Kan ikke v ise det koblede bildet. F ilen kan v ære fly ttet, ha fått ny tt nav n eller v ære slettet. Kontroller at koblingen peker til riktig fil og plassering. BORGARTING LAGMANNSRETT Justis- og beredskapsdepartementet Dok 1 Deres referanse Vår referanse Dato 28.11.2017 Høring NOU 2017: 8 Særdomstoler på nye områder? Høringsuttalelsen er utarbeidet av førstelagmann Ola Dahl og Borgarting lagmannsretts sivilprosessgruppe, som består av lagmann Anders Bøhn og lagdommerne Kristel Heyerdahl, Eyvin Sivertsen, Christian Lund og Lisa Vogt-Lorentzen. Ettersom Domstoladministrasjonen vil inngi høringsuttalelse etter høringsfristens utløp, tar Borgarting lagmannsrett forbehold om å inngi tilleggsuttalelse etter at denne foreligger. 1 Sammendrag Borgarting lagmannsrett støtter fullt ut høringsuttalelsen fra Dommerforeningen 10. november 2017. Lagmannsretten viser derfor til denne høringsuttalelsen i sin helhet og vil i det følgende bare komme med tilleggskommentarer til denne. Lagmannsretten er enig med utvalget i at det ikke bør opprettes en egen domstol for utlendingssakene (kapittel 2.4 og del 5). Videre støtter vi forslaget om at sakkyndigrapporter i foreldretvister skal forelegges for Barnesakkyndig kommisjon (kapittel 21.4), samt forslaget om utredning av en mer helhetlig tilnærming til spørsmålet om høring av barn (kapittel 9.3). Til den foreslåtte «tingrettsmodellen» for saker etter barneloven og barnevernloven vil Borgarting lagmannsrett særlig understreke følgende: 1. Det er ikke pekt på vesentlige svakheter ved dagens ordning. Denne bør derfor videreføres, eventuelt med justeringer. 2. Domstolkommisjonens utredning bør uansett foreligge før det kan være aktuelt å gjennomføre utvalgets strukturelle endringsforslag. Postadresse Sentralbord Saksbehandler Bankgiro Organisasjonsnummer Postboks 8017 Dep, 0030 Oslo 21 55 80 00 Marianne Bakkeløkken Kontoradresse Telefaks Telefon Ekspedisjonstid Internett/E-post Keysers gate 13, 0165 Oslo 21 55 80 01 0800-1545 (1500) http://domstol.no/borgarting borgadm@domstol.no
3. Forslaget om å fravike reglene for utnevnelse av dommere er prinsipielt svært betenkelig. Det samme gjelder å lovfeste krav til særskilt kompetanse for barnesakene. 4. Domstolenes rolle bør være å kontrollere forvaltningens avgjørelser etter barnevernloven, ikke å ta avgjørelse om tvang i første instans. 5. Utvalget har undervurdert de økonomiske og administrative konsekvensene tingrettsmodellen vil ha for lagmannsrettene. Borgarting lagmannsrett vil nedenfor kommentere punktene i denne rekkefølgen, for så kort å kommentere visse andre forhold knyttet til tingrettsmodellen. 2 Behovet for endring På bakgrunn av kritikk mot saksbehandlingen i de kommunale barnevernsnemndene ble Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker opprettet i 1992, og kompetansen til å gjøre vedtak i saker om tvang etter barnevernloven ble lagt dit. Det ble vurdert om kompetansen i stedet burde legges til domstolene, men nemndsbehandling ble ansett som en bedre løsning. Det vises til utredningen kapittel 12.2 og 12.3. Borgarting lagmannsrett er enig med utvalget i at det er viktig at allmennheten har tillit til offentlige organer som fatter inngripende vedtak. Slik både utvalget og Dommerforeningen har påpekt, er det imidlertid ikke nytt at de organene som avgjør saker som gjelder barn, blir kritisert. Det ligger dels i sakens natur. Borgarting lagmannsrett kan ikke se at det er overbevisende holdepunkter for at misnøyen over en avgjørelse om omsorgsovertakelse eller adopsjon vil bli mindre av at den tas av en domstol i stedet for et forvaltningsorgan. Det vises her blant annet til det utvalget gjengir fra Oxford Researchs evaluering av fylkesnemndene (kapittel 11.2.14, 15.2 og 15.3): I evalueringsrapporten er det blant annet konkludert med at fylkesnemnda oppfyller grunnleggende, prosessuelle rettssikkerhetskrav, og at saksbehandlingsreglene fungerer godt og er egnet til å sikre rettsriktige resultater. Fylkesnemndene er sammensatt av fylkesnemndsledere og fagkyndige med høy faglig kompetanse, og tilliten til nemnda er relativt høy blant de profesjonelle aktørene. Mange foreldre som har hatt saker i fylkesnemnda opplever likevel ikke saksbehandlingen som betryggende og tillitsskapende. Flere barn opplever saksbehandlingen som meget krevende og belastende, og opplever prosessen som for formell og juridisk. --- Av rapporten fremgår det at tilliten til fylkesnemnda er svært høy blant de profesjonelle aktørene (dvs. barnevernet, advokater, lekmedlemmer og fagkyndige medlemmer). De private partene (foreldrene) har mindre tillit til fylkesnemndene enn de profesjonelle aktørene. Det ligger nær å anta at lavere grad av tillit henger sammen med utfallet av saken. Rapporten peker på at et negativt vedtak i de fleste tilfeller Borgarting lagmannsrett Side 2 av 9
resulterer i mindre tillit, liten grad av tilfredshet og et ønske om at slike saker legges til en annen instans. Blant det som nevnes, er foreldrenes følelse av at deres syn ikke blir vektlagt når vedtaket treffes, og at mange opplever fylkesnemnda som en forlengelse av barnevernet. De fleste foreldrene er likevel tilfreds med selve prosessen i fylkesnemnda. Et annet funn i rapporten, er at en god del av dem som har brakt saken inn for rettslig overprøving, har samme syn på tingretten som på fylkesnemnda. I tilfeller der foreldrene er positive til tingretten, har dette gjerne sammenheng med at tingretten har kommet til et annet, for foreldrene bedre, resultat enn fylkesnemnda. --- Av rapporten fra Oxford Research fremgår det at tingrettene stadfester en relativt høy andel av vedtakene fra fylkesnemndene (70 % av vedtakene som realitetsbehandles), og at andelen stadfestelser er positivt korrelert med andelen av vedtakene som bringes inn for domstolene. Dermed gir ikke tallene grunn til å tro at kvaliteten i vedtakene fra fylkesnemndene er svekket de siste årene. Det er fremgår ikke at kritikken mot fylkesnemndene er basert på hva som er best for barna, eller på hvilken behandlingsform som vil være den beste for disse sakene. Det er for eksempel liten grunn til å tro at barns opplevelse av at saksbehandlingen er «meget krevende og belastende», og at prosessen er «for formell og juridisk», vil bli mindre i domstolene. Etter Borgarting lagmannsretts syn bør man derfor først se på om kritikken peker på reelle svakheter ved dagens ordning. Hvis den gjør det, bør man deretter vurdere hva som kan gjøres innen dagens struktur for å bøte på dette, slik som å styrke uavhengigheten til nemndene (kapittel 13.6.1 og 15.2), innføre ytterligere rettssikkerhetsgarantier eller stille ytterligere formelle kvalifikasjonskrav til fylkesnemndsledere (kapittel 15.2). Avslutningsvis i kapittel 15.2 konkluderer utvalget slik: Utvalget slutter seg til tidligere vurderinger av at fylkesnemndene generelt oppfyller de kravene til forsvarlig saksbehandling herunder til kontradiksjon, grundighet, kritisk vurdering og åpenhet, som sakene krever. At private parter som har hatt en sak der uten å vinne frem, har mindre tillit enn eksempelvis de profesjonelle aktørene, er ikke til å unngå. Vedtaksorganets formelle status er antakelig ikke i seg selv en vesentlig premiss for tilliten, men det er nærliggende å anta at tilliten, i alle fall hos befolkningen, ville vært noe høyere hvis avgjørelsesorganet formelt sett var en domstol. Begrunnelsen for dette er særlig at prinsippet om uavhengighet da ville kommet tydeligere til uttrykk. Utvalgets begrunnelse for å flytte vedtakene etter barnevernloven inn i domstolene synes å være at allmennheten har større tillit til domstolene enn til forvaltningen fordi domstolene er uavhengige. Det er da et paradoks at utvalgets forslag innebærer å fravike regler som nettopp skal ivareta domstolenes uavhengige stilling, herunder reglene for utnevnelse av dommere. Lagmannsretten kommer kort tilbake til dette i punkt 4 og 5. Det er også et paradoks når utvalgets flertall fremholder at «den juridiske metoden kommer mer i bakgrunnen» i saker som gjelder barn (kapittel 18.3.2), samtidig som det foreslår at Borgarting lagmannsrett Side 3 av 9
vedtak etter barnevernloven flyttes fra et forvaltningsorgan med særlig kompetanse på slike saker og inn i domstolene. Utvalget legger til grunn at det er avgjørende å beholde den faglige kompetansen i fylkesnemndene, men foreslår å løse dette ved å flytte nemndslederne en bloc inn i domstolene. Mer rasjonelt er det etter vårt syn å beholde den godt fungerende ordningen med fylkesnemnder og heller se på om det kan være forbedringspunkter for denne. Som utvalget selv skriver, er det så få situasjoner med parallelle saker etter barneloven og barnevernloven, at disse ikke kan begrunne at vedtak etter barnevernloven flyttes inn i tingretten. Etter Borgarting lagmannsretts syn fungerer ordningen med fylkesnemnder bra. Ordningen er godt tilpasset de særlige behovene som gjør seg gjeldende ved behandlingen av barnevernsaker, herunder hensynet til en effektiv behandling innenfor faglig betryggende rammer. Lagmannsrettens erfaring er at fylkesnemndene behandler sakene på en samvittighetsfull måte. Heller ikke i utredningen er det pekt på vesentlige svakheter ved ordningen. Det er overraskende at utvalget foreslår så vidtrekkende og ressurskrevende strukturelle endringer uten å kunne vise til tungtveiende faglige hensyn. Et annet forhold som bør tas i betraktning, er at dagens system gir rett til full realitetsbehandling av barnevernsaken i to instanser fylkesnemnda og tingretten med tillegg av ankemulighet til lagmannsretten, som utøver kvalitetskontroll innenfor et silingssystem. Det innebærer at tre instanser vurderer saken. Med utvalgets forslag vil saken normalt bare bli vurdert i to instanser; tingretten og lagmannsretten. Utvalgets forslag innebærer med andre ord at ett overprøvingsnivå går tapt. I et rettssikkerhetsperspektiv er dette ikke nødvendigvis positivt. Høyesteretts rolle vil være den samme i begge ordningene, jf. nedenfor. 3 Tidspunktet for endring Regjeringen har som kjent nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede domstolenes organisering Domstolkommisjonen. Med det mandatet Domstolkommisjonen har fått, bør denne utredningen uansett foreligge før det kan være aktuelt å gjennomføre noen av Særdomstolsutvalgets strukturelle endringsforslag. Som Særdomstolsutvalget selv peker på, er mange av spørsmålene utvalget drøfter, også tidligere vurdert av ulike utvalg og da med til dels andre konklusjoner enn Særdomstolsutvalget. Videre vil forslaget om at behandlingen av saker etter barneloven og barnevernlova bare skal behandles av visse, større domstoler, medføre at mange domstoler kommer under minimumsbemanning. Borgarting lagmannsrett Side 4 av 9
Domstolenes oppgaver og organisering må videre sees i et helhetsperspektiv. En så omfattende restrukturering av domstolene som Særdomstolsutvalget har foreslått, vil gripe inn i det arbeidet Domstolkommisjonen skal gjøre, og bør derfor uansett utstå til kommisjonen har avgitt sin utredning. 4 Forslagene om å utnevne fylkesnemndsledere til dommere og om å lovfeste krav til særskilt kompetanse for barnesakene Forslaget om å fravike lovens regler for utnevnelse av dommere er prinsipielt svært betenkelig. Borgarting lagmannsrett slutter seg derfor til Dommerforeningens klare advarsel mot dette forslaget. Foruten å vise til den begrunnelsen Dommerforeningen har gitt, vises det her til uttalelsene fra utvalgets mindretall i kapittel 18.4. Borgarting lagmannsrett vil understreke at forholdet til Grunnloven 21 må utredes nærmere. Forslaget vil også være uheldig for pådømmelsen av saker som ikke gjelder barn. Det er et klart uttrykt mål at dommere bør inneha kunnskaper fra ulike områder av samfunns- og rettslivet, jf. blant annet domstolloven 55 og Innstillingsrådets fremstilling av sentrale krav og kriterier ved vurdering av søkere til dommerembeter, nedfelt i «Dommerprofil for de alminnelige domstoler». Borgarting lagmannsrett støtter også Dommerforeningens prinsipielle og praktiske innvendinger mot forslaget om å innføre obligatorisk opplæring av dommere som skal behandle saker om barn. Foruten begrunnelsen i Dommerforeningens uttalelse, vises det her til uttalelsene fra mindretallet i utvalget i kapittel 18.3.3. Det er et paradoks at ordinære dommere etter forslaget ikke anses kvalifiserte til å behandle saker om barn uten særskilt opplæring, mens fylkesnemndsledere anses kvalifiserte til å dømme i alt fra store entreprisesaker og styreansvarssaker til økonomiske straffesaker. 5 Forslaget om at tingrettene skal ta avgjørelse etter barnevernloven i første instans I stedet for at Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker gjør tvangsvedtak etter barnevernloven, som domstolene så kontrollerer etter saksanlegg, foreslår utvalget at slike avgjørelser skal tas av tingretten i første instans. Domstolene skal drive dømmende virksomhet å straffedømme for forbrytelser, å dømme i sivile tvister mellom private og å dømme i tvister mellom private og det offentlige. Domstolenes avgjørelse av den enkelte saken skal skje uavhengig av de andre statsmaktene. Denne uavhengigheten regnes som en fundamental rettssikkerhetsgaranti og et grunnleggende Borgarting lagmannsrett Side 5 av 9
rettsstatsprinsipp. Skillet mellom forvaltningen og domstolene er derfor viktig for å ivareta domstolenes uavhengige posisjon. Også utvalget legger til grunn at er det viktig å opprettholde dette skillet (kapittel 19.1): Domstolene og forvaltningen har ulike oppgaver og funksjoner i samfunnet, blant annet gjennom det grunnlovfestede kravet om at domstolene skal være uavhengige. Utvalget legger derfor til grunn at det bør «foreligge særskilte saklige grunner for å pålegge domstolene forvaltningsoppgaver». Borgarting lagmannsrett er enig i disse utgangspunktene. Skillet mellom dømmende og utøvende virksomhet er ikke helt renskåret; forvaltningen ilegger blant annet forvaltningssanksjoner. Det er også slik at domstolskontrollen av fylkesnemndsvedtak er mer omfattende enn prøvingen av de fleste andre typer forvaltningsvedtak, jf. blant annet tvisteloven 36-5 tredje ledd. For å opprettholde domstolenes uavhengighet, mener likevel lagmannsretten at domstolenes rolle innen barnevern fortsatt bør være å kontrollere forvaltningens avgjørelser, ikke å ta avgjørelse i første instans. Avstanden til førsteinstansavgjørelsen og organet som tok denne, er med på å gi allmennheten tillit til at domstolene foretar en nøytral og saklig kontroll av vedtaket. Slik vi leser utredningen, setter utvalget spørsmålstegn ved om avgjørelser etter barnevernloven nødvendigvis må regnes som forvaltningsavgjørelser, se kapittel 19.1: Avgjørelser om bruk av tvang etter barnevernloven anses tradisjonelt som forvaltningsvirksomhet i Norge. På samme måte som det følger av Grunnloven at straff skal ilegges ved dom, kan det imidlertid spørres om denne typen inngripende vedtak bør ligge til domstolene. --- Samtidig er skillet mellom dømmende virksomhet og forvaltningsvirksomhet som nevnt ikke alltid like klart. Det følger av Grunnloven 96 at straff, som i prinsippet er det mest inngripende virkemiddelet staten har, må ilegges av domstolene. I den grad et spørsmål om oppgavefordeling mellom domstolene og forvaltningen på et område ikke kan utledes direkte ut fra et skille mellom dømmende og forvaltningsmessig virksomhet, er det naturlig å se hen til sakenes alvor og inngripende karakter. Jo mer inngripende en avgjørelse er, jo mer nærliggende kan det være å legge myndigheten til å avgjøre saken til domstolene. Saker om tvang etter barnevernloven kan gripe meget sterkt inn i livet til dem som berøres av dem. Reelt sett kan en slik sak oppleves som mer inngripende enn en sak om ileggelse av straff. For slike saker kan det derfor argumenteres for at avgjørelsen i første instans av om det skal benyttes tvang, bør treffes av en domstol. Selv om dette er interessante betraktninger, savner vi en mer prinsipiell drøftelse av dette spørsmålet. Det bør for eksempel undersøkes om lignende avgjørelser er lagt til domstolene innen andre saksområder. Uansett bør det vurderes hvilke konsekvenser en slik omlegging kan få for domstolenes uavhengighet og dermed for allmennhetens tillit til domstolene. Borgarting lagmannsrett Side 6 av 9
6 Økonomiske og administrative konsekvenser for lagmannsrettene Utvalget har undervurdert de økonomiske og administrative konsekvensene forslaget om å overføre barnevernsakene til tingrettene i første instans vil ha for lagmannsrettene. I 2015 og 2016 mottok Borgarting lagmannsrett hvert år ca. 100 anker i saker etter barnevernloven. Samtykkeraten har disse årene gjennomsnittlig ligget på 18,5 %. Borgarting lagmannsrett avsier gjennomsnittlig dom i 10 15 slike saker per år. I NOU 2017: 18 er det opplyst at lagmannsrettene i dag behandler til sammen om lag 350 anker etter barnevernloven. Basert på dette tallet og forretningsstatistikken for Borgarting lagmannsrett behandler Borgarting lagmannsrett i dag om lag 30 % av ankene i sakene etter barnevernloven. I utredningen er det videre lagt til grunn at lagmannsrettene ved tingrettsmodellen vil motta like mange saker etter barnevernloven som tingrettene mottar i dag, det vil si 1500 saker. En andel på 30 % innebærer at Borgarting lagmannsrett vil motta om lag 450 anker i saker etter barnevernloven. En mindre del av ankesakene vil gjelde tingrettens kjennelser i blant annet akuttsaker og vil derfor som hovedregel behandles skriftlig, se lovforslaget 7-26. Men de langt fleste ankene til lagmannsrettene vil gjelde dom i saker om tvangstiltak. Dette er ressurskrevende saker. Vurderingen skal foretas ut fra situasjonen slik den er på domstidspunktet, jf. blant annet Rt. 2012 side 1985 avsnitt 53. Det kan ikke gå for lang tid mellom barnets uttalelse og den avgjørelsen som tas, jf. HR-2017-1996-U. Det er derfor begrenset mulighet til å gjenbruke bevisføring fra tingretten, eksempelvis gjennom gjennomhøring av lydopptak. Tingrettsmodellen gjør endringer i silingsadgangen nødvendig for disse sakene. Utvalgets flertall har foreslått at anke over omsorgsovertakelser og samtykke til adopsjon ikke kan nektes fremmet, se forslaget 7-27 fjerde ledd. Det legges til grunn at de langt fleste av dommene som vil bli anket til lagmannsretten, vil være slike saker. For de andre sakstypene er det for øvrig foreslått en nektingshjemmel som er klart snevrere enn dagens samtykkeregel. Utvalgets forslag til silingsbestemmelse for lagmannsrettene vil dermed innebære at bare en mindre andel av de 450 sakene vil bli nektet fremmet for lagmannsretten. Tallene innebærer at Borgarting lagmannsrett kan gå fra å avsi dom i 10 15 barnevernsaker per år til opp mot 400. Økningen innebærer en dobling i antallet sivile saker som lagmannsretten avsier dom i. Det er vanskelig å fastslå hvor mange nye dommerårsverk lagmannsrettene vil trenge ved innføringen av en slik modell. Borgarting lagmannsrett Side 7 av 9
Etter å ha sett nærmere på disse tallene gjennom ulike beregningsmodeller er vi imidlertid kommet frem til at Borgarting lagmannsrett trolig vil ha behov for et sted mellom 28 og 35 nye dommerårsverk. Ved bruk av tilkalte dommere og ekstraordinære lagdommere som én av tre ankeforhandlingsdommere i 30 % av sakene, vil behovet for utnevnelse av nye lagdommere reduseres til et sted mellom 18 og 25. Utvalget har anslått at lagmannsrettene til sammen vil trenge 20 30 nye dommere og 10 15 nye saksbehandlere. Om Borgarting skulle tilføres en tredjedel av disse ressursene, innebærer det bare opptil 10 nye dommerstillinger og 5 nye saksbehandlere. Gjennomgangen ovenfor viser at dette er en kraftig undervurdering av det økte ressursbehovet. Det er derfor behov for at konsekvensene for lagmannsrettene utredes nærmere. Selv om barnevernsaker er prioriterte saker, vil saksbehandlingstiden trolig bli vesentlig lengre ved den foreslåtte modellen. Det vises til dagens berammingshorisont for sivile saker, herunder prioriterte saker, i Borgarting lagmannsrett. I denne sammenhengen vises det også til at en økende andel fylkesnemndsvedtak bringes inn for domstolene, se kapittel 11.2.14. Denne tendensen vil kunne fortsette også hvis avgjørelsen legges til tingretten i første instans, og føre til enda flere saker enn det er lagt til grunn ovenfor. Utvalget har også undervurdert investeringskostnadene som er forbundet med forslaget. Borgarting lagmannsretts lokaler kan ikke romme selv en slik mindre økning i personell som utvalgets estimater innebærer. Reformen vil også kreve økt møteroms- og rettssalskapasitet. Domstolen kan ikke leie arealer i andre lokaler for en andel av de ansatte; virksomheten er avhengig av å være samlokalisert. Dette innebærer at hele lagmannsretten trolig må flytte til nye lokaler, som må spesialinnredes med de kostnadene dette medfører. Ettersom behovet for nye dommere vil bli større enn beregnet, vil også kostnadene til de foreslåtte, lovfestede kompetansekravene bli større enn beregnet. Det samme vil gjelde utgifter til startkurs for dommere og det årlige dommerkurset, samt intern administrasjon i den enkelte domstol, Domstoladministrasjonen, Tilsynsutvalget for dommere og Innstillingsrådet for dommere. Borgarting lagmannsrett mener også at kostnadsestimatene for pensjon, IT, teknisk drift mv er mangelfulle. Den foreslåtte modellen vil videre få store konsekvenser for lagmannsrettens sakssammensetning. Saksporteføljen til Borgarting lagmannsrett vil etter en slik omlegging bestå av ca. en tredel barnevernsaker, en tredel andre sivile saker og en tredel straffesaker. Dette vil medføre at dommerens mengdetrening i andre typer sivile saker blir mindre. Borgarting lagmannsrett er videre bekymret for at en slik fundamental omlegging av saksporteføljen vil kunne få betydning for dommerrekrutteringen. Utvalget fremhever at «det Borgarting lagmannsrett Side 8 av 9
rent menneskelig kan være krevende hele tiden å behandle foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven» (kapittel 18.3.2). Hvis halvparten av den sivile saksporteføljen består av tvangssaker etter barnevernloven, vil lagmannsretten kunne bli mindre attraktiv for høyt kvalifiserte søkere med erfaring fra og interesse for andre saksfelter. God og bred dommerrekruttering er avgjørende for at lagmannsretten skal kunne ivareta sin funksjon som allmenn ankedomstol og opprettholde tilliten blant det rettssøkende publikum. Det vises også her til den klart uttrykte målsetningen om at dommere bør inneha kunnskaper fra ulike områder av samfunns- og rettslivet, jf. blant annet domstolloven 55. 7 Andre merknader knyttet til tingrettsmodellen Dagens ordning er etter vårt syn god nok til at Høyesterett kan fylle sin rolle som prejudikatsdomstol også i sakene etter barnevernloven. Dersom saken reiser prinsipielle spørsmål, vil lagmannsrettene normalt gi samtykke til fremme av anken. Skulle lagmannsretten unnlate å gjøre dette, kan Høyesterett oppheve lagmannsrettens beslutning. Med de strenge kravene Høyesterett etterhvert har stilt til lagmannsrettens begrunnelse av slike avgjørelser, har Høyesterett et godt grunnlag for å etterprøve lagmannsrettens beslutninger om ikke å gi samtykke etter tvisteloven 36-10 tredje ledd. Dersom det blir vedtatt at saker etter barnevernloven skal avgjøres av tingretten i første instans, støtter Borgarting lagmannsrett mindretallets forslag til silingsregel. Intensjonene bak tvisteloven er at lagmannsrettene skal være ankedomstoler med mulighet til «å sile ut» saker som det fra samfunnets side er mindre viktig å få ankebehandlet, jf. kapittel 17.4 med videre henvisninger (Ot.prp. nr. 51 (2004 2005) kapittel 4.5 side 46 og kapittel 26.4.1 side 345 346). I sakene etter barnevernloven er det særlig barnets behov for rask avklaring som underbygger dette. Lagmannsretten kan ikke se at konsekvensene av å overføre de avgjørelsene som ikke er tvangsinngrep etter barnevernloven, til tingrettene er blitt tilstrekkelig utredet. Med hilsen Ola Dahl førstelagmann Borgarting lagmannsrett Side 9 av 9