Innspill til NOU 2016:16 Ny barnevernslov Organisasjonen for barnevernsforeldre (OBF) vil først og fremst takke Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) for initiativet til denne gjennomgangen av dagens barnevernlov. Og så vil vi berømme utvalget som har utført en så grundig gjennomgang som fremkommer av NOU 2016:16 ny barnevernlov. Likevel må vi påpeke at høringsfristen til et så viktig og grundig arbeid er gitt liten frist, noe som rammer særlig små høringsinstanser. At loven ble gjennomgått i sin helhet med fokus både på å skape en helhetlig men også en tidsriktig lov er vi særdeles godt fornøyd med da mange familier i dag ikke passer inn i loven slik den fremstår nå. Dette gjelder både familiestruktur men også når det gjelder familier med annen kultur eller bakgrunn. At utvalget nå også tydeliggjør kommunens ansvar for opplæring av barneverntjenesten når det gjelder å forstå familier med annen kulturell bakgrunn håper vi også har effekt. OBF tenker at det bør presiseres av forskrift til loven hva som ligger i det ansvaret. OBF mener det nye forslaget til barnevernlov ivaretar de forpliktelser Norge har i folkeretten både hva gjelder menneskerettighetene og barnekonvensjonens bestemmelser. Som barnevernsforeldre er vi også helt klart opptatt av at våre barn blir ivaretatt så godt som mulig, også når dem bor i fosterhjem eller på institusjon, vi er derfor glade for at satsningen på kontakt med familien blir satt høyt på dagsorden i de tilfeller det anses som å være til barnets beste. OBF oppfatter nouen i sin helhet til å være en mer familievennlig lov enn tidligere lov. Det fremgår tydeligere at barn bør vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse, og helst i egen familie. Vi mener dette ivaretar det biologiske prinsippet på en god måte uten å sette barns helse og trygghet i fare. OBF reagerer på at «helst i egen familie» ikke nødvendigvis handler om barnets «biologiske» familie. Dette mener vi burde være en selvfølge at dreier seg om den biologiske familien. Det fremkommer i kapittel 19 side 247. Sitat: dette innebærer at «egen familie» ikke trenger å være den biologiske familie. OBF er usikre på om begrepet det biologiske prinsipp dekkes av utvalgets formuleringer om den biologiske familien. Ved presentasjonen av utvalgets arbeid fremkom det at det biologiske prinsipp er tatt med i lovens formålsparagraf, men OBF er i tvil om lovforslaget dekker dette prinsippet. At utvalget har gitt barnets beste så tydelige kriterier mener vi vil styrke både barn og foreldres rettssikkerhet i alle prosesser av en barnevernssak enten det er snakk om frivillige tiltak i hjemmet eller tvangstiltak utenfor hjemmet. Kapittel 5: «For å kunne gi effektiv og riktig hjelp, er det viktig at kvaliteten i barnevernets arbeid er god. For å sikre kvalitet i barnevernets arbeid, ble det i 2013 tatt inn et forsvarlighetskrav i barnevernloven. At saksbehandlingen er forsvarlig og at den ivaretar barn og foreldres
rettssikkerhet er en forutsetning for å nå målene som god kvalitet». Vi i OBF er usikre på om kvaliteten i arbeidet blir vesentlig bedre med å kun legge til rette for bedre vurderingskriterier for beslutningene som tas i barnevernet. Man kan se for seg at en del endringer er mulig med instrukser for bedre saksbehandling og tydeligere vurderingskriterier, men en må også ta inn over seg at muligheten for at det faktisk er nødvendig å sette fokus også på utdanningen til dem som på vegne av kommunen eller private foretak skal kunne ta forsvarlige og faglige vurderinger, som i så stor grad rammer familier i krise. OBF stiller seg undrende til at det ikke stilles høyere krav enn 3årig utdanning for barnevernansatte, men er klar over at det ikke ligger under utvalgets mandat. OBF mener at i tråd med den nye barnevernlovens bestemmelser vil det være nødvendig å legge til rette for en masterutdannelse i barnevernsarbeid. Vi i OBF ser både fordeler og ulemper med å senke alder for partsrettigheter til 12 år. Fordeler som større grad av brukermedvirkning og bedre muligheter til å påvirke egen sak, vi tenker at dette er et viktig og riktig skritt i riktig retning for mange barn og unge. Det vi midlertid er bekymret for er hvordan prosessen i forkant utarter seg, hvordan skal en kunne sikre at barn i en alder av 12 år er i stand til å stå med det ansvaret på sine skuldre, hvordan har barneverntjenesten og/eller fosterhjemmet tenkt å forberede barna på den belastningen dette kan medføre? Vi ser heller for oss å styrke barns medvirkning på andre måter. OBF støtter forslagene om barns rett til å uttale seg direkte til barneverntjenesten og fylkesnemnda, krav til dokumentasjon og krav til begrunnelse av hvilken betydning barnets mening har hatt i barnets beste-vurdering. Kapittel 7: «Utvalget mener det er behov for å innskrenke og tydeliggjøre barneverntjenestens ansvar. Det foreslås derfor å innskrenke plikten til å delta i forebyggende arbeid rettet mot alle barn, og tydeliggjøre grensen mot andre tjenesters ansvar for å gi barn og unge hjelp». OBF er helt enig i at forebyggende arbeid ikke bør ligge under barneverntjenesten men under blant annet helsetjenesten, barnehage/skole mm for å hindre at familier som har behov for hjelp ikke får hjelp på grunn av frykt for konsekvensene. OBF er også tydelige på at barneverntjenesten ikke skal misbrukes av andre instanser når det oppstår utfordringer som ikke ligger inn under barneverntjenestens ansvar. Det at utvalget foreslår å presisere at kommunen skal sørge for at barneverntjenesten til enhver tid er tilgjengelig for henvendelser fra barn og fra andre offentlige myndigheter, mener vi er nødvendig for å kunne gi bedre beskyttelse til barn og unge. Kapittel 8: Bare ordet «barnevernhelsereform» får en til å forstå at barnevern og helse, særlig psykisk helse pr i dag ikke har et godt fungerende samarbeid og/eller gode ansvarsfordelinger. Hva som er hovedårsaken til at dette er et så ømt punkt er vanskelig å si, men vi har noen tanker om hvilke utfordringer en ofte møter på som bruker av tjenestene.
1. Helse utfordringer som ikke lar seg løse med råd og/eller veiledning fra lege, behandling som ikke virker eller barn som responderer annerledes enn hva man har tenkt, behøver ikke bestandig å «meldes» til barneverntjenesten. Mange familier opplever at dersom dem ikke passer inn i den tjenesten som utfører behandlingen, sendes familiene over til barneverntjenesten, som om dem har kompetanse på hvorfor behandlingen ikke virker. Istedenfor at lege/sykehus beklager at dem ikke finner behandling som passer, meldes familien til barneverntjenesten. Hvorfor? Handler det om å flytte ansvaret fra helsevesenet til foreldrene? 2. OBF mener at det må tydeligere ansvarsfordeling til mellom forvaltningsnivåene, slik at brukerne ikke blir kasteballer mellom ulike etater. Det burde være lettere å skaffe hjelp uten diagnose da dette kan føre til evig jakt på en diagnose som utløser visse rettigheter. Et barn som opplever utfordringer som ikke helsevesenet kan håndtere blir dyttet inn under barnevernstjenesten, under barnevernstjenesten har familien behov for tiltak, tiltak som ved en diagnose kan dekkes i større eller mindre grad av NAV, da dyttes barna igjen inn i helsevesenet på jakt etter en diagnose. Er det virkelig slik det skal være? 3. 3årig utdannelse for barnevernspedagoger og sosionomer, igjen stiller vi oss spørsmålet om det er nok, vi ser for oss at utdanningen forlenges, med 2 år. Hvorav det ene året burde hatt fokus på psykisk helse og veiledning av familier med komplekse utfordringer, det andre året burde bestått av lære/praksis. Manglende kompetanse i barnevernet kan føre til at flere enn nødvendig henvises til utredninger det ikke er behov for. Kapittel 9: Barnevernstjenestens plikt til å dokumentere sitt arbeid har blitt tydelig presisert gjennom hele NOUen, det er OBF veldig takknemlig for. At meldinger som henlegges må begrunnes, håper vi fører til at flere barn får rett hjelp til rett tid. Dokumentasjonen kan brukes til mange ting, derfor er det viktig at informasjonen er helhetlig, faktabasert og inneholder noen faste punkter. Helhetlig: at den inneholder en god kartlegging av barnet/familiens beskyttelsesfaktorer så vel som risikofaktorer, at barnet/barna både kan få tilbud hver for seg og sammen med familien, at alle forhold tas med i vurderingene (økonomi, helse, bolig, jobb, skole, familie/nettverk mm). Faktabasert: At rapporter inneholder mer fakta mindre «synsing» eller personlige vurderinger, at ord som rotete blir erstattet med beskrivelser av faktiske forhold, kjøkkenbenken er full av brukte tallerkener, står 3 gryter med matrester i på benken. Faste punkter: nettverkskart, risikofaktorer/beskyttelsesfaktorer, hva (er utfordringene) hvordan (jobber vi sammen med familien for å løse utfordringene)- hvorfor-(gjør vi det eller det tiltaket) -evalueringer både under tiltaket og i etterkant av tiltaket. Som foreldre i møte med barnevernstjenesten opplever vi ofte at begreper blir brukt som svar på spørsmål eller krav. Hvis man søker om mer samvær kan svaret være for eksempel: etter en helhetsvurdering, finner barneverntjenesten at det ikke er til barnets beste. Eller: etter en
barnevernfaglig vurdering kan ikke barneverntjenesten se at familien har nyttiggjort seg av veiledningen. Etter OBFs mening burde da den helhetsvurderingen og den barnevernfaglige vurderingen ha noen vurderingskriterier som man kunne forstå hva inneholdt. OBF mener at alle kriteriene bør være vurdert etter hva- hvordan-hvorfor-konklusjon/bestemmelse og evaluering i samarbeid med barnet og foreldrene. Når det gjelder krav om dokumentasjon ved at det skal føres journal for hvert barn, barnevernfaglige vurderinger, referat fra samtaler og møter samt informasjon om barnets medvirkning, mener OBF det må være et mye tydeligere skille der søsken ikke har samme mor eller far. I slike saker syndes det MYE, da barnefar til eldste får opplysninger om yngste fordi samtaler med begge barna gjengis i begges journal. Dette mener OBF er helt uakseptabelt og burde overhodet ikke forekomme under noen omstendigheter. Kapittel 10: Vi er opptatt av at kravene og retningslinjene for innhenting av opplysninger skjerpes. Vi ser at det er behov for å innhente opplysninger for å belyse sakens fakta så godt som mulig. Vi tenker at det er i orden at det innhentes opplysninger fra lege, psykolog eller psykiater, men vi mener at det ikke er grunnlag for å sende kopi av hele eller deler av journalen. OBF mener at opplysninger gitt til lege, psykolog eller psykiater er av privat karakter og skal derfor skjermes. At barneverntjenesten etterspør opplysninger som er vesentlige for saken er en ting, noe helt annet å hente ut en journal som kan være fra noen uker gammel til flere år gammel. Barneverntjenesten innehar heller ikke etter vår oppfatning nødvendig kompetanse til å tolke eller forstå disse opplysningene. Kapittel 11: Når det gjelder hjelpetiltak er det flere ting vi undrer oss over, for eksempel finnes det lite forskning på området, for det andre så finnes det ikke noen faste tiltak for foreldre uansett hvor i landet vi bor, råd og veiledning blir mer og mer benyttet uten at det finnes noen mal for hvordan familier veiledes. «Utvalget viser til at referansegruppen, blant annet ved Organisasjonen for barnevernsforeldre (OBF), har fremhevet at det viktigste når det gjelder valg at tiltak er at tiltakene er fleksible og tilpasset det enkelte barn og familien». Vi vil også legge til at det er viktig at tiltakene har en nasjonal forankring for å hindre at tiltakene blir sporadiske og tilfeldige og umulige å sammenligne når det gjelder effekt/virkning. Det later til at det er opp til hver enkel kontaktperson/veileder å bestemme hva veiledningen skal inneholde, hvordan den skal gjennomføres og om vi evner å nyttiggjøre oss av dette. Vi er bekymret for at konklusjonen altfor ofte blir at vi ikke evner å nyttiggjøre oss dersom rådene og veiledningen ikke fører til endring, fremfor å prøve annet tiltak. Tiltakene som settes inn må være direkte rettet mot de behov barnet/familien har og at tiltakene er fleksible og har høy kvalitet. Bruk av hjelpetiltak vil alltid være langt rimeligere kostnadsmessig enn omsorgsovertakelse. Det er derfor viktig at tiltakene er rettet inn mot familiens behov på det tidspunktet, og er i samråd med familiene. OBF ønsker at barneverntjenesten skal være et servicetilbud for de familier som trenger støtte.
Om lag 43000 barn fikk hjelpetiltak av barneverntjenesten i 2015, likevel finnes det lite forskning og lite informasjon om hvilke tiltak som er nyttige og hvilke som ikke har effekt. Undersøkelser vedrørende hjelpetiltak viser at om lag 80% av dem som mottar hjelp fra barnevernet er tilfreds med hjelpen de får, men hvor er undersøkelsen som forteller hvor mange av dem som pr i dag har barn under omsorg som en gang i tiden var tilfreds med hjelpen de fikk? OBF mener det vil være viktig at dette settes i system, slik at fremtidens barn kan få et bedre tilbud. Vi mener familieråd burde vært brukt i mye større utstrekning enn i dag og at alle landets barnevern skal kunne tilby dette. Familier OBF har vært i kontakt med opplever generelt sett at familieråd har vært et godt tilbud, som har styrket familien og gitt god oversikt over utfordringene barneverntjenesten er bekymret for. OBF ser med bekymring på at fratakelse av foreldreansvar og adopsjon øker, vi er sterkt imot at tvangsadopsjon i det hele tatt forekommer, og at det er en del av barnevernloven. OBF er kritiske til at adopsjon brukes som et tiltak. Vi ser med bekymring på at dette vil øke i takt med svekket kommune økonomi, når kommunene selv skal sørge for å finansiere fosterhjemmene. OBF er opptatt av at det skapes en balanse mellom hvilke tilbud foreldre får og hvilke tilbud fosterforeldre får. Foreldre får lite eller ingen tilbud så lenge barna bor utenfor hjemmet, mens fosterforeldre får pride-kurs, 1 års gruppe, samlinger for fosterforeldre mm. Vi har også behov for hjelp og støtte selv om barna våre ikke bor hjemme. Foreldre som har opplevd omsorgsovertakelse trenger systematisk hjelp til å enten bli gode samværsforeldre eller i beste fall, få tilbake omsorgen. Vi mener det må presiseres at det er barneverntjenestens ansvar å sette foreldre i stand til å få omsorgen tilbake. OBF støtter utvalgets forslag om at midlertidigheten i omsorgsovertakelsene strammes inn i lovteksten. Alle omsorgsovertakelser skal være midlertidige og barneverntjenesten må være forpliktet til å arbeide nøye med hver familie som er fratatt omsorgen med tiltak som setter foreldrene/familien i stand, slik at barnet kan bli tilbakeført. Dette vil kreve en helt ny måte for barneverntjenesten å arbeide på. I dag er dessverre situasjonen slik at de fleste omsorgsovertakelser blir sett på som langvarige oppvekstplasseringer og det er få eller ingen tiltak fra barneverntjenestens side rettet inn mot foreldre etter omsorgsovertakelsen. Kapittel 12: Dette er selvsagt et vanskelig kapittel både for barn, unge og voksne. Akuttvedtak eller hastevedtak som det nå er lagt frem forslag om, er vedtak som kan ramme hardt og uventet. Mange foreldre opplever at det i denne prosessen er lite informasjon og det fører ofte til at situasjonen ofte oppleves som uoversiktlig, kaotiske og traumatiske ikke bare for barna men for hele familier, nabolag og nærmiljø. Vi stiller oss kritiske til gjennomføringen av hastevedtakene. Dagens høye antall hastevedtak er en uholdbar situasjon. Hastevedtak må kun benyttes i de tilfeller hvor det er fare for liv og helse. I saker der det er nødvendig å gjøre hastevedtak tenker vi det er særlig viktig å opptre skånsomt og med aktsomhet, både med tanke på samarbeid med familien, men også for å skape minst mulig reaksjoner og traumer hos barna slik at vi som foreldre står hjelpeløs igjen dersom hastevedtaket ikke følges opp av en omsorgsovertakelse. Jo lengre adskillelsen er og jo kraftigere inngripen familien blir utsatt for jo lengre tid og mer hjelp vil familien ha behov
for i etterkant av et hastevedtak. Vi ønsker at alle hastevedtak skal gjøres så skånsomt som mulig og i samarbeid med barn og foreldre, og andre nærstående om nødvendig, for å gjøre opplevelsen minst mulig traumatisk for barna som rammes. Det bør utarbeides helt klare retningslinjer for saksbehandling i saker som omfatter hastevedtak. I dag er det ingen klare rutiner for hvilken informasjon barna eller foreldrene får i perioden etter at barna er hentet ut av hjemmet. Forslag til bestemmelser kan være: innen 48 timer skal barn og foreldre få en orientering om situasjonen: - hvor er barna - hva er årsaken til hastevedtaket - hva skjer de neste dagene - hvem har ansvaret for kontakt med barna - hvem skal ha kontakt med og informere foreldrene - hva skjer når, tidsfrister mm OBF er også opptatt av at bruken av politi ikke overdrives og at det legges til rette for andre måter å gripe inn i familier enn ved politimakt. Dersom det er helt nødvendig med bruk av politi, tenker vi det kan gjøres uten full uniform og uniformerte biler. OBF ser for seg at et samarbeid mellom BLD og JBD vil kunne være hensiktsmessig for å finne gode løsninger der bruk av politi er nødvendig. Kapittel 13 Utvalget foreslått nye reguleringer av barnets kontakt og samvær med foreldrene og andre nærstående, OBF er meget tilfreds med at ikke bare foreldre men at også nærstående inkluderes når det gjelder kontakt med barna. OBF opplever at utvalget gjennom sine presiseringer tydeliggjør hvilken støtte som kan finnes i barnets nettverk, og at det skal bli lettere for andre enn foreldrene å ha en relasjon til barnet selv om det ikke kan bo hjemme for kortere eller lengre periode. Denne støtten kan være helt avgjørende for hvor godt barnet evner å falle til ro og knytte seg til sine nye omsorgspersoner. Vi er klar over at hyppig samvær i alle tilfeller ikke er mulig, men vi mener at grundigere informasjon og tydeligere veiledning om hva god kontakt og gode samvær kan være, informasjon om hvordan vår atferd og hva vi uttaler påvirker barna våre kan føre til at flere blir tryggere samværsforeldre og blir gode støttespillere både for barna men også for fosterforeldrene. Den kontakten foreldre og fosterforeldre opparbeider seg i tiden mens våre barn bor i fosterhjem er helt avgjørende både for hvordan barna faller til ro men også hvordan vi som foreldre møter barna våre den dagen h*n flytter hjem. Mange barn vender hjem etter endt opphold på institusjon eller fosterhjem, disse barna trenger gode og trygge voksne og vende tilbake til. Jo større avstanden blir mellom foreldrene og fosterhjemmet, jo vanskeligere blir det for oss foreldre å gi vår støtte til fosterforeldrene. Kapittel 14: ALLE omsorgsovertakelser skal være en midlertidig løsning. Slik er det ikke i dag, i dag praktiseres ofte oppvekst plasseringer altså til barnet er 18 år. Dette uavhengig av om barnet er 2 år, 6 år eller 15 år, slik vil vi ikke ha det. Foreldre har gjennom svært mange år blitt satt i
«skammekroken» etter at barnet/barna har blitt flyttet ut av hjemmet og foreldrenes omsorg. OBF ser at utvalget har lagt opp til et styrket ansvar til barneverntjenestene om å følge nøye med på barna og foreldrenes utvikling etter en omsorgsovertakelse, vi venter i spenning på hvordan «barnevern Norge» vil løse dette i praksis. Samtidig vil vi berømme de barneverntjenester som allerede har tatt en del av forslagene på alvor. Skal fosterhjemsomsorgen i det hele tatt klare å ivareta de barna som ikke kan bo hjemme, mener OBF det er helt nødvendig at fokuset på tilbakeføringer styrkes og at det i større grad jobbes aktivt for tilbakeføringer i hver eneste kommune. Skal vi kunne gi barna som virkelig har behov for beskyttelse en god oppvekst må hele fosterhjemtjenesten i samarbeid med barneverntjenesten sette inn tiltak som får familier med mindre hjelpe behov i stand til å ivare ta sine barn. OBF stiller seg undrende til at det ikke er barnevernstjenestens kompetanse til å gi riktig hjelp som settes i tvil men oftest foreldrenes manglende evne til å nyttiggjøre seg av tiltakene. OBF mener også at ettersom det er barneverntjenesten som i saksfremlegget til fylkesnemnda beskriver omsorgen til barna som mangelfull, vil det også være barneverntjenestens ansvar å lage en plan for hva som skal til for å endre omsorgen for barnet. Kan barneverntjenesten si noe om hva som er for dårlig omsorg, bør dem også kunne si noe om hva som er god nok omsorg for det aktuelle barnet. Dette mener vi bør fremkomme av saksfremlegget til fylkesnemnda på lik linje med dokumentasjon på hvorfor barnet bør flyttes ut av hjemmet. God oppfølging gjør veien lettere- er et slagord OBF har brukt. Tanken bak slagordet handler om å skape trygghet og forutsigbarhet. Vi mener at god informasjon er veien til samarbeid. Derfor er vi tydelige på medvirkning i arbeidet med planene, hvis jeg som foreldre skal støtte planen må jeg kjenne til den, jeg må også kjenne til hva, hvordan og hvorfor. Har jeg denne nokså grunnleggende informasjonen om barnet mitt blir det lettere å fokusere på andre viktige ting, som trivselen til barnet, samarbeid med fosterhjemmet og støtte barnet i sin nye omsorgssituasjon. Vi ønsker også at når planer eller samvær skal evalueres så skal vi som foreldre også få lov å si noe om hvordan dette fungerer for oss, si noe om hva vi tenker på, eller hvilke datoer som passer best, og om gjennomføringen og stedet for samværet. For oss i OBF er det en selvfølge at når noe skal evalueres så får alle involverte parter uttale seg. Vi ser også på det som naturlig at det i forkant av utarbeidelsen av en plan blir snakket med barna, foreldrene og fosterforeldrene om hva som er viktig for hver av partene slik at man før samværene starter har en bedre forståelse for hverandres behov og begrensninger. Kapittel 15: Når det gjelder spørsmålet: Bør vurdering av familie og nært nettverk samt bruk av familieråd i det å finne et egnet bosted for barnet fremgå direkte av loven så mener vi i OBF at det bør det. Det må også tas med i vurderingen eventuelle familiekonflikter som kan oppstå ved hyppighet av samvær, og de begrensningene som kan komme på øvrig samvær i familien når det kommer til høytider og tradisjoner slik som ferier og feiringer der alle samles. Mange foreldre har begrenset nettverk i utgangspunktet, dersom det legges til rette for god dialog om disse utfordringene i forkant av flyttingen, kan man kunne hindre at foreldre blir sittende
alene dersom barnet flyttes til familie/nettverk. Dette betyr på ingen måte at OBF ikke ønsker familie/nettverk som fosterhjem, bare at arbeidet i forkant må kartlegge situasjonen og ta hensyn til dette. Når det gjelder flytting etter en omsorgsovertagelse bør dette i størst mulig grad unngås, evt inn et punkt om at hvis det oppstår brudd i fosterfamilien så skal foreldrenes omsorgsevne igjen tas opp til vurdering når det gjelder nytt tiltak. Når det kommer til bruk av tvang i fosterfamilier er det viktig at barnets beste kommer tydelig frem. Et fosterhjem skal i utgangspunktet fungere som et vanlig hjem så langt det er mulig. Hvis det skal lovfestes bruk av tvang i fosterfamilier må bestemmelsene om saksbehandling og klageadgang også løftes opp fra rettighetsforskriften og tas inn i barnevernloven. Dette må også medføre at fosterforeldrene må følge de prosedyrene som ligger for bruk av tvangsprotokoller og barnets rett til klageadgang til Fylkesmannen. Når det kommer til andre botiltak som bolig med oppfølging stiller OBF seg bak Utvalgets oppfatning om at dette egner seg best i forskrift, basert på nærmere utredning og egen høring da dette er et sort og omfattende tiltak som trenger godkjenning. Da blir det også viktig at det opprettes en trygghetsperson for barnet. Kapittel 16: OBF er usikre på utvalgets forslag om å senke aldersgrensen for partsrettigheter til 12 år. OBF setter likevel pris på at utvalget har vurdert og argumentert i forhold til den belastningen en partsrettighet kan innebære. Vi støtter videre utvalgets forslag om at barn med partsrettigheter selv kan velge om de vil benytte partsrettigheten eller ikke, dersom aldersgrensen senkes. Vi tolker dette som en rettighet, men ikke en plikt. Dette forutsetter i tilfelle at barnet får god informasjon som er uavhengig av de andre partene i saken. Vi forutsetter også at det tenkes nøye igjennom hvilke «sikkerhetsnett» det bør bygges rundt barnet som benytter seg av partsrettigheten, som sikrer at barnets ikke blir skadelidende av å ha fått denne utvidede rettigheten. Det må hele tiden tas høyde for at det å være part i en barnevernssak kan være belastende for et barn både på 12 og 15 år. OBF er enig i at del av foreldreansvaret medfører partsstatus om tiltak. Vi er også enig i en videreføring av dagens ordning med tilknytningsaspektet for de foreldre som ikke har part i foreldreansvaret. OBF støtter utvalgets syn på partsrettigheter for fosterforeldre, det vil si at fosterforeldre ikke gis utvidede partsrettigheter utover dagens ordning ved flytting, dagens barnevernlov par.4-17. Partsrettigheter for fosterforeldre vil stride mot et viktig juridisk prinsipp om at partsrettigheter bare skal utløses når det er saker som er rettet mot dem. Dette gjelder ikke for fosterforeldre generelt. Fosterforeldre har en juridisk avtale med barnevernstjenesten, utfører en tjeneste for barnevernstjenesten og handler på vegne av og etter ordre fra barnevernstjenesten. Forøvrig vil jo partsbestemmelsene i forvaltningsretten gjelde også for barnevernsloven, og her er hovedprinsippet et tiltak rettet mot. OBF støtter forslaget om at hjelpetiltak kan pålegges samværsforeldre.
OBF er enig i at det ikke kan gjøres endringer i foreldres generelle innsynsrett som part i saken, jfr. Forvaltningsretten. Men vi er samtidig enig med utvalget i at bvtj må være nøye med hvordan de ordlegger seg ovenfor barn mht taushetsplikt generelt og taushetsplikt ift foreldrene. Vi synes derfor det er riktig at utvalget foreslår å videreføre og klargjøre dagens bestemmelse om at opplysninger fra barnet/ungdommen kan holdes unna foreldrene som part i saken «...dersom det ellers kan medføre fare eller skade for barnet eller skade...» I praksis gjelder dette særlig for overgrep/voldssaker osv. Bestemmelsen finnes i dagens regelverk, men er nok lite i bruk. I de få tilfeller hvor fosterforeldre gis partsrettigheter ved flyttevedtak er det riktig at barnets tilknytning til fosterhjemmet må vurderes. Men også her vil vi advare mot at dette kan være et ledd i en fremtidig adopsjonssak. OBF vil på det sterkeste advare mot den til tider økende tendens til at fosterbarn blir adoptert av fosterforeldre. Vi viser her til statsråd Hornes gjentatte uttalelser om at barnevernstjenesten ikke er et adopsjonskontor. Grunnregelen i barnevernsretten er at vedtakene om omsorgsovertagelse kun er av midlertidig art, og at det er et klart mål for bvtj at barnet så raskt det er mulig kan føres tilbake til foreldrenes omsorg. OBF er også enig i at fosterforeldres uttalerett må videreføres i den nye barnevernloven. OBF mener det ikke er grunnlag for å gå videre med en vurdering av en evt. Vergeordning. For barnevernsbarn for de barn og unge under barnevernet hvor foreldrene har foreldreansvaret. Dette er i praksis den alt overveiende delen av dagens barnevernsbarn. Vi mener dagens ordning hvor barnets foreldre gjennom foreldreansvaret er verger for barnet er tilstrekkelig, og fungerer godt i dag. Dette gjelder selvfølgelig ikke i de tilfeller hvor foreldrene er fratatt foreldreansvaret. I de tilfeller må det etableres vergeordninger, som i dag. OBF støtter utvalgets forslag om en egen trygghetsperson som skal erstatte talspersoner, tillitspersoner og tilsynspersoner. Dette vil sikre den stabilitet og kontinuitet som barnet trenger. OBF ser poenget med at den nye trygghetspersonen skal ivareta roller som i dag kan være motstridende og at de opererer på ulike arenaer. Men vi ser at dagens fragmenterte ordninger ikke fungerer til barnets beste, og at det overstyrende her må være at det kun er en person barnet skal forholde seg til. Dette særlig på bakgrunn av at dagens ordninger ikke fungerer til barnets beste. Denne personen må barnet ha 100% tillit til og føle seg 100% trygg på. En viktig forutsetning for at denne nye ordningen skal fungere er at denne nye trygghetspersonen er objektiv i forhold til de ulike rollene i barnevernet. Vi tenker her spesielt på viktigheten av at denne personen står på egne ben og er uhildet i forhold til ansatte på barnevernskontorene og fosterforeldre/ansatte ved institusjon. Skal barnet ha tillit til denne personen må personen være helt objektiv, kun ha barnets beste som hovedmål i arbeidet. OBF forutsetter at det utarbeides f.eks. Veiledere, rundskriv om trygghetspersonenes arbeid for å sikre denne uavhengigheten. Trygghetspersonen vil sannsynligvis også bli viktig for barnet ved de eventuelt utvidede partsrettighetene for barn og ved barnets uttalelser, oppmøte/vitneforklaringer i fylkesnemndene/domstolene. OBF mener det kanskje vil være mest ryddig at en eventuell verge og trygghetsperson ikke er samme person, slik at en hindrer sammenblanding av roller. Dersom det endelige lovforslaget faller ned på at trygghetspersonen skal oppnevnes og godtgjøres av fylkesmennene, vil det være svært viktig at denne personens uavhengighet i forhold til barnevernstjenesten og fosterforeldrene sikres. Vi mener det er riktig at barnet selv skal medvirke ved oppnevningen av denne personen, og at fylkesmennene må legge avgjørende vekt på at det oppnevnes en person som uhildet kan tale barnets sak på flere arenaer.
OBF støtter forslaget om at barnet skal kunne uttale seg direkte til fylkesnemnden dersom barnets selv ønsker det og dersom barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter og formidle disse synspunktene videre til fylkesnemnden. Som organisasjon har vi fått flere tilbakemeldinger på at barnets talsperson i praksis ikke fungerer som barnets talsperson, og fylkesnemndens medlemmer kan sitte igjen med et feil inntrykk av hva som er barnets mening. Det finnes dessverre eksempler på at talspersonene har sterkere bindinger til fosterforeldrene og saksbehandlerne i barnevernstjenesten, og videreformidler deres synspunkter i sterkere grad enn banets synspunkter. OBF forutsetter at de nye trygghetspersonene kurses/opplæres i metodikk i hvordan de i praksis som utøve sin rolle, slik at de oppnår 2 viktige målsetninger: 1. Barnet føler trygghet for og har tillit til trygghetspersonen 2. Trygghetspersonen videreformidler det som virkelig er barnets mening Vi har spesielt lagt merke til at hva utvalget skriver om valg av trygghetsperson s.239, 2.kolonne: «...Dersom barnet ønsker en bestemt person, bør dette tillegges stor vekt...utvalget legger til grunn at det må være adgang til å oppnevne ny trygghetsperson for barnet ved behov...en årsak til bytte av trygghetsperson kan for eksempel være at barnet ikke opplever å ha tillit til vedkommende...» Kapittel 17: Rettssikkerheten oppleves på ingen måte som god i saker behandlet av fylkesnemnda for barnevern og sosialsaker, av foreldrene. OBF deltok i referansegruppen for evalueringen fylkesnemndene som pågikk fra juni 2014- april 2015. I den sammenheng fikk OBF komme med innspill som vi mener påvirker foreldrenes rettssikkerhet ved behandling av saker. Evalueringen i sin helhet opplevdes ikke som særlig granskende av forhold som var avgjørende for barn eller foreldre. Advokater tok til ordet for at tidsbruken fordelt mellom privat part og kommunene var ujevn og at det ble lagt mindre vekt på privat parts dokumenter enn på kommunens. Talspersonen oppnevnt for barna var den rollen som jevnt over var dem det var knyttet minst tillit til blant de andre aktørene. Utvalget har foreslått å oppheve ordningen av talsperson, fremfor å styrke dennes rolle. Etter det vi kan forstå handler dette både om at barna gis rett til å direkte uttale seg til nemnda og at partsrettighetene foreslår senket til 12 år, og at funksjonen til talspersonen da oppheves. På vegne av foreldre ønsker OBF noen endringer ved behandling i nemnda. Vi ønsker at saksfremlegget til fylkesnemnda må inneholde en mer balansert fremstilling av familien, en bredere kartlegging av situasjonen og hvordan bvtj har arbeidet med familien Vi ønsker at sakkyndige vurderinger skal ha en gyldighet på maksimum 3 år, rapporter eldre enn dette bør ikke legges til grunn for å opprettholde omsorgsovertakelse eller for å ikke gi økt samvær Vi ønsker at bvtj som har vurdert at foreldrene ikke yter god nok omsorg, må i saksfremlegget utarbeide en plan for hvordan dem skal arbeide med familiene etter en omsorgsovertakelse for å sette foreldrene i stand til å få omsorgen tilbakeført.
Vi ønsker at det stilles høyere krav til bvtj oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse, slik at det i saker om tilbakeføring eller utvidet samvær forventes at bvtj har gjort arbeid i forhold til å forbedre foreldrenes evne til å ivareta sine barn. Kapittel 19: OBF reagerer på at «helst i egen familie» ikke nødvendigvis handler om barnets «biologiske» familie. Dette mener vi burde være en selvfølge at dreier seg om den biologiske familien. Det fremkommer i kapittel 19 side 247. Sitat: dette innebærer at «egen familie» ikke trenger å være den biologiske familie. Kapittel 20: OBF opplever utvalgets forslag til ny lov som helhetlig, oversiktlig og med et bedre språk. Loven er tilpasset dagens familiestruktur og gir tydeligere rammer for barneverntjenestens arbeid med barn, unge og foreldre.