg i Lofoten (Munch et al. 2003) og hallen på gården Huseby i Tjølling i Vestfold (Skre 2007:231 242). Høsten 2007 ble det av Vestfold fylkeskommune påvist to haller på Borre i Vestfold. Hvordan kan slike residenser se ut i det arkeologiske materialet? Anlegget på Tissø viser at det ble bygd en hall hvor de takbærende stolpene var fundamentert tre meter ned i bakken. Det må bety at stolpene har kunnet bære en temmelig høy bygning, kanskje med to etasjer foreslår Lars Jørgensen, med dansk beskjedenhet (2002:231). Det er bygd en palisade som er sammenføyd med hallen, og innenfor dette avgrensede området står en mindre bygning. Funnene innenfor palisaden er spesielle og viser trolig kultiske aktiviteter. I 1977 fant en bonde en massiv ring av gull som veide 1,8 kilo, på gårdskomplekset (Jørgensen 2002:221). Tanken fører hen til beskrivelser i kapittel 4 i Soga om øyrbyggere. Forholdene som er dokumentert på Tissø, har mange paralleller til beskrivelsen i den langt senere sagaen. Jurisdiksjon, kult og politisk maktutøvning er sentrale funksjoner som rommes i bygningen som hovgoden Tololf bygde. På Tissø er inngangen til hallen plassert slik at det overensstemmer godt med beskrivelsen i sagaen, og gullringen som ble funnet, bare understreker at ringer var symboler som ble tillagt vekt i kulten, men som også kunne synliggjøres som symbol i visse forsamlinger, for eksempel ved edsavsigelser. Det profane og religiøse synes å være fysisk atskilt ved palisadegjerdet på Tissø, men strukturen finnes også igjen i hallbygningens arkitektoniske inndeling: En inntreden betinger at den besøkende kommer inn i et forrom og først derfra kan entré hallen. Dette er også påfallende på Lunda ved Strängnes (Andersson et al. 2004:15). Gårdsstrukturen på Tissø er ikke unik, snarere vitner det arkeologiske materialet om at denne aristokratiske gårdsstrukturen er å finne flere steder. En av hallene Järrestad i Halland er nesten identisk med den på Tissø (Söderberg 2003:135). Hallbygningen på Huseby i Tjølling har likhetstrekk 204 : OAS NR. 10. FACETS OF ARCHEOLOGY. ESSAYS IN HONOUR OF LOTTE HEDEAGER ON HER 60TH BIRTHDAY

med hallene på Tissø og Gamle Uppsala (Skre 2007:233). Hallene i yngre jernalder er bygd med buede vegger og er delt i tre rom, med hallrommet som det sentrale. Problemstillinger som er knyttet til utøvelse av makt, pleier å reise diskusjon om kontinuitet eller brudd i maktens uttrykksformer. Slike problemstillinger bør ikke overforenkles. Det er flere forhold som bør behandles for å se interessante endringer i tid og rom. De aristokratiske residensene rommer flere vesentlige funksjoner. Flere av de undersøkte stedene synes å miste sin betydning omkring 1050 e.kr. (Jørgensen 2002; Söderberg 2003). Spørsmålet som melder seg, er om, og eventuelt på hvilken måte, kristningsprosessen er å finne på disse stedene. Er det kontinuitet i kultutøvelse etter kristendommens innføring på disse stedene, eller er det et brudd? Sikre svar på spørsmålet er vanskelig å gi, men på 1000-tallet var aristokratene i Syd-Skandinavia og i Viken kristne, og de fleste hadde vært det i flere tiår. Helt inntil hallen på Husby i Glanshammar er det gravd fram 13 skjelettgraver uten gravgaver, og Thomas Ekman reiser spørsmålet om dette er den første kirkegården i området fra 1000-tallet (Ekman 2000:34). Mye tyder på at hallen ble brukt som kirke og plassen utenfor som kirkegård. Det er realistisk å forvente at den nye kultutøvelsen ble praktisert på disse residensene før de mistet sin betydning, og at haller kunne romme kultkontinuitet på disse stedene fram mot ca. 1050 e.kr. På Tissø som på Järrestad bygges det haller på 1000-tallet, men også mindre hus som eventuelt kan ha hatt særlige kultiske funksjoner (se også Andersson et al. 2004). Etter midten av 1000-tallet mister flere slike residenser sin betydning, og det skjer trolig som følge av rikssamlingsprosessene, kristningen og den begynnende statsdannelsen. Makten kom på færre hender og ble uttrykt gjennom konge og kirkemakt som da etablerte seg i byer som ble anlagt på 1000-tallet (Helle 2006). Den gjennomgripende flytting av funksjoner fra storgårdene til urbane sentra vitner om diskontinuitet i rommet, men kontinuitet i maktutøvelse (Zachrisson 1998). I byene økte antall funksjoner, og slik sett ble maktens landskap lokalisert innenfor konsentrerte bykjerner. Avmakten lå igjen ute i landskapet hvor hallene ble liggende som relikte monumenter (jf. Hedeager 1999:242). Fraværet av makt ga seg konkrete uttrykk i hallenes forfall. FRA HALL TIL KIRKE? I de skriftelige kildene står det at det i eller inntil hallene ble gjennomført blot, og at kulthandlinger inngikk i de store festene. Dette understøttes av de arkeologiske undersøkelsene hvor funn av gullgubber, gjenstander av og med gull samt glassfragmenter etter glass og drikkeritualer utgjør funnene. Er det dokumentasjon som kan kaste lys over en eventuell arkitektonisk sammenheng mellom haller og de eldste kirkebygningene av tre? KOLLEGER FRA NÆR OG FJERN : 205

Wilhelm Holmqvist påpekte i 1969 at funnene av en irsk biskopsstav, en koptisk skje og en korsprydet sølvskål, funnet i hallen på Helgö, kan være resultat av at hallen ble brukt som kirke (Holmqvist 1969, 1980; Zachrisson 2004:350 351). Sune Lindqvist påpekte i 1923 at Adam av Bremens beskrivelse av blotet i Gamla Uppsala benytter ordet triclinium, som Lindqvist koblet til skildringer av Hrodgards hall i Beowolf-kvadet, som igjen viser til de store nordiske hallene (Lindqvist 1923), hvilket vi i dag kan konstatere at absolutt har dekning i arkeologiske undersøkelser på stedet (Duczko 1993, 1996). Lindqvist jobbet med en rekonstruksjon av Gamle Uppsala og så for seg en bygning hvor «gudabilderna var placerade i hallens mitt, som bevis för ett Uppsala-tempel med en hög, central del omgiven av lägre partier i likehet med stavkyrkor» (Nordahl 1996:61). Dette var visjonært og møtte motstand, og leser vi hans begrunnelser for tolkningen, baserer den seg på tolkninger av hans utgravninger som forskere ikke deler i dag (Nordahl 1996). Men jeg finner ideen hans meget tiltalende. I analysen av Tissø trekker Lars Jørgensen fram strukturelle likhetstrekk mellom Tissø og Karl den Stores kongelige anlegg i Aachen (Jørgensen 2002:244 245). Følgende strukturelle trekk tar Jørgensen fram for å vise at aristokratene i Skandinavia organiserte sine residenser som gode europeiske aristokrater (Jørgensen 2002:244 245): Tissø Tolkning Karolingisk pfalz Monumentale haller Representasjon Aula Regia Særområde med bygninger Kult Atrium og Pfalzkirke Offerlund, sjø Kulthandlinger Viktige kirkehandlinger Våpen/hester Hirdfolk Gefolgschaft Henrettede menn Jurisdiksjon/rettssaker Jurisdiksjon/rettssaker Grophus/verksteder Markeder Markeder Går vi tilbake til de eldste trekirkene og deres planformer, er det noen strukturelle trekk det er verd å merke seg. Den treskipede trekirken har mye til felles med hus fra jernalder. Flere av plantegningene av haller viser at de må ha hatt stor grad av bæring i veggkonstruksjonen. For en del langhus har det vært mulig å beregne høyden på veggene, i og med at skråstivere utenfor veggrennen har en vinkel som antagelig sørger for at skråstiveren sammenføyes i området hvor taket og veggen møtes (Christensen 1997). Opp mot 4 meters vegghøyde var ikke uvanlig for store bygninger, mens takkonstruksjonen i de rekonstruerte bygningene sjelden har blitt gjenstad for alternative tolkninger. I det eldre arkeologiske materialet (f.eks. folkevandringstiden 400 550 e.kr.) finner arkeologene mindre hallbygninger (Herschend 2001). Disse 206 : OAS NR. 10. FACETS OF ARCHEOLOGY. ESSAYS IN HONOUR OF LOTTE HEDEAGER ON HER 60TH BIRTHDAY

hallene hadde samme funksjon som rommet i de store hallene fikk i yngre jernalder. Kirkebygningen synes å ha fellestrekk med hallrommet, også med de eldre og mindre hallene. Det kan synes som ideen om hallrommet er meget gammel og ble videreført selv da aristokratene foretrakk større hallbygninger. Det er flere fellestrekk ved bygg fra jernalder og de stolpebårne trekirkene som indikerer at utseendet på selve hallrommet og kirkene kan ha vært likere enn forskerne har antatt. Kulthuset i Uppåkra, som var 13,5 meter langt og 6 meter bredt, har mange trekk som minner om de tidlige trekirkene. I denne bygningen var stolpene gravd ned til en dybde av to meter. «Ett sådant djup måste betecknas som extremt för ett så litet hus. Även väggrännorna i vilka väggplankorna varit placerade var ovanligt djupa, upp till en meter. Därtil har det funnits stolpar i husens alla fyra hörn.» (Larsson & Hårdh 2006:180) Stolpene i hjørnene så vel som de to parene som står inne i huset har en diameter på 0,7 meter, hvilket viser at huset har vært høyt (Larsson 2007:14, 21). Funn av bronse og sølvbeger med gullbånd, glassbolle, 111 gullfigurer, dørringer av jern og andre kultobjekter vitner om at bygningen i Uppåkra faktisk synes å bekrefte at hovet eller kultbygningen må aksepteres (Larsson 2006, 2007). Det er kraftige stolper og veggkonstruksjoner som likner på hallene, blant annet Gamle Lejre, men også den eldste Mariakirken av tre i Oslo, som ble undersøkt i 1961 62 av Håkon Christie: Veggene i trekirken var markert av rester av stolper med ca. 0,4 m tverrmål i fotenden som står ca. 1 m ned i bakken med ca. 2,0 m avstand. Hver av skipets langvegger har hatt seks stolper, øst og vestveggene i skipet har hatt fire og korets østvegg tre stolper. Stolperadene viser en plan hvor skipet har vært ca. 10 x 7,5 m og et kvadratisk kor i øst ca. 4 x 4 m. De seks stolpene i skipets langvegger er satt ned i sammenhengende grøfter i den faste sand-leiren som utgjør naturbakken. Grunnen skulle være fast nok, men likevel har de østre stolpene i sørveggen hvilt på en ca. 3,7 m lang grovøkset halvkløvning som er lagt med flatsiden ned på bunnen av grøften, en slags nedgravet svill. (Jensenius, www.stavkirke.org) Det går altså fram at veggene i den eldre Mariakirken er grundig fundamentert med nedgravd svill, noe som åpenbart vil kunne bære en høyreist bygning. Den eldre Mariakirken var ikke mye kortere enn kulthuset i Uppåkra, og begge var åpenbart konstruert slik fordi begge bygningene har vært høye. Ser vi på hvordan kulthuset i Uppåkra er tolket, og sammenlikner med et fotografi av Torpo stavkirke, er det fellestrekk, som selvfølgelig kan komme av at forskerne har hatt stavkirkene som forelegg for sin tolkning, KOLLEGER FRA NÆR OG FJERN : 207

men som også bør få oss til å se etter lange linjer i dette arkeologiske materialet. Kulthuset i Uppåkra stod kanskje bortimot 600 år, fram til 800-tallet (Larsson 2007:15). Er det vanskelig å akseptere at kirkene på 1000-tallet bygde på mange hundre års erfaring og kontinuitet? Figur 2. Kulthuset i Uppåkra er trolig det beste eksemplet på en førkristen kultbygning, som selv de mest skeptiske forskere aksepterer som et hov eller tempel, etter Larsson & Hårdh 2006:182. KONKLUSJON Da gjenstår spørsmålet om hvordan hallene kan ha sett ut. Sikker viten har vi ikke, i og med at det ikke finnes stående hallbygninger i tre. Men haller av stein fra middelalder står fortsatt, og disse er meget høyreiste og har nær forbindelse med kirkebygninger på kongsgårder (Ekroll 1997). Likeså synes det å være mange fellestrekk mellom de eldre kirkebyggene av tre og jernalderens aristokratiske residenser, især hallrom og kultbygninger. Dette er ganske naturlig siden aristokratene i yngre jernalder og tidlig middelalder også var de tidlige kirkebyggerne. Det er faktisk vanskeligere å begrunne hvorfor slike bygninger ikke skulle hatt noe med hverandre å gjøre. Sett fra kirkeforskerens perspektiv kan spørsmål om kirkebygningenes hevede midtrom formuleres som følger: «Forklaringen på forandring av byggemåte og utviklingen av stavkirkene med hevet midtrom må derfor være mer kompleks, det kan ha å gjøre med en årsak som enda ikke er formulert» (Jensenius 1998). Det er her jeg mener de arkeologiske plantegningene av hallene blir interessante, og at hallrommet kan sammenliknes med enkle stavkirkebygg som Torpo, men og gjenkjennes i de større stavkirkenes skip. Dette åpner for nye analyser av byggeskikken i overgangen mellom vikingtid og middelalder. Det er mer enn sannsynlig at hus med stolpefundamenteringer flere meter ned i bakken har hatt hevet midtrom. Var hallrommet forløperen for de eldste trekirkene og dermed stavkirkenes forgjengere? Det er mye som tyder på at hallene hadde arkitektoniske løsninger som ble videreført til kirkebygningene. Enten det var kraftige stolper eller god bæring i veggene, så var begge prinsipper i bruk i hallene og de tidlige trekirkene. I 208 : OAS NR. 10. FACETS OF ARCHEOLOGY. ESSAYS IN HONOUR OF LOTTE HEDEAGER ON HER 60TH BIRTHDAY

kvadet «Beowolf» omtales hallen som det høye huset, og den indre høyden sies der å være imponerende (Larsson 2007:21). Hvor høye hallene var, bør vi se i lys av stavkirkene, og jeg vil konkludere med at hallen må ha vært langt høyere enn arkeologer hittil har tenkt seg. Jeg tror hallene hadde hevet midtskip som arkitektonisk har vært forløper for de tidligste trekirkene. LITTERATURLISTE Andersson, G. 1997 A struggle for control. Reflections on the change of religion in a rural context in the eastern Mälaren vally. I Visions of the Past. Trends and Traditions in Swedish Medieval Archaeology, red. av H. Andersson, P. Carelli, og L. Ersgård, s. 353-372. Lund Studies in Medieval Archaeology 19, Arkeologiska undersökningar Skrifter nr 24, Riksantikvarieämbetet. Lund. Andersson, G. 2005 Gravspråk som religiös strategi: Valsta och Skälby i Attunaland under vikingatid och tidig medeltid. Arkeologiska undersökningar 61. Riksantikvarieämbetet, Stockholm. Andersson G., Dunér, J. Fritsch, S., Beronius Jörpeland, L. og Skyllberg, E. 2004 Att föra gudarnas talan. Riksantikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar Skrifter 55. Stockholm. Brendalsmo A. J. 1990 Kirkesteder i Vestfold. Hvem bygde kirker og hvorfor hvor ble kirkene bygd og hvorfor? Skisse til problemstillinger omkring kirkebyggeriet. I Vestfoldkirkene, bygning, landskap og samfunn, red. av A. J. Brendalsmo og E. Vea, s. 37-57. Arkeologiske rapporter fra Tønsberg Nr. 3. Riksantikvaren. Tønsberg. Brendalsmo A. J. 1994 Nye tider nye skikker. I Fra Hammer til Kors, red. av J. I. Hansen og K. Bjerva, s. 103-117. Borre Historielag, Schibsted Forlag, Oslo. Brendalsmo, A. J. 2006 Kirkebygg og kirkebyggere. Byggherrer i Trøndelag ca. 1000-1600. Unipub. Forlag, Oslo. Callmer, J. 1997 Aristokratisk präglade residens från yngre järnåldern i forskningshistorien och deras problematik. I «Gick Grendel att söka det höga huset» Arkeologiska källor til aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, red. av J. Callmer og E. Rosengren, s. 11-18. Hallands Länsmuseers Skriftserie no 9/ GOTARC C. Arkeologiska Skrifter No 7. Göteborg. Callmer, J. 2001 Extinguished solar systems and black holes: traces of estates in the Scandinavian Late Iron Age. I Uppåkra. Centrum och sammanhang, red. av B. Hårdh, s. 109-138. Uppåkrastudier 3, Lund. KOLLEGER FRA NÆR OG FJERN : 209

Christensen, T. 1997 Lejrehallen. I «Gick Grendel att söka det höga huset» Arkeologiska källor til aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, red. av J. Callmer og E. Rosengren, s. 47-54. Hallands Länsmuseers Skriftserie no 9, GOTARC C, Arkeologiska Skrifter No 7. Göteborg. Duczko, W. 1993 Arkeologi och miljögeologi i Gamla Uppsala. OPIA 7. Uppsala. Duczko, W. 1996 Arkeologi och miljögeologi i Gamla Uppsala. Volum II. OPIA 11. Uppsala. Duczko, W. 1997 Gamla Uppsala svearnas maktcentrum i äldre och nyare forskning. I «Gick Grendel att söka det höga huset» Arkeologiska källor til aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, red. av J. Callmer og E. Rosengren, s. 71-82. Hallands Länsmuseers Skriftserie no 9/ GOTARC C. Arkeologiska Skrifter No 7. Göteborg Ekman, T. 2000 Item Husaby in Niericia. I En bok om Husbyar, red. av M. Olausson, s. 9-38, Skrifter 33, Riksantikvarieämbetet, Avdeliningen för arkeologiska undersökningar. Stockholm Ekroll, Ø., Stige, M., og Havran, J. 2000 Kirker i Norge. Middelalder i stein. ARFO forlag, Oslo. Ekroll, Ø. 1997 Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen 1050-1550. Det norske Samlaget, Oslo. Gaukestad, E. 1990 Kirkeanleggene i Vestfoldlandskapet. I Vestfoldkirkene, bygning, landskap og samfunn, red. av A. J. Brendalsmo og E. Vea, s. 19-22. Arkeologiske rapporter fra Tønsberg Nr. 3. Riksantikvaren. Tønsberg. Gräslund, A-S. 2001 Ideologi och mentalitet. Om religionsskifet i Skandinavien från en arkeologisk horisont. OPIA 29. Uppsala. Hedeager, L. & Tvarnø, H. 2001 Tusen års Europa-historie. Romere, germanere og nordboere. Pax forlag, Oslo. Hedeager, L. 1988 Danernnes land. Gyldendal og Politikens Danmarks historie Bd 2. Nordisk Forlag A/S, København. Hedeager, L. 1990 Danmarks Jernalder. Mellem stamme og stat. Aarhus Universitetsforlag, Aarhus. Hedeager, L. 1997 Odins offer. Tor 29: 265-278, Uppsala. Hedeager, L. 1999a Skygger av en annen virkelighet. Oldnordiske myter. Pax forlag, Oslo. Hedager, L. 1999b Sacred topography. Depositions of wealth in the cultural landscape. I Glyfer och arkeologiska rum en vänbok till Jarl Nordbladh, red. av A. Gustafsson og H. Karlsson, s. 229-252. Gotarc Series A Vol 3. Göteborg. 210 : OAS NR. 10. FACETS OF ARCHEOLOGY. ESSAYS IN HONOUR OF LOTTE HEDEAGER ON HER 60TH BIRTHDAY

Hedeager, L. 2000 Migration period Europe.: The formation of a political Mentality. I Rituals of Power. The transformation of the roman World, red. av F. Theuws og J. L. Nelson, Leiden, Boston, Köln. Hedeager, L. 2002 Scandinavian Central Places in a Cosmological Setting. I Central Places in the Migration and Merovingan Periods, red. Av B. Hårdh og L. Larsson, s. 3-18, Uppåkrastudier 6, Lund. Hedman, A. 1991 Platåhusen. I Fornsigtuna. En kungsgårds historia, red. av B. Andersson, D. Damell og J. Norrman, s. 58-74. Stiftelsen Upplands- Bro Fornforskning. Helle, K. 2006 Fra opphavet til omkring 1500. Norsk byhistorie, 23-123. Pax forlag, Oslo. Herschend, F. 1993 The Origin of the Hall in Southern Scandinavia. TOR, vol. 25: 175-199, Uppsala. Herschend, F. 1997 Livet i hallen. OPIA 14. Uppsala. Herschend, F. 1998 The idea of good. OPIA 15.Uppsala. Herschend, F. 2001 Journey of Civilisation. OPIA 24. Uppsala. Holmqvist, W. 1969 Helgö den gåtfulla ön. Stockholm. Holmqvist, W. 1980 Vikingar på Helgö och Birka. Stockholm. Jensenius, J. H. 1997 Var det krav om høye stenkirker i middelalderen? Viking, LX: 85-94, Oslo. Jensenius, J. H. 1998 Røldal, stavkirke eller?. Viking, LXI: 131-145, Oslo. Jensenius, J. H. 2001 Trekirkene før stavkirkene. En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca. år. 1100. Con-Text, avhandling. Arkitekthøgskolen i Oslo. Jensenius, J. H. www.stavkrike.org. Jørgensen, L. 2002 Kongsgård kultsted marked. Overvejelser omkring Tissøkompleksets struktur og funktion. I Plats och praxis studier i nordis förkristen ritual, red. av K. Jennbert, A. Andrén og C. Raudevere, s. 215-247. Vägar till Midgård 2, Nordic Academic Press. Lund. Kyhlberg, O. 1995 Epilog og vision. I Hus & gård. Artikkeldel, H. Göthberg, O. Kyhlberg og A. Vinberg, s. 179-191, Riksantikvarieämbetet Arkeologiska undersökningar Skrifter No 14. Stockholm. Larsson, L. 2006 Ritual building and ritual space. I Old Norse religion in longterm Perspective, red. av A. Andrén, K. Jennbert og C. Raudevere, s. 248-253. Vägar til Midgård 8, Nordic Academic Press. Lund. Larsson, L. 2007 The Iron Age ritual building at Uppåkra, Sothern Sweden. Antiquity 81: 11-25. KOLLEGER FRA NÆR OG FJERN : 211

Larsson, L. & Hårdh, B. 2006 Kulthuset i Uppåkra. I Odens öga mellan människor och makter i det förkristna Norden, A. Andrén, og P. Carelli, s. 176-182. Skrifter nr 6 Stadshistoriska avdelningen, Dunkers Kulturhus. Helsingborg. Lindqvist, S. 1923 Hednatemplet i Uppsala. Fornvännen 18. Stockholm. Lundqvist, L. 1996 Slöinge en stormannsgård från järnåldern. I Slöinge og Borg. Stormannsgårdar i öst och väst, red. av L.Lundqvist, K. Lindblad, A-L. Nielsen og L. Ersgård, s. 9-52. Riksantivarieämbetet Arkeologiska undersökningar Skrifter nr 18.Linköping. Lundqvist, L. 2000 Järnålderns centra exempel från Halland och Västgötland. Gotarc Serie C. Arkeologiska Skrifter No 35. Göteborg Universtiet. Göteborg. Lundqvist, L. 2003 Slöinge 1992-96. Undersökningar av en boplats från yngre järnålder. Gotarc Serie C. Arkeologiska Skrifter No 42. Göteborg Universtiet. Göteborg. Lönnroth, L. 1997 Hövdingahallen i Fornnordisk myt och saga.i «Gick Grendel att söka det höga huset» Arkeologiska källor til aristokratiska miljöer i Skandinavien under yngre järnålder, red. av J. Callmer og E. Rosengren, s. 31-38. Hallands Länsmuseers Skriftserie no 9, GOTARC C, Arkeologiska Skrifter No 7. Göteborg. McNicol, J. 1997 Plassering av de første kirkene i Norge i forhold til de hedenske kultstedene. En historiografisk studie omfattende tiden etter 1800. KULTs skriftserie nr. 98. Oslo Munch, G. S., Johansen, O. S. og Roesdahl, E. 2003: Borg in Lofoten. A Chieftain s farm in North Norway. Lofotr, Vikingmuseet i Borg, Arkeologisk Skriftserie, vol 1. Tapir Academic press. Trondheim. Myhre, B. & Øye, I. 2002 Norges landbrukshistorie 1. Oslo. Nordahl, E. 1996 templum quod Ubsola dicitur i arkeologisk belysning. Aun 22. Uppsala. Olsen, O. 1966 Hørg, hov og kirke. Historiske og arkæologiske vikigtidsstudier. Aarbøger for nordsik Oldkyndighed og Historie. København. Skre, D. 1988 Gård og kirke, bygd og sogn. Organisasjonsmodeller og organiseringsenheter i middelalderens kirkebygging i Sør-Gudbrandsdalen. Riksantikvarens rapporter 16. Øvre Ervik. Skre, D. 2007 Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series, Volume 1. Norske Oldfunn XXII. Aarhus University Press. Soga om øyrbyggere 1979 Omsett av J. Høgetveit revidert av E. Mundal 1979. Det Norske Samlaget. Oslo. Solberg, B. 2003 Jernalderen i Norge. Cappelen Akademiske Forlag. Oslo. 212 : OAS NR. 10. FACETS OF ARCHEOLOGY. ESSAYS IN HONOUR OF LOTTE HEDEAGER ON HER 60TH BIRTHDAY

Storsletten, O. 2002 Takene taler. Norske takstoler 1100-1350, klassifisering og opprinnelse. Del I, 444s., del II, 314 s. Con-Text, avhandling 10. Arkitekthøgskolen i Oslo. Storsletten, O. 1997 Arkitektur og stil. I Hus på vestkysten gjennom 4000 år, s. 48-51. Fortidsminneforeningen og Norsk Kulturråd. Bergen. Stylegar, F-A. 1999 Spangereid. En sørlands saga. Lindesnes kommune. Söderberg, B. 2003 Järnålderns Järrestad. Bebyggelse, kronologi, tolkningsperspektiv. I Järrestad, red. av. B. Söderberg, s. 109-174. Riksantikvarieämbetet arkeologiska undersökningar Skrifter No 51. Lund. Tornbjerg, S. Å. 1998 Toftegård en fundrig gård fra sen jernalder og vikingetid. I Centrala platser. Centrala frågor. Samhällsstrukturen under järnåldern, red. av L. Larsson og B. Hårdh, s. 217-232, Acta Archaeologica Lundensia Series in 8, No 28, Lund. Zachrisson, T. 1998 Gård, gräns, gravfält. Sammanhang kring ädelmetalldepåer och runstenar från vikingatid och medeltid i Uppland och Gästrikland. Stockholm Studies in Archaeology 15. Stockholm. KOLLEGER FRA NÆR OG FJERN : 213