NORDRE LANGÅRA I N D R E O S L O F J O R D

NORDRE LANGÅRA I N D R E O S L O F J O R D

Dette heftet inngår i en serie av kulturhistoriske hefter som Follo museum har laget til hyttene som Kystled Indre Oslofjord disponerer. Follo museum er i tillegg til å være regionmuseum for Follo også ansvarlig for å dokumentere kystkultur i Akershus. Stein Barli, Christian Hintze Holm, Per G. Norseng og Ola Teige har utarbeidet heftene. Follo museum 2004. Forsideillustrasjon: Utsnitt fra J. Finnes kart over fiskeplasser i Oslofjorden fra slutten av 1900-tallet. (Rikantikvaren Ic 7).

NORDRE LANGÅRA Nordre Langåra ligger utenfor Brønnøya i Asker kommune og er på ca. 230 dekar. Øya har lange tradisjoner som feriested for Oslos befolkning. I dag er øya friluftsområde og den gamle butikken disponeres av Kystled Indre Oslofjord som overnattingssted. Navnet ål eller åre? Det har vært uenighet blant språkforskere om hva navnet på Nordre Langåra (og dens tvilling i Drøbakssundet Søndre Langåra) egentlig kommer av. At lang kommer av øyas lange form er klart. Men, henspiller åra på en åre til å ro med, en blodåre, eller betyr det en renne eller stripe, som i det gammelnorske ordet ål (som har navngitt fisken)? I dag er det det siste som holdes for mest sannsynlig. Et annet velkjent navn er Middagsbukta, navnet på sundet mellom Langåra og Brønnøya. Fra gammelt av kalte fiskerne i fjorden dette stykket av fjorden for Langårssundet, logisk nok. Det nye navnet kommer fra lystbåtkulturen som inntok øyene i fjorden fra slutten av 1800-tallet. Navnet vitner om rike osloborgere som makelig tøffet inn i sundet, ankret opp og blandet seg en skarp pjolter. Og bukta er omtrent en god båttur unna hovedstaden. Kalkbrenningen Før 1900 var det særlig en virksomhet som preget Nordre Langåra og bygdene rundt. Det ble brutt kalkstein som det ble lagd kalk av. Kalk er et glimrende bindemiddel (mørtel) ved bygging av murer og steinhus. Kalkstein (eller limstein) er dannet ved sedimentering av leire og forsteinede smådyr i saltvann gjennom millioner av år. På øyene i Vestfjorden og flere andre steder i Asker og Bærum er det store forekomster av kalkstein. Kalkstein ble til ulesket kalk ved brenning. Man la kalkstein og ved lagvis i en ovn og tente deretter på. Den ferdige kalken rant deretter ut av åpninger i bunnen av ovnen. Bygging av steinhus, murer og store bygninger, festninger og kirker i Norge skjøt fart i middelalderen. I slike bygninger var kalk en nødvendig bestanddel. Asker og Bærums kalkressurser lå nært Oslo og de andre byene i Østlandsområdet som trengte mørtel til byggeprosjekter. Den første skriftlige kilden som omtaler kalkbrenning i Norge er et dokument fra kong Magnus Eiriksson i 1336 om Mariakirken i Oslos behov for kalk. Første gang navnet dukker opp er også i Kongelig Norsk Seilforenings medlemsblad i 1907. Der forteller eieren av seilbåten Plaisir at båten hans er prægtig til bedre middage paa søndagsturene til Middagsbugten ved Indre Langaaren. Men navnet sto ennå ikke på kartet. Det ses visstnok nok fremdeles på med skepsis lokalt. Dette til tross for at det er et kjent og mye brukt navn på oppankringsstedet. Om sommeren er bukta full av båter, på Sankt Hans kan man nesten gå tørrskodd over fra Brønnøya til Langåra. Kalkovnen på Brønnøya - motivet for Bærums kommunevåpen (fotograf Finn Lønnå, utlånt fra Bærumssamlingen, Bærum bibliotek).

Kalkbrenning ble etter hvert en viktig binæring for bøndene i Asker og Bærum, særlig fra 1600-tallet av, da etterspørselen etter kalk steg kraftig. Det ble blant annet innført murtvang i den nyanlagte byen Christiania i 1624; dens forjenger Oslo hadde vært en treby så hadde den også brent ned. Den tidligere sjømannen Anders Haagensen arvet Brønnøya med Langåra i 1869 og startet kalkbrenneri her i 1874. Det er han som bygde den berømte og hyppig avbildede ovnen i Sandbukta på sørsiden av Brønnøya, tvers overfor Langåra. Det er registrert over 60 gamle kalkovner i de to kommunene Asker og Bærum, en rekke stedsnavn og tradisjoner vitner om en betydelig produksjon. Den viktigste og helt nødvendige faktoren er den gode tilgangen på kalkstein,og på ved til ovnene. Bygdene hadde også fordelen av god markedstilgang; hovedstaden Christiania lå nær og gunstig til for sjøtransport. Mye kalk ble også eksportert til Sverige og Danmark over utskipningsstedet Slependen. Det var såpass stor trafikk over det at det ble holdt en egen tollbetjent der. De mange ovnene på gårdene i Asker og Bærum (bondeovner) ble gradvis lagt ned utover 1800-tallet. Næringen ble for dyr fordi mye av den billige arbeidskraften forsvant til Amerika, og sementen ble tilgjengelig. Det var heller ikke mye skog igjen. Kalkproduksjonen fortsatte i større skala med større kalkbrudd og større kalkovner. Men brensel og arbeidskraft ble fortsatt stadig dyrere slik at det snart bare var en stor kalkovn igjen. Den ble bygget på Slependen i Bærum så sent som i 1914 og brant kalk frem til krigen. Kalkbrenningens tid på Nordre Langåra På Brønnøya og Langåra er det mye kalkstein tilgjenglig. Øyene ligger midt i et av de store kalksteinsfeltene på Østlandet - Oslofeltet. På øyene lå det allerede på 1300-tallet steinsbrudd som skaffet råstoff til kalkovner i området. Nordre Langåra tilhørte fra middelalderen til 1700-tallet det såkalte Nesøygodset, en stor eiendomssamling i Asker og Bærum. Øya var deretter på bondehender frem til 1890. Caspar Donato Brambani (1834-1906). Industrimann i Sandvika av italiensk herkomst (bilde utlånt fra Bærumssamlingen, Bærum bibliotek). Her brant han kalk på den gamle måten. Haagensen døde i 1888, og produksjonen ved denne ovnen opphørte da. Kalkovnen er siden blitt liggende som et pittoresk fotomotiv og er nå fredet. Ovnen er grunnlaget for Bærums kommunevåpen, som et minne om kalkbrenningens historie i kommunen. Selv om den vitterlig ligger i Asker! En av de ledende industrimenn i kalkbrenningsnæringen var på slutten av 1800-tallet den italienskættede fabrikkeieren Donato Brambani som eide A/S Sandvikens Kalkfabrikk og Tæglverk. Brambani kjøpte i 1892 Brønnøya og Nordre Langåra av Haagensens arvinger for å utnytte de store kalksteins-ressursene på øyene.

Helgerud kalksteinsbrudd i Bærum ca. 1880 (utlånt fra Bærumssamlingen, Bærum bibliotek.). I 1894 bygde han en moderne ovn ved Ostsundet på nordsiden av Brønnøya. I motsetning til de gamle vedfyrte bondeovnene ble de drevet kontinuerlig og var kullfyrte. Ovnen ved Ostsundet var bare i drift frem til 1900, kulldriften ble for dyrt. Den er fullstendig borte nå. Vi kan ikke tenke oss Langåra villabebygget dette må aldri skje! Etter at kalkproduksjonen på Nordre Langåra tok slutt ble øya solgt til bankier Plahte. Han drev Langåra og Brønnøya som underbruk til sin gård på Høvik. Brønnøya ble senere utparsellert til boligtomter. Plahte solgte i 1923 Langåra videre til Georg Berthelsen, han planla å dele opp hele øya i tomter. Hvis Middagsbukta på dette tidspunkt var blitt arena for rikefolk i fine båter, var det et annet av hovedstadens befolkningslag som preget Nordre Langåra like ved. Nordre Langåra, som flere andre øyer i fjorden nær Oslo, ble fra begynnelsen av 1900-tallet brukt av Kristianias (byen hadde vedtatt at navnet skulle skrives med k i 1883) voksende arbeiderklasse til ferie- og friluftsliv. Det var blitt et yrende liv på øya der kalkbruddene nå var nedlagt. I feriene kunne ligge tusenvis av mennesker her ute. Det var folk som ikke hadde råd til å skaffe seg sommerhus og eller lystbåter. Gjennom hele sommeren bodde folk i telt og små hytter bygd av lemmer. Hyttene fikk lov til stå, så lenge de ble tatt ned når sommeren var over. Mange satte opp hyttene sine på samme sted i årevis. Hvis Langåra ble utparsellert til tomter ville sommergjestene miste tilgang denne perlen. De var allerede utestengt fra en rekke andre øyer i fjorden. Jernbanens båtforening skrev allerede i 1913 til Kristiania kommune og ba den om å sikre byens befolkning adgang til øyene i fjorden.

Ti år senere, i 1923, fikk spørsmålet ny aktualitet, med utbyggingsplanene for Langåra. Jernbanens båtforening appellerte da enda en gang til Kristiania kommune: Vi kunde peke på flere øer, men hovedtingen er at Nordre Langåra nu averteres til salgs. Hvem kjenner ikke Langåra? Den, der er en sommerdag har sett det friluftsliv som der utfolder seg, glemmer det aldrig. Vi kan ikke tenke oss Langåra villabebygget dette må aldri skje! Ikke bare jernbanearbeiderne var bekymret, også andre organisasjoner, aviser og enkeltpersoner engasjerte seg for å bevare friluftsområdet. Utbyggeren Berthelsen kom under stekt press, han tilbød øya til Kristiania kommune for 120 000 kr., det dobbelte av hva han selv hadde gitt. Enden på saken ble at Asker kommune i samarbeid med hovedstaden for 60 000 kr. Etter avtale mellom Asker og Oslo ble Langåra lagt ut som friluftsområde for all fremtid, Oslo har disposisjonsretten. Som regel er det deilig og fredelig her Nå kunne friluftslivet fortsette. Det kom til handelsmann her, som holdt til i huset som Kystleden nå disponerer, «Butikken». Mange av gjestene kom tilbake år etter år, i 1975 kunne Asker og Bærums Budstikke bringe et intervju med en pensjonist fra Oslo som da hadde feriert seg her hver sommer siden 1934. Han hadde en hytte på nordsiden av øya laget av lemmer. Han satte den opp i mai, den måtte tas ned før 15. september hvert år. Oslo kommune tillot ingen fastboende. Om vinteren lå den lagret under presenning. Avisen anslo at det i 1975 var rundt 50 slike byggmestre på Langåra. Det ble ikke stukket under en under en stol at det ikke alltid var bare idyll på øya, det kunne være mye bråk med ungdom og fyll. Men som veteranen sa i 1975, det var ikke et stort problem: Det er klart ar det kan være litt fyll av og til, men stort sett synes jeg ikke det er mer bråk enn man må regne med på en sommerøy. Som regel er det deilig og fredelig her. Det kan vel stå som en passende oppsummering av historien om Nordre Langåra og de som brukte øya og fjorden? Kilder og litteratur: Asker og Bærums Budstikke, 18.7.1975 og 27.8.1990. Lønnå, Finn, Kalkbrenningen i Asker og Bærum og de tradisjoner som knytter seg til den, Akershus imellom, nr. 1-2 1990. Ness, Tore, Navn i fjorden. Oslo. Bærum. Asker, Oslo 1996. Tveten, M., Gamle fiskere og strandsittere i Oslo Vestfjord, Høvik 1943. «Butikken» på Nordre Langåra, nå Kystledhytte (foto: Aker og Bærums Budstikke, Sonja Jensen).

Faksimile fra Asker og Bærums budstikke 18.7 1975.