Hva gjør Norge i AFGHANISTAN?

Hva gjør Norge i AFGHANISTAN?

Soldat fra Nordalliansen.

Bekjemper terror? Da Afghanistan ble invadert i 2001, var begrunnelsen å bekjempe islamsk terrorisme etter terrorangrepene i USA. Man lyktes med å ødelegge Al Qa idas treningsleire i Afghanistan. Men ble terroristenes evne til å iverksette nye terrorangrep mot Vesten svekket? Det er ingenting som tyder på at treningsleirene i Afghanistan har spilt noen praktisk rolle i opplæring og rekruttering av islamske terrorister for å utføre drap på sivile i Vesten. Tvert imot tyder etterforskning på at all relevant trening for gjennomføringa av 11. septemberaksjonen ble gjennomført i USA. en kjensgjerning at Europa etter invasjonen har opplevd to dødelige terrorangrep; ett i Madrid og ett i London. I tillegg hevder europeisk etterretning og politi å ha avverget flere planlagte terroraksjoner fra islamistiske miljøer i Europa. Ser man på motivasjonen til de unge muslimene som har gjennomført eller forsøkt å gjennomføre terrorangrep i Vesten, er den nokså ensidig knyttet til hat og sinne over Vestens okkupasjon av muslimske land. Invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan har dermed økt faren for nye terrorangrep i Europa stikk i strid med det uttalte målet. Terrorisme var ikke ukjent i Europa før invasjonen av Afghanistan. Islamsk terrorisme var derimot et helt ukjent fenomen. Trusselen skal ikke overdrives, men det er Jeg mener det ble mindre terrorisme etter inngrepet i Afghanistan. Det er viktig med andre virkemidler mot terrorisme, men i Afghanistan var det riktig å gå inn militært. Kjell Magne Bondevik, tidligere statsminister, til Ny Tid 1. september 2006

Skaper demokrati? Norske militære bidrag til NATOstyrken i Afghanistan forsvares ofte med at vi bidrar til å styrke landets første demokratisk valgte president og regjering. Det er en argumentasjon som rimer dårlig med virkeligheten. Den afghanske grunnloven ble til etter forhandlinger mellom USA og de islamistiske militsene som USA samarbeidet med om å styrte Taliban. Den fastslår at Afghanistan er en islamsk republikk hvor sharialover gjelder som tolkningsgrunnlag for dommere. Grunnloven gir ingen anledning til å endre de paragrafene som angår Afghanistans status som islamsk republikk, og presiserer at bare kandidater som støtter landets nåværende konstitusjon har anledning til å stille til valg 1. I 2001 ble Hamid Karzai utpekt som interimpresident av de vestlige okkupasjonsmaktene. Under presidentvalget tre år senere vant Karzai en overlegen seier i storbyene som NATO-styrkene kontrollerte. Han vant også suverent i de pashtunskdominerte distriktene hvor han hadde avtaler med lokale krigsherrer, som brukte svært truende metoder. For eksempel ga en lokal kommandant beskjed til eldrerådet i en landsby om at husene deres ville bli brent ned om de ikke leverte en solid seier for Karzai 2. Under valget til nasjonalforsamling i 2005 ble det brukt tilsvarende trusler. I tillegg foregikk det direkte valgfusk. I en valgkrets ble det for eksempel avlagt tjue tusen stemmer, til tross for at det totale antallet registrerte velgere i distriktet bare var ti tusen 3. Noen få steder var det mulig for uavhengige kandidater å stille til valg. Blant disse var Malalai Joya. Hennes kritikk av de herskende krigsherrene resulterte imidlertid i trusler om drap og voldtekt, og deretter suspensjon fra nasjonalforsamlinga i mai 2007 4. 1 http://president.gov.af/english/constitution.mspx 2 http://www.zmag.org/content/showarticle.cfm?sectionid=49&itemid=6410%20 3 http://www.rawa.org/seattletimes.htm 4 http://www.news.com.au/dailytelegraph/story/0,22049,21930344-5001028,00.html

- Hva mener du er det viktigste NATO har oppnådd i Afghanistan så langt? - [...] Det andre er demokratisering: Det er et parlament etter frie valg. Det er ganske uvanlig, spesielt i den regionale sammenhengen. Så her har vi et fungerende demokrati. [...] Jeg har aldri sett et oppdrag i historien som er så edelt med hensyn til motiv og mål. Ambassadør Daan Everts, NATOs øverste sivile representant i Afghanistan, i et intervju på NATOs hjemmeside 2. november 2006 Malalai Joya.

Frigjør kvinnene? Argumentet om at krigen skulle bidra til å frigjøre de undertrykte kvinnene i Afghanistan blir nesten ikke brukt lenger. Over hele Afghanistan rapporteres det om at regjeringsallierte krigsherrer begår voldtekter og andre grove overgrep mot kvinner. Kvinner blir i stor grad brukt som varer i byttehandler mellom ulike klaner, og unge kvinner som forsøker å flykte fra tvangsekteskap med eldre menn, blir pågrepet og fengslet av politiet 5. Utroskap straffes med døden. Steining har blitt benytta som henrettelsesmetode mot kvinner anklaget for utroskap i områder som er under kontroll av regjeringsstøttede militser 6. Med den tunge militære tilstedeværelsen som NATO har i Afghanistan, hadde det vært fullt mulig å hindre mange av de groteske overgrepene mot kvinner, men det skjer ikke. Kvinnefrigjøring var aldri invasjonens mål. Tidligere parlamentsmedlem Malalai Joya sa følgende under et besøk i Tyskland i 2007: - We need international support, but we don t want occupation. Sadly, today Afghanistan has become an occupied country, and the U.S. government is pursuing its regional and economic interests there, while the well-being of the Afghan people seems to be of no value. [ ] And the Taliban are getting stronger simply because the majority of the people do not support the present government. - Would you like the U.S. to withdraw from Afghanistan? - Yes, as soon as possible 7. 5 http://www.state.gov/g/drl/rls/hrrpt/2006/78868.htm 6 http://web.amnesty.org/library/index/engasa110052005?open&of=eng-afg 7 http://www.malalaijoya.com/index1024.htm

Dette er en frigjøringskrig, også en frigjøringskrig for Afghanistans kvinner. Så kvinneaspektet er sentralt for meg. Marit Nybakk, daværende leder for Stortingets forsvarskomité, til Dagbladet 11. august 2002 Afghansk enke.

Beskytter sivilbefolkninga? En rapport fra US State Department omtaler hvordan afghanere i dag blir fengslet uten tiltale, og torturert og drept i afghanske fengsler. Ikke på noe tidspunkt har det blitt rapportert at NATOstyrkene har grepet inn mot de mange menneskerettighetsbruddene som begås av lokale politikommandanter og militsledere. Det mest paradoksale er at det er NATO-styrkene selv som er ansvarlige for flest drap på sivile afghanere. I følge nyhetsbyrået AP var det mellom januar og august 2007 registrert 650 dokumenterte drap på sivile afghanere i kamphandlinger8. Av disse er 143 drept i talibanangrep, mens resten i hovedsak er ofre for NATO-bomber. NATOs kampfly flyr høyt og trygt, men det øker sjansen for at flyenes skyts bommer på målet og treffer sivile landsbyboere. Når afghanske myndigheter melder om drepte sivile afghanere, forklarer NATO dette ofte med at Taliban gjemmer seg blant sivilbefolkninga. I flere tilfeller har imidlertid undersøkelser vist at det overhodet ikke befant seg talibansoldater i området da angrepet fant sted9. Fra stor høyde har soldatene tatt feil og trodd at brudefølger eller landsbyboere på vei til markedet har vært talibansoldater. Folkerettens bestemmelser om regler i krig fastslår at stridende parter har plikt til å gjøre alt for å forhindre sivile skader. Hensynet til soldatenes sikkerhet gir ikke gyldig grunnlag for å benytte en strategi som setter sivile liv i stor fare. NATOs flyangrepsstrategi i Afghanistan er dermed å regne som en krigsforbrytelse.

Når vi sender våre best trente soldater til Afghanistan så er det fordi vi vil skape et større og forhåpentligvis varig rom for politisk forsoning og utvikling. Vi sender styrker fordi det vil gi de sivile organisasjonene økt handlingsrom. Og vi sender våre soldater som et signal til befolkningen i Afghanistan om at vi tar deres sikkerhetssituasjon på alvor. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, i Dagsavisen 18. mars 2007 http://www.rawa.org/temp/runews/2007/10/02/afghan-violence-at-highest-level-since-2001-un-reports.html?mod=options=newsletter=adminedit http://pubpages.unh.edu/~mwherold/latest.htm 8 9

Hindrer Taliban i å komme tilbake? Etter et fem år langt redselsstyre, var Taliban forhatt blant det store flertallet av afghanere i 2001. I dag kontrollerer Taliban igjen store deler av de pashtunskdominerte distriktene i Afghanistan. Taliban styrker seg fordi folk ikke støtter den sittende regjeringa. Den ekstreme korrupsjonen og maktmisbruket hos den sittende NATO-støttede regjeringa gjør at folk vender seg til det tydeligste alternativet. De mange sivile som er blitt drept i NATOs bombeangrep skaper også grobrunn for nyrekruttering til talibanstyrkene. Det er liten tvil om at militsene som i dag styrer Afghanistan med støtte fra NATO ville blitt svekket om NATO-styrkene ble trukket ut. Men det er ingen automatikk i at Taliban ville fylle dette maktrommet. Det er først og fremst blant pashtunerne at Taliban har noen form for oppslutning. Andre folkegrupper utgjør over 60 prosent av befolkninga. Da Taliban var i stand til å erobre størstedelen av Afghanistan mellom 1994 og 1996, var det på grunn av omfattende økonomisk og militær støtte fra den pakistanske staten, med stilltiende aksept fra USA. Uten fornyet støtte fra en utenlandsk militærmakt, er det liten grunn til å tro at Taliban skulle bli i stand til å utvide sin innflytelse. Tvert imot utgjør den vestlige tilstedeværelsen det viktigste ideologiske rekrutteringsgrunnlaget for Taliban. Uten denne fienden ville det være langt vanskeligere å rekruttere flere krigere. De demokratiske kreftene som finnes i det afghanske samfunnet står svakt i kryssilden mellom ulike militser, NATO-styrker og Taliban. Om NATO-styrkene trekker seg ut, vil det kunne svekke både de regjerende militsene og Taliban. I det ligger det håp og muligheter for afghanske demokrater som Malalai Joya. Norge må regne med å være i Afghanistan lenge. Vi kan ikke tillate at Taliban tar tilbake territorier. Det vil definitivt sette kampen mot terror tilbake. Jan Petersen, leder i Stortingets utenrikskomité, til Ny Tid 1. september 2006.

Opiumsåker.

Støtter prosjekt for et nytt amerikansk århundre? I 1997 signerte en gruppe innflytelsesrike amerikanske politikere, næringslivsledere og akademikere et sett av prinsipper som fikk navnet Project for a New American Century. Målet for prosjektet er å opprettholde USAs posisjon som verdens ubestridt ledende supermakt. For å oppnå dette må USA både vise vilje til å bruke militærmakt, og dessuten opprettholde evne til å utkjempe og vinne kriger mot hvem som helst, når som helst. I større internasjonale konflikter er det ikke bare våpenstyrke som er avgjørende. Tilgang til strategiske ressurser som energi er minst like viktig. Parallelt med nedgangen i USAs egen oljeproduksjon, har strategisk kontroll over energiressurser i andre deler av verden blitt av stadig større betydning for å opprettholde USAs supermaktsposisjon. Afghanistan har en svært sentral plassering i forhold til noen av verdens største uutnytta gassressurser i Turkmenistan og Kasakhstan. Kampen om kontroll over gassressursene i Sentral-Asia handler i stor grad om hvor rørledningene for transport av olje- og gassressursene skal gå. Så lenge rørledningene går gjennom Russland, bindes produsentstatene politisk til Russland. Bygges det nye rørledninger østover til Kina eller sørover gjennom Iran, blir de sentralasiatiske gassprodusentene knyttet enda nærmere til USAs viktigste geopolitiske utfordrere. USA har forsøkt å knytte Turkmenistan og Kasakhstan til

sine allierte i Aserbajdsjan, Georgia og Tyrkia gjennom å få bygd en rørledning tvers over Det kaspiske havet. De høye kostnadene ved et slikt prosjekt har imidlertid gjort planene lite interessante. Det er langt mer realistisk å knytte oljeog gassressursene på østsida av Det kaspiske havet til Vesten via Pakistan. Forutsetninga for at en slik rørledning skal gi gevinst for USA, er et stabilt USA-vennlig Afghanistan. Målet om å stabilisere Afghanistan under et felles, Iran-fiendtlig styre, var årsaken til at USA så med velvilje på at Pakistan finansierte og utrusta Taliban med våpen fra 1994. Til å begynne med så strategien ut til å fungere. I januar 1998 underskrev talibanregimet en avtale om bygging av en gassrørledning over Afghanistan fra Turkmenistan til Pakistan, men de brøt den igjen seinere på året. Kort tid etter at rørledningsavtalen ble brutt, begynte planlegginga av en krig for å få talibanregimet fjernet. Flere strategiske hensyn var sentrale for USAs valg om å invadere. Kina, Russland og Iran oppfattes i økende grad som utfordrere til USAs supermaktsposisjon i verden og innflytelse i regionen. En invasjon av Afghanistan ville gi USA mulighet til å realisere et militært nærvær i disse utfordrernes nærområde. Krigen måtte skje i allianse med Nordalliansen - de afghanske militsgruppene i opposisjon til Taliban. Alliansen var politisk nødvendig, men svært vanskelig for USA. Prisen for å fjerne Taliban kunne bli å overlate Afghanistan til Irans og Russlands gamle allierte, og dermed forsterke disse stormaktenes kontroll over gassrikdommene i Sentral-Asia. Løsningen ble å presse gjennom at den USA-allierte pashtuneren Hamid Karzai skulle bli president. Strategien overfor de Iran- og russiskvennlige militslederne har siden vært todelt; dels å presse dem til å underordne seg Karzais og USAs planer for Afghanistan, dels å manøvrere dem ut av maktposisjoner lokalt. Men Karzai mangler en egen afghansk militær styrke. Derfor trengs det lojale utenlandske styrker. Her spiller den NATO-dominerte ISAF-styrken en viktig rolle. Mens NATO-styrkene har unnlatt å gripe inn mot militsledere på grunn av overgrep mot sivilbefolkninga, har de heller brukt makta si mot militsledere som har gitt Iran og Russland for stor innflytelse. Den viktigste NATO-innsatsen skjer likevel i de pashtunskdominerte distriktene i sør, hvor en offensiv bombekrigsstrategi brukes for å forsøke å nedkjempe Talibans fornyede innflytelse. Uten støtten fra Norge og andre NATO-allierte, måtte USA utført de oppgavene som nå gjennomføres av allierte med egne soldater. Det ville økt presset på det amerikanske militæret dramatisk. Resultatet kunne blitt at USA måtte oppgi kontrollen av Irak eller Afghanistan eller begge - et kraftig tilbakeslag for prosjektet for et nytt amerikansk århundre.

I dagens Afghanistan tar NATO-alliansen ledelsen i å skape sikkerhet for folket i Afghanistan. I dagens Afghanistan blir terroristene som en gang undertrykte det afghanske folket og trua landet vårt, fanga og drept av NATO-styrker og soldater og politi i et fritt Afghanistan. [...] I dag er Afghanistan NATOs viktigste militæroperasjon. [...] Og jeg takker lederne i NATO-landa for å anerkjenne viktigheten av Afghanistan for vår egen sikkerhet og for å øke våre egne lands sikkerhet. For at NATO skal lykkes, må medlemslanda sørge for at sjefene på bakken får de styrkene og det utstyret de trenger for å gjøre jobben sin. Mange allierte har forplikta seg til økte styrkebidrag og hjelp og jeg setter pris på disse forpliktelsene [...] Norge, Litauen og Tsjekkia har alle gått med på å sende spesialstyrker til Afghanistan. George W. Bush, USAs president, i en tale 15. februar 2007

Fredsinitiativet er en del av en global bevegelse for fred og rettferdighet. Fredsinitiativet arbeider for en verdensorden der konflikter løses med fredelige midler. Vi forsvarer FN-paktens forbud mot angrepskrig, og arbeider for at Norge ikke skal delta i eller støtte angrepskriger og okkupasjoner. Fredsinitiativet mener at global utjevning, demokrati og økonomisk rettferdighet er det viktigste som kan svekke grunnlaget for terrorisme både den terrorismen som henter støtte i undertrykte og marginaliserte grupper, og den terrorismen som utøves av verdens mektigste stater. Fredsinitiativet krever at NATOs krigføring i Afghanistan stoppes umiddelbart. Ved en tilbaketrekking av NATO-styrkene kan det åpnes for en ny politisk prosess styrt av det afghanske sivilsamfunnet, slik at det afghanske folket selv kan få avgjøre framtida si. Fredsinitiativet er åpent for tilslutning fra flere organisasjoner, og vi vil gjerne ha flere lokale grupper av engasjerte fredsaktivister. Ta kontakt på post@ingenkrig.no eller besøk www.ingenkrig.no.